Finland
Hovedkilder: Preben Gorud Petersen, Skøytenytt.
Nytt baltisk håp
De naturgitte forholdene for skøyteløping i Finland er ypperlige, med lange, kalde vintre og mengdevis med innbydende isflater i form av de tusen sjøene. Snømengdene var heller ikke så store som i vest-Skandinavia, men uten organisasjon i form av klubber var aktiviteten lenge begrenset til tilfeldige folkeforlystelser i barfrostperiodene om høsten. Organisert skøyteaktivitet var lenge bare tilgjengelig i hovedstaden Helsingfors, hvor isforholdene i havnen ga glimrende forutsetninger for skøytesport. Men landet var fattig og hardt undertrykt av tsarveldet, skøyter var dyre og det tok tid før skøytesporten fikk noen større utbredelse.
Den første internasjonale mesterskapsdeltakeren var Johan K. Lindstedt, som var med i VM i Stockholm 1894 uten å utmerke seg. Men i VM i St. Petersburg 1896, utmerket de to finske deltakerne Gustav Estlander og Johan Wink seg ved å slå hjemmefavorittene sønder og sammen på langdistansene og hadde bare mesteren Eden foran seg etter vanlig sammenlagtberegning. Dette ga blod på tann, og de følgende årene etablerte Estlander seg som en av verdens beste løpere og reiste rundt til forskjellige mesterskap hvor han fikk gode plasseringer. For det meste kom tyskeren Seyler og nordmannen Østlund i veien for ham, men på hjemmebane i EM 1898 kom gjennombruddet hvor han vant en suveren tittel med 4 distanseseire. Disse første løperne ble trolig sendt av Helsingfors-klubben eller reiste på egen bekostning, men nå ble det dannet et forbund som meldte seg inn i ISU. Gustav eller Gösta Estlander var Finlands første store løper og tungt involvert i skøytesporten også etter sin aktive karriere. Han ble også verdenskjent som konstruktør av konkurranseseilbåter.
Denne hjemmeseieren ga en mektig stimulans til det fattige storhertugdømmet. I årene som fulgte strømmet det til myriader av talenter, og landet var tidlig i det 20. århundret den mektigste skøytenasjonen i Europa, sannsynligvis var det bare USA som hadde flere og bedre skøyteløpere på det tidspunktet. Den som var utsett til å overta etter Estlander var Franz Fredrik Wathén, som innfridde med en klar seier i VM i Stockholm 1901. Men mesterskapet på hjemmebane året etter ble en skuffelse da ingen fylte det kravet som gjaldt da om å vinne tre distanser. Jussi Wiinikainen vant riktignok de to lengste og hadde best plassiffersum, men nordmannen Rudolf Gundersen vant de to korteste og hadde best poengsum etter nyere regler. De følgende årene gikk det flere mesterskap uten at finnene hadde råd til å sende løpere, men i EM i Stockholm 1905 som ble boikottet av nordmennene, stilte finnene et sterkt lag og tok tittelen ved John Wikander, og med bare finske distanseseire. Wikander satte i 1908 verdensrekord på 500 m i Davos med 44,4, den første finske verdensrekorden.
I disse årene innledet man også konkurransene om «Finnepokalen», en bykamp mellom Kristiania og Helsingfors, som finnene vant de fleste gangene. Det andre VM i Helsingfors i 1906 ble igjen en skuffelse, hvor for stor fordeling av distanseseirene førte til at det ikke ble kåret noen mester. Men russeren Sedov var den beste etter alle beregningsmetoder, og vant de to lengste distansene på ren Eden-maner. Finnene stilte også et sterkt lag til VM i Trondhjem 1907, og Gunnar Strömsten, som vant de to lengste distansene, hadde best plassiffer sammen med Antti Wiklund, som vant 1500 m, men igjen ble ingen mester kåret.
Fra 1908 kom nordmannen Oscar Mathisen i veien for alle tittelaspirasjoner, og de titlene han ga fra seg sto det sterke russere klare til å overta. Begge mesterskapene i 1910 gikk i Finland, EM i Viborg, hjembyen til Wiklund, og VM i Helsingfors, men den finske innsatsen var svak denne mildværsvinteren. Gunnar Strömsten, som tok sølv både i EM og i VM 1912 var gjennomgående den sterkeste finske løperen i denne perioden, men han skuffet på hjemmebane i VM 1913. Bredden var fortsatt stor, og de tok fortsatt brorparten av seirene i finnepokalkampene, men forholdene var fattigslige, fortsatt var det bare Helsingfors som hadde noe konkurransedyktig klubbmiljø, og der de utenlandske konkurrentene seilte avgårde på fine fastlandsbaner hadde finnene bare sjøis inntil tidlig på 1930-tallet. Forbundet sendte løpere bare til omtrent halvparten av mesterskapene, mesterskap i Mellomeuropa gikk for det meste uten finsk deltakelse, og også mesterskapene i Norge i 1911 (som det russiske herrefolket var svært oppsatte på å sikre seg) gikk uten finner på startstreken.
Utenom det blomstrende miljøet i Helsingfors var det bare Wiklund fra Viborg som markerte seg inntil den første verdenskrigen. Men i de siste mesterskapene før krigen var det en løper fra Pyrintö-klubben i Tammerfors som begynte å vise tenner. Arvo Tuomainen ble det frie Finlands neste store løper, som vant det nordiske mesterskapet 1919 og 1921. Da de internasjonale mesterskapene ble tatt opp igjen i 1922, var han overtrent, og kom aldri tilbake i samme form. Men han lokket fram et nytt godt klubbmiljø i Pyrintö-klubben, som fikk fram en rekke landslagsløpere i årene som fulgte.
Og det første etterkrigsmesterskapet, EM i Helsingfors 1922, ble likevel en stor suksess, for hjemmeløperen Clas Thunberg, som slo igjennom for alvor i en alder av nærmere 29 år, vant de to korteste distansene suverent og også sikret seg 5000 m knepent foran den sterke norske distanseløperen Ole Olsen, som på den lengste distansen måtte gi tapt for Walter Bergström. Dette ble innledningen til en unik karriere som innbrakte 5 VM, 4 EM, 3 OL-gull, 4 verdensrekorder og 31 distanseseire i internasjonale allroundmesterskap. Det siste mesterskapet, EM i Davos 1932, sikret han seg i en alder av nærmere 39!
Thunberg var et unikum, en urkraft og kanskje den mest fascinerende skøytepersonligheten gjennom alle tider. Han hadde en vanskelig oppvekst. Om han var mors beste barn eller ikke er vanskelig å bedømme, siden hun døde da han var 13 år gammel. Dermed ble det lite tilsyn i den vanskelige tenåringsalderen, mange kvelder ble tilbrakt i dårlig selskap på mørke kroer med sprit og tobakk, nasking og banning og slåssing, slik bare finner kan det. Det er ikke godt å si hva slags løpebane det ville blitt hvis han ikke tidlig hadde vist et talent for skøyteløping. Sport var ikke helt godtatt blant de finere på den tida, så det ble populært i guttegjengene som vanket gatelangs i hertugresidensen. Etter en kraftig influensa i 1911 mistet han røyksuget, og fra OL-året 1912 fikk han for alvor ambisjoner på skøytebanen, og meldte seg inn i Helsingfors Skridskoklubb, hvor de beste løperne var. Her traff han på Ragnar Stenberg, som skulle bli en verdifull rådgiver og en slags manager, og klarte å polere av ham det verste språket og hissigheten. Men Thunberg fulgte ikke rådene slavisk, og gikk ofte sine egne veier, bl.a. var Amerikareisen i 1926 mot Stenbergs råd. Og i treningsarbeidet eksperimenterte han ustanselig.
De første årene var vanskelige, løperne i skridskoklubben var for en stor del fra den gamle svenske befolkningen i residensbyen og følte seg et strå hvassere enn bermen, de gjorde ikke noen anstrengelser for å få ham til å føle seg velkommen. Da en ny klubb, Sparta, ble startet like etter krigsutbruddet, meldte han seg inn der. Også forbundet viste ham en kald skulder da han burde vært klar for de første representasjonsoppgavene. Så ble sesongen 1917 ødelagt fordi han ble arrestert av russerne, 1918-sesongen begynte bra, men ble spolert av frihetskrigen, og 1919 ble han suspendert av forbundet fordi han hadde pantsatt en premie. Konflikter med forbundet skulle heller ikke bli noen sjeldenhet i årene som fulgte. Likevel lot han seg ikke stoppe, og 20-tallet ble hans, i Tuomainens sykdomsfravær tok han sitt første finske mesterskap 1920, og ble nr. 2 i det nordiske mesterskapet. I 1921 kom han til Norge for første gang og slo verdensrekorden på 1000 m i et uapprobert løp.
