Sn, atomnr. 50, molvekt 118,710 g, elektronkonfigurasjon: (Kr)+5s2-4d10-5p2, smeltepunkt 231,9681 °C, kokepunkt 2270 °C, tetthet 5,75 g/cm³ (grått) og 7,31 g/cm³ (hvitt). Tinn har en varmeledningsevne på 0,668 W/cm/K ved 25 °C, omtrent som er gjennomsnittlig metall, litt mindre enn platina og litt mer enn tantal. Varmeutvidelseskoeffisienten er 0,000020 pr. K ved 0 °C, også ganske gjennomsnittlig for metaller, litt mindre enn mangan, men mer enn sølv. Tinn er også en middels god elektrisk leder med en motstandsevne på 11,0 mikrohm-cm ved 0 ºC, litt mindre enn niob og litt mer enn platina. Hvitt tinn er svakt paramagnetisk med en magnetiserbarhet på +0,0000031 cgs-enheter, mens grått tinn er diamagnetisk med en magnetiserbarhet på -37,0x10^-6 cgs-enheter ved 7 ºC. Tinn har få spektrallinjer i det synlige spekteret, de sterkeste ligger i ultrafiolett på 2840 og 3262 Å, men det er også en sterk linje i indigo på 4525 Å.

Tinn hører til gruppe 14 i det periodiske systemet (også benevnt 4a eller hovedgruppe IV eller 4), og har (1995) 46 kjente isotoper og isomerer, hvorav hele ti, 112, 114, 115, 116, 117, 118, 119, 120, 122 og 124 er stabile og forekommer i naturen. Dette er rekord, og skyldes et "magisk" antallet av 50 protoner. Som elektroner organiseres kjernepartiklene i "skall". Egenskapene deres bestemmes som forskjellige kvantetall, og et av kvantetallene grupperer dem i slike "skall", hvor det er plass til et bestemt antall av dem. I det første skallet er antallet 2, i det andre 6, i det tredje 12, i det fjerde 8 og i det femte 22, slik at en gruppe på 50 kjernepartikler inntar en struktur som likner edelgasstrukturen til elektronene, og derfor er spesielt stabil og lite påvirkelig.

Av naturlig tinn på Jorda utgjør 112-isotopen 0,97 atom-%, 114 0,65 %, 115 0,34 %, 116 14,53 %, 117 7,68 %, 118 24,23 %, 119 8,59 %, 120 32,59 %, 122 4,63 % og 124 5,79 %. De odde isotopene er på vanlig vis sjeldnere enn partallsisotopene, siden partallsisotopene har stabiliserende struktureffekter som gjør dem lettere å lage enn de odde. De andre variasjonene skyldes at grunnstoffene i dette området av det periodiske systemet for det meste blir til ute i universet ved at lettere kjerner opptar frie nøytroner. Siden 121- og 123-isotopene er radioaktive, vil det være en tendens til at de desintegrerer til antimon 121 og 123 før de rekker å oppta et nytt nøytron og bli til tinn 122 eller 124. De tre første, 112, 114 og 115, er så sjeldne fordi de ligger i "nøytronskyggen" av kadmium og indium. Disse to grunnstoffene har stabile isotoper med nukleontall opptil 115, derfor blir det disse som lages av lettere kjerner ved opptak av nøytroner, mens indium 116 er radioaktiv og kan omdannes til tinn 116 ved betadesintegrasjon før den rekker å oppta et nytt nøytron. Det som finnes av tinn 112, 114 og 115 må derfor ha vært dannet ved andre, sjeldnere prosesser.

Av de radioaktive isotopene har 126 en halveringstid på 100000 år, 121m 50 år, 119m 293 dager, 123 129,2 dager, 113 115,1 dager, 117m 13,6 dager, 125 9,64 dager og 121 27,0 timer, mens de andre har etpar timer eller mindre.

HISTORIE
I mørke ganger dypt nede i jorda kommer en liten gutt løpende. Han er bare kledt i en rødstripete pysjamas og nattlue og barbeint løper han så fort han bare kan gjennom de trange gangene med skrekken lysende i de blå øynene. For etter ham kommer det en stor hund, en veldig stor hund, byksende i lange sprang, brunsvart i pelsen, med flagrende ører, og med øyne så store som tinntallerkner...

Imot et hellig nes, Europas kapp,
Hesperidene er spredt på havets rygg,
hvor høydene med tinn er tett besatt,
og iberere med kraft har pløyd og bygd.

Dionysos Aleksandrinos, ca. år 250

Oestrymnidene ser man gruppere seg der,
hvor jorda er ødsel på bly og på tinn.
Sterke er folkene og utemt i krig...
Langt kan de seile på havet så salt,
i båter de bygger av tre og av skinn.

Festus Avienus, ca. år 350

"Men om de ytterste land i Europa kan jeg ikke si noe bestemt," hadde han lest hos Herodot, "For hverken tror jeg at ravet skal komme fra en elv som kalles Eridanos av barbarene og som faller ut i havet mot nord, og heller ikke kjenner jeg til at det er noen Kassiterider som vårt tinn skal skrive seg fra. For selve navneformen Eridanos tyder på at det ikke her er tale om noe barbarisk, men noe hellensk, noe som er laget av en dikter. Heller ikke har jeg, så gjerne jeg ville, kunnet få noen underretning av noe øyenvitne om et hav bakom Europa. Men sikkert er det at tinn og rav kommer til oss fra de fjerneste egner."

Derfor hadde han altså begitt seg ut på dette toktet, Pytheas, for å bli det øyenvitnet som Herodotos manglet. Og en utbytterik tur hadde det vært. De hadde gjort strandhugg hos de vennlige lusitanerne og de glade gallerne og spist og drukket med dem, notert seg deres skikker og utvekslet historier og erfaringer såvel som handelsavtaler. Og her var de nå faktisk åpenbart kommet til de sagnomsuste Kassiteridene, eller Hesperidene, eller Oistrymnidene, som de eneste øyenvitner fra den greske verden, og de hadde tenkt seg videre så langt det lot seg gjøre å komme. Alt tydet på at det virkelig fantes et hav bakom Europa, og at det grenset til mange rike og interessante land.

De hadde strømmet ned til kysten hele dagen, helt siden tidlig på formiddagen hadde det gått ord i hele distriktet om det rare som hadde skjedd. En skute av helt annen type enn de høystavnede veneterskipene hadde lagt til, og mørke folk med lyse klær hadde snakket til dem på gebrokkent litavisk og kommet med gaver. Det gikk rykter om at de ville kjøpe tinn, veneterne ble nok ikke blide for dette her.

"Sett dere godt til rette, kjære langveisfarende venner, så skal jeg fortelle dere historien om tinnet." Det var Labaromaros, stor britisk skald, som reiste seg og sa disse ordene da banketten hadde begynt og de greske gjestene hadde satt seg til bords med villsvingrytene. "Et svært gammelt metall er tinnet," fortsatte han, med en ordstilling som man forventer av en skald. Ja, han kunne like gjerne sagt "Et metall tinnet er svært gammelt," en skikkelig poetisk formulering, men helt normal for folk av hans stamme, kelterne, som lærte nordeuropeerne å dikte.

