Små og store utfordringer
Mandag den 19. november 1917 står følgende artikkel i Chicago Tribune:
NORSE SKATER WANTS TO RACE FOR PRO TITLE
Mathiesen’s Manager Says McLean Has Promised to Accept Match
BY HARVEY WOODRUFF
«Julian T. Fitzgerald of the Western Skating Association, who is sponsor for Oscar Mathisen, Norwegian speed artist, yesterday issued an open challenge in behalf of his protégé to any professional skater in the world for a series of races to be held at the rink offering the most attractive terms. He claims to have the promise of Bobby McLean to engage Mathisen in such a contest.
Fitzgerald took umbrage at an article attributed to McLean which appeared recently, stating Mathisen had been wined and dined, but had engaged in no speed contests. Fitzgerald retorts that Mathisen has been unable to induce any American speed stars to meet him. Sprints are offered, while the Norwegian insists on some contests at what he calls the regulation distances.
Last Big Race in 1909.
The last championship race of note was contested at Cleveland in 1909 between Baptie and Wood. There have been scores of challenges since, most for publicity purposes to boost rink engagements. Mathisen raced with Johnny Nilsson last season and won, but wishes especially to meet McLean, whom he concedes to be the American champion.
The following excerpt from Fitzgerald’s statement contains the terms suggested for a match:
“As manager for Mathisen, I now issue a challenge to any skater in the world to meet Mathisen at the following distances: Two hundred and twenty yards, one-fourth, one-half, one, two and three miles; the races are to be skated pursuit style, starting on oppositte sides of the track.
Demands Forfeit Be Posted.
“I also wish to state that there will be no further newspaper publicity for McLean, Baptie, or any other skaters, but if they mean business, let them accept this challenge and place a deposit with any one of the Chicago newspapers of $200 to bind the match. Bobby says the skating public is entitled to a match between himself and Mathisen, and I am going to do my best to secure a match.
“Mathisen retired as the undisputed European champion, whils McLean had the same hours as the American champion. Now, if Bobby or any other skater wishes to try out any of Mathisen’s speed, let him come forward and answer the challenge by posting their forfeit or forever remain silent.”»
«Sponsor» må kanskje ikke oppfattes bokstavelig slik vi tolker ordet i dag. Men Fitzgerald var ansatt på skøytefabrikken til Alfred Johnson, som sysselsatte Oscar også, og det var vel rimelig å anta at fabrikken dekka de skøytemessige utgiftene hans av reklamehensyn.
Artikkelen der McLean påstår at Mathisen lever høyt på amerikanernes bekostning, men ikke vil møte dem i konkurranser, ser ikke ut til å være digitalisert. Iallfall har ikke jeg klart å finne den til nå. Men det er tydelig at McLean føler seg vel trent og godt forberedt. Kan han ha noen sjanser mot Oscar?
Regulation distances må vel tolkes som regulære distanser.
Og når det gjelder umbrage – vel, det må vel kunne oversettes som anstøt, avstand eller noe deromkring.
Ellers i verden skjedde det jo litt av hvert. I Norge hadde det begynt å komme is på noen fjellvann her og der, og som vanlig melder avisene ganske umiddelbart om de første drukningsulykkene blant ivrige skøytegåere. Søndag den 11. november var fjorårets juniorstjerne Olav Olsen veldig nær ved å lide samme skjebne på Liavatnet, som avisene ikke stedfester nærmere. Det er mange Liavatn både i Trøndelag og resten av Norge, bl.a. i Redal, det vanlige og nærmeste skøytevannet mitt de få gangene det er is her. Men mest sannsynlig dreier det seg om Liavatnet i Rindal. Olsen gikk igjennom langt fra land, men han var ikke bare en dyktig skøyteløper, han var en dyktig svømmer også, og han fikk slått seg igjennom isen og nådde omsider land i en sterkt forkommen tilstand. Håper dette ikke går ut over skøytesesongen hans.
Krigen gikk sin brutale gang. Fra 17. oktober til 3. november utkjempa russerne og tyskerne et sjøslag i Muhu Väin, farvannet mellom øyene i den vestre estiske skjærgården. Navnet kommer av øya Muhu, den østligste og minste av de tre store øyene i skjærgården. Svenskene har hatt bosetninger og styringsmakt i området og på svensk heter øya Moon og Muhu Väin heter Moonsundet. Tyskerne kaller det også Moonsund, antakelig et lån fra svensk, eller alternativt Mohnsund. Det tyske navnet på slaget er Schlacht im Moonsund. På engelsk blir dette naturlig nok the battle of Moon Sound. Og det høres jo riktig romantisk ut. Så romantisk at den sovjetiske filmskaperen Aleksandr Muratov lagde en film om det i 1987. Filmen er bygd på en roman av Valentin Pikul som leses opp i sin helhet her. Litt russiskkunnskaper kan være en fordel.
