En urolig fred
Den amerikanske skøytesesongen kom tidlig i gang, men det gikk over en måned før det neste løpet, som foregikk på samme sted, 181th Street Ice Palace i New York, mandag den 30. desember 1918. Og det er også årets siste skøytestevne. Det var ikke noe stort stevne. Det var bare lokale løpere med, og det var bare to øvelser, 1 engelsk mil handikap for viderekomne og ½ engelsk mil fellesstart for begynnere. James Kieran fra Palace Skating Club vant milløpet på 3.11,0 med 40 yards forprang foran Joe Moore, den seinere olympiadeltakeren, som starta fra scratch, og Al Bach. W. Scallon fra Palace SC vant halvmilsløpet på 1.46,0 foran W. Dix fra Brooklyn og W. Brachtel.
I mellomtida hadde det jo skjedd litt av hvert rundt i verden. Mandag den 16. desember hadde den røde regjeringa av Litauen etablert seg i Daugavpils, som russerne hadde erobra den 9. desember, og utstedte et manifest som erklærte Den litauiske sovjetsosialistiske republikken (LSSR) som etablert. Manifestet, som avslutta med hilsenen «Lenge leve Den russiske føderative sosialistiske sovjetrepublikken med det inkorporerte sovjet-Litauen», men den blei ikke publisert før flere dager etterpå med en redigert hilsen, «Lenge leve den befridde litauiske sovjetrepublikken!»
Samme dag begynte de amerikanske suffragettene å brenne kopier av det 19. tillegget til den amerikanske grunnlova foran Det hvite huset. De amerikanske suffragettene organiserte seg under navnet Silent Sentinels, og de deltok i protester under fargene til det nasjonale kvinnepartiet, oransje, hvitt og purpur, en liten nyanseforskjell fra de britiske suffragettene som marsjerte under grønt, hvitt og purpur. De skilte seg også fra de britiske suffragettene som var veldig verbale, i det at de organiserte stille protester, derav navnet.
Siden den 10. januar 1917 hadde de organisert slike stille protester foran Det hvite huset. Det utløste forskjellige reaksjoner, fra helhjerta støtte og sympati til mobbing og trakassering, som utvikla seg til alvorlige former, fra tomatkasting og vandalisering av bannere til arrestasjoner for obstruksjon av trafikken og ei behandling i fengselet som kunne sammenliknes med det verste suffragettene hadde blitt utsatt for i Storbritannia.
President Wilson fikk seg forelagt bannere med sitater fra hans egne taler der han oppfordra borgerne til å kjempe for demokratiet og retten til å bestemme over sin egen skjebne, tilsynelatende uten å tenke på at 20 millioner borgere av hans eget land ikke hadde den retten. Han syntes først de var morsomme, så ignorerte han dem, så begynte han å lure på om det ikke var noe i det de sa. Tross alt var det jo ganske logisk. 9. januar 1918 proklamerte han at han var for stemmerett for kvinner, og dagen etter gikk det 19. tillegget, som ville gi kvinnene stemmerett, igjennom i kongressen med et knapt flertall. Men senatet sto igjen. Der blei behandlinga blokkert til oktober, og ved voteringa i oktober falt det med 2 stemmers overvekt. Derfor denne aksjonen denne mandagen og hver dag de neste ukene.
I Berlin møttes delegater til den første kongressen for tyske arbeider- og soldatsovjeter som hadde blitt valgt av lokale sovjeter i hele landet. Dette var til stor bekymring for rikskansler Friedrich Ebert som frykta at de ville erklære en sovjetrepublikk. Derfor var han fryktelig glad da 10 divisjoner kom hjem marsjerende i god tysk orden fra fronten den 10. desember og ville bruke dem til å kontrollere generalforsamlinga. Men soldatene var trøtte av å slåss etter fire års brutal, blodig, jernhard krig og ville bare hjem til jul, så flesteparten bare spredde seg og gikk hver til sitt. Derimot hadde spartakistene klart å mobilisere en stor demonstrasjon av tilhengere foran kongressen, det skal ha vært opp til 290 tusen. Likevel hadde ikke Ebert behøvd å frykte utfallet, for de fleste sovjetene hadde valgt SPD-delegater, til og med Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg måtte se seg slått i kretsene sine. Derfor falt resolusjonen om å opprette en sovjetrepublikk med 344 mot 98 stemmer. En resolusjon til fordel for et valg på ny nasjonalforsamling den 19. januar fikk enda større flertall, 400 mot 50.
