SEABORGIUM

Sg, atomnr. 106, elektronkonfigurasjon antakelig (Rn)+5f14-6d4-7s2, men p.g.a. rellativistiske effekter vil kanskje noen av 6d-elektronene befinne seg i 7p-skallet. Smeltepunkt og tetthet er ikke målt, men det må antas at de ligger langt over gjeldende rekorder, særlig når det gjelder tettheten. Seaborgium hører til gruppe 6 i det periodiske systemet (også benevnt 6b eller bi-/sidegruppe 6), og har (1995) 6 kjente isotoper, hvorav den mest seiglivede, 266, har en halveringstid på 20-30 sekunder. Men en japansk gruppe hevder å ha fremstilt en 272-isotop av grunnstoff 108, og mener at den desintegrerer med alfapartikkelutsendelse til seaborgium 268, som de ikke klarte å registrere, men den er beregnet å skulle ha en halveringstid på ca. en time. De mest stabile isotopene vil ventelig ligge i området 270-272.

HISTORIE
En glassklar augustkveld sent i vårt århundres tenåringstid en gang satt en liten gutt og stirret utover en sjø som strakk seg til horisonten og enda mye lenger.

Et stykke lengre borte på stranden satt en gruppe på fire, en voksen mann som var guttens far, og tre barn, som var en søster og de to brødrene hans. De satt rundt et leirbål som blafret friskt i pålandsvinden i det blånende kveldslyset. På pinner som de holdt over bålet hadde de stukket skumhvite, myke marshmallows som stekte over flammene. Praten gikk oppglødd mens små og store krystaller i forskjellige farver vandret mellom hendene. Det var den første feriedagen, og faren hadde kjørt dem til Mineral Range ved Lake Superior hvor de hadde tilbrakt hele dagen med å lete etter disse krystallene. Den lille gutten satt ikke sammen med dem. Han bare satt for seg selv nede ved sjøen, med et blikk som søkte mot horisonten og enda mye lenger.

Glenn Theodore var navnet den lille gutten var blitt gitt, men de fleste var så greie mot ham at de bare kalte ham Glenn. Han var født i Ishpeming, Michigan 19/4 1912 av svenske foreldre, men i 1922 flyttet familien til Los Angeles i California, angivelig for at barna skulle få en videre horisont å trakte etter. Han stammet fra flere generasjoner av maskinister på farssiden og moren ville at han skulle bli forretningsmann, men da han begynte på high school i Los Angeles, valgte han en collegeforberedende studieretning. Logan Reid, kjemi- og fysikklæreren hans der var en uvanlig entusiastisk og inspirerende pedagog, og grunnlaget for en vitenskapelig løpebane var dermed lagt.

Med tiden fikk han plass ved California-universitetet i Los Angeles (UCLA) og finansierte studiene med sommerjobber og småjobber som bryggesjauer, aprikosplukker og ufaglært linotypemaskinist. På UCLA hadde han mest interessert seg for fysikk, men da han fikk sin eksamen i 1934, søkte han seg til den berømte kjemiavdelingen ved Berkeley-avdelingen av universitetet, like nord for San Francisco, p.g.a. at han så kjemien som et mer matnyttig fag. Her havnet han i syklotrongruppen til Ernest Orlando Lawrence, syklotronens oppfinner, og de tre neste årene gjorde han et doktorgradsarbeide på uelastisk spredning av hurtige nøytroner.

Og mens gutten med tankene som strakk seg over himmelkanten drev og stelte med nøytronene sine, strakk andre tanker seg i fjerne verdensdeler utover andre, mer jordiske grenser, og skyer trakk seg over hans verden.

Under disse skyene arbeidet han seg videre mot en ny horisont. I grunnstoffenes periodiske system lå den ved 92, uran, og mange hadde allerede begynt å søke bak den horisonten. I syklotrongruppen til Lawrence og var med på å lete fram en rekke nye isotoper. Men noen transuraner klarte hverken han eller de andre som var på leting å finne, og idéen om at det ikke fantes noen hadde begynt å festne seg.

Så kom den sommerdagen 1940 da Philip Hauge Abelson og Edward Mattison McMillan annonserte at de hadde kommet først og hadde vunnet racet. Neptunium var oppdaget.