Den nye frihetstiden ble en gullalder for den nye skøytekongen, og for landsmennene hans på de tusen isflatene i den unge republikken burde en lys fremtid vært like om hjørnet, de hadde jo vært dominerende, iallfall lagmessig, ingen andre land i Europa hadde en slik bredde av toppløpere som dem. Men med friheten og Thunbergs seiersrekke var det som om styrken gikk ut av det finske skøytemiljøet. De hadde jo ikke hatt en ener siden Estlander, de hadde vært et kobbel av løpere som sloss om teten, hver av dem kunne i et heldig øyeblikk bli verdensmester. Nå var eneren der, men han virket uslåelig, han ville ha alt selv, det nyttet ikke å prøve seg mot ham. Og landet var fortsatt fattig, de hadde ikke slike anlegg og treningsmuligheter som nordmennene, og heller ikke slike muligheter til å berike seg under bordet som dem, de lå under et strengt amatørregime og det var heller ikke så mye penger å kappes om. Det kan heller ikke nektes for at Thunberg lå et stykke fra det som var dagens ideal for en idrettsmann, med amatørskap, eleganse og fair play i høysetet. Han var populær som få, men ikke et ideal, fedrene trakk ikke podene sine til skøytebanen for at de skulle bli som ham. Antakelig spiller det også en viss rolle at den tidligere svenskspråklige hovedstaden var i ferd med å bli finskspråklig etter innvandring fra landsbygda. Skridskoklubben var fortsatt toneangivende, men rekrutterte ikke blant de finsktalende, som tok til å interessere seg mer for ski- og fotløp i stedet.
I 1923 byttet Thunberg og verdensmesteren Strøm roller og det andre finske verdensmesterskapet ble et faktum i Stockholm. OL 1924 ble en stor suksess, med to gull til Thunberg og milgullet til Julius Skutnabb, en annen førkrigsveteran. Men da triumfene skulle forsvares ved EM i Kristiania gikk det skitt. Thunberg vant 1500-meteren klart, men Roald Larsen tok et suverent mesterskap. Ved VM hjemme i Helsingfors skulle mye rettes opp, men så befant Thunberg seg 2 plassiffer etter Larsen allerede etter første dag: Han følte seg ikke bra og trakk seg fra søndagens stevne. Det var en svært upopulær avgjørelse. Det skrudde ned stemningen på tribunene mange hakk og forsterket et mønster som finnene skulle få vanskelig for å fri seg fra, problemet med å innfri på hjemmebane. Den gjenværende olympiamesteren Skutnabb måtte tåle å bli slått av en junior på spesialdistansen, den totalt ukjente Ivar Ballangrud. Redningsmannen skulle bli et annet ungt vidunder fra Tuomainens klubb, Uno Pietilä, som vant 10000 m klart og tok sølv sammenlagt, men Larsen vant igjen suverent sammenlagt.
Pietilä vant 10000 m igjen året etter og tok en ny sølv sammenlagt bak Thunberg i det første VM på Bislett, men skapte et annet nytt mønster som skulle bli en forbannelse for finsk skøytesport - talentene som kom, så og forsvant. Det var blitt tøffere å hevde seg i teten i skøytesporten, det krevdes mer trening enn før, det krevdes også midler, og det var det ikke mye å hente av. Det krevdes også fasiliteter, løperne visste at de lå etter nordmennene allerede i utgangspunktet, og kom raskt i tvil om det var verdt å satse på skøytesporten. Sjansene til å få noe igjen for innsatsen var også små med Thunberg på plass og alle disse nordmennene som nå dukket opp som paddehatter. Men et tredje og gunstigere nytt mønster ble grunnlagt samtidig, finsk suksess på Bislett, det skulle ikke bli siste gang.
Neste år var Thunberg faktisk ikke på plass. Han hadde blitt invitert på Amerikaturné, som var ment å skulle bli en triumfferd lik den til Nurmi året før. Men i Amerika var konkurransemåten annerledes og fair play ukjent. Det ble en serie sure nederlag. Til slutt klarte han å beseire olympiamesteren Jewtraw i et løp, og etter å ha satt en serie sterke verdensrekorder på mildistansene syntes han det fikk holde og stakk hjem. Skutnabb erobret europamesterskapet i Chamonix i svak konkurranse. Sesongen etter fikk Thunberg forhåndstreningen spolert av en influensa, og begge mesterskapene gikk til den nye nordmannen Evensen, Thunberg var den eneste som holdt stand på hjemmebane i VM i Tammerfors, hvor nordmennene stormet fram på bred front.
Han var begynt å dra på årene og tvilte på om han skulle fortsette, men neste sesong var det OL igjen, og tvilen ble fort borte. Det ble to nye klare mesterskap og to nye olympiske gull. Nå fulgte en ny gullalder for Thunberg. Ballangrud klarte å ta fra ham europamesterskapet 1929 ved en umenneskelig 5000 m, men det 4. verdensmesterskapet ble hans på Frogner. I EM ble det også verdensrekord på 500 m med 42,8, som svar på den gamle skøyteguden Mathisens sensasjonelle løp på 43,0 bare 5 dager før. Men 1500 m-rekorden var fortsatt intakt, Mathisens siste, og Thunberg dro til Sveits tidlig året etter for om mulig å få has på den før han ble for gammel, distansen regnet han for sin egen. Det klaffet ikke, men det ble en ny notering på 1000 m, 1.28,4, som sto i 25 år. Han hadde tenkt seg til VM, men mistet lysten etter noen avisskriverier. I 1931 var han sterkere enn noen sinne, han var totalt overlegen i begge mesterskapene, og fikk også selskap av klubbkameraten Ossi Blomqvist, fra den nystartede kappskrinnarklubben, som vant alle langdistansene og ble nr. 2 i EM, men falt på 1500 m på hjemmebane i VM og bare ble nr. 7. Det ble også ny rekord på 500 m i St. Moritz med 42,6, og 1500 m-rekorden hang i en tynn tråd på ettervinteren, først i Trondheim hvor det ble 2.18,1, et løp verdt 2.15-16 i Davos, så i Oslo hvor de arrangerte en engelsk mil i stedet, som han vant på verdensrekordtid 2.29,6 (med 1500 m-passering 2.18,8), og dagen etter under enda bedre forhold en uapprobert 1000 m som han vant på 1.27,4. En 1500 m den dagen kunne sikkert også gitt 2.16 eller bedre.
Den neste OL-sesongen ble ikke mye å snakke hjem om, Thunberg sikret seg et lett EM uten nordmenn til stede, men ville ikke være med til fellesstartløpene i Amerika. Blomqvist var med, men var allerede klart på nedtur og hevdet seg heller ikke i VM, som gikk etter OL på normal maner. De følgende sesongene ble preget av oppløsningstendenser. Thunberg trappet ned. I VM i Trondheim 1933 ble han beste finne på 6.-plass, tross en suveren seier på 1500 m, hans siste av 31, og finske løpere hadde ikke reist hjem fra et mesterskap uten sammenlagtmedaljer siden 1913.