Ikke bare den svenske nobelkomiteen ville trøste tyskerne, også den hjemlige filmskaperen Ernst Lubitsch ga dem trøst med filmen Carmen, som bygde på operaen av samme navn, men uten sang, og hadde premiere tirsdag den 17. desember med sjølveste Pola Negri i hovedrolla. Dermed var fulle kinosaler garantert. Den opprinnelige versjonen er ikke lagt ut på nett, men denne engelskspåklige versjonen fra 1921 er en tilrettelagt versjon av den.
Den røde hæren sto ikke i Latvia ennå, men det hindra ikke bolsjevikvennlige latviere som oppholdt seg i Russland i å proklamere Den latviske sosialistiske sovjetrepublikken (Latvijas Socialistiska Padomju Republika, LSPR) samme dag. Den nye republikken førte et kjedelig rødt flagg med oransje bokstaver i hjørnet, men hadde et stilig riksvåpen. De hadde en viss støtte i hjemlandet. Inspirert av den tyske novemberrevolusjonen hadde det oppstått sovjeter og revolusjonære komiteer rundt om i landet og mange av dem støtta bolsjevikene. En sovjetkonferanse i Riga den 17. november vedtok en resolusjon som erklærte at den forente kommunen Latvia hørte inn under den russiske føderale sovjetrepublikken. De russiske bolsjevikene hadde også tilgang til så mange bolsjevikvennlige eksillatviere at de kunne sette opp hele regimenter og gi invasjonen et skinn av frigjøring ved å inkludere dem i invasjonshæren. Organiseringa av disse regimentene tok tid, og derfor begynte ikke invasjonen av Latvia før den 18. desember, da de besatte Valka uten motstand etter at tyskerne trakk seg ut. De neste dagene erobra de by etter by.
Etter annonsekampanjen som tok til orde for å stifte et tysknasjonalt folkeparti den 22. november, så partiet dagens lys torsdag den 19. desember da flere små og store partier på høyresida slo seg sammen og fikk tilslutning fra høyresida av Det nasjonalliberale partiet. Ingen gjorde noe for å stoppe det. De partia som slo seg sammen var: Det tyskkonservative partiet, som fikk 8,5 % av stemmene ved det siste riksdagsvalget i 1912 og satt med 43 av de 397 representantene, Det tyske rikspartiet med 3 % og 14 representanter, Det tyske fedrelandspartiet, et nytt parti som var stifta i september 1917 i protest mot fredsresolusjonen som Riksdagen vedtok den 19. juli 1917, samt flere småpartier, blant annet Det tysksosiale partiet med en represent fra Marburg og Det tyske reformpartiet uten representasjon i Riksdagen, begge promillepartier med antisemittisme som hovedsak. Den første lederen av partiet var Oskar Hergt. Til tross for tilslutninga fra disse antisemittiske småpartia var ikke antisemittisme noen hovedsak for partiet. Hovedsakene var å gjenreise monarkiet og gjenreise Tyskland som et stolt og mektig land. Make Germany great again!
Fredag den 20. desember ankom Tomáš Masaryk til Tsjekkoslovakia for å innsettes som president.
Lørdag den 21. desember erobra general Pepeljajev den lille byen Kungur fra bolsjevikene, bare 7,5 mil sørøst for Perm.
Samme dag kunne skoleinspektør Watzlawik i en landsby i kommunen Sankt-Andrä-Wördern ikke så langt fra Wien glede seg over en aldri så liten familieforøkelse.
Søndag den 22. desember slapp Universal Pictures den nye filmen sin Heart of Humanity, en krigsfilm som skulle innprente publikum grundig hvor onde tyskerne var og der Erich von Stroheim spilte en overbevisende ond tysk offiser, ei rolle han skulle spesialisere seg på.
I Barmbek, et arbeiderstrøk i Hamburg, fikk lærerparet Ludovica Koch og Gustav Ludwig Schmidt, sikkert til sin store glede, en liten gutt mandag den 23. desember.
Tirsdag den 24. desember erobra Pepeljajev Perm i et blodig slag som kosta den røde hæren 18000 drepte og skadde.
Til gjengjeld besatte den Tartu og Tapa i Estland samme dag da tyskerne trakk seg ut. Men esterne var ikke helt forsvarsløse. De var i ferd med å rekruttere og trene opp en hær for å forsvare seg under kommando av Johan Laidoner. 11000 frivillige hadde meldt seg.
Samme dag godkjente den britiske regjeringa en plan for et folkeforbund, en idé som hadde sirkulert lenge og som var ett av de 14 punktene til Wilson som våpenhvilen bygde på.