McMillan, som selv jobbet ved Berkeley, fortsatte letingen etter flere transuraner, men nå hadde endelig den ventede krigen brutt ut i Europa, og McMillan hadde ikke mer enn bare såvidt klart å oppdage noen alfapartikler i prøvene sine som tegn på det neste grunnstoffet før han ble kalt bort for å drive med radarutvikling. Og det ble Glenn som fikk jobben med å føre arbeidet videre.

Allerede senere samme år hadde han sammen med Arthur C. Wahl og Joseph W. Kennedy funnet plutonium etter deuteronbombardering av uran 238. Da plutonium 239 viste seg å være spaltbart falt arbeidet innunder forsvarsdepartementet og han ble overført til det famøse metallurgilaboratoriet ved universitetet i Chicago. Der oppdaget han sammen med Ralph A. James og Albert Ghiorso curium i 1944 etter alfapartikkelbombardement av plutonium 239 og senere samme år americium med de samme kollaboratørene + Leon O. Morgan etter deuteronbombardement av plutonium 239.

Så var denne krigen over igjen, og på nyåret 1946 vendte han tilbake til et professorat ved Berkeley. Han hadde nettopp bivånet hvilken virkning hans plutonium hadde hatt på Nagasaki, og var ikke noen gutt lenger. Men han rettet fremdeles blikket mot horisonten, og langt hinsides den. I desember 1949 bombarderte han, Stanley G. Thompson og Ghiorso americium 241 med alfapartikler og fikk berkelium og i februar året etter fikk de samme tre pluss Kenneth Street californium ved å gjøre det samme med curium 242.

Etter en svipptur innom Stockholm for å hente seg en nobelpris i 1951 kom så de neste to grunnstoffene uten hans medvirkning. Etter at den første hydrogenbomben, "Mike," hadde eksplodert over Bikini i november 1952, ble einsteinium funnet i et filter som hadde blitt fløyet gjennom soppskyen og senere fant man fermium i overflateskiktet av et nærliggende korallrev. Dette arbeidet ble gjort av Ghiorso og en lang rekke medarbeidere.

Så kom Seaborg og syklotronen på banen igjen, og i 1955 fant han og Ghiorso, Thompson, Bernard G. Harvey og Greggory R. Choppin mendelevium ved å bombardere einsteinium 253 med alfapartikler.

Dette var det siste grunnstoffet som ble oppdaget ved hjelp av den trofaste 60"-syklotronen som hadde blitt bygd ved Berkeley i krigens første år. Den nye lineære tungionakseleratoren (HILAC) ved Berkeley var under bygging da svenskene i 1957 annonserte årets kjemisensasjon, at grunnstoff 102, nobelium var oppdaget. Dette viste seg senere å være feil. Et år senere kunne norske Torbjørn Sikkeland le sist da han og Ghiorso, Seaborg og John R. Walton som de første demonstrerte virkelig nobeliumproduksjon i HILAC-akseleratoren.

I 1961 overtok Seaborg som formann i Atomenergikommisjonen og hadde ikke lenger tid til å sysle med grunnstoffoppdaging. Supermaktkrigen, den kalde, hadde nå rast noen år. Og mens USA og Sovjetunionen konkurrerte om å lage stadig større bomber og stadig mer langtrekkende raketter å frakte dem med, altså mens våpen- og romkappløpet foregikk for fullt, foregikk et annet kappløp litt i skyggen av dette.

Helt siden Lavoisiers nydefinisjon av grunnstoffbegrepet i 1789 hadde oppdagelsen av nye grunnstoffer vært et kappløp mellom de store nasjonene. Et kappløp som ofte ga seg utslag i patriotiske navngivinger som gallium, francium, germanium, scandium, holmium (etter Stockholm), hafnium (etter København) og så videre. Tyskland, Frankrike og Storbritannia var de tre store i dette racet, men med ansamlingen av verdens kjernekjemiske ekspertise i USA etter fascistenes forfølgelser og særlig etter oppfinnelsen av syklotronen hadde amerikanerne begynt å hale kraftig innpå og unnså seg heller ikke for patriotiske benevninger som americium, californium og berkelium.