Nå hastet det med å finne en etterfølger, en som var villig til å ofre blod, svette og penger for å forsvare fosterlandets ære. Mannen var Birger Wasenius fra den tradisjonsrike Skridskoklubben, barnebarnet(?) til den gamle ildsjelen, brannsjef Gösta Wasenius. Ved VM på den nye stadion i Helsinki 1934 hadde han sjansen, men spolerte den med en taktisk svak 1500 m og tok sølv sammenlagt. Året etter kjempet han godt om europamesterskapet i Helsinki og tok bronse, men falt igjennom ved VM i Oslo, som også var Thunbergs avskjedsløp. I OL-sesongen deltok ikke finnene ved EM i Oslo, men ved VM i Davos tok Wasenius sølv etter den suverene Ballangrud og vant 10000 m. Blomqvist var nå tilbake og gjorde pene prestasjoner både i VM og i OL, hvor Wasenius tok sølv på begge langdistansene bak Ballangrud og en bronse på 1500 m. Men mest overraskende og gledelig var det at den ukjente Antero Ojala, nr. 12 i VM, også sikret bronsen på 5000 m. Med disse tre tok Finland godt for seg av de olympiske poengene og det så ut til at de skulle få et slagkraftig lag igjen, men det skulle ikke vare. Skøytesporten ga ikke nok utkomme i vanlige løp hjemme til at det kunne forsvare treningsinnsatsen, og krampaktige innsatser i OL-sesongene skulle bli et kjennetegn de kommende sesongene.
Ojala fortsatte riktignok den gode trenden ved VM 1937 hvor han ble nr. 5, men så var det slutt på topprestasjonene. Dette var en god sesong for Wasenius, med bronse i EM og sølv i VM. Men det begynte å bli mye sølv på ham nå. Året etter var han ikke i form, og klarte en 6.-plass som det beste i VM. Her leverte den unge Lassi Parkkinen en lovende innsats med 9.-plass sammenlagt. Men i EM hadde Wasenius blitt beste finne som nr. 9, det svakeste mesterskap for Finland noensinne. Året etter skulle det være VM på hjemmebane, og dessuten nærmet det seg OL, og sammen med inntrykkene fra det svake 1938 ble det grunnlag for et grundig skippertak. Laginnsatsen ved EM i Riga var bra, selv om det ikke ble medaljer, og i VM på hjemmebane i regnvær mot en gjeng nordmenn som hadde kommet fra rekordstorm på oljeisen i Davos sikret Wasenius seg mesterskapet med en uhyre sterk 1500 m, bedre enn Thunberg i velmaktsdagene, distansen han tapte det på i 1934. Åke Ekman fulgte opp med en fin 5.-plass og det så lovende ut for finsk skøytesport igjen. Og som det ikke var nok sikret Verné Lesche seg sin første VM-tittel for damer i Tampere. De finske kvinnene var også raske til å ta opp skøytesporten da myndighetene under press begynte å løse på restriksjonene, og Liisa Salmi fra Tampere og Verné Lesche fra Helsinki var begge blant de første som satte ISU-godkjente verdensrekorder. Men uflaksen slo til igjen. Krigen kom, russerne sto ved grensen og i stedet for å kjempe om OL-medaljer ble Wasenius sendt hjem fra slagmarken i en kiste.
Forbundet valgte nå Parkkinen som arvtaker etter Wasenius, og selv om de internasjonale konkurransene uteble, kom han opp på et høyt nivå. Både han og Lesche var nok blant de 2-3 beste løperne i verden av sitt kjønn etter 1940, da Norge var i streik, noen av årene kanskje også de aller beste. Parkkinen gjorde seg ikke så bemerket det første etterkrigsåret og heller ikke ved EM 1947, det første etterkrigsmesterskapet. En 8.- og en 10.-plass var alt Finland fikk med seg der, og det så dystert ut. Men Parkkinen dro ikke for å forsvare landsmannen Wasenius sitt VM i Oslo uten sine spesielle hensikter, og etter en sterk og jevn serie klarte han å beseire Sverre Farstad, det nye sprinterlokomotivet til nordmennene, med de nødvendige 22,3 sekundene i samløp på den siste distansen. Oslo-publikummet trøstet seg med at han ikke klarte å slå Liaklev på 10000 m, han lå 2 sekunder etter store deler av løpet, og endte 1,2 sekunder bak. Radioreportasjen fra dette mesterskapet gjorde «to etter Liaklev» til et ordtak i skøytenasjonen. Også Lesche forsvarte sitt eget VM i Drammen uka før, meget lett i russernes fravær.
Alle disse laurbærene var jo en riktig lovende opptakt til OL-sesongen, og som alltid tok man et skippertak i den anledning. Til og med Antero Ojala kom tilbake, om enn ikke i gammelt slag. Men i Pentti Lammio hadde man et lovende emne, som klarte en overraskende bronsemedalje på 10000 m med en god tid da flere av favorittene fikk problemer med tynn luft og fønvind. Parkkinen kom ikke godt i gang i OL, de to første distansene gikk dårlig, men på 1500 m klarte han 4.-plass og på 10000 m ble det sølv. Avslutningen ble god altså, men så skulle disse medaljene forsvares. Til EM i Hamar ble ikke de beste sendt, man konsentrerte seg om å forsvare verdensmesterskapene, som begge gikk på hjemmebane. Først damemesterskapet, samtidig med EM. Dette mesterskapet var ikke så lett å forsvare, for nå var russerne med, og de hadde fått seg et styggelig rykte etter oppvisningsløp i etterkrigsårene. Men nå hadde Lesche fått seg en konkurrent også på det hjemlige planet i Eevi Huttunen fra Kokkola, som var sterk på langdistansene og vant det finske mesterskapet, som Lesche dermed tapte for første gang. I Turku sto slaget mot den gamle fienden som hadde ødet så mye finsk blod i krigens dager. Her bet finnene også godt fra seg på langdistansene og fikk dobbeltseier på 5000 m, men sammenlagt ble Maria Isakova for sterk. Lesche var på god vei mot sølv, de tre andre russerne var ikke så sterke, men på 1000 m ble det fall, og dermed ble det til slutt tredobbelt russisk, til og med norske Thorvaldsen kom foran de to finske løperne. I VM for menn i Helsinki to uker etter ble det nye skuffelser. Det begynte så bra. I OL hadde finnene vært uten gode sprintere, men Mauri Suomalainen, som ikke hadde vært med dit, sto nå fram og tok bronse på 500 m etter russeren Kudriatsev og amerikaneren Werket. Men nå var Parkkinen ikke i slag. Beste plassering sto Lammio for med 5.-plass på 10000 m, men han var reint for dårlig på de korte. Sammenlagt ble Kalevi Laitinen best, helt nede på 9.-plass, og de to andre endte på 10.- og 12.-plass av de 12 som kvalifiserte seg til 10000 m. Det dårligste finske VM gjennom tidene. Finnene var redusert til statister på hjemmebane.
Det ble en bølgedal de aldri kom seg helt opp av. Forholdene var fortsatt fattigslige, krigsbøtene til Sovjet veide tungt. Neste sesong var Lammio og Suomalainen borte fra toppskiktet. Til EM i Davos sendte de ikke løpere, og i VM ble Laitinen igjen best med 9.-plass, men nå var han eneste finne på 10000 m og det var ikke en antydning til finske medaljer på enkeltdistansene for første gang. Ny bunnrekord igjen, altså. I Kongsberg avsluttet Verné Lesche sin karriere med å slå Schou-Nilsens verdensrekord på 5000 m med 9.26,8 i et rivende oppgjør med den nye russerinnen Rimma Zjukova. Men russerne hadde forbedret seg enda et hakk fra fjoråret, særlig i de korte løpene, og var nå helt håpløse å få ram på i sammendraget. Lesche fant kjærligheten på Kongsberg og stolte på evnene til arvtakeren Huttunen når det gjaldt å forsvare de finske tradisjonene. I 1950 var det EM for menn i Helsinki, og her tok Parkkinen et skippertak med sølv på 500 m og 5.-plass sammenlagt tross en svak 10000 m, hvor han var eneste finske deltaker. Men VM i Eskilstuna ble igjen ny bunnrekord, med 10.-plass på Laitinen som beste og eneste plassering. Også i dame-VM i Moskva var resultatene begredelige. Året etter viste ingen tegn til bedring på herresiden. I EM i Oslo ble det en ny 9.-plass på Laitinen, som forsvarte de blåhvite fargene mest trofast i denne perioden, og til VM i Davos ble det ikke sendt noen. Men merkelig nok uteble russerne fra VM for damer i Eskilstuna, og Eevi Huttunen, som var i godt slag igjen, tok et kjærkomment mesterskap etter sterke løp på de tre lengste distansene.
