Wasenius!
For hundre år sida i dag var Oscar Mathisen i ferd med å forberede seg til sitt fjerde finnepokalstevne. Siden han og lagkameratene vant den første konkurransen om den andre Finnepokalen, tapte den andre, men vant den tredje igjen, kunne de nå vinne pokalen til odel og eie med en tredje seier. At finnene kom til å bite kraftig fra seg kunne de vite på forhånd, både fordi dette var siste sjansen deres til å redde pokalen, og for å rehabilitere seg for de forsmedelige stockholmsresultata foran sitt eget publikum.
Omtrent det første Oscar og reisefellene hans så da de gikk av toget i Helsingfors, var det blide, smilende ansiktet til Gösta Wasenius, brannmester i byen, under en ildrød pelshatt som kunne ses på langt hold. Han var en stor sportsentusiast og arbeida for å fremme både turn, svømming og friidrett i tillegg til skøytesporten. Og han var en patriot som hadde tilbrakt år i Sibir som følge av overbevisningene sine i ungdommen. Oscar sier at han alltid var som en far for nordmennene når de kom til Helsingfors, og gleden var alltid stor når de fikk øye på den ildrøde hatten hans.
Det rådde et spesielt brorskap mellom finner og nordmenn på den tida. Nordmennene, som etter århundrer med union og undertrykkelse nylig hadde gjennomført sin frihetskamp med lykkelig utfall, kunne naturlig nok bedre forstå og føle med finnene i deres kamp og trengsler enn det var mulig for svensker og andre utlendinger. Og den finske gleden over nordmennenes nyfunne frihet bar også i seg et håp om at de sjøl en dag kunne oppleve det samme. Nordmenn på besøk i Finland kunne vente ei gjestfrihet uten like den gangen.
Men finnenes lidelser kunne heller ikke sammenliknes med noe nordmennene hadde vært utsatt for fra svenskene, og til og med danskene sliter i sammenlikninga. På 90-tallet begynte russiske ledere å planlegge å russifisere Finland og avskaffe de finske privilegiene som et delvis sjølstyrt storhertugdømme. Denne utslettelsen av all finskhet viste seg vanskelig å gjennomføre, og man måtte ty til harde tiltak. Mannen som fikk til jobb å utføre dem var Nikolaj Ivanovitsj Bobrikov. Se på denne karen til høyre her. Ser han ikke ut til å være akkurat rette mann for jobben? Tsaren og rådgiverne hans ser iallfall ut til å ha ment det.
Han var generalguvernør av storhertugdømmet fra 1898 og satte seg fore å plukke det finske sjølstyret fra hverandre skritt for skritt. Året etter fikk russisk lov overhøyhet over den finske etter et berykta «Februarmanifest». Fra 1900 skulle all brevveksling melom offentlige kontor foregå på russisk, og omfattende russiskundervisning blei gjennomført i skolen. I 1901 blei den finske hæren oppløst og vernepliktige kunne tvinges til å tjenestegjøre hvor som helst i det russiske imperiet. Ved første innkalling møtte bare 42 % av rekruttene, og i 1905 blei innkallinga oppgitt fordi de finske rekruttene var for upålitelige. Pressa var allerede under streng sensur, og nå kunne aviser stanses permanent eller midlertidg hvis de var ulydige. Alle offentlige ytringer skulle i prinsippet godkjennes personlig av Bobrikov sjøl. Alle brev kunne åpnes og det blei planta et utall spioner for å knipe illojale borgere. I 1903 fikk generalguvernøren diktatorisk makt og kunne avsette statstjenestemenn etter forgodtbefinnende. Politistyrken blei forøkt med de mest brutale elementene man kunne finne, gjerne tidligere straffanger, og de fikk full frihet overfor borgerne. Mange tusen finner blei landsforvist, og det finske hatet mot Bobrikoff og veldet hans var hvitglødende.
Så, den 16. juni 1904, da Leopold Bloom vandra gjennom gatene i Dublin, fokuserte Eugen Schaumann, født i Kharkiv, Ukraina, alt den finske nasjonens hat gjennom løpet til pistolen han hadde i handa og skøyt tre prosjektiler inn i den fysiske kroppen til Bobrikov. Schaumann blei straks et lysende navn i finsk historie. Det er lagd tre filmer om han, to av dem med slektninger i hovedrollen, noe som er et uvanlig faktum i seg sjøl.
I 1904 var den russisk-japanske krigen i full gang, og i stedet for å forene og berolige de urolige massene i tsarriket, førte raden av pinlige nederlag heller til mer uro, som kulminerte i revolusjonen av 1905. Tsarstyret var i retrett, og også i Finland fikk opposisjonen gjennomslag for noen krav. Landsforviste blei sendt hjem og sensuren blei mindre trykkende. Finnene bidro til revolusjonen med en stor streik i oktober-november 1905, og et av resultata var en riksdag med allmenn stemmerett som også inkluderte kvinner, parallelt med den nye russiske dumaen. Bare Isle of Man, New Zealand og Australia var tidligere ute med å gi kvinner stemmerett. Men reaksjonen kom. I 1907 blei stemmeretten i Russland innskrenka og man fikk valgt en mer konservativ Duma som godkjente ny russifisering av Finland. Den liberale generalguvernøren Nikolaj Gerhard blei bytta ut med Vladimir Böckmann i februar 1908. Heldigvis hadde også Böckmann en viss liberal innstilling og føyde seg ikke etter Moskva i ett og alt.
Inn i denne atmosfæra av ny terrorfrykt seilte Oscar og lagkameratene hans over Østersjøen for å kjempe om den andre Finnepokalen. Dessverre har jeg ikke så mye opplysninger om stevnet, siden Oscar ikke husker enkeltheter, og heller ikke er Prebens data komplette eller referatene i Skøyteboka eller Norsk Idrætsblad særlig informative. Men været må ha vært godt hele helga, for det blei satt flere perser. Og finnene kjempa sikkert godt, men det var bare Schrey som klarte å blande seg inn mellom nordmennene på 5000 m, der han tangerte persen sin fra Davos.
Under trening før stevnet hadde Oscar et uhell. Han kolliderte med den berømte kunstløperen Nadja Franck, som brakk armen i kollisjonen og bestemte seg for å legge opp på flekken. Sjøl blei han så forslått at han vurderte å trekke seg fra 5000 m, men lot det stå til.
5000 m 1.Oscar Mathisen 9.06,2 2.Arne Schrey 9.07,6 lavlandspers 3.Magnus Johansen 9.08,4 pers 4.Sigurd Mathisen 9.14,6 pers 5.Franz F Wathén 9.23,2 6.Vainö Wickström 9.24,2 pers
Poeng: KSK 8, HSK 13.
Resultatene til Vikander og Andersen er ikke kjent. Det ser ut til at Wiinikainen og kanskje også noen andre har gått utafor konkurranse, men de har heller ikke noen kjente 5000-metertider fra stevnet. Kan noen hjelpe?