KAPPLØP
Kappløp er noe fundamentalt menneskelig. Vi kappes til fots, til vanns og i lufta, over snø og is, på sykler, i biler, båter og fly, vi kappes med naboen om å ha det mest avanserte parabolanlegget eller den største og mest bråkete gressklipperen, med arbeidskolleger om å få mer penger og innflytelse, med nærmeste supermakt om å ha flest og kraftigst stridshoder på kjernevåpna våre. Det er «The Human Race», som noen sier på et fremmed språk, og hver gang vi går i mål som vinner føler vi en ubeskrivelig glede.
Fordi dette ikke er en perfekt verden, har det på denne planeten alltid vært en konkurranse om de ressursene som var tilgjengelig, helt siden det levende livet begynte å opptre i mer enn ett eksemplar om gangen. Den som vant konkurransen var en vinner, den som tapte var en taper og kunne risikere å gå til grunne i tider da det ikke var nok ressurser til alle. Derfor utvikla de forskjellige artene mer og mer avanserte genetiske programmer for å komme først, og som en ekstra tilskyndelse til å bruke den energien som var nødvendig i konkurransen, denne ubeskrivelige gleden over å vinne, som en ettertrakta belønning til seierherren.
Vi mennesker elsker å konkurrere, og seierbrøla våre har gjalla i de djupe skogene, på nakne strender og bølgende gressletter og over øde strekninger av is og snø mens taperne har liggi urørlige og blødende igjen. Vi konkurrerer om landområder med tusener av våre medskapningers liv som innsats, om markeder mens millioner kastes ned i fattigdom og med nabolandet om å føde flest innbyggere mens villmarka viker og vårt eget livsmiljø blir den store taperen.
Derfor var det noen som fant på en måte å konkurrere på som ikke innebar så mange problemer. Poenget var å begrense de konkurrerendes handlefrihet med regler, utforma slik at de ikke gikk i strupen på hverandre med en gang og likevel hadde glede av konkurransen. Dette kaller vi sport eller idrett, eller med et annet ord leik. En av fordelene var at taperen ikke sjelden overlevde, og dermed kunne kamphanene (eller hønene) ta en omkamp til alles forlystelse, kanskje kunne taperen attpåtil bli en vinner?
KAPPLØP PÅ ISEN
Når det kommer snø eller is er det naturlig å søke ly og klynge seg hutrende sammen, gjerne rundt et bål eller en annen varmekilde. Men i våre nordlige land er det ganske ofte snø og is, og ikke sjelden i lange perioder om gangen. På grunn av dette ville det blitt ganske kjedelig å bare sitte i ring og hutre til varmen kom igjen sånn utpå vårparten. Dessuten oppdaga man at man ble varmere av å røre på seg. Derfor gikk mye av vintertida som ikke kunne brukes til noe annet med til leiker og spill, og kappløp over snø og is var ikke sjeldent. På isen bruktes islegger, bearbeida leggbein av storfe som blei surra fast på fottøyet. Til og med kong Øystein Magnusson skrøyt ifølge sagaen av hvor god han var til å fly på slike islegger, og i Håvamål, de norrøne hedningenes etikksamling, rådes tilhøreren til å ikke bevege seg på is uten dem. På Island var knattleik, et lagspill på islegger med ball og køller populært, muligens inspirert av irlendernes hurley.
Ei svensk side med bilder av islegger: http://www.raa.se/uv/jarrestad/j09-01.htm
Siden blei Nederland, som ofte hadde tilfrosne kanaler, et foregangsland for utviklinga av skøytesporten. I nordligere land overtok ofte skiene når vanna snødde ned, noen vintre var det ikke barfrost i det hele tatt. Skøyter er et ord som er lånt fra nederlandsk, og har (sannsynligvis) sammenheng med det nevnte utstyret av bein. Seinere blei det utvikla modeller i tre, og på 1500-tallet stål. Med ferdighetene sine på isen utgjorde nederlenderne et problem for erobrere som prøvde å beleire byene deres.
