Siste kapittel i Stockholm
Siste nytt: Tirsdag: Ernest Rutherford legger fram artikkelen der han dokumenterer at så å si hele atomets masse befinner seg i ei lita kjerne som utgjør en billiarddel av atomets volum. Samtidig forsikrer USAs president Taft president Diaz av Mexico at nabolandet ikke må oppfatte de store troppebevegelsene og skipskonsentrasjonene de siste dagene som noen trusel. Torsdag: Småbyen Pleasant Prairie i Wisconsin, som har vokst opp rundt kruttfabrikken til Laffin Rand Powder Company, jevnes med jorda i en eksplosjon. 40 innbyggere mister livet. Samtidig måles en snødybde på 11 meter i Yosemite National Park i California, det er ennå rekord for USA.
Mandag (og ikke uka før VM som jeg har sagt før) gikk 800 opprørere under ledelse av Francisco Madero til angrep på Casas Grandes i Chihuahua-provinsen i Mexico. Den gangen var den en landsby med 500 innbyggere, som nå hadde fått tilskudd av regjeringshærens 18. bataljon under ledelse av oberst Agustin A. Valdez. Til sammen 513 mann under våpen. Madero ga signal til angrep kl. 5 om morgenen, og til å begynne med gikk det etter planen. Men kvart over 7 ankom fikk regjeringsstyrkene forsterkninger, 562 soldater under ledelse av oberst Samuel Garcia Cuellar med to mortere. Opprørerne måtte trekke seg tilbake med betydelige tap, 58 drepte og 41 tatt til fange, og de etterlot seg også 153 muldyr, 150 hester og 101 rifler. Madero sjøl blei skadd og overlot heretter kommandoen i felten til andre. Men hovedårsaken til tapet var visstnok at speiderne han hadde sendt ut var drept og ikke kunne rapportere om forsterkningene. Forsvarerne hadde også tap: 37 drept og 60 skadd. Hvor mange gråtende enker, farløse barn og utrøstelige mødre og fedre disse etterlot seg, står det ikke noe om.
På fredag blei det arrangert et møte av opposisjonelle i Cuautla, en by i delstaten Morelos i det sørlige Mexico. Deltakerne var Torres Burgos, Rafael Merino og Emiliano Zapata, den unge rådspresidenten i landsbyen Anenecuilho, som hadde arbeida iherdig for landsbyboernes rettigheter overfor haciendaeierne, til dels med hardhendte midler. De diskuterte om det var på tide å starte revolusjonen for alvor. Zapata mente at opposisjonen var for splitta og uorganisert og at de ikke var rede. Han blei nedstemt.
Noe nytt stort slag blei det ikke på ei stund ennå, men det foregikk en trefning for hundre år sida i dag også, ved Agua Prieta i Sonora-staten, rett ved grensa til USA. Også her gikk regjeringsstyrkene seirende ut.
Nede i Antarktis kom Scott og mannskapet hans på mandag vel hjem til hovedbasen etter den ganske uhellsvangre depotferden. Tirsdag var de på seljakt og gjorde utbedringer på overvintringshuset sitt. Onsdag dro Evans, Meares, Keohane, Atkinson og Gran ut for å hente de forsyningene de hadde etterlatt sist uke da isen brøyt opp. De var tilbake på lørdag og hadde hatt en storarta tur. Ellers gikk forberedelsene til overvintringa sin gang. Spekkovnen blei stadig forbedra og de lærte å like å steike i spekk, så det blei stadig triveligere i huset.
Amundsen var ute på den andre depotferden sin, og på mandag fikk han og følget hans erfare hva de merkelige små høysåteliknende formasjonene var for noe. De hadde oppstått på grunn av trykk, og det var alltid sprekker i nærheten av dem. De var heldige det meste av dagen, men ved midnatt falt de tre lederhundene til Hansen, Helge, Mylius og Ring, i en sprekk og blei hengende i seletøyet. Heldigvis var utstyret solid, og det gikk greit å hale opp dyra igjen.