Dette kappløpet ville nå også russerne være med på - dette også.

Allerede høsten 1957 hadde de gjort et eksperiment ved Kurtsjatov-instituttet i Moskva som muligens resulterte i noe nobelium, men utstyret de hadde klarte ikke å registrere det. Snart flyttet de over til det nye Dubna-laboratoriet utenfor byen, et forskningssenter som skulle være felles for de sosialistiske landene. Der bygde de to syklotroner på 1,5 og 3,1 meter, begge spesialkonstruert for tungioner. (Tungioner regnes i denne sammenhengen for å være kjerner av atomer tyngre enn helium.) I 1963 påviste de sikkert nobelium der og i 1965 publiserte de eksperimenter som stilte spørsmålstegn ved Ghiorsos og hans gruppes oppdagelse av lawrencium fire år før.

Men året før hadde de kommet med en atskillig mer oppsiktvekkende nyhet. Grunnstoff 104 var oppdaget, og navnet de hadde foreslått var kurtsjatovium, etter Igor Kurtsjatov, som instituttet i Moskva også var oppkalt etter. Eksperimenter som så ble gjort av Ghiorsos gruppe i Berkeley kastet igjen tvil over disse resultatene, men i 1968 klarte de ved hjelp av en ny deteksjonsmåte, den såkalte vertical wheel (VW) crystal shuttle, å identifisere en isotop av nr. 104, og foreslo et eget navn, rutherfordium. Russerne skulle ikke komme her og oppe seg, nei!

Oppdagelsen av grunnstoff 105 fikk omtrent samme forløp. I 1968 annonserte Flerov & Co at de hadde observert alfadesintegrasjoner som tydet på produksjon av nr. 105. Men dataene var ikke totalt overbevisende, og de foreslo ikke noe navn. I november samme år fant Berkeley-gruppen alfapartikler som etter et eksperiment i 20/3 1970 av en gruppe bestående av Ghiorso, Matti Nurmia, J. Harris, Kari Eskola og Pirkko Eskola ble funnet å stamme fra 105. De foreslo navnet hahnium etter Otto Hahn, fisjonens oppdager.

Et nytt tiår hadde nettopp begynt. Sekstiårenes solskinnseksplosjon var over og opprørere i tenårene hadde latt sitt hår henge ned og tatt et godt overblikk over verden for å se hvor de befant seg henne. Nå hadde noen av dem sett det håpløse i å gjøre opprør og gått over til marxismen. Andre gikk fortsatt til angrep på det etablerte. Og inne i et visst hus med søyler og en farve som var satt sammen av mange farver satt en liten mann som var veldig etablert og så videre. Denne mannen hadde gjort en liten tabbe, og nå var denne lille tabben i ferd med å vokse seg veldig STOR. Alt på grunn av noe magnetisk støv og en lokal avis i den passelig store byen han bodde i.

I Berkeley hadde Seaborg gjort seg ferdig med sin jobb i atomenergikommisjonen, og hadde nå tid til å bli med Ghiorso, Nurmia, E.K. Hulet, J.M. Nitschke, J.R. Alonso, C.T. Alonso og R.W. Lougheed på jakten etter det neste manglende grunnstoffet, nummer 106. Alt oppstyret i samfunnet rundt dem affiserte ikke disse kunnskapstørstende noe videre. Vietnamkrigen som nærmet seg sin bitre avslutning, pressens avsløringer om skandaløse forhold på alle plan inntil de høyeste i hierarkiet, stadig høyere rop om en ny ånd, en nyere, renere kost som skulle feie ut råttenskapen i den nesten 200 år gamle administrasjonen og gjøre den klar til å møte konstitusjonsfedrenes åsyn med rake rygger til det nær forestående jubileet. Joda, de leste nok morgenavisene ved frokostbordene hjemme før de gikk på jobben, disse vitenskapens menn, og de hørte nok lyden av dommedagsklokkenes ringing over stormaktsdrømmene til den unge nasjonen. Men lyden var svak inne i laboratoriehallene, og den sjenerte dem ikke. De hadde viktigere ting fore.

