En skisse over fransk skøytehistorie
av Lars Finsen, med betydelig hjelp fra Marnix Koolhaas
Skøytesporten har ikke dype røtter i Frankrike med sitt milde klima. Men den fikk et oppsving på 1700-tallet, da solflekkaktiviteten nådde et minimum, det såkalte Maunder-minimum, og da et kraftig vulkanutbrudd i tillegg spredte støv i atmosfæren slik at klimaet ble betraktelig kaldere over hele Jorda, den såkalte «lille istid» på 1720-tallet. Skøyteløp var særlig populært på innsjøene rundt Paris, og en sjø i Boulogneskogen bærer fortsatt navnet Le laq pour patinage. Samfunnets elite var ikke av dem som foraktet denne edle sporten. Det er kjent at Ludvig XVI og Marie Antoinette var ivrige skøyteløpere, og Napoleon Bonaparte holdt på å drukne under skøyteløping på den usikre isen i vollgraven foran Fort Auxerre da han studerte ved militærskolen der i 1791.
Utover 1800-tallet ble klimaet mildere, men fortsatt kaldt nok til at det kunne drives skøyteløp i gode vintre, slik som 1889, da Rue Pergolese ble islagt i hele sin lengde og brukt som skøytebane. Men isløsheten var et stadig tilbakevendende problem, og i oktober 1892 ble "Pole-Nord", en av de første kunstisbanene i Europa, anlagt i Rue de Clichy. Dette ble et populært møtested, og her ble det også arrangert innendørs hurtigløpskonkurranser.
På 1900-tallet grep isløsheten om seg, men rundt Alpene var klimaet kaldere, og i traktene ved Chamonix fantes det sjøer med mer pålitelig is. Derfra kom Georges de Stoppani, som trente mye i Davos og sammen med Philip Séon ble den første franske internasjonale mesterskapsdeltakeren ved EM der i 1902, hvor han fikk pene tider og 5.-plasser på kortdistansene, men ikke deltok på 10000 m. Stoppani ble fransk mester 1911. I 1903 ble det første franske skøyteforbundet stiftet, Union des Fédérations Françaises des Sports de Glace (UFFSA) under ledelse av M. Berthelot, en sammenslutning av alle som organiserte vintersport i Frankrike, med unntak for skisporten. De arrangerte de første franske mesterkapene i Chamonix i 1908, med Charles Sabouret som vinner. I 1909 var det satt opp en kvinneklasse som gikk 500 og 2000 m, med mademoiselle M. Naudin som vinner.
I 1908 ble det også dannet et uavhengig forbund, Fédération Française des Sports d'Hiver, som overtok kunstløp, isdans, hurtigløp, bobsleigh, curling og ishockey. I 1920 ble dette erstattet av Union des Fédérations Françaises de Sports d'Hiver, en sammenslutning av tre nye forbund for skøytesport, ishockey og bobsleigh/aking.
Léonard eller Léon Quaglia er fransk skøytesports sjel. Han delte mesterskapet 1913 med Adrian Maucourt, og ga seg ikke før i 1948, da han hadde vunnet 16 franske mesterskap. Under OL på hjemmebane 1924 nådde han et bra nivå, han fikk 9.-plass på 5000 m med 9.08,6, 7.-plass på 10000 m med 18.25,0 og ble nr. 6 sammenlagt, det første og lenge det eneste franske olympiske poenget i skøyteløp. Han deltok også i OL i St. Moritz 1928, da på et lavere nivå, men aldri i noe allroundmesterskap. Léon Quaglia har ennå et godt navn blant franske idrettshistorikere. Han satte verdensrekord i en times løp i januar 1928 med 32970 m, en begivenhet som ga timesløpet en viss status i landet, og det har blitt arrangert mange slike løp siden på franske baner, riktignok uten at det har blitt noen flere rekorder for menn, men Elisabeth Vadot satte de første rekordene for kvinner i 1972.
OL 1924 var gunstig for fransk skøytesport, fordi det førte til byggingen av Stade de Mont Blanc i Chamonix, den første 400-meters fastlandsbanen i landet. I disse lekene var det skøyter, kunstløp og ski, nordiske grener som var de sentrale øvelsene, alpint var ikke oppfunnet ennå. Albert Hassler kom opp på et hederlig nivå og ble nr. 9 i EM i St. Moritz 1925, ikke så avskrekkende langt bak de andre, og kunne gjort det enda bedre i EM hjemme i Chamonix året etter, det første mesterskapet på fransk is, da han tok bronse på 500 m, den første franske medaljen, riktignok med svak deltakelse, men uteble fra 10000 m. Utover 20- og 30-tallet kom alpinsporten i sterk vekst og overtok som hovedattraksjon om vinteren for fransk ungdom. Nivået på de franske skøyteløperne sank og man uteble fra de internasjonale mesterskapene. Marcel Lesguillons som slo Quaglia i det franske mesterskapet 1935 og 36 prøvde å kvalifisere seg til OL 1936, men ble holdt hjemme fra OL da han ble nesten sist på alle distanser ved VM i Davos. Han nådde et rimelig sprintnivå, og ved EM samme sted året etter brakte han den franske 500 m-rekorden ned i 46,9.
