Tilbake til menyen

Språket er vår gave og forbannelse - det er språket som gjør oss til mennesker. Med språket kan vi kommunisere om ting som ingen andre dyr kan tenke seg, men det kan også brukes til å formidle nøyaktig ingenting eller sperre for formidling av informasjon, og det kan føre til at vi glemmer evner som ellers ville gjort livet bedre eller effektivere for oss. Språket gjør oss grenseløse, ingenting er umulig for oss, verken de største heltebragder eller de usleste forbrytelser. Språket gjør oss til åndsvesener, en skapning som kan forlate denne verden og skape en ny med uante perspektiver av skjønnhet og dybde, men som også er i stand til fullstendig å ødelegge den fysiske verden vi bebor.

Det er overveiende sannsynlig at Homo erectus som levde fra 1,8 til 1/2 million år siden hadde et språk, siden kraniet viser tegn til at språksenteret kan ha vært utvikla, og strupehodet kan ha ligget lavt som hos de moderne menneskene, slik at de kunne variere stemmelydene mer enn forgjengerne. Redskapstypen (acheulen) er forbløffende ensartet i hele denne perioden, og så avansert at det er vanskelig å tenke seg at oppskriften ligger i naturen, i genene, den er sannsynligvis et kulturprodukt, skapt og vedlikeholdt ved hjelp av språket. Også Homo habilis, som levde fra 2,5 til 1,5 millioner år siden, lagde redskaper, bl.a. ved å hugge av biter av steiner, og kanskje brukte de et slags språk for å forklare hvordan det skal gjøres. Også de eldre australopithecusformene for så langt tilbake i tid som opptil 10 millioner år siden gikk oppreist, noe som innebar at de kunne frakte med seg ting i hendene. Det er mulig at det var en slik nærhet til en lang rekke forskjellige ting som skapte et behov for å skille og identifisere dem ved navn.

Selv om redskapskulturen til Homo erectus er forbløffende ensartet, utvikler arten seg betydelig i løpet av en drøy million år, og spesielt påfallende er utviklingen av det gjennomsnittlige hjernevolumet, som økte med oppimot 50 % i perioden. Muligens har mye av denne veksten sammenheng med utviklingen av språkfunksjonen og tilpasningen til de endringene av tilværelsen som den fører med seg. Det neste trinnet i utviklingen er Homo sapiens, altså oss selv, som også innbefatter neandertalerne. Hos oss er tilpasningen til språket ført videre, vi er de mest spesialiserte kommunikatørene i dyreriket. Nå skyter kulturutviklingen en voldsom fart og har etterhvert akselerert til et ukontrollerbart tempo. Den ene nyvinningen har avløst den andre, vi fikk skriftspråk, boktrykkerkunsten, radio og TV, telefon, datamaskiner og Internett. Alt dette gir oss flere muligheter til å utnytte språket, og språket blir stadig viktigere for oss. Bare i løpet av de siste 100 åra har språkbruken vokst enormt. Men kan dette faktisk svekke evnene våre til å tenke abstrakt? Hvis du spør en tilfeldig person i dag, er det nesten umulig å finne noen som ikke sier at de bruker språket til å tenke med. Folk som Albert Einstein og andre som bare bruker ord til å kommunisere med, vil kanskje bli enda sjeldnere enn før.

Det fundamentale ved språket er at det er symbolsk. I motsetning til andre signaler i dyre- og planteriket som har en forhåndsprogrammert, instinktiv tilknytning til betydningen, er betydningen av de menneskelige ordene definert ved overenskomst mellom de som bruker språket. Utformingen av ordet er i prinsippet fullstendig fri, derfor ser vi den tendensen som finnes i alle språk at de forandrer seg med tida. I menneskespråket er ikke ordet uløselig knyttet til begrepet. Shakespeare sa: «A rose by any other name would smell as sweet.» Men det er likevel uhyre sjelden at et ord utformes fullstendig fritt. Når man skal sette navn på et nytt begrep bruker man vanligvis et eller flere ord med kjent betydning og modifiserer litt. Og det er vanlig å bruke litt god språksans også, man vil gjerne finne et ord som «passer» til begrepet. Hvem ville kalle en rose «æsjurff» eller «uglyflower»? Så språket følger ikke frihetsprinsippet fullstendig.

Og det er fordi vi også har fått overlevert en velutviklet evne til ikke-symbolsk lydkommunikasjon, som antakelig ble brukt av våre forfedre Australopithecus og Homo habilis mens de holdt på med å utvikle det symbolske språket. Mest slående kommer dette til uttrykk i musikken. Musikk er mest underholdning for de fleste, men hvis du hører etter og tenker etter hvordan du reagerer på de forskjellige strofene i musikken merker du at den forteller deg noe, uten at du vanligvis tolker og analyserer og klassifiserer budskapet slik du gjør med en språkmelding. Noen musikere og komponister er spesielt flinke til å formidle et slikt budskap i musikken og kan male lydlandskap og scener som det kan være underlig å vandre i, fordi du vandrer tilbake til din egen fortid, til Homo habilis og Australopithecus som levde og kommuniserte bare i samsvar med instinktene sine, til den verden som du også besøker hver natt i drømmene dine.

Men prinsippet for et slikt symbol er at du kan bruke det til å symbolisere hva du vil. Dette er av fundamental betydning for oss mennesker, fordi det er en evne som er unik for oss. Instinktene våre er genetisk programmerte atferdsmønstre som vi har utviklet for å klare oss best mulig i det miljøet hvor vi er født til å leve. Hvis et språkløst dyr kommer ut for en situasjon som instinktet ikke har noe program for, vil det få et problem. Hvis det finner en gjenstand som instinktet ikke forteller hvordan det skal bruke, vil det vanligvis ikke kunne bruke den. Mange dyr har et velutviklet signalspråk, og kan fortelle hverandre slike ting som for eksempel at det henger modne frukter av et bestemt slag i et tre i en bestemt retning. Men situasjoner og gjenstander som de ikke forstår instinktivt har de som oftest ikke noe signal for, eller bare en begrenset evne til å signalisere om slike ting. For mennesker finnes det ikke slike grenser, hvis de kommer ut for situasjoner og gjenstander som de ikke forstår setter de ganske enkelt navn på dem og har dermed et verktøy til å håndtere dem med.

Språket er vårt viktigste verktøy og våpen og utgjør vår identitet som språkvesener. Det gjør oss i stand til å gå utenfor de grensene som instinktene våre setter for oss. Dermed kan vi forflytte oss fra de mest knugende havdyp til det lufttomme verdensrommet, konstruere de mest finurlige produkter og de mest finurlige verktøy for å bygge nye produkter, avlure naturen dens dypeste hemmeligheter og åpne rom i sinnets lønnganger som er lukket for alle andre dyr. Men språket gjør oss også i stand til å bryte lover som naturen har nedlagt i oss for å beskytte oss, derfor kan vi også drepe, plyndre, lyve og mishandle som ingen andre dyr. Med ordet kan vi snakke samvittigheten til taushet og det kan også brukes til å dysse evner og instinkter som vi ellers kunne beriket dagene våre med i dyp, drømmeløs søvn. Som alle andre ting er språket verken godt eller ondt, det er bare seg selv, og du kan bruke det til hva du vil.
 

Tilbake til menyen