Til OL-sesongen ble det satt av noen ressurser til forberedelser, Parkkinen forberedte seg godt og Lammio og Ojala la seg i trening igjen. Ved EM i Östersund ble det 4.-plass på Parkkinen og seier på 500 m, mens Lammio ble nr. 9 med 5.-plass på 10000 m. Men det skulle vise seg at det ikke var nok med det vanlige skippertaket denne gangen. Parkkinens 6.-plass på 1500 m var beholdningen da Lammio gikk inn på andreplass på 10000 m i 8. par etter et sterkt løp hvor han tok ut sitt ytterste. Men i paret etter ble han henvist til 4.-plass av Broekman og Asplund. Det var det første OL uten finske medaljer, når man ser bort fra 1932. Men tenåringen Toivo Salonen fra Pieksämäki viste lovende sprintertakter med en 8.-plass på 500 m. Pentti Lammio avsluttet sesongen direkte etter OL, og til VM på Hamar sendte man bare Parkkinen og Ojala. Her gikk Parkkinen et av sine beste mesterskap med sølv på 5000 og bronse på 10000 m og klar sølvmedalje sammenlagt bak den uslåelige Andersen. Samtidig gikk VM for damer hvor Huttunen i sin hjemby Kokkola endte på 5.-plass og etter en bronse på 3000 m møtte Zjukova slik Lesche hadde gjort i Kongsberg 3 år før. Kampen ble drabelig og det sto om de to klart beste tidene, men denne gangen ble det Zjukova som seiret med noen få tideler. Norske Thorvaldsen tok her bronse og var den siste som tok en sammenlagtmedalje fra russerne inntil Stien Kaiser gjorde det i 1965(!)
1953-sesongen ble omtrent som 1948. Salonen holdt det han lovet og vant 500 m i EM på Hamar, men Parkkinen holdt seg hjemme for å forberede seg til VM i Helsinki, slik at EM igjen ble uten finner på 10000 m. Og VM gikk ikke noe likere enn det gjorde den gangen, en 12.- og sisteplass sammenlagt var det han fikk med seg. Russerne, som var fryktet etter verdensrekordseriene sine på Medeo, var nå på plass igjen for godt, men Salonen vant igjen 500 m klart. I VM for damer på Lillehammer var det fenomenale forhold, og Eevi Huttunen satte lavlandsrekord på 5000 m med 9.06,1, bare 4,5 sekunder bak Medeo-rekorden til Zjukova. Parkkinen la opp etter VM, og Salonen ble satt til å trene kondisjon for å overta etter ham. Han ble eneste finske deltaker til VM i Sapporo tidlig neste sesong, og ble nr. 11 etter en svak 10000 m og 4.-plass på 500 m. EM gikk i Davos og denne gangen stilte finnene med fullt lag. Her hadde man fått forsterkning av Juhani Järvinen, som hadde gått sterke løp i arbeideridretten og nølende hadde gått over til de borgerlige. Järvinen viste en imponerende jevnhet og endte på 5.-plass, tett bak bronsevinneren Ericsson. Salonen tok sølv på 500 m bak det nye russiske sprinterfenomenet Grisjin. I VM for damer i Östersund vant Huttunen igjen 5000 m, og var denne gangen bare 0,107 poeng fra bronse. Det var tegn til håp om en ny fremtid for finsk skøytesport.
Det håpet kom ikke til utløsning året etter. I EM i Falun var ikke Järvinen med. Salonen tok sølv på 500 m, men uteble fra resten av mesterskapet. I VM i Moskva var Järvinen med, men totalt ute av form. Her vant Salonen 500 m, også foran Grisjin, men var langt fra å kvalifisere seg til 10000 m, som gikk uten finner for første gang. I VM for damer i Kuopio ble Huttunen igjen nr. 4, men fikk bare sølv på 5000 m, hvor hun igjen møtte Zjukova og tapte. Russerne var nå lei av å miste medaljer på langdistansene, og fikk sørget for at 5000 m ble byttet ut med 1500 til neste mesterskap. Huttunen var ikke glad for dette, og uteble fra neste mesterskap, hvor Iiris Sihvonen klarte en pen 6.-plass som beste ikkerusser. Det var også irriterende at dameløpene ennå ikke hadde kommet med i OL, de skulle opprinnelig vært innført i de lekene som ble avlyst i 1940. I lekene i 1956 viste russerne seg så dominerende som man hadde ventet. Lekene ble også skuffende for de finske løperne, spesielt på langdistansene, men det tok seg opp på 1500 m, der Salonen gikk inn på den sensasjonelle tiden 2.09,4 i første par, og Järvinen fulgte opp med klar andreplass på 2.09,7 i niende. Grisjin og Mikhailov i 11. og 12. forvandlet dobbeltseieren til bronse, men man var iallfall ikke medaljeløse. I VM på Bislett var innsatsen under enhver kritikk, for andre gang kom ingen finner med på 10000 m, selv om antallet deltakere på distansen nå var økt til 16, og Salonens delte bronse på 500 m var alt man fikk med seg. Det så ikke lovende ut foran EM på hjemmebane to uker etter, men her ble det tross alt 6.- og 8.-plass sammenlagt på Järvinen og Salonen, og sistnevnte tok bronse både på 500 og 1500 m.
I 1957 var Huttunen med igjen, og i VM på hjemmebane i Imatra vant hun 3000 m mens Sihvonen tok sølv på 1000 m og nesten klarte det samme på 500 m, slik at hun igjen ble beste ikkerusser på 6.-plass. Blant mennene var det ikke bedring å spore, Järvinen ble eneste sammenlagtpremierte med en 12.- og en 11.-plass og Salonens 500 m i VM var det eneste medaljeløpet, men med to 4.-plasser tett bak medaljetrioen viste Järvinen at han var en av verdens beste 1500 m-løpere. I 1958 skulle man ha VM på hjemmebane. OL begynte å nærme seg igjen og det ble penger til litt satsning. I EM tok Salonen og Järvinen sølv og bronse på 1500 m og viste hvor det fremste OL-håpet lå. Salonen ble nr. 6, Järvinen gikk to gode løp, men mistet en enda bedre plassering på en dårlig 500 m og en elendig 10000 m. Duoen Salonen og Järvinen var populære, og det var store tilskuermasser på Olympiastadion under VM 15.-16. februar. Salonen klarte sølv på 500 m med 44,3, bare 1/10 fra gullet, men i resten av mesterskapet gikk det skitt, og det endte med 10.-plass. Järvinen gikk en meget god 1500 m og var langt foran alle andre unntatt Gontsjarenko, som vant distansen og mesterskapet, men ble for langt etter på de andre distansene og endte på 8.-plass. Ikke helt etter publikums ønsker. De to andre finnene på laget var rene statister. Huttunen hadde igjen et sabbatsår, og denne gangen fulgte ikke Sihvonen opp heller. Med hennes 11.-plass ble damemesterskapet det dårligste gjennom tidene for Finland.
1959-sesongen ble innledet lovende med en dobbeltlandskamp som Norge arrangerte 24. og 25. januar mot Nederland og Finland på Bislett. Järvinen knuste Roald Aas på 1500 m og ble best sammenlagt i den lille kombinasjonen med Salonen på 3.-plass. Og til tross for at treeren i det finske mesterskapet Jorma Sinkkonen ikke kunne stille andre dag, vant finnene landskampen så klart som 88-56, den første finske seieren over Norge i en egentlig landskamp. Det må nok bemerkes at nordmennene, uvitende om den finske fremgangen, hadde tatt ut det beste laget mot Nederland. Men hvis de to landene hadde møtt hverandre med alle sine beste løpere på plass er det uvisst hvordan det ville gått denne sesongen. Det fortsatte uka etter med EM i Göteborg. Her vant Salonen 500 m og Järvinen 1500 m, og Järvinen hadde et så stort forsprang på Knut Johannesen at Kuppern måtte gå over evne på 10000 m for å sikre seg mesterskapet. Men det ble finsk sølv og bronse sammenlagt, og fosterlandet var høyere oppe enn det hadde vært noen gang siden krigen. Så opprant et nytt VM på lykkearenaen Bislett. 500-meteren gikk greit, men det ble ingen medalje, siden det her var overraskende gode spesialsprintere med. På 5000 m skuffet Salonen, men hjemmefavoritten Johannesen overbeviste heller ikke, mens Järvinen gikk et sterkt og jevnt løp på 8.13,6, tett bak den norske milslukeren, fikk bronse på distansen og ledet klart sammenlagt etter første dag. På 1500 m knekket først Järvinen Merkulov i et spennende samløp. Så fikk Salonen god drahjelp av sprinteren Alv Gjestvang, vant distansen med 2.15,8 og tok igjen mye av det tapte. Finsk dobbeltseier på en distanse i VM for første gang siden 1939, og dobbelt finsk i sammendraget foran 10000 m. Salonen gikk et godt milløp i 1. par. Merkulov var den farligste konkurrenten og hadde bare 3,5 sekunder å ta igjen på Salonen, men endte 1/10 bak. I 5. par gikk Järvinen igjen et jevnt og sterkt løp, slo Gontsjarenko med nesten en langside og tok en klar ledelse sammenlagt. Den eneste som kunne slå ham nå var Johannesen, men han fikk sin fulle hyre med makkeren Pesman, og holdt seg også bak Salonen, så det ble dobbelt finsk sammenlagt også, for første gang siden det første Bislett-mesterskapet 1925! Og junioren Tapiovaara debuterte med god 5000 m-innsats og 14.-plass sammenlagt. Järvinen avsluttet sesongen med en historisk verdensrekord på 1500 m i prøvelekene i Squaw Valley med 2.06,3. Samtidig vant igjen Eevi Huttunen 3000 m i damenes VM i Sverdlovsk og ble nr. 5 sammenlagt som beste ikkerusser, mens Sihvonen ble nr 7 som nest beste ikkerusser og tok bronse på 500 m. Jo, man var tilbake for fullt.
Det gikk mot ny OL-sesong, forberedelsene var intense. For intense viste det seg, for da sesongen begynte var det klart at Järvinen var overtrent. I det våte EM på Bislett var han helt ute av lage og fikk ikke gå 10000 m. Salonen var heller ikke i samme slag som før og ble bare nr. 5, med bronse på 500 m. Men Keijo Tapiovaara fikk et gjennombrudd med sølv på 5000 m og 8.-plass sammenlagt. Ved VM for damer i Östersund fikk Huttunen bare bronse på 3000 m, langt etter vinneren. Det underlige VM i Davos ble katastrofe, ingen finner kom med til 10000 m, og Salonens 6.-plass på 500 m var beste plassering. Det bedret seg litt i OL, men ikke nok. På de to første distansene ble det forsmedelige 7.-plasser til Salonen og Tapiovaara. På spesialdistansen 1500 m ble det 4.-, 5.- og 7.-plass, med Jouko Jokinen som overraskende bestemann i et tidlig par som ikke hadde så mye vind som de andre. Man ble ikke helt medaljeløse denne gangen heller, da Huttunen tok en ny bronse på 3000 m i de første olympiske dameløpene.
Men året etter var det full oppløsning. Järvinen gikk over til arbeideridretten igjen, i frustrasjonen over det borgelige forbundets behandling av suksesstreneren, som hadde tatt jobb som svensk landslagstrener. Huttunen la opp og Sihvonen trappet kraftig ned. Ved EM på hjemmebane sviktet også publikum for første gang også i et mesterskap. Ingen finner kom til 10000 m, og Jokinens 5.-plass på 500 m var beste plassering. Året etter hadde Tapiovaara en brukbar sesong med 10.-plass i EM og 12.-plass i VM. Et nytt håp tentes også i dameklassen da Kaija Mustonen kvalifiserte seg til 3000 m. I 1963 var Järvinen tilbake, men langt fra i gammel form. Tapiovaara var også på retur. Men Jouko Launonen, som hadde debutert i det sørgelige EM 1961, viste lovende takter i EM med en jevn serie og 11.-plass sammenlagt. Det var han som skulle bli den nye etterfølgeren, som skulle ofre blod, svette og penger for å forsvare fosterlandets ære.
OL-sesongen 1964 begynte ikke lovende. Ingen finner på 10000 m i EM og beskjedne plasseringer. Og i OL gikk det riktig ille for herrelaget med Launonens 4.-plass på 1500 m som eneste poengplassering. Men Kaija Mustonen fikk et gjennombrudd med sølv på 1500 og bronse på 1000 m. I VM i Kristinehamn ble hun nr. 4 sammenlagt med bronse på 1500 m. Så fulgte VM for menn i Helsinki. Men nå var publikums tålmodighet slutt og bare noen spredte flokker fant veien til Olympiastadion, som grinte med glisne, kalde tribuner mot de to finske deltakerne. Launonen falt igjennom her og kom ikke med til 10000 m, men Järvinen reddet seg med og fikk tross alt en 9.-plass sammenlagt.
Var finsk skøytesport død? Vel, det kunne virke som om den var det som en utendørs publikumsidrett. TV-alderen hadde kommet, og mange fulgte sendingene, men de som hadde flokket seg rundt mesterskapsarenaene fortsatte nå festen i hockeyhallene, som vokste opp som paddehatter i disse årene og ble uhyre populære. VM var et hardt slag for det finske skøytefolket. Men de var ikke oppsatt på å legge inn årene uten videre, iallfall ikke alle. VM hadde vært et brutalt underskuddsforetak, men likevel var det tross alt bedre tilgang på ressurser enn i de harde etterkrigsårene. Man hadde fortsatt dyktighet og arbeidsevne. Og et par løpere som var villige til å satse. 1965-sesongen begynte ikke godt. EM ble igjen det verste noensinne. Launonen falt på 500 m og ble upremiert i sammendraget. Ingen distanseplasseringer blant de 10 beste. Men Launonen reiste seg etter nederlaget. Han visste at han kunne gjøre bedre. VM gikk på Bislett, den finske lykkebanen. Han hadde bestemt seg. Han skulle bli verdensmester! De to første distansene gikk bra og han var nr. 2 i sammendraget etter Antson, som hadde vist betydelig dårligere langdistanseform. Launonen gikk forbi etter en forrykende 1500 m i samløp med Ard Schenk. Nordmannen Moe vant distansen og de skulle møtes på 10000 m, men alle visste at nordmenn ikke klarte å vinne VM på Bislett. Launonen løp som vanlig aggressivt fra start. Forspranget hans var lite, og det var ingen grunn til å la nordmannen bestemme tempoet. Men Moe var kjent for sine tempovekslinger, og var i god form denne søndagen. Da han satte inn angrepet midtveis, kunne Launonen ikke svare. Men tross alt holdt det til sølv, verken Nilsson i 3. eller Antson eller Schenk i 4. par kunne hamle opp med ham, selv om alle var temmelig nære, særlig sistnevnte. Skøyteverdenen sukket lettet. Finland var tilbake. Launonen var skråsikker på at dette ikke skulle bli den siste finske sammenlagtmedaljen i et allroundmesterskap. Det kan hende han får rett. Men ennå 39 år etter vet vi det ikke. I VM for damer på hjemmebane i Oulu imponerte ikke Mustonen, men hun fikk for første gang følge på 3000 m av Kaija-Liisa Keskivitikka, som kunne nådd brukbart opp i sammendraget uten et fall på 1000 m.
De følgende årene ble preget av en serie hederlige resultater fra Launonen og Mustonen. Han ble nr. 9 i EM 1966, men uplassert i VM. Hun ble nr. 5 i sitt mesterskap, med 4.-plass på begge langdistansene. Oppmuntret av sølvet i 65 hadde forbundet søkt og fått EM 1967, men de turte ikke legge det til Olympiastadion, den eneste skøytebanen av internasjonal standard i hovedstaden. I Lahti søkte de OL, og hadde bygd en bane av god standard, så det ble lagt dit. Men mesterskapet ble ødelagt av kulda, Lahti-mesterskapet huskes med gru av alle som var til stede og ble verken noen propaganda for skøytesporten eller for OL-søknaden til Lahti. Tilskuerne var enda færre enn i 64, bare noen få hundre, og de fleste var utlendinger. Sportslig gikk det også skeis, uten finske sammenlagtpremier. Launonen pyntet noe på det med en 8.-plass i VM, og Mustonen fikk det samme i sitt VM og bronse på begge langdistansene. For tredje gang var Keskivitikka med på 3000 m. Tross alt var Finland fortsatt en av de større skøytenasjonene og fast innslag i 5-landskampene som begynte i 1966, man klarte å få fram talenter som skapte en viss bredde.
I OL-året ble det først en 5.-plass på hjemmebane i VM for Mustonen og bronse på 3000 m, og med både Keskivitikka og Arja Kantola på siste distance. I Grenoble åpnet Mustonen bra med delt 6.-plass på 500 m. På 1500 m klarte verdensmesteren Stien Kaiser bare såvidt å slå tida til norske Sundby i 5. par, og i paret etter slo Mustonen tida hennes med over to sekunder. To par senere var Geijssen nære, men russerne var ikke i nærheten, og det holdt til en etterlengtet gullmedalje, den første siden 1928! Hun hadde best uoffisiell poengsum av alle sammenlagt og tok dessuten sølv på 3000 m. Det skulle ikke bli den siste OL-medaljen, mente de finske lederne, og 36 år etter kan vi jo si at de ennå kan få rett. På herresiden var tenåringen Kimmo Koskinen et av talentene. I EM kom han som et skudd og det betydde at de nå også hadde mer enn én premiert i et mesterskap for første gang siden 1960. Plasseringene var beskjedne, men Koskinens 8.-plass på den finske spesialdistansen 1500 m ga visse løfter. De ble ikke innfridd i OL, der Koskinen tok ut for mye på 5000 m, hvor nivået var blitt forskrekkelig høyt, og Seppo Hänninens 8.-plass på 500 m ble beste plassering. For første gang var de finske mennene uten poengplasseringer i OL. Et skuffet finsk landslag leverte et svakt VM i Göteborg, med bare Koskinen på premielisten som 16.-mann.
Etter OL la Mustonen og Launonen opp, og Koskinen ble den nye etterfølgeren, som skulle ofre blod, svette og penger for å forsvare fosterlandets ære. De ble en serie med 11.- og 9.-plasser, som skaffet landet tremannskvoter, men ikke bidro til å gjøre skøytesporten bemerket i publikums yndest. I 1971, da Koskinen var syk, overtok Raimo Hietala og sikret en 14.-plass i EM og en 12. i VM. Foran OL-sesongen hadde Koskinen forberedt seg spesielt grundig på 1500 m. Verken i EM eller OL fikk han vist det han kunne, men i VM klarte han en 5.-plass på distansen, snaue halvsekundet bak bronsetida til Verheyen. Kvinnene slet med å oppnå premier i mesterskapene. Det hadde dukket opp en serie talenter i kjølvannet av Mustonen, som Arja Kantola, Tarja Rinne og Anneli Repola, men det var ikke ressurser til å utvikle dem tilstrekkelig og de hadde ikke interesse nok til å satse på en glemt idrett, og fra å være ledende i Norden på skøyter for kvinner, ble de nå forbigått av Norge. Tuula Vilkas ble den som bar byrden i disse årene, med 9.-plasser i VM i Helsinki 1971 og EM i Inzell 1972 som best, og hederlige plasseringer på den lengste distansen. Hun holdt det gående til 1976, og klarte også en 7.-plass på 3000 m i Sapporo-OL 1972. De nordiske landskampene for kvinner ble startet i 1966 og holdt det gående i en årrekke. Finland vant i 1967, 1972 og 1974.
Men i 1970 ble det også innført internasjonale sprintmesterskap, og at Hänninen hadde sjanser til å hevde seg der viste han med sin 4.-plass på 500 m i allround-VM. Han ble sendt til USA, men fikk mesterskapet ødelagt av et stygt fall på den første distansen. Året etter gikk det bedre, med 12.-plass, innenfor kvotegrensen, og både han og lagkameraten Leo Linkovesi klarte 8.-plasser på 500 m. Foran OL-sesongen forberedte de seg intenst, og da de begynte å tynne i treningsmengdene mot slutten av januar oppnådde de oppsiktsvekkende tider i Davos. Linkovesi satte verdensrekord på 500 m med 38,0 - han var den første av en lang serie løpere som oppnådde denne tiden, og han satte også rekord sammenlagt med 155,800. Det skulle ikke bli den siste finske verdensrekorden, mente han, og ennå, 32 år senere, kan han jo få rett. Så bar det til Japan og OL. Formen var på topp, trenerne var dyktige, og de var to som begge kunne ta medalje. Men de hadde vekten av Gösta Estlander, Jussi Wiinikainen og Clas Thunberg på skuldrene og da glapp medaljene. Men 5.- og 6.-plassene på 500 m ble de eneste finske poengplasseringene i disse lekene. Og ved VM i Eskilstuna i slutten av februar var vekten borte. Dessverre var ikke den største favoritten Erhard Keller til stede. Men resten av verdens beste sprintere var der, og det var ingen som kunne følge Linkovesi på 500 m. Andre dag var han hele 68/100 foran toeren Muratov. Da gjorde det ikke noe at han hadde en liten svakhet på 1000 m. Det ble nye finske laurbær, Hänninen fulgte opp med 12.-plass, og 4. på den andre 500-meteren, og alle var enige om at dette ikke skulle bli den siste finske laurbærkransen i et internasjonalt mesterskap.
Dessverre skulle det vise seg at en av Launonens hardeste konkurrenter, Jonny Nilsson, hadde fått en skjebnesvanger idé. Han ville lage en proffliga på skøyter, og bilder fra fullsatte Bislett-tribuner fikk amerikanske promotorer interessert. Linkovesi og Hänninen ble med på dette kortvarige proffeventyret, de fikk brukbare plasseringer i mesterskapene (sølv i VM 73 og bronse i EM 74 for Linkovesi) og skaffet seg altså en liten inntekt på lovlig vis, men var knapt å se på hjemlige baner eller i media, og interessen sank til nye lavmål. Det gjorde også prestasjonene i amatørmesterskapene. I mennenes sammenlagtmesterskap var det ikke snakk om plasseringer, men Vilkas ble nr. 10 i EM 1974 og et nytt lovende emne, Paula Halonen, ble nr. 6 i VM 1975. Man deltok også i junior-VM for første gang i 1975, og ble det hele 3 sammenlagtpremier, 7.- og 11.-plass til Matti Liimatainen og Pertti Niittylä for menn og 13. til Pirjo Hyvärinen for kvinner. Foran OL-sesongen plukket man ut en helt ukjent løper, Olavi Köppä, som sa seg villig til å ofre blod, svette og penger for å forsvare fosterlandets ære. Han klarte å erobre en 15.-plass i EM, første mannlige sammenlagtpremie siden 1972, og fikk hederlige plasseringer i OL, men junioren Niittyläs 8.-plass på 1000 m og Paula Halonens 8. på 500 m var beste OL-plasseringer og landet ble uten poeng for første gang. Var finsk skøytesport endelig død? Vel, den rørte på seg, Niittylä ble nr. 6 i junior-VM, og Halonen nr. 5 i VM for damer på Gjøvik, med bronse på 500 m, og nr. 4 i sprint-VM.
Halonen tok sølv på 500 m i VM året etter og ble nr. 12 sammenlagt, men prestasjonskurven var synkende. Ved VM i Helsinki 1978 var både hun og Tarja Rinne langt fra en plass på 3000 m. Köppä klarte en 14.-plass ved EM 1977, men ble siden borte. Økonomien til forbundet ble dårligere, og man begynte å utebli fra mesterskap med stor reiseavstand igjen. Men det fantes fremdeles folk som var villige til å satse, og det fantes trenere som hadde mer teknisk skøytekunnskap enn de aller fleste i verden. Pertti Niittylä ble overtalt til å stille opp som ny etterfølger som skulle ofre blod, svette og penger for å forsvare fosterlandets ære, og man trente opp en gruppe sprintere som hadde utmerket teknikk og begynte å vise gode resultater. Nittyläs resultater i EM 1979, med 8.-plasser på de korteste distansene, virket lovende. Men han traff ikke i formkurven året etter. I OL ble de to 14.-plassene hans de beste finske plasseringene, og det var enda verre enn sist. Men i VM i Heerenvenn lå han plutselig på 4.-plass etter 3 distanser og fikk gå i første pulje på 10000 m - hvor han rotet seg bort i vekslinga og ble disket.
