Oscar som amerikaner
Fredag den 15. november bringer Norske Intelligenssedler ei korrigerende melding til ryktene om at Oscar Mathisen skulle være sendt i krigen. Broren Sigurd hadde fått et brev som var datert medio september der Oscar forteller at han faktisk hadde blitt rulleført og var klassifisert til 5. klasse. (Vi må da gå ut fra at klasse 5 er ganske høy klasse.) Og dette må jo bety at han faktisk hadde søkt amerikansk statsborgerskap. Han sier at han venter på utkalling, men ikke hadde fått den. Den amerikanske hæren kalte ikke inn utenlandske borgere hvis de kunne unngå det. Han oppholdt seg fortsatt i Chicago og spilte tennis daglig for å holde seg i form. Han hadde nettopp besøkt verdens største krigsutstilling med mange interessante tyske erobra krigsmaskiner og materiell. Han lover også at om forholda tillater det, vil han komme hjem til våren. Om ikke annet så iallfall på besøk.
I mellomtida hadde det jo skjedd litt av hvert. Verdenskrigen gikk sin gang. Ententen hadde stadig lettere spill med Sentralmaktene. På vestfronten satte britene, australierne og kanadierne inn 730000 mann og 324 stridsvogner i slaget om Cambrai tirsdag den 8. oktober og erobra den på en dag. 15. oktober falt Roeselare og dagen etter kryssa vestmaktene elva Lys på flere steder. Lille måtte tyskerne gi fra seg den 17. 19. oktober var tyskerne i Belgia i full retrett og vestmaktene fikk kontroll over Brügge, Courtrai og Zeebrugge. Valenciennes falt den 2. november. Sambre-Oise-kanalen den 4. Sedan den 6.
Tirsdag den 1. oktober erobra britene Damaskus så å si uten motstand. Det britiske ørkenkavalleriet inntok Beirut uten motstand den 8. oktober. Den 10. okkuperte de Baalbek. Den 16. falt Homs. Den 25. blei Aleppo erobra av styrkene til prins Faisal, en arabisk nasjonalist som kjempa side om side med de britiske styrkene mot løfter om en panarabisk nasjonalstat etter krigen. Dagen etter var nesten hele det nåværede Syria erobra da britene tok knekken på flyktende ottomanske enheter i Huraytan.
På balkanfronten gikk det også fort nå. Våpenhvilen med Bulgaria innebar at Ententen hadde full tilgang til det bulgarske jernbanenettet. Serbiske styrker hadde operert i landflyktighet siden årsskiftet 1915/16, men nå gjenerobra de by etter by med hjelp fra franske, britiske, greske og italienske avdelinger. Tyske og østerrikske styrker flykta tilbake til Ungarn. Berat i Albania falt den 1. oktober. Dagen etter begynte slaget om Durrës. 5. oktober falt Vanje i Serbia, 8. oktober falt Kotor i Montenegro, 10. oktober overleverte vestmaktene Pristina, som hadde vært en del av Bulgaria siden den andre balkankrigen, til serberne. To dager etter frigjorde serbiske og allierte styrker den viktige byen Niš. Den 16. var slaget om Durrës over og byen på albanske hender. Den 17. falt Peć i Montenegro. Den 28. falt Makri og Evros i Makedonia. Nå var det bare 3 mil igjen til den ottomanske grensa. Den 31. frigjorde serbiske styrker Podgorica i Montenegro mens italienske og franske gjenerobra Shkodër i Albania. Dagen etter inntok serberne Beograd.
I oktober begynte mange å bli sjuke av den nye influensaen, som bredde seg over hele verden med de globale troppebevegelsene. De krigførende nasjonene holdt den hemmelig for å unngå å svekke kampmoralen, men i Spania var det ikke slike restriksjoner, og derfor fikk den etter hvert betegnelsen den spanske influensaen eller spanskesjuken. I motsetning til vinterepidemien som har vist seg å komme av samme H1N1-virus, og arta seg mer som en vanlig influensa som krevde liv blant gamle og svake individer, ramma denne yngre hardt og tok mange unge liv, ikke minst kampdyktige unge menn. Den bidro mye til den krigstrøttheta som gjorde slutt på den første verdenskrigen.
Radomir-opprørerne i Bulgaria marsjerte inn i Sofia onsdag den 2. oktober, men der sto general Aleksandar Protogerov klar til å knuse dem. 2000 av de opprørske soldatene blei drept og 3000 fengla. Men de to lederne, Rajko Daskalov og Aleksandar Stambolijski unnslapp. Daskalov flykta til Hellas og Stambolijski gikk i dekning. Dagen etter abdiserte tsar Ferdinand I og sønnen hans Boris III overtok keisertrona.
Uten hjelp fra den tsjekkoslovakiske legionen gikk det dårlig med folkehæren til Komutsj. Den 1. oktober erobra den røde hæren Syzran.
Mot slutten av september advarte den tyske overkommandoen regjeringa om at fronten sto foran et sammenbrudd og ba den om å forhandle om våpenhvile så snart som mulig. Ressursmangelen var akutt. Disiplinen blant de militære styrkene var ikke fullt så plettfri som før, og det hadde begynt å murre blant sivilistene, som hadde levd under militær administrasjon siden omorganiseringa av statsstyret i 1916. Regjeringa under den høyreorienterte rikskansler Georg von Hertling gikk av mandag den 30. september, og etter å ha rådført seg med den liberale visekansleren Friedrich von Payer, foreslo von Hertling den liberale fyrst Maximilian von Baden, tronarving til storhertugdømmet Baden, som ny rikskansler. Von Baden hadde et godt rykte i vest, spesielt fordi han hadde gjort et stort arbeid til fordel for krigsfanger i alle krigførende nasjoner, og det var tanken at det ville være lettere å få gode vilkår med von Baden ved forhandlingsbordet. I ettertid har historikerne slutta seg til en annen tanke, at de høyreorienterte ville skyve skylda for nederlaget over på de liberale og sosialistene, at von Hertling trakk seg for å vaske ansvaret for nederlaget av hendene sine. Dette var også en tanke som de høyreorienterte begjærlig trakk fram ganske kort tid etter krigen, og i etterpåklokskapens lys virker det som en enkel konklusjon å trekke. Men kanskje litt for enkel allikevel.
De tyske sosialdemokratene hadde vært like pasifistiske som andre sosialister før krigen, men i løpet av den heite førkrigssommeren 1914 snudde mange av dem på flisa og stilte seg positive til en krig mot Russland, det mest reaksjonære og undertrykkende regimet av alle. Hovedmotivet var nok allikevel den massive velgerflukten de ville risikert ved å fortsette den pasifistiske linja. Derfor var det også få som opponerte da det viste seg at krigen også ville omfatte vestmaktene. Men noen opponerte, og en av dem var Karl Liebknecht, sønnen til Wilhelm Liebknecht, en av stifterne av det sosialdemokratiske partiet. En annen var Rosa Luxemburg, som hadde innvandra fra Polen i 1898 og markert seg som en viktig revolusjonær teoretiker. Sammen med flere andre danna de gruppa Die internationale som siden blei til Spartakusbund og publiserte pasifistisk, internasjonalistisk og sosialistisk agitasjon illegalt under krigen. Både Liebknecht og Luxemburg tilbrakte mye av krigsåra i fengsel, men smugla skrifter ut av fengselet og fikk dem publisert.
Krigsmotstanden økte i det tyske folket med økende forsyningsproblemer og det stadig mer absurde antallet soldater som kom hjem emballert i tre, for ikke å snakke om den dødelige influensaepidemien. Likevel klarte Ludendorffs strenge militære organisering av samfunnet å holde ganske god disiplin. Den russiske februarrevolusjonen i mars 1917 utløste streiker i den tyske rustningsindustrien. På et tidspunkt var over 300 tusen arbeidere i streik. Streikene blei fort slått ned og keiser Wilhelm prøvde å roe ned gemyttene ved å love frie valg etter krigen. Det fungerte på et vis, men hvordan ville det gå nå når det stadig blei klarere at alle tap, alle ofre var forgjeves?
