Mot ny sesong
Sommeren gikk og høsten begynte uten flere Oscar-relevante skøytenyheter, men endelig, torsdag den 25. oktober, melder Morgenposten at årets skøytebok er sendt ut, altså årboka til Kristiania Skøiteklub. Nettene har begynt å bli lange og frosten river i nesebora. Islegging kan begynne når som helst. Av innholdet nevnes årsberetning, rapporter fra skøyteløp forrige sesong, meddelelser om skøytemuseet og flere artikler om skøytesport og skøyteløpere. Boka er gjennomillustrert, det er 51 bilder og tegninger. Så da er det bare å løpe opp til Frogner og kjøpe hvis du ikke har fått den tilsendt som klubbmedlem.
Klubben har hatt et overskudd på 5000 kroner siste sesong og forventer å kunne nedbetale all løsgjelda si inneværende år. Da gjenstår det fortsatt en del pantegjeld etter utbygginga på Frogner, og klubben kan ikke love noen nedsettelse av billettavgifta. Tvert imot varsler den at publikum må være forberedt på høyere entré både sommer og vinter.
Ifølge rapporten har det vært livlig aktivitet og godt samarbeid med utenbys klubber, men den henstiller til disse å nøye seg med éndagsstever slik at det kan bli rimeligere for KSK å sende løpere til dem. Omtenksomt tenkt.
Den kommer også inn på frykten for at det aldri skulle bli mulig å fylle Frogner med et begeistra publikum igjen nå som Oscar hadde utvandra. Men duellene mellom Strøm og Mamen har vært et fint trekkplaster og skaffa arrangørene brukbare overskudd sjøl om det ikke var helt som under den verste Oscar-manien.
Den anbefaler også at klubben ansetter en trener eller instruktør i hurtigløp, ellers kan alle talentene gå til spille. Fra før har klubben en massør, herr U. Tuomala fra Finland, som har hatt fast stilling i klubben i vintermånedene.
Av andre hendelser siden sist kan vi rekapitulere for det første at mandag den 30. juli møtte Hastings Bertrand Lees-Smith, representant for Labour fra Northampton, i parlamentet med et brev. Brevet var fra Siegfried Sassoon, en walisisk dikter som hadde gått i krigen med stor entusiasme og utført heltedåder av helt absurd omfang og format. En sånn liten krig var akkurat noe for et skikkelig mannfolk som Siegfried Sassoon, men etter hvert hadde den vokst seg stor og blitt langtekkelig. Det var grenser for hvor moro det var å slå ihjel rader av tyskere år etter år og se tarmene og hjernemassen til kameratene dine fyke rundt deg i granatilden. Derfor dette brevet:
I am making this statement as an act of wilful defiance of military authority because I believe that the war is being deliberately prolonged by those who have the power to do it. I am a soldier, convinced that I am acting on behalf of soldiers. I believe that the war upon which I entered as a war of defence and liberation has now become a war of aggression and conquest. I believe that the purpose for which I and my fellow soldiers entered upon this war should have been so clearly stated as to have made it impossible to change them and that had this been done the objects which actuated us would now be attainable by negotiation.
I have seen and endured the sufferings of the troops and I can no longer be a party to prolong these sufferings for ends which I believe to be evil and unjust. I am not protesting against the conduct of the war, but against the political errors and insincerities for which the fighting men are being sacrificed.
On behalf of those who are suffering now, I make this protest against the deception which is being practised upon them; also I believe it may help to destroy the callous complacency with which the majority share and which they have not enough imagination to realise.
Lt. Siegfried Sassoon
3rd Batt: Royal Welsh Fusiliers
Dagen etter begynte slaget om Passchendaele, ett av de blodigste og mest langtrukne slaga i krigen. De fleste av dem som overlevde sleit med traumer etterpå og gjenopplevde artilleribombardement av skyttergravene, gassangrep, flyangrep, stridsvogner, underminering, du var ikke trygg et sekund. Det var en futuristisk krig, ulikt noe soldater hadde opplevd på slagmarka før. Navn som Passchendaele, Somme og Verdun fylte gjennomsnittseuropeeren med gru i årevis etter at krigen endelig var slutt. De var ikke som tidligere slagsteder man leste om i historiebøkene. Mer på linje med Auschwitz, Belsen, Dachau, Sachsenhausen.
