Ensomt i Berlin

Livet bydde sannelig på sine kontraster. Hjemme på Frogner hadde han blitt tiljubla av en hel hær entusiastiske bysbarn. Nede i Davos var det heller ikke noen liten styrke som hadde tiljubla han. Over tusen struper i en hyllest til den kjekke nordboeren, samstemmig om enn tungemåla var litt uensarta. Han hadde nådd målet sitt der om å erobre verdensherredømmet over skøyterekordene. I Sverige hadde han også blitt tatt godt imot, og arrangørene slo riktig på stortromma for å lokke skuelystne til arrangementet sitt, annonserte han som verdens mest kjente idrettsutøver og greier, du godeste. Dessverre var det ikke så mange som var lystne på å beskue denne verdenssensasjonen, men bortimot like mange som i Davos var det iallfall, og de var ikke tause heller. Her i Berlin hadde arrangørene derimot vist en nonchalanse som ikke var anledningen verdig, og væromstendighetene tvang dem til å avslutte mesterskapet tidlig mandag morgen, uten noen andre enn funksjonærene og de andre løperne pluss kanskje et hundretall mer eller mindre tilfeldig forbipasserende til å hylle verdensberømtheten. Et flertall av dem var visstnok norske.

Det hadde vært nattefrost igjen, men isen var ikke noe bedre for det. Det blei sagt at den hadde blitt brukt til allmenne atspredelser av folkemengden sist kveld, og det var ikke noen som hadde hatt vett på å preparere den. Så det var ei ganske ujamn isflate Oscar og Ippolitov hadde for seg da de møttes til sin første duell dette året tidlig en mandag morgen, og skulle avgjøre distanseseieren om ikke annet. Sjølve mesterskapet var jo forlengst avgjort. Det gikk nærmest over stokk og stein, rett som det var gnistra det under eggen. Tempoet tilsvarte vel 46–47 på ei 400-metersbane. Den friske morgenbrisen ruska i bjerkekvistene langs bredden av den tyske storbyinnsjøen, løfta med seg ei og anna avisside med storpolitiske bekymringsmeldinger eller rulla på en blikkboks eller to som skrangla hult bortover isflata. De to kamphanene fulgte hverandre runde for runde uten å ta noe større initiativ, den ene med en tsar og et verdensrike bak seg, den andre med noen få fiskere og bønder og et par ivrige industrialister. Konge hadde han iallfall, det var da noe. For ikke å snakke om en polarforsker eller to. Etter 16 runder, noen sier 20, mente tsaristen at tida var inne og satte inn angrepet sitt. Og Oscar, som allerede var mester, anstrengte seg ikke så voldsomt for å holde følge i det sprinttempoet som russeren satte opp. De siste rundene økte forspranget jamt til det var 30 meter nærmere mål. For å demonstrere at han ikke hadde overanstrengt seg satte Oscar inn en veldig sluttspurt og nærma seg Ippolitov, men heller ikke russeren så direkte utmatta ut da han passerte mållinja. Tidene var 19.02,8 og 19.08,6.

I andre par sleit Strøm og Frang seg gjennom sin 10000 m på merkbart blautere og mer oppgått is. Paret forløp omtrent som 5000-meteren til Frang og Oscar dagen før. Først større og større avstand, så mindre og mindre igjen. Men Frang var fortsatt litt foran da hortenseren passerte mål. Sluttidene var over 20. I siste par gikk hjemmehåpet Kretzer på over 22. Det var den første lavlandsmila hans, og han gikk inn på 212.-plass på lavlandsadelskalenderen.

10000 m:
1.Vasilij Ippolitov  19.02,8 BR
2.Oscar Mathisen     19.08,6
3.Kristian Strøm     20.06,4
4.Bjarne Frang       20.48,2
5.Henri Kretzer      22.08,7 lp

Sammenlagt:
1.Oscar Mathisen     5, europamester 1914
2.Vasilij Ippolitov  9
3.Bjarne Frang      12
4.Kristian Strøm    14
5.Henri Kretzer     20

Så var det bare å slenge seg på toget til Kristiania, der VM skulle foregå kommende helg. Det var ikke noen premieutdeling på belivet seksa med dans og begersvinging til langt på natt slik sedvanen var lengre nord. Det var alt mandag, og tida var knapp. Mesterskapsmedaljen hadde jo Oscar allerede i bagasjen. Det skulle bli kjekt å komme hjem igjen og vise den fram, kjekt i det hele tatt å komme hjem til folk som hadde mer forstand på skøyter og skøytearrangement.

Det var skyss innover til bysenteret. De fem gjestende løperne satt vel i to vogner, trukne av sterke bøhmiske hester, eller kanskje det var automobiler, det begynte jo å bli ganske mange av dem. Løperne veksla ikke mange orda på skyssen innover til hovedjernbanestasjonen. Den unge tyske dynamiske nasjonens landskap seilte sakte forbi dem, trær, arkitektur, innsjøer, alle strålte i den tidlige vårsola, de hadde en plass i sola og var fornøyd. Den stolte tyske nasjonen hadde også en plass i sola, en plass i sola og kanonbåter, men var den fornøyd? Russeren og de fire nordmennene i vognene var tankefulle, kanskje særlig den yngste av dem.