Siden det siste tyske riksdagsvalget i 1912 hadde Riksdagen hatt et klart liberalt/sosialistisk flertall. Sosialdemokratene var det største partiet med 34,8 % av stemmene og 110 av de 397 mandatene, det nasjonalliberale partiet hadde 13,6 % og 54 mandater og det progressive folkepartiet hadde 12,3 % og 42 mandater. Max von Baden var tiltenkt å lede ei flertallsregjering utgått av Sosialdemokratene, de progressive og det katolske Senterpartiet (Deutsche Zentrumspartei) til von Hertling, som hadde fått 16,4 % av stemmene og 91 mandater ved det siste valget. Keiser Wilhelm ville først ikke høre snakk om å utnevne en liberal rikskansler som skulle forhandle med Ententen om fred, men gjennom kvelden og natta den 30. september og etter tilkalling av den øverstkommanderende sjøl, Erich Ludendorff, klarte de endelig å overtale han, og tirsdag den 1. oktober kalte han inn von Baden til utnevnelsen.
Von Baden troppa villig opp, men satte seg resolutt på bakbeina da han fikk vite at han skulle innlede til forhandlinger om våpenhvile, spesielt med tanke på kravet om at de 14 punktene som var formulert av president Woodrow Wilson måtte legges til grunn for forhandlingene. Etter et par dagers overtalelser godtok han utnevnelsen torsdag den 3. oktober og budskapet om at Tyskland var villig til å forhandle om våpenhvile gikk ut dagen etter.
De 6000 arbeiderne ved T. A. Gillespie Company Shell Loading Plant i Sayreville, New Jersey, var bare så vidt i gang med morgenskiftet kl. 7.36 på 30-årsdagen til Oscar Mathisen, fredag den 4. oktober 1918, da det skjedde. Ingen veit eksakt hva som skjedde. Det er fordi det ikke var noen av de vitnene som observerte det som levde i mer enn noen sekunder etterpå. Men det var antakelig noen som gjorde en hendelig feil. Noe skytebomull eller TNT havna på et sted der den ikke skulle være, noen slapp noe som ikke skulle slippes, noe glapp, noe knakk som ikke skulle knekke, eller det var noen som tok et valg som de skulle angre på at de hadde tatt, men de fikk ikke angre så lenge. For det som smalt satte fyr på ting som ikke burde vært i fyr, og det som hadde vært en arbeidsplass full av arbeidsomme amerikanere og innvandrere, var på sekunder et inferno av eksplosjoner som utløste hverandre i lange, hastige kjeder. Da det stilna etter 3 dagers brann med periodiske detonasjoner, hadde nok ammunisjon til å forsyne vestfronten i et halvt år gått opp i røyk. Over 100 arbeidere var døde og flere hundre skadde. Eksakt antall døde er ikke kjent, for arkiva til selskapet gikk med i eksplosjonen og ingen forsikringsselskap ville ha noe som helst med ammunisjonsarbeidere å gjøre. Ei massegrav på stedet inneholder levninger etter ca. 14 til 18 av arbeiderne. Ennå over 100 år etter hender det at man finner ueksplodert ammunisjon innen en radius på 2 km fra eksplosjonsstedet.
I påvente av at Wilsons punkt 13 skulle slå inn erklærte det polske regentrådet, som var oppretta av Sentralmaktene for å forberede et uavhengig polsk kongedømme etter krigen, Polen som sjølstendig stat mandag den 7. oktober. Onsdag den 23 utnevnte de Józef Świeżyński som statsminiter.
Fra Russland fortsatte de dårlige nyhetene å komme. Denne dagen falt også Samara til den røde hæren, og den konstituerende nasjonalforsamlinga måtte flykte lengre østover. Problemet med å skaffe landet ei legitim regjering så enda vanskeligere ut enn før.
Den finske interimregjeringa under statsminister Juho Paasikivi hadde vært på utkikk etter en kandidat til den finske kongetrona siden seieren i borgerkrigen. Den hadde vært ubesatt siden storhertugen, tsar Nikolaj II, abdiserte i mars 1917. Men landet var fortsatt et monarki ifølge forfatninga av 1772, så det hørte med til den nye uavhengigheta å finne en verdig kongekandidat. Paasikivi og regjeringskollegaene hans var temmelig tyskvennlige, ikke minst på grunn av den veldig verdifulle hjelpa de hadde fått av tyskerne i borgerkrigen, og onsdag den 9. oktober falt valget på prins Friedrich Karl av Hessen, en svoger av keiser Wilhelm II, under navnet Karl I/Kaarle I av Finland og Karelen. Hvor uavhengig Finland egentlig var på dette tidspunktet er litt uklart siden de tyske troppene fortsatt sto i landet. Statusen var kanskje ikke så veldig forskjellig fra de tyske protektorata i Baltikum.
Søndag den 13. oktober oppretta Zakopane i østerriksk Galicia sitt eget parlament og erklærte seg uavhengig. Østerrikerne hadde ikke makt eller vilje til å hindre dem i det, og de fikk arbeide videre mot målet sitt om uavhengighet for alle polakker. Flagget de brukte var det samme som Polen bruker i dag og riksvåpenet var så å si det samme.
Tsjekkoslovakia etablerte ei interimregjering med Tomáš Masaryk i spissen. Til tross for at han fortsatt var i eksil i USA.
Den transkaspiske republikken (dagens Uzbekistan) hadde også fått problemer med bolsjeviker som hadde etablert seg med et sovjet i Tasjkent og prøvde å erobre resten av landet. Regjeringa, som hadde sete i Asjkhabad, fikk hjelp av en britisk styrke under general Wilfried Mallieson som var sendt fra India for å hindre for mye bolsjevikisk innflytelse i nabolaget, og de beseira bolsjevikene i flere slag mellom 9. og 14. oktober.
Tirsdag den 15. oktober annonserte Gleb Bokij fra Tsjekaen at den røde terroren var avslutta med suksess. 800 farlige elementer var eliminert og 6229 var forvart. Uoffisielle tall er litt høyere.
Det litauiske nasjonalrådet hadde bestemt seg for tilby den litauiske kongekrona til Wilhelm, 2. hertug av Urach, tirsdag den 4. juni, den første litauiske kongen siden Stanisław Poniatowski i 1795. Han aksepterte tilbudet i juli og tok kongsnavnet Mindaugas II. Men Litauen hadde vært under tysk militærstyre siden erobringene i februar, og den tyske regjeringa godtok ikke kongevalget og lot ikke Mindaugas reise for å besøke undersåttene sine. Denne situasjonen vedvarte til søndag den 20. oktober, da den nye liberale rikskansleren i Tyskland Max von Baden lovte å gjøre den tyske militæradministrasjonen om til ei sivil regjering, som skulle fylles med litauere så snart de hadde kvalifiserte kandidater. Nasjonalrådet møttes mandag den 28. De hadde vært lojale til den nye kongen sin gjennom det tyske presset de siste månedene, men på grunn av den politiske situasjonen kom flertallet lørdag den 2. november til at det var best å trekke tilbudet til den tyske hertugen av hensyn til forholdet til vestmaktene. Samme dag vedtok de den første grunnlova som ikke inneholdt noen bestemmelser om landet skulle være republikk eller monarki. Den gjaldt til 4. april 1919 da ei republikansk grunnlov blei vedtatt.
Torsdag den 17. oktober kunne Eduardo Cansino, en spansk innvandrer, og kona hans Volga født Hayworth, glede seg over en liten familieforøkelse.
Det østerriksk-ungarske keiserdømmet sto overfor et umiddelbart sammenbrudd med rask framrykking av ententestyrkene på Balkan, og fredag den 18. oktober publiserte den tsjekkoslovakiske interimregjeringa i Paris, med støtte i Wilsons 14 punkter, den såkalte Washington-erklæringa, ei tsjekkoslovakisk uavhengighetserklæring som var undertegna av Tomáš Masaryk (stats- og finansminister), Milan Štefánik (forsvarsminister) og Edvard Beneš i Washington dagen før, antakelig sendt over på faks gjennom kabeltelegrafen.
I konkurranse med den nyoppretta republikken Zakopane erklærte ukrainerne i østerriksk-ungarsk Galicia, pluss en del av de ungarske Karpatene, der de var i flertall, folkerepublikken Vest-Ukraina samme dag. De førte det samme blågule flagget som Folkerepubliken Ukraina, som hadde vært en del av det russiske imperiet, men hadde ei gul løve på blå bunn som riksvåpen. Den nye folkerepublikken skulle umiddelbart få en del etniske problemer, siden folkeflertallet i de store byene, som Lviv og Zakopane, var polsk i motsetning til territoriet som helhet, der de største folkegruppene var ukrainere (3,3 millioner og 60 %, mens polakkene utgjorde 1,35 millioner og 25 % og jødene 660 tusen og 12 %).
Islendingene var inspirert av alle disse nye statsdannelsene de også, og lørdag den 19. oktober holdt de ei folkeavstemming hvor folket blei spurt om de ville ha et separat kongedømme under den danske krona. 92 % sa ja.
