Tap i Davos
Det begynte å lysne ved halv sju-tida på den første dagen av det 16. VM på skøyter i Davos, men Sola ville ikke komme over fjellet på noen timer ennå. Mesterskapsløperne hilste på hverandre ved frokosten med vennlige, men åndsfraværende nikk. De gjorde morgenritualene sine litt stillere enn dagene før, og noen av dem var påfallende mer presise og grundige enn ellers. De skulle ut og konkurrere.
Og disse konkurransene skulle ikke bli hvilke konkurranser som helst. Forholda hadde vært så vidunderlige hele uka, og været var ennå like vakkert. Det var klart at dette mesterskapet ville bli noe helt spesielt.
De fleste løperne var nykommere i Davos. Bare Schilling, Wathén og Öholm hadde gått der før. Schilling var en Davos-veteran som debuterte her så tidlig som i 1897. Han kjente (sikkert) stedet ut og inn, en god mann å ty til for en nykommer.
Været var like fint da starttidspunktet nærma seg. (Det nederlandske meteorologiske instituttet (KNMI) har publisert komplette historiske observasjoner på nettet, som jeg har hatt god nytte av. Dessverre har verken det tilsvarende instituttet i Sveits eller de fleste andre land i verden gjort det samme.) Løperne bega seg til banen, og tilskuerne gjorde det samme – mange kom kjørende på sleder ringlende av bjeller. Klientellet fra sanatoriet og de andre store hotellene promenerte barhoda, kledd i moteriktige sportsklær av dyrest mulig tekstil – ei brokete, multinasjonal forsamling, alltid på jakt etter nye atspredelser for å døye kjedsomheta. Hotellorkesteret akkompagmerte det hele med en konsert fra et lite galleri på trepaviljongen i enden av den rektangulære banen. Bak dem heva de snøkledde fjella seg mot den djupblå himmelen.
Det var tribuner på tre sider av banen, alle svarte av folk. De siste veddemåla var avlagt før stevnet og Oscar Mathisen sto på startstreken sammen med den finske mesteren Antti Wicklund (jeg bruker den gamle stavemåten, og ber om unnskyldning for det). Han hadde trekt første ytre. Etter ei uke med bare rein nytelse følte han seg ypperlig opplagt, klar til å kjempe for sin første internasjonale laurbærkrans. Verken anledningen eller tilskuermassene gjorde inntrykk på han. Han hadde sett større publikum før. Men det var noe med atmosfæra her, det fremmedarta ved hele miljøet, noe med den eimen av makt som strålte ut fra de silke- og pelskledde individene på tribunene – noe urovekkende.
Starteren sto klar med flagget. Han løfta det, slo det ned, og de var i gang. Løperne sprinta bortover den første langsida og gjennom den første svingen. Oscar nærma seg finnen på vekslingssida med lange skjær og følte at han lå bra an. Så gjorde han seg klar til å gå inn i den siste innersvingen.
Og mista fotfestet.
Sprikende på alle fire, hjelpeløs i den høye farta, glei han rett mot en jernstolpe, traff den hardt, roterte tvers over ytterbanen og endte opp i en svær snøhaug i utkanten av banen.
Wicklund blei kanskje hindra. Han satte pers, men sluttida var likevel litt skuffende, eller kanskje han bare var trøtt etter den lange togreisa. Det vil vi aldri få vite. Eller hva?
Oscar var forslått, og den venstre sida av ansiktet hans føltes helt knust. Men inne i hodet var det iallfall en liten rest av tankegang, og den ropte til han: «Ikke gi opp! Løpet er tapt, men fullfør! Fullfør!! FULLFØR!!!» Med denne ene tanken svirrende i hodet kava han seg opp, fant fotfestet og gikk mot mållinja. Tidene blei oppgitt til 47,4 og 54,4 – Oscars dårligiste til noen sinne (påstår han, og kanskje med god grunn, siden han ikke gikk løp på tid før i 1905 – jeg har ikke noen tider fra denne første sesongen hans). På tribunene hørtes det noen ubehøvla ytringer fra dem som hadde vedda på den unge nordmannen og nå sto og reiv i stykker kupongene sine.
Mens Oscar pinefullt stavra opp til restauranten der løperne skulle møtes etter første distanse, utvilsomt med broren og kanskje andre trøstende ved sin side, fortsatte 500-meteren. Begge løperne i andre par slo ledertida til Wicklund. Bohrer var knepent foran Schrey med 46,2 mot 46,4. Det var sjølsagt perser for begge, og flotte tider, men bedre var i vente.
Öholm følte seg tryggere enn noen gang da han sto på startstreken sammen med dansken Sørensen. Med den etter hvert hardeste konkurrenten sin fra Klagenfurt ute av spillet og et lite imponerende løp fra den finske mesteren, sikta han mot å slå tida til Bohrer. Han visste av erfaring at det kunne gjøres bedre. Isen og været var ennå bra, og den svenske mesterløperen gikk et vel gjennomført løp. I mål fikk han nesten samme tid som i fjor, 45,2 – tett innpå verdensrekorden igjen!
Det var et solid stykke arbeid, som ga gode løfter for resten av mesterskapet. Sørensens tid var 49,6. Men nå sto Wathén og Sigurd Mathisen på startstreken. Sigurd, oppildna av brorens fadese, gikk hardt på og gikk fort fra finnen. Løpet var godt, og han kom farlig nær, men det holdt med minst mulig margin – 45,4. Hellet var ennå med Öholm. Dette var bra for poengberegninga. Wathén fikk samme tid som Wicklund.