Et nederlandsk skøytemuseum på internett: http://www.schaatsenmuseum.nl/
KONKURRANSEFORMER
Konkurranseformen var vanligvis, som i alle kappløp fra oldtiden av, enten dueller eller klyngeløp fram til et bestemt punkt, ofte markert med en påle, og tilbake igjen. Siden den korteste veien mellom to punkter alltid er ei rett linje, var det ingen mulighet til å jukse ved å ta seg en snarvei. Hvis løpet var langt, var det ikke mulig for eventuelle tilskuere å følge det fra start til mål, derfor blei det vanlig å arrangere lengre løp ved å sette opp to påler som løperne skulle passere et visst antall ganger. Denne konkurranseformen egna seg perfekt for de smale nederlandske kanalene, hvor den var i bruk inn i det 20. århundret. Uansett konkurranseform var den som kom først i mål vinneren av konkurransen, nestemann var nr. 2 o.s.v. Hvis det var flere løpere enn det var plass til på banen, blei det arrangert innledende heat og finale.
TIDTAKING
Men på 1800-tallet fantes det klokker som var nøyaktige nok til å sammenligne prestasjonene i de forskjellige heata med, og i England utvikla det seg nye konkurranseformer med tidtaking hvor den som hadde best tid uansett heat var vinner av konkurransen. Løperne starta to om gangen, i begynnelsen gikk vinneren av hvert par videre til neste runde slik at de to teoretisk sett beste til slutt kunne møtes i en finale, men siden blei klokkene så pålitelige at man kunne la tidene avgjøre konkurransen. Løpene blei arrangert i delte baner hvor løperne var forhindret fra å spenne bein på hverandre og annen juks som ofte forekom i fellesstartløp. En annen fordel var at ingen nå kunne ligge og lure i ryggen på den som leda og spare krefter til spurten, nå måtte alle gi full innsats helt fra start.
Nå blei det også notert rekorder, løperne konkurrerte om å sette verdensrekorder og nasjonale rekorder, og hver av dem noterte sine egne personlige rekorder som det var om å gjøre å forbedre. Mange tallidioter har siden gjort det til sin kjæreste hobby å leike med disse talla. Særlig da det geniale tidspoengsystemet kom tidlig på 1900-tallet (fra 1928 i internasjonale mesterskap) og det ble mulig å sette det individuelle løp i en større sammenheng med en enkel beregning, blei skøytestatistikk etter hvert en populær hobby, og «adelskalendre» med alle løpere gjennom tidene rangert etter dette systemet blei publisert etter hvert som bestetidene forandret seg.
På tribunene sto entusiastene i rader med penn og papir, noterte tider og rundetider og regna poengsummer i hodet. Det var fascinerende å se løperne flytte seg opp- og nedover på listene etter hvert som de løp sine beste eller dårligere distanser. Dette papirarbeidet hadde mye å si for populariteten av langdistansene også. I begynnelsen ble det ofte arrangert et langdistanseløp på lørdagen når folk flest var på jobben, mens kortdistansene ble tatt på søndagen for det store publikummet. Men ettersom folk lærte å notere rundetider og sammenlikne par for par, blei det vel så spennende å følge med på langdistansene, og langdistansespesialistene blei snart de mest populære utøverne.
Elektrisk tidtaking gjorde det mulig å innføre hundredeler, først på 500 m i 1970, og på alle distanser i 1972. Dermed fikk fantastene enda flere tall å boltre seg med. Men dette gjorde det vanskelig å regne poengsummer i hodet, og mange la noteringsskjemaene til side og fant seg andre hobbyer.
