Oscar Mathisen
Skøyter - Oscar Mathisen-dagboka

Den gamle mesteren rører på seg

Det er august, det er ennå sommer, med fuglekvitter og grønne vekster langt inn i de trangeste og mest sotete bygatene. Livet springer fram og beveger seg rundt på de merkeligste redskaper. Flere måneder har gått siden siste skjær i skøytesesongen 1911, og den modernistiske verden damper videre på sin ustø gang mot det som skulle bli undergangen for mange.

Pancho VillaMye har skjedd rundt om i verden. I Mexico har revolusjonen tatt av for alvor, og det går bokstavelig talt slag i slag. I slutten av mars velges Zapata som leder av revolusjonen i sør, men han får en farlig rival i Ambrosio Figueroa. I april utkjempes det blodige slag i nord, ved Bauche uten noen klar seierherre, og ved Agua Prieta, med seier til rebellene. I mai inntar Zapata byen Jojutla uten særlig motstand. I nord erobrer Madero Ciudad Juárez. Diktatoren Diaz tilbyr å gå av mot at de avbryter angrepet. Madero godtar tilbudet og gir hæren sin ordre om å innstille fiendtlighetene, men de hører ikke på han og erobrer byen etter tre dagers blodige kamper. Pancho Villa er en av lederne. Enda blodigere blir det i sør når Zapata bruker ei uke på å erobre Cuautla. Samtidig tar Madero Torreon. Den 21. mai undertegner Diaz og Madero en fredsavtale som krever at Diaz går av og forsvarsminister Francisco Léon de la Barra overtar inntil det kan arrangeres valg. Revolusjonen har seira. Ser det ut for.

Men Madero erklærer at haciendaeierne skal las i fred og at alle landtvister skal avgjøres i retten. I juni marsjerer han inn i Mexico by samtidig som et kraftig jordskjelv krever 207 dødsofre i byen. Zapata er på plass og hilser han velkommen. Madero krever at han avvæpner troppene sine. Zapata sier nei, ikke før bøndene har fått tilbake jorda si. Madero reiser til Morelos for å se an situasjonen, og lover Zapata penger til å kjøpe jord med, samt stilling som politisjef i provinsen. Zapata begynner å avvæpne hæren sin. Madero settes under press fra haciendaeiere, rike kjøpmenn og andre tidligere Diaz-støttespillere som truer med krig hvis han ikke kvitter seg med Zapata. Zapata trekker seg tilbake offisielt den 22. juni og gifter seg fire dager etterpå. Freden senker seg over landet.

Men ikke lenge. De konservative posisjonerer seg i Barra-regimet. Maderistene opponerer, og Zapata blir nå med på protesten. Det samler seg væpnede venner rundt han igjen. Den 2. august blir Alberto Garcia Granados innenriksminister, og krever ny demobilisering av Zapatas hær. Han nekter. Granados sender Victoriano Huerta, en av generalene til Diaz, til provinsen med 1000 mann. Den 10. august avlyses valget som skulle vært holdt den 13. Den 12. innfører de la Barra unntakstilstand. Dagen etter drar Madero til Cuautla for å forhandle med Zapata, som er urokkelig og overbevist om at de revolusjonære må være bevæpna så lenge jordspørsmålet ikke er løst. Han krever også at regjeringstroppene forlater Morelos-provinsen.

Tirsdag (15. august): Forsvarsdepartementet ber Huerta om å sende Madero en advarsel om at han vil rykke fram hvis ikke Zapata straks demobiliserer. Huerta mottar telegrammet, men sender ikke noen advarsel til Madero. I stedet ber han de la Barra om mer artilleri og ammunisjon.

Onsdag drar Madero tilbake til Mexico by og Huerta setter seg straks i bevegelse. Vel tilbake klarer Madero å overtale ministerrådet til å vente i 48 timer mens han forsøker en ny forhandlingsrunde.

Madero drar av gårde igjen på torsdag, treffer Zapata på fredag og inngår avtale om demobilisering mot at Zapata får sin mann som guvernørkandidat i provinsen, Maderos bror Raúl som statlig politisjef, og at regjeringstroppene trekker seg tilbake fra Morelos. Madero tilbyr å bli i Cuauca som fredsgarantist til Huerta er vekke.

Lørdag for 100 år sida i går begynner Zapata å avvæpne mennene sine. Huerta setter seg som avtalt i bevegelse, problemet er at han rykker fram i stedet for å trekke seg tilbake. Samtidig gir de la Barra Figueroa ordre om å true byer som står på Zapatas side i andre provinser i sør.

For 100 år sida i dag er det massive protester i Mexico by. Madero kommuniserer med presidenten og får han til å beordre 48 timers våpenhvile. Huerta adlyder for øyeblikket.