Det så ut til å gå mot en gullalder for de nye finske sprinterne. I VM 1981 kunne de dessverre bare stille med 1, siden de ikke hadde hatt råd til å dra til VM i West Allis året før, men Jukka Salmela gjorde det bra og ble nr. 12 med fine 500-metre. Som de andre nye sprinterne, Nittylä, Jukka Ala-Louko, Esa Puolakka, Jouko Vesterlund og Urpo Pikkopeura, var han glimrende teknisk skolert, og det ga seg utslag i et løp på vårparten i Alma Ata da han ble den første i verden som gikk en 500 m under 37 med 36,8 i et uapprobert stevne. Det var håp. Man hadde fått den første kunstisbanen, Oulunkylä, i utkanten av hovedstaden, og deltok i nordiske sprintlandskamper uten å skjemme seg helt ut. Sprint var fart og spenning, og man håpet at satsing på sprint ville gi skøytesporten et nytt, ungt publikum. Det ble levert og innvilget søknad om sprint-VM 1983. Men samtidig var det krefter i forbundet som holdt på allround som den eneste virkelige skøytesporten og nektet å gi fra seg sin del av de knappe ressursene. Kvinnene skulle også ha sitt, og med Aila Tartia i spissen kvitterte de med å kvalifisere seg til full kvote for første gang i EM 1982. Sprinterne var ikke så heldige. I Alkmaar 1982 falt Ala-Louko og Salmela ble disket, dermed ble det bare 1 deltaker i VM på hjemmebane. Det ble ikke full nedtur, med 9.-plass til Vesterlund og 5. på den ene 500-meteren, men det ble ikke den festen det skulle blitt. Og publikum viste seg ikke.
OL-sesongen brakte ikke noen fremgang for de finske sprinterne. Det ble beskjedne plasseringer, selv om de klarte å øke VM-kvoten til 3. Men Niittylä hadde satset allround, og imponerte i EM med sterke 5000- og 1500-metre. Det kunne blitt bedre enn 10.-plass sammenlagt hvis han ikke hadde spart seg på 10000 m av hensyn til OL. I Sarajevo tok han en 6.-plass på 5000 m, den første finske poengplasseringen siden 1972, og i VM ble han nr. 10, med 5.-plass på 1500 m. Etter OL-sesongen ble det tynnet veldig blant de beste sprinterne, men Niitylä fortsatte å holde et bra nivå i allround, han var god nok til å være et populært innslag ved stevner i utlandet, men ikke god nok til å øke publikumsoppslutningen merkbart hjemme. Han ble plassert i allroundmesterskapene sammenhengende fra EM 1984 til VM 1987, og høydepunktet var 7.-plassen i EM på Bislett 1986 hvor han også tok bronse på 10000 m, det siste mesterskapet på den finske lykkebanen. Det skulle ikke bli den siste finske distansemedaljen, det var de finske lederne iallfall sikre på. Aila Tartia var like trofast blant kvinnene på et litt lavere nivå, men presterte en snau håndfull med 14.- og 15.-plasser. Jouko Vesterlund klarte en pen 7.-plass på 500 m i sprint-VM 1987, men ingen finske sprintere tilfredsstilte de temmelig stive kravene til Calgary-OL 1988, og dette satte en stopper for den finske sprintsatsingen. Niittylä var også nå på hell og klarte ikke bedre enn en 16.-plass på 5000 m som best, dermed ble det igjen bunnrekord i OL.
Pertti Nittylä-epoken var slutt etter OL. Men nå var det en rekke nye allroundtalenter som sto klare til å overta. Mest lovende var kanskje Timo Järvinen, sønnen til den gamle verdensmesteren. Men også Ari Leppänen og Mikko Mäkinen viste takter. Hvem skulle bli den nye etterfølgeren? Leppänen klarte (med litt flaks) en premieplassering i VM 1988, Järvinen det samme i EM 1989, Mäkinen var nære i VM 1989. Samtidig hadde nye ideer begynt å få innpass i finsk skøytesport. All den gamle skøytetekniske ekspertisen var begynt å falle fra, og man var begynt å se på suksessen til den unge skøytenasjonen Østtyskland. Alle ikke-østtyskere var enige om at resultatene kom på grunn av doping og at teknikken deres var håpløs og ubehjelpelig. Men noen finske trenere begynte å se på om det ikke var noe som kunne brukes, og i Outi Ylä-Sulkava fikk de fram et talent som hevdet seg bra i juniormesterskapene med en nokså rendyrket østtysk stil. Men på seniornivå fikk forsøkene ingen gunstige resultater. 1990 ble den svakeste sesongen noensinne, og de følgende årene brakte få oppmuntringer. Harri Ilkka sto fram som et lovende sprinttalent med 5.-plass på 500 m i junior-VM, men falt igjennom som senior. I OL 1992 ble Järvinens 21.-plass på 10000 m det beste resultatet. Forbundet hadde ikke lenger midler eller ambisjoner til å satse på en etterfølger, som skulle satse blod, svette og penger for å forsvare fosterlandets ære. Var Finland endelig utradert som skøytenasjon?
Järvinens sønn hadde slått seg til ro med 23.-25.-plasser i de internasjonale mesterskapene. Men også Seppo Hänninen hadde en sønn, Janne, som 17 år gammel kopierte Ilkkas 5.-plass på 500 m i junior-VM 1993. Skulle han også forsvinne i det tomme intet, som de andre finske talentene? På seniornivå var det håpløst, det ble ikke sendt en eneste løper til OL 1994. Men Hänninen krabbet opp et hakk til 4. i sitt neste junior-VM, og ett hakk til til bronse på hjemmebane i Seinäjoki 1995, hvor både han og Vesa Rosendahl ble premiert sammenlagt. På 90-tallet begynte det også å gjøre seg gjeldende samfunnsmessige strømninger som gjorde det lettere å rekruttere til tradisjonelle og urbane sportsgrener som skøyteløp, og de overlevende ildsjelene fikk fram en viss bredde i de yngre årsklassene. I OL-sesongen 1998 var man tildelt EM for å feire forbundets 100-årsjubileum. Et iherdig arbeid førte til god fremgang på alle fronter. Det ble ikke gode finske resultater i EM, men det var på mange måter et vellykket mesterskap, med flere solgte billetter enn i noe mesterskap på finsk grunn siden 1961, selv om bare et fåtall av publikummerne var finske. Janne Hänninen, som nå bodde i Calgary og hadde kanadisk trener, ble eneste finske deltaker i OL, med en 18.-plass på 500 m som beste resultat, men han ble nr. 15 i sprint-VM og nr. 10 på 500 m i VM på enkeltdistanser i Calgary. Han stabiliserte seg også i gruppe 1 i verdenscupen. Sesongen etter gikk han videre fram, med 8.-plass i sprint-VM og flere plasseringer fra 4.- til 7.-plass i verdenscupen. 2000-sesongen var noe svakere, men han fikk flere plasseringer blant de 10 beste og er etablert i verdenseliten i sprint. Og i det nye årtusenet har fremgangen fortsatt, de siste årene med Timo Järvinen som trener, med de første finske verdenscupmedaljene siden 1987, og år for år høyere poengscore med en økende bredde av løpere oppunder toppen på de kortere distansene. Brødrene Vesa og Risto Rosendahl har gjort gode prestasjoner på 1500 m og Pekka Koskela, som ble premiert sammenlagt ved junior-VM på hjemmebane i Seinäjoki 2001, seiler opp som et nytt sprinttalent med et verdenscupsølv på 100 m. 500 m-sølvet til Vesa i EM 2001 var den første finske distansemedaljen siden 1986. Året etter tok han bronse på 1500 m. I 2003 kom han med på 10000 m som første finne siden 1989. Den tidligere rulleskøyteløperen Mika Poutala skaffet Finlands første distanseseier siden 1972 da han vant 500 m i EM 2004. Hänninen fikk også sin første distansemedalje i sprint-VM i 2004. I OL 2002 deltok Hänninen og Rosendahl-brødrene. Det gikk ikke så bra, med en 10.-plass på 1000 m som beste prestasjon. Men framgangen er iallfall påtakelig, og Finske skøyteløpere har endelig lagt storhetstida bak seg, de lar ikke Thunberg, Skutnabb og Parkkinen tynge seg ned lenger og har igjen klatret til et nivå hvor de betyr noe i internasjonal skøytesport.
