Gevinster i Davos
En ny dag grydde i Davos. Det så ut som den skulle bli vakker igjen, men solskinnet var ikke noen garanti for gode og like forhold, det viste erfaringene fra i går. Snart falt demringslyset inn på leiene til de forskjellige løperne, noen skuffa og nedslåtte, andre fortsatt håpefulle. De strakk seg etter ei god eller dårlig natts søvn, trakk på seg de respektive morgenhabittene sine og vaska seg litt før de gikk ned til en lett frokost den siste dagen av det 16. verdensmesterskapet på skøyter.
Oscar Mathisen nøyt det vakre været og synet av de skogkledde fjellsidene rundt Landwasserdalen mens han spaserte til banen. Han tenkte på hjemlandet, på vinterdagene som var like snøkledde og blanke i byenes rikmannsstrøk som i fjella og dalene på landet i den unge nasjonen han var ute og representerte. Disse omgivelsene her nede i Davos minte han så veldig om Norge.
Da Sola sto på det høyeste begynte tilskuerne, noen skuffa og nedslåtte, andre fortsatt håpefulle, å ankomme fra sanatoriet og hotellene, kjørt i bjelleringlende vogner dratt av snøftende, uinteresserte hester som pusta ut virvlende tåkeskyer i den frosne lufta. Løperne hadde vært på banen ei stund, de testa isen og gikk rolige oppvarmingsrunder. Det hadde vært sterk kulde om natta, som ga isen et mye bedre forsvar mot alpesolas angrep enn dagen før. Isen lå der og venta, polert av solstrålene, den venta på rekorder.
Sigurd Mathisen åpna søndagsstevnet i par med Wathén, og begge knuste persene sine. Forholda måtte være eksepsjonelle i dag! Tida til Sigurd var 2.26,2, fjerde beste gjennom tidene etter Østlund 2.22,6, Eden 2.25,4 og Schwartz 2.26,0. Wathéns tid 2.27,8 var sjette beste tid, også bak Gundersens 2.26,6.
Men dette skulle ikke vare, for nå begynte rekordjakta for alvor. Først kom Wikander (med gammel stavemåte) som gikk kraftfullt til verks og skaffa seg et stort forsprang på Bohrer. Han kom inn på 2.23,4 – under et sekund bak verdensrekorden. Bohrer fikk 2.27,6, og begge lagde hakkemat av de gamle persene sine.
Öholm og Schrey i tredje var et jamnere par som gikk til samstemt heftig angrep på tida til Wikander. Med ei sterk sisterunde kom europamesteren til mål 7-8 meter foran den unge finnen, glei gjennom svingen og venta spent på tidene. 2.23,6 blei det oppropt, og Screy 2.24,4. Det var litt skuffende, men tidene var jo fenomenale. Nok et par perser smadra, og det kunne fortsatt holde til en sammenlagtseier.
Så starta den unge Oscar fra Kristiania mot Wicklund, parkameraten fra den fatale 500-meteren dagen før. Wicklund vant 1500 m i forrige VM og hadde flere andre triumfer på distansen, som var regna som hans beste. Her skulle ikke Oscar mangle konkurranse. Og dette løpet gikk også i et voldsomt tempo fra start. Verden fikk se en ny måte å gå 1500 meter på, mest fordi den norske tenåringen ennå gikk i vilt sinne over uhellet sitt, og tilsynelatende også halvveis i ørska etter slaget mot hodet dagen før. Han huska ingenting av løpet etterpå. Wicklund blei grundig fraløpt til tross for at han fikk så god tid som 2.24,2. Først da Oscar gikk i mål, kom han til sans og samling igjen og kunne registrere at folk skreik og jubla på alle kanter mens de to lagkameratene hans kom løpende og ropte at det var verdensrekord. Herolden løfta roperten: «Oscar Mathisen, Norwegen – 2.20,8 – Welt-Rekord!»
Jubelen var øredøvende i flere minutter. Folk var ganske gale og alle omkring han ville gratulere. Nå og da kunne han skjelne ord i ståket: «Vive la Norvège! Es lebe der Norweger! Vive le Norvègien! Norway for ever! Vive la Norvège!» Han så broren og Martin bli våte i øya og han sjøl sto bare og svelga og svelga på en stor klump som satt fast i halsen...
