Oscar Mathisen
Skøyter - Oscar Mathisen-dagboka

Utsikter

I Davos for hundre år sida i dag trente løperne lett siden mesterskapet skulle begynne dagen etter. Det var en del tilskuere på tribunen under treninga, for det meste hotellgjester, noen sanatoriepasienter, ikke mange lokale. Vintersolbrente, bronsegylne ansikter som trakk til skøytebanen for å beundre de raske VM-løperne. Ingen hadde mer enn de vageste forestillinger om skøyteløp, men de følte seg kapable til å kjenne igjen en god sportsmann, ikke minst kvinnene blant dem. Diskusjonen gikk i bølger. Ville svensken vinne igjen? Ville den unge østerrikeren slå til denne gangen? Noen holdt med finnene og noen med nordmennene, og mange veddemål blei inngått. Ikke få satte grunkene sine på den norske tenåringen med det kongelige navnet.

Oscar sjøl følte seg frisk og sterk og mente han hadde sjanser. Sjølsagt var han oppmerksom på Öholm og Bohrer, de hardeste motstanderne hans fra Klagenfurt, men de finske nykommerne var også sterke. Wathén, mesteren fra 1901, kanskje for nedadgående nå, men alltid en luring som måtte regnes med. Strömstén, han burde vært tittelforsvarer, og så ikke svakere ut siden i fjor. Alltid et stort håp for Finland. Wicklund (med gammel stavemåte) hadde imidlertid slått han i det finske mesterskapet, og virka sterk. Så var det Wikander (med gammel stavemåte), mesteren fra 1905, alltid en trusel på de korte distansene. Han kunne stjele poeng der, men virka svak på langdistansene.

Trekninga om kvelden ga Oscar Wicklund som parkamerat, den finske mesteren, kanskje den hardeste konkurrenten av dem alle. Og i første par. Oscar følte seg litt betenkt. Men han var rede.