I slaget var de tyske sjøstridskreftene fullstendig overlegne. Så å si hele den tyske marinen var jo innesperra i Østersjøen, og de kunne stille 11 slagskip og en mengde andre fartøy, mens tyngdepunktet av den russiske marinen, som var svakere i utgangspunktet, lå i Svartehavet. Av den delen av flåten som lå i Petrograd, var det dessuten mange enheter som ikke var tilgjengelige fordi mannskapet bare tok ordre fra sovjetet, som ville ha fred, og ikke fra regjeringa. Forsvaret av Petrograd til sjøs bygde for en stor del på vidstrakte minefelt, og for å kunne bruke skjærgårdsøyene som utgangspunkt for et angrep på Petrograd, måtte tyskerne rydde minene i Moonsundet, mens russerne måtte hindre dem i å gjøre det. I løpet av disse 17 dagene mista tyskerne 7 minesveipere og mange andre mindre fartøy. Den russiske marinen prøvde så godt den kunne å unngå konfrontasjoner med den overlegne styrken, men i løpet av slaget mista de det ene av de 2 mindre slagskipa de hadde tilgjengelig i tillegg til en destroyer og en ubåt. 20130 soldater som hadde forsvart øyene, blei tatt til fange. Med skjærgården og øyene sikra, var det klar bane for angrepet på Petrograd.
Imens foregikk det jo litt av hvert i den russiske hovedstaden. Etter vedtaket den 23. oktober i bolsjevikpartiet om å velte regjeringa med makt, oppretta bolsjevikene i Petrograd-sovjetet en revolusjonær militærkomité under ledelse av Trotskij. Komiteen besto bl.a. av væpna arbeidere, marinegaster og soldater og infiltrerte og forhandla med militærgarnisonen i byen for å sikre seg at den forholdt seg nøytral eller støtta revolusjonen. De planla i detalj å ta kontroll over viktige institusjoner i byen, men de var ikke så flinke med hemmeligholdet. Kamenev og Zinovjev lakk detaljer som kom på trykk i avisene. Var det med vilje? Var de så sikre på at de skulle klare å velte Kerenskij? Kerenskij var fullt informert. Men likevel gikk dagene uten at han foretok seg noe. Tok han dem ikke alvorlig? Var disse bolsjevikene bare noen skrullinger som ikke kunne tas høytidelig? Var han trøtt av det hele? Viss på at alt ville gå til helvete i alle fall? På grunn av den pågående Albion-operasjonen var interimregjeringa opptatt med å forberede flytting av administrasjonen til Moskva.
Lenin ville bruke makt og gå i strupen på Kerenskij-regjeringa med en gang, men Trotskij ville bruke rett og holdt han tilbake. Den første allrussiske kongressen for arbeider- og soldatrådsdelegater blei arrangert i Petrograd fra 16. juni til 7. juli. Den nedsatte en allrussisk eksekutivkomité som vedtok å avholde en andre kongress når tida var moden for det, og Trotskij tenkte seg at den ville være et egna instrument for å skaffe seg slik rett. Som første skritt tok han initiativ til en første kongress for sovjetene i nordområdene. Blant delegatene til den var det ei stor overvekt av bolsjevikvennlige arbeidere og soldater fra Petrograd og representanter fra den baltiske flåten, som var krigstrøtte og derfor bolsjevikvennlige. Det var også mange andre representanter, bl.a. arbeidere fra Finland. Men bolsjevikene hadde full kontroll og vedtok på kongressen å nedsette en revolusjonær komité for nordområdene. Den 29. oktober begynte den å forberede den andre allrussiske kongressen. Bildet er fra fineartamerica.com.
