Mesteren
I grålysningen for hundre år sida i dag satt løperne på hotella i Klagenfurt og inntok litt kaffe og et lett måltid. Det så ut til at det skulle bli en fin dag igjen, og arrangørklubben (www.evw.at), som hadde bydd på god is dagen før, kunne ventes å gjøre det samme igjen.
Moje Öholm gikk de 3,5 kilometerne (ja, hvorfor ikke?) ned til vannet full av sjøltillit. Han hadde gjort jobben sin, og sjøl om seiersmarginene var små, var poengforspranget stort og han følte seg i stand til å avvise alle angrep. Den unge Bohrer var mer nedtrykt. Han syntes det var frustrerende med de to knepne nederlaga, og gleda seg ikke så mye til den tredje duellen med tittelforsvareren som han hadde gjort til de to første. Mesterskapet hadde ikke blitt slik han drømte om. Den enda yngre Oscar Mathisen hadde gått til sengs med følelsen av at mesterskapet var utafor rekkevidde. Men nå hadde han våkna frisk og opplagt for en ny kamp. Hvorfor skulle det ikke være mulig å gjøre om på de differansene som hadde bygd seg opp i går? Mesterskapet var jo tross alt bare halvgått.
De fleste av de andre løperne var mer likegyldige. De gikk ut for å prestere, å nyte sin idrett. Fylle opp deltakerlista. Oscars lagkamerater var mer skuffa. De tenkte allerede mer på Davos enn på dagens løp. Men de skulle jo ut og gå dem, det var klart. Og gå dem godt.
Sola sto høyt på himmelen da 1500-meteren skulle starte – noe av sjarmen ved å gå skøyteløp i alperegionen. Hjemme kom den ikke så høyt før andre uka i mars, så det blei å gå i en slags påskestemning før tida.
Lavlandsstatistikken før start var: Eden 2.25,4 (95), Østlund 2.26,4 (97), Sinnerud 2.28,8 (04), Halvorsen 2.29,4 (94), Oscar Mathisen 2.29,9 (08), Engelsaas 2.30,2 (00), Sæterhaug 2.30,6 (08), Strömstén 2.30,8 (06), Gundersen 2.31,0 (06), Steen 2.31,2 (07), Wathén 2.31,4 (03), Mauseth 2.32,4 (96), Wiklund 2.32,8 (07) Petersen 2.33,0 (94) – som også tyder på en viss stagnasjon. Når skulle skøytesporten få framgang igjen?
Søndagsstevnet åpna (kanskje) med Manno aleine i første par. Han fikk sluttida 2.38,2. Så kom turen (muligens) til en ny duell mellom de to forhåndsantatte hovedrivalene. Öholm gikk nå en ypperlig 1500 m og levna ikke hjemmefavoritten en sjanse. Han gikk inn på 2.30,2 og slo persen sin fra Davos med mer enn et sekund. Bare 5 løpere hadde bedre tid på lavlandsbane. Og mesterskapet var avgjort. Begge løperne følte det samme. Bohrers tid var 2.32,2, også pers med rikelig margin.
(Kanskje) i tredje par blei Sigurd Mathisen grundig slått av Schrey, som gjorde et godt løp til 2.33,8, mens Sigurd ennå virka sliten med sine 2.40,2. Til og med Wampetics holdt nesten på å slå han da han (muligens) møtte Myslbeck i fjerde par og gikk inn på 2.41. (Kanskje) i paret etter fikk Schilling uventa hard kamp fra ungareren Gyurman, som vant paret med 2.35,6, to femtedeler foran wieneren.
Endelig var det Oscars tur mot lagkameraten Sæterhaug. Og nå fikk han fart på skøytene! Trøderen gikk også godt, men skjønte snart at her hadde han møtt sin overmann. Og Oscar blei flagga inn på 2.29,4 til sin første internasjonale gullmedalje. Siden Martin gikk inn en femtedel foran Bohrer, passerte Oscar østerrikeren i sammendraget, og poenga etter tre distanser var: Öholm 4, Oscar Mathisen 6,5, Bohrer 8,5, Sæterhaug 12.5, Schrey 17, Sigurd Mathisen 20,5, Schilling og Gyurman 22, og Wampetics 25. Med ett var ikke hovedrivalene de samme som før.
Sola sto litt lavere og dermed var isen enda glattere på 10000 m. Lavlandsstatistikken [Eden 17.56,0 (95), Sigurd Mathisen 18.35,2 (02), Schwartz 18.36,4 (02), Sinnerud og Larsen-Stai 18.50,0 (95), Wathén 18.52,0 (02), Hagen 18.52,4 (94), Krjukov 18.53,0 (98), Greve 18.54,2 (02), Aimar Olsen 19.03,2 (02), Sedov 19.03,6 (06), Petersen 19.05,4 (95), Helenius 19.06,4 (98), Wiinikainen 19.09,4 (02), Strömstén 19.09,6 (07)] hadde røff behandling i vente.
Oscar Mathisen var (som det later til å framgå av Skøyteboka) satt opp i første par, (antakelig) mot Öholm. (Det ser ut til at sammenlagtstillinga avgjorde parsammensetninga på hver distanse i dette mesterskapet). Etter den gode 1500-meteren sin kunne Oscar vinne mesterskapet ved å slå svensken så mye at det var plass til to andre løpere mellom dem. Han kjempa i noen runder, men tittelforsvareren var sterk, og uvant med distansen som han var måtte den unge nordmannen etter hvert slippe taket og se svensken forsmedelig gli ifra seg. Begge fikk glimrende tider, Öholm 18.24,0 og Mathisen 18.43,4, henholdsvis nest beste og femte beste lavlandstid gjennom tidene.
Schrey og (kanskje) Gyurman (kanskje) i neste par var mer beskjedne og kom inn på 19.38,6 og 20.12,6. Så kom (muligens) Sigurd Mathisen og Franz Schilling, men broren til Oscar var sliten og lot wieneren gjøre løpet aleine. Schilling fikk den gode tida 19.12,0, mens Sigurd blei slått med to runder og havna oppimot 21 minutter. Bohrer og Sæterhaug (kanskje) i siste par leverte også ypperlige løp. Hjemmefavoritten gikk snart opp i en klar ledelse og kjempa lenge hardt for iallfall å skaffe seg en distanseseier, men han blei slått igjen og kom inn på 18.29,8, med Martin eksakt et halvminutt bak. Med dette gikk de inn på tredje- og trettendeplass på lavlandsstatistikken.
Sluttstilling: GULL: Moje Öholm, Sverige, 5 poeng, Sølv: Oscar Mathisen, Norge 9,5, bronse: Thomas Bohrer, Østerrike 10,5, 4.Martin Sæterhaug, Norge 15,5, 5.Arne Schrey, Finland 22, 6.Franz Schilling, Østerrike 26, 7.Sigurd Mathisen, Norge 27,5, 8.Desider Gyurman, Ungarn 28.
Isløpsforeningen arrangerte en elegant og presis premieutdeling, utvilsomt assistert av den obligatoriske IEV-representanten, og så snart de hadde fått medaljene, diplomene og æresprisene sine, gikk det norske laget til hotellromma sine og begynte å pakke. De sverga å hevne nederlaget ved VM i Davos til neste helg, og derfor sjekka de ut, spaserte til jernbanestasjonen og la ut på ei ny reise til den sveitiske skøytemetropolen. De hadde til hensikt å være mer utvilt og bedre forberedt denne gangen.
Det var mørkt og stjerneklart da toget skramla ut fra stasjonen og spydde ut skyer av svart røyk på sin vei inn i natta.