Endelig kunne 1500-meteren fortsette. I 5. og 6. par slo Pettersson Dix med 2.29,8 mot 2.35,0 og Schilling Sørensen med 2.32,0 mot 2.34,0. Alle unntatt Schilling knuste persene sine.
Så, i det sjuende og siste (siden den skuffa tenåringen Kalt hadde degradert seg til tilskuer – jeg lurer på om kanskje 10.18,6-løpet hans kom i det 4. paret, da isen ennå var blaut, kan hende han ikke var så dårlig løper allikevel!) paret møttes Sæterhaug og Strömstén, som også begge ennå hadde sjanser på VM-tittelen. Martin gikk aggressivt til verks og lot ikke finnen komme innpå seg. Og det falt seg så heldig at han nådde målstreken eksakt en femtedel før Öholm, på samme tid som Wikander. Den ene femtedelen betydde at han fikk ett og et halvt plassifferpoeng lavere enn svensken, og var enda et skritt nærmere tittelen. Strömsténs tid var 2.25,4. Også her var begge langt under persene sine.
Poengstillinga etter tre distanser: Wikander 10,5, Öholm og Sæterhaug 11, Wicklund 15,5, Oscar 16, Strömsten 17, Schrey 18, Bohrer 21,5, Sigurd 22, Pettersson 30, Wathén 30,5, Dix & Schilling 37, Sørensen 38 – veldig jevnt og spennende. Og se hvor høyt Oscar har klatra. Plutselig ligger han an til en sammenlagtmedalje! Öholm, som viste seg sterk på mila i Klagenfurt, måtte være favoritten. Oscar hadde ikke mer enn tre milløp på nakken, og sjøl om han nå faktisk kunne sikre seg hele mesterskapet med en tredje distanseseier, hadde han oddsene mot seg, noe som det veddemålslystne, men lite skøytekyndig publikummet kanskje tross alt fikk med seg, og noen begynte kanskje å grave i lommene sine etter de istykkerrevne kupongene sine fra gårsdagen.
I den lange pausen før 10000-meteren klarte ikke Sigurd Mathisen og John Wikander å la den vakre, skinnende isen i fred. De sikra seg bistand fra tidtakere og funksjonærer og gjorde seg klar til et nytt angrep på rekorden til Gundersen. Først prøvde Sigurd seg. Han fikk en god start, men så kom det et stygt feilskjær i den første svingen. Han fullførte energisk, og trudde ikke øra sine da tida blei annonsert til 44,8, nok en tangering av verdensrekorden.
Nå var det Wikanders tur. Han gjennomførte en god sprint liksom dagen før, og sto pesende og venta på tida. 44,4 – og rekorden var hans! Endelig måtte Gundersen vike.
Sigurd klarte bare med en viss anstrengelse å legge hele hjertet i lykkønskningene. Han mistenkte at feilskjæret hadde kosta han minst et halvt sekund, og mente seg i stand til å slå den nye rekorden. Han gjorde en ny avtale med banefunksjonærene og bare få minutter før 10000-meterstarten, med flesteparten av tilskuerne på plass igjen, gikk han en ny 500 m, feilfritt denne gangen, og kom inn på 44,4 – tangering av den nye verdensrekorden, til full jubel fra tribunene.
Oscar Mathisen og Skøyteboka (ved Trond Eng?) har forskjellig parsammensetning på 10000 m. Oscar sier at han sjøl gikk før Strömstén, mens Skøyteboka mener at Strömstén gikk først. Jeg velger å stole mest på Oscar her. Dessuten er det en konflikt mellom ISU-boka og Prebens lister, ettersom boka sier at Wathén starta, men brøyt på 10000 m, mens Prebens lister tyder på at han ikke starta. Jeg velger å stole på Preben her, siden dette ville gi en poengendring før milløpet som likner mer på situasjonen Oscar beskriver i boka si. Dessuten må det være en grunn til at Oscar gikk sammen med Bohrer. Skøyteboka sier at Öholm gikk sammen med Wikander, og jeg kan ikke forestille meg et system som gir disse para. På de andre distansene er det klart. Trekninga baseres på foregående distanse. Så er det en annen konflikt ettersom Oscar forteller at Viklund gikk i siste par, mens Skøyteboka mener han gikk nest sist. Det kunne tenkes at Oscar husker feil hvis siste par ikke var så viktig, men jeg velger å stole på han, siden det passer med beretninga hans.