Den allrussiske eksekutivkomiteen, der bolsjevikene var i klart mindretall, innvendte at det bare var den som hadde rett til å kalle inn til en allrussisk kongress, og at bolsjevikene ikke hadde fulgt de gjeldende reglene da de kalte inn til kongressen for nordområdene. Sovjetene som var representert var altfor «tilfeldig valgt», for ikke å si det rett ut at de ga klare fortrinn til sovjeter som støtta bolsjevikene. Bolsjevikene ville kalle inn til allrussisk kongress og legge fram forslag om revolusjon allerede den 2. november. Etter litt drakamp ga eksekutivkomiteen ga seg på det, men som et kompromiss fikk de dagen utsatt til den 7. november. Kanskje de håpa på at kongressen ville bli mer representativ med den utsettelsen. Kanskje burde de stått på sitt. Kanskje hadde mye blitt annerledes da. Kanskje ville bolsjevikene turt fram allikevel. Årsaken til at komiteen ga seg var vel den sterke støtten som bolsjevikene hadde i Petrograd.
Kerenskij var altså informert om kupplanene og han må også ha vært informert om kongressen, men dagene gikk uten at han foretok seg noe. Republikken hans sto på kanten av stupet. I byen hadde han følt seg underlegen overfor sovjetet lenge, de hadde full kontroll. Hva kunne han utrette? Skulle han sende en liten tropp lojale soldater til bolsjevikavisa dagen før kongressen for å beslaglegge dagens utgave og ødelegge trykkpressa? Virker ikke klokt. Det var et halvt hundre tusen rødegardister under våpen i byen. Det var Kerenskij som hadde vært så snill å dele ut våpen til dem. Og så var han så snill at han ga dem et ypperlig påskudd til å starte revolusjonen. Timinga kunne ikke vært bedre.
Tidlig på morgenen tirsdag den 6. november, da de første kongressdeltakerene antakelig allerede hadde begynt å innfinne seg, dukka en liten tropp av regjeringsvennlige soldater opp på trykkeriet til bolsjevikavisa Rabotsjij Put (Arbeiderens vei) og beslagla eller ødela utstyr og aviser. Kort etter proklamerte Kerenskij ifølge historiebøkene at både venstre- og høyreorienterte aviser som oppfordra til opprør skulle stenges og utgiverne arresteres. Illustrasjonen er fra izi.travel/ru/.
Bolsjevikene var tilsynelatende tatt på senga, men de var ikke seine om å områ seg. Planene hadde lenge vært klare. Kl. 9 proklamerte den militær-revolusjonære komiteen en fordømmelse av framgangsmåten til Kerenskij, og kl. 10 hadde væpna bolsjeviker tatt kontroll over trykkeriet igjen. Kerenskij ga ordre til å heve bruene, et vanlig tiltak ved oppstander for å isolere opprørerne fra hverandre. Fra kl. 15 var det sporadiske kamper ved de forskjellige bruene mellom rødegardister og regjeringslojale soldater. Ca. kl. 17 erobra gardistene sentraltelegrafen og hadde dermed delvis kontroll over kommunikasjonene i byen.
I morgentimene neste dag la en flotilje på 5 destroyere til på havna. De hadde gått over til bolsjevikene og hadde med seg delegater fra marinesovjetene som skulle være med på kongressen. Av de 1429 sovjetene i imperiet var det møtt delegater fra 402. Antall delegater totalt varierer med kildene, men bolsjevikene utgjorde godt over halvparten av delegatene ifølge samtlige kilder, dvs. at de kunne kontrollere kongressen som de ville. Den største av de andre fraksjonene var fra det sosialist-revolusjonære partiet, som tross navnet var mer sosialdemokratiske enn de bolsjevikiske og mensjevikiske kommunistene. Andre fraksjoner var mensjeviker, internasjonalistiske sosialdemokrater, internasjonalistiske mensjeviker og ukrainske sosialister.
Bolsjevikene hadde hadde vokst veldig i oppslutning de siste månedene fordi de var de eneste som ville ha slutt på krigen umiddelbart, og de lovte raske reformer også på andre områder der lengselen var stor etter reformer, som landreformer m.m. Men hvis alle de 1429 sovjetene hadde sendt delegater, ville det neppe blitt bolsjevikisk flertall. De ikke-bolsjevikiske delegatene våkna den 7. november til en by som var kontrollert av den bolsjevikiske røde garden. De hadde systematisk okkupert alle strategiske punkter i byen uten å møte særlig motstand. Petrograd-garnisonen og andre lokale militære enheter var godt infiltrert og flesteparten gikk over til opprørerne.