Hittil hadde det herska et nydelig samarbeid mellom det ordinære Sosialdemokratiet i Tyskland (SPD), som hadde samarbeida med det gamle regimet og det uavhengige (USPD), som hadde vært kompromissløse pasifister gjennom hele krigen. Nå som krigen var over, hadde de jo samme interesser, å gjennomføre sosialismen i Tyskland. Men freden var ikke et sterkt nok lim til å glatte over alle motsetninger mellom de kompromissvennlige og de kompromissløse. Dessuten var ikke det gamle regimet helt renska ut heller. Hærledelsen var den samme, med Hindenburg og Groener, det hadde vært ei forutsetning for å få Wilhelm til å abdisere og for å organisere tilbaketrekkinga fra fronten. Groener hadde inngått en pakt med Ebert, den nye rikskandleren, som gikk ut på at han garanterte hærens lojalitet mot å slippe demokratiske reformer, noe som ellers ville ført til store utrenskinger. Mesteparten av det keiserlige byråkratiet var også intakt.
Flere hundre matroser fra Kiel hadde blitt arrestert da de kom til Berlin for å spre revolusjonen, men slapp fri den 9. november da regimet falt, og den nye regjeringa, eller som de omtalte seg, folkerepresentantenes råd, utnevnte dem til Volksmarinedivision, folkets marinedivisjon, beskyttere av revolusjonen i Berlin, og innlosjerte dem i slottsstallen med befalet på slottet. De fikk tilskudd de neste dagene og var på det meste 3000 mann sterke, men etter hvert fikk mange seg andre ting å gjøre, og uka før jul var styrken nede i 1000 mann. En underoffiser, Paul Wieczorek, som hadde vært ei ledende kraft under revolusjonen, fikk kommandoen over divisjonen og den sto under kommando av den nyutnevnte politipresidenten for Berlin, Emil Eichhorn fra USPD. Wieczorek blei skutt allerede den 13. november, og matros Otto Tost, som hadded vært en ledende agitator under streikene i januar, overtok kommandoen.
Da Tost fikk plass i marinens sentralråd den 23. november, trengte divisjonen en ny kommandant igjen. Grev Hermann-Joseph Wolf-Metternich zur Gracht hadde jobba i etterretningstjenesten siden begynnelsen av krigen, og antakelig på eget initiativ hadde han klart å infiltrere Folkets marinedivisjon ved å opptre overdrevent folkelig og hjelpe til med organisasjonsarbeidet. Wolf-Metternich skal ha stått bak drapet på Wieczorek. Men det var også han som foreslo å innkvartere divisjonen på slottet og han brukte dem også til å bringe resten av kunstskattene på slottet i sikkerhet. Som takk for tjenestene sine blei han utnevnt til ny kommandant den 26. november med støtte fra rikskansler Ebert og den nye lokale hærsjefen Otto Wels, begge fra SPD.
Han ser ut til å ha hatt som overordna mål å hindre at Tyskland utvikla seg til en sovjetrepublikk. Han stoppa spredning av venstresosialistisk materiell i divisjonen og fikk arrestert noen som hadde potensial for å bli vanskelige. Han prøvde å få mennene sine til å sverge truskap til regjeringa og undertrykte alle regjeringsfiendtlige tendenser. Fredag den 6. desember følte han at han ikke kunne vente lenger. Han samla 150 av de mest lojale mennene sine og gikk til rikskanselliet for å overtale Ebert til å ta presidentmakt og arrestere eksekutivkomiteen, som hadde sovjetrepublikken som uttalt mål. Men det falt i fisk. Mennene fikk kalde føtter og påsto siden at de ikke ante hva Wolf-Metternich ville ha dem med på. De ga Wolf-Metternich sparken dagen etter og satte inn Fritz Radtke som ny sjef.
Forholdet til regjeringa og den lokale hærsjefen Wels blei litt kjøligere etter dette kuppforsøket. Noen beskyldte også marinedivisjonen for hærverk og tjuveri på slottet, og regjeringa ga dem ordre om å finne seg nye kvarterer utafor Berlin og nedbemanne fra 1000 til 600 soldater. Wels fulgte opp med å nekte å utbetale julelønningene til de hadde fulgt ordre. Lille julaften sendte de en delegasjon befal til rikskanselliet for å diskutere problemet og fikk ordre om å utlevere slottsnøklene. Da de kom tilbake med nøklene, hadde de også med seg en tropp væpna menn som tok oppstilling foran kanselliet.