I 1941 var landet inne i sin alvorligste krise siden 400-tallet, og nå var det også slutt for Union des Fédérations Françaises de Sports d'Hiver. To sportsførere, Georges Guérard og Jacques Lacarrière krevde offentlig godkjennelse av et nytt forbund, Fédération Française des Sports de Glace (FFSG). Godkjennelsen skjedde 4. november 1942, en av Vichy-regiments siste handlinger, dagen etter slaget ved El Alamein og bare 4 dager før den allierte invasjonen i nord-Afrika, som førte til dets fall. Guérard ble sittende som forbundets president til 1961. Av senere presidenter kan nevnes Jacques Favart 1968-69, senere president i ISU, og skøyteløperen Jean-Claude Heckly, 1972-80.
I de første etterkrigsårene er det ikke så mye man hører fra fransk skøytesport, og det andre OL i St. Moritz gikk også uten fransk deltakelse. Men i kjølvannet av disse lekene dukket det opp et par løpere, hvorav den ene, Pierre Potonnié, ved EM i Davos 1949 fikk 5000 m-rekorden ned i 8.53,1 og siden gikk 1500 m på 2.29,7. Siden blir det stille igjen, og et par år arrangeres ikke det franske mesterskapet. Men i 1954 heter den franske mesteren Raymond Gilloz. Han blir sendt til EM i Davos hvor han setter franske rekorder på kortdistansene med 46,3 og 2.24,1 med alle løp innenfor de 30 beste av de 43 deltakerne. Dette virket jo lovende, var det kanskje her en mann å satse på mot OL i nabolandet Italia? Gilloz falt igjennom i sørpemesterskapet i Falun året etter og ble ikke sendt til VM i Moskva, men i Cortina, hvor Frankrike var med i OL for første gang siden 1928, hevet han fransk skøytesport flere hakk med de nye rekordnoteringene 43,2, 2.17,7 og 8.32,5.
Fransk skøytesports skjebne er sterkt knyttet til europamesterskap, men Gilloz stilte opp i VM i Östersund 1957 etter en mislykket EM-innsats og fikk et lite gjennombrudd der med 10-plass på 500 m og 21.-plass på 5000 m, men bare 3,6 sekunder bak en tid som ville gitt plass på 10000 m. Året etter var fremgangen påtakelig. Ved EM i Eskilstuna var han bare 4/10 fra å kvalifisere seg til milløpet og i VM i Helsinki kom det endelige gjennombruddet med serien 46,3 (19) 8.43,0 (12) 2.23,0 (13) og 17.56,0 (15) og 13.-plass sammenlagt. Han fulgte opp dette med en 13.-plass ved EM i Göteborg året etter, men i VM på Bislett lyktes han ikke.
Gilloz var imidlertid nå blitt en anerkjent mesterskapsløper på mellomnivå, og fransk skøytesport var i fremgang. Foran OL-sesongen hadde de snust opp en kvinnelig utøver, Francoise Lucas, og et nytt talent i herreklassen, André Kouprianoff, et vinterbarn, født 19. oktober 1939 som sønn av russiske immigranter, og han skulle vise seg å bli den store sensasjonen i OL-sesongen. I EM på Bislett klarte riktignok verken han eller Gilloz å kvalifisere seg til 10000 m, men 7.-plassen til sistnevnte på 500 m var beste franske distanseplassering siden bronsen til Hassler i 1926. Uka etter deltok Lucas som første franske løper i VM for damer uten å gjøre seg bemerket. Så kom VM i Davos, da Kouprianoff og Gilloz tok 7.- og 11.-plass på 500 m, og førstnevnte blandet seg helt oppe blant de beste på 5000 m og lå på tredjeplass sammenlagt etter første dag! Han holdt denne plasseringen etter en glimrende 1500 m hvor han tok bronse med 2.13,5 og Gilloz fulgte opp med en 9.-plass etter en mislykket 5000 m. Og da toeren sammenlagt, Grisjin, trakk seg fra 10000 m, hadde Kouprianoff så stort forsprang på de andre at det var ingen som tok fra ham sølvet sammenlagt etter et brukbart milløp. Alle 3 ble sendt til OL i Squaw Valley, hvor Lucas fikk hederlige plasseringer fra 13. til 17. på gode tider, men guttene ikke slo helt til med 8.- og 9.-plasser til kouprianoff på 1500 og 5000 m og to 10.-plasser til Gilloz på de samme distansene som det beste. Altså ikke fullt så god innsats som Quaglia i 1924.
Gilloz syntes det var nok skøyteløping etter OL-sesongen, men Kouprianoff viste med all mulig tydelighet at Davos-innsatsen ikke hadde vært et blaff. Typisk for ham var en jevnhet over alle distanser, en løpertype som ikke ble på moten ellers i skøyteverdenen før et titalls sesonger senere. Han var ikke noe muskelbunt, men en effektiv tekniker, som hadde en naturlig hurtighet i tillegg til at det lavere muskelvolumet bedre gjorde ham i stand til å holde en 10000 meter. Det at han gikk med briller ved siden av den forholdsvis spinkle bygningen ga ham et intellektuelt utseende, og det spredte seg en rekke myter om ham i skøytemiljøet, f.eks. at han skulle være en systemkritisk forfatter som var på flukt fra KGB og liknende. Mange så ham som beviset på åndens kraft over materien, andre som beviset på at skøytesporten var en undermåleridrett hvor hvem som helst kunne sprette rett opp fra sofaen og inn i verdenseliten. Uansett er han hittil Frankrikes største løper gjennom tidene.
Europamesterskapet 1961 i Helsinki startet ikke så storflott for ham med en 6.- og en 8.-plass, men på grunn av jevnheten lå han på 5.-plass etter 1. dag, tett bak bronseplassen. Og da han vant 1500 m suverent hadde han ikke noe problem med å sikre seg bronsemedaljen bak Kositsjkin og van der Grifft, men godt foran Ivar Nilsson etter en sterk 10000 m hvor han ble nr. 4. Dette var den første distanseseieren for en franskmann. Og fransk skøytesports skjebne skulle også vise seg å bli sterkt knyttet til 1500-meteren. Ved VM i Göteborg tok han bronse på 5000 m, riktignok fordi noen av konkurrentene var sterkt rammet av dårligere forhold, men det betydde at han faktisk ledet etter 1. dag. Men her gikk ikke 1500-meteren så bra, og selv om milløpet igjen var godt, holdt det ikke til medalje, bare en 4.-plass. Ved EM på Bislett året etter var formen fortsatt upåklagelig, og han tok bronse både på 500 m og 5000 m og ledet igjen etter 1. dag sammen med Stenin. Nå skulle det gjøres! Men på 1500 m dagen etter ble han lurt av Stenin med en hard åpning, og siden fikk også Grifft og Merkulov bedre tid. Nå lå han på 3.-plass, men sjansen var ennå der. Stenin og Merkulov, som lå foran, var ikke fryktede milløpere. Stenin gikk ganske riktig på 17.25,3 i første par. Men Merkulov fulgte Johannesen til døra i 3. og kom inn på 17.01,4. Nå måtte Kouprianoff gå på 16.59,6, bare 1,7 bak den fryktede nordmannen som skulle komme til å vinne distansen. Og han lot til å være fornøyd med en ny sølvmedalje. 5000 m ble passert på 8.34-35, siste halvdel gikk han raskere som han pleide, og han hadde også krefter igjen til å avslutte med en 39-runde og kom i mål på 17.05,1, bare 5,5 sekunder for sent.
Nå sto VM i Moskva for tur. Men mesterskapet ble en nedtur etter den gode 500-meteren som ga 4.-plass. På 5000 m ble han slått av en kineser i paret og ble bare nr. 9, og på 1500 m ble han slått av en annen kineser og havnet helt nede på en 19.-plass. På 10000 m ble han attpåtil slått av en engelskmann, og havnet på 8.-plass sammenlagt. Dette mesterskapet var litt av en tålmodighetsprøve, det var 48 deltakere, og det drøyde over midnatt før 5000 m var ferdig. Kouprianoff var også nå lei av skøyteløp og skoftet treningene. Han ville prøve å erobre verden fra sofakroken, som han var blitt beskyldt for tidligere. Men resultatene fra EM i Göteborg 1963 var nedslående, og ingen franske menn ble sendt til VM i Karuizawa. Materien hadde seiret over ånden.
Foran OL-sesongen ble han pisket fram til å trene litt og presterte en brukbar 500 m ved EM på Bislett, men i OL kom han ikke blant de 20 beste på noen distanse. Så forsvant han fra skøytesporten, men dukket opp som troll i eske igjen da Frankrike ble tildelt EM i 1973, la seg i trening og ble faktisk beste franskmann i mesterskapet da den franske mesteren Tourne ble svekket av sykdom, men på skrale tider. I forbindelse med OL 1992 kurset han seg til internasjonal mesterskapsstarter og fikk starte i OL, men har bare vært brukt i ett eneste mesterskap siden.
Den eneste franske utøveren som ble sendt til Karuizawa var Francoise Lucas, og hun gjorde sine saker bra og ble nr. 15 sammenlagt på gode tider med en delt 14.-plass på 1500 m som beste prestasjon, første franske kvinne med plassering sammenlagt. I OL året etter slo hun Kouprianoff på plasseringene, men en 18.-plass på 500 m var den beste, og etter OL la hun opp sporenstreks.
Den beste franske skøyteløperen de neste årene var sprinteren Raymond Fonvieille, som ble nr. 10 på 500 m ved OL i Innsbruck, og den første som slo en av de franske rekordene til Kouprianoff. Han gjorde seg også bemerket med småpene plasseringer på sprinten i allroundmesterskapene 1966 og 1967, men deltok ikke i 1968-sesongen da det var OL på hjemmebane. Han gjorde et lite comeback i 1972 og senket den franske rekorden til 40,9 i Grenoble, men fikk da ingen internasjonale oppgaver.
Ellers var franske resultater de første årene etter Kouprianoff svake, men tildelingen av OL innebar bygging av en kunstfrossen skøytebane, og OL-arrangørene la seg i selen og presenterte høsten 1966 det flotteste skøyteanlegget verden hadde sett til da, Parc Paul Mistral i Grenoble. Nå hadde man treningsfasilitetene, men det var vanskelig å finne løpere med talent og treningsvilje til å representere landet i OL. Alpinsporten opplevde et veldig oppsving med prestasjonene til Killy, Perillat, Famose, Goitschel og andre, og oppslutningen om skøytesporten sank til et lavmål. Men det ble satset litt ressurser og valgt ut noen løpere til en treningsgruppe. Navn som Perrenoud, Thepenier og Rumpler gikk igjen i mesterskapene. Michel Thepenier slo to av de franske rekordene til Kouprianoff i 1966 da han gikk på 4.44,4 og 8.00,5. Men den som kom lengst var Marine Ivangine, som debuterte i VM 1966, men slo igjennom året etter i Deventer, hvor hun etter en 10.- og en delt 14.-plass lå som nr. 12 etter 1. dag, men falt noe igjennom på søndagen og ble nr. 16 og sist i sammendraget. Året etter i Helsinki klatret hun til 12.-plass, med en 9.-plass på 1000 m som beste prestasjon, og OL-innsatsen var også hederlig, med en delt 14.-plass på 1500 m som best. Delte 14.-plasser på 1500 meter var noe av en spesialitet for kvinnelige franske skøyteløpere på denne tida.
Skøytearrangementene i OL ble en stor suksess med gode og like forhold, olympiske rekorder på alle distanser unntatt de to 500-meterne og verdensrekord på 5000 m av Maier med 7.22,4 til tross for at banen ikke lå høyere enn 226 meter over havet. Inspirert av fremgangen til Ivangine søkte man også VM for damer året etter, men Martine lot seg ikke lokke til å ta en sesong til, og de tre franske deltakerne kjempet om de siste plassene. Mesterskapet var likevel riktig vellykket, forholdene var like og gode og det ble mesterskapsrekorder på alle distanser og verdensrekord på 3000 m av Ans Schut med 4.52,0.
Den som bar byrdene for fransk skøytesport de neste årene var pariseren Richard Tourne, som ble den første siden Quaglia til å ta 7 franske mesterskap på rad. Han var også trofast deltaker internasjonalt, men uten å nå opp til noe bemerkelsesverdig nivå. Fransk skøytesport led nå også under synkende budsjetter, og man uteble fra enkelte mesterskap. Tourne ble første franske løper under 8 minutter på 5000 m da han gikk på 7.59,0 i 1971. Han presterte småpene resultater også i OL-sesongen og ble tatt ut til Sapporo hvor han kom seg under 17 minutter på 10000 m. Det skulle vært et høydepunkt for ham å delta i EM i Grenoble 1973, men han møtte med høy feber, gikk 5000 m på 9.23,69 og trakk seg fra andre dag. Arrangørene opplevde også den skuffelsen å miste de beste løperne i denne sesongen som lå under proffligaens forbannelse. Begge herremesterskapene ble også ødelagt av varierende værforhold. I Grenoble skjedde det på grunn av en kraftig haglbyge under 500-meteren, som ødela mesterskapet for noen løpere og ga en merkelig resultatliste på distansen. Men dagen etter var forholdene glimrende som de pleide å være.
Foran OL 1976 hadde franskmennene engasjert den norske treneren Hans Næss, som spesialtrente Tourne på sprint. Denne kapasiteten fikk han ikke fram i selve lekene, men i VM i Heerenveen imponerte han med en 10.-plass på 500 m med 40,51. Kunstisbanen hadde nå begynt å få en viss rekrutteringseffekt, og Næss fikk også fram et fint sprinttalent i Emmanuel Michon fra Chamonix, som i 1975 gikk på 40,94, og allerede året etter presset den franske rekorden under 40 sekunder. I en årrekke presterte han plasseringer blant de 20 beste i sprintmesterskapene og kvalifiserte Frankrike til 2-mannskvoter. Men da sprint-VM skulle arrangeres hjemme i Grenoble i 1981 gikk han glipp av dette høydepunktet i karrieren ved å bli syk. Han stilte bare opp på den første 500-meteren hvor han ble nr. 32. Å miste høydepunktet i karrieren på grunn av sykdom ser også ut til å være noe av en fransk spesialitet. De beste prestasjonene leverte han på 1000 m, hvor han ble nr. 14 med 1.18,71 i Inzell 1979 og nr. 13 med 1.22,80 i West Allis 1980. Dette Grenoblemesterskapet i 1981 var ellers en vellykket affære med like og meget gode forhold begge dager, med mesterskapsrekord i alle øvelser for kvinner, men for menn i Heidens fravær bare på 500 m, hvor det også ble lavlandsrekord: 37,88 av Frode Rønning.
Like fine forhold var det under junior-VM i Grenoble 1979. Dette var det første juniormesterskapet etter Eric Heiden, så i herreklassen ble det her mesterskapsrekord og juniorverdensrekord bare på 5000 m ved Yasuhiro Shimizu, som også slo banerekorden til Maier med 7.21,10. Men lillesøster Beth var ennå på plass, og satte mesterskapsrekorder og juniorverdensrekorder på alle distanser og sammenlagt med 43,23, 2.13,75, 1.26,47, 4.40,35 og 177,773.
Michon var den eneste franske skøyteløperen på denne tida som gjorde seg noe videre bemerket resultatmessig. Men det kom også fram en rekke andre løpere som hadde gode talentmessige forutsetninger, men ikke ressursene til å klatre opp blant de store. Olivier Belle ble den som tok over i allround etter Tourne. I 1978 gikk han 10000 m på 15.57,6 som første franskmann under 16 minutter og slettet dermed den siste Kouprianoff-rekorden. Men i mesterskap presterte han ikke noe av betydning. Marc Vernier fra Grenoble var rask og fikk hederlige plasseringer på 500 m i allroundmesterskapene i 1984, det året han var best. I EM klarte han også en 21.-plass sammenlagt etter 3 distanser slik at den andre franske deltakeren fikk gå i pulje 2 året etter.
Men den som fikk størst betydning var Marie-France Vives, som ble nr. 14 i junior-VM 1977 og nr. 21 i sprint-VM 1978. På slutten av 70-tallet traff hun en nederlender som var trøtt av å slåss mot sitt eget forbund. De falt for hverandre og i 1980 ble hun fru van Helden. Fra desember 1981 var Hans van Helden fransk statsborger. Han møtte til EM på Bislett og ble nr. 15. Samme plassering fikk han i VM i Assen, men 5.-plassen på 5000 m viste at han ikke hadde glemt gamle kunster. Frankrike hadde igjen en løper å regne med, for første gang siden Kouprianoff. Året etter gikk det ikke så bra i EM, men i VM på Bislett klatret han opp en plass og klarte også en 6.-plass på 1500 m, der hjemmeløperen Nyland ble en pen skalp i samløpet. Foran OL-sesongen forberedte han seg godt og ved EM i Larvik vant han like godt 1500-meteren, den andre franske distanseseieren gjennom tidene, og ble nr. 6 sammenlagt. Han var nå nærmere 36 år gammel, og det ble skumlet om nivået i skøytesporten når en 36 år gammel franskmann kunne gå hen og slå hele verdenseliten på 1500 m. I Sarajevo-OL gikk han alle distansene (med bedre sammenlagt poengsum enn de to andre som gjorde det samme, Hadschieff og Young Ha Lee) og ble nr. 4 på 1500 m, den beste franske OL-plasseringen gjennom tidene. I VM i Göteborg kvalifiserte han seg til 10000 m på sammenlagtplassering tross en svak 5000 m og ble nr. 10 sammenlagt.
Marie fulgte ektemannen på treningene og oppnådde respektable plasseringer midt på 80-tallet. I EM i Heerenveen 1985 kvalifiserte hun seg for 5000 m og ble nr. 15 sammenlagt. I VM i Sarajevo klatret hun til 14.-plass. I 1986 ble hun nr. 16 i EM på Geithus og nr. 14 i VM i den Haag. I EM i Groningen 1987 ble hun nr. 12 med en 8.-plass på 1500 m, men i VM kom hun ikke med på 5000 m. I OL-sesongen måtte hun nøye seg med beskjedne plasseringer og er siden ikke sett i mesterskapene, bortsett fra en comeback på lavt nivå i 1992. Ektemannen Hans prioriterte Elfstedentocht i 1985 og 1987, og falt igjennom i mesterskapene disse årene. I 1986 ble han nr. 14 med en 8.-plass på 5000 m i EM på Bislett og fikk den samme sammenlagtplasseringen i VM i Inzell. Han avsluttet sin karriere med OL i Calgary, hvor han igjen gikk alle distanser uten å gjøre seg spesielt bemerket, men perset på begge langdistansene og tangerte persen på 1500 m, og VM på Medeo-banen, hvor han tok en sensasjonell 8.-plass, mye takket være de sterkt varierende forholdene på langdistansene, og fikk attpå til med seg en bronse på 10000 m, den første franske medaljen på distansen, bare drøye 7 uker før han fylte 40.
Men bak disse her grodde det ikke så mye. Muligens virket innblandingen fra denne utlendingen negativt på rekrutteringen, muligens hadde det noe å si at Hans Næss forsvant til Sverige tidlig på 80-tallet for å trene Tomas Gustafson & Co. Lovende talenter som Stéphanie Dumont fra Fontenay og den spennende sprinteren Claude Nicouleau fra Franconville fikk ikke utviklingsmuligheter og forsvant etter 1989-sesongen uten å gjøre seg bemerket internasjonalt. Jean-Noel Fagot fra Chamonix var en langdistansespesialist som i desember 1987 ble andre franskmann under 15 minutter på 10000 m, men er lite sett internasjonalt.
Grenoble-banen hadde også begynt å skrante. Det ble søkt om midler til restaurering, men republikken var blitt tildelt OL 1992, og dermed gikk alle midlene til å bygge den nye banen i Albertville. Den ble åpnet høsten 1990, og samme år ble Grenoble stengt. I forbindelse med OL ble det ansatt en trener til en flokk unge løpere som man håpet ville hevde seg. Men resultatene var ikke overvettes, det ble også praktisert en svært restriktiv uttakspolitikk, og Thierry Lamberton fra Chamonix var den eneste som fikk delta i OL på hjemmebane. Det var bestemt på forhånd at banen i Albertville skulle hugges opp etter OL. Franske skøyteinteresserte prøvde å finne en annen løsning, men uten å lykkes. I 1993 arrangerte de franske mesterskap i Chamonix, men de fleste årene siden har det ikke eksistert en 400-metersbane i Frankrike.
Dermed begynner den ensomme odysseen til Cédric Kuentz på verdens opprørte skøytehav. Uten bane døde den franske skøytesporten naturlig nok raskt bort, med noen få unntak. Kuentz er født 15. november 1973, et vinterbarn, og oppvokst i Grenoble. Han vant dette siste franske mesterskapet i 1993 og deltok i de internasjonale mesterskapene hvor han kjempet om de nederste plasseringene. Sammen med sprinteren Pierre-Henri Konninckx, også fra Grenoble, ble han plukket ut for å trene seg opp til OL på Hamar året etter, men resultatene var skrale og uttakspolitikken var like restriktiv som før, så OL gikk uten fransk deltakelse for første gang siden 1952.
Men året etter var noen i det franske forbundet snedige nok til å registrere at den gullbelagte amerikanske sprinttreneren Peter Mueller var ledig på markedet, og engasjerte ham som fransk skøytetrener. Mueller er ikke den som snur ryggen til en utfordring, og tok denne på strak arm. Allerede det første året kunne det merkes en viss nivåheving for Konninckx og Kuentz og den nye sprinteren Lionel Sodogas fra Fontenay. I 1996 var Konninckx borte, men Kuentz slo ut i full blomst. Han imponerte i EM med 10.-plass sammenlagt og 4.-plass på 1500 m og rykket opp i gruppe 1 i verdenscupen på den samme distansen etter gruppe 2-seier på Valle Hovin. Men den gamle tradisjonen med at skøyteforbundet også organiserte ishockey skulle nå bli skjebnesvanger idet ishockeyfolkene hadde gjort noen økonomiske disposisjoner som brakte forbundet i alvorlig finansiell knipe. Mueller fikk ikke lønn de siste månedene av kontrakttida og etter sesongen ble det franske skøytelandslaget avviklet.
Men Kuentz, Sodogas og Cédric Michaud, en rulleskøyteløper som hadde kommet med, lot seg ikke stoppe av dette. Et hardt tiltrengt lyspunkt neste år var at det lot seg gjøre å åpne en bane i Chamonix igjen. Kuentz fikk fortsatt litt veiledning fra Mueller, nå nederlandsk sprinttrener, og klarte å holde på en plass i gruppe 1, selv om laget ikke hadde råd til å delta i alle verdenscupene. Foran OL-sesongen ble alle bevilgninger til fransk hurtigløp kuttet, men Kuentz og Sodogas fortsatte med private sponsorer og jobbing på si, og under disse forutsetningene er det ikke lite sensasjonelt det som skjedde. Det gikk ikke så bra i innledningen, da gruppe 1-plassen i verdenscupen gikk tapt. Men den ble gjenerobret etter gruppe 2-seier i Hamar på nye klappskøyter, og i EM i Helsinki var Kuentz og Ritsma langt foran de andre på 1500 m. Nederlenderen slo ham med bare 24/100, og det ble 12.-plass sammenlagt etter en forsiktig 10000 m. Dermed kunne ikke den franske OL-komiteen gjøre noe annet enn å sende ham til OL, hvor han gikk en brukbar 5000 m, men fikk 1500-meteren ødelagt av sykdom på tradisjonelt fransk vis.
Året etter var det litt midler å rutte med igjen, og Michaud var også tilbake sterkere enn før og satte fransk rekord på 10000 m i Heerenveen. Kuentz sikret seg en ny ærespris i EM med 16.-plass sammenlagt og 6.-plass på 1500 m. Han vant også gruppe 2 på 1000 m i verdenscupen i Roseville og kvalifiserte seg på begge distanser i VM på enkeltdistanser i Heerenveen, hvor han ble nr. 4 på 1500 m. I 2000-sesongen hadde Michaud ytterligere fremgang, han kvalifiserte seg til VM på enkeltdistanser på 5000 m og klarte nesten å komme med på 10000 m i EM, da Kuentz ble satt utenfor på grunn av et fall. Kuentz etablerte seg også i gruppe 1 på 1000 m og hadde en serie pene plasseringer på 1500 m.
2001-sesongen startet bra for Kuentz, han tok sin andre distansemedalje med bronse på 1500 m i EM i Baselga, hvor han ble nr. 8, som er beste franske mesterskapsplassering siden 1984, og kvalifiserte seg for første gang til VM etter den nye kvalifiseringsordningen. Men etter denne 10000-meteren mistet han formen og presterte ingenting resten av sesongen. Til slutt mistet han også gruppe A-plasseringen på 1500 m i verdenscupen. Han fant aldri igjen den gode formen og i OL-sesongen hadde han bare et kort besøk i A-gruppen. Allikevel ble han sendt til lekene, men en 24.-plass på 5000 m var den beste plasseringen. Han ga seg etter sesongen.
Lionel Sodogas, som var tilbake i 2001-sesongen etter å ha livnært seg som showløper en periode med tønnehopping og liknende, presterte flere tider på 36-tallet i Calgary og deltok i den første verdenscupen i Seoul hvor han klarte kvalifiseringskravet til sprint-VM, men ble ikke påmeldt verken til mesterskapet eller de påfølgende verdenscupene til tross for at han hadde reist dit for egne midler. Han ble observert demonstrerende foran ishallen i Heerenveen under verdenscupen der og det ble satt i gang en internasjonal aksjon til støtte for ham. Men forbundet ignorerte ham og til tross for bra tider fikk han ingen oppgaver i OL-sesongen. Han har ikke deltatt i løp siden.
Michaud innledet 2001-sesongen bedre enn noen gang med ny fransk rekord på 10000 m med 13.58,84, for første gang under 14 minutter. Men kvalifiseringssystemet nektet ham fortsatt en plass i A-gruppen, og da han skaffet seg en seier i et skøytemaraton bestemte han seg for å kutte ut hurtigløpssporten.
Dermed startet 2003-sesongen uten noen aktive franske skøyteløpere for første gang i moderne nyere historie. Dødsklokkenes klang var øredøvende. Men da maratonkollega Henk Angenent trengte litt pacing for å kvalifisere seg til VM på enkeltdistanser, spurte han Michaud om han ville stille opp som parkamerat i testløpet. Der noterte han overraskende nok 13.57,86 og ny fransk rekord på dårlig is, det eneste franske resultatet den sesongen. Året etter ble det ikke notert noen franske resultater for første gang i nyere tid, men denne gode 10000-meteren fikk Michaud til å tenke på Torino, og etter en rekke pene plasseringer i maraton har han begynt å gå løp igjen og nylig (august 2004) truet han den franske rekorden på 5000 m ved sommerløpet i Calgary.
Dermed er ikke den franske skøytesporten helt død ennå, men uten baner er det ikke mye håp. Det som finnes er noen deltakere i kortbane, rulleskøyter og maraton, og så lenge de holder på er det ennå muligheter for å få se franskmenn på skøytebanen.