Den allrussiske sentrale eksekutivkomiteen som hadde gått med på å la bolsjevikene kalle inn til kongress, hadde et klart ikke-bolsjevikisk flertall, og reagerte på kuppet med å fordømme bolsjevikene og erklære kongressen for ugyldig. Den var å regne for et privat bolsjevikmøte etter deres mening og beslutningene på kongressen kunne ikke være bindende for sovjetene og de politiske komiteene i hæren. De oppfordra sovjetene og de militære organisasjonene til å slutte seg til dem og forsvare revolusjonen mot bolsjevikene, og de erklærte at de ville kalle inn til en ny kongress så snart forholda tillot det. Sentralkomiteen til mensjevikpartiet fordømte også framgangsmåten til bolsjevikene og mente at militærkuppet var et ran mot folkets rettigheter.
Men det var mensjeviken Fjodor Dan som åpna kongressen kl. 10.45. Deretter fulgte flere innlegg fra moderate sosialister som protesterte mot kuppet til bolsjevikene. Lenin og Trotskij presenterte resolusjonsforslaget som formelt skulle godkjenne kongressens rett til å overta makta fra Kerenskij-direktoratet, og holdt flammende taler. Men de hadde neppe trengt å anstrenge seg. Utfallet var gitt.
Før voteringa reiste mensjeviker og moderate sosialistrevolusjonære seg og gikk fra salen. De ville ikke være med på ranet og forbrytelsen mot februarrevolusjonen. Replikken som Trotskij skal ha latt falle om at de vær så god kunne gå dit de hørte hjemme, på historias skraphaug, har blitt berømt. Rart hvordan tida snur opp ned på ting noen ganger. Resolusjonen gikk naturligvis igjennom med et overveldende flertall.
Hva kunne de moderate utretta hvis de hadde blitt værende? Kunne de overbevist noen av de bolsjevikiske delegatene om at de var med på noe ulovlig? Flere som var med har siden uttalt, i eksiltilværelsen sin, at de angra sårt på utmarsjen.
De visste at bolsjevikene hadde makta i Petrograd, men landet rundt var ikke bolsjevikene så populære. Hvis det lot seg gjøre å kalle inn til en ny kongress på lovformelig måte eller gjennomføre valget til ny Duma den 25. november, ville vedtaka på denne kongressen bli annullert. I mellomtida måtte de arbeide for å minske makta til bolsjevikene. Så de marsjerte ut, stifta umiddelbart en komité for fedrelandets og revolusjonens frelse og begynte å henge opp plakater mot bolsjevikene på vegger og stolper rundt i byen med opprop om at kuppet var en forbrytelse mot fedrelandet og revolusjonen. Illustrasjonen er fra docs.historyrussia.org.
I mellomtida hadde Kerenskij og regjeringa forskansa seg i vinterpalasset, som var bevokta av 3000 lojale soldater. Det var vanskelig å flykte, for sovjeter og bolsjevikvennlige soldater hadde hatt kontroll over jernbanestasjonene i dagevis allerede. Etter hvert fikk Kerenskij kontakt med den amerikanske ambassaden, som stilte 2 biler til disposisjon. Han flykta i dem sammen med noen nære medarbeidere og bega seg til Pskov, hovedkvarteret for den russiske hæren på nordfronten. Bare en eneste divisjon ville være nok til å slå ned opprøret i Petrograd, mente han.
Resten av regjeringa var igjen, men utover kvelden forsvant mange av forsvarerne. Bolsjevikene stilte et ultimatum til regjeringa om å overgi seg, og krysseren Aurora avfyrte et varselskudd kl. 21.45. 40 minutter etter gikk noen rødegardister inn i palasset og stormangrepet begynte tre timer etter. De møtte liten motstand og etter sporadisk skyting blei regjeringsmedlemmene arrestert og ført til Peter-Paulus-festningen. Det hele var nokså udramatisk, men bolsjevikene dyrka fram en hel mytologi rundt det. De ville ha sin egen versjon av Bastillen, de ville historisere øyeblikket. Ut på morgensida telegraferte Lenin til alle deler av riket at regjeringa hadde falt.