Tirsdag begynte med klarvær og −40 grader. Ut på formiddagen blåste det opp til kuling og temperaturen steig til −18. De tilbakela bare 20 km den dagen. Hundene til Amundsen så ynkelige ut og om kvelden avtalte ekspedisjonsdeltakerne at de bare skulle kjøre sør til 82 grader og så vende hjem.
Onsdag kl. halv 4 var de framme ved 82°. Hundene til Amundsen var nå så utslitte at han hadde lite hjelp av dem og måtte hente kameratene til å få i gang den 450 kg tunge sleden. De la seg til for å hvile resten av dagen. Været var klart og stille med −25 grader. Neste dag bygde de et depot på 620 kg, for det meste hundepemmikan. Amundsen satte også igjen sleden sin her. Hundene klarte jo ikke å dra den, og den kunne kanskje komme til nytte på hjemveien.
Fredag vendte de nesa hjemover. Det gikk unna med tomsledene og de tilbakela 48 km den dagen. Været var kaldt og rått, og de 5 bikkjene til Amundsen lå og hutra gjennom natta uten å få hvile så det var en ynk å se på. De måtte løftes på beina dagen etter, men fulgte da med de 40 kilometerne. Samme distanse gjorde de søndagen for hundre år sida i dag, og de passerte 81-gradersdepotet i løpet av dagen.
I Stockholm arrangerte SASK internasjonalt stevne på Albano-banen som avslutning på sesongen. Foruten svenskene var finnen Tverin og Stener Johannessen med. Lørdag var det ikke gode forhold. 500 m gikk til den svenske mesteren Andersson:
1.Otto Andersson 49,7 2.Stener Johannessen 50,6 3.Jean Pettersson 50,8 4.Eric Blomgren 51,9 p 5.Walter Tverin 52,4 6.Emerik Larsson 52,6
Også Ernst Cederlöf var med, og Alexis Ekström. Cederlöf debuterte tidligere i sesongen med en 4.-plass i SM på 10000 m. Blomgren debuterte uka før med 2.43 på 1500 m. Begge dreiv også med sykling.
Også 5000-meteren gikk til SM-vinneren og tredjepremievinneren i EM:
1.Otto Andersson 9.36,2 2.Stener Johannessen 9.36,5 3.Eric Blomgren 9.43,6 p 4.Jean Pettersson 9.54,8 5.Ernst Cederlöf 10.05,4
Lite gjennombrudd for Blomgren, som karakteriseres som en løper med store utviklingsmuligheter og lys framtid i avisene.
Søndag var det atskillig bedre vær, og 2500 tilskuere møtte opp for å bivåne skøyteartistene. Andersson vant også 1500 m, og dermed førstepremien.
1.Otto Andersson 2.32,9 2.Stener Johannessen 2.33,5 3.Jean Pettersson 2.34,2 lp 4.Ernst Cederlöf 2.36,7 p 5.Walter Tverin 2.36,9 p 6.Eric Blomgren 2.38,5 p
På 10000 m lar vi oss fortelle at de to beste i sammendraget møttes i par, og de fulgtes side om side de første rundene, Andersson med sine raske, korte tak, Johannessen med lengre, mer rett framovergående skjær, han har prøvd å etterlikne Stilen til Strunnikov. «Svensk Idrottsblad» skriver at Andersson har fått sin stil mer «stadgad» etter besøk i Norge (hvor, impliserer de, sk¿yteekspertisen er st¿rre enn i hjemlandet – kanskje er de allerede p vei til avfeie sk¿ytesporten som noe typisk norsk noe).
Etter 5. runde gikk Johannessen fra svensken og distanserte han meter for meter. I Prebens database finner jeg merkelig nok ikke noe resultat for Andersson på distansen. Han trengte jo ikke å fullføre, ettersom han allerede var stevnevinner. Han trengte ikke å starte en gang. Men avisreferatet tyder jo på at han har gått. Hvis de da ikke har forveksla svenskene igjen. Hvis Andersson trakk seg, måtte Johannessen gå i par med Blomgren. Og avstanden mellom de to stemmer bra med uttrykket «distanserte».