Uansett, siden (/hvis) både Wathén og Schilling hadde trekt seg før 10000 m, måtte poengstillinga justeres. Den var nå: Wikander 10,5, Öholm og Sæterhaug 11, Oscar 14, Wicklund 15, Strömstén 17, Schrey 18, Bohrer 21,5, Sigurd 22, Pettersson 28, Dix og Sørensen 33, slik at Oscar nå faktisk var atskillig nærmere førsteplassen.
(Jeg går ut fra at) Öholm starta i første par med Wikander. Men sjøl om finnen ennå var i ledelsen på poeng, hadde han ikke noen tillit til evnene sine på denne distansen. Dessuten var han ganske fornøyd med det han hadde fått ut av dette mesterskapet allikevel, og trakk seg etter noen få runder. Dette var jo gunstig for de finske lagkameratene hans, både fordi iallfall Wicklund fikk litt færre poeng å ta igjen på Öholm og Sæterhaug, men ikke minst fordi svensken nå måtte gå nesten hele løpet aleine. Öholm sverga utvilsomt en ganske saftig stille ed til sine gamle nordiske guder, men kunne ikke annet enn å forsette det ensomme løpet sitt. Tida blei 18.30,2. Den var god, men god nok? Det var bak persen han nylig satte i Klagenfurt. Det kan vel ikke utelukkes at disse første para kanskje var litt hemma av alpesola.
Dette førte til en ny omkalfatring av poengene etter tre distanser. Stillinga var nå: Öholm 9, Sæterhaug 9,5, Oscar og Wicklund 13, Strömstén 15, Schrey 16, Bohrer 18,5, Sigurd 19, Pettersson 25, Dix & Sørensen 30. Öholm hadde faktisk en fordel av justeringa, ettersom han nå hadde et halvt poengs forsprang på Sæterhaug.
(Siden Oscar sier at de sto og så på resten av para sammen med han, går jeg ut fra at) Martin og Sigurd gikk sammen i tredje par. Faren for å få en svensk verdensmester var nå fortsatt overhengende. Hadde det vært en løper fra et annet land, ville det nok stilt seg annerledes, men tross alt var dette knappe tre år etter frigjøringsbestrebelsene i 1905. Altså måtte man se nøye over poengtabellene for å sikre seg mot at det utenkelige skulle skje, at det for første gang skulle bli svensk seier både i EM og VM. Nå var det slik at Sigurd hadde plassert seg mellom Öholm og Martin på 500 m. Hvis han trakk seg fra 10000 m, ville altså lagkameraten gå foran svensken i poengsammendraget. Nå betydde ikke dette all verden, for enten Sæterhaug lå et halvt poeng foran eller et halvt poeng bak, var han nødt til å slå Öholm på distansen for å sikre seg mesterskapet. Sigurd ga lagkameraten pace så lenge han orka etter alle verdensrekordforsøka sine, men trakk seg noen runder før mål. Og siden begge de to andre nordmennene gikk sammen, falt det på Oscar, eller eventuelt andre vennligsinna sjeler de hadde rekruttert til sin assistanse, å gi Martin informasjon underveis om hvordan han lå an i forhold til svensken. Dette var ikke lov, og derfor nevner heller ikke Oscar noe om det i boka si, men det var helt nødvendig, og ettersom Martin etter et velberegna løp kjempa seg inn til 18.28,6, som var pers, og med en differanse som var litt for beleilig til å være helt tilfeldig, må vi gå ut fra at det var slik det foregikk.
Martin lå altså nå i teten og hadde gode sjanser til å sikre seg VM-tittelen, men verken Oscar eller de to beste finnene kunne avskrives enda. Poenga etter tre distanser, med Sigurd eliminert, var slik: Sæterhaug 8,5, Öholm 9, Oscar og Wicklund 12, Strömstén 14, Schrey 15, Bohrer 16.5, Pettersson 23, Sørensen 27, Dix 28.
I tredje par var det (kanskje) Oscars tur mot Bohrer. Han visste at han hadde en sjanse og var nervøs før start. De to ungguttene gikk ut i godt tempo og de som hadde klokker, så at forspranget til Öholm og Sæterhaug vokste kraftig. Rundt halvveis fikk østerrikeren nok av tempoet og Oscar dro fra. I mål var differansen nesten en halv runde, og tida hans var fantastisk: 18.01,8, ikke langt fra verdensrekorden til Østlund. Og siden Bohrer gikk inn på 18.21,2, lå Oscar nå likt med svensken i poeng, med bare Martin foran seg!