I et nykonstruert targetkammer i en forbedret HILAC-akselerator (såkalt super-HILAC) hadde de montert et 250 mikrograms californium 249-target på et tynt substrat. I det nye targetkammeret kunne de kjøle med flytende helium og dermed trygt bruke en kraftigere stråle av 95 MeV oksygen 18-kjerner. Kollisjonsenergien førte produktnuklidene ut av targetet og inn i et rekylkammer hvor en jetstrøm av heliumgass som var tilført en aerosol av NaCl-partikler førte dem gjennom et kapillærrør inn til deteksjonshjulet, også ved hjelp av en vakuumpumpe. På dette "VW"-hjulet ble de avsatt på overflaten og i 45 graders rotasjonshakk ført forbi en serie av alfadetektorkrystaller, montert med 45 graders mellomrom rundt hjulet. Noen av atomene sendte ut alfapartikler som traff detektorene og ble registrert mens andre sendte ut partiklene den andre veien og ble slengt inn i detektoren av rekylen, hvor de ble hengende fast, og slik kunne desintegrasjonsgangen til mange av enkeltatomene følges ganske nøye.

To ukjente alfaenergier på 9,06 og 9,25 MeV ble fulgt av alfaer med 8,77 og 8,86 MeV, som man visste stammet fra kurtsjatovium/rutherfordium 259, og senere av partikler med 8,09 MeV energi, som kom fra nobelium 255. Flere slike eksperimenter hadde vært gjort fra 1970 av, men først i 1973 hadde de fått produktet så fritt for forstyrrende beryllium 8 og bly- og vismutisotoper at påvisningen av grunnstoff 106, isotop 263 nå kunne sies å være sikker.

I avspenningens ånd var en delegasjon av sovjetiske vitenskapsmenn tilstede under avslutningene av disse eksperimentene, og siden de også nylig hadde avsluttet en forsøksserie med samme formål, ble de to gruppene enige om å utsette noe navneforslag til situasjonen var mer klarlagt i forhold til opphavsretten.

De russiske eksperimentene hadde bestått i å bombardere targets av blyisotopene 206, 207 og 208 med krom 54-kjerner av mange forskjellige energier opptil 290 MeV. De fant to spontanfisjonsaktiviteter med vidt forskjellige halveringstider: 4-10 millisekunder og rundt halvannet sekund. Den siste viste seg å være identisk med kurchatovium/rutherfordium 255, som kunne være dannet ved alfadesintegrasjon av 259-isotopen av nr. 106, mens den første lot til å være 260-isotopen av det samme grunnstoffet. Dette arbeidet ble gjort av Jurij T. Oganessian, Georgij N. Flerov, J.P. Tretjakov, A.S. Iljinov, A.G. Demin, A.A. Pleve, S.P. Tretjakova, V.M. Plotko, M.P. Ivanov, N.A. Danilov og J.S. Korotkin. Ni år senere kunne eksperimenter utført av Demin, Tretjakova, V.K. Utjonkov og I.V. Sjirpkovskij bekrefte at disse nuklidene måtte ha blitt produsert.

Så gikk årene videre og den lille mannen med kroknesen var ikke lenger president. Hans land førte ikke lenger krig i det fjerne østen og hans landsmenn trasket ikke lenger rundt på vår naboklode og samlet stein.

Og snart overtok en ny liten mann for den andre, en liten mann med pionér-ånd og en mektig fiende. Den unge stormakten vaklet, og en gammel cowboy marsjerte inn. Og cowboyen svulmet litt med de musklene han hadde arvet etter sine forgjengere. Det var nok, merkelig nok. Den mektige fienden var også svekket etter den lange striden. Den vaklet - og falt.

Grunnstoff 106 var Seaborgs siste grunnstoffoppdagelse, den åttende i rekken av slike oppdagelser han hadde befattet seg med, en rekord som bare overgås av Ghiorso og Sir Humphry Davy på det tidlige 1800-tallet. Og den var også Berkeley-gruppens siste. Pionér-ånd og cowboymuskler brødfør ikke kjernekjemikere (hvis de da ikke er opptatt med å produsere plutonium), og den unge supermakten ble hengende etter den enda yngre, og en av de gamle kjemistormaktene, Tyskland hadde også begynt å dra fra igjen, på grunn av arbeidet som ble gjort i Gesellschaft für Schwerionenforschung i Darmstadt.

