Det er jo krig, mann
Onsdag den 17. mai 1917 feires nasjonaldagen rundt omkring i Norges bygder på begge sider av Atlanteren, og Brooklyn-avisa Nordisk Tidende bringer den glade nyheten at det nå er så godt som avgjort at Oscar Mathisen med frue blir chicagoboer denne sommeren. Han vil gjerne gjøre flere forsøk på å få McLean på kroken, men finner seg ikke «beføiet» til å la han få det akkurat som han vil ha det.
Alle disse spillfekteriene i det amerikanske proffskøytemiljøet har avisskribentene hatt mye moro av hele vinteren. Ingen av de 3 store hadde gjort noe annet enn å føle hverandre på tenna siden 1912, og så kommer to nye, den ene til og med fra Europa, og de kommer dem heller ikke noe nærmere inn på livet. Forklaringa er, mener noen, at alle disse utfordringene bare er for å lage reklame for skøytebanene på hjemstedene deres, som stadig blir nevnt som mulige VM-arenaer. Og det kan kanskje være noe i det. Vi får se om det kan bli noe mer fart i sakene til vinteren igjen.
Det var fortsatt harde kamper på vestfronten og på Balkan, men nå hadde Tyskerne trekt seg tilbake til Hindenburg-linja som var sterkt befesta og vanskelig å trenge gjennom. Dag etter dag gikk med tusener drepte på begge sider og få resultater. På Balkan gjorde bulgarerne hard motstand. Britene prøvde å storme forskjellige befestninger med infanteri, men de holdt stand og meide ned bølge etter bølge av framstormende unge menn. De europeiske nasjonene hadde hatt enorme barnekull siden helsereformene på 1800-tallet og øda dem nå på slagmarka, når de ikke var opptatt med å legge resten av verden under seg.
Situasjonen gikk mange på nervene, og lørdag den 13. mai, da lille Lúcia de Jesus Rosa dos Santos og fetteren og kusina hennes, Francisco og Jacinta de Jesus Marto, var ute og gjette sauer ved landsbyen Fátima i Beira Litoral-provinsen i midtre Portugal, så de jomfru Maria og fikk klar beskjed om å slutte med all denne kriginga. Siden har Fátima vokst til en by og blitt et religiøst senter for katolikkene.
I den tyske blokadesona rundt de britiske øyene gikk det mye tonnasje ned daglig nå, og sammen med notisen om Oscar gjengir Nordisk Tidende også ei beretning (som jeg har supplert her med annen informasjon fra nettet) om D/S Ida, ei skute på 1172 bruttoregistertonn som gikk ned torsdag den 8. februar som ett av de første norske ofra for den uinnskrenka ubåtkrigen. Ida var bygd i 1883 av Alexander Hall & Sons, Ltd., i Aberdeen og hadde hatt 3 forskjellige eiere før den nå seilte under flagget til Skougaards rederi i Langesund.
De gikk fra Leith, havnebyen til Edinburgh, i ballast (altså uten last) dagen før med kurs for London. Matros Anders Valberg fra Hattfjelldal forteller til avisa at kl. 7.40 om morgenen den 8. var de 40 kvartmil (nautiske mil eller i alt ca. 75 km) tvers av (for ikke å si rett utafor) Flamborough Head mellom Scarborough og Hull. Valberg og to andre hadde vakt på dekk da de hørte skyting og prosjektiler som traff vannet ca. 300 meter fra skipet. Valberg ropte at de måtte slå stopp i maskina og det blei gjort. Men skytinga ga seg ikke, ubåten hadde sikta seg inn og fikk inn flere treffere. Siden skytinga kom fra babord side, låra mannskapet styrbord livbåt og gikk fra borde. Skytinga stansa da etter at 26–27 skudd var avfyrt.