Samme dag etablerte bolsjevikene Volgatyskernes autonome sosialistiske sovjetrepublikk med hovedstad i byen som i dag heter Engels, men som russerne kalte Pokrovsk og tyskerne Kozakenstadt i 1918. Mannen som skulle ta tømmene var Ernst Reuter, født i Åbenrå i Slesvig. Han var medlem av det tyske Sosialdemokratiet fra 1912 og republikaner, men blei innkalt til tjeneste for keiseren i verdenskrigen. Han blei såra på østfronten i august 1916 og tatt til fange av russerne. Han lærte seg russisk i fangeleiren, fikk sympati for det russiske folket og kom allerede før februarrevolusjonen i mars 1917 til den konklusjonen at de besluttsomme og disiplinerte bolsjevikene var den eneste sjansen russerne hadde til å ta skjebnen sin i egne hender. Derfor stilte han seg til tjeneste for dem da han var en fri mann etter Brest-Litovsk-freden. Han skulle komme til å få et mangslungent virke også etter krigen.
Charlie Chaplin hadde også sitt eget produksjonsselskap nå, som alle de store stjernene, og søndag den 20. oktober lanserte han sin nye film, På aksel gevær (Shoulder Arms), en krigskomedie. Han distribuerte den på det nye distribusjonsselskapet First National, som hadde kontroll over mange av de største kinoene, de såkalte «first-run»-kinoene, som viste nye filmer først før de gikk videre til de små kinoene. Filmen skal ha vært en suksess og den mest populære filmen hans til da både blant publikum og kritikerne. Som vanlig står han både for manus, regi og musikk, i tillegg til at han altså spiller hovedrolla. Hvis det ikke var for at han trengte å være foran kameraet det meste av tida, hadde han nok snurra det også.
Som del av fredsfølerne avbrøyt tyskerne den uinnskrenka ubåtkrigen mandag den 21. oktober og beordra alle ubåter til havn.
Samme dag gikk Norge til stortingsvalg. Som de fleste andre demokratiske land på denne tida hadde vi valg i énmannskretser. Det var 126 stortingsrepresentanter som skulle velges. Hvis en kandidat fikk flere stemmer enn alle de andre til sammen, var han valgt. Hvis ikke, måtte de to fremste møtes til en andre valgomgang i november. Men dette var siste gang vi hadde stortingsvalg i enmannskretser. Innen neste valg kom reforma om forholdstallsvalg i fylkeskretser.
Dagen etter kom de første resultata, som tyda på stor tilbakegang for Venstre med 11 mandater og 3 tapte kretser, mens Høire og Frisinnede Venstre på fellesliste hadde 13 mandater og 2 av dem nye. Socialdemokratene hadde 1, som de forsvarte siden forrige valg, nærmere bestemt Christian Hornsrud på Ringerike. Ved siste valg i 1915 fikk Venstre reint flertall med 74 av 123 mandater til tross for at de bare fikk 33,3 % av stemmene, mot Socialdemokratenes 32,0 og 19 mandater, Høires/Frisinnede Venstre 28,7 og 21, 4,2 % og 6 mandater for det borgerlige arbeiderpartiet Arbeiderdemokratene og 3 uavgengige mandater. Strukturen til valgkretsene var åpenbart til stor fordel for Venstre.
Tre dager etter var første runde ferdig telt og resultatet var en klar seier for den konservative felleslista, som hadde fått 25 mandater, 8 av dem erobringer siden 1915, Venstre hadde 20, 1 av dem ei erobring, men 7 kretser var tapt. Socialdemokratene hadde 11, med to erobra og to tapte kretser, mens Arbeiderdemokratene hadde 1 som de hadde forsvart siden 1915. Stemmetalla viste 31,6 % for Socialdemokratiet, 30,4 % for den konservative alliansen, 28,3 % for Venstre, 4,7 % for Landmandsforbundet under den tidligere Venstre-statsministeren Wollert Konow, som måtte gå av i 1912 på grunn av uttalt støtte til nynorsken. Arbeiderdemokratene fikk 3,3 % og andre 1,7 %. Omvalget for de uavgjorte kretsene var satt til mandag 11. november.
Italienerne skjønte at krigen snart ville være slutt og siden de ikke ønska å sitte på store ammunisjonslagre med tilhørende eksplosjonsfare, avfyrte de to og en halv million granater mot østerriksk-ungarske stillinger i Vittorio Veneto fra og med torsdag den 24. oktober.
Det tyske admiralitetet hadde liknende vurderinger. De mente at de hadde klart seg bra mot verdens største sjømakt gjennom hele krigen og hadde aldeles ikke sansen for alle disse fredsbestrebelsene. Derfor ga de samme torsdag ordre til overflateflåten om å lokke den britiske marinen til et avgjørende sjøslag som kanskje kunne snu opp ned på saker og ting. Flåten hadde jo blitt liggende i opplag siden jyllandslaget i 1916, like godt å bruke den opp. Hva skulle man med den i fredstid liksom? Bare kostbar dødvekt. Lysta på et slikt sjølmordsoppdrag var imidlertid liten blant mannskapa i marinen med freden like rundt hjørnet. Det hadde gjæra blant dem siden jyllandslaget. Lediggangen tærte på, mange søkte seg over til ubåtene for å få litt action og bedre rasjoner. De som var igjen var mindre stridslystne, og i løpet av revolusjonsåret 1917 slutta noen seg sammen i matrossovjeter i all hemmelighet. Dette skulle nå gripe om seg.
Tomáš Masaryk var en aktiv fyr i det amerikanske eksilet sitt. Han hadde stifta et mellomeuropeisk forbund i september for å koordinere de territoriale interessene til de nasjonene som hadde blitt lovt egne land under krigen og forhandle om mulige allianser og samarbeid mellom dem. Og lørdag den 26. oktober la de fram en «deklarasjon av felles mål» i Independence Hall i Philadelphia, Pennsylvania. De nasjonene som hadde vært med på å utarbeide dem var tsjekkere og slovaker (for et fritt Tsjekkoslovakia), slovenere, serbere og kroater (for et fritt Jugoslavia), polakker, ukrainere, vestukrainere eller rutenere, litauere, rumenere, italienere (i Dalmatia, Trieste, sør-Tirol, Sveits, Korsika, Malta, men merkelig nok ikke New York), grekere (i Anatolia, Kypros, Bulgaria, Italia og andre naboland), albanere, armenere og sionistiske jøder.
Den tsjekkoslovakiske uavhengighetserklæringa, som var publisert den 18. oktober i Paris, blei proklamert i Praha mandag den 28. oktober, og denne datoen var tsjekkoslovakisk nasjonaldag til 1993 og har vært tsjekkisk nasjonaldag siden.
Med keiserriket i full oppløsning ga den østerriksk-ungarske overkommandoen hæren i nord-Italia ordre om å trekke seg tilbake fra alt italiensk territorium.
Dagen etter blei det proklamert en republikk for slovenere, serbere og kroater i Zagreb med Anton Korošec som president.
Samme dag fikk Erich Ludendorff, ultrahauken som nå var på sammenbruddets rand i nederlagets stund, sparken som nestkommanderende i den tyske generalstaben, og den liberale Wilhelm Groener, som hadde tillatt arbeidere i rustningsindustrien å organisere seg og beskatta krigsprofitører, fikk plassen hans.
Samtidig var det fullt mytteri i flåtehavna i Wilhelmshaven og dagen etter trakk marinens overkommando tilbake ordren om angrepet på den britiske flåten.
De russiske bolsjevikene følte at de trengte en speiderbevegelse for å indoktrinere ungdommen akkurat som de vestlige speiderbevegelsene indoktrinerte ungdommene i vest, og grunnla Komsomol samme dag.
Med ententetropper på rask frammarsj bare 3 mil fra den ottomanske grensa, ba ottomanerne om fred, og en våpenhvile blei undertegna om bord på det britiske slagskipet HMS Agamemnon i Mudros havn på Lesvos onsdag den 30. oktober. Dette var slutten på det ottomanske imperiet. Vilkåra var harde. Alle festninger utafor Anatolia skulle oppgis, vestmaktene hadde rett til å besette festninger som kontrollerte Dardanellene og Bosporos. Hæren og flyvåpenet skulle demobiliseres og havner, jernbane og andre strategiske punkt skulle være fritt tilgjengelig for vestmaktene. Grensa mot Kaukasus skulle trekkes slik den var før krigen. Konstantinopel blei besatt av vestmaktene. Armenerne kunne juble, kanskje litt forsiktig. Aserbajdsjanerne var nok ikke så glade. De hadde fortsatt kontroll i Baku, men hvor lenge?