RUNDBANER
Et problem med løp i delte baner var hvordan man skulle la løperne snu. I England gikk man ofte helt rette løp med mål et annet sted enn starten, men særlig i lange løp var dette lite gunstig for publikum. Vending rundt staker hadde sine ulemper med fall og skadde skøyter, og ikke minst tap av fart. I stedet for å stoppe helt opp, vende rundt staken og akselerere på nytt igjen, valgte nok mange løpere å ta en videre kurve rundt staken for å bevare litt fart, hvis det var plass til det. De må ha funnet at jo videre kurve jo mindre fartstap, inntil en viss grense, så hvis løpet foregikk på en innsjø eller ei brei elv og uten hemmende snø, blei det naturlig å følge en oval bane i stedet for å rett fram og tilbake. Hvis man da skulle arrangere løp på engelsk vis med skilte baner, fikk man det problemet at den ene løperen fikk lengre å gå enn den andre. Men det blei løst ved at man lot dem bytte plass på ei av langsidene, vekslingssida, slik at de fikk vekselvis inner- og yttersvinger. Denne løsningen blei ofte kalt Hamar-systemet i beretninger fra slutten av 1800-tallet, og trulig blei det utvikla på Hamar på 1880-tallet, muligens inspirert av noen engelske skøytegjester som vanka i mjøsbyen.
AXEL PAULSEN
På slutten av 1800-tallet var skøytesporten sterkt internasjonalisert, med mye kontakt både innen og mellom kontinenta. En av de store pionerene var nordmannen Axel Paulsen, som dreiv profesjonelt og banka det som fantes av skøyteløpere på 1880-tallet. Hans største bidrag til skøytehistorien var skøytekonstruksjonen. Ingeniørkunsten var avansert på dette tidspunktet og han samarbeida med et ingeniørfirma om en genial rørkonstruksjon som var mye lettere enn andre skøyter uten at det gikk utover styrken. Han brukte også lengre og tynnere stål enn før. Med denne konstruksjonen foregreip han flere tiårs skøyteutvikling og ingen klarte heller å gjøre noen vesentlige forbedringer med konstruksjonen på over 100 år. Med sine seire over utlendingene, og spesielt etter en konkurranse i 1885 hvor halve hovedstadens befolkning var på beina for å hylle helten sin, blei Paulsen mer populær i hjemlandet enn det egentlig er mulig å forestille seg idag. Det var han som gjorde skøytesporten til den reservereligionen den har vært her i landet i lange perioder.
ISU
I 1892 blei det internasjonale skøyteforbundet (ISU) stifta. De innførte metriske skøytedistanser, de samme som vi bruker idag, og bestemte at viktige løp skulle avtales med dem på forhånd. Dette førte til problemer for land som Nederland og England hvor man vanligvis arrangerte løp når og hvis isen innfant seg, og hegemoniet gikk mer definitivt over til de landa der vinterforholda var mer stabile. I de nordiske landa var det nå vanlig å rydde snø av isen for å kunne arrangere løp også midtvinters, og enkelte steder bygde man også baner på land for å drive skøyteløp.
Dessuten blei det et skisma i skøytesporten, for ISU bestemte at det Hamar-modifiserte engelske systemet med parvise løp skulle gjelde i de store konkurransene. Men i Amerika var fellesstartløp det vanlige, og siden det både var populært og innbringende holdt man det gående på den gamle måten med fellesstart og yards og engelske mil til publikumsoppslutningen forsvant utover 1950-tallet.
ISU ga også skøytesporten et overnasjonalt organ for pålitelig godkjenning av rekorder og mestre og en serie av internasjonale mesterskap som ingen annen idrett kan oppvise maken til.
Ta en titt på Evert Stenlunds oversikt over historias største
mannlige skøyteløpere:
http://w1.461.telia.com/~u46130641/history.htm
Eller Paul Hanlins tilsvarende for kvinner:
http://www.geocities.com/speedsk8fan/sweet16.html
DRAKTER
Skøyteløperne oppdaga tidlig at tettsittende klær ga mindre luftmotstand og bedre fart, og skøytearrangementene med sirkusartister i stilige kroppsnære trikoter med høyteknologisk utstyr på beina i et miljø med blankpolert is og velfriserte snøkanter på avanserte og vitenskapelig oppmålte baneanlegg ga publikum en opplevelse av et drømmeland som virka besnærende på store folkemasser som gjerne levde sitt hverdagsliv i heller beskjedne kår.