Noen av uttalelsene sine kunne nok Sassoon risikert krigsrett for, og spørsmålet fant veien helt opp til visekrigsministeren Ian MacPherson, som bestemte seg for at han måtte ha fått granatsjokk og sendte han til krigssjukehuset for sinnslidende i Craiglochart ved Edinburgh i stedet for eksekusjonspelotongen. Portrettet, malt av Glyn Warren Philpot, har jeg tatt fra Wikipedia.
Siden 1915 hadde tyskerne gjennomført regelmessig terrorbombing av London, først med zeppelinere, så, fra 25. mai 1917, med tunge bombefly, Gotha G.IV, bygd på Gotha vognfabrikk i Gotha, Thüringen. Britene var dårlig forberedt på slike flyangrep til tross for at H. G. Wells hadde advart dem i «The War in the Air» (1908). Gotha-ene var godt armert og vanskelige å skyte ned både med jagerfly og andre midler. Radar fantes ikke, og noe varsel om angrepa var det vanskelig å få. London og mange andre strategiske mål lå ved eller nær kysten. De fortsatte med dagangrep til og med 22. august, da de møtte et bedre forberedt forsvar og fikk mange tap. Deretter var det nattangrep som gjaldt. En bivirkning var at kvinner begynte å bruke nattøy, det hadde ikke vært vanlig før. Men nødvendig hvis man var interessert i å unngå ublu scener når man kunne bli dratt opp av senga når som helst på døgnet.
Det var aldri mer enn et par dusin fly med i hvert angrep, og disse flya hadde ikke slik lasteevne som de fikk i den neste krigen, så noen stor skade fikk de ikke gjort, men det var ofte et tresifra antall dødsofre, og de spredde en tilbørlig mengde skrekk og uhygge, så de var nok sikkert verdt investeringene som lå bak.
Som et alternativ til den sentralmaktstøtta marionettregjeringa i Polen oppretta Roman Dmowski, som var flyktning i Lausanne, en polsk nasjonalkomité onsdag den 15. august. Målet var å bli anerkjent som reelle representanter for Polen av ententen og samle eksilpolakker som ville delta i krigen mot sentralmaktene på ententens side.
Fredag den 17. august spilte The Original Dixieland Jazz Band, 5 hvite gutter som kom sammen for å spille negermusikk (originalt?), inn «Tiger Rag», som skulle vise seg å bli den største hiten deres. Slike dyriske rytmer hadde ikke nådd Europa ennå, ikke på ordentlig. Men det var like om hjørnet.
Lørdag den 18. august møttes italienske og østerriksk-ungarske styrker til det 11. slaget om Isonzo. Skal dette bli like fåfengt som alle de andre?
Tirsdag den 28. august fikk Rose og Benjamin Kurtzberg i 147 Essex Street på Lower East Side, Manhattan en liten gutt som de kalte Jacob, men som siden blei kjent under et annet navn.
Ecaterina Teodoroiu eller Cătălina Toderoiu, som hadde kjempa i krigen på den rumenske fronten side om side med mennene og kjempa taprere, men også sleipere, enn noen mann, blei drept av tysk maskingeværild mandag den 3. september.
Mandag den 10. september satte Sergej Prokofjev det siste pennestrøket på notearket til den første symfonien sin, den «klassiske», et perfekt bilde på en lykkelig barndom eller et bekymringsfritt aristokrati i samme stund som det russiske aristokratiet så sine siste dager.
Tirsdag den 18. september møttes noen framstående litauere i Vilnius i det tyskokkuperte Litauen i den såkalte Vilnius-konfiransen for å velge et nasjonalråd som skulle sitte i 4 dager, legge grunnlaget for en nasjonalstat uavhengig av Russland og inneha lovformelig myndighet til det var valgt ei demokratisk nasjonalforsamling.