Samme dag skøyt Eddie Rickenbacker (født Rickenbacher) ned en tysk observasjonsballong i den trufaste SPAD XIII-en sin. Det var den siste av de 26 luftseirene hans under krigen, og han var dermed det mestskårende amerikanske flygeresset i denne krigen.
Torsdag den 31. oktober inntraff «astersrevolusjonen» i Budapest. Den har fått det navnet fordi tilhengerne pynta seg med en asters i hodeplagget sitt. Alle gikk jo alltid med noe på hodet utendørs på denne tida.
Som så mange andre østeuropeiske nasjonaliteter hadde også ungarerne fått et nasjonalråd fredag den 25. oktober. Det oppsto under kongressen til det ungarske sosialidemokratiske partiet da det splitta seg i ei venstrefløy som ville basere sjølstendighetspolitikken på arbeider- og soldatsovjetene som hadde oppstått etter russisk mønster, og ei høyrefløy som danna et nasjonalråd under Zsigmond Kurfi i samarbeid med to borgerlige partier, det såkalte «48-partiet» til grev Mihály Károly, et liberalt parti som hadde navn etter Kossuth-opprøret i 1848, og det radikale borgerrettspartiet til Oszkár Jászi. De satte opp et program i 12 punkter som krevde umiddelbar fred, full ungarsk suverenitet, anerkjennelse av rettighetene til minoritetene i Ungarn, omfattende jordreformer, diverse friheter og full stemmerett for kvinner.
Tidlig om morgenen den 31. gikk mange demobiliserte soldater rundt i byen med asters i hodeplagga og okkuperte offentlige bygg i byen mens de ropte slagord til støtte for nasjonalrådet og grev Károlyi. Tidenes første blomsterrevolusjon? Situasjonen var farlig og etter drapet på den tidligere statsministeren István Tisza, som hadde ført Ungarn inn i krigen, utnevnte keiser Karl I, som hadde overtatt etter Franz Josef i 1916 og som også var kong Károly IV av Ungarn, grev Mihály Károlyi som ny statsminister.
Fredag den 1. november gjorde polakkene i Lviv, som de kalte Lwów, der de var i flertall, opprør mot den nyoppretta vestukrainske folkerepublikken. Dermed starta de den polsk-ukrainske krigen. Slaget om Przemyśl/Peremysl begynte dagen etter.
Samme dag oppretta den svabiske sosialisten Otto Roth Banat-republikken på grensa mellom Serbia og Romania, med Timișoara som hovedstad. Dette var et multietnisk område, og tanken var å hindre at det blei delt mellom flere nye stater når det østerriksk-ungarske keiserriket gikk til grunne. Republikken skulle administreres i kantoner som Sveits, og det skulle være likerett for alle folkegruppene. Han fikk støtte fra svabiske tyskere, ungarere og jøder, mens rumenere og serbere var imot den nye republikken. Republikken førte et helrødt flagg.
De østerriksk-ungarske styrkene var i full retrett på alle frontavsnitt og innså at kampen var nytteløs. Søndag den 3. undertegna de en våpenhvile i Padua. Alle kampene på Balkan og i Italia var dermed over.
Samme dag samla verftsarbeiderne Karl Artelt og Lothar Popp tusener i Kiel til støtte for de opprørske flåtemannskapene. Det blei ropt om fred og brød. Myndighetene sendte tropper mot dem og brukte tsarens metode, spredde dem med geværild. 7 blei drept og 29 alvorlig skadde. Noen i mengden skøyt tilbake. Dette regnes som starten på den tyske revolusjonen.
Dagen etter prøvde makthaverne å okkupere havneområdet med militsstyrker, men mange av soldatene slutta seg til opprørerne, og snart var det de som okkuperte havna. Revolusjonen var i gang. Soldat- og arbeidersovjeter blei organisert og mot kvelden var Kiel i hendene til opprørere som vedtok resolusjoner og satte opp ei liste på 14 krav til makthaverne. De fleste krava gjaldt levekår og arbeidsvilkår for matrosene. Alt gikk veloppdragent og ordentlig for seg, og om kvelden ankom Gustav Noske, som var sendt ut fra den sosialdemokratiske ledelsen for å sikre en fredelig og ordentlig revolusjon. Han blei mottatt med entusiasme og valgt til formann for soldatsovjetet. Men da hadde flere delegater allerede blitt sendt rundt i landet for å spre budskapet, og innen torsdag den 7. november hadde sovjeter overtatt administrative institusjoner i Hannover, Braunschweig, Frankfurt am Main og München. Kong Ludwig III av Bayern flykta til Arif-palasset ved Salzburg i Østerrike, men nekta å abdisere. Alt dette foregikk uten blodsøl på tysk ordnungsmäßig manér, i skarp og grotesk kontrast til den russiske revolusjonen.
Mandag den 4. november er også dagen da republikken Komańcza så dagens lys. Den besto av 33 landsbyer med ukrainsk flertall vest i Galicia som ikke hadde blitt med på den vestukrainske statsdannelsen lengre øst. Republikken førte det samme blågule flagget og hadde et uttalt mål om å slå seg sammen med Vest-Ukraina.
Også polakkene hadde fått bonde- og arbeidersovjeter, og tirsdag den 5. november møttes delegater for over 100 av dem til en kongress i Lublin. Det var nok av revolusjonære tankesett, men ikke direkte bolsjevikiske. Det var sosialdemokrater og venstresosialister som dominerte. Men det var ikke slike ufarlige sosialdemokrater som vi har i dag, de var revolusjonære nok de også.
Onsdag den 6. november henvendte Friedrich Ebert, den parlamentariske lederen til Sosialdemokratene, seg til keiser Wilhelm II og ba han ta konsekvensen av ansvaret sitt for hele denne forferdelige krigen og gå av. Hvis ikke, advarte han om at revolusjonen var uavvendelig.
Samme dag demonstrerte 30000 bønder i Tarnobrzeg i nordvest-Galicia under ledelse av aktivisten Tomasz Dąbal, som var kommunist og inspirert av bolsjevikrevolusjonen. Under det østerriksk-ungarske keiserdømmet var landbruket i Galicia dominert av store rike jordeiere. Nå så fattige og eiendomsløse muligheten til å få slutt på det. Oppmuntra av den store tilslutninga de hadde fått, var det noen som foreslo at de burde prøve å ta makta i distriktet. I maktvakuumet som oppsto etter det østerriksk-ungarske nederlaget var det ikke noe problem, og dermed var republikken Tarnobrzeg et faktum.
Torsdag den 7. november inntraff det en antakelig gledelig og øyensynlig helt uventa begivenhet på soverommet nede i kjelleren hos mjølkebonden William Franklin Graham ikke langt fra Charlotte i North Carolina da fru Morrow, født Coffey, nedkom med sin førstefødte. Gutten var helt normal de første leveåra sine, han leste guttebøker, hang i trea og utstøtte Tarzan-hyl som skremte både dyr og folk på farmen.
Fredag den 8. november etablerte de bayerske revolusjonære Folkerepublikken eller Folkestaten Bayern (Volksstaat Bayern) med den populære sosialistiske skribenten Kurt Eisler som ministerpresident. Samtidig abdiserte hertug Ernst Augustus av Braunschweig og gikk i eksil. To dager etter proklamerte et arbeidersovjet dominert av Luxemburg/Liebknecht-fraksjonen av Sosialdemokratiet Den sosialistiske republikken Braunschweig.
Lørdag den 9. november proklamerte rikskansler Max von Baden abdikasjonen av Wilhelm II som keiser av Tyskland og konge av Preussen, uten å spørre keiseren først. Samme dag overlot von Baden rikskanslerembetet til sosialdemokraten Friedrich Ebert i håp om at han kunne hindre riket i å gå i full oppløsning. Den tyske republikken blei proklamert av Eberts partikollega Philipp Scheidemann samme kveld. Wilhelm godtok ikke abdikasjonen før generalstabens nestkommanderende Groener forsikra han om at soldatene ville marsjere i god orden under øverstkommanderende Paul von Hindenburg. Etter å ha formelt overlatt stillinga som øverstkommanderende for de militære styrkene til Hindenburg, pakka Wilhelm sakene sine og dro i eksil i Nederland dagen etter. Dermed hadde kong George V mista både Nicky og Willy, fetrene sine, som keiserlige kollegaer på litt over et år.