Det var tyskere og russere som kappedes om å oppdage nr. 107, 108 og 109, og nr. 110 og 111 var tyskerne alene om. Ett etter ett kom også navneforslagene. Bare 106'eren hadde ennå ikke noe navn, etter Ghiorsos og Flerovs overenskomst. Og nå, da den kalde krigen var ute av bildet virket den ikke så viktig lenger. Sjansen bød seg da Darleane Hoffmann, Ken Gregorich og deres medarbeidere bekreftet eksistensen av isotopen 263 og halveringstiden 0,9 sekunder november 1993 i et eksperiment ved den nybygde 88-tommers syklotronen ved Berkeley, tegnet av Gregorich selv. På kongressen i det amerikanske kjemikerforbundet i San Diego 13/3 1994 annonserte en av de to opprinnelige lederne for oppdagerteamet i 1974, E. Kenneth Hulet (den andre var Ghiorso) at de hadde valgt seaborgium. Seaborg selv som var tilstede på kongressen, kommenterte følgende: "A very good choice." Det var det største hedersbevisning han hadde fått, mente han, det overgikk tilogmed nobelprisen.

Det hører med til historien at IUPAC, det internasjonale kjemikerforbundet, året etter vedtok sitt eget navnealternativ til grunnstoffet, rutherfordium, som også hadde vært Berkeley-gruppens navneforslag til nr. 104, med den begrunnelse at det ikke var hevd for å oppkalle et grunnstoff etter en levende person. Men det var også hevd at det var oppdagerne som hadde retten til å foreslå et navn, og på IUPAC-kongressen i 1997 ble det etter sterkt press fra store og små kjemikere verden rundt vedtatt et kompromiss, seaborgium skulle hete seaborgium.

Seaborg, som altså hittil er den eneste som har opplevd å få et grunnstoff oppdaget etter seg, døde 25. februar 1999, aktiv til det siste.

Seaborg-familien er av svensk opphav, og navnet er sannsynligvis en anglifisering av Sjöberg, sammensatt av sjö og berg, med samme betydning som de norske ordene.

Sjö stammer gjennom norrønt sjór, sjár, sær og germansk saiwi- fra indoeuropeisk sei-ui-. Denne roten har muligens en sammenheng med sai- 'smerte, sykdom, såre', som ble adjektivisert til sai-ro- 'sår, øm' og kom til germansk som saira-, norrønt sárr og norsk sår. I norrønt ble sárr substantivert til sár, norsk sår. Det ble verbalisert til særa, norsk såre. Et germansk adverb til adjektivet saira- ble i dansk til såre 'smertelig, hardt, sterkt, i høy grad' som også er lånt til norsk. I tysk har det samme ordet formen sehr.

Berg stammer gjennom norrønt berg, bjarg og germansk berqa- fra indoeuropeisk bherghos 'fjell' etter en form bheregh- 'høy, opphøyet', en utvidelse av bher- 'bære, heve, bringe'. Til bherghos er det også dannet en form bh(o)rgh- 'befestet høyde' som gjennom norrønt borg 'befestet sted, voll, mur' ble til norsk borg 'slott, festning'. Dette ordet foreligger også i det danske øynavnet Bornholm, et navn som utvandrerne, burgunderne, tok med seg nedover i Europa i folkevandringstiden og satte navn på det franske landskapet Bourgogne, som i germanske språk har vært kalt Burgund, herav slike betegnelser som burgundervin etc.

Fra indoeuropeisk bheregh- stammer også latin fortis 'sterk, kraftig' som er lånt til norsk bl.a. i forte.