Søndag den 23. september innvikla den tyske mesterflygeren Werner Voss, med hele 48 luftseire til da – bare Manfred von Richthofen hadde flere – seg i et alvorlig bikkjeslagsmål med Fokker triplanet sitt over Langemark-Poelkapelle i Belgia, ikke langt fra Passchendaele. Så å si aleine mot en hel skokk britiske fly holdt han det gående i 8 minutter inntil Arthur Rhys-Davids i en Royal Aircraft Factory SE.5 ga han nådestøtet.
Lørdag den 29. september hadde hetebølgen i Ramadi i Mesopotamia gitt seg og den falt lett til britiske styrker. Ottomanerne var ikke kjempepopulære i Mesopotamia, og flere arabiske stammer gikk over til britene for å bli kvitt ottomanerne.
Fox Film Corporation, som var grunnlagt av William Fox i 1915, hadde som hovedformål å kjøpe opp kinoer. Men de tegna også kontrakt med skuespillere – den mest kjente inntil 1917 er vel Tom Mix – og produserte filmer. Søndag den 30. september kom «Camille» eller Kameliadamen, men uten Greta Garbo.
Mandag den 1. oktober blei Albert Einstein utnevnt til sjef for Kaiser Wilhelm-instituttet for fysikk i Berlin. (Siden omdøpt til Max Planck-instituttet.) Han hadde vært aktiv og uanfekta av den barnslige slåssinga ved frontene under hele krigen. I 1915 publiserte han den generelle relativitetsteorien.
Tirsdag den 2. oktober holdt finnene det parlamentsvalget som den russiske interimregjeringa hadde pålagt dem. Den resulterte i at Sosialdemokratene, som hadde vært de ivrigste forkjemperne for sjølstendighet, mista flertallet sitt. De kom inn med 92 av 200 mandater. De 3 andre partiene som kom inn var Fennoman-koalisjonen med 61, Bondepartiet (Agrarligaen) med 26 og Det svenske folkepartiet med 21.
I San Carlos, eller kanskje det var i San Fabián de Alico, i Ñuble-provinsen i Chile, fikk Nicanor Parra Alarcón og Clarisa Sandoval Navarrete enda en munn å mette torsdag den 4. oktober.
Torsdag den 11. oktober møttes armenere i Tbilisi i Georgia til en armensk nasjonalkongress eller østarmensk kongress for å treffe beslutninger om ei overgangsordning for armenerne i det tidligere russiske imperiet og forberede sjølstyre. Det møtte 204 delegater fra alle politiske partier unntatt bolsjevikene, som holdt seg hjemme av ideologiske grunner. Også noen få overlevende armenere fra det ottomanske imperiet var til stede. Kongressen valgte ei lovgivende nasjonalforsamling på 35 medlemmer og et nasjonalråd på 15 medlemmer.
Mandag den 15. oktober kom amerikanere for første gang i strid med tyskere da destroyeren USS Cassin støtte på ubåten U-61 20 nautiske mil sør for Dungarvan i sør-Irland, og Osmund Kelly Ingram fikk æren av å bli det første amerikanske dødsofferet i krigen da han blei kasta overbord i en torpedoeksplosjon.
Tirsdag den 16. oktober var det frie valg for første gang i Nederlandsk Øst-India, i dag bedre kjent som Indonesia. Frie og frie. De skulle velge delegater til et folkeråd (volksraad) på 38 medlemmer, 20 for de nederlandske kolonistene, 15 for de innfødte og 3 for kineserne. Av de 20 delegatene for kolonistene skulle 9 velges og 11 utnevnes av det nederlandske kolonidepartementet, av de innfødte skulle 6 velges og 9 utnevnes, og av de kinesiske skulle alle 3 utnevnes. Som president for det nye folkerådet utnevnte departementet Jacob Christiaan Koningsberger.
Mandag den 22. oktober slapp Chaplin den neste filmen sin, «Rømlingen fra Sing-Sing» (The Adventurer).
