Ankomst Klagenfurt!
For hundre år sida i dag tøffa Oscar Mathisen og de to reisekameratene hans (forhåpentligvis) noenlunde uforstyrra østover langs Elben, eller Labe som den helst heter i disse traktene nå for tida. Ved 2-tida om morgenen svingte toget (sannsynligvis) sørover for å følge Zwittawa (Svitava) til Brünn (Brno), der det stoppa rundt kl. 5. Her blei Oscar og vennene hans (antakelig) forstyrra av nye passasjerer igjen, siden det beskyttende «røykteppet» deres hadde (eller må ha) lagt seg. Og dessuten hadde ikke toget gått i en time før det var «Umsteigen» igjen, da de bøhmiske tredjeklassevognene skulle byttes ut med østerrikske. Dessuten skulle bagasje og billetter granskes igjen for n-te gang. Som vanlig blei de andreklasses vognene ikke bytta, og passasjerene der kunne ligge uforstyrra og dorme.
Morgenen grydde over Wien den tredje dagen, ankomstdagen, da de tre skøyteløperne kom til keiserrikets hovedstad. De hadde sikkert lyst til litt sightseeing, men de måtte jo rekke det neste toget, og dessuten hadde vel ikke de søvndrukne blikka deres så god kapasitet for turistattraksjoner, uansett hvor monumentale de var. Snart var de på vei mot Graz, med korte stopp i Neustadt og Neunkirchen på Steinfeld-sletta. Så svingte toget seg inn i fjellene langs elva Mürz, banen blei svingete og omgivelsene maleriske.
Hvis jeg gjetter riktig ut fra antydningene til Oscar i boka hans, eksisterte ikke Gleinalp-linja som ville ført dem direkte til Klagenfurt på den tida, så de måtte sørover til Graz, der de (kan ha) stoppa rundt klokka 2 på ettermiddagen. Derfra fortsatte de til Marburg, dagens Maribor. Men før de kom til Marburg, meldte det seg (hvis jeg gjetter riktig) enda en tropp tollere og billettører, og så enda en «Umsteigen», av samme grunn som før, på grensen mot Slovenia. (Keiserrikets monumenter måtte vel finansieres på en eller annen måte.)
Men Marburg var også det siste togbyttet på denne turen, og det var iallfall en oppmuntring for de tre trøtte reisefellene. De tøffa ut av den snøkledde slovenske byen ved solnedgang (antar jeg), og banen blei svingete og scenisk igjen da de klatra inn i Pohorje-fjella. Sjølsagt måtte de jo inn i den østerrikske delen av keiserriket igjen, og da etter samme framgangsmåte som før. Men dette bekymra ikke vennene våre så mye nå. De hadde bare en ting i tankene: sengene som venta dem på hotellet.
Kvelden var måneløs, og ingen himmellegemer speilte seg i Klopeiner See (den ser mye mindre ut på Google Maps enn i det gamle atlaset mitt) da toget skramla forbi. Men endelig dukka det opp lys i mørket langt der framme, som skinte inn gjennom kupévinduene når toget svingte. (Iallfall i de vognene som hadde vinduer om ikke annet.) Klagenfurts lys.
Norgesmesteren og lagkameratene hans, de to Mathisen-brødrene, vendte gladelig rygggen til det prustende toget og den skjærende stålklangen fra jernbanestasjonen og satte kursen mot hotellet og rommet (neppe mer enn ett) som var bestilt til dem av EM-arrangørene. Det var ingen som tenkte på kveldsmat eller å pakke ut bagasjen, skrive, telegrafere eller telefonere hjem. De bare sikra seg nøklene, tok strakeste veien til rommet, lokaliserte sengene, skifta til pysjamaser og falt i behagelig, drømmerik søvn.