Dagen før
For hundre år siden i dag gikk Sola opp over Klagenfurt by foran den siste dagen med forberedelser til europamesterskapet på skøyter. Løperne gikk fra og til isen. De trente ikke hardt i dag, bare rolige runder for å finslipe teknikken. Skjærende ulyder fra hotellromma røpte at skøyteeggene også fikk seg en omgang. Fra før hadde Martin Sæterhaug fått jobben med å slipe skøytene til Mathisen-brødrene. Martin var skøytemaker sjøl og uovertruffen på det tekniske området. Nå kom utlendingene også til han med skøytene sine, og Martin slipte like feilfritt for dem uten å blunke, som det sømte seg en sann amatør. Sæterhaug var den beste kameraten en mann kunne ha, som Oscar sier i boka si.
De er i grunnen et fullkomment bilde på fred disse unge mennene som kommer sammen til fredelige leiker i en verden bare noen få år fra den totale katastrofen. Men mesterskapet deres var bare en fredens utpost i denne verda der de fleste blei holdt nede av brutal makt utøvd av en liten elite i noen få europeiske land. Denne eliten hadde sine egne regler, som gikk under navnet dannelse, og sine egne leiker, de dannede leikene, opphavet til de fleste moderne idretter. De var de opprinnelige amatørene. Snart ville deres verden gå under. Presset nedenfra var for stort. De dannede kunne ikke overleve. Eller kunne de det?
Sola gikk ned klokka 5 og det var mørkt ved 6-tida, stadig uten måne. Mesterskapsløperne pakka med seg utstyret sitt og gikk på beina eller på skøyter de 3,5 kilometerne tilbake til byen (som i dag strekker seg til bredden av innsjøen). Det herska en avslappa stemning på overnattingsstedene, i skarp kontrast til den anspente stemningen foran et større idrettsarrangement i våre dager.
Noen av løperne var kanskje litt mer spente enn de andre. Mauritz (eller «Moje») Öholm fra Stockholm hadde vunnet EM i Davos året før, da han samtidig tangerte verdensrekorden på 500 m. Det var bare tre deltakere i mesterskapet, men han hadde det ikke fullt så enkelt som de Koning i 1905, for både Steen og Schilling var gode løpere, og Öholm hadde gode seiersmarginer. Likevel følte han at det hefta noe ved mesterskapet, og var ivrig etter å forsvare tittelen mot mer representativ motstand. Derfor hadde han reist til Klagenfurt tidlig i januar og ligget i trening i flere uker i håp om at det ville gi han en fordel.
Öholm, den siste mesteren før Mathisen-perioden, har kanskje fått litt mindre oppmerksomhet enn han fortjener i historiebøkene. Jeg skulle likt å hatt mer biografiske opplysninger om han, men det er fint lite å finne på internett. Han var nr. 3 på adelskalenderen fra 8. februar 1908 til den 29. januar 1911. Det er da noe.
En annen deltaker som må ha følt seg litt mer spent enn gjennomsnittet var Thomas Bohrer, 21, som sto foran sin internasjonale mesterskapsdebut i hjembyen. Han var godt forberedt og etter den klare seieren over Schilling ved det internasjonale løpet i Wien (som jeg ikke har resultater fra) mente han at han hadde mulighet til å kjempe om tittelen.
Det er ikke mye biografi å finne om han heller, men han ser ut til å ha en etterkommer i dr. Thomas Bohrer ved Philipps-Universität Marburg og Universitätsklinikum Giessen und Marburg, tross at det visstnok ikke er den riktige Marburg. Thomas Bohrer er visst ikke noe sjeldent navn etter alle Google-treffa å dømme. Han har ei gate i utkanten av Klagenfurt oppkalt etter seg, Thomas Bohrer-Strasse, en liten krum stubb i hjørnet mellom Schülerweg og Ernst Diez-Strasse. Åpenbart et industri-/forretningsstrøk med flere tilsynelatende betydelige adresseinnehavere.
Nordmennene mente seg også å ha sjanser, men var ennå usikre på formen etter den anstrengende reisa. Av finnene som var til stede var Arne Schrey god, men uerfaren, og Wikander (jeg bruker altså den gamle stavemåten), europamester 1905, var for svak på langdistansene og dessuten var de nye reglene ugunstige for han. Schilling var kanskje omsider i ferd med å bli for gammel nå, og de andre var ikke å regne med i sluttoppgjøret.
Det var god deltakelse i mesterskapet i motsetning til mange av de siste åras mesterskap med sine frustrerende kåringsregler. Alle var enige om at det nye plassiffersystemet var mer rettferdig (kanskje med unntak for Wikander) og man venta seg spennende og rettferdige oppgjør på banen.
Natta falt på over den lille byen. Stjernene kom fram, eller kanskje det snødde litt. Byboere og gjester sov og drømte i forventninger om morgendagen. I Vila Viosa la kongen av Portugal seg også til å sove i palasset sitt. Han skulle til Lisboa dagen etter og gleda seg til det, og han gleda seg til flere netter i mjuke senger med mjuke sengekamerater. La han glede seg.