Avskjed
Det var grått med litt småregn og flau vind på søndagsmorgenen i Kristiania for hundre år sida i dag. Temperaturen var +6 grader. Den var rolig som de fleste søndagsmorgener, de fleste holdt seg inne i det ugne været. Men ikke alle. Nede på dampskipskaia lå det ei skute med dampen oppe, DS «Kristianiafjord» fra Den norske amerikalinje A/S, og foran den hadde det samla seg en stor folkemengde, nærmere 1000 i tallet, under dryppende paraplyer. Et hornorkester hadde stilt seg opp og under en paraply holdt oppe av hjelpsomme hender sto grosserer Christen Seeberg, skøyteklubbens formann, og leste opp fra et papir. Oppe på dekk ved relingen sto Oscar Mathisen med frue smilende og hørte på.
Alt var klart nå. Brevvekslinga hadde gått mellom han og A. E. Johnson, impressario i Amerika for Alfred Næss, som hadde tjent bra, ikke på hurtigløp, men et slags kunstløp som besto av tønnehopping og andre triks, og Harry Paulsen som var i ferd med å gjøre det samme. Oscar hadde fått et 4 måneders engasjement fra første desember til sist i mars, og Johnson skulle arrangere møter med de beste proffene. Han hadde sagt opp jobben hos Hans Erichsen, lagt sølvtøyet i bankhvelv og låst av leiligheten i Bogstadveien 37, der han hadde bodd siden 1913. Denne klamme høstdagen var slik som det ofte var seint i oktober, guffent, men med bud om en ny vinter med nye eventyr for den skøyteinteresserte. For Oscar var det et helt nytt eventyr som sto for døra. Hva han gikk til og hva han ville få ut av det hadde han bare vage anelser om. Men han kjente styrken sin, han hadde erfaringene sine og visste at han ville gjøre sitt beste.
Seeberg var ferdig og ga ordet til sirkusdirektør og tidligere proffbryter i USA, Karl Norbeck, som holdt en flammende lovtale og ildna publikum til mange hurraer. Til sist satte skipet seg i bevegelse og orkesteret spilte opp «Ja vi elsker». Eventyret var i gang.