Og i dette hadde han også helt rett, for helt bokstavelig sett hadde alle kjente tinnatomer vært på Jorda helt siden tidsalderens begynnelse, og fra andre aspekter betraktet kjente verken han, hans far, hans bestefar, hans oldefar eller noen andre forfedre som han eller hans far eller bestefar kunne huske navnet på noe til hvem som først hadde tatt tinnet i bruk. Det hadde vært hos dem så lenge de kunne huske, så lenge noen de visste om kunne huske, ja de kunne like gjerne sagt at det alltid hadde vært hos dem. Den svarte tinnmalmen hadde blitt vunnet ut av gruvene der med spett og hakker i hundrer og atter hundrer av år, siden en tid ingen kunne minnes, lenge før noen snakket keltisk der i landet. Hvem var det som hersket der da, ibererne?

De første som brukte tinn visste ikke selv at det var tinn de brukte. Det var ikke et av de alle eldste metallene i menneskenes industrihistorie. De første metallene som ble brukt var slike som man kunne finne i ren tilstand i naturen, som gedigne metallforekomster, for det meste gull, sølv og kobber. De første pilespissene av kobber dateres til 9000 før vår tidsregning. Omtrent 4000 år senere begynner man å brenne ut kobber av malmmineraler. Disse malmene inneholdt også andre ting i tillegg til kobberet. Poenget var jo å fjerne disse andre tingene, og det gjorde man med malmbrenningen, som fikk slike ting som svovel til å forbinde seg med luft og dampe bort som svoveldioksyd, eller oksygen til å forbinde seg med kull og dampe bort som karbondioksyd. Man lærte seg å justere malmbrenningsmetodene for å fjerne de forskjellige tingene. Men andre ting lot seg ikke fjerne så lett ved brenning, for eksempel arsen og jern, som ofte opptrådte som forurensning i kobbermineralene. Man oppdaget snart at kobber fra forskjellige gruver med forskjellige forurensninger hadde litt forskjellige egenskaper, og kobber fra noen gruver hvor forurensningene ga kobberet ønskelige egenskaper som hardhet, smibarhet og liknende ble gjerne mer populært enn kobberet fra andre gruver. Men snart var det noen som fant ut at man kunne modifisere egenskapene til kobberet kunstig ved å blande til andre mineraler før brenningen. Et av disse mineralene var kassiteritt eller tinnstein, et svart mineral som ikke var spesielt utbredt, men resultatet etter brenningen ble et nytt produkt, bronse. Bronsealderen hadde begynt.

Lenge ble tinnet bare brukt i form av denne tinnsteinen som ble tilsatt malmen ved bronseproduksjon. Men tinnet kunne jo selv brennes ut av tinnsteinen på samme måte som kobberet av kobbermalmene, de første rene tinnsakene er kjent fra ca. 2600 f.v.t., men først fra omtrent 1500 f.v.t. begynte tinnet å bli mer alminnelig som eget bruksmetall. Allerede på Pytheas' egen tid hadde man begynt å belegge jern med tinn for å beskytte det mot rust. Tinnet kunne hamres ut temmelig tynt og ble etterhvert mye brukt til å belegge forskjellige metaller mot korrosjon og spesielt for å beskytte dem mot innvirkningen av matvarer og matvarene mot innvirkningen av metallene. Innvendig fortinning av kobbergryter ble vanlig ganske tidlig. Noen av de første hermetikkboksene ble laget av rent tinn og på engelsk kalles fortsatt hermetikkbokser for "tins". Siden ble jern- eller stålblikk belagt med tinn og brukt i hermetikkbokser, "blikkbokser".

Tinn ble populært som materiale for dekketøy i seg selv også. Store mengder tinntallerkner, kjeler, boller og annet dekketøy ble framstilt og brukt særlig av middelklassen som ikke hadde råd til sølv- og gulltallerkner. Dette var ikke alltid helt sunt siden tinn ofte inneholdt arsen. Etter en del oppstyr rundt dette på 1700-tallet ble det lagt stor vekt på å bruke rent tinn til slike ting. Lavoisier kom tidlig til den konklusjonen at de rene metallene var grunnstoffer, og tinn hadde en uomtvistet plass blant de grunnstoffene som han publiserte på sin liste over grunnstoffer i 1789.

Tinn ble i gammelnorsk kalt tin, som stammer fra urgermansk *tina-. Opprinnelsen til dette er ikke sikkert kjent, det kan ha sammenheng med urgerm. *taina- 'grein', av ukjent opprinnelse, fordi metallet ble forhandlet i små staver, men mest sannsynlig stammer det fra indoeuropeisk *dina- 'dag', en utvidelse av *dei- 'stråle lyst, skinne'. Bly har en tilsvarende betydningsutvikling.

*dei- ble utvidet til *déiuo-s 'gud, den himmelske', som i germansk ble *teiwaz, senere *tiiwaz, gammelnorsk Týr, krigsguden, som ga oss ukedagen tirsdag. Også latin Jupiter og gresk Zeus stammer fra *dei-.

*dei- ble også utvidet til *deei-ro-, *dii-ro-, som i germansk ble til *teera-, *tiira-, i gammelnorsk tírr 'ære, berømmelse' og i gammelhøytysk ziari 'kostbar, herlig, vakker', som ble substantivert til ziarii 'skjønnhet, prakt, smykke', og dette ble i tysk til Zier 'pryd, pynt', som er lånt til dansk som sir 'pryd' og der utvidet til sire, vansire og sirlig, hvorav de to siste er lånt til norsk.

GEOLOGI
Tinn utgjør 0,00023 vekts-% av den øvre, faste jordskorpen, og ligger med det på 51.-plass etter uran og brom, men før europium og arsen. Sjøvann inneholder opptil ca. 0,000000004 % tinn, og det betyr en 57.-plass på statistikken der, sammen med så sjeldne ting som tantal, gull og rhenium. I universet som helhet utgjør det etter vanlige estimater 0,00000049 % av all masse totalt og 0,000029 % av alt som ikke er hydrogen eller helium, noe som gir en 48.-plass totalt, etter molybden og samarium, men foran praseodym og indium.

Tinn er (1977) en hovedkomponent av 52 mineraler, hvorav 19 sulfider, 6 silikater, 6 niobat-tantalat-stannater, 6 stannider av edelmetaller, 5 oksyder, 3 oksyd-hydroksyder, 3 hydroksyder, 2 borater, 1 antimonid og 1 som er fritt forekommende tinn. De grunnstoffene tinn forekommer hyppigst sammen med er oksygen med 25 mineraler, deretter følger svovel med 19, jern med 17, hydrogen og kobber med 9, tantal og bly med 8, silisium og kalsium med 7, niob med 6, titan, mangan og palladium med 5, sink, antimon og platina med 4, magnesium, yttrium og uran med 3, beryllium, bor, aluminium, arsen, sølv og cerium med 2 og litium, natrium, kalium, vanadium, molybden, indium, barium og gull med 1 hver.