Bher- kom gjennom germansk ber- og norrønt bera til oss som bera, bære. Fribåren er lånt fra en dansk sammensetning med en fortidsform, båren, av bære. Germansk ber- ble i oldsaksisk beran, brukt i middelnedertysk i sammensetningen vulbort '(et) samtykke' og verbalform vulborden '(å) samtykke', lånt til dansk fuldbyrde og norsk fullbyrde. En instrumentalform av germansk ber- er béró- 'bæreredskap', som i norsk har blitt til båre. En adjektivform er béri(a)- 'bærende', som i den oldhøytyske endelsen -bári betydde '-bærende, -havende, -værende' og i den middelnedertyske formen -bár og den høytyske -bar fikk betydningen videre utvidet og utvannet og ble lånt til dansk og videre til norsk. I germansk ble ber- brukt i gabárian 'oppføre seg', oldhøytysk gibáren, substantivert til gibárida 'oppførsel, utseende, vesen', tysk Gebärde 'fakt, geberde', lånt til dansk og norsk som gebærde, geberde.

Bher- er i indoeuropeisk substantivert til bh(o)r-ti- 'noe båret', urnordisk burdhi- 'byrd', norrønt byrdh, norsk byrd og sammensetninger med det. Samme ord er også norsk bur 'foster' og burar 'livmor til pattedyr'. En annen substantivering av bher- kommer av fortidsformen bh(o)rtó-, med hunkjønnsendelse bh(o)rtión, urnordisk burthió- 'byrde', norrønt burdhr, norsk bør og byrde. Fra bher- kommer også germansk burja- 'noe som bærer', norrønt byrr 'bør (om vind)', norsk bør.

En utvidelse til bher- er bhorno- 'båren, barn', germansk barna-, norrønt og norsk barn. En annen er bhormo- 'barm', germansk barma-, norrønt barmr, badhmr, norsk barm. Sammenheng med bher- har også bhrááter- 'den som bærer, opprettholder? - bror', germansk bróthar, norrønt bródhir, norsk bror. En kjælenavnsdannelse til bhrááter- er bhrálo-, bhrátr(o)lo-, senere bhálo-, som i middelnedertysk ble boole 'venn, bror, elsker', lånt til dansk som bole 'elsker, elskerinne'. Boole ble verbalisert til boolen 'bedrive utukt', lånt til dansk som bole, og også i senere til lånt videre til norsk.

Fra bher- kommer også en germansk form bur- 'heve, løfte, begynne', norrønt og norsk byrja 'begynne'. Norrønt byrja ble i eldre dansk til børe 'burde' senere burde, som er lånt til norsk. Fra en germansk form med bur- kommer også middelnedertysk bore 'bør, noe båret', lånt til dansk bør. Dette er bl.a. brukt i sammensetningen trillebør, som er lånt til norsk. Beslektet med bher- er kanskje også det germanske ordet brúthis 'brud', urnordisk brúdhiR, norrønt brúdhr, norsk brud.

Av det indoeuropeiske bh(o)r-ti- kommer latin fors 'tilfelle, hendelse', med en sideform (fra indoeuropeisk bh(o)rtus) Fortuna, som er lånt til norsk. Av roten bher- selv kommer latin ferre 'bære' og fertilis 'fruktbar' hvorav vårt låneord fertil. Ferre ble sammensatt med ob 'imot' til til ob-ferre, offerre 'bære imot, fremføre, bringe, gi offer', lånt til oldsaksisk offrón 'ofre', middelnedertysk offeren og til oldengelsk offrian og lånt videre fra en av disse til norrønt offra, norsk ofre, offer. Av bher- kommer også gallisk boros 'noe båret', som i sen gallisk tid fikk den latinske forstavelsen com- i comboros 'noe sammenbåret', lånt til middelhøytysk kumber 'grus, ruinhaug' og middelnedertysk kumber, kummer, derfra til dansk og norsk kummer, kummerlig. Kummer ble i middelnedertysk verbalisert til bekummeren, bekumberen, som ble lånt til dansk som bekumre, bekymre og videre til norsk. Gallo-romansk comboros gikk også inn i oldfransk i verbet encombrier 'besvære, bringe ulykke' som er lånt til engelsk som encumber.

Bher- foreligger også i det oldindiske bhárati '(han) bærer', og i ættenavnet Bharata, som sanskrit-eposet Mahabharata handler om.