Sætherhaug i 5. par fikk lite hjelp av parkameraten, engelskmannen Dix, og klarte bare å tangere persen sin fra Frogner, 46,2, samme tid som Bohrer. Dix fikk 51,6. Veteranen Schilling hadde like lite å stille opp mot Wikander (g.st.), men finnen hadde hatt rekorder i kikkerten hele uka, han satte opp et fryktelig tempo og gikk i mål etter et feilfritt løp. Tidtakerne sammenlikna klokkene sine. Det summa forventningsfullt på tribunene. Tida blei annonsert til 44,8, tangering av den gamle verdensrekorden til Gundersen igjen!
Den unge nederlenderen Kalt, yngstemann i mesterskapet, gikk aleine siden landsmannen Koning (ikke verdensmesteren) uteblei fra start. Uheldigvis gikk det ikke bedre med han enn den andre tenåringen, han falt og brøyt løpet. Siste par besto av den svenske debutanten Pettersson og det andre finske VM-håpet Strömstén. Strömstén vant paret, men tida var ikke bedre enn 47,2. Måtte finnene stole på Wikander denne gangen?
Poeng etter første distanse: Wikander 1, Öholm 2, Sigurd 3, Bohrer & Sæterhaug 4,5, Schrey 6, Strömsten 7, Wicklund & Wathén 8,5, Pettersson 10, Sørensen 11, Schilling 12, Dix 13, Oscar 14 og sist.
Nå var det lunsjpause, og det var en kjærkommen pause for unge Oscar, som tygde i seg litt mat med stadig hovnere ansikt og la seg og hvilte litt i garderoben. Imens dro hele publikum hjem til en solid lunsj i sanatoriet og hotellene sine.
Da de kom tilbake, var alpesola sterkere, for sterk for isen, som begynte å bli bløt. Bohrer og Sigurd Mathisen i første par fikk rundetider på 45 eller mer. Den unge østerrikeren tok raskt ledelsen og økte den til mål. Men tidene var bare 9.42,8 og 9.56,4.
Likevel må det ha vært gode løp, for Schilling og Sørensen i (sannsynligvis) neste par var ikke i nærheten. De fikk 10.07,2 og 10.26,4. Men nå gikk Sola (antakelig) bak fjellet, og den hardt prøvede davosisen fikk lindring. Det hjalp ikke Pettersson og Wathén som (trulig) gikk i neste par. Den tyngre eksverdensmesteren måtte se seg slått av den unge svensken, som gikk inn på andre plass foran Sigurd med 9.53,0, mens Wathén fikk 10.00,8. Men nå frøys det på, og allerede Öholm og Wikander (sannsynligvis) i fjerde par hadde mye bedre forhold. Med en rad 43-runder blei den finske sprinteren fraløpt av den svenske favoritten, som satte ny pers med 9.04,8 mens Wikander fikk 9.20,6. Nå hadde Öholm styrka sjansene sine betraktelig. Men i femte par hadde de to finske favorittene en hard duell som den finske mesteren Wicklund avgjorde på de siste meterne med minst mulig differanse: 9.01,4 mot 9.01,6.
Oscar følte seg mye bedre da han gikk til startstreken i sjette par, til tross for at hele den venstre sida av ansiktet hans var øm og tydelig hoven. Men kampånden hans var intakt, og han var fast bestemt på å selge skinnet sitt dyrt. Det ga håp at ledertida bare var 9.01,4. Tross alt hadde han to ganger gått fortere enn det.
Løpet starta i et vanvittig tempo, godt under verdensrekorden til Jaap Eden med en serie 40-runder. Her skulle det ikke spares på kruttet! Dette kunne ikke vare, men han holdt seg godt foran konkurrentene gjennom hele løpet, tok igjen parkameraten Dix 3-4 runder før slutt, og gikk i mål på 8.55,4 som var ny pers. Tida til Dix var 9.54,0.
Først nå gikk det opp for Oscar hva fallet hadde kosta han. Det var som om han ikke hadde vært helt våken før nå. Denne tida burde holde til en førsteplass, han følte det, og hva om han hadde hatt en skikkelig 500 m i tillegg... da kunne hva som helst skjedd! Nå var alt forspilt. Men han beit det i seg. –Vent og se, tenkte han. –Jeg har mer å vise dere enda!
Som venta kunne ikke de to siste para gjøre noe med tida hans. Kalt gikk (sannsynligvis) aleine i ett av dem og fikk ei skuffende tid: 10.18,6. (Trulig) i det andre paret hadde Sæterhaug og Schrey en jamn fight, men til slutt gikk nordmannen fra og slo finnen med 3 sekunder. Faktisk slo han også tida til Öholm med en femtedel, og reduserte dermed svenskens forsprang fra 2,5 til 1,5. Dermed var mesterskapet innen rekkevidde!
Poeng etter første dag: Öholm 7, Wikander 8, Sæterhaug 8,5, Strömstén 10, Wicklund 10,5 Schrey 12, Bohrer 12,5, Sigurd 14, Oscar 15, Pettersson 19, Wathén 20,5, Dix 23, Sørensen og Schilling 25.
I et ekstraløp etter 5000 m gikk Oscar og Sigurd Mathisen en 500, som Sigurd vant på 45,4, tangering av den nye persen, mens Oscar satte ny pers med 45,8