17.36,4!
Det var en tilfreds Oscar Mathisen som satt sammen med kona si på toget nordover torsdag den 23. januar, eller onsdag den 22. var det kanskje. På Horten sist helg hadde han forsvart norgesmesterskapet sitt suverent med overlegne seire på alle distansene. Han var glimrende opplagt og følte seg i fin form. Hendte det ikke noe særs galt, skulle han jaggu vise trønderne at det bætterdø var sant. Trønderstemma som han hadde hørt si «det er bætterdø løgn» da han slo milrekorden til Østlund på Frogner året før, spøkte i bakhodet hans.
I motsetning til østlendingene hadde trønderne hatt god kulde de siste par ukene, og det kunne ventes gode forhold på Øyabanen. En annen ting de hadde var en interessant konkurrent. De siste par ukene hadde tydelig vist at det var ikke den skøyteløper i Norge som kunne true Oscar på noen distanse. Kanskje med ett mulig unntak. Ippolitov hadde vært i Moskva om sommeren. Men han var i Trondhjem og trente sammen med trønderne så lenge det var is, og om høsten var han tilbake med jobb på Lefdals skøytefabrikk. Det var en ting som sto i hodet på han, blei det sagt, og det var å slå Oscar om så bare på en eneste bitte liten distanse. Han hadde avslått å stille i noe løp til nå, med begrunnelsen at han ikke brydde seg om å vinne hvis ikke Mathisen var med. Derfor skulle han årsdebutere nå på dette stevnet, som en riktig dark horse.
Lørdagen opprant med pent solskinn, men bitende sur nordavind feiende gjennom byens gater. Banen var pynta til fest med rader av flagg som vifta i nordavinden, isen var blank og skinnende i vintersola, fast og hard. Tribunene var svarte av folk da første par sto på startstreken klokka halv to.
Martin Sæterhaug hadde gjort én ting siden han kom hjem fra Horten. Trent sprint og atter sprint. Sprinten var Oscars beste distanse, tydeligvis. Men Martin hadde alltid ment at også han kunne sprinte, og klarte han å ta svingene med samme dødsforakt som Oscar, skulle det kunne monne noe, mente han. I den andre banen sto Ippolitov, russeren som alle venta seg så mye av. Han fikk ta de lange, så skulle Martin gjøre det han var kar om på de korte. Og at han var kar, det visste alle de tusener bysbarna hans oppe på tribunen.
Så falt flagget. Martin fikk en god start, riktig god var den, og distanserte raskt russeren. Den første svingen klaffa, han fikk den til slik som han hadde tenkt. På vekslingssida ga han det han hadde, så kasta han seg inn i den siste svingen, la seg over så folk trudde han ville komme til å bikke, og skøyv på mot treghetskreftene. Da han gikk i mål under vill jubel visste han at det var et godt løp. Og tida 45,2 kom ikke som noen overraskelse. Det var klar banerekord, 6/10 under den forrige, som også var identisk med persen hans. Det var tangering av trønderrekorden til Østlund, og han gikk inn på 8.-plass på verdensstatistikken sammen med verdensmesteren og på 3.-plass på lavlandsstatistikken med bare Oscar og Strunnikov foran seg. Samtidig klatra han til 6.-plass på adelskalenderen og 4.-plass på lavlandsadelskalenderen, plasser som sto seg vel for en markant skikkelse som han. Likevel kunne han gjerne tenkt seg den noen tiendedeler bedre. Oscar hadde nok fått noe å tenke på med denne tida, den var 1/10 under vinnertida hans fra Horten. Men det var under andre forhold, og Martin tvilte på om den ville stå seg. Ippolitov satte også pers med 47,5 og gikk inn blant de 10 beste på adelskalenderen for første gang, men på lavlandskalenderen passerte han Martin igjen og gikk inn på 4. plass.
Allerede i andre par kom Oscar Mathisen og Bjarne Frang, med Oscar i ytre. Men det var ikke den samme tilfredse, opplagte Oscar som på toget et par-tre dager tidligere. Kona hadde blitt sjuk på fredagen. Hun blei skikkelig dårlig, og Oscar hadde ikke hatt blund på øya den natta. Han følte seg både slapp og uopplagt og fikk en riktig elendig start. Frang føyk av gårde og leda klart inn i første sving. Men det å se makkeren foran seg var en vekker, det var ikke slik det skulle være. Oscar skjønte hva som var i ferd med å skje og gikk på så hardt han kunne. Nedover vekslingssida tok han kraftig innpå, men han passerte ikke parkameraten før litt ut i svingen. Inn mot mål peiste han på og passerte streken mer enn 20 meter foran Frang. Til hans lettelse forkynte herolden 44,8, og det hadde ikke skjedd, det som kunne skjedd, det var seier og ny banerekord igjen, men det var nære på. Frang fikk 46,8.
I tredje par slo Otto Andersson Stener Johannessen med 48,0 mot 49,5. Så var det juniorenes tur. I første par der slo Kristian Fyhn Sverre Aune klart og fikk 49,9 mot 52,0, pers med over sekundet for nykommeren, som var ivrig, men ikke viste særlige anlegg. I andre par slo Thoralf Hansen Yngvar Jacobsen med 48,4 mot 49,6. I tredje par slo Olaf Rustad en mer lovende nykommer, Ørnulf Gjønness, med 49,4 mot 49,6, som var pers for sistnevnte. I fjerde par satte Jacob Sæterhaug pers med 49,6 og slo makkeren Ivar Fyhn med 1/10. I siste par gikk Alf Paulsen på 49,4.
