Utsikter
Det var ikke uten et visst islett av uhygge at passasjerene på «Kristianiafjord» gikk om bord til amerikaferd en uggen regnværssøndag i slutten av oktober 1916. Det var krig. Storhavet gjemte usette farer. Ubåtene lå som lumske sjøormer klare til hogg.
Skipet anløp Kristiansand om kvelden og Bergen dagen etter før det stakk til havs. Uhellet som Oscar forteller om med livbåtøvelsen i Bergen havn, der en båt falt i sjøen på grunn av et morkent tau, bidro nok ikke til å dempe uhyggefølelsen. Flere passasjerer var mer eller mindre skadde da de blei plukka opp, men alle blei berga. Og ute på sjøen fikk de en storm over seg som varte til de gikk i land i New York fredag den 11. november. Siden «Kristianiafjord» gikk med minimal ballast for å kunne få med seg mest mulig varer tilbake til det krigsrasjonerte hjemlandet, var det ikke mye fred og ro å få for passasjerene. Etter anløpet på Kirkwall var de ute på storhavet, og der tok stormen skikkelig tak. Alt løst fløy veggimellom, og Oscar forteller levende om en koffert der de hadde prøvd å polstre et par syltetøyglass med tøyet sitt. å sette fot på fast land igjen var nok en befrielse.
Men han slapp ikke i land før han hadde blitt utsatt for en av den nye verdens anstøtssteiner, tabloidjournalistene. Nå vel, dette var lenge før oppfinnelsen av tabliodformatet, men disse journalistene var mer tabloide enn begrepet sjøl. Det var en flodbølge av dem. «Quick, here's the World Champion!» Ryktet hadde gått. Og herr Alfred E. Johnson hadde nok noe med det å gjøre. Her kom en verdensmester fra Europa og skulle gjøre vei i vellinga blant hurtigløperne på det amerikanske kontinentet. Det var sensasjonelt nok, for skøytesporten var ikke noen ubetydelighet i datidas Amerika. Og journalistene hadde som jobb å gjøre det enda mer sensasjonelt:
«Oscar Mathisen, den svenske skøyteløper, og hans meget tiltrekkende frue er kommet hit til landet på et besøk. Mathisen anser seg, i forbigående sagt, for verdensmester på skøyter. Det er nå hans mening, men han er utvilsomt en strålende skøyteløper, for han har så mange medaljer at de nesten dekker alle veggene i et værelse i hans hjem, og når han tar dem på seg alle sammen, ser han ut som et juletre. Han har tenkt å tilbringe noen uker her for å vise folk hvorledes man løper på skøyter i Europa og særlig i Sverige. Han er meget rappfotet og har et tiltalende ytre.»
Slik gjengir Oscar sjøl et eksempel i memoarene sine. Man aner at etterretteligheten ikke direkte sto i høysetet.
Etter en temmelig overflatisk legesjekk fikk de gå i land. På kaia sto Mr. Johnson og flere andre med mer eller mindre sterk tilknytning til gamlelandet og tok imot dem. De fikk installert seg på pensjonatet der de skulle bo mens de oppholdt seg i byen. Oscar oppgir ikke noe navn på det. Og så begynte en ny rutine.