Kl. 15.30 proklamerte Karl Liebknecht den frie sosialistiske tyske republikken for en folkemengde foran slottet. Etterpå gikk han inn og proklamerte den frie sosialistiske tyske republikken en gang til på balkongen der keiser Wilhelm hadde talt og mant folket til krig i juli- og augustdagene 1914, mens folket plyndra i hallene. Slottsvaktene hadde forlatt slottet da keiseren reiste samme morgen.
Hele det tyske keiserriket var altså kaputt og alle visste at kapitulasjonen var bare dager unna. Men det hindra ikke oberleutnant Heinrich Kukat om bord på ubåten SM UB-50 i å utføre ei høyst symbolsk handling da han fikk øye på det 17000 tonns slagskipet HMS Britannia like utafor kapp Trafalgar ved Gibraltar samme dag. – Du skal pokkern meg ikke rule veivene så mye lengre, tenkte han, og sikta to torpedoer nøye inn. Han passa på å ta gode bilder av det synkende Britannia før han dykka igjen og kom seg vekk.
Søndag den 10. november danna Friedrich Ebert ei ny tysk regjering, under navnet Rat der Volksbeauftragten (folkerepresentantenes råd).
Siden begynnelsen av krigen hadde mange tyske fagorganiserte valgt alternative frie formenn i tillegg til de offisielle, såkalte revolutionäre Obleute. De var vanligvis knytta til den pasifistiske Luxemburg/Liebknecht-fraksjonen av Sosialdemokratiet (Unabhängiges Sozialdemokratisches partei, USDP). De opererte for det meste i skjul, men i januar hadde de organisert streiker i protest mot krigen og den strenge rasjoneringa. De organiserte også streiker i oktober, og Richard Müller, som hadde stilt seg i spissen for dem, hadde uttalt at målet var å opprette en tysk sovjetrepublikk.
Samtidig som Ebert blei utnevnt til rikskansler, okkuperte de derfor riksdagsbygget og begynte å organisere valg av et tysk øverste sovjet som skulle komme i stedet for Riksdagen. Dette var ukonstitusjonelt og Ebert var imot det, men siden han ikke kunne gjøre noe for å stoppe det uten å splitte fronten mot det keiserlige regimet, slo han seg sammen med dem og sørga for at den valgte eksekutivkomiteen besto av sju medlemmer av hans eget parti og sju fra USDP.
Men den skulle ikke fungere som regjering. Til det formålet plukka de ut tre fra hvert parti som skulle sitte i folkerepresentantenes råd. Riksdagen var satt ut av spill og rådet styrte diktatorisk, men hadde som mål å velge ei ny demokratisk nasjonalforsamling snarest med frie og allmenne valg.
Som eneste kontrollinstans skulle det velges et sentralråd. Eksekutivkomiteen skulle ikke ha noen slik funksjon. USPD ville at sentralrådet skulle ha makt til å godkjenne eller avvise lover vedtatt av representantrådet. Dette gikk ikke SPD med på og derfor boikotta USPD valget slik at det valgte sentralrådet bare besto av SPD-folk.
Samme dag oppsto det nok en minirepublikk i Polen, Republikken Ostrów i Ostrów Wielikopolski i den preussisk-tyske delen av Polen. Som del av den allmenne sovjetiseringa av Tyskland hadde soldatene i den lokale garnisonen danna et soldatsovjet. Men sovjetet besto bare av tyskere, og Włodzimierz Lewandowski, en soldat i det lokale prøyssiske hjemmevernet, samla ei gruppe som organiserte en patriotisk demonstrasjon. Over 1000 innbyggere deltok i demonstrasjonen som samla seg i det lokale forsamlingshuset og valgte en folkekomité. Komiteen vedtok følgende resolusjon:
«Over tusen soldater og borgere av alle klasser har i dag enstemmig vedtatt at ifølge Wilson-planen som anerkjennes av alle krigførende nasjoner, er byen og grevskapet Ostrów polsk territorium som tilhører nasjonen Polen. Vi erklærer sympati for frihetsbevegelsen til de tyske borgerne her. Inntil den polske folkerepublikken overtar regjeringsmakta anser denne polske komiteen seg som eneste lovlige myndighet.»
Dagen etter satte de inn kontrollører i alle lokale offentlige kontorer som skulle påtegne alle ordre utstedt av de tyske funksjonærene.
Nok en regjeringsdannelse fant sted denne dagen, da antibolsjeviker i det tysk-okkuperte nordvest-Russland etablerte ei regional regjering for nordvest-Russland.
Tidlig på morgenen mandag den 11. november undertegna den tyske delegasjonen under ledelse av Matthias Erzberger en våpenhvile som skulle gjelde fra kl. 11 samme dag. Erzberger var medlem av Det katolske senterpartiet og det var den forrige regjeringa under Max von Baden som hadde sendt ut han og de andre medlemmene av delegasjonen. De hadde blitt kjørt gjennom de ødslige krigssonene i fem biler og ankom Paris torsdag den 8. november, der de blei kjørt til et hemmelig sted i Compiègne-skogen i den private jernbanevogna til marskalk Foch, Ententens militære øverstkommanderende. Der fikk de overlevert et ark med 72 krav som de fikk 72 timer på seg til å godta, altså én time per krav. Det var ikke monn for forhandlinger. Det eneste de fikk lov til å rette på var ting som var beviselig feil, f.eks. antallet ubåter de ennå hadde til rådighet. Tyskland skulle demilitariseres fullstendig. Det var nok nedslående lesning for de arme tyskerne. Men det var ikke noe valg. Innen kl. halv seks om morgenen var seremonien gjennomført, og fra kl. 11 skulle alle våpen hvile.
For alle som lå i skyttergravene på vestfronten var krigen nå over. For den kanadiske soldaten George Lawrence Price fra Falmouth, Nova Scotia, kom det litt for seint, siden han blei drept av en snikskytter i Ville-sur-Haine i Belgia kl. 10.58. Det gjorde den også for millioner av andre som ikke kom levende hjem igjen eller var krøplinger for livet etter å ha satt det inn for å flytte noen skarve grenser. Flere steder langs den lange fronten kravla grå- og brunkledde opp av skyttergravene og jubla og delte det de hadde å feire med, menn som hadde vært klare til å drepe hverandre minutter før, kasta seg kanskje ikke direkte om halsen til hverandre, men møttes ansikt til ansikt og hilste hverandre som medmennesker. Ennå fantes det ikke noen fredsavtale. Fastlandsblokaden skulle ikke heves før avtalen var i boks, og ingen hærer kunne demobiliseres. Ennå var det mange fronter igjen i øst der menn og kvinner satte livet inn, og det skulle pågå i flere år ennå. Så noen endelig sluttdato for den første verdenskrigen er den ikke, mandag den 11. november. Men den er verdt å minnes likevel.
Samme dag hjalp tyske soldater til med å kvele et kommunistisk kupp i byen Esch-sur-Alzette i det tyskokkuperte Luxembourg.
Også i Nederland var ytterliggående sosialister inspirert av den russiske revolusjonen. Den 25. oktober hadde soldater gjort opprør mot knappe rasjoner og den nye influensaepidemien som tok mange unge liv i Harskamp militærleir 4 mil øst for Utrecht. Det blei slått ned ganske fort, men det gjorde inntrykk på formannen i Det sosialdemokratiske arbeiderpartiet (Sociaal-Democratische Arbeiderspartij eller SDAP), Pieter Jelles Troelstra fra Leeuwarden, som la fram revolusjonstanken på en partikonferanse den 5. november. Han fikk ikke tilslutning der, folk mente at tida ikke var moden. Men den 9. november inspirerte forslaget hans sammen med abdikasjonen til Wilhelm II og begivenhetene i Tyskland flere partimedlemmer i Rotterdam under ledelse av Arie de Leeuw til å gripe sjansen.
De satte opp ei liste over krav som de ville gå til ordføreren med og true med politiet, som de hadde infiltrert ganske grundig. De viktigste krava var å: avskaffe Førstekammeret (overhuset i parlamentet), innføre statspensjon ved fylte 60 år, umiddelbar demobilisering, stemmerett for kvinner umiddelbart, 8-timers dag umiddelbart, rask og tilbørlig løsning av boligkrisa, sosialisering av alle egna firma, full arbeidsledighetstrygd.
Partilederen Troelstra var imponert og mente at de burde gå lengre. At revolusjonen burde komme nå, at sosialdemokratene i Rotterdam burde skynde seg og ta makta før kommunistene, som var aktive i Amsterdam, kom dem i forkjøpet.