Statistikk:
Finske rekorder:
Pekka Koskela 9,49 Collalbo 15 feb 2004
Janne Hänninen 35,00 Salt Lake City 1 des 2001
Janne Hänninen 1.08,45 Salt Lake City 16 feb 2002
Janne Hänninen 1.46,4 Salt Lake City 19 feb 2002
Vesa Rosendahl 3.53,28 Calgary 6 okt 2001
Vesa Rosendahl 6.39,87 Calgary 15 mar 2001
Vesa Rosendahl 13.59,91 Calgary 16 mar 2001
Janne Hänninen 139,300 Salt Lake City 1-2 des 2001
35,00 - 1.08,75 - 35,39 - 1.09,07
Mika Poutala 155,617 Erfurt 15-17 nov 2002
37,30 - 3.57,73 - 1.51,42 - 6.55,56
Vesa Rosendahl 155,278 Calgary 15-16 mar 2001
37,18 - 6.39,87 - 1.48,35 - 13.59,91
Virve Mäkelä 41,61 Medeo 20 mar 1985
Jenny Andberg 1.23,92 Calgary 16 mar 1997
Jenny Andberg 2.07,50 Calgary 15 mar 1997
Outi Aunula 4.29,93 Hamar 13 des 1997
Outi Aunula 7.50,95 Heerenveen 10 jan 1999
Mari Moisala 22.38,2 Rovaniemi 24 mar 1996
Virve Mäkelä 168,765 Medeo 20-21 mar 1985
41,61 - 1.24,69 - 42,49 - 1.24,64
Outi Aunula 177,249 Hamar 4-5 des 1993
44,12 - 2.10,30 - 1.26,83 - 4.37,69
Outi Aunula 179,533 Heerenveen 8-10 jan 1999
44,02 - 2.09,52 - 4.31,47 - 7.50,95
VM: 12
Verdensmestre: 7
EM: 7
Europamestre: 4
SVM: 1
Sprintmestre: 1
DVM: 3
Verdensmestre for kvinner: 2
Mesterskap for menn: 17
Skøytemestre for menn: 9
Mesterskap (allround) for menn: 16
Skøytemestre (allround) for menn: 8
Mesterskap (allround) for kvinner: 3
Skøytemestre (allround) for kvinner: 2
Mesterskap (allround), begge kjønn: 19
Skøytemestre (allround), begge kjønn: 10
Mesterskap, begge kjønn, sprint, allround og enkeltdistanser:
20
Skøytemestre, begge kjønn, sprint, allround og enkeltdistanser:
11.
Finske sammenlagtmestre:
Gustav Estlander EM 1898
Franz F. Wathén VM 1901
John Wikander EM 1905
Clas Thunberg EM 1922, 28, 31, 32, VM 1923, 25, 28, 29, 31
Julius Skutnabb EM 1926
Birger Wasenius VM 1939
Verné Lesche VM 1939, 47
Lassi Parkkinen VM 1947
Eevi Huttunen VM 1951
Juhani Järvinen VM 1959
Leo Linkovesi SVM 1972
Finske distansevinnere i internasjonale mesterskap:
1.Clas Thunberg 31, 17 i EM og 14 i VM
2.Verné Lesche 13 i DVM
3.Eevi Huttunen 7 i DVM
4.Franz F Wathén 6, 2 i EM og 4 i VM
5.Ossi Blomqvist 5, 3 i EM, 2 i VM
Toivo Salonen 5, 2 i EM, 3 i VM
7.Gustav Estlander 4 i EM
John Wikander 4, 2 i EM, 2 i VM
Birger Wasenius 4, 1 i EM, 3 i VM
10.Julius Skutnabb 3 i EM
11.Jussi Wiinikainen 2 i VM
Gunnar Strömsten 2 i VM
Uno Pietilä 2 i VM
Lassi Parkkinen 2, 1 i EM og 1 i VM
Leo Linkovesi 2 i SVM
16.Walter Ylander 1 på 10000 m, EM i Stockholm 1905 (20.13,2)
Antti Wiklund 1 på 1500 m, VM i Trondheim 1907 (2.33,0)
Walter Bergström 1 på 10000 m, EM i Helsinki 1922 (18.35,0)
Ismo Korpela 1 (delt) på 500 m, VM i Tampere 1927 (46,3)
Juhani Järvinen 1 på 1500 m, EM i Göteborg 1959
(2.15,5)
Mika Poutala 1 på 500 m, EM i Heerenveen 2004 (36,09)
Altså 21 distansevinnere tilsammen, og de har tatt 97 distanseseire, hvorav 36 i VM for menn (12 på 500, 11 på 1500, 6 på 5000 og 7 10000 m), 39 i EM for menn (16 på 500, 12 på 1500, 6 på 5000 og 5 på 10000 m), 20 i VM for kvinner (1 på 500, 5 på 1000, 6 på 3000 og 9 på 5000 m) og 2 i sprint-VM for menn (begge på 500 m).
Finske poengplasseringer i OL:
| GULL | Sølv | bronse | 4. | 5. | 6. | |
| 500 m menn | 1 | 2 | 3 | 1 | ||
| 1000 m menn | ||||||
| 1500 m menn | 2 | 2 | 5 | 1 | 1 | |
| 5000 m menn | 1 | 3 | 1 | 2 | ||
| 10000 m menn | 1 | 3 | 1 | 1 | 1 | |
| Sammenlagt, menn | 1 | 1 | ||||
| Totalt menn | 6 | 6 | 7 | 6 | 5 | 4 |
| 500 m kvinner | 1 | |||||
| 1000 m kvinner | 1 | 1 | ||||
| 1500 m kvinner | 1 | 1 | 2 | |||
| 3000 m kvinner | 1 | 1 | 1 | 1 | ||
| 5000 m kvinner | ||||||
| Totalt, kvinner | 1 | 2 | 2 | 2 | 1 | 3 |
| Totalsum | 7 | 8 | 9 | 8 | 6 | 7 |
Finske OL-vinnere:
1.Clas Thunberg, 1500 og 5000 m og sammenlagt i Chamonix 1924
(2.20,8 og 8.39,0), 500 og 1500 m i St. Moritz 1928 (43,4 og 2.21,1)
2.Julius Skutnabb, 10000 m i Chamonix 1924 (18.04,8)
3.Kaija Mustonen, 1500 m i Grenoble 1968 (2.22,4)
De mest brukte landslagsutøverne:
1.Pertti Niittylä 27 representasjonsoppgaver
2.Toivo Salonen 25
3.Clas Thunberg 23
4.Janne Hänninen 19
5.Juhani Järvinen 18
6.Tuula Vilkas 16
7.Jouko Launonen 15
8.Jouko Salakka 14
Aila Tartia 14
Timo Järvinen 14
11.Kalevi Laitinen 13
Lassi Parkkinen 13
Kimmo Koskinen 13
14.Julius Skutnabb 12
Birger Wasenius 12
Kauko Salomaa 12
Eevi Huttunen 12
Kaija Mustonen 12
Seppo Hänninen 12
Vesa Rosendahl 12
21.Ossi Blomqvist 11
Antero Ojala 11
23.Franz Fredrik Wathén 10
Arja Kantola 10
Risto Rosendahl 10
26.Åke Ekman 9
Kaija-Liisa Keskivitikka 9
Raimo Hietala 9
Outi Aunula 9
30.Gunnar Strömsten 8
Pentti Lammio 8
Iiris Sihvonen 8
Keijo Tapiovaara 8
Jouko Jokinen 8
Paula Halonen 8
Urpo Pikkopeura 8
37.John Wikander 7
Walter Tverin 7
Kurt Skutnabb 7
Verné Lesche 7
Leo Tynkkynen 7
Leo Linkovesi 7
Olavi Hjellman 7
Jouko Vesterlund 7
45.Wäinö Wickström 6
Uno Pietilä 6
Jaako Niemi 6
Olavi Köppä 6
Pirjo Hyvärinen 6
Taina Salmia 6
51.Gustav Estlander 5
Asser Wallenius 5
Toivo Ovaska 5
Anneli Repola 5
Jukka Ala-Louko 5
Maila Lehtimäki 5
Pekka Koskela 5 (til sammen 173)