Nede i Antarktis var det vinter, og de to ekspedisjonene lå i ro i kvarterene sine. Scott tilbrakte første del av høsten på Hut Point, der var de 16 mann som fordreiv tida med seljakt og sporadiske undersøkelser, dyrepass og diverse arbeider på huset mens de venta på at det skulle fryse til slik at de kunne dra til Cape Evans, der de skulle overvintre. Tirsdag den 11. april satte Scott og det første partiet av gårde, men blei som vanlig sittende fast i en snøstorm. Men den 22. var alle på plass. Dagen etter kom sola over horisonten for siste gang, og det var vinter, men en vinter som var reine paradiset for ekspedisjonsdeltakerne. De hadde relativt komfortable kvarterer, en glimrende kokk i Clissold, som også var et mekanisk geni, og dagene gikk med til å jakte på sel, spille fotball, mosjonere dyra, dra på enkelte små ekspedisjoner, beundre sørlyset, drikke te, fikse på huset og innredninga, drive diverse vitenskapelige observasjoner, høre på hverandres vitenskapelige foredrag og på Scotts prekener hver søndag. Kveldene tilbringes med lesing, skriving, spill eller et eller annet arbeid. Ikke sjelden kommer sveivegrammofonen på.

Scotts siste bursdagsselskap, fra dagbøkene hans, utgitt av Oxford World's ClassicsDen 6. juni feira de den siste bursdagen til Scott med ei diger kake og en middag på selsuppe, fåresteik, ripsgelé, fruktsalat, asparges og sjokolade med sider, sherry og likør å drikke til. Den 22. feira de midtvinterdagen med «Buszard»-kake og champagne med selsuppe, oksesteik, yorkshirepudding, stekte poteter og rosenkål, med flambert plumpudding, kjøttpaier, ansjos og torskerogn som dessert. Etter denne julemiddagen var det lysbildeframvisning til musikk og stor jubel. Så fulgte snapdragon, en merkelig britisk juleleik som besto i å snappe rosiner ut av ei skål med brennende brennevin. Siden skålte de i melkepunsj og dansa tradisjonelle juledanser. All alkoholen hadde varierende effekt på disse vitenskapens menn som hadde levd så spartansk i over et halvt år. Biologen Wilson gikk til sengs. Oates bobla over med latter og insisterte på å danse med Omeltsjenko. Evans hviska hemmelighetsfullt med sidemennene, «It's true! It's true!». Keohane hadde blitt enda irskere enn før og ville diskutere politikk. Clissold satt med et konstant og stadig breiere smil og ytra bare et lykkelig «Whoop!» fra tid til annen. Festen blei avslutta med at Bowers og en hjelper kom drassende med et digert juletre, kunstig, med brennende lys, knallbongbonger og julegaver til alle, sendt med av Wilsons søster.

Også ute var det feststemning, med et sørlysspektakkel som Scott aldri hadde sett makan til så lenge han hadde levd. østhimmelen var en hav av viftende auroraflammer, forteller han, fold etter fold i buer og gardiner av flimrende lys steig og spredde seg, bleikna bort og sprang ut i glimrende liv på ny. Flommer av de klareste flammer fløyt sammen i bunker ett sted, så skøyt de som skinnende spyd høyt oppover, samtidig som andre flammer løp i bølger gjennom en svakere figur et annet sted som om de ville sprøyte nytt liv i den. Scott reflekterer at det er umulig å være vitne til dette vakre fenomenet uten en viss ærefrykt, som han mener har mer å gjøre med det delikate og gjennomsiktige i lys og farger, og framfor alt formens bevrende forgjengelighet. Det var ikke noe blendende glitter som skar i øyet slik det ofte beskrives, observerte han, men snarere en appell til fantasien med en antydning om noe helt åndelig, noe besjelet med flimrende eterisk liv, uforstyrrelig, mektig, men likevel i rastløs uro.

Siste uka av juni dro Bowers, Wilson og Cherry-Garrard ut på en 5 ukers forskningsekspedisjon til Kapp Crozier. Den blei litt av en påkjenning med temperaturer ned til −61 °C og stadige stormer. Noen få resultater fikk de med seg, men det var nok seg sjøl de testa i første rekke.

I siste halvdel av juli begynte det å bli lyst midt på dagen. 1. august blei det observert ei solbelyst sky. Den 17. skinte sola på toppene av Erebus og fjella i vest. Og den 20., for 100 år sida i dag, kom den fram etter nattas snøstorm og skinte enda lavere.

Amundsen var tilbake fra depotferden til 82° den 21. mars. Da hadde han bare ei av bikkjene sine i live, «Lassesen». Blant de fem som hadde gått tapt var de «tre musketerer», «Ola», «Jens» og «Rasmus». De tre raskeste, sterkeste og mest dominerende hundene på hele ekspedisjonen, som Amundsen hadde tatt til seg og utvikla et kameratskap med. Nå var de døde, sprengt av for tung last og for sterk kulde.