Det er tydelig at tinn er lite kresent med hva det forbinder seg med av grunnstoffer. Det opptrer også i mineraler sammen med enkelte grunnstoffer som andre grunnstoffer ikke vil ha noe med å gjøre (et sympatisk grunnstoff, sant å si), som de edle metallene gull, platina og palladium. Den eneste åpenbare antipatien er mot de sterkt reaktive grunnstoffene som alkalimetallene og halogenene. Det liker seg bedre sammen med de moderate. Heller ikke er det noe typisk sulfid- eller oksydgrunnstoff, det danner omtrent like mange oksyder/hydroksyder/dobbeltoksyder som sulfider, og det danner også en del silikater, selv om det ikke er noe typisk bergartsdannende grunnstoff. Det er verken over- eller underhyppig verken i jordskorpen eller i universet i forhold til atomnummeret, men det er litt lite av det i sjøvann, noe som kommer av at tinnmineraler generelt er lite vannløselige. Tinn har en interessant tilbøyelighet til å gå inn på titanets plass i noen titanmineraler.

Tinnstein eller kassiteritt, SnO₂, er den eneste viktige tinnmalmen. Det er et tetragonalt mineral med hardhet 6-7 og tetthet ca. 7 g/cm³ som er sprøtt, sjeldent fargeløst eller gjennomsiktig, mest svart, brunt, rødlig eller grått og har lys strek og diamantglans. Det er ofte forurenset med jern, silisium og enkelte andre stoffer og opptrer primært på eiendommelige ganger, "greisen", i granitt, gneis og liknende bergarter, men mest som sekundært mineral i sand og grus avleiret i rennende vann. Store kjente forekomster i Cornwall, Devonshire, Erzgebirge (Zinnwald), Malakkahalvøya og øyene Banka og Billiton, i Australia og flere steder i Amerika. I Norge kjent fra Bleikvassli gruver og fra granittpegmatitt i Tørdal, Telemark.

Tinnkis eller stannitt, Cu₂FeSnS₄, er et tetragonalt mineral som brukes noe til utvinning av tinn. Det finnes i ganske små mengder i enkelte norske kismalmer.

Samarskitt, (Y,Ce,U,Ca,Pb)(Nb,Ta,Ti,Sn)₂O₆, er et kullsvart, monoklint, radioaktivt mineral som likner columbitt og euxenitt og forekommer som dem på granittpegmatittganger, i Norge ikke uvanlig i Østfold og i Iveland i Telemark.

Canfielditt, Ag₈SnS₆, er et rombisk mineral, ofte med tilsynelatende kubiske krystallformer, som kan inneholde mer eller mindre germanium i stedet for tinn og da går over i argyroditt. Også canfielditt brukes noe til utvinning av tinn. Canfielditt ble opprinnelig brukt om en tilsynelatende kubisk variant av argyroditt, men da man fant ut at den indre krystallstrukturen av dette også var rombisk, ble denne navnebruken forlatt.

Teallitt, PbSnS₂, er et sjeldent, rombisk mineral som det utvinnes tinn av noen steder.

Cylindritt, Pb₃FeSn₄Sb₂S₁₄, er et sjeldent, triklint mineral som brukes noe til tinnutvinning.

Franckeitt, Pb₅Sn₃Sb₂S₁₄, er et annet sjeldent, triklint mineral som brukes noe til tinnutvinning.

Herzenbergitt, SnS, er et sjeldent, rombisk mineral.

Nordenskiöldin, CaSnB₂O₆, er et gult, trigonalt, ytterst sjeldent mineral som ble funnet ved Langesundsfjorden av den norske geologen W.C. Brøgger i 1887.

De største tinnprodusentene i verden i dag er Kina, Indonesia, Peru, Brasil, Bolivia, Australia, Malaysia, Russland, Portugal og Thailand. Verdensproduksjonen i 2000 var 200000 tonn, et nivå den har ligget på de siste 30 årene.

Tinngruvene i Cornwall var de viktigste i verden langt opp mot moderne tid. Produksjonen steg fra 300 tonn i året på 1200-tallet til 9000 på 1800-tallet, som ville gitt en delt 4.-plass på listen ovenfor. Men i dag er den ubetydelig i verdensmålestokk.

KJEMI
Tinn er et hvitt, glinsende metall, hvitere enn sølv og sink. Det er også mykt og strekkbart og lett å valse til tynn folie. Ved 100 ºC er smidigheten størst og ved denne temperaturen lar det seg lett strekke til tråder. Over 170 ºC blir metallet sprøtt og får en tendens til å pulveriseres. Krystallstrukturen for metallisk tinn er tetragonal, noe som er uvanlig for metaller. Når man bøyer en tinnstang høres en svak knirkende lyd som kalles "tinnskrik" og skyldes at krystallene gnis mot hverandre.

Ved avkjøling til under 13,2 ºC omvandles tinnet fra det vanlige hvite beta-tinnet til alfa-tinn, også kalt grått tinn. Det grå tinnet er et matt, grått pulver uten utpregede metalliske egenskaper. Det har den samme kubisk flatesentrerte krystallstrukturen som diamant, silisium og germanium og tettheten er 5,86 g/cm³ mot 7,3 g/cm³ for det hvite tinnet. Omvandlingen fra hvitt til grått tinn er langsom, men skyter fart i sterk kulde. Ved -40-50 ºC går den på noen timer. Blir det kaldere, går det saktere igjen. En liten tilsetning av antimon eller vismut bremser prosessen, mens aluminium og sink påskynder den. Det gjør også nærvær av ferdig dannet grått tinn. Omdanningen skjer ved at det danner seg byller på noen steder av metalloverflaten, byllene svulmer opp og sprekker og frigjør det grå pulveret, blærene sprer seg over metalloverflaten som en infeksjon og til slutt er det bare grått pulver igjen. På grunn av måten prosessen skjer på kalles fenomenet også tinnpest.

Ved vanlig temperatur holder tinnet seg uforandret i luft på grunn av en tynn, beskyttende oksydhinne. Ved oppvarming blir filmen tykkere, og tinnet antennes ved temperaturer rundt kokepunktet. Metallet reagerer livlig med halogenene alt ved lave temperaturer. Ved oppvarming reagerer det med mange andre stoffer, f.eks. svovel, selen, tellur og fosfor. Tinn angripes ikke av vann og bare langsomt av fortynnede syrer. Det løser seg i varm, konsentrert saltsyre og også i varm svovelsyre, særlig i nærvær av oksydasjonsmidler. Konsentrert salpetersyre løser ikke tinn, men oksyderer det til oksydhydrater ("tinnsyre"), som danner et beskyttende lag på metallet. I varme alkalier løser tinn seg til stannater. Tinn løses vanligvis ikke i organiske løsningsmidler og ikke i svake organiske syrer av den typen som finnes i matvarer, og har derfor vært mye brukt til lagring av matvarer.

Tinn danner både to- og fireverdige forbindelser, som betegnes tinn(II)- og tinn(IV)-forbindelser eller henholdsvis stanno- og stanniforbindelser i eldre språkbruk. De fireverdige er noe mer stabile enn de toverdige, men forskjellen er langt fra så stor som for germanium. Tinn(II)klorid oksyderes langsomt av klor ved romtemperatur, mens germanium(II)klorid reagerer raskt og bly(II)klorid ikke reagerer i det hele tatt. Toverdig tinn er et mildt reduksjonsmiddel i sur løsning, men langt sterkere i basisk, hvor det kan redusere vismut(III) i vannløsning til vismutmetall.

