Oscar Mathisen
Skøyter - Oscar Mathisen-dagboka

Seier på 500 m

For hundre år sida i dag hadde Oscar Mathisen håp om bedre is- og værforhold på andre dag av det internasjonale stevnet på Frogner. Det håpet slo ikke til. Isen var heller verre. I ytre bane i nordre sving var den så elending at den blei erklært ubrukelig, og det skulle noe til i de dager. 500 m blei gått med enkeltstart for å unngå den ubrukelige svingen.

Oscar gikk rundt og venta på sin tur. Det tok tid å avvikle 500-meteren én om gangen, og han kjeda seg og trivdes ille i det dårlige været. De seks første brukte mellom 51 og 55 sekunder på distansen. Så kom Røhne, som gjorde et pent løp og fikk 48,6. Nestemann var Sigurd, som gikk nesten like bra: 48,8. Vikander gikk også bra, like bra som Sigurd, faktisk, akkurat som i Davos. Men Öholm var enda bedre, han tangerte Røhne. Wiklund var like bak på 49,2. Så var det Oscars tur.

De siste tre ukene hadde han lest aviser og ukeblad fulle av nyheter om han sjøl. En uvirkelig situasjon for en 19-årig mekanikerlærling. Men det som plaga han mest var at nyhetene ofte ikke var særlig presise i det hele tatt. Først var han bare lykkelig over å se navnet sitt i avisa. Men det tok ikke lenge før han registrerte med et visst ubehag at det de skreiv om han slett ikke alltid var helt sant.

Spesielt ergra det han at alle de såkalte ekspertene mente 500-meteren liksom ikke lå for han. Vikander og Sigurd hadde begge gått under verdensrekorden med 44,4 i Davos, mens han bare klarte 45,8. Nå lå disse to likt igjen, på 48,8. Dessuten hadde Oscar blitt slått for fjorten dager sida, av den gjeldende rekordinnehaveren sjøl.

Nå sto han på startstreken, full av vilje og energi. Han skulle vise disse ekspertene og publikum noe annet. I full konsentrasjon gikk han distansen aleine, nesten som en sammenhengende bevegelse gjennom slapsen og vannpyttene. 48,3 sekunder seinere kryssa han målstreken som vinner av sin første 500 m for senior. Han sparte seg ikke, og de kalde og våte tilskuerne sparte seg heller ikke i hyllesten.

Resultater:                 plassiffersum:
1 Oscar Mathisen      48,3  2
2 Rudolf Røhne        48,6
2 Moje Öholm          48,6  5
4 Sigurd Mathisen     48,8  7.5
4 Johan Vikander      48,8  9.5
6 Antti Wiklund       49,2  7
7 Otto Monsen         51,2
7 Christian Andersen  51,2
9 Harald Monsen       51,5 15
10 Carsten Carlsen    51,7
11 Magnus Johansen    52,4 12
12 Franz Schilling    52,6 19
13 Thorleif Torgersen 53,6 17
14 Anders Bjørndal    54,4 20
15 Sverre Andersen    55,2
16 Konrad Andresen    56,0 18
Oscar, verdensmesteren, hadde en trygg ledelse, så det ut til. Men Öholm, europamesteren, hadde også bevist noe.

Svensken viste enda mer da han møtte Vikander på 1500 m. (Tilsynelatende var den ubrukelige yttersvingen i orden igjen nå.) Finnen hadde slått han i Davos, med minst mulig margin. Nå fikk Öholm revansj i en tett og spennende duell, til høflig applaus fra tribunene. Tidene: 2.45,8 og 2.46,8.

Oscar hadde trekt siste par mot Røhne, og Öholm og Vikander var stadig i ledelsen da han starta. Bare Wiklund hadde vært noenlunde nær med 2.48,0.

Men Oscars overmot og distanseerobringstrang hadde tirra gudene, og nå uttømte de sin vrede over kristianiagutten. Snøkjerringene vokste seg tjukkere enn noen gang, de fløy i fjeset på løperne, virvlende i hatske kast av orkanaktig vind. Den unge verdensmesteren, ennå med en uslukkelig overbevisning om sin rolle som bærer av den unge nasjonens stolthet, tok utforringen, kjempa seg gjennom storm og fokk, trossa gudene. Røhne, en løper i toppklassen, var snart over langsida bak. Oscar sleit seg meter for meter gjennom det rasende været, i tillit til kreftene og den allerede berømte utholdenheten sin, og i håp om at det en gang da måtte gi seg. Men elementene ga seg ikke, og omsider blei de for sterke for verdensmesteren. Ennå var det fart og kraft i han da han endelig var i mål, men ikke riktig som ellers. Og det viste seg at tida hans ikke var god nok: 2.51,0. Røhne blei blåst helt ned til 3.08,0.

Ja, det var en bitter skuffelse. Han hadde ikke ant at han skulle bli slått på rekorddistansen sin, som han allerede hadde fått et djupt emosjonelt forhold til. Men han forbante seg på at han gjerne skulle likt å se noen av de tre som sto over han på lista ved siden av seg i det løpet, og hvor lenge de kunne holde følge.

Resultater:

1.Mauritz Öholm      2.45,8
2.Johan Vikander     2.46,8
3.Antti Wiklund      2.48,0
4.Oscar Mathisen     2.51,0
5.Magnus Johansen    2.53,3
6.Thorleif Torgersen 2.53,8
7.Otto Monsen        2.54,6
8.Sigurd Mathisen    2.55,2
9.Sverre Andersen    2.57,4
10.Franz Schilling   2.59,4
11.Rudolf Røhne      3.08,0
12.Konrad Andresen   3.15,0f

Da Oscar var på vei til garderoben, sliten og skuffa, for å få av seg skøytene og den våte trikoten sin, var det noen som kom borttil med en beskjed. Det var fra kongen. Han ville hilse på han. Sammen med dronning Maud hadde kong Haakon stått og trossa styggeværet under stevnet og nå ville han kikke litt nærmere på denne bemerkelsesverdige undersåtten sin.

Oscar var ikke uberørt, men han var ikke lamslått heller, i nærvær av disse eksalterte personene. Og han blei gledelig overraska over det friske og åpne humøret til kongen og det forståelsesfulle og hjertelige vesenet hans. De snakka om Davos og kongen trøsta han taktfullt for det ufortjente nederlaget i dagens siste løp. Oscar gikk fra audiensen glad og oppløfta, men litt skjelven. Hvor skulle dette ende?

Sammenlagtlista bøy på et lite problem:

1.Mauritz Öholm       6
1.Oscar Mathisen      6
3.Antti Wiklund      10
4.Johan Vikander     11.5
5.Sigurd Mathisen    15.5
6.Magnus Johansen    16
7.Thorleif Torgersen 22
8.Franz Schilling    24
8.Konrad Andresen    24

Men det blei løst elegant og til alles tilfredshet ved å gi Centralforeningens ærespris for stevnets bestemann til alles yndling Oscar Mathisen.

Hva Öholm tenkte er det ingen som veit.