Det fulgte et par dager med intense diskusjoner. Det var vanskelig for de forskjellige fraksjonene å komme til enighet om strategien. Noen innvendte også at krava for det meste var mer sosiale enn revolusjonære. Så kom mandag den 11. med en begivenhet som virka veldig forstyrrende på disse revolusjonsbestrebelsene. Freden. Gatene var fulle av folk, men de var ikke sinte revolusjonære som ville velte kongehuset og regjeringa, det var glade folk som jubla for fred.
Regjeringa hadde også fått ut fingeren nå, de posterte væpna politi og brakte kongefamilien i sikkerhet. Samtidig trykka katolske organisasjoner opp en halv million løpesedler og starta en motkampanje som protestanter og moderate sosialister også slutta opp om under navnet Oranjebeweging. Tirsdag den 12. desember talte statsministeren i parlamentet og lovte å øke brødrasjonene fra 200 til 280 gram om dagen hvis borgerne holdt seg i ro. Troelstra svarte med å mane til revolusjon og erklærte at tida var inne for arbeiderne til å ta makta. Regjeringa sendte flere tropper for å forsvare institusjonene i de store byene. Men det sultne folket holdt seg i ro. De var glade for freden og litt mer brød. Med demokratiet kunne de sosiale reformene komme allikevel.
Mandag den 11. gikk Norge til urnene for andre valgomgang for siste gang. Sluttresultatet var at Venstre mista det reine flertallet sitt og kom inn med 51 mandater av 126, en tilbakegang på 23. Høire dobla representasjonen sin og gikk opp fra 20 til 40. De var i valgsamarbeid med Frisinnede Venstre som fikk 10, en framgang på 9. Socialdemokratiet gikk tilbake fra 19 til 18 til tross for at de fikk flere stemmer enn noen av de andre partiene. Men det betydde at Gunnar Knudsen kunne fortsette som statsminister med støtte fra dem, og det var en viktig seier, for det var den første gangen de kunne utøve innflytelse i Stortinget på den måten.
I Polen blei Józef Piłsudski innsatt som øverstkommanderende for de militære styrkene av regentrådet. Han slapp ut av fengselet i Tyskland 3 dager før da den tyske forhandlingsdelegasjonen reiste til Paris for å inngå våpenhvile. Etter dette regner polakkene 11. november som nasjonaldag.
Karl I av Østerrike-Ungarn hadde sett keiserriket sitt gå i oppløsning. De siste ukene hadde han manøvrert iherdig for å få til en union mellom Østerrike, Ungarn og Kroatia. Tsjekkerne med de protestantiske tilbøyelighetene sine og de ortodokse serberne kunne gjerne fare. Denne politikken med et trippelmonarki gikk under navnet trialismen. Men den også falt i grus da kroatene slo seg sammen med slovenerne og serberne den 29. oktober og da ungarerne oppløste personalunionen to dager etter. Pussig nok rakk aldri det kroatiske parlamentet å vedta at de østerrikske habsburgerne skulle fjernes fra den kroatiske kongetrona innen det blei oppløst i 1921.
Etter alt som hadde skjedd, valgte Karl nå å proklamere at han anerkjente østerrikernes rett til å velge statsform og lovte å ikke blande seg noe mer i statsadministrasjonen. Samtidig løste han alle funksjonærer og befalspersoner i landet fra troskapseden til keiseren. Men han abdiserte ikke. Samme dag flytta keiserfamilien fra Schönbrunn til Eckartsau-palasset øst for Wien. To dager etter fikk han besøk av ungarske aristokrater og proklamerte det samme for dem, igjen uten at det inneholdt noen abdikasjon. Han hadde vært imot krigen helt fra starten og arbeida i hemmelighet for en separatfred siden han overtok trona i 1916, samtidig som han arbeida for ei anstendig sosial lovgiving i riket. Han håpa at undersåttene ville takke for det ved å velge han som konge eller keiser når de fikk muligheten til det. I stedet blei republikken Østerrike proklamert tirsdag den 12. november og republikken Ungarn fire dager etter.
Denne begivenhetsrike mandagen var også dagen for den første prøveflukten til Felixstowe F.4 Fury, også kalt Porte’s Super-baby etter konstruktøren John Cyril Porte. Den var et 5-motors sjøfly og verdens største fly på det tidspunktet med et deplasement på 11,5 tonn fullt lasta og en lastekapasitet på 3 tonn, og dessuten verdens første fullt servostyrte fly. Det var med litt vemod at konstruktørene ved den kongelige britiske marinens forsøksstasjon for sjøfly i Felixstowe betrakta de vellykte forsøka med superbabyen. Ingen hadde kost seg med denne krigen som flykonstruktørene. Det hadde vært ei herlig tid. Her kunne de drive med noe de elska dagen lang med alle ressursene de kunne drømme om til rådighet. De kunne sitte ved tegneborda, jobbe i verkstedet og observere testpilotene gjøre mer eller mindre heldige forsøk med konstruksjonene deres mens drapsfabrikken nede på vestfronten kverna million på million ned i jorda. Flygerne oppe i lufta førte en mer gallant krig enn infanteristene som kravla i gjørma og blei bomba i småbiter nede på bakken. Men de levde også farlig. 16623 britiske flygere mista livet under krigen, 8500 franske og minst 15000 tyske. Det var flykonstruktørene som var de egentlige vinnerne. Men nå var det over. Framtida var uviss. Noen få kunne kanskje holde det gående. Andre måtte finne seg noe annet å gjøre. Et gråere liv i en gråere jobb. Men drømmene ville for alltid være oppe i skyene.
Det tidligere tyske keiserriket fortsatte å løse seg opp i sine bestanddeler, og tirsdag den 12. november blei hertug Bernhard III av Saxe-Meiningen kasta ut og hertug Joachim Ernst av Anhalt abdiserte slik at begge hertugdømmene blei fristater. Onsdag den 13. abdiserte storhertug Friedrich II av Baden og kong Friedrich Augustus III av Sachsen. Samme dag annullerte Tyskland og Russland Brest-Litovsk-avtalen. Torsdag den 14. kasta Hessen ut storhertug Ernst Ludwig og etablerte folkestaten Hessen, Baden proklamerte republikken Baden, storhertug Friedrich Franz IV av Mecklenburg-Schwerin abdiserte og staten hans blei en fristat, hertug Carl Eduard av Sachsen-Coburg og Gotha, en sønnesønn av dronning Victoria og prins Albert, sa fra seg regjeringsmakt uten å formelt abdisere og hertugdømmet hans blei gjort om til fristaten Coburg.
Samme dag valgte nasjonalforsamlinga i Praha Tomáš Masaryk til president mens han ennå var i eksil i USA. Og det polske regentrådet valgte Józef Piłsudski til statssjef (naczelnik państwa).
Som ledd i et forsøk på å gjenerobre nordregionen sendte bolsjevikene en styrke på 2500 mann mot garnisonen i landsbyen Tulgas som var bemanna av 600 britiske, amerikanske, kanadiske og hvite russiske soldater. Den røde hæren gikk til angrep med 2500 mann og flere kanonbåter på elva Dvina. Men garnisonen var godt utstyrt og bolsjevikene måtte trekke seg tilbake med store tap.
Fredag den 15. november abdiserte fyrst Adolf II av Schaumburg-Lippe, og Schaumburg-Lippe blei også dermed en fristat.
Samme dag møtte kontreadmiral Hugo Meurer som representant for admiral Franz von Hipper av Hochseeflotte om bord på HMS Queen Elizabeth til samtaler med admiral David Beatty om framgangsmåten for å overrekke den tyske flåten til den kongelige britiske marinen.
Serbiske styrker hadde invadert Banat-republikken den 12. november og gikk til angrep på hovedstaden Timișoara den 15.
I Brasil hadde Francisco de Paula Rodrigues Alves blitt valgt til president for andre gang i mars med hele 99,1 % av stemmene, og nå den 15. november skulle han tas i ed. Men han hadde blitt sjuk av «spansk» influensa, og visepresidenten Delfim Moreira måtte troppe opp i stedet. Rodrigues Alves døde av sjukdommen den 16. januar.
Alle bildene er fra Wikipedia.