De fireverdige forbindelsene har sure egenskaper og danner mange komplekser. De toverdige er mer amfotere, med mer basiske enn sure egenskaper. Sn²⁺-ioner eksisterer i nøytral og sur vannløsning, men rene Sn⁴⁺-ioner er ikke funnet i vandige løsninger. For at Sn(IV) skal holde seg i løsning må det være andre kompleksdannere til stede, som klorid og hydroksyd.

Sn(II)-forbindelser har også lett for å hydrolysere i vann og spalter også mange andre løsningsmidler. I vann dannes slike ioner som Sn(OH)⁺ og Sn₃(OH)₄²⁺, som gjerne danner hydroksysalter med forskjellige anioner. Den eneste kjente forbindelsen med et rent ionisk Sn²⁺-ion er Sn(SbF₆)₂.AsF₃, som dannes når tinnfluorid og antimonpentafluorid løses i arsentrifluorid.

Mange toverdige tinnforbindelser har tre atomer i hjørnene av et tetraeder rundt tinnatomet og et elektronpar alene i det fjerde. For eksempel består SnCl₂.2H₂O av et pyramideformet SnCl₂OH₂-molekyl og et ukoordinert vannmolekyl som lett unnslipper ved 80 ºC. K₂SnCl₄.H₂O har en sammensetning med atskilte SnCl₃^--ioner og Cl^--ioner.

Som for silisium og germanium kan det lages forbindelser med dobbeltbindinger mellom to tinnatomer hvis det sitter to store organiske grupper på hver av tinnatomene.

Som for germanium kan det lages formelt treverdige tinnforbindelser av typen Sn(CH(Si(CH₃)₃)₂)₃, med levetider på flere måneder, men dette er egentlig frie radikaler som holder seg stabile på grunn av at det er dårlig med plass til fire slike grupper rundt et tinnatom.

Både de to- og fireverdige kationene er fargeløse. Men mange forbindelser av toverdig tinn og halogener eller chalkogener (gruppe 16, oksygengruppen), også blandede forbindelser med andre bestanddeler, har sterke farger, som blir sterkere med økende atomnummer på halogenet eller chalkogenet. Strukturen og bindingsforholdene i slike forbindelser kan være uvanlig. Mange tinnforbindelser har vært kjent i århundrer og har urgamle tradisjonelle navn.

Ved å helle saltsyre over magnesiumdistannid, MgSn₂, ved å helle magnesiumpulver i en sur løsning av Sn(II)-salter eller ved reaksjon i eterløsning ved -30 ºC mellom tinntetraklorid og litiumtetrahydridoaluminat fås tinntetrahydrid eller stannan, SnH₄, en fargeløs gass som nedbrytes langsomt ved romtemperatur, men raskt ved 150 ºC, f.eks. kan det dannes et "tinnspeil" ved å lede gassen gjennom et glassrør som holder denne temperaturen. Det er stabilt overfor fortynnede syrer og baser, men i 2,5M NaOH dekomponerer det til tinn og stannat. Med konsentrerte syrer ved lav temperatur kan det dannes solvatiserte stannoniumioner, SnH₃⁺. Stannan oksyderes lett og kan brukes til å redusere organiske forbindelser, f.eks. aldehyder til alkoholer og nitroforbindelser til aminer. Det er mulig å lage kjedeformede tinnhydrider med struktur tilsvarende hydrokarbonene. Tendensen til å danne slike kjeder er sterkere enn for bly, men svakere enn silisium, omtrent den samme som for germanium.

Organotinnhydrider som (CH₃)₃SnH kan lages f.eks. ved reduksjon av det tilsvarende halogenidet med LiAlH₄. De er nyttige reduksjonsmidler i den organiske kjemien.

Tinn er svært reaktivt overfor andre metaller og tinnets egenskaper som loddemetall og legeringsmetall baserer seg på evnen til å danne intermetalliske forbindelser med de fleste andre metaller.

Det er mulig å lage stannider av alkalimetallerhvor det opptrer grupper av sammenhengende tinnatomer, f.eks. Na₂Sn₅.

En krystallinsk legering av tinn og niob er en supraleder ved svært lav temperatur.

Årsaken til at det bløte tinnet og det bløte kobberet danner en hard legering som kalles bronse er at det dannes kobberstannider med andre egenskaper enn bestanddelene.

Tinn danner stannider med forskjellige edelmetaller som platina, gull og palladium, som finnes som mineraler i naturen. Tinn er et av få grunnstoffer som reagerer med gull bare ved ganske svak oppvarming.

Ternære stannider av sterkt paramagnetiske lantanider som gadolinium og terbium og et edelmetall kan ha interessante magnetiske egenskaper. Hvis edelmetallet er kobber kan man få ferromagnetiske forbindelser. Hvis kobberet byttes ut med gull blir de derimot antiferromagnetiske, d.v.s. at det dannes magnetiske understrukturer som magnetiseres like sterkt som i ferromagnetiske stoffer, men de er motsatt rettet slik at de opphever hverandre.

Ved lodding må flatene være rene for at det skal dannes intermetalliske forbindelser, men siden aluminium dekkes av et motstandsdyktig oksydlag kan det ikke loddes med vanlige midler.

Det kan lages en mangde organometalliske forbindelser med tinn, ofte sterkt fargede, for eksempel ved hjelp av grignardreagenser eller alkylforbindelser av aluminium, kvikksølv eller litium og et halogenid av tinn. Trimetylforbindelser av tinn og et enverdig anion, for eksempel (CH₃)₃SnF, danner kjeder hvor anionet danner bro mellom to tinnatomer i kjeden. De dissosieres i vann ved at det dannes et hydratisert kation, [(CH₃)₃Sn(H₂O)₂]⁺. Av de tilsvarende dimetylforbindelsene er det bare fluoridet som danner kjeder, de andre er enkeltmolekyler med lave smeltepunkter. Vannløsningene av slike forbindelser leder strøm.

Polymerisering av dimetyltinndiklorid, (CH₃)₂SnCl₂, med natrium i flytende ammoniakk kan gi ganske lange kjeder av dimetyltinnenheter hvor tinnatomene er bundet til hverandre. Det er også kjent en ringformet forbindelse, [Sn(CH₃)₂]₆. Disse forbindelsene er rimelig stabile. Tilsvarende forbindelser med andre alkylgrupper i stedet for metyl har liknende egenskaper.

Tre fosfider av tinn er kjent, monofosfidet SnP, trifosfidet, SnP₃, og tritinntetrafosfidet, Sn₃P₄. Alle er uløselige i vann, men løses i saltsyre. Monofosfidet er sølvhvitt, tetrafosfatet er hvitt.

Tilsetning av ammoniakk til løsninger av tinn(II)-salter gir et hvitt, vannholdig oksyd som kan dehydreres til tinnmonoksyd, tinn(II)oksyd, SnO, ved oppvarming til 60-70 ºC suspendert i 2M NH₄OH. Monoksydet kan også fås ved å varme opp tinn(II)hydroksyd uten lufttilgang eller ved varmespalting av tinn(II)oksalat. I luft oksyderes det til tinn(IV)oksyd. Det er en blåsvart forbindelse som er uløselig i vann, men løses både i syrer og baser. Med syrer dannes Sn(II)-salter, men med sterke baser fås stannitt- eller stannat(II)-ioner, Sn(OH)₃^-. Disse ionene er sterke reduksjonsmidler og reduserer f.eks. treverdige vismutioner til metall. Hvis de blir stående felles tinnmonoksyd, og ved 70-100 ºC disproporsjonerer de til metallisk tinn og Sn(IV).