Resultater:
1.Stener Johannessen 19.03,2 2.Ernst Cederlöf 19.09,6 p 3.Alexis Ekström 19.12,2 p 4.Jean Pettersson 19.20,2 lp 5.Eric Blomgren 19.20,6 p
Cederlöf får her sine første kjente kortdistanseløp og debuterer på 54.-plass på adelskalenderen, mens Blomgren, som bare hadde en 1500 m fra før, debuterer på 79.-plass.
Uka etter stevnet bringer Norsk Idrætsblad et argt brev fra Magnus Johansen, som har lest de litt nedsettende kommentarene i bladet etter finnepokalkampen:
I anledning Deres ærede blads referents uttalelser om mig i notisen om den norsk-finske pokalkamp skal jeg i førstkommende nummer faa utbede mig en liten plads.
Deres referent beklager, at jeg ikke kunne representere Kr.a skøiteklub ved pokalkampen og nævner, at jeg i denne sæsong skulde ha forvildet mig. Jeg kan ikke være enig med referenten heri. At jeg ikke har kunnet delta i pokalkampen bærer ene og alene skøiteklubbens bestyrelse skylden for. Den maate, hvorpaa Kr.a skøiteklub har optraadt likeover for Kr.a idrætsforening (omskrevet i forskjellige aviser) er skyld i, at jeg i aar har representeret sistnevnte. Jeg maatte, for at delta i det internationale skøiteløp, som skøiteklubben arrangerte, anmelde mig fra «Odd» Skien. Dette kommer av, at der i norsk skøiteforbunds love staar, at mere end en forening i samme by ikke kan staa i forbundet, altsaa hadde jeg valget mellem enten at la være at løpe eller repræsentere utenbys klub, der staar i forbundet. Dette er jo en bestemmelse, som for lang tid siden skulde har vært forandret. Det er jo vanvittigt, at hvilken som helst liten by skal ha samme rettigheter som Kr.a med ca. 240.000 indbyggere. Jeg trodde, at Deres ærede blads referent var bekjendt med dette forhold, men det forstaar jeg nu, at saa ikke er tilfelde. Han burde i alle fald vite det, da han har vært forretningsfører i Kr.a skøiteklub.
Ærbødigst
Magnus Johansen
I neste nummer kommer det et oppbrakt svar:
Svar til hr. Magnus Johansen!
Deres begrundelse for at De iaar har repræsenteret forskjellige andre foreninger end Kr.a. skøiteklub er meget interessante for alle os, som i sæsongens løp har undret os over denne Deres handlemaate. –
Det er altsaa Kr.a S. K. selv, der efter Deres mening bærer skylden for at De i denne sæsong – i motsetning til før – har maattet repræsentere andre foreninger end K.S.K.
Naar der i I.E.V.s love § 5 staar at et medlem av I.E.V. i «en og samme sæsong» ikke maa repræsentere mere end en klub. Og videre: naar der i N.S.F.s love stod,**) at ikke mere end en forening i hver by kunde være medlem av N.S.F, saa maa selvfølgelig disse love befølges, saalænge de faktisk er gjældende, uanseet hvor vanvittige de end kan synes den enkelte.
Resultatet av Deres elskværdige oplysninger er imidlertid at K.S.K. har forseet sig mot en forening. Derfor maa De, som i en række av aar har været medlem av og med stor hæder har repræsenteret K.S.K., for at opponere mod klubben – eller hved skulde grunden ellers være? – repræsentere den klub, som hadde lidt den formentlige overlast, og der hvor lovene ikke gav anledning hertil (nemlig i alle internationale løp utenom mesterskapene), maatte De, siger De selv, representere en forening i Skien!! -
Jeg trodde det var kun for at dyrke god idræt - for at hærde sit legeme og forfriske sin sjæl, man var medlem av idrætsklubberne – ethvertfald har jeg lært det i min ungdom – og ikke for at drive en mindre tiltalende opposition mot de ledende. Men kanske har hr. J. andre hensigter med sit medlemskap, der vel efter disse oplysninger neppe kan ha stor værd for K.S.K.
Deres slutbemerkning om, hvad jeg bør vite har intet med saken at gjøre, (den er ovenikjøpet misvisende).
Th. («N.I.»s referent).
Det skulle med tid og stunder slås flere sverdslag i denne striden.