På onsdag den 24. oktober begynte det tolvte slaget om Isonzo, også kalt slaget om Caporetto. Sentralmaktene var temmelig leie av å stange mot den italienske fronten, og tok nå alle midler i bruk. De venta til vinden var gunstig, og så åpna de 894 kanner fulle av klorgass som dreiv med vinden til den italienske 2. armeen. De fleste italienerne trakk seg tilbake, siden de ikke hadde tilstrekkelig gassvernutstyr. Siden brukte angriperne infiltrasjonstaktikk og stormtropper med lette maskinpistoler, mortere, handgranater og flammekastere for å trenge gjennom linjene. Håpet var å presse italienerne til å kapitulere slik at de kunne konsentrere seg om vestfronten, der tilbakegangen hadde vært langsom, men konsistent de siste ukene og månedene. Nederlaget føret til regjeringskrise i Italia.
Ellers er jo 25. oktober 1917 en historisk dag. Men det er etter den julianske kalenderen. Etter den gregorianske hadde det ikke blitt fullt så ille enda.
Trotskij, Kamenev og flere andre framtredende bolsjeviker var arrestert etter urolighetene i Petrograd som fulgte etter nederlaget på Galicia-fronten i juli. Lenin hadde flykta til Finland. Kerenskij hadde overtatt etter Lvov som leder av interimregjeringa og avskaffa dødsstraff og innført talefrihet. Det var noe rart nytt noe som russerne ikke hadde hørt om før. Skal tru hvor lenge de får nyte det. Men det gikk fortsatt dårlig ved fronten, soldatene deserterte i stadig økende antall, forsyningssituasjonen var stadig dårlig og misnøyen økende. Flere som hadde vært for å fortsette krigen, begynte nå å rope om fred.
Noe av det første Kerenskij foretok seg som statsminister var å utnevne Lavr Kornilov som øverstkommanderende for den russiske hæren. Kornilov var respektert, besluttsom og ambisiøs. Han var også fiendtlig innstilt til sovjetene som hadde vokst fram etter februarrevolusjonen, også ved fronten, og særlig til bolsjevikene. Han ønska fullmakter for å få bedre disiplin i hæren og mente at å avskaffe dødsstraff var et dårlig trekk i den sammenhengen. Men Kerenskij nølte med å gi han for mye fullmakter, både fordi han ikke visste hvor langt ambisjonene hans strakk seg – det var flere som hadde begynt å lure på om Kornilov kunne bli redningsmannen for det gamle imperiet – og fordi det kunne føre til at han fikk uoverkommelige problemer med Petrograd-sovjetet.
Tirsdag morgen den 14. august skulle tsaren med familie deporteres til Tobolsk i Sibir. De blei kjørt i to biler til stasjonen kl. 2, men toget blei forsinka til kl. 5.35 på grunn av all bagasjen, som måtte sendes med et annet tog. Det var lang ventetid i gryningstimene. Arvefyrsten Aleksej gråt. Eks-tsaren tente den ene sigaretten etter den andre, bare for å kaste dem fra seg. De fire prinsessene var barbert på hodet, angivelig på grunn av meslinger. De viste ingen tegn til følelser. Eks-tsarinaen hadde tårer i øya. Hun hadde fått litt sjølinnsikt etter hvert. «Vi har ikke lidd nok for alle de feilene vi har begått,» hadde hun uttalt.
Mandag den 20. august var det valg til bydumaen i Petrograd, der bolsjevikene fikk tredjeparten av stemmene og var på klar frammarsj. Både mensjevikene og sosialdemokratene støtta Kerenskij og en fortsatt krig, og tapte derfor terreng.
Søndag den 9 september spissa det seg til mellom Kerenskij og Kornilov. Det hadde pågått noen forhandlinger mellom dem, og Kornilov hadde blitt utålmodig og sendt et ultimatum til interimregjeringa. Kerenskij svarte umiddelbart med å avskjedige Kornilov som øverstkommanderende for hæren. Kanskje var det spontant, kanskje var det noe han lenge hadde venta på et påskudd til, uansett var det neste trekket til Kornilov, spontant eller planlagt, å samle de trufaste kosakkene sine og marsjere mot Petrograd. Endelig skulle det skje. Muligheten til å kvitte seg med det udugelige Kerenskij-styret og kanskje attpå til dette elendige sovjetet fikk flere til å slutte seg til og mandag marsjerte de av 70 000 mann sterke. Den britiske militærattasjeen Alfred Knox støtta mytteriet helhjerta. For han var første prioritet den russiske innsatsen på slagmarka. Derfor lot han en avdeling britiske panservogner slutte seg til kuppmakerne. Angivelig skal dette også ha blitt godkjent av Winston Churchill, nyutnevnt rustningsminister. Hvis de kunne kvitte seg både med det svake styret til Kerenskij og sovjetet på samme tid, kunne de tåle en periode med Kornilov som militærdiktator, hvis det var det han var ute etter.