Resultater: 1.Oscar Mathisen 44,8 BR 2.Martin Sæterhaug 45,2 p 3.Bjarne Frang 46,8 4.Vasilij Ippolitov 47,5 p 5.Otto Andersson 48,0 6.Stener Johannessen 49,5
I pausa foran milløpet var det også kunstløpsoppvisning, som kunne komme godt med, for 10000 m var ikke regna for å være av noen synderlig interesse. Man gikk liksom rundt og bare venta på spurten. Nå vel, Stener Johannessen gikk pent, han, mot svensken Andersson. Etter noen innledende fektninger dro han fra for alvor i 6. runde og svensken ga seg etter 15 ifølge referatet, men det oppgis ikke mer enn 10 rundetider på han.
Johannessen 50-1.32-2.15-2.56-3.41-4.24-5.09-5.52-6.35-7.18-8.01-8.45-9.29-10.13-10.58-11.44-12.28-13.12-13.57-14.42-15.26-16.10-16.53-17.37-18.20,4 Andersson 50-1.31-2.14-2.57-3.43-4.29-5.17-6.04-6.50-7.36
Etter vanlig praksis fikk Oscar toeren på 500 m, Martin Sæterhaug, i par på 10000 m. Han hadde blitt varm nå, og hadde glemt all trøtthet og mangel på nattesøvn. Siden det gikk frasagn om hva mannen i neste par kunne være god for, var det heller ikke noen grunn til å spare seg. Tempoet var også rasende helt fra start, med 41- og 42-runder, og Martin hang ikke med lenge. Oscar passerte trønderen i 15. runde, fortsatt i god fart, og i øyekroken så han dommere og tidtakere stikke hodene sammen. Det kunne tyde på litt av hvert. Han fortsatte så hardt han kunne, og kryssa målstreken bare 3 sekunder fra å passere hjemmefavoritten for andre gang. Men jubelen var uforbeholden. Flere oppe på tribunen var nok også klar over hva som var i gjære, og da verdensrekordtida 17.36,4 blei opplest, var alle demninger brutt. 10000-meteren hadde begynt å få et mer moderne tilsnitt.
Sæterhaug 49-1.30-2.13-2.55-3.39-4.25-5.10-5.56-6.42-7.29-8.16-9.04-9.52-10.36-11.21-12,09-12.55-13.41-14.27-15.14-16.00-16.47-17.33-18.22-19.07,2 Mathisen 49-1.30-2.12-2.53-3.35-4.16-4.58-5.39-6.21-7.03-7.45-8.26-9.09-9.53-10.35-11.17-11.59-12.41-13.24-14.05-14.48-15.30-16.13-16.55-17.36,4
Dette kunne ikke russeren svare på, tenkte man nok. Men Ippolitov gikk ikke nedslått mot startstreken. Skritta hans var målbevisste, og på vekslingssida hadde han en samarbeidspartner som hadde notert alle rundene til Oscar. Parkameraten Frang, Oscars klubbkamerat, trakk seg like etter start og klagde over ødelagte skøyter. Men Frang var ikke noe til pacemaker uansett. Ippolitov hadde sitt eget tempo, og det var stort. Åpninga var brennhard, etter runder på 46, 41 og 40(!) lå han allerede 5 foran. Der holdt han seg de to neste rundene, men i neste mista han et sekund, så to sekunder etter ei 44-runde, så ett til og etter 4000 m var de likt, som i utgangspunktet. I 12. runde tapte han to sekunder til og lå to bak, men han tok det ene tilbake to runder etter. Folk med klokker på tribunene levde i ulidelig spenning, kunne det gå, kunne det gå allikevel? 17 runder gått og det var 2 bak igjen. Oscar hadde tre 43-runder på de siste 8, men også to på 41. To runder til gikk og det var ingen forandring. Samla han seg til en sluttspurt? Nei, tempoet var nok hardt for han og neste runde lå han 3 etter igjen, det var 41-runda til Oscar. To runder til og fortsatt 3 sekunder. Det kunne da ikke gå? Bare tre runder igjen. Men så kom ei 42-runde der Oscar hadde hatt 43, og 2 sekunder igjen. Moskovitten gjorde sitt ytterste, men det kom ei 42-runde igjen. Det samme hadde Oscar, og fortsatt 2 sekunder. Ippolitov kasta armene og ga alt på sisterunda, som var god, 40,6, men ikke helt god nok. Tida 17.37,6 var allikevel fantastisk. Jubelen var ellevill igjen. Ippolitov var liksom en av deres egne nå, og den uovervinnelige Oscar hadde fått reell konkurranse på begge distansene. Men dermed gikk russeren forbi trønderen igjen også på den totale adelskalenderen og la seg på 5.-plass mens han gikk opp til 3.-plass på lavlandsadelskalenderen med bare Oscar og Strunnikov foran.
Ippolitov 46-1.27-2.07-2.48-3.30-4.12-4.56-5.38-6.20-7.03-7.45-8.28-9.11-9.54-10.36-11.18-12.01-12.43-13.26-14.08-14.51-15.33-16.15-16.57-17.37,6
Resultater: 1.Oscar Mathisen 17.36,4 VR 2.Vasilij Ippolitov 17.37,6 p 3.Stener Johannessen 18.20,4 4.Martin Sæterhaug 19.07,2
Sammenlagt: 1.Oscar Mathisen 2 2.Vasilij Ippolitov 5 3.Martin Sæterhaug 6 4.Stener Johannessen 7
Og det var ingen som klagde på at 10000 m var uten interesse.