Sesongstatistikk, de 30 beste på hver distanse
500 m menn 1.Oskar Olsen NOR 44,9 Frogner 19.1.1918 2.Kristian Strøm NOR 45,3 Frogner 19.1.1918 3.Sigurd Syversen NOR 45,9 Frogner 19.1.1918 4.Theodor Pedersen NOR 46,0 Dælenenga 30.12.1917 5.Martin Sæterhaug NOR 46,4 Frogner 16.2.1918 6.Gunerius Schou NOR 46,6 Kongsberg 17.2.1918 7.Ole Mamen NOR 46,7 Dælenenga 6.1.1918 8.Roald Larsen NOR 47,0 Frogner 19.1.1918 9.Eric Blomgren SWE 47,1 Frogner 16.2.1918 10.Axel Blomqvist SWE 47,3 Stockh stadion 2.3.1918 11.Gustav Gulbrandsen NOR 47,4 Frogner 19.1.1918 12.Frithjof Paulsen NOR 47,5 Frogner 16.12.1917 (Norval Baptie USA 47,6 Chicago 14.4.1918) 13.Hans Trygve Hansen NOR 47,8 Frogner 16.12.1917 Max Kniel SUI 47,8 Davos 3.2.1918 Gustaf Wiberg SWE 47,8 Stockh stadion 2.3.1918 16.Eugen Berntzen NOR 48,0 Dælenenga 6.1.1918 Frithjof Lindteigen NOR 48,0 Kongsberg 13.1.1918 Ernst Kleven NOR 48,0 Drammen 10.2.1918 19.Alfred Christiansen NOR 48,1 Frogner 20.1.1918 Petrus Axelson SWE 48,1 Frogner 16.2.1918 Alf Horne NOR 48,4 Kongsberg 17.2.1918 Jakov Melnikov RUS 48,4 Moskva DP 18.2.1918 Bjørn Refsum NOR 48,4 Horten 3.3.1918 Eugen Engebretsen NOR 48,4 Horten 3.3.1918 25.Rolf Reiersen NOR 48,5 Frogner 20.1.1918 Erling Søberg NOR 48,5 Hamar 24.2.1918 Birger Halvorsen NOR 48,5 Hamar 10.3.1918 28.Rolf Larsen NOR 48,6 Dælenenga 6.1.1918 Olav Olsen NOR 48,6 Frogner 16.2.1918 30.Harald Strøm NOR 48,7 Horten 3.3.1918 Knut Sundheim NOR 48,7 Horten 3.3.1918
1000 m menn 1.R. Hoerde AUT 1.48,2 Wien 5.2.1918 2.Torleif Ranum NOR 1.49,4 Trondheim 10.3.1918 3.Rudolf Scmidt AUT 1.49,8 Wien 5.2.1918 4.H. Brück AUT 1.51,5 Wien 5.2.1918 5.Bjarne Hval NOR 1.53,0 Drammen 10.2.1918 6.Amund Arnes NOR 1.54,4 Trondhjem 20.1.1918 7.Rolf Backe NOR 1.55,1 Frogner 10.2.1918 8.Peder Arndt NOR 1.55,4 Drammen 17.2.1918 9.Aksel Belewicz FIN 1.55,6 Helsinki 6.1.1918 10.Harry Halvorsen NOR 1.56,6 Frogner 10.2.1918 11.Waldemar Bergström FIN 1.56,7 Helsinki 6.1.1918 Alf Mortensen NOR 1.56,7 Drammen 10.2.1918 13.Willy Braarud NOR 1.56,8 Frogner 10.2.1918 14.Julius Skutnabb FIN 1.57,0 Helsinki 6.1.1918 15.Andorf Bjørnlund NOR 1.58,0 Tvedestrand 17.2.1918 16.Trygve Buran NOR 1.58,2 Trondheim 10.3.1918 17.Sverre Larsen NOR 1.58,5 Frogner 10.2.1918 18.Alfred Strömstén FIN 1.58,8 Helsinki 6.1.1918 19.Lorang Andresen NOR 1.59,2 Frogner 10.2.1918 20.Harald Grønneberg NOR 1.59,4 Drammen 17.2.1918 21.Leif Hamborgstrøm NOR 1.59,7 Drammen 17.2.1918 22.Eugen Johannessen NOR 2.00,0 Drammen 17.2.1918 23.Arthur Lyngbakken NOR 2.00,5 Nordre Osen 28.12.1917 24.Arne J. Larsen NOR 2.00,9 Frogner 10.2.1918 25.Osman Dieseth NOR 2.01,0 Frogner 10.2.1918 Karl Linder NOR 2.01,0 Tvedestrand 17.2.1918 27.Thorleif Mortensen NOR 2.01,5 Drammen 10.3.1918 28.Kjell Solberg NOR 2.01,7 Horten 17.2.1918 29.Hroar Hagen NOR 2.01,8 Frogner 10.2.1918 30.Finn Gramstad NOR 2.02,0 Tvedestrand 17.2.1918
1500 m menn 1.Kristian Strøm NOR 2.25,1 Frogner 20.1.1918 2.Frithjof Paulsen NOR 2.28,0 Frogner 17.2.1918 3.Eric Blomgren SWE 2.28,3 Frogner 17.2.1918 4.Clas Thunberg FIN 2.28,8 Helsinki Kai 20.1.1918 5.Olav Olsen NOR 2.29,1 Frogner 17.2.1918 6.Theodor Pedersen NOR 2.30,1 Frogner 17.2.1918 Martin Sæterhaug NOR 2.30,1 Frogner 17.2.1918 8.Hans Trygve Hansen NOR 2.30,3 Frogner 17.2.1918 Gustav Gulbrandsen NOR 2.30,3 Frogner 17.2.1918 10.Sigurd Syversen NOR 2.30,5 Frogner 17.2.1918 11.Oskar Olsen NOR 2.30,9 Frogner 20.1.1918 Jakov Melnikov RUS 2.30,9 Moskva DP 19.2.1918 13.Axel Blomqvist SWE 2.31,1 Frogner 17.2.1918 14.Petrus Axelson SWE 2.31,3 Frogner 17.2.1918 15.Ole Mamen NOR 2.32,9 Dælenenga 6.1.1918 16.Julius Skutnabb FIN 2.33,0 Helsinki Kai 20.1.1918 17.Ole Olsen NOR 2.33,4 Horten 3.3.1918 18.Arvo Tuomainen FIN 2.34,1 Helsinki Kai 20.1.1918 19.Roald Larsen NOR 2.35,0 Frogner 20.1.1918 20.Harald Strøm NOR 2.36,1 Horten 3.3.1918 21.Gustaf Wiberg SWE 2.36,2 Frogner 17.2.1918 22.Knut Sundheim NOR 2.36,2 Horten 3.3.1918 23.Erling Gulbrandsen NOR 2.36,3 Frogner 19.1.1918 Rolv Hellum NOR 2.36,3 Frogner 19.1.1918 25.Vasilij Ippolitov RUS 2.36,5 Moskva DP 19.2.1918 26.Lauri Helander FIN 2.36,6 Helsinki Kai 20.1.1918 27.Eugen Berntzen NOR 2.36,8 Frogner 19.1.1918 28.Aksel Belewicz FIN 2.36,9 Helsinki Kai 20.1.1918 Øivind Hansen NOR 2.36,9 Frogner 16.2.1918 30.Bjørn Refsum NOR 2.37,4 Frogner 19.1.1918
3000 m menn 1.Erik Olsson SWE 6.27,6 Stockholm Hammarby sjö 17.2.1918 2.Olov Wickman SWE 6.31,8 Stockholm Hammarby sjö 17.2.1918 3.Harry Wahlberg SWE 6.40,8 Stockholm Hammarby sjö 17.2.1918 4.G. Fagerberg SWE 6.45,5 Stockholm Hammarby sjö 17.2.1918 5.A. Gustafsson SWE 6.56,3 Stockholm Hammarby sjö 17.2.1918 6.G. Johansson SWE 7.14,0 Stockholm Hammarby sjö 17.2.1918 7.N. Håkansson SWE 7.19,6 Stockholm Hammarby sjö 17.2.1918 8.Olof Landgren SWE 7.23,6 Stockholm Hammarby sjö 17.2.1918 9.R. Lundstedt SWE 7.23,9 Stockholm Hammarby sjö 17.2.1918 10.Sixten Olsson SWE 7.24,4 Stockholm Hammarby sjö 17.2.1918 11.Clarence von Rosen SWE 7.54,3 Lundsberg 6.3.1918 12.Miles Flach SWE 7.54,6 Lundsberg 6.3.1918 13.Beyeler SUI 8.06,6 Bern 3.2.1918 14.Winkler SUI 8.21,0 Bern 3.2.1918 15.Carl-Oskar Crafoord SWE 8.21,5 Lundsberg 6.3.1918 16.Rinia SUI 8.26,4 Bern 3.2.1918 17.Erik Martin SWE 8.37,4 Lundsberg 6.3.1918 18.Bertil Arborén SWE 8.48,0 Lundsberg 6.3.1918