Den andre sesjonen av den allrussiske soldat- og arbeidersovjetkongressen begynte kl. 21 om kvelden torsdag den 8. november. Bolsjevikene hadde total kontroll nå etter utmarsjen til de moderate og ingen problemer med å få politikken sin gjennom. Første punkt var å oppløse den første allrussiske sentrale eksekutivkomiteen og opprette en ny basert på den pågående kongressen. Andre punkt var å danne ei ny interimregjering som skulle sitte til den nye Dumaen var valgt den 25. november. Etter forslag av Trotskij fikk den betegnelsen folkekommissærenes råd, sovjet narodnykh komissarov, eller Sovnarkom som forkortelse. Ministrene var liksom folkekommissærer. Lenin var enig med Trotskij i at dette hørtes riktig revolusjonært og fint ut.
Så var det politikken som sto for tur. Fredsdeklarasjonen, som var tredje punkt på programmet, fulgte et formular som Trotskij hadde agitert for i flere år allerede. Den oppforda de krigførende folkeslaga og regjeringene deres til å innføre våpenhvile umiddelbart og straks inngå forhandlinger om en rettferdig og demokratisk fred uten annekteringer eller krigserstatninger. Realpolitikk var det ikke, og det var ingen som drømte om at de krigførende nasjonene ville lytte til proklamasjonen. Men dette var noe de krigstrøtte russerne ville høre, og det var musikk for store segmenter av folkemassene i de krigførende nasjonene også. Prinsippet var endring nedafra. De styrende klassene kunne holde på med sitt.
I dag forbindes populisme mest med høyreradikal politikk, men for hundre år sida var det de venstreradikale som var populistene. De greip tak i ønsker og lengsler som var utbredt i de breie folkemassene, ting som det ordinære styringssystemet ikke kunne tilby dem, og brukte dem til å skaffe seg tilslutning og makt.
Var det da ikke noen oppriktige bolsjeviker? Jo, mange flokka seg til dem fordi de ville ha fred, jord, likhet og rettferdighet og ville ha det nå, men få var skolerte og skoleringa var ikke rigorøs. Både bolsjevikene og mensjevikene bygde på marxismen og det kommunistiske manifestet, men for det meste uten ei religiøs tilnærming. Siden 1848 hadde parlamentarismen og demokratiske styreformer utvikla seg enormt, og moderne prinsipper for folkestyre sto ikke sjeldent i motsetning til marxistiske teorier. Det var delte meninger også blant bolsjeviker og mensjeviker om hvordan disse konfliktene skulle løses. Flesteparten av de nye rekruttene slutta seg til dem fordi de mente de tjente folkets interesser best. Få gjorde det fordi de satte marxismens idealer foran folkets interesser.
Hva med topplederne? Så langt kunne ingen peke på noe som tyda på at Lenin eller Trotskij satte noe annet enn folkets interesser i førersetet. Begge hadde blitt marxister fordi de ville gi folket fred, jord, likhet og rettferdighet. Men veien til målet som de sto ved nå, hadde vært full av vold, undertrykkelse, savn, intern strid og kamp om posisjoner. Det var ikke bare å si fred, så blei det fred.
Lenin hadde alltid vært tilhenger av en voldelig revolusjon. Silkehansker var ikke hans stil. Og han ville ha en sterk partiledelse med full kontroll over partiet. Dette var grunnen til skismaet i 1903 da det russiske kommunistpartiet delte seg i bolsjeviker og mensjeviker (flertalls- og mindretallsgruppa). Mensjevikene ville ha mer rom for dissens. Han hadde alltid vært en prinsippfast purist og dette førte til flere fraksjonsstridigheter som gjorde han upopulær i bolsjevikpartiet før krigen. Men da han var tilbake igjen i 1917 med tysk hjelp etter mange år i eksil, var han en naturlig lederskikkelse da massene samla seg om bolsjevikene i protest mot krigen.
Som Lenin var Trotskij en ivrig marxistisk agitator fra ungdommen av, og begge var medlem av kommunistpartiet fra starten i 1898. Trotskij var enig med Lenin i at partiet trengte en sterk ledelse og at revolusjonen måtte prioriteres framfor å gi arbeiderne bedre kår med små skritt. Men han var sterkt imot fraksjonsstridighetene og gjorde alt han kunne for å samle partiet igjen etter alle splittelsene fra 1903. Som Lenin var han internasjonalist og fredsaktivist. Etter mange år i eksil vendte han tilbake til Petrograd 17. mai 1917 og 25. september blei han valgt til formann i sovjetet, som han også hadde vært en kort periode under opprøret i 1905. Etter å ha vært uavhengig i mange år, gikk han inn i bolsjevikpartiet ikke lenge etter.
