Oscar Mathisen
Skøyter - Oscar Mathisen-dagboka

På skinner

Wathén, Strömstén og WiklundFor hundre år siden i dag avslutta finnene det nasjonale mesterskapet sitt i Helsingfors med en 500 og en 1500 m. Det viste seg å bli ei jamn og spennende affære, akkurat som det norske. Etter 5000 m, som gikk dagen før, var Wiklund i ledelsen med 1 poeng, deretter Strömstén 2, Wathén 3 og Vanhala 4.

Siden Johan Vikander hadde reist for å forberede seg til de internasjonale mesterskapa sammen med Schrey og Öholm, var det den samme kvartetten som dominerte 500 m også. I paret sitt (sannsynligvis) mot Wiklund, vant Strömstén knepent på 48,8, med parkameraten en femdel bak. Men Wathén var raskere og vant distansen på 48,2, mens den (sannsynlige) parkameraten Vanhala fiikk samme tid som Strömstén. Poengstillinga var nå: Wathén 4, Strömstén 4,5, Wiklund 5, Vanhala 6.

Sannsynligvis gikk Strömstén i par med Vanhala på 1500 m, slo han klart og fikk tida 2.40,2, Vanhala 2.42,4. For å vinne mesterskapet måtte Wathén nå holde seg foran eller komme likt med Strömsten, og samtidig slå (den sannsynlige) parkameraten Wiklund. Wiklund måtte slå både Strömstén og parkameraten Wathén, og var også avhengig at Wathén blei slått av eller iallfall kom likt med en annen løper. Paret var trulig jamt lenge, men til slutt viste viborgeren Wiklund seg sterkest. Han fikk noen nervøse minutter mens han venta på tidene, men kunne juble da hans egen tid blei annonsert til 2.39,2, som betydde at han vant distansen, og faktisk viste det seg også at den gamle mesteren Wathén hadde tangert tida til Strömstén, slik at Wiklund fikk mesterskapet med 6 poeng, Wathén 6,5, Strömstén 7 og Vanhala 10.

Det norske og det finske mesterskapet dette året hadde mange likhetstrekk. Begge blei arrangert i hovedstaden. Begge var jamne og intense. Og begge fikk en utenbys mester, noe som iallfall for Finnland var unikt. Begge steder besto de to andre medaljevinnerne sammenlagt av en tidligere verdensmester og et nytt, unikt talent. Skulle likhetene ende med dette?

Nå begynte finnene på diskusjonen sin om hvem de skulle sende til Klagenfurt og Davos, i tillegg til Vikander og Schrey. Og samtidig var det norske laget på vei. De hadde det ikke akkurat så veldig bekvemt. Alt i Göteborg kom det noen og banka på og ville dele kupé med dem, og de måtte opp og sette seg på benkene. Litt nedslått satt de og prøvde å slumre litt mens østhimmelen langsomt lysna og Sola til slutt sto opp over det rullende svenske landskapet.

Ikke lenge etter stoppa toget i Hälsingborg, der de skulle av for å ta Øresundsferja. (Det er mulig de tok ferje fra Malmö til København i stedet, eller til og med til Sassnitz, men Oscar er ikke så spesifikk i boka si, så vi får gjette litt.) Resten av dagen gikk med til å reise gjennom Danmark, på ferje over Store- og Lillebælt og tog mellom ferjene. De hadde ikke mye tid til severdigheter, men fikk da iallfall besett noen veltegna jernbanestasjoner, bygninger fullt på høyde med våre dagers banker og børser i prestisje, om enn stinkende og svarte av den allestedsnærværende røyken.

Da de var på vei over det siste Bæltet, var den korte januardagen alt over, og natta falt på mens de så etter det neste toget på jernbanestasjonen i Fredericia, gikk om bord og venta på at det skulle starte. Endelig blåste konduktøren i fløyta, togføreren svarte med signalet sitt, og toget satte seg i bevegelse mot Europas hjerte. Ikke mange minuttene etter måtte passa fram igjen, da de kryssa grensa til Tyskland.

I samme stund lå madame Grappelli i Paris og amma det nyfødte guttebarnet sitt, og i hjemmet sitt i Dayton, Ohio (hvor jeg har vært), satt Orville og Wilbur Wright og forhandla med US Army om å levere verdens første militærfly.