5000 m menn 1.Ole Mamen NOR 8.37,0 Dælenenga 5.1.1918 2.Roald Larsen NOR 8.50,4 Dælenenga 5.1.1918 3.Kristian Strøm NOR 8.53,4 Frogner 20.1.1918 4.Frithjof Paulsen NOR 8.56,5 Frogner 20.1.1918 5.Theodor Pedersen NOR 8.59,7 Dælenenga 5.1.1918 6.Sigurd Syversen NOR 9.00,0 Dælenenga 5.1.1918 7.Ole Olsen NOR 9.00,9 Frogner 17.2.1918 8.Olav Olsen NOR 9.04,6 Frogner 17.2.1918 9.Eric Blomgren SWE 9.06,6 Frogner 17.2.1918 10.Gustav Gulbrandsen NOR 9.07,2 Frogner 20.1.1918 11.Petrus Axelson SWE 9.09,1 Frogner 17.2.1918 12.Martin Sæterhaug NOR 9.11,1 Frogner 17.2.1918 13.Jakov Melnikov RUS 9.12,0 Moskva DP 18.2.1918 14.Hans Trygve Hansen NOR 9.13,0 Frogner 17.2.1918 15.Mikhail Bojtler RUS 9.16,0 Moskva DP 18.2.1918 16.Wilhelm Larsen NOR 9.19,5 Dælenenga 5.1.1918 17.Oskar Olsen NOR 9.21,3 Frogner 17.2.1918 18.Eugen Berntzen NOR 9.21,7 Dælenenga 5.1.1918 19.Axel Blomqvist SWE 9.22,7 Frogner 17.2.1918 20.Rolv Hellum NOR 9.25,8 Dælenenga 5.1.1918 21.Gustaf Wiberg SWE 9.26,0 Frogner 17.2.1918 22.Verner Ericsson SWE 9.27,7 Frogner 17.2.1918 23.Henry Aahlander NOR 9.29,5 Dælenenga 5.1.1918 24.Vasilij Ippolitov RUS 9.30,0 Moskva DP 18.2.1918 25.Sverre Jacobsen NOR 9.32,0 Larvik 20.1.1918 26.Knut Sundheim NOR 9.33,3 Frogner 23.1.1918 27.Rolf Reiersen NOR 9.35,0 Frogner 23.1.1918 28.Hans Onstad NOR 9.37,0 Drammen 24.2.1918 29.Leif Eggan NOR 9.37,4 Trondheim 2.2.1918 30.Aleksandr Gazenfus RUS 9.39,0 Moskva DP 18.2.1918
10000 m menn 1.Kristian Strøm NOR 18.25,2 Frogner 16.2.1918 2.Frithjof Paulsen NOR 18.30,1 Frogner 16.2.1918 3.Jakov Melnikov RUS 18.38,8 Moskva DP 19.2.1918 4.Ole Mamen NOR 18.41,7 Frogner 16.2.1918 5.Clas Thunberg FIN 18.44,8 Helsinki Kai 20.1.1918 6.Olav Olsen NOR 18.54,7 Frogner 16.2.1918 7.Julius Skutnabb FIN 18.56,5 Helsinki Kai 20.1.1918 8.Eric Blomgren SWE 18.56,7 Stockh stadion 2.3.1918 9.Vasilij Ippolitov RUS 19.01,0 Moskva DP 19.2.1918 10.Roald Larsen NOR 19.03,8 Frogner 19.1.1918 11.Gustav Gulbrandsen NOR 19.04,0 Frogner 19.1.1918 12.Hans Trygve Hansen NOR 19.05,4 Frogner 16.2.1918 13.Theodor Pedersen NOR 19.05,5 Frogner 16.2.1918 14.Petrus Axelson SWE 19.07,0 Frogner 16.2.1918 15.Waldemar Bergström FIN 19.08,8 Helsinki Kai 20.1.1918 16.Ole Olsen NOR 19.08,9 Trondhjem 23.2.1918 Martin Sæterhaug NOR 19.09,9 Frogner 16.2.1918 18.Oskar Olsen NOR 19.15,0 Frogner 19.1.1918 19.Arvo Tuomainen FIN 19.29,6 Helsinki Kai 20.1.1918 20.Axel Blomqvist SWE 19.30,7 Frogner 16.2.1918 21.Arvo Jalovaara FIN 19.41,0 Helsinki Kai 20.1.1918 Aleksanr Gazenfus RUS 19.41,0 Moskva DP 19.2.1918 23.Paul Poss SWE 19.42,6 Stockh stadion 2.3.1918 24.Verner Eriksson SWE 19.44,0 Stockh stadion 2.3.1918 25.Sigurd Syversen NOR 19.44,2 Frogner 16.2.1918 26.Sverre Aune NOR 19.45,4 Trondhjem 23.2.1918 27.Gustaf Wiberg SWE 19.51,5 Frogner 16.2.1918 28.Axel Eriksson SWE 19.54,2 Stockh stadion 2.3.1918 29.Gösta Strömstén FIN 19.58,6 Helsinki Kai 20.1.1918 30.Atte Lindqvist FIN 20.01,4 Helsinki Kai 20.1.1918
3000 m kvinner 1.Abplanalp SUI 9.30,4 Bern 3.2.1918
Gjeldende adelskalender
1.Oscar Mathisen NOR 43,4-2.17,4-8.36,3-17.22,6 192,960 2.Kristian Strøm NOR 44,7-2.21,7-8.33,7-17.59,6 197,283 3.Vasilij Ippolitov RUS 45,4-2.22,2-8.41,6-17.35,5 197,735 4.Nikolaj Strunnikov RUS 45,1-2.23,8-8.42,9-17.59,8 199,313 5.Thomas Bohrer AUT 44,8-2.23,8-8.51,0-17.51,0 199,383 6.Peder Østlund NOR 45,2-2.22,6-8.51,8-17.50,6 199,443 7.Ole Mamen NOR 46,3-2.26,7-8.37,0-17.50,3 200,415 8.Martin Sæterhaug NOR 45,2-2.23,4-8.52,1-18.28,6 201,640 9.Moje Öholm SWE 44,8-2.23,6-9.01,2-18.24,0 201,987 10.Jakov Melnikov RUS 46,6-2.26,5-8.50,1-17.53,4 202,113 11.Henning Olsen NOR 44,9-2.25,0-8.53,9-18.30,3 202,138 12.Gunnar Strömstén FIN 46,2-2.25,4-8.53,3-18.04,0 202,197 13.Jaap Eden NED 48,2-2.25,4-8.37,6-17.56,0 202,227 14.Julius Skutnabb FIN 47,2-2.25,7-8.46,0-18.06,8 202,707 15.Sverre Aune NOR 47,6-2.27,8-8.33,8-18.12,0 202,847 16.Johan Schwartz NOR 46,6-2.26,0-8.51,2-18.09,4 202,857 17.Platon Ippolitov RUS 47,2-2.27,2-8.44,2-18.08,0 203,087 18.Rudolf Gundersen NOR 44,8-2.26,6-8.54,0-18.41,0 203,117 19.Sigurd Mathisen NOR 44,4-2.26,2-9.05,2-18.35,2 203,413 20.Arvo Tuomainen FIN 45,8-2.27,3-8.54,4-18.22,2 203,450 21.Eric Blomgren SWE 46,6-2.28,1-8.50,7-18.09,3 203,502 22.Trygve Lundgreen NOR 46,6-2.27,3-8.52,5-18.15,3 203,715 23.Julius Seyler GER 46,2-2.27,6-9.02,0-18.05,0 203,850 24.Bjarne Frang NOR 44,3-2.24,4-9.10,9-18.47,7 203,908 25.Frithjof Paulsen NOR 47,1-2.28,0-8.50,7-18.09,3 203,968 26.Theodor Pedersen NOR 46,0-2.26,9-8.52,9-18.44,1 204,462 27.Väinö Wickström FIN 46,2-2.27,3-9.00,4-18.25,3 204,605 28.Otto Andersson SWE 46,8-2.26,9-8.53,4-18.31,8 204,697 29.Antti Wiklund FIN 47,4-2.24,2-9.01,4-18.24,0 204,807 30.Arne Schrey FIN 45,4-2.24,4-9.07,6-18.55,2 205,053