Det var den tyske ubåten UC-39, et ganske nybygd fartøy sjøsatt den 25. juni 1916 og operativ fra 31. oktober, som hadde skutt på dem med dekkskanonen. Torpedoene hadde de vel brukt opp på to andre norskregistrerte skip som den hadde senka dagen før, D/S Hanna Larsen av Newcastle og D/S Hans Kinck av Bergen, eller de ville spare dem til vanskeligere bytte. Ubåten lå ca. 400 meter fra skipet, og nå rodde nordmennene likefram borttil den og gikk om bord. Kaptein Zachariassen spurte hva som var på ferde, hadde de ikke sett det nøytrale norske flagget? Ubåtsjefen, Oberleutnant zur See Otto Ehrentraut, kunne litt norsk og svarte «Det er jo krig, mann!» Zachariassen lurte på om de kunne få reise hjem til Langesund hvis de ga opp turen til London, men det forslaget hadde ikke Ehrentraut sansen for. Bildet er fra Wikipedia.
Noen tyskere gikk om bord i livbåten og ville ha med seg en 10–12 tønner med sprengstoff som de skulle bruke til å sprenge skipet. Nordmennene hjalp til med å lempe dem over i båten, snille og veloppdragne som de var, men de hadde vel ikke så mye valg. Samtidig kom også babord livbåt roende med én mann om bord, fyrbøteren, som lå i køya og sov da skytinga begynte. Han kunne fortelle at førstestyrmann Carl Nielsen og stuerten Gotfred Bernhardsen lå livløse om bord. Ehrentraut sendte et par mann over i livbåten for å hente dem, men de var døde begge to og tyskerne lot dem ligge.
Kaptein Zachariassen ba om å få gå om bord på Ida og hente klær. Han fikk lov til det og tok med seg Valberg og to andre av mannskapet som rodde over i babord livbåt. Kapteinen gikk om bord, men da de andre ville følge etter, blei de stoppa av en tysker som trakk pistolen. Valberg forteller at han så lika av kameratene ligge ved byssa. Kapteinen kom tilbake med klær og de rodde tilbake. 25 minutter etter kom tyskerne i styrbord livbåt med et par sekker som inneholdt proviant, instrumenter og annet av verdi fra D/S Ida. Siden hun gikk i ballast, var nok utbyttet skuffende.
Nå skulle ubåten slepe livbåtene mot land, som takk for hjelpa med minene, liksom. Det er mulig det var standard praksis på denne tida, eller så var Ehrentraut i et spesielt imøtekommende humør. Toktet hadde jo gått riktig bra for han så langt. Mens de holdt på med linene, gikk ladningene. «Nå må dere se dere tilbake,» sa ubåtsjefen, som likte å se sånne pyrotekniske ting og derfor egna seg godt som ubåtsjef. D/S Ida løfta seg spektakulært nok opp med baugen i været ifølge beretninga til Valberg, og gikk til bånns. Avstanden var bare et par hundre meter da.
Ubåten gikk mot land i 10 minutter med de norske livbåtene på slep, men så fikk det visst være nok, den lot linene gå og trakk seg tilbake. Nordmennene satte seil i pålandsvinden og hjalp til med årene. Etter noen timer fikk de kontakt med en britisk ubåt som ga beskjed om at at et overflateskip var på vei.
Like etter trådte en skygge ut av tåka som viste seg å være destroyeren HMS Thrasher. Nordmennene blei plukka opp og mottatt hjertelig. Britene hadde gode nyheter til dem. De hadde senka ubåten, drept ubåtsjef Ehrentraut og 6 av mannskapet og berga 2 britiske sjøfolk som var tatt til fange på D/S Hanna Larsen. Bildet er fra en annonse hos www.worthpoint.com.
Etter at den hadde kasta slepelinene, hadde UC-39 fortsatt jakta og først beskutt en tråler og en skonnert, men de kom seg bort i tåka. Så fant den en ny damper og gikk til angrep på den. Skipstrafikken var tett i dette området og det var lett å finne bytte. Men det var også et farlig farvann å jakte i, og nå var flaksen slutt. Like i nærheten lå Thrasher, som observerte ubåten og begynte å skyte på den. Den prøvde å dykke, men ei synkemine fra destroyeren sprengte en lekkasje i tårnet, og den måtte opp. Skytset til destroyeren pepra den med granater og ubåtsjefen blei drept da han klatra ut av tårnet for å overgi seg. 6 mann til av mannskapet blei drept og flere andre skadd før ubåten etterkom ordren om å stanse, mens 15 tyskere og de to britene blei berga før ubåten sank.
