Rekordmannen
Oscar Mathisen var en rekordmann, og da han kom hjem fra Europa-turneen med lagkameratene sine og den andre Finnepokalen i hendene, fikk han en velkomst som slo alle rekorder til da. Den spikra seg fast i minnet til den unge helten, så vidt 20 år gammel, og blåste ut alle minnene om stevnet han hadde deltatt i. I Lillestrøm, om morgenen for hundre år sida i dag, kom formannen i mottakelsekomiteen om bord på toget og ønska løperne velkommen på vegne av klubben. Hundrevis av mennesker, arbeidere og funksjonærer i fin blanding, hadde tatt seg fri for å gå på stasjonen og se på løperne. Toget måtte stå mens det blei holdt taler til full jubel fra de frammøtte. Og før det kunne gå videre, måtte «Ja vi elsker» avsynges til siste vers.
I Kristiania var det tjukt av folk på perrongen, det var tjukt av folk i stasjonshallen, og det var like tjukt av folk på Jernbanetorget foran stasjonen. De sto som sild i tønne så langt øyet kunne se. Klubbstyret sto forrest i mengden, men her blei det ikke tid til håndhilsen og gratulasjonstaler. Ikke før hadde de fire løperne satt fot på treverket før de blei løfta høyt opp i lufta og frakta med folkemengden til utgangen, der de blei hilst med øredøvende bifall av folkemassene. Det hele var faktisk ikke lite skremmende, men snart blei de forsiktig satt ned på en slede som var forspent en hest. Skritt for skritt pressa ekvipasjen seg gjennom folkehavet inntil de kom til Frimurerlogen, der klubben holdt en frokost med flere taler og sanger til ære for det seierrike laget.
Og feiringene var ikke slutt med dette. Om kvelden blei de fire løperne oppstilt på et podium inne på Frogner Stadion. Og de trengte ikke lure lenge på hva de skulle der oppe, for snart begynte det å strømme unge mennesker med fakler inn fra Kirkeveien. I spissen gikk Karl Norbeck, en framtredende talsmann for fysisk fostring som hadde vært brytemester i Amerika (og der blitt utropt som verdens sterkeste mann), og nå var direktør for Cirkus Norbeck, landets første moderne sirkus. Fakkeltoget så ikke ut til å ha en ende, og etter hvert var finnepokallaget omgitt av et hav av ild, som kasta sitt røde skjær over tusenvis av unge begeistra ansikt. Og da nasjonalsangen steig fra alle disse strupene i det fakkelskjære kveldsmørket, da var det ikke lett å holde øyet tørt.
Men Oscars tanker gikk tre dager tilbake i tida, da de fire nordmennene sto i givakt midt ute på isen mens det norske flagget gikk til topps og et finsk musikkorps spilte «Ja vi elsker». De tenkte på de finske vennene som sto der rundt dem og virka så underlig fattige. De hadde en fedrelandssang de også, men kunne bli arrestert for å synge den. Og de hadde et flagg, men det kunne de ikke heise uten at det russiske hang øverst.