Sm, atomnr. 62, molvekt 150,36 g, elektronkonfigurasjon (Xe)+4f6-6s2, smeltepunkt 1072 °C, kokepunkt 1791 °C, tetthet 7,536 g/cm³ (25 °C). Samarium hører til gruppe 3 (3b) i det periodiske systemet, også kjent som 'de sjeldne jord(arts)metallene.' Det har (1981) 29 kjente isotoper og isomerer, hvorav 7 forekommer i naturen. To av disse, 147 og 148, er radioaktive og utstråler alfapartikler med halveringstider på h.h.v. 1,06x10¹¹ og 7x10¹⁵ år. Sm 146 er en annen kjent alfaemitter med halveringstid 1,03x10⁸ år. Sm 151 har 93 år som halveringstid og dannes som avfallsprodukt ved uran- og plutoniumfisjon, men ikke i store mengder, og har ikke særlig farlig stråling. Sm 149 har et tverrsnitt for innfangning av termiske nøytroner på 41000 barn. Dette er høyere enn for kadmium 113, og overgås bare av to gadoliniumisotoper.

HISTORIE
Drypp. Drypp. Tunge dråper av iskaldt vann faