Davos er paradis
For hundre år sida i dag hadde deltakerne i det 16. verdenmesterskapet på skøyter en ny dag i paradis. Den davosiske isflata var ikke til å sammenlikne med den grove havneisen i Helsingfors, Wiborg eller Stockholm, den var nesten for et helt annet stoff å regne. Til og med den velpreparerte isen på Frogner kunne ikke sammenliknes, utskjemt av tåke og mildvær som den ofte var. Her var isen perfekt. Og enda mer perfekte var miljøet rundt. Været virka ustoppelig godt, og omgivelsene rundt de to landsbyene kunne ta pusten fra en stakkar. Vertskapet på hotellet og i klubben var like perfekte, og alle bekymringene hjemmefra – finne arbeid, bukke for sjefer, skaffe brød på bordet, varme i huset, blei glemt og gjemt bort i et lite mørkeskap aller bakerst i hodet. Den friske lufta var det mest forbløffende av alt sammen – for en kontrast til byduftene i Vaterland, Kristiania!
Banen stengte om ettermiddagen for en matpause. Igjen bestilte nordmennene øl til maten, og noen raske sideblikk kunne bekrefte at det knapt nok var noen mjølkedrikkere igjen blant løperne. Etter middagen var det ut på banen igjen, eller kanskje de, eller noen av dem, slappa litt av, spaserte litt i landsbyen eller beså noen av de mange hotellene og sanatoriene, kanskje de til og med stoppa for å ta en prat med Hans Castorp eller Settembrini, ikke godt å vite.
Nymånen hang høyt på himmelen i sørøst da mørket falt på etter klokka seks, og løperne gikk over til inneaktiviteter igjen. Litt kortspill kanskje, litt brev- eller telegramskriving – ja, kanskje en sigar eller ei god pipe til og med. Mesterskapet hadde rykka en dag nærmere.