Forberedelser
For hundre år siden i dag dreiv Oscar Mathisen og forberedte seg til den lange reisa i en oppglødd stemning. Han gikk rundt i den lille leiligheten i Parkveien 80 og pakka skøyter, klær, mat og et par små gaver fra jentene i familien. Forbundet hadde fått hand om det innsamla pengebeløpet, og en funksjonær hadde vært innom med brødrenes andel av reisepengene. Han hadde strenge instruksjoner om hva de skulle brukes til – kun reise og kost. Venner og slekninger kom innom for å ønske lykke på reisa.
Han hadde ikke så mange slektninger. Foreldra hans hadde flytta til byen fra opplandene, sammen med begge søstrene til faren. Den yngste av dem, Marte Marie, hadde gifta seg til en gard og flytta tilbake til Toten, men tante Karen bodde like ved i Odins gate sammen med onkel Ole Jakob, den berømte politidetektiven som ungene elska å herme etter i leiken. De to hadde vært til god hjelp og trøst etter familiens tragiske tap i 1903, da Oscars far, tolloppsynsmann Carl Anton Mathisen døde bare 51 år gammel, og i 1905, da mora Pauline døde i en alder av 52, henholdsvis ett år før og ett år etter at broren Sigurd til sin overraskelse kom i besittelse av VM-tittelen på skøyter, da Peter Sinnerud blei diskvalifisert for profesjonisme.
Oscar var den yngste i en barneflokk på 7, som nå var foreldrelause. I tillegg hadde familien ei lita fosterdatter på 8. Heldigvis hadde den eldste broren Carl Markus en sikker jobb som sporvognskonduktør, og den eldste søstera Agnes jobba som ekspeditrise på Handelsforeningen, der også Sigurd, verdensmesteren, hadde fått arbeid på lageret. De to andre brødrene, Johan og Petter, hadde dratt til sjøs og sendte av og til hjem penger, som kom godt med. Det var klart at Oscar nå også måtte hjelpe til, og han fikk en lærlingestilling på Akers Mekaniske Værksted, der det var meningen at han skulle bli maskinist med tid og stunder. De 4 åra han tilbrakte der hadde han to 5-timers skift på hverdagene med en times lunsjpause imellom og ett skift på lørdagene.
Naturligvis var det verdensmesterskapet og de andre prestasjonene til broren som var den største inspirasjonen for Oscar til å satse på ei skøytekarriere. Parkveien 80 hadde en romslig bakgård og brødrene var ikke seine om å islegge den så snart det var frost. Der gikk de runde på runde både seint og tidlig og trente opp en veldig styrke og svingteknikk. Oscar gikk sitt første løp med tidtaking i 1905, i et stevne vi ikke har kjente resultater fra, og året etter imponerte han så mye i juniorklassen at han blei tatt ut av Kristiania Skøiteklub til den årlige klubbmatchen mot Helsingfors SK, der han sensasjonelt tok andreplassen på 5000 m. Persene hans etter denne sesongen var 50,2, 2.40,0 og 9.32,4.
Neste år skøyt karriera hans ytterligere fart. Han var regna som senior allerede (etter dagens regler ville han ikke vært senior før i 1909), og imponerte i flere løp, særlig på 5000 m, som han vant flere ganger og satte sin første rekord på, en banerekord for Frogner Stadion med 8.59,0. Han blei tatt ut til VM i Trondhjem der han blei beste nordmann bak tre finner, med to bronsemedalser på distansene, og fikk også sin første utenlandstur til den årlige klubbmatchen, som nå skulle foregå i Helsingfors. Her slo han alle nordmennene igjen, men kom bak alle de fire finnene, og KSK-laget leid et sviende nederlag. Det var klart at noe måtte gjøres. Kanskje det var opp til han? Ved norgesmesterskapet på Hamar uka etter var det ingen utenlandske konkurrenter og Oscar vant sin første tittel, uten å vinne noen av distansene. Perser etter sesongen var: 48,2, 2.31,8, 8.59,0 og 19.23,0.
Og nå dette. Til Davos, Østlunds og Gundersens rekordarena. Hva kunne han oppnå der?