Statistikk:
Franske rekorder:
Lionel Sodogas 36,28 Calgary 18 nov 2000
Cédric Kuentz 1.10,75 Calgary 21 feb 1999
Cédric Kuentz 1.47,82 Calgary 29 jan 2000
Cédric Kuentz 3.52,32 Calgary 29 jan 2002
Cédric Kuentz 6.35,05 Salt Lake City 9 feb 2002
Cédric Michaud 13.57,86 Heerenveen 25 feb 2003
Cédric Kuentz 144,065 Calgary 20-21 feb 1999
36,76-1.11,08-36,39-1.10,75
Cédric Kuentz 154,102 Calgary 11-13 aug 2000
37,69-3.54,44-1.50,46-6.45,19
Cédric Kuentz 158,911 Baselga di Piné 12-14 jan
2001
37,46-6.46,72-1.50,27-14.40,27
Marie-France van Helden 42,49 Calgary 11 feb 1988
Marie-France van Helden 1.25,7 Davos 5 jan 1986
Stéphanie Dumont 2.11,01 Calgary 4 des 1987
Marie-France van Helden 4.32,34 Calgary 23 feb 1988
Stéphanie Dumont 8.00,40 Calgary 28 feb 1988
Marie-France van Helden 174,500 Karuizawa 22-23 feb 1986
43,53-1.26,97-43,70-1.27,57
Marie-France van Helden 177,744 Inzell 13-14 des 1986
43,38-2.12,49-1.27,72-4.38,05
Marie-France van Helden 186,577 Geithus 11-12 jan 1986
44,00-4.45,20-2.15,99-8.17,14
Franske distansevinnere i internasjonale mesterskap:
1.André Kouprianoff 1 på 1500 m i EM i Helsinki
1961 (2.18,8)
2.Hans van Helden 1 på 1500 m i EM i Larvik 1984 (2.00,32)
Andre medaljevinnere:
1.Albert Hassler bronse på 500 m, EM i Chamonix 1926
2.André Kouprianoff bronse på 1500 m, VM i Davos
1960
3.André Kouprianoff sølv sammenlagt, VM i Davos
1960
5.André Kouprianoff bronse sammenlagt, EM i Helsinki 1961
6.André Kouprianoff bronse på 5000 m, VM i Göteborg
1961
7.André Kouprianoff bronse på 500 m, EM i Oslo 1962
8.André Kouprianoff bronse på 5000 m, EM i Oslo 1962
9.André Kouprianoff sølv sammenlagt, EM i Oslo 1962
11.Hans van Helden bronse på 10000 m, VM i Alma Ata 1988
12.Cédric Kuentz sølv på 1500 m, EM i Helsinki
1998
13.Cédric Kuentz bronse på 1500 m, EM i Baselga di
Piné 2001
Franske poengplasseringer i OL:
| GULL | Sølv | bronse | 4. | 5. | 6. | |
| 500 m menn | ||||||
| 1000 m menn | ||||||
| 1500 m menn | 1 | |||||
| 5000 m menn | ||||||
| 10000 m menn | ||||||
| Sammenlagt, menn | 1 | |||||
| Totalt menn | 1 | 1 | ||||
| 500 m kvinner | ||||||
| 1000 m kvinner | ||||||
| 1500 m kvinner | ||||||
| 3000 m kvinner | ||||||
| 5000 m kvinner | ||||||
| Totalt, kvinner | ||||||
| Totalsum | 1 | 1 |
Franske poengtakere i OL:
1.Léon Quaglia 6.-plass sammenlagt i Chamonix 1924 (48,4-9.08,6-2.37,0-18.25,0)
2.Hans van Helden 4.-plass 1500 m i Sarajevo 1984 (1.59,39)
De mest brukte landslagsutøverne:1.Cédric Kuentz
25 representasjonsoppgaver
2.Hans van Helden 16
Marie-France Vives van Helden 16
4.Raymond Gilloz 12
André Kouprianoff 12
Richard Tourne 12
Marc Vernier 12
8.Emmanuel Michon 11
9.Michel Thepenier 8
10.Olivier Belle 7
11.Francoise Lucas 6
12.Bernard Sakhof 5
Stéphanie Dumont 5
Cédric Michaud 5
15.Raymond Fonvieille 4
Martine Ivangine 4
Francois Perrenoud 4
Sylvie Chevauchet 4
Thierry Lamberton 4
20.Albert Hassler 3
Pierre Potonniée 3
Ferdinand Carteaux 3
Jean-Jacques Rumpler 3
Michel Duchet 3
Marie-Louise Perrenoud 3
26.André Gegout 2
Léon Quaglia 2
Marcel Lesguillons 2
Charles Ribola 2
Jean Pou 2
Jean Noel Fagot 2
Claude Nicoleau 2
Pierre-Henri Konninckx 2
Lionel Sodogas 2
35.Georges de Stoppani 1
Philip Séon 1
Georges F de Wilde 1
Charles Thaon 1
Jean-Claude Heckly 1
Patricia Demartini 1
Tonny Monari 1
Anne Koszul 1
Michel Chabert 1