Én versjon av det videre hendelsesforløpet er som følger: løytnant Heinrich Dorrenbach overleverte nøklene til Emil Barth, et USPD-medlem av regjeringa. Barth ringte til Wels og ba han om å utbetale julelønningene. Wels nekta under henvisning til at han bare tok ordre fra rikskansleren Ebert, som hadde fått overdratt embetet på lovlig vis fra den forrige kansleren Max von Baden. Da Barth sendte delegasjonen til Ebert, nekta Ebert å motta den. Dermed ga Dorrenbach ordre til å stenge alle utganger fra Kanselliet og besette telefonsentralen der de kutta alle de utgående ledningene. Regjeringa var i husarrest. Nå marsjerte en flokk til det lokale militære hovedkvarteret der de overmanna vaktene etter ei skuddveksling der 3 matroser blei drept. De trengte seg inn i hovedkvarteret og sikra seg et pengebeløp som skulle dekke det de hadde til gode. De tok med seg Wels og to andre offiserer og julte dem opp i stallen.
Men Ebert hadde ei hemmelig telefonlinje som ikke gikk gjennom sentralen og nå ringte han til hærens overkommando i Kassel og ba om hjelp under henvisning til pakten med Groener. Overkommandoen ga ordre til to avdelinger som var postert i Postdam og Babelsberg om å marsjere mot hovedstaden. De var ikke mer enn 800 mann, men de hadde kanoner.
Det er litt sprikende beretninger om hva som skjedde resten av dagen, men det later til at da avdelingene kom marsjerende om kvelden, gikk Dorrenbach til Ebert og ba han om å trekke troppene tilbake. Samtidig fikk offiserene til de marsjerende troppene også adgang til Ebert og det kom til ei ordveksling som det ikke er kjent noen detaljer av, men Ebert avslutta den ved å love et kabinettvedtak neste dag. Marinedivisjonen og hæravdelingene gikk hver til sitt, henholdsvis til slottsstallen og Tiergarten-parken.
Det er forskjellige versjoner av det som fulgte etter dette også, men det er ei kjensgjerning at Ebert kl. 2 om natta ga de tilkalte troppene ordre til å angripe marinedivisjonen neste morgen. Årsaken kan være at Groener ringte til Ebert om natta og advarte om at han ville oppløse pakten hvis han lot disse venstrevridde marinegastene slippe unna med dette.
Dermed falt skudda kl. 8 om morgenen som skulle forandre mye de neste månedene. De tilkalte troppene kjørte opp artilleriet som de hadde fått ordre om, og begynte på angrepet. Både slottet og slottsstallen fikk vesentlige skader. Mellom kl. 9 og 10 samla store flokker sivile seg og ropte til begge partene at de skulle slutte å krige. De ante nok hvordan dette kunne ende. Soldatene tok en halvtimes pause for å rydde unna kvinnene og barna, og da de begynte igjen, var det marinedivisjonen som var på offensiven. De skal ha fått forsterkninger fra flere regulære soldater som hadde bytta side og politisjefen Emil Eichhorn fra USPD hadde også satt inn troppene sine til støtte for dem. Ved middagstider ba de tilkalte troppene om fred og fikk tilbud om å reise fra byen i fred. Marinedivisjonen vendte tilbake til slottsstallen igjen.
Begge sider telte og begravde sine døde. 23 var døde og 35 skadde av de regulære troppene og 11 døde og 23 skadde i marinedivisjonen. Julefreden senka seg over byen igjen. Men ikke alt var som før. Søndag den 29. desember trakk alle de tre USPD-medlemmene seg fra regjeringa og SPD satte inn to av sine egne i stedet. Samme dag meldte spartakistene med Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg i spissen seg ut av USPD og stifta sitt eget parti, Kommunistische Partei Deutschlands, KPD. Samtidig hadde generalstaben allerede fra midten av november begynt å organisere frikorps for å omgå kravet i våpenhvileavtalen om at landet ikke skulle ha noen stående hær på mer enn 100 tusen mann. Til frikorpsa rekrutterte de fortrinnsvis nasjonalistiske, monarkistiske og antirevolusjonære soldater. Scena var satt.
Onsdag den 25. desember åpna en kongress i Durrës som skulle forberede en albansk regjeringsdannelse.
Samme dag i landsbyen Mit Abu el Kom i nildeltaet i Egypt ga Sit-Al Berain den kjære ektemannen sin noe som vel neppe kunne betraktes som noen stor velsignelse siden de knapt eide nåla i veggen og hadde en drøss av samme slaget fra før: en sønn.