Det fjerde og siste punktet på programmet ved avslutningssesjonen av kongressen var en proklamasjon om landreformer. Alt land, også privateid land, skulle nasjonaliseres. Eiendommene til aristokratene skulle konfiskeres og disponeres av landkomiteer og bondesovjeter. Bøndene skulle ha bruksrett etter et likhetsprinsipp som var bygd på arbeids- og forbruksnormer. Endelig skulle det være forbudt å leie arbeidskraft. Vakre ord og det var nok mange som hadde drømt om dette også, men kanskje de egna seg bedre som propaganda enn som en gjennomførbar plan. Vi får se hvordan det går.
Det første Sovnarkom besto 100 % av bolsjeviker, med Lenin som formann. Trotskij var utenriksminister eller folkekommissær for utenrikssaker, og en georgier med gode evner fikk plass som folkekommissær for minoritetene, Josef Stalin. De venstreorienterte sosialistrevolusjonære som hadde støtta bolsjevikene til nå, var ikke representert, og det sies at de skal ha vært uvillige. Hadde de også begynt å bli skeptisk til dette tvilsomme prosjektet nå? I henhold til regjeringsproklamasjonen skulle regjeringa sitte til den nye Dumaen var valgt den 25. november, altså det valget som Kerenskij-regjeringa skreiv ut den 25. september, og ei ny regjering skulle gå ut fra den. Det var jo ikke noen dårlig innrømmelse til demokratiet. Men igjen, vi får se hvordan det går.
Samme dag tok mensjevikene makta i Georgia og proklamerte Georgia som uavhengig republikk. Samtidig greip donkosakkene makta i sitt område rundt den nedre delen av Don.
Kvart over 5 om morgenen fredag den 9. november endte den andre sesjonen av kongressen og overførte beslutningskrafta til den andre allrussiske sentrale eksekutivkomiteen, som hadde 101 medlemmer: 62 bolsjeviker, 29 venstreorienterte sosialistrevolusjonære, 6 forente sosialdemokratiske internasjonalister, 3 ukrainske sosialister og 1 sosialrevolusjonær maksimalist. Seinere på dagen blei alle medlemmene av den arresterte Kerenskij-regjeringa løslatt på prøve. Flere av dem slutta seg til den antibolsjevikiske komiteen for fedrelandets og revolusjonens frelse som mensjevikene og de sosialistrevolusjonære hadde etablert da de marsjerte ut av kongressen.
Samme dag etablerte nasjonalister i Bessarabia, som for en stor del er identisk med dagens Moldova, Sfatul Țării, et nasjonalt styringsråd som skulle velges av folket.
Lørdag den 10. november omringa antibolsjevikiske styrker i Ukraina det bolsjevikiske hovedkvarteret der og arresterte bolsjevikene.
Samme dag delte eksekutivkomiteen for bondesovjetene i Russland, som ikke hadde vært representert på kongressen, ut flygeblader der de indignert benekta at de var medskyldige i forbrytelsene til bolsjevikene mot de arbeidende klassene.
Da Kerenskij kom til Pskov, blei han møtt med en kald skulder hos øverskommanderende, general Tsjeremisov. Han var uvillig til å trekke styrker tilbake fra fronten for å blande seg inn i den småkrangelen inne i Petrograd og sa at han heller ikke kunne garantere sikkerheten til Kerenskij. Tsjeremisov hadde heller ikke glemt hvordan Kerenskij slo ned kuppforsøket til Kornilov i september med bolsjevikenes hjelp og arresterte 30 generaler. Men foretrakk han bolsjevikene framfor Kerenskij?
Om kvelden den 8. november hadde han skrapt sammen en liten styrke på 1000 kosakker og 900 kadetter, mange av dem aristokrater, 12 artilleribatterier og en general som var villig til å lede angrepet, Pjotr Krasnov. Kosakkene var ikke lette å be. De syntes Kerenskij hadde blamert seg skikkelig kraftig når han kunne la disse bolsjevikene herse med seg slik som de hadde gjort. Mange av dem hadde dessuten vært med på kuppet til Kornilov. Men sjansen til å bade bajonettene i litt bolsjevikblod igjen fikk dem på bedre tanker. Bildet er fra yandex.ru.
Dagen etter inntok de Gatsjina uten kamp, og lørdag den 10. gikk de til angrep på Tsarskoje Selo i utkanten av Petrograd, der Aleksandr-palasset lå. Samtidig kom den sosialistrevolusjonære avisa Delo Naroda ut med et opprop fra Krasnov der han annonserer at han er på vei til Petrograd og oppfordrer garnisonene i Moskva og Petrograd til å adlyde den lovlige regjeringa.