Med tilsetning av mindre mengder base til en Sn(II)-løsning fås et bunnfall av tinn(II)oksydhydroksyd, Sn₆O₄(OH)₆. Et rent tinn(II)hydroksyd, Sn(OH)₂, var lenge ukjent, men det kan lages ved reaksjon mellom et trialkyltinnhydroksyd, f.eks. (CH₃)₃SnOH, og tinn(II)klorid i vannfritt miljø. Hydroksydet er et hvitt, amorft, fast stoff.

Det er vanskelig å lage krystallinske stannitter. Det eneste som er karakterisert er det dypgule K₂Sn₂O₃ som kan lages ved sammensmelting av kalium- og tinn(II)oksyd.

Hvis tinn brenner i luftstrøm eller damper av tinn(IV)klorid føres sammen med vanndamp gjennom glødende porselensrør dannes tinndioksyd, tinn(IV)oksyd, SnO₂, et hvitt pulver som ikke løses i vann, fortynnede syrer eller baser, men løses i konsentrert saltsyre og salpetersyre. Tre forskjellige krystallformer er kjent. Tinndioksyd lar seg lett redusere til metallisk tinn, f.eks. ved oppvarming med kull.

Ved å smelte tinndioksyd sammen med alkalier får man dobbeltoksyder, "stannater", f.eks. SnO₂ + 2NaOH = Na₂SnO₃ + H₂O. Men det finnes ikke stannationer i disse forbindelsene. De kan løses i vann, og ved inndamping fås krystaller av heksahydroksystannater, f.eks. Na₂[Sn(OH)₆]. Hvis man tilsetter syre til slike løsninger felles geleaktige, mer eller mindre vannholdige tinn(IV)-oksydhydrater. I nyfelt tilstand løses de lett i syrer og baser, men ved henstand eller oppvarming avgis vann og produktene blir tyngre å løse. Slike vannfattigere produkter dannes også når tinn utsettes for konsentrert salpetersyre.

Som med hydroksylion danner tinn(IV) også komplekser med andre anioner som for eksempel heksanitratostannat, [Sn(NO₃)₆]^2-, og pentaacetatostannat, [Sn(CH₃COO)₅]^-. Hvis tinn oksyderes med S₂O₆F₂ i fluorosvovelsyre, HSO₃F, fås ionet pentafluorosulfatostannat, [Sn(SO₃F)₅]^-.

Tinn(VI)nitrat, Sn(NO₃)₄, fås som et fargeløst, flyktig fast stoff ved reaksjon mellom dinitrogenpentoksyd, N₂O₅, og tinntetraklorid. Nitratet reagerer med organiske substanser.

Ved å løse tinn i en blanding av 1 volum konsentrert svovelsyre, 2 volumer konsentrert salpetersyre og 3 volumer vann får man en løsning av tinn(II)sulfat, SnSO₄. Ved inndamping skiller sulfatet seg ut som fargeløse krystallnåler som lett løses i vann igjen. Tinn(VI)sulfat, Sn(SO₄)₂, kan krystalliseres som dihydrat fra løsninger som fås ved oksydasjon av tinn(II)sulfat. Det hydrolyseres sterkt i vann.

Når hydrogensulfid ledes inn i løsninger av tinn(II)-salter, felles tinn(II)sulfid, tinnmonosulfid, SnS, som et mørkebrunt bunnfall. Ved oppvarming av tinn og svovel kan man også få monosulfidet som en blågrå, metalliknende masse. Det er uløselig i vann, men noe løselig i saltsyre ved passende temperatur og syrestyrke. I basiske løsningsmidler er det uløselig hvis ikke det toverdige tinnet samtidig oksyderes til fireverdig, f.eks. med ammoniumdisulfid, som danner tiostannat(IV): SnS + (NH₄)₂S₂ = (NH₄)₂SnS₃.

Når hydrogensulfid ledes inn i en ikke altfor sur løsning av tinn(IV)-salter felles tinn(IV)sulfid, tinndisulfid, SnS₂, som et gult bunnfall. Fra gammelt av lages denne forbindelsen ved å oppvarme tinn eller tinnamalgam med svovel og ammoniumklorid, med gyllengule krystallflak som resultat. Det løser seg i ammoniumsulfid- og alkaliløsninger ved at det dannes tiostannat(IV)-ioner eller en blanding av tiostannat og hydroksostannat. Denne reaksjonen brukes i den kvalitative analysen for å skjelne det gule tinn(IV)sulfidet fra det gule kadmiumsulfidet.

Tinnmonoselenid, tinn(II)selenid, SnSe, fås som stålgrå krystaller som er uløselige i vann, men reagerer med en rekke syrer.

Tinndiselenid, tinn(IV)selenid, SnSe₂, er et rødbrunt, krystallinsk stoff.

Tinnmonotellurid, tinn(II)tellurid, SnTe, fås som grå krystaller som er uløselige i vann, men reagerer med alkalisulfidløsninger.

Tinnditellurid, tinn(IV)tellurid, SnTe₂, fås som et svart, ullent bunnfall som er uløselig i vann, men reagerer med fortynnede syrer og baser.

Tinnfluorider fås ved å løse tinn i flussyre eller ved direkte reaksjon mellom metall og fluor. Tinn(II)fluorid, SnF₂, danner fargeløse, monokline prismer som løses tungt i vann. Det har en spesiell struktur med ringer av tinn- og fluoratomer. Det løses lettere i fluoridløsninger fordi det dannes komplekser som SnF₃^- og Sn₂F₅^-, men også SnF⁺. Tinn(IV)fluorid, SnF₄, lages av tinn(IV)klorid og vannfri hydrogenfluorid, og er et fargeløst, hygroskopisk stoff som utvikler sterk varme når det løser seg i vann. Strukturen er polymerisk, med kjeder av F-oktaedre, dobbeltpyramider, hvor fluoratomene i grunnflaten av hver dobbeltpyramide deles med to nabooktaedre.

Ved å varme opp tinn i tørr hydrogenkloridgass fås tinn(II)klorid, SnCl₂, som en hvit, fettglinsende masse. En løsning av kloridet fås ved å behandle tinn med varm, konsentrert saltsyre. Ved inndamping av løsningen krystalliserer det ut med to molekyler krystallvann som fargeløse, klare, monokline søyler eller tavler, såkalt "tinnsalt". Hydratet løser seg lett i små mengder vann. Ved fortynning hydrolyserer kloridet til et tungt løselig hydroksydklorid, SnOHCl, men nærvær av saltsyre vil forskyve likevekten mot klorid og hemme hydrolysen. Løsningen oksyderes langsomt hvis den utsettes for luft, slik at det dannes fireverdige tinnioner som raskt hydrolyseres til tungtløselige tinnoksydhydrater. Slike løsninger oppbevares i berøring med metallisk tinn for å hindre denne oksydasjonen. Løsningen virker sterkt reduserende og reduserer f.eks. kvikksølv(II)klorid til kvikksølv. Hvis en svak, sur løsning av tinn(II)klorid tilsettes noen dråper gull(III)kloridløsning oppstår en dyp purpurrød til fiolettrød farge, "Cassius' gullpurpur", som kan brukes til påvisning av gull.