Og endelig, fredag den 27. desember, starta opprøret i den tyske delen av Polen mot fremmedstyret etter en patriotisk tale på Hotel Bazar i Poznań av den kjente pianisten Ignacy Paderewski.
Sesongstatistikk, de 30 beste på hver distanse
500 m menn 1.Arvo Tuomainen FIN 48,0 Tampere 15.12.1918 2.Kalle Tuulos FIN 52,1 Tampere 15.12.1918 Bror Ravander FIN 52,1 Tampere 15.12.1918 4.Alfred Jokinen FIN 52,3 Tampere 15.12.1918 5.Roberts Vithofs LAT 53,6 Tampere 15.12.1918
1500 m menn 1.Arvo Tuomainen FIN 2.41,3 Tampere 15.12.1918 2.Kalle Tuulos FIN 2.52,5 Tampere 15.12.1918 3.Bror Ravander FIN 2.56,4 Tampere 15.12.1918 4.Roberts Vithofs LAT 2.58,3 Tampere 15.12.1918 5.Alfred Jokinen FIN 2.59,7 Tampere 15.12.1918
5000 m menn 1.Arvo Tuomainen FIN 9.33,5 Tampere 15.12.1918 2.Kalle Tuulos FIN 10.06,3 Tampere 15.12.1918 3.Roberts Vithofs LAT 10.19,4 Tampere 15.12.1918 4.Bror Ravander FIN 10.31,5 Tampere 15.12.1918
Gjeldende adelskalender
1.Oscar Mathisen NOR 43,4-2.17,4-8.36,3-17.22,6 192,960 2.Kristian Strøm NOR 44,7-2.21,7-8.33,7-17.59,6 197,283 3.Vasilij Ippolitov RUS 45,4-2.22,2-8.41,6-17.35,5 197,735 4.Nikolaj Strunnikov RUS 45,1-2.23,8-8.42,9-17.59,8 199,313 5.Thomas Bohrer AUT 44,8-2.23,8-8.51,0-17.51,0 199,383 6.Peder Østlund NOR 45,2-2.22,6-8.51,8-17.50,6 199,443 7.Ole Mamen NOR 46,3-2.26,7-8.37,0-17.50,3 200,415 8.Martin Sæterhaug NOR 45,2-2.23,4-8.52,1-18.28,6 201,640 9.Moje Öholm SWE 44,8-2.23,6-9.01,2-18.24,0 201,987 10.Jakov Melnikov RUS 46,6-2.26,5-8.50,1-17.53,4 202,113 11.Henning Olsen NOR 44,9-2.25,0-8.53,9-18.30,3 202,138 12.Gunnar Strömstén FIN 46,2-2.25,4-8.53,3-18.04,0 202,197 13.Jaap Eden NED 48,2-2.25,4-8.37,6-17.56,0 202,227 14.Julius Skutnabb FIN 47,2-2.25,7-8.46,0-18.06,8 202,707 15.Sverre Aune NOR 47,6-2.27,8-8.33,8-18.12,0 202,847 16.Johan Schwartz NOR 46,6-2.26,0-8.51,2-18.09,4 202,857 17.Platon Ippolitov RUS 47,2-2.27,2-8.44,2-18.08,0 203,087 18.Rudolf Gundersen NOR 44,8-2.26,6-8.54,0-18.41,0 203,117 19.Sigurd Mathisen NOR 44,4-2.26,2-9.05,2-18.35,2 203,413 20.Arvo Tuomainen FIN 45,8-2.27,3-8.54,4-18.22,2 203,450 21.Eric Blomgren SWE 46,6-2.28,1-8.50,7-18.09,3 203,502 22.Trygve Lundgreen NOR 46,6-2.27,3-8.52,5-18.15,3 203,715 23.Julius Seyler GER 46,2-2.27,6-9.02,0-18.05,0 203,850 24.Bjarne Frang NOR 44,3-2.24,4-9.10,9-18.47,7 203,908 25.Frithjof Paulsen NOR 47,1-2.28,0-8.50,7-18.09,3 203,968 26.Theodor Pedersen NOR 46,0-2.26,9-8.52,9-18.44,1 204,462 27.Väinö Wickström FIN 46,2-2.27,3-9.00,4-18.25,3 204,605 28.Otto Andersson SWE 46,8-2.26,9-8.53,4-18.31,8 204,697 29.Antti Wiklund FIN 47,4-2.24,2-9.01,4-18.24,0 204,807 30.Arne Schrey FIN 45,4-2.24,4-9.07,6-18.55,2 205,053