Resten av milløpet sto de tre nordmennene altså på en snøhaug ved siden av banen og så utlendingene gå til angrep, hver etter sin tur. Sigurd og Martin hadde allerede fått på seg sivile klær og var klare for en rask hjemtur etter mesterskapet.
Sørensen og Dix (kanskje) i fjerde par gjorde ikke noe for å redusere spenninga. Dansken vant paret, og tidene var gode: 19.07,4 og 19.11,4, men langt bak de beste.
Så starta Strömstén (kanskje) mot Pettersson. Han visste at han kunne vinne mesterskapet med distanseseier og én løper til mellom seg og Oscar. Runde etter runde holder han et jamt og høyt tempo. Nå øker han farta. Nå, enda mer. Løpet går mot slutten og finnen spurter som en gal. Han går i mål. Klarte han det? Dommeren og tidtakerne kommer sammen. Hva er det de somler med? Er det verdensrekord? Nei, tida leses opp: 18.04,0. Han klarte det ikke. Pettersson fikk 18.53,0.
Siste par. Oscar var nå i ledelsen også på poeng. Men Wicklund lå likt med han etter tre distanser og kunne vinne mesterskapet hvis han slo Oscar på mila. De neste minuttene var lange for den norske tenåringen. Viborgeren visste hva han måtte gjøre og gikk inn for det med all sin kraft og sisu. Runde etter runde holdt han det samme harde tempoet, og minutt etter minutt lå han farlig nær, hvis ikke under passeringstidene til Oscar. Nå var det bare noen få runder igjen, og Oscar begynte å miste alt håp. Men så sa broren hans, ganske lavt og rolig: «Nå klarer han det ikke stort lenger.»
Og slik var det. Han hadde gått for hardt og nå greide han det ikke lenger. Han tapte sekund for sekund, og til slutt var han mer enn 20 bak. Tidene: Wicklund 18.24,0 og Schrey 18.55,2.
Ned fra snøhaugen. Løpe. Rundt dem begynte jubelen å stige, og mens de tre norske musketerene løp, kunne de høre stemmer rope «Vive la Norvège!» og «Vives les norvègiens!» Men de vørte dem ikke. De bare løp og løp, ut av banen, inn mot byen, rett til telegrafstasjonen for å melde hjem om seieren!
Fra telegrafien gikk de tilbake til hotellet for å vaske seg litt før middagen. Over måltidet kom alle de andre gjestene for å gratulere – finner, nederlendere, engelskmenn, østerrikere, ungarere, dansker, til og med svensker, og mange andre utlendinger. Gjestene fra Nederland og England – begge land med stor skøyteekspertise – var spesielt ustyrlige. Oscar prøvde å dempe dem. «Du kan ikke leve av å være verdensmester,» sa han, en fikk prøve å ta det med ro. Men de var reint i ekstase noen av dem, uforliknelige.
Mot kvelden begynte det å komme telegram hjemmefra, og ved banketten og premieutdelinga, var applausen og begeistringa endelaus. De norske var dagens menn, og folk kunne liksom ikke komme over at mesteren var så ung. Oscar fikk fire andre gullmedaljer i tillegg til mesterskapsmedaljen, og en ærespris verdt 700 sveitserfranc. Det var virkelig stas. Et eventyr for en 19-åring!
Endelig poengstilling:
GULL.Oscar 13,
Sølv.Sæterhaug 13,5,
bronse.Öholm 15,
4.Strömstén og Wicklund 16,
6.Bohrer 19,5,
7.Schrey 23,
8.Pettersson 30,
9.Sørensen 36,
10.Dix 38.
Etter reglene skulle man skille mellom Strömstén og Wicklund ved å bruke noe som blei omtalt som «the points». Jeg aner ikke hva det betyr, men hvis det er de vanlige sammenlagtpoenga våre, hvilket jeg tviler litt på, får Strömstén 4.-plass og Wicklund 5. Men regelen som omtales i ISU-boka gjelder egentlig spesielt for mesteren, så kanskje man ikke skilte mellom fjerde- og femteplasser.