Hvis tinn reagerer med klorgass dannes tinn(IV)klorid, tinntetraklorid, SnCl₄, en fargeløs væske som ryker sterkt i fuktig luft. Den kan også lages ved å løse tinnpulver i kongevann eller i varm saltsyre som er tilsatt et oksydasjonsmiddel som f.eks. natriumnitrat. Hvis tetrakloridet står i fuktig luft eller tilsettes små mengder vann går det over til en halvfast, krystallinsk masse som er et pentahydrat, SnCl₄.5H₂O, "tinnsmør", med smeltepunkt 60 ºC. Hvis det tørre kloridet tilsettes mer vann vil det løse seg under sterk varmeutvikling og hydrolyserer til tungtløselige tinnoksydhydrater som står i løsningen som et kolloid og langsomt felles.

Tinntetraklorid løser seg i saltsyre til heksaklorotinn(IV)syre, H₂[SnCl₆], som fås i krystallinsk form med 6 molekyler krystallvann ved inndamping. Ammoniumheksaklorostannat, (NH₄)₂SnCl₆, lages ved å tilsette en mettet løsning av ammoniumklorid til en konsentrert vannløsning av tinn(IV)klorid.

Tinn(II)bromid, SnBr₂, fås i form av blekgule, lysfølsomme rombiske krystaller med god vannløselighet ved å løse tinn i en vannløsning av hydrogenbromid, destillere av hydrogenbromidet og vann så lenge temperaturen holder seg konstant og så avkjøle. Bromidet hydrolyserer i vann som de andre dihalogenidene, men løses som dem i overskudd av halogenidioner ved at det dannes bromostannat(II)-ion, SnBr₃^-. Det er kjent en rekke salter av dette ionet, f.eks. cesiumsaltet, CsSnBr₃, som er en halvleder.

Tinn(IV)bromid, SnBr₄, krystallerer som fargeløse, rombiske pyramider som dekomponerer i vann. Krystallene smelter i håndvarme, smeltepunktet er 31 ºC.

Tinn(II)jodid, SnI₂, krystallerer som gulrøde til røde monokline nåler som er løselige i vann, men tungt i kaldt.

Tinn(IV)jodid, SnI₄, oransjerøde kubiske krystaller som løses i kaldt vann, dekomponerer i varmt.

Analyse:

Tinnioner i løsning kan påvises med fellingsreaksjoner. Tilsett saltsyre for å felle ut evt. kvikksølv, sølv eller bly. Filtrer fra evt. bunnfall. Filtratet justeres til pH 0,5 med saltsyre eller evt. ammoniakk, oppvarmes til koking og mettes med hydrogensulfid. Bunnfallet sentrifugeres fra. Brunsvart bunnfall tyder på Sn(II), brungult på Sn(IV). Vask bunnfallet med kaldt vann og røres godt om på vannbad med ammoniumpolysulfid i 5 minutter. Blandingen sentrifugeres og bunnfallet kastes. Løsningen kan inneholde tiostannationer. Tilsett 6M HCl til reaksjonen såvidt er sur på lakmuspapir. Hvis bunnfallet er hvitt inneholdt løsningen ikke tinn. Hvis ikke sentrifugeres blandingen, bunnfallet vaskes med 1 ml vann og varmes opp til 50 ºC med 6M HCl under omrøring med glasstav. Sentrifuger igjen og kast bunnfallet. Kok løsningen med ganske lite sinkpulver og tilsett deretter 6M HCl til alt er løst og deretter 0,1M kvikksølvdiklorid. Tinn er påvist hvis du får et hvitt eller gråhvitt bunnfall av kvikksølvmonoklorid + metallisk kvikksølv.

Ellers er nøytronaktiveringsanalyse brukbart for tinn ned til uhyre små konsentrasjoner, siden den metastabile isotopen 125m dannes med rimelig bra utbytte og har en karakteristisk gammalinje på 332 keV. Halveringstiden er 9,5 minutter, så man må jobbe raskt. Den vanlige 125-isotopen har mange karakteristiske gammalinjer og en mer praktisk halveringstid på 9,64 dager, men derfor også mindre strålingsintensitet, og utbyttet er bare 1/26 av utbyttet for 125m, men hvis man har en god detektor kan man også se etter disse linjene på 823, 916, 1067 og 1089 keV. 123m-isotopen dannes også med bra utbytte, har en praktisk halveringstid på 40,1 minutter og en gammalinje på 160 keV, men i dette området finnes det også mange andre linjer.

Mössbauerspektroskopi er nyttig for tinn med isotopen 119m, som er en metastabil nuklide, d.v.s. en kjerne som har mer indre energi enn den stabile tinn-isotopen 119. 119m og 119 sies også å være to isomerer av tinn 119, d.v.s. nuklider med samme massetall. Denne energien avgis etter kortere eller lengre tid i form av en gammakvant. Mössbauerspektroskopi består i å sende gammastråler av nøyaktig nok energi til å eksitere en nuklide til den metastabile tilstanden, 24 keV i dette tilfellet, uten å slå den ut av de krystallene eller molekylene den sitter i. ^119mSn-kjernene som dannes avgir energien igjen med en halveringstid på 293 dager, og man kan lese opplysninger som oksydasjonstall og strukturdetaljer utfra de små skiftningene i gammaenergien man registrerer.

Fremstilling:

Kassiterittførende sandavleiringer opparbeides ved hjelp av gravemaskiner og pumper og vasking for å fjerne sand og jord, eller ved mudring, som utføres ned til 40-50 meters dyp, gjerne også under havets overflate. Andre steder, som i Bolivia, drives regulær gruvedrift på malmganger, i Bolivia ligger gruvene i 4-5000 meters høyde. Råmalmen bores og sprenges ut, knuses og vaskes og separeres magnetisk og/eller ved hjelp av tyngden for å konsentrere opp kassiteritten. Konsentratet røstes, d.v.s. brennes, evt. med natriumklorid, for å fjerne svovel og arsen. Andre urenheter som ikke fordamper utlutes etter røstingen med saltsyre. Konsentratet blandes med kull eller koks og reduseres til tinn ved 12-1300 ºC i ovner. Råproduktet raffineres ved omsmelting og seigring, d.v.s. at man lar tinnet renne vekk fra urenheter med høyere smeltepunkt. Ved gjennomblåsing med damp og komprimert luft oksyderes noen resterende forurensninger og oksydene flyter opp og kan skummes av. Tidligere ble denne oksydasjonen utført ved "poling", man rørte i det smeltede tinnet med grønne trestokker eller kvister som avga oksyderende gasser når de brant. Det raffinerte tinnet støpes til blokker.

