Oscar Mathisen
Skøyter - Oscar Mathisen-dagboka

Togtraumer

For hundre år sida i dag våkna Oscar Mathisen og de to reisefellene hans, broren Sigurd og norgesmesteren Martin Sæterhaug, opp fra sin urolige søvn allerede da toget stoppa kort etter midnatt i Neumünster (forestiller jeg meg), og nye passasjerer kom om bord for å dele kupé med dem. I Hamburg ca. to timer etter måtte de (sannsynligvis) bytte til et østgående tog. De fant en tom kupé og la seg til å sove, men kom ikke langt før de blei forstyrra igjen.

De begynte å bli lei av dette. Men hva kunne de gjøre? De kunne ikke akkurat kaste ut medpassasjerene sine. Ikke uten risiko for å bli kasta ut sjøl iallfall. Ute var det ennå mørkt og overskya, men den tynne månesigden lyste litt gjennom skyene.

Toget dreide mot sør like før Wittenberge og fortsatte sørover til Magdeburg, der våre helter (trulig) måtte bytte til et østgående tog igjen, på den gamle Hannover-Dresden-strekningen. Det var tre trøtte skøyteløpere som satte seg i en ny tredjeklasses kupé og så ut på de uskjønne tyske industribyene som svant forbi: Köthen, Halle, Leipzig.

Men disse tre unge idrettsmennene satt ikke bare uvirksomme på tresetene sine. De benytta anledningen til å strekke på beina når det var en stopp, og når toget var i gang, kunne de spasere rundt og utforske det litt. På en av disse forskningsferdene fant Sigurd at toget hadde spisevogn! Hittil hadde de levd på medbrakte forsyninger, som nå var redusert til en bunke hveteboller og litt julekake. Søt bakst som ikke skulle mugne så fort. Men Sigurd kunne tenke seg litt avveksling.

    –Nå skulle det vært godt å få seg litt skikkelig mat, sa han. –Jeg er så lei av boller og jukekake at jeg orker ikke å se det mer. Jeg vil ha mat!

Martin var enig. Han ville også ha ordentlig mat. Men unge Oskar var mer forsiktig. Han var redd for å sløse bort de arme skillingene han hadde i lomma, redd for å komme bort i det store, ukjente utlandet der ute uten mulighet til å komme hjem igjen. Dessuten måtte de jo ha noen til å passe koffertene.

De to sultne skøyteløpene var lenge borte, og imens spiste Oscar som vanlig lunsj på boller og julekake, som han skylte ned med vann.

Endelig kom de tilbake.
    –Bætterdø! sa Martin. –Det smakte jævla godt!

Og så gikk de i gang med å beskrive alt de hadde spist. Biff – kjempesvære med løk og masse poteter. Og øl. En halvliter til hver. Oscar kunne ikke nekte for at han merka noen ørsmå stikk av misunnelse der han satt. Til slutt måtte han stoppe dem, han syntes formelig han kunne kjenne bifflukta.

Klokka var (sannsynligvis) fire da de kom til Dresden og måtte bytte tog igjen. Det begynte å bli mørkt da de kom av sted. På grensen til Bøhmen blei de tyske tredjeklassevognene kobla fra og det blei satt på nye. Oscar og reisefellene hans hadde merka seg en viss senkning av standarden etter hvert som de snirkla seg sørover med diverse togbytter, og tendensen så ut til å fortsette. Tredjeklassevognene i det østerriksk-ungarske keiserriket var for kuvogner å regne, de hadde ikke vinduer en gang.

Det var iallfall kupeer, og med ei ny natt i anmarsj måtte de finne en løsning på problemet med de invaderende medpassasjerene. Det var kanskje i Dresden de fant løsningen, eller kanskje Praha. På stasjonen fikk de kjøpt tre billige, tjukke sigarer, og da de bytta til Wien-ekspressen i Praha, antakelig rundt 9-tida om kvelden, fant de seg en brukbar kupé og satte seg til å dampe på sigarene det beste de hadde lært. De bare blåste røyken ut i rommet til det var så tett at de knapt kunne se hverandre for skodda. Det hjalp. Enhver nese som stakk inn av døra for å snuse opp en ledig plass forsvant like fort igjen. Her var jo ikke til å puste. Og løperne bredte seg ut over benker og gulv og hadde det riktig behagelig så lenge det varte.

Samme natt satt den utpreget britiske astronomen Philibert Jacques Melotte i det kongelige Greenwich-observatoriet (som jeg også har besøkt!) og tok bilder av rommet rundt planeten Jupiter. Men han visste ikke da hva platene siden skulle komme til å avsløre.