Tirsdag den 11. hadde nyheten nådd Petrograd-sovjetet også, og de nedsatte en komité for kamp mot kontrarevolusjon. Den besto av representanter fra sovjetet og fra sentralrådet for de russiske fagforeningene. Mange var sosialdemokrater og mensjeviker, men noen av de mest framtredende var bolsjeviker, som hadde sterk støtte blant de lavere klassene. En av dem var Trotskij, som hadde vært i fengsel etter opprøret i juli, men sovjetet ba om å få han løslatt igjen slik at han kunne hjelpe til med å forsvare byen. I motsetning til britene som vurderte sovjetet som et større onde enn Kornilov, vurderte Kerenskij Kornilov som det største. Han løslot Trotskij og lot han ta ledelsen over den røde garden (krasnaja gvardija), som den militære fløya til bolsjevikene kalte seg nå.
Kerenskij var også så snill at han delte ut våpen og ammunisjon til arbeiderne slik at de kunne forsvare seg når Kornilov kom til byen. Trotskij og rødegardistene organiserte en arbeiderhær på 60 000 mann, sendte bud til fagforeningene ved jernbanen om å legge kjepper i hjula for Kornilov, og aktiviserte infiltratører i hæren. Dette var effektivt, og innen torsdag den 13. september hadde han mista så mange soldater, inkludert de britiske, at han ga opp og blei arrestert sammen med 30 andre offiserer som skal ha vært med på å organisere kuppet.
Sovjetet hadde altså så å si egenhendig avverga Kornilov-kuppet, og maktbalansen mellom sovjetet og interimregjeringa hadde fått seg ei alvorlig forskyvning, for ikke å snakke om forholdet mellom den populære anseelsen til de to institusjonene. Og leverte gardistene tilbake våpna og ammunisjonen de hadde fått utdelt? Nei, de kunne jo komme til nytte, hvem visste hva som lå rundt neste hjørne?
Styreformen i landet var ennå ikke avklart. Interimregjeringa hadde gitt seg mandat for å styre landet til krigen var sluttført. Men kuppforsøket hadde nok begynt å gi Kerenskij en følelse av at det begynte å haste litt med å komme noen vei, og fredag den 14. september, dagen etter at kuppforsøket var slått ned, erklærte han Den russiske republikken og danna si 3. regjering, det såkalte direktoratet, som skulle sitte til ei folkevalgt regjering var på plass. Han innkalte til en allrussisk demokratikonferanse som møtte tirsdag den 25. september og vedtok å skrive ut frie valg til ei konstituerende nasjonalforsamling. Valgdagen blei satt til 25. november. Den 29. september blei Dumaen oppløst.
Men mange tegn tyda på at kollapsen var nær. Industriproduksjonen hadde falt til 64 % av førkrigsnivået i motsetning til de andre krigførende nasjonene, som produserte for livet. Statsgjelda var 50 milliarder rubler. Forsyningssituasjonen var prekær og de som tjente penger, fikk halvparten så mye for dem som i 1913. Misnøyen var utbredt. Det var få riktig intellektuelle blant arbeiderne og bøndene, men klassebevisstheten og klassesolidariteten hadde begynt å få fotfeste allikevel. Organisering var et løsen. Arbeiderne danna komiteer på fabrikkene som organiserte streiker og i noen tilfeller overtok produksjonsmidla. Bøndene var fortsatt eiendomsløse et halvt år etter at tsarstyret hadde falt. Mange steder gikk de sammen om å beslaglegge land og jage ut landeierne. Krigsenker og soldatkoner var vanskelig stilt når forsyningene uteblei, og når de var desperate nok, gikk de til angrep i flokk på matbutikker for å få seg noe å ete.