Krasnov møtte ikke så mye motstand i starten. Tsarfamilien var i Sibir, men det var igjen noen soldater for å bevokte palasset. Kerenskij oppfordra dem til å legge ned våpna eller svare for følgene. Da de nekta, lot han kosakkene fyre løs på dem. Stolt ridende på en hvit ganger inntok han palasset som han håpa å bruke som en base for gjenerobringa av Petrograd.
I mellomtida hadde ikke bolsjevikene kasta bort tida. De forberedte Petrograd på full beleiring, gira opp produksjonen i våpenfabrikken og lot bolsjevikvennlige marineenheter seile inn på Neva for å gi artilleristøtte.
Søndag den 11. november tok komiteen for fedrelandets og revolusjonens frelse initiativ i Petrograd sammen med kadettene på hærens ingeniørskole, okkuperte de Mikhajlovskij-slottet som siden 1823 hadde blitt brukt som skolehus for disse ingeniørstudentene. Som i de fleste europeiske land var det som regel aristokrater som sendte sønnene sine til høyere militær utdanning, og disse ingeniørstudentene var ikke noe unntak, derfor har episoden gått under navnet junkeropprøret i de sovjetiske historiebøkene. Georgij Petrovitsj Polovnikov, som hadde vært leder av Petrograd-garnisonen til han blei avsatt av bolsjevikene den 7. november, tok kommandoen. De okkuperte telefonsentralen, arresterte flere av folkekommissærene og begynte å desarmere rødegardistene. Men junkerne fikk ikke mange fra garnisonen med seg og Krasnov kom dem ikke til unnsetning, han lot troppene hvile denne søndagen etter den lange marsjen. Dårlig timing kan man si. Allerede kl. 11 om formiddagen var slottet omringa av numerisk overlegne rødegardister, og Polovnikov overga seg om morgenen den 12.
Samme morgen satte Krasnov inn angrepet sitt på Pulkovo-høydene på sørgrensa til Petrograd. Han hadde et fortrinn i de 12 artilleribatteriene han hadde med seg, forsvarerne hadde bare ett batteri på en av høydene. Men de kunne stille 10 til 12 tusen mann mot Krasnovs knappe 2 tusen. Krasnov prøvde å trenge gjennom i midten med kosakkene, men forsvarerne var for mannsterke, og etter flere timers harde kamper gikk de til motangrep. Med ett var Krasnov i fare for å bli omringa, han måtte slå rask retrett og trakk seg tilbake til Gatsjina. Artilleriet blei stående igjen som krigsbytte for bolsjevikene.
Kerenskij hadde fått et løfte om to divisjoner som skulle komme som forsterkninger fra Finland, men han hadde ikke hørt mer fra dem. Krasnov sendte en mann til hovedkvarteret i Pskov for å be om forsterkninger, men fikk bare en kald skulder igjen.
I mellomtida kom to bolsjeviker til Krasnov for å tilby fred. Fredsvilkåra var sjenerøse. Kosakkene skulle få land ved Don mot å utlevere Kerenskij. De var nokså desillusjonerte og lei av hele greia og godtok det på flekken. Men Krasnov tipsa Kerenskij, som flykta i en bil forkledd som en sjømann. Adjutantene sine lot han i stikka.
Tirsdag den 13. hadde bolsjevikene full kontroll i Petrograd og Moskva. I Moskva hadde det vært harde kamper med 700 dødsofre. I Ukraina lå de dårligere an, men samme dag kom det til våpenhvile i Kyiv etter daglange kamper.
Den allrussiske sentrale eksekutivkomiteen møttes onsdag den 14. november for å stemme over en resolusjon om vilkår for overenskomst med andre partier. Komiteen ville inkludere andre partier på betingelse av at de godtok følgende 5 vilkår: de måtte godta programmet til sovjetregjeringa – spesielt freds- og landreformprogrammet, de måtte slutte seg til en nådeløs strid mot kontrarevolusjonære, de måtte anerkjenne den andre allrussiske soldat- og arbeidersovjetkongressen som eneste kilde til makt, de måtte anerkjenne at sovjetregjeringa sto til ansvar overfor den andre allrussiske sentrale eksekutivkomiteen, og endelig detaljerte vilkår for å innlemme nye medlemmer i eksekutivkomiteen, bl.a. representanter for bøndene, som hadde vært totalt fraværende til nå.