GEOLOGI
Det er vanskelig å si om det overhodet dannes noe seaborgium i de vanlige grunnstoffdannende prosessene i universet. I denne enden av det periodiske systemet er det nøytoninnfangningsprosessene som dominerer, den langsomme (s-prosessen) og den raske (r-prosessen). Den langsomme, hvor ett og ett nøytron innfanges av gangen, stopper ved fermium 257, for når den opptar et nøytron blir den til fermium 258, som desintegrerer ved spontanfisjon med meget kort halveringstid. Ved r-prosessen opptas store antall nøytroner i en kjerne så å si samtidig, og deretter omdannes den ved utsendelse av flere betapartikler til grunnstoffer med stadig høyere atomnummer. Men også her er det skjær i sjøen, for i området over atomnummer 100 er det mange nuklider som desintegrerer bare med spontanfisjon, og deler kjernen seg, kommer den jo ikke akkurat noe videre oppover i atomnumrene.

Seaborgium lages på Jorda idag ved hjelp av tungionkollisjoner i syklotroner, og i plasmaet i stjernenes indre kan atomkjerner gjerne få så stor kinetisk energi at slike prosesser kan finne sted. Men de vil være sjeldne, og siden produktet fort forsvinner igjen kan det vel gjetningsvis anslås at vår galakse til enhver tid vil inneholde mindre enn en million atomer seaborgium.

På Jorda selv har det trolig aldri eksistert noe seaborgium, ikke før menneskene begynte å produsere det i dette århundret. Det skal flaks til hvis det en eneste gang i dens milliardårgamle historie har kommet inn et tungion i den kosmiske strålingen med tilstrekkelig høy energi og at det har truffet en egnet atomkjerne på en slik måte at det rette produktet har blitt dannet.

Derimot har det i menneskenes verden siden 1974 blitt utført flere eksperimenter hvor det har blitt dannet seaborgiumatomer. Disse eksperimentene pågår ikke kontinuerlig. Det har gått flere år mellom hvert. Resultatet er ikke mer enn noen få titalls atomer av grunnstoffet, og de vil forsvinne etter få sekunder igjen. Derfor kan det anslås at det til enhver tid er noe under en timilliondels sjanse for at det skal eksistere et seaborgiumatom på Jorda, noe som tilsvarer en jordskorpehyppighet på rundt 1x10^-52 % et sted.

KJEMI
Seaborgium er etter alt å dømme et metall, og muligens vil det en gang bli mulig å måle egenskapene på det, siden det foreligger beregninger om at de stabileste isotopene vil ha halveringstider på noen dager. Men hittil har det ligget langt utenfor mulighetenes grenser å fremstille et eneste atom av disse isotopene, og av de mer nøytronfattige som produseres idag har resultatene aldri vært mer enn et tresifret antall atomer. Så mulighetene for å fremskaffe målbare mengder av dette grunnstoffet må sies å ligge langt ute i det blå for øyeblikket.

Beregninger som er gjort tyder på at grunnstoffets smeltepunkt vil ligge rundt 4000 °C (wolfram har rekorden idag med 3410) og tettheten rundt 30 g/cm³ (iridium har rekorden idag med 22,65). På grunn av relativistisk oppsplitting av elektronorbitalene vil oksydasjonstallet +4 være viktigst i vannløsning i motsetning til +6 for wolfram og molybden, men på grunn av oksygenligandene vil et seaborgiation, SgO₄^2-, være stabilere enn det tilsvarende wolframationet.

Heksakloridet, SgCl₆, vil derimot være mindre stabilt overfor termisk spalting enn wolframheksaklorid. Andre forbindelser som det er gjort beregninger for er heksafluoridet, SgF₆, og heksahydridet, SgH₆.

I 1995-1997 gjorde en gruppe ledet av Matthias Schädel fra Gesellschaft für Schwerionenforschung i Darmstadt i Tyskland, hvor bl.a. nordmannen Jorolf Alstad var med, noen eksperimenter for å teste de kjemiske egenskapene til seaborgium. De laget seaborgium ved å bombardere curium med neon, og fikk omtrent ett atom i timen som de sendte inn i to serier med kjemiske reaksjonskamre. En serie var fylt med klor, tionylklorid og oksygen. Der dannet det et flyktig dioksydiklorid, akkurat som wolfram ville gjort. Det andre kammeret var fylt av en løsning av flussyre og salpetersyre og her dannet det negativt ladde anionforbindelser, igjen akkurat som wolfram. Den foreløpige konklusjonen er at seaborgium er et typisk gruppe 6-metall, og at det skiller seg så mye ut fra gruppen sin på grunn av relativistiske effekter som de to foregående grunnstoffene rutherfordium og bohrium.

