Skøytematcher og nasjoners skjebne
Det hadde vært en lang og lukrativ sesong for de amerikanske skøytearrangørene, kanskje den beste de hadde hatt noen gang. Lenge hadde det vært slik at de profesjonelle skøytekeiserne satt på hver sin haug og proklamerte sin egen fortreffelighet uten å ta sjansen på å møte hverandre. Det var en vesentlig del av levebrødet deres å gi oppvisninger, og hvis de skulle komme til å tape en match, ville det skade ryet deres og dermed gå ut over inntektsgrunnlaget. Så kommer denne fyren her fra Europa og utfordrer dem alle sammen. Dette eksotiske innslaget inspirerte publikum, og tusener flokka seg til skøytematchene. Det var populært å gå på skøyter. Ishockeyen hadde også begynt å bli populær, men foreløpig mest for de spesielt interesserte, og mange av de nye hallene var større enn det som trengtes for en ishockeyhall. De fikk mesteparten av inntektene sine fra publikum som ville ha litt rekreasjon på isen med musikk og god servering til. Men disse skøytematchene med tusenvis på tribunene ga betydelige tilskudd til driftsbudsjettet.
Eierne av «Iceland» i White City, Chicago gjorde sitt beste for å utnytte dette og ville ha et slags profesjonelt VM som ei skikkelig sesongavslutning. De fikk raskt svar på invitasjonen fra Arthur Staff og Norval Baptie, men Bobby McLean og Oscar Mathisen var vanskeligere å få i orde. Bobby var opptatt med innbringende oppvisninger i New York. Etter hvert klarte de å skrape sammen Anton O’Sickey fra Cleveland, Ohio, en av de bedre amatørene, som hadde sagt seg villig til å gå over til profesjonismen, og Gabriel Bellefeuille, et nytt blad på den berømmelige kanadiske Bellefeuille-stammen. Navnet var iallfall godt. Stevnet var et tredagersstevne med tre proffløp hver dag og amatørløp i pausene, så publikum fikk bra valuta for pengene.
Første løp var kvartmilsløpet (440 yards) for amatører. Etter et tett oppgjør med Fred Buendgen vant Julius Steinmetz distansen på 42,0. Nr. 3 var David Schultz.
Så skulle proffene gå samme distanse som forfølgelsesløp. Her var det så tett mellom de beste at dommerne ikke klarte å skille dem, så de dømte dødt løp mellom Baptie og Staff. Tida var 39,0. Nr. 3 var O’Sickey, mens Bellefeuille var programhelt, så etter første distanse hadde Baptie og Staff 4 poeng og O’Sickey 2 i poengsammendraget.
Andre distanse var 500 m, også som forfølgelsesløp. Dette var en uvant distanse for rundetelleren, som skøyt for siste runde for tidlig. Staff vant løpet klart 4–5 meter foran Baptie og fikk tida 37,0. Baptie protesterte fordi løpet var for kort. Men overdommer Halvorsen lot det stå. O’Sickey var nr. 3 igjen og sammenlagtstillinga var da Staff 9, Baptie 7 og O’Sickey 4 poeng.
Deretter kom et 3-milsløp for amatører som Buendgen vant på 9.37,4 foran Steinmetz og Schoenemann.
Siste løp var 1-milsløpet for proffene, som Staff spurta seg til med en knapp meters forsprang, igjen foran Baptie, O’Sickey og Bellefeuille. Vinnertida var 3.05,8, og sammenlagtstillinga var nå Staff 14, Baptie 10 og O’Sickey 6.
Alle løpa var jamne og spennende, publikum var helt med og avisa (Chicago Tribune) kaller dem de beste denne sesongen. I morgen skal proffene løpe ⅓ mile, ½ mile og 2 miles, mens amatørene skal løpe 220 yards og 2 miles.
Av andre nyheter kan vi nevne at Den hviterussiske folkerepublikken erklærte seg som et uavhengig land mandag den 25. mars. Det hviterussiske nasjonalrådet som hadde etablert seg mot slutten av revolusjonsåret 1917 erklærte seg som eneste lovlige myndighet i territoriet den 21. februar og oppretta folkerepublikken den 9. mars. Rådet ga seg sjøl status som parlament den 19. mars. Etter Brest-Litovsk-freden var landet under tysk kontroll, og rådet henstilte til tyskerne om de vennligst kunne anerkjenne republikken. Tyskerne ville ikke det, men de lot dem holde på med å opprette hviterussiske skoler og institusjoner og utgi hviterussiske aviser så mye de lysta. De tenkte at Hviterussland kanskje kunne bli en nyttig bufferstat når det stunda til. Beliggenheten var jo beleilig.
Etter krigen toga bolsjevikene inn og oppretta den hviterussiske sovjetrepublikken. Rådet gikk i eksil og holdt det gående som eksilparlament gjennom forskjellige mer eller mindre halsbrekkende dramatiske episoder de neste tiåra. Da friheten endelig kom i 1990, gjorde de (ikke med de samme medlemmene) seg klare til å overlate myndigheten sin til et demokratisk parlament i likhet med eksilregjeringene til Litauen, Latvia og alle de andre gamle sovjetrepublikkene. Så kom Lukasjenko, og det hviterussiske nasjonalrådet venter fortsatt på et demokratisk parlament å overlate myndigheten sin til. Kanskje det ikke blir så mye lengre å vente? Illustrasjonen av riksvåpenet er fra Wikipedia.
Samtidig fortsatte den tyske våroffensiven. Det var slag i Bapaume den 24. og 25. mars, i Rosières (som jeg ikke finner på kartet – kan det være Pozières?) den 26. og 27. og i Arras (for tredje gang i løpet av krigen) den 28. og 29. Av og til gikk britene til motangrep og gjenerobra en landsby her og der, men det var risikabelt å forlate linjene. Tyskerne tok 75000 krigsfanger de første par ukene av offensiven. Ved Bapaume og Rosières tok tyskerne mye nytt land, men Arras var godt forsvart med sterke befestninger på Vimy-høyden og tyskerne ga seg etter to dager med store tap. Tirsdag den 26. holdt de gjenværende ententemaktene en konferanse i Doullens der de valgte Ferdinand Foch til øverstkommanderende over ententestyrkene.
Mandag den 25. begynte slaget om Rautu i den finske borgerkrigen. Byen ligger i Karelen i den delen av Finland som finnene måtte gi fra seg til Sovjet i 1944 og heter nå Sosnovo. I Tampere prøvde de hvite å trenge seg inn torsdag den 28., men måtte trekke seg tilbake etter forholdsmessig store tap. Den røde kommandanten Hugo Salmela mista også livet. Denne trefninga fikk navnet «Den blodige torsdagen», men dette var krig på en litt annen skala enn vestfronten for eksempel. I mellomtida dreiv de tyske marinestyrkene og erobra øyer i skjærgården utafor Åbo, med tanke på et angrep på byen.
Onsdag den 27. begynte slaget om Amman mellom ottomanerne og de britiske imperiestyrkene. Det skulle vise seg å bli langtrukkent.