Store mengder tinn eller tinnforbindelser produseres også ved avtinning av blikkavfall, vanligvis ved at tinnet på blikket løses i kokende natronlut mens jernet ikke løses og deretter enten elektrolyseres for å lage tinn eller inndampes for å lage natriumheksahydroksostannat eller liknende. Man kan også bruke blikket som anode i en lutløsning og få tinn ut som en svampete masse på katoden. Tinntetraklorid kan lages ved å behandle blikk med klor. Jernet påvirkes ikke av klorgassen hvis temperaturen holdes under 50 ºC. Tinnet må også fjernes fra blikkavfallet hvis jernet skal brukes, for stål skal ikke inneholde tinn.

Demonstrasjonsforsøk:

Demonstrer tinnskrik ved å holde øret godt inntil en tinnstang mens den bøyes. Det må være helt stille, for lyden er ikke sterk.

Demonstrer tinnpest ved å legge en (billig!) tinngjenstand i fryseren og observere forandringene fra dag til dag. Demonstrasjonen blir mer effektfull hvis gjenstanden har høy overflate i forhold til volumet. Legg gjenstanden i en plastbolle eller liknende for å unngå å søle til matvarene med tinnstøv.

Anskaff ca. 100 g rent kobber og 10-20 gram tinn. Del kobberbiten i to like deler og sett den i keramikkovnen i en digel ved 1000 grader. Klipp av 4-5 gram av tinnet, legg det i en kopp og hell det oppi digelen til kobberet ved hjelp av en lang jerntang med isolert håndtak eller liknende. Rør gjerne litt i digelen med jerntangen eller noe som du holder med den og som ikke smelter ved 1000 grader. Du har laget bronse. La bronsen kjøle seg og sammenlikn den med det bløte kobberet og det bløte tinnet. Rart?

Lag et "tinntre" ved å legge en litt avlang trekantet sinkplate i en løsning av tinn(II)klorid, SnCl₂. Siden tinn er edlere enn sink felles det ut tinnkrystaller på sinkplaten mens sink går i løsning. Klipp noen hakk i de to lengste kantene av sinkplaten for å gjøre treet finere. Løsningen bør ikke inneholde mer enn 1 % SnCl₂, ellers blir den for sur, og man får reaksjon mellom syre og sink med utvikling av hydrogen. Krystallene dannes ganske raskt, man kan godt legge løsningskaret på en overheadprosjektor og følge krystalldannelsen i en skoletime.

En løsning av tinn(II)klorid kan også brukes med god effekt til demonstrasjon av elektrolyse. Lag til en 0,5 M løsning av tinnklorid ved å løse 110 g SnCl₂.2H₂O i 200 ml varm, konsentrert saltsyre og fortynn løsningen til 1 liter med rent vann. Fyll løsningen i et stort begerglass eller kar med flat bunn og bøy til to elektroder av loddetinn slik at de danner to ringer nede på bunnen av glasset, den ene utenfor den andre. Hvis elektrodene kobles til en strømkilde på rundt 6 volt vokser det raskt fine tinnkrystaller ved den ene elektroden. Prøv å bytte om strømretningen. For et større publikum kan også denne demonstrasjonen gjøres på en overheadprosjektør. Elevspørsmål: Hva skjer når SnCl₂ løses i vann? Beskriv hva som skjer ved ringene. Hvorfor skjer dette? Beskriv det som skjer med reaksjonslikninger. Hva er oksydasjonstallene for tinn og klor på de to sidene av likningene? Hva innebærer det at et stoff blir redusert eller oksydert?

Noen viktige tinnforbindelser:

Stannan, eller tinntetrahydrid, er en gass med kokepunkt -52 °C som spaltes langsomt ved romtemperatur til tinn og hydrogen, men raskt ved oppvarming til 150 °C. Løselig i sølvnitrat, kvikksølvdiklorid, konsentrerte alkalier, konsentrert svovelsyre. Det er stabilt overfor fortynnede syrer og baser, men i 2,5M NaOH dekomponerer det til tinn og stannat. Med konsentrerte syrer ved lav temperatur kan det dannes solvatiserte stannoniumioner, SnH₃⁺. Stannan oksyderes lett og kan brukes til å redusere organiske forbindelser, f.eks. aldehyder til alkoholer og nitroforbindelser til aminer.

BIOLOGI
Tinn er lite giftig og har derfor i lang tid vært brukt til lagring av mat. Vi får i oss daglig 0,2-3,5 mg tinn gjennom maten, og en person på 70 kg vil gjerne inneholde 20 mg tinn. Det er ca. 0,38 mg/l i blodet, 1,4 ppm i beinvevet, 0,23-2,3 ppm i levervevet og 0,33-2,4 ppm i mskelvevet.

Organotinnforbindelser er giftige og brukes mye som giftstoffer. Tinn med en eller flere metylgrupper kan også dannes naturlig av tinnsulfider i havsedimenter ved reaksjon med metyljodid som produseres av organismer i havet.

UTNYTTELSE
I nærmere 6000 år har tinn vært brukt som tilsetning til kobber for å lage bronse, et metall som har gitt navn til en av de store epokene i kulturhistorien. Bronse inneholder vanligvis ikke mer enn 2-10 % tinn, og får gjerne en brunere lød enn det røde kobberet og blir atskillig hardere. En rekke varianter har vært kjent lenge, og det kommer stadig nye til. Medaljebronse eller myntbronse inneholder 2-8 % tinn og gjerne 1 % sink, den er rødbrun og lett å prege, men hardere enn rent kobber. Kanonmetall inneholder 8-11 % tinn, har stor styrke og seighet og god kjemisk motstandsevne. Denne og andre liknende varianter som uchiatusbronse eller stålbronse ble brukt til å støpe kanoner med. Statuebronse til skulpturer, ornamenter e.l. kan inneholde 80-93 % kobber, 2-10 % tinn, opptil 10 % sink og opptil 6 % bly. Klokkemetall inneholder gjerne 20-22 % tinn og ofte litt sink. Det er gråliggult, temmelig hardt og gir god klang. I fosforbronse er det brukt fosfor til å fjerne oksygen og oksyder. De brukes til mange formål i maskinindustrien og må av hensyn til styrken og seigheten ikke inneholde mer enn noen tidels prosent fosfor. Nikkelholdige bronser har god syrebestandighet og brukes til ventiler og liknende som kan komme i kontakt med syre. Manganbronse er tilsatt mangan for å fjerne oksygen. Speilbronse kan ha omtrent 2/3 kobber og 1/3 tinn, ofte også litt sink, og er hard, sprø og hvit, gir høy glans ved polering og brukes til speil, reflektorer o.l. Visse nyere kobberlegeringer kalles også bronse, f.eks. aluminium-, beryllium- og silisiumbronse, men inneholder lite eller ikke noe tinn.

Egne tinnsaker er kjent drøye 4500 år tilbake i tiden. De begynte ikke å bli noe utbredt før rundt 1000 år senere, og først for ca. 2500 år siden kan vi si at tinnet er et vanlig bruksmetall i seg selv.

Siden tinnet ikke er giftig og heller ikke angripes av de stoffene som finnes i matvarer var det i mange hundre år vanlig med tallerkner, fat, krus og liknende i tinn, men det gikk av mote etter glass- og keramikkindustriens oppsving på 1800-tallet. Slike ting lages i dag bare til dekorasjonsformål, gjerne i en legering av 93 % tinn og 7 % antimon. I Storbritannia var det vanlig å blande bly i tinnet, til et produkt som kalles pewter, men på grunn av giftighetsproblemer ble dette erstattet av "britanniametall", som inneholder 4-7 % antimon og 1-3 % kobber.