Kveldsarbeid i Framheim, fra Roald Amundsen: OpdagelsesreiserDen 31. mars dro det siste depotpartiet ut, 7 mann med 6 sleder og en mengde selkjøtt til 80 grader sør. Amundsen var ikke med dem. De var tilbake den 12. april. Den 21. gikk sola ned for siste gang, og det var vinter. Og den vinteren blei tilbrakt omtrent som hos Scott. Men litt forskjell var det. Ingen gudstjenester om søndagene, tepauser var det nok lite av. De feira heller ikke jul på midtvinterdagen slik som Scott, men Amundsen nevner det uvanlig praktfulle sørlyset. Og de feira St. Hans dagen etter – med dampbad på 79 grader sør. Og et festmåltid, om ikke fullt så overdådig som hos rivalen, men plumpudding og napoleonskaker og ei flaske P.A. Larsens punsj brakte stemningen opp. Sveivegrammofonen kom fram, med slagere som «Kvæsarvalsen», «Kjempene», «Tale for madam Hansen» av Schmelck, en arie fra «Hugenottene» med sangeren Michaelowa, og stjernenummeret «Solveigs sang» med Borghild Bryhn, som alltid greip forsamlinga rundt hjerterøttene.

Også hos Amundsen tok det til å våres utover i august, og den 16. begynte de å pakke sledene. Det blei gjort under tak, siden det som regel var mellom 50 og 60 kuldegrader ute. De holdt fortsatt på med dette arbeidet for 100 år sida i dag. Ute hadde sola begynt å skinne på fjelltoppene og de høyeste skrugardene langs randen av barriera utover mot havet. Synet av det rødgylne lyset på istaggene og kontrasten med de djupe blå skyggene rundt Framheim var slående og Amundsen følte freden som lå over det hele, men også hvordan røyken som steig fra stasjonen forkynte at den årtusener lange fortryllelsen var brutt.

Heller ikke vår mann Oscar Mathisen hadde drivi dank siden sist. Utpå vårparten var det en stemme som spurte etter han i telefonen på Sam Eydes kontor. «Det er Hans Erichsen,» sa den. «Jeg ringer fordi jeg har bruk for en mann i forretningen. Kunne De tenke Dem å komme til meg?»

Hans Erichsen, angivelig tidligere europamester i banesykling (dette har jeg ikke klart å bekrefte), dreiv en sportsforretning på Nytorvet med sykler som spesialitet. Han var også viseformann i KSK, og kjente godt til hvor trangt Oscar hadde det i sin nåværende stilling og hvorfor han hadde fått behov for å pantsette premiene sine. Den 1. april begynte Oscar i forretningen, og det blei et vendepunkt i livet og karriera hans. Nå fikk han alle muligheter til å trene og reise til alle stevner han måtte ønske, og lønnsbetingelsene var noe helt annet enn hos Sam Eyde.

Oscar Mathisen, Stener Johannessen og Jul Hansen på startstreken på Bislett.Syklistene hadde forberedt seg til konkurransesesongen gjennom forsommeren og den korte ferien (de fleste hadde vel ei ukes tid – omtrent som i Asia i dag). På uspesifisert tidspunkt, men før 3. august (kanskje mest sannsynlig den 30. juli) har idrettsforeningen Vidar et stevne på Bislett med følgende resultater:

1609 m: 1.Gunnar Schou 2.58,2 2.B Andreassen 2.58,3 3.Oscar Mathisen 2.58,4 10000 m: 1.O Mathisen 17.22 2.Daniel Klausen 17.23 3.Magnus Herseth 17.25 4.Schou 17.48,4 5000 m handikap: 1.Carl Olsen (150 m) 8.13,5 2.Herm Rasmussen (200 m) 8.14 3.C Gulbransen (200 m) 8.14,3. Scratchmennene Mathisen og Schou nådde ikke opp. Her kjenner vi igjen ikke bare Oscar, men også Schou og Herseth fra vinterens stevner, samt Klausen fra noen år tilbake. Han har tydeligvis slått seg på sykkel.

For hundre år sida i dag var det et stevne på Kongsberg, der de hadde en jordbane som var i brukbar stand tross langvarig tørke. Her var det forsøk og finale på 1 engelsk mil. 1. heat: O Mathisen, Kristiania 3.05 2.Stener Johannesssen Kristiania 3.05 5/9(!) 3.M Herseth, Kristiania 3.06,5. 2. heat: 1.Gunnar Schou Kristiania 3.07 2.J M Røed, Drammen 3.08 3.A E Hansen, Kristiania 3.08,2. Finalen sto mellom 5 mann. Her kom Mathisen og Schou ut i løs sand i nordre sving, og mista derved sjansene. Resultater: 1.Herseth 3.07,2 2.Johannessen 3.08 3.Mathisen 3.08,2.

På 10000 m gikk Josef Bye straks opp og tok ledelsen, og han beholdt den i 18 av løpets 20 runder, til tross for at vinden var sterk. Han fikk derfor en ærlig fortjent førerpremie. Resultater: Oscar Mathisen 16.09 2.Hansen 16.10 3.Røed 16.10,5 4.Schou 16.11.

5000 m handicap: 1.Bye (100 m) 8.17,4 2.Schou (80 m) 8.18,2 3.A Knudsen, Kongsberg (250 m) 8.19 4.O Mathisen (scratch) 8.25.

Overdommer Hj Thorstensen, Kristiania