For 100 år sida i dag hadde den amerikanske gruveindustien nettopp lagt bak seg ei helvetesuke uten like. Samtidig hadde været bedra seg betraktelig i Stockholm der det kristianensiske laget gjorde seg klare til å forsvare ledelsen sin fra første dag i bykampen nede på Hammarby Sjö. Ut på kvelden hadde det klarna opp og fryst på, og da søndagsstevnet starta, var isen ganske god og hard. Jeg har ikke noen eksakt parsammensetning, men kan tenke meg at det foregikk omtrent slik: Først slo Költzow Zerling og kom inn på 49,0. Så slo Andersson Johansen klart og tok ledelsen med 48,6, som var ny pers. Andersson klatra dermed ett steg opp til delt 18.-plass på adelskalenderen. Men det nye håpet Olsen knuste Carlsson med 48,3 mot 50,0 og sørga for norsk ledelse foran siste par, som var Mathisen-Öholm.
Det stilte alt annet i skyggen. Öholm hadde tangert verdensrekorden på distansen og både han og hjemmepublikummet trudde nok at han hadde en sjanse. Men nordmannen hadde opparbeida seg litt av et rykte på sprinten i det siste, og de fleste ante nok at sjansen var liten. Det viste seg også fra start, da Mathisen ubønnhørlig dro fra og kasta seg inn i svingen med en dristighet som stockholmspublikummet ikke hadde sett maken til før. Og da han gikk over mål hadde han tilbakelagt distansen nesten et sekund fortere enn den svenske innenlandsrekorden han satte i fjor på Djurdgårdsbrunnviken. Løpet til Öholm var godt, han kom inn på andreplass, over halvsekundet foran Olsen. Men han var distansert med nærmere 15 meter. Mathisens løp var fabelaktig. Ja, det var fantastisk. Det blaserte stockholmspublikummet fant ikke ord. Til slutt fant de ord. «Leve Norge!» ropte de. «Leve Norge!»
De fire norske gjestene, som holdt på hver med sitt på forskjellige steder rundt banen, var forbløffa. De visste ikke hvordan de skulle reagere. De samla seg for å motta hyllesten, som virka unison. Så begynte de å rope tilbake. «Leve Sverige!» ropte de. «Leve Sverige!» Opplegget hadde virka. Brorskapet mellom brødrefolka var i ferd med å befeste seg og lege såra fra unionsstriden. Oscar var ikke bare vikagutt lenger, ikke bare kristianensernes yndling og kjæledegge. Han hadde også blitt alle trøndernes Oscar, og nå også svenskenes. Hva blei det neste?
500 m 1.Oscar Mathisen 46,4 2.Moje Öholm 47,7 3.Henning Olsen 48,3 4.Otto Andersson 48,6 p 5.Adolph Költzow 49,0 6.Paul Zerling 49,9 p 7.Magnus Johansen 50,0 Birger Carlsson 50,0 p Poeng: Kristiania 9-Stockholm 12, sum 18-24
Isen var ikke så hard lenger på 5000 m. Februarsola hadde gjort sitt, og tidene blei ikke så imponerende. Men det var den norske innsatsen. Hvert par ga norsk seier, og til slutt var seieren tredobbel. Alle de norske tellende løperne var foran de tellende svenske. Den dårligste av dem, Henning Olsen, var ett tidel foran beste svenske. Da stevnet var over, runga det igjen over banen, «Leve Norge!». Og nordmennene svarte med sitt «Leve Sverige!» Forbrødringa var total. Idretten hadde foredla menneskesinnet og brakt fred. Det var håp for universet.
5000 m 1.Oscar Mathisen 9.21,8 2.Magnus Johansen 9.29,0 3.Henning Olsen 9.32,8 4.Otto Andersson 9.32,9 5.Moje Öholm 9.38,2 6.Adolph Költzow 9.38,4 7.Paul Zerling 9.39,6 p 8.Birger Carlsson 9.42,0 Poeng: Kristiania 6-Stockholm 15, sum 24-39
Da det mørkna om kvelden og løperne var på vei, kanskje til banketten, kanskje til jernbanestasjonen, ga universet sin egen respons på begivenheten. Den store kometen var ikke så klar at den kunne sees som ei lysende stjerne midt på dagen lenger, men om kveldene hadde den vokst i høyden så den strakte seg som et slags omvendt skjerf eller slips som malte halve himmelen i et bleikhvitt lys. Det var trolsk, vidunderlig, og ikke så lite skummelt. Nattehimmelen var helt forandra, forvrengt, og det var ikke rart at mange lurte på om verden kunne bestå særlig mye lenger. Men de fire nordmennene som steig om bord på nattoget tilbake til hjembyen, bekymra seg ikke så mye om slikt. De hadde gjort en god jobb, ikke bare for hjemlandets ære, men også for samkvemmet mellom nasjonene, og de var fornøyd med utbyttet.