Også til lagring av matvarer har det vært brukt mye tinn, særlig etter hermetikkindustriens oppblomstring på 1800-tallet. "Sølvpapir" av tinnfolie, "stanniol", ble mye brukt til innpakning av mat inntil første halvdel av det 20. århundret, da aluminium overtok. Det ble ofte laget av bly med et tynt lag av tinn valset utenpå. Tuber ble også fortrinnsvis laget av tinn før billig aluminium og plast overtok.

Blikkbokser lages av tinnbelagt jernblikk. Slik fortinning for å beskytte jern og andre metaller mot rust og annen kjemisk påvirkning har vært kjent siden oldtiden. Siden tinn fukter jern godt fant man på 1200 tallet i Bayern ut at man kunne fortinne blikk ved å dyppe jernet i smeltet tinn. Det lave smeltepunktet for tinn gjorde dette til en forholdsvis enkel operasjon, men i våre dager skjer fortinningen helst elektrolytisk.

Det lave smeltepunktet gjør tinn også velegnet til en rekke andre formål. Elektriske og branntekniske sikringer (f.eks. i overrislingsanlegg) har gjerne tinn eller tinnlegeringer som f.eks. Roses metall i en smeltetråd. Glassplater til vindusglass og liknende lages vanligvis ved at man lar glasset ligge og størkne på et bad av smeltet metall, oftest tinn (Pilkington-prosessen).

Loddetinn består gjerne av 40-70 % tinn og 60-30 % bly og opptar en av de største andelene av verdensproduksjonen av tinn. Ved tilsetning av vismut og kadmium kan smeltepunktet senkes til 70 ºC. Lodding må gjøres på oksydfrie flater fordi det er en legering mellom loddemetallet og arbeidsstykkene som gir feste. Som rensemiddel brukes gjerne fortynnet svovel- eller saltsyre. Under loddingen brukes en loddepasta med forskjellige flussmidler, f.eks. ammoniumklorid eller en blanding av ammoniumklorid og sinkklorid, for å fjerne evt. oksydrester og hindre ny oksydasjon. Lodding går bra med de fleste metaller, men f.eks. aluminium har et oksydbelegg som ikke lar seg rense vekk med vanlige midler.

Foruten bronse har tinn lenge vært brukt også i en hel del andre legeringer, for eksempel typemetall, som er tinn-bly-antimonlegeringer og tidligere var mye brukt i trykkerier. Roses metall kan bestå av 20-30 % tinn, 25-35 % bly og 35-50 % vismut, med smeltepunkt på 94-110 ºC. Lagermetaller brukes i kulelager og andre friksjonsdempende innretninger og er forskjellige legeringer av tinn, bly, kobber, antimon, aluminium, arsen, fosfor, nikkel, silisium, sølv, indium m.fl. Tinnbaserte lagermetaller kalles gjerne babbittmetall etter oppfinneren, eller hvitmetall p.g.a. den lyse fargen. Andre lagermetaller inneholder også oftest litt tinn. Amalgam for plombering av tenner inneholder gjerne tinn. Refleksflater til speil kan også være laget av tinn-amalgam. Lettsmeltelige legeringer kan lages av tinn, bly, vismut, kadmium m.m.

Organiske tinnforbindelser, spesielt trialkyl- og triarylforbindelser, f.eks. trimetyltinnklorid, (CH₃)₃SnCl, brukes som stabilisatorer ved produksjon av polyvinylklorid, som gifter mot sopp, insekter o.a. på skipsskrog, i jord- og skogbruket og gartnernæringen, og til impregnering av tre og preservering av papir og tekstiler. Dessuten brukes de til stabilisatorer for polyvinylklorid.

Tinndioksyd, tinnstein, SnO₂, brukes som poleringsmiddel for stål, marmor og glass og til å lage hvitt glass, hvite glasurer, emaljer og keramiske farger.

Preparersalt eller natriumheksahydroksostannat, Na₂Sn(OH)₆, brukes til tinngrundering av ull, til å gjøre silke tyngre, tøy vanntett, til galvanisk fortinning m.m., tidligere mest kjent som beis ved farging av tøy.

Tinn(II)sulfat, SnSO₄, brukes til galvanisk fortinning.

Musivgull eller tinndisulfid, SnS₂, blir brukt til bronsering og uekte forgylling.

Tinn(II)fluorid blir brukt til å innføre fluor i tannkrem.

Tinn(II)klorid, SnCl₂, brukes i galvaniske fortinningsbad og til å lage "Cassius' gullpurpur", som brukes i glass- og porselenindustrien. Før ble tinn(II)kloridet også mye brukt i tekstil- og fargeriindustrien.

Tinntetraklorid, SnCl₄, brukes som katalysator ved klorering og kondensasjonsreaksjoner i den organiske kjemien og som utgangspunkt for syntese av organiske tinnforbindelser. Tidligere ble det brukt en del som beis i fargerier, tekstilforbedringsmiddel og betyngningsmiddel for silke.

Pinksalt eller ammoniumheksaklorostannat(IV), (NH₄)₂SnCl₆, brukes som beis i fargerier. Slik beising gjøres for å forbedre ektheten av fargingen, d.v.s. gjøre den mer holdbar. Beisen binder seg godt kjemisk til tøyfibrene og fargene binder seg godt til beisen, slik at man kan bruke farger som ikke binder seg eller binder seg dårlig til tøyet alene. Slik binding mellom beis og fargestoff modifiserer jo fargestoffet, slik at man også kan oppnå nye fargevirkninger, ett og samme fargestoff kan gjerne ha helt forskjellig farge med to forskjellige beiser.

Tinnsalter sprøytet på glass gir et ledende belegg, som kan brukes til lyspaneler og til å hindre isdannelse.

Hovedkilder:

Prof.dr.phil. Haakon Haraldsen (Asch.konv.leks.5.utg.b.13)
CRC Handbook of Chemistry and Physics, 57th ed. 1976-77.
Per Kofstad, Uorganisk kjemi, Aschehoug, 1979.
Gunnar Hägg, Allmän och Oorganisk Kemi, Almqvist & Wiksell, 1966.
F.Albert Cotton og Geoffrey Wilkinson, Advanced Inorganic Chemistry, John Wiley & Sons, 1988.
Demonstrasjonsforsøk i kjemi, Jon Knut Ringen, Arne Skauge, Roald Skjerdal, Inge Tvedt, Universitetsforlaget, Bergen-Oslo-Tromsø 1980.
Einar Wang lund, Elementær kvalitativ uorganisk analyse, Universitetsforlaget, Bergen-Oslo-Tromsø 1975.
G.Pfennig, H.Klewe-Nebenius, W.Seelmann-Eggebert, "Karlsruher Nuklidkarte," 6. Auflage 1995, Institut für Radiochemie, Forschungszentrum Karlsruhe.
Mary Elvira Weeks, Discovery of the Elements, Journal of Chemical Education 1968.
Herodot, Historie, oversettelse til norsk av Henning Mørland, Aschehoug, Oslo 1960.

:-) LEF