Amerikanerne begynte tidlig med tettsittende hetter, og da den transatlantiske kontakten skjøyt fart på 1930-tallet blei kalottene fra den galante Oscar Mathisen-perioden erstatta med slike hetter, som i etterkrigstida fikk en karakteristisk form i de såkalte djevelluene helt til de heldekkende draktene kom på moten i 1976.
Stoffet i draktene var fra begynnelsen ull og bomull, men etter et usedvanlig vellykket eksperiment av den kanadiske syklisten Paul Enock, som slo verdensrekorden på 3000 m i 1962 i konas nylonstillongs, gikk verdenseliten over til kunststoffer i 1963 med et rekordras som til da ikke hadde sett sin like. Siden har nye kunstfibre som kjæler med luftmolekylene sett dagens lys og blitt tatt ibruk av skøyteløperne, det vanligste idag ser ut til å være lycra eller dacron.
De heldekkende fantomdraktene, også kalt kroppsstrømpe eller kroppskondom, blei utvikla av den gale sveitseren Franz Krienbühl, som oppdaga skøytesporten i moden alder og brukte teknologien til å oppveie alderens ulemper. Han hadde sin beste sesong i 1976, med 8.-plass i OL på 10000 m som 47-åring(!)
Eksperimenter i 1988 av østerrikeren Michael Hadschieff med aerodynamiske innlegg i skøytedrakten og av norske Atle Vårvik i 1994 med påklistra «Donald»-stjert førte til forbud fra ISU. Kanadiske draktprodusenter utvikla siden ribber på draktene for å rive opp luftstrømmene og skape mindre luftmotstand, og i 1998 lanserte nederlenderne sikksakkstrips som skulle klistres på bestemte steder med en tilsvarende effekt. Foran 2000-sesongen utvikla et annet nederlandsk team «haiskinns»-drakter med en ru tekstur over det hele, igjen inspirert av luftfartsindustrien. Skøytedrakter i dag har gjerne en variert tekstur på forskjellige flater avhengig av hvordan lufta strømmer over de enkelte flatene. Vi kan regne med at utviklinga ikke er slutt med dette.
Her er ei side med informasjon og bilder av skøytedrakter:
http://socalspeedskating.org/equip/skin/skin.htm
En norsk draktprodusent: http://www.irengjose.no
BANER
I begynnelsen av det 20. århundret lå skøytebanene vanligvis på innsjøer, kanaler og i fjordarmer. Men skøyteklubber som hadde god råd anla baner på landjorda med mer kontrollerte isleggingsforhold og færre drukningsulykker. Man oppdaga tidlig at god ispreparering kunne føre til bedre tider, og mange banemestre utvikla prepareringskunsten til et avansert håndverk, to generasjoner «Zakken» Johansen på Frogner Stadion i Oslo og «Jønna» Jacobsen i Hamar er berømte eksempler. Banemannskapene på Bislett i Oslo utvikla på 1960-tallet en metode som ga en småknudrete is med mindre kontakt med skøytestålet og derfor mindre motstand mot isen som betydde mer fart, noe som førte til en serie verdensrekorder på banen tross den lave beliggenheten. Betydninga av høyden over havet blei åpenbar da banen i Davos ble anlagt mot slutten av 1800-tallet - tynnere luft ga mindre motstand og raskere tider, og alpesola gjorde underverker med overflatesjiktet på isen.
De første kunstfrosne banene blei bygd på 1870-tallet, og i Amerika grodde det snart opp kunstfrosne haller i hopetall. Noen av dem var store nok til at det kunne gås skikkelig fort i dem, tidene der kunne sammenliknes med utendørstidene. Siden gikk det tilbake med skøytesporten i Amerika, og den første 400-meters kunstfrosne banen blei ikke bygd før i 1958 i Göteborg i Sverige. På slike baner kunne man arrangere skøyteløp til avtalte tider på steder hvor det før ikke var mulig, og man kunne få bedre tider fordi løpene kunne arrangeres i varmere og derfor tynnere luft, og Sola kunne varme opp isen med en vedvarende alpesol-effekt uten at den smelta. På slike baner blei også isen preparert og fornya både før og under konkurransene av spesialbygde maskiner. Derfor kunne den kunstfrosne banen i Inzell i Tyskland konkurrere med Davos om rekordene til tross for at den lå nesten 1000 m lavere. Men da Medeo-banen i 1691 meters høyde i Kazakhstan ble kunstfrossen i 1973, overtok den rekordene.