Analyse:

Som sine nære naboer analyseres ikke seaborgium ved noen vanlige kjemiske metoder. Nuklidene i dette området er kortlivede og opptrer i så små antall at den eneste metoden som idag brukes er registrering av de unike alfapartikkelenergiene. Energiene som det måles etter er for Sg 259 9,63 MeV, Sg 260 9,76 MeV, Sg 261 9,56 MeV og Sg 263 9,06 MeV.

Fremstilling:

Den eneste aktuelle metoden i dag er syklotronbombardement med relativt tunge atomkjerner som prosjektiler. I et plasmakammer ioniserer man f.eks. krom 54-kjerner fullstendig, akselererer dem opp til flere titalls MeV og skyter dem mot et passelig target. Idag brukes mye den såkalte kaldfusjonsteknikken. Jo høyere ladning en atomkjerne har, jo større nøytron/protonforhold trenger den for å holde seg sammen, og en kjerne som er et resultat av en fusjon mellom to lettere kjerner vil derfor ha et lavere nøytron/protonforhold enn det som er det mest stabile for det grunnstoffet. Når et prosjektil skal smeltes sammen med et target i en syklotron må dessuten prosjektilet alltid akselereres til en høy kinetisk energi for å kunne overvinne den elektrostatiske frastøtningen mellom de to kjernene. Den energien som den sammensmeltede resultatkjernen tilføres ved sammenstøtet må avgis igjen, gjerne ved utsendelse av gammastråler, men er overskuddsenergien stor, kaster kjernen oftest også ut en del nøytroner, som hver stikker av med sin ladning kinetisk energi, noe som ikke hjelper på nøytron/protonforholdet. Med kaldfusjon er poenget å redusere denne overskuddsenergien mest mulig, og man akselererer da prosjektilene til nøyaktig en slik energi at de kommer over det som trengs for å overvinne frastøtningen, men ikke mer. På denne måten kan man oppnå at to kjerner smelter sammen uten å avgi et eneste nøytron fra resultatkjernen. Tidligere var både 5, 6 og flere nøytroner vanlig.

Reaksjoner som har vært brukt for å fremstille seaborgiumisotoper er Krom 54 mot bly 206, 207 og 208 og som nevnt O 18 mot Cf 249.

Demonstrasjonsforsøk:

Ikke lett å gjøre demonstrasjonsforsøk med seaborgium, men hvorfor ikke dra på besøk til Darmstadt eller Genève hvor det gjøres tungionforskning, be om omvisning og kikke på syklotroner og diverse. Lettere økonomisk gjennomførbart er det å dra til Blindern eller liknende steder og se på tilsvarende utstyr i noe mindre skala.

Seaborgiumforbindelser:

Seaborgiumdioksydiklorid eller seaborgylklorid er altså den eneste identifiserte seaborgiumforbindelsen. Det eneste man vet om det er at det er forholdsvis flyktig og at det som nevnt kan fremstilles ved å utsette seaborgiumatomer for klor, tionylklorid og oksygen.

BIOLOGI
Ingen biologiske effekter av seaborgium kjennes. Men siden alle isotopene er intenst radioaktive og sender ut alfapartikler er det nok ikke noe *lett* stoff å ha med å gjøre, hvis det noengang fremstilles i makroskopiske mengder.

UTNYTTELSE
Noen utnyttelse av seaborgium er ikke påtenkt og vil vel heller aldri bli det.

Hovedkilder:

CRC Handbook of Chemistry and Physics, 57th ed. 1976-77.
R.J. Silva i The Chemistry of the Actinides, Chapman & Hall, London-New York 1986.
Albert Ghiorso i Actinides in Perspective, ed. Norman M. Edelstein, Pergamon Press, Oxford 1981.
Mary Elvira Weeks, Discovery of the Elements, Journal of Chemical Education, Easton, Pennsylvania, USA, 1960.

:-) LEF