Oscar Mathisen
Skøyter - Oscar Mathisen-dagboka

Mellomspill i Frisland

Løpergruppe ved Blikvaart 1912,
fra www.friesscheepvaartmuseum.nl
Han var verdensmester. Iallfall tidligere verdensmester. Men det betydde lite. Det var her du virkelig skulle få vise hva du var god for. Nærmere fjorten timer tok det Minne Hoekstra å vinne det første offisielle Ellevebyersløpet for tre år sida, og under dagens isforhold kunne det ventes noe liknende. Kaldfronten som hadde gitt berlinerne 40 cm is å gå på, strakk seg nemlig så langt som til Frisland også, men var ikke fullt så kald her som i Berlin, der de hadde hatt 20 kuldegrader i dagevis. Friserbyenes isforening hadde opprinnelig tidfesta løpet til den 20. januar, men den 19. fant de isen for svak og utsatte det til den 23., da det måtte avlyses fordi tøværet satte inn. I februar kom frosten tilbake, og den 7. blei ny dato. Men da dagen opprant, var det 4 plussgrader og regnbyger. 100 av de 165 påmeldte tok ikke sjansen og holdt seg hjemme, og de resterende holdt avstemning om det skulle bli løp eller ikke. De løpssugne vant med 37 mot 28 stemmer. Elitegruppa starta kl. 6.20 om morgenen, og turløperne 5 minutter etterpå.

Da de passerte Dokkum etter halvannen time, var det fire mann igjen i teten, Coen de Koning, verdensmesteren fra 1905, født i Edam i Nordholland, samt Jetze Keizer fra Tacozijl, Jan Ysbrandi fra Leeuwarden og Haye Ypma fra Arum. Og mellom Dokkum og Franeker klarte den sterke hollenderen å riste av seg to av friserne, bare Keizer var igjen. Det gikk så vannspruten sto i overvannet, og det var om å gjøre å holde seg på beina. Gikk man over ende, var man gjennomblaut på et blunk, og det var ikke godt å vite hva man kunne pådra seg.

Ved Franeker beslutta to andre frisere, Jan Ferwerda fra Leeuwarden og Sjoerd Swierstra fra Offingawier å kameratkjøre for å prøve å ta igjen tetgruppa. Det gikk ikke an å la hollenderen ta seg til rette på denne måten. De hadde latt han gå fordi de ikke trudde han kunne gjennomføre det tempoet han satte opp. Et par timer seinere passerte de ingen ringere enn de Koning og Keizer (kongen og keiseren) som satt på en kafé i Workum og tok seg en hvil. Da var det opp fra kafékrakkene i ei fart og av med beskytterne, dette republikanske komplottet måtte man forsvare seg mot.

Etter hvert måtte Swierstra slippe igjen på grunn av ei skadd skøyte, slik at det nå var tre i tetgruppa. Da de skulle passere Slotermeer, fikk de selskap av en kaptein Klinkhamer, som sto klar for å lose løperne forbi de svake punktene på innsjøisen. Da benytta de Koning anledningen til å rykke fra. Keizer slapp med en gang, men Ferwerda tok opp jakta på hollenderen og kapteinen. Da de passerte Sneek, siste by før målgang i Leeuwarden, var han i kapp igjen. Men kort etter fikk han et fall, og da var det over. Eksverdensmesteren Coen de Koning gjorde sin andre store bragd og kryssa mållinja kl. 18 om kvelden etter 189 km på 11 timer og 40 minutter, 15 minutter foran den dyvåte Ferwerda.

Minneskål, fra www.pylgeralmanak.nl