Den første innendørs 400-metersbanen blei innvidd i 1986 i Heerenveen i Nederland, og straks fikk det nederlandske publikummet muligheten til å se verdensrekorder på hjemlige baner, som ellers alt for ofte var utsatt for vind og regnbyger. Årsaken var ikke bare bedringen av værforholda, men også at man kunne varme opp lufta og dermed gjøre den tynnere, og dessuten la den varme opp overflateskiktet av isen, som ei slags kunstig alpesol. Kanadierne fikk sin innendørsbane til OL i Calgary 1988, og siden den banen ligger i over 1000 meters høyde og idag prepareres av nokså kyndige folk, har den overtatt verdensrekordene. Til OL i 2002 i Salt Lake City bygde amerikanerne en innendørsbane i 1400 meters høyde, som snart overtok de fleste verdensrekordene, men i dag har Calgary overtatt igjen på grunn av bedre ispreparering. Innendørsbanene gir bedre og likere forhold enn før hvis de blir riktig behandla, og blir populære samlingssteder for løpere som vil trene der for å mestre den høyere farten som oppnås. Men de er dyrere i drift, og selv i et land som Nederland, hvor det finnes en rekke mer eller mindre overbygde anlegg, finnes det ikke mer enn en bane av internasjonal mesterskapsstandard, slik at andre byer sjelden får oppleve toppløpere i store konkurranser.
Skillet mellom banene ble i begynnelsen ofte markert med påler eller flagg, noe som gjorde at løperne ikke kunne gå så nær banekantene i svingene som idag og derfor tapte tid. Siden var det lenge vanlig med snøkanter, som lenge var et stilfullt innslag i alle skøyteløp. Men på de kunstfrosne banene kunne disse fryse fast i underlaget og være farlig for løperne, og derfor gikk man over til løse knotter som blei tatt inn før prepareringene og siden lagt ut igjen. I europamesterskapet i Deventer 1966 eksperimenterte man med såpestykker, men siden har det vært vanlig å lage dem i plast eller gummi. Idag er snøkanter egentlig forbudt, også på naturis, men sees ofte allikevel, spesielt ved løp i snøfall, hvor snøen jo må skuffes vekk et sted.
KLAPPSKØYTER
Som nevnt holdt den geniale skøytekonstruksjonen til Axel Paulsen stand i over hundre år. Det som avløste den var klappskøytene, med et hengsle foran på jernet slik at det løsner fra hælen i frasparket. Dermed får man et naturligere fraspark som er lettere å utføre og sliter mindre på løperen. På grunn av den revolusjonerende konstruksjonen tok det lang tid før klappskøytene fikk innpass, men resultata talte sitt eget språk, og sesongen 1997/98 blei en rekordstorm som overgikk den i 1962/63. Stadig gjøres det et omfattende arbeide for å finpusse oppfinnelsen og innføre nye finesser, og ytterligere hakk på rekordskruen skjer stadig vekk. Er det så utstyret eller mannen/dama oppå skøytene som er det vesentlige? Det var vært regna ut teoretisk at den mest berømte av alle skøyterekorder, Oscar Mathisens 2.17,4 fra 1914, ville vært på ca. 2.02 hvis han hadde gått den i Calgary, med klappskøyter og lycra-dress. Resten, altså omtrent halvparten av differansen, er trening, mengde, teknikk, smidighet. Poenget må være at alle fortsatt må kunne stille likt utstyrsmessig, da er det fortsatt mannen eller dama oppå skøytene som avgjør.
Masse bilder og informasjon om skøyter kan finnes hos de store
produsentene,
f.eks. Viking: www.viking.nl,
Raps: http://www.raps.nl/,
SSS: http://www.dcn.ne.jp/~sss/
eller Bont: http://www.bont.com/.