«Var nå dette så gode nyheter, da?» tenkte vel nordmennene, eller iallfall noen av dem.
Otto Ehrentraut var født 21. desember 1886 i Berlin. Han hadde tjenestegjort i den keiserlige marinen siden 1903 og etterlot seg hustru Estella Leontina Borst og to barn. Hun levde til 1986 og gifta seg ikke igjen. Han ligger på den tyske krigskirkegården i Cannock Chase, Staffordshire, felt 13, rad 5, grav 113.
Ubåten er på god vei tilbake til naturen: https://www.youtube.com/watch?v=qhqVKV-eGmQ (Best uten lyd.)
Sesongstatistikk, de 30 beste på hver distanse
500 m menn
1000 m menn
1500 m menn
3000 m menn
5000 m menn
10000 m menn
500 m kvinner
Gjeldende adelskalender
1.Oscar Mathisen NOR 43,4-2.17,4-8.36,3-17.22,6 192,960 2.Kristian Strøm NOR 44,7-2.21,7-8.33,7-17.59,6 197,283 3.Vasilij Ippolitov RUS 45,4-2.22,2-8.41,6-17.35,5 197,735 4.Nikolaj Strunnikov RUS 45,1-2.23,8-8.42,9-17.59,8 199,313 5.Thomas Bohrer AUT 44,8-2.23,8-8.51,0-17.51,0 199,383 6.Peder Østlund NOR 45,2-2.22,6-8.51,8-17.50,6 199,443 7.Ole Mamen NOR 46,3-2.26,7-8.37,8-17.50,3 200,495 8.Martin Sæterhaug NOR 45,2-2.23,4-8.52,1-18.28,6 201,640 9.Moje Öholm SWE 44,8-2.23,6-9.01,2-18.24,0 201,987 10.Jakov Melnikov RUS 46,6-2.26,5-8.50,1-17.53,4 202,113 11.Henning Olsen NOR 44,9-2.25,0-8.53,9-18.30,3 202,138 12.Gunnar Strömstén FIN 46,2-2.25,4-8.53,3-18.04,0 202,197 13.Jaap Eden NED 48,2-2.25,4-8.37,6-17.56,0 202,227 14.Julius Skutnabb FIN 47,2-2.25,7-8.46,0-18.06,8 202,707 15.Sverre Aune NOR 47,6-2.27,8-8.33,8-18.12,0 202,847 16.Johan Schwartz NOR 46,6-2.26,0-8.51,2-18.09,4 202,857 17.Platon Ippolitov RUS 47,2-2.27,2-8.44,2-18.08,0 203,087 18.Rudolf Gundersen NOR 44,8-2.26,6-8.54,0-18.41,0 203,117 19.Sigurd Mathisen NOR 44,4-2.26,2-9.05,2-18.35,2 203,413 20.Arvo Tuomainen FIN 45,8-2.27,3-8.54,4-18.22,2 203,450 21.Eric Blomgren SWE 46,6-2.28,1-8.50,7-18.09,3 203,502 22.Trygve Lundgreen NOR 46,6-2.27,3-8.52,5-18.15,3 203,715 23.Julius Seyler GER 46,2-2.27,6-9.02,0-18.05,0 203,850 24.Bjarne Frang NOR 44,3-2.24,4-9.10,9-18.47,7 203,908 25.Frithjof Paulsen NOR 47,1-2.28,7-8.50,7-18.09,3 204,202 26.Väinö Wickström FIN 46,2-2.27,3-9.00,4-18.25,3 204,605 27.Otto Andersson SWE 46,8-2.26,9-8.53,4-18.31,8 204,697 28.Antti Wiklund FIN 47,4-2.24,2-9.01,4-18.24,0 204,807 29.Theodor Pedersen NOR 46,4-2.26,9-8.52,9-18.44,1 204,862 30.Arne Schrey FIN 45,4-2.24,4-9.07,6-18.55,2 205,053