Alpesol
Den ene vakre vinterdagen avløste den andre for skøyteløperne i Davos for hundre år sida. Det så virkelig lovende ut foran verdensmesterskapet. Forholda ved europamesterskapa i Davos de siste åra hadde ikke vært så gode som i 1898 eller 1902 for eksempel, eller det internasjonale stevnet i 1900. Ofte var ettermiddagssola for sterk. Resultatene på 500 m var gode, men langdistansene blei ødelagt av den blaute isen. Klubben hadde konsentrert seg om å arrangere europamesterskap de siste åra, i håp om at den svakere januarsola skulle være snillere mot isen. Men det hjalp ikke allikevel, så hvorfor ikke prøve et VM til en forandring? Hittil så det iallfall bra ut.
Gamle davosere klagde over at vintrene ikke var så kalde som før. Det var gjester på hotellene som hoderistende huska den gangen Rue Pergolese i Paris blei sprøyta og hele byen var på skøyter. Men alt dette affiserte ikke de unge mesterskapsløperne nede på banen noe større. De bare gikk rundene sine, nøyt solskinnet og den berømte hvite isen som du kunne gli på i metervis nesten uten å bruke krefter. Det var et paradis for en skøyteløper. I dag var himmelen skyfri og det var helt vindstille. Røyken fra kullovnene i hus og hoteller steig i rette linjer opp i det blå før de forsvant uten et spor.
Etter treningsøktene var det middag, og som dagen før bestilte nordmennene øl til middagen. Og denne gangen gjorde flere andre det samme, til de gjenværende melkedrikkernes fortørnelse. Hvordan kunne disse øldrikkerne glemme helselæra si så lett? En sunn sjel i et sunt legeme, det var hovedsaken. Og sjølsagt var mjølk det sunneste du kunne drikke, det visste jo alle.
En ny skøytedag i skøyteparadiset var over. En tynn måne hang over fjellet i vest da de siste løperne gikk av banen. Bohrer og Schilling hadde også dukka opp nå, de siste deltakerne fra Klagenfurt, og VM-startfeltet var komplett. Natta falt på, og snart lå løperne i de mjuke sengene sine og drømte sine respektive drømmer.