Æresgjester
For hundre år sida i dag fortsatte det ungarske skøytemesterskapet i Budapest med 5000 m. Siden Wampetics og Mannó vant hver sin distanse dagen før, ville en av dem sikre seg mesterskap og EM-billet hvis han vant distansen. Men faktisk blei begge slått av Gyurman, som gikk på 10.14,9. Dermed måtte man ta poengene fatt, og her kom Mannó, som blei andremann på 5000 m også, best ut med 5 poeng, mot 7 for hver av de andre. Dermed blei han valgt til å delta i europamesterskapet.
Oscar Mathisen sto kanskje og så på dette stevnet, uten å bli synderlig imponert. Men mer imponert blei han av mottakelsen han og broren hadde fått her nede. Budapest skøyteklubb feira 40-årsjubileum med dette arrangementet, som også hadde kunstløp på programmet, et EM for menn og et VM for kvinner. (Kvinnemesterskapet hadde riktignok bare en deltaker, den østerrikske Lily Kronberger.)
Skøyteklubben her var rik og mektig den gangen, og berømt langt ut over landegrensene. De hadde sendt spesiell invitasjon til Oscar og Sigurd foran mesterskapet. Klubben hadde mer enn 11000 medlemmer og ei formue på over 7 millioner ungarske kroner, tilsvarende 5 millioner norske, og det på ei tid da få tjente over tusen kroner i året. Klubben behøvde ikke å snu på skjellingen.
Det blei det heller ikke gjort da løperne ankom. De blei mottatt som fyrster, og de to unge norske arbeiderguttene blei geleida til Hotel Hungaria, antakelig det største og mest luksuriøse hotellet i byen, og innlosjert i elegante rom med tjukke brysselertepper og balkonger med storslagen utsikt over Donau.
Alt dette var overveldende i seg sjøl, naturlig nok. Men det varte ikke lenge før de begynte å føle seg litt ukomfortable. Etter et par dager begynte de å bli ganske lei av å måtte skifte hver gang de skulle ha seg litt mat, og spurte klubbstyret om det var mulig å få spise i restauranten på banen sammen med de andre løperne.
Jo, da, det måtte de så gjerne. Men nå begynte det å kjøre opp en landauer foran hotellet flere ganger om dagen for å hente dem til måltidene. Så måtte de be om å få slippe det også, og de neste dagene fikk de lov å spasere det lille stykket ut til banen (1,7 km i luftlinje hvis det er det samme hotellet som bærer samme navn i dag – banen er den samme som kjent).
Det føltes mye greiere. Enda kunne det ha sine ulemper å bo slik de gjorde, spesielt når de skulle ut og trene og trengte å slipe skøytene. Det er ikke fritt for at det følger litt støy med sånt, og de var alltid redde for at de skulle forstyrre de rike og mektige gjestene med skjærsliperiet sitt. En dag kikka Oscar ut av døra for å se om det var noen ute i korridoren da de hadde begynt å slipe, og han sier han aldri skulle glemme synet av ansikt etter ansikt i dør etter dør bortetter hele korridoren, alle med det samme uttrykket av forbauselse og forferdelse. I en fart trakk han seg tilbake og stengte døra. Han turte ikke åpne den på ei god stund.
I klubbhuset ute ved banen var det også flott, men bare trivelig og greit å være. Det var vakre salonger, utmerkede garderober, og vertskapet var alltid rede til å oppfylle løpernes minste ønsker. Et 60 manns orkester spilte ute på banen hver dag, og folkelivet var muntert og fargerikt, spesielt om kveldene.
Sola gikk ned ved halv fire-tida, og i den måneløse natta gikk løpere og stevnefunksjonærer til sengs etter den siste dagen med forbederelser til det 17. europamesterskapet på skøyter.