I september erklærte den baltiske flåten gjennom Tsentrobalt, et representativt organ som var innført i mai i kjølvannet av februarrevolusjonen, at den ikke ville ta ordre fra interimregjeringa lenger. Flere hæravdelinger som hadde fått generalene sine fengsla etter Kornilov-kuppet, gjorde det samme. Andre steder var det mytterier med hæravdelinger som drepte offiserene sine. Samtidig hadde tyskerne satt seg fast på øyene utafor Estland og bygde seg opp en innfallsport til Petrograd.
Den 25. september kom bolsjevikene for første gang i flertall i arbeidersovjetet, og Trotskij blei valgt til formann. I oktober var Lenin tilbake fra Finland og argumenterte sterkt for en resolusjon som inneholdt følgende formulering, at: «et væpna opprør er uunngåelig, og at tida for det var helt moden.» Tirsdag den 23. oktober blei den vedtatt med 10 mot 2 stemmer.
Sesongstatistikk, de 30 beste på hver distanse
500 m menn
1000 m menn
1500 m menn
3000 m menn
5000 m menn
10000 m menn
500 m kvinner
Gjeldende adelskalender
1.Oscar Mathisen NOR 43,4-2.17,4-8.36,3-17.22,6 192,960 2.Kristian Strøm NOR 44,7-2.21,7-8.33,7-17.59,6 197,283 3.Vasilij Ippolitov RUS 45,4-2.22,2-8.41,6-17.35,5 197,735 4.Nikolaj Strunnikov RUS 45,1-2.23,8-8.42,9-17.59,8 199,313 5.Thomas Bohrer AUT 44,8-2.23,8-8.51,0-17.51,0 199,383 6.Peder Østlund NOR 45,2-2.22,6-8.51,8-17.50,6 199,443 7.Ole Mamen NOR 46,3-2.26,7-8.37,8-17.50,3 200,495 8.Martin Sæterhaug NOR 45,2-2.23,4-8.52,1-18.28,6 201,640 9.Moje Öholm SWE 44,8-2.23,6-9.01,2-18.24,0 201,987 10.Jakov Melnikov RUS 46,6-2.26,5-8.50,1-17.53,4 202,113 11.Henning Olsen NOR 44,9-2.25,0-8.53,9-18.30,3 202,138 12.Gunnar Strömstén FIN 46,2-2.25,4-8.53,3-18.04,0 202,197 13.Jaap Eden NED 48,2-2.25,4-8.37,6-17.56,0 202,227 14.Julius Skutnabb FIN 47,2-2.25,7-8.46,0-18.06,8 202,707 15.Sverre Aune NOR 47,6-2.27,8-8.33,8-18.12,0 202,847 16.Johan Schwartz NOR 46,6-2.26,0-8.51,2-18.09,4 202,857 17.Platon Ippolitov RUS 47,2-2.27,2-8.44,2-18.08,0 203,087 18.Rudolf Gundersen NOR 44,8-2.26,6-8.54,0-18.41,0 203,117 19.Sigurd Mathisen NOR 44,4-2.26,2-9.05,2-18.35,2 203,413 20.Arvo Tuomainen FIN 45,8-2.27,3-8.54,4-18.22,2 203,450 21.Eric Blomgren SWE 46,6-2.28,1-8.50,7-18.09,3 203,502 22.Trygve Lundgreen NOR 46,6-2.27,3-8.52,5-18.15,3 203,715 23.Julius Seyler GER 46,2-2.27,6-9.02,0-18.05,0 203,850 24.Bjarne Frang NOR 44,3-2.24,4-9.10,9-18.47,7 203,908 25.Frithjof Paulsen NOR 47,1-2.28,7-8.50,7-18.09,3 204,202 26.Väinö Wickström FIN 46,2-2.27,3-9.00,4-18.25,3 204,605 27.Otto Andersson SWE 46,8-2.26,9-8.53,4-18.31,8 204,697 28.Antti Wiklund FIN 47,4-2.24,2-9.01,4-18.24,0 204,807 29.Theodor Pedersen NOR 46,4-2.26,9-8.52,9-18.44,1 204,862 30.Arne Schrey FIN 45,4-2.24,4-9.07,6-18.55,2 205,053