Torsdag den 15. november undertegna og publiserte Lenin og Stalin erklæringa om rettighetene til folkeslaga i Russland. Den anerkjente at alle folkeslag var suverene og hadde rett til å bestemme over seg sjøl, og også til å trekke seg ut av det russiske imperiet. Ei sympatisk og progressiv erklæring, tilsynelatende uten baktanker. Verdensrevolusjonen skulle ikke tres over hodet på undersåttnasjonene. Den skulle komme nedafra.
Samme dag vedtok parlamentet i Finland en suverenitetslov som oppløste all russisk suverenitet over Finland og var likeverdig med å erklære landet uavhengig. Og i Estland samme dag erklærte den estiske provinsforsamlinga seg sjøl som den høyeste lovgivende myndigheten i landet.
Og mandag den 19. november rømte kuppmakeren Lavr Kornilov fra fengselet i Petrograd og slutta seg til general Mikhail Aleksejev i Don-regionen for å ta kommando over de antibolsjevikiske frivillige militærstyrkene der.
Sesongstatistikk, de 30 beste på hver distanse
500 m menn
1000 m menn
1500 m menn
3000 m menn
5000 m menn
10000 m menn
500 m kvinner
Gjeldende adelskalender
1.Oscar Mathisen NOR 43,4-2.17,4-8.36,3-17.22,6 192,960 2.Kristian Strøm NOR 44,7-2.21,7-8.33,7-17.59,6 197,283 3.Vasilij Ippolitov RUS 45,4-2.22,2-8.41,6-17.35,5 197,735 4.Nikolaj Strunnikov RUS 45,1-2.23,8-8.42,9-17.59,8 199,313 5.Thomas Bohrer AUT 44,8-2.23,8-8.51,0-17.51,0 199,383 6.Peder Østlund NOR 45,2-2.22,6-8.51,8-17.50,6 199,443 7.Ole Mamen NOR 46,3-2.26,7-8.37,8-17.50,3 200,495 8.Martin Sæterhaug NOR 45,2-2.23,4-8.52,1-18.28,6 201,640 9.Moje Öholm SWE 44,8-2.23,6-9.01,2-18.24,0 201,987 10.Jakov Melnikov RUS 46,6-2.26,5-8.50,1-17.53,4 202,113 11.Henning Olsen NOR 44,9-2.25,0-8.53,9-18.30,3 202,138 12.Gunnar Strömstén FIN 46,2-2.25,4-8.53,3-18.04,0 202,197 13.Jaap Eden NED 48,2-2.25,4-8.37,6-17.56,0 202,227 14.Julius Skutnabb FIN 47,2-2.25,7-8.46,0-18.06,8 202,707 15.Sverre Aune NOR 47,6-2.27,8-8.33,8-18.12,0 202,847 16.Johan Schwartz NOR 46,6-2.26,0-8.51,2-18.09,4 202,857 17.Platon Ippolitov RUS 47,2-2.27,2-8.44,2-18.08,0 203,087 18.Rudolf Gundersen NOR 44,8-2.26,6-8.54,0-18.41,0 203,117 19.Sigurd Mathisen NOR 44,4-2.26,2-9.05,2-18.35,2 203,413 20.Arvo Tuomainen FIN 45,8-2.27,3-8.54,4-18.22,2 203,450 21.Eric Blomgren SWE 46,6-2.28,1-8.50,7-18.09,3 203,502 22.Trygve Lundgreen NOR 46,6-2.27,3-8.52,5-18.15,3 203,715 23.Julius Seyler GER 46,2-2.27,6-9.02,0-18.05,0 203,850 24.Bjarne Frang NOR 44,3-2.24,4-9.10,9-18.47,7 203,908 25.Frithjof Paulsen NOR 47,1-2.28,7-8.50,7-18.09,3 204,202 26.Väinö Wickström FIN 46,2-2.27,3-9.00,4-18.25,3 204,605 27.Otto Andersson SWE 46,8-2.26,9-8.53,4-18.31,8 204,697 28.Antti Wiklund FIN 47,4-2.24,2-9.01,4-18.24,0 204,807 29.Theodor Pedersen NOR 46,4-2.26,9-8.52,9-18.44,1 204,862 30.Arne Schrey FIN 45,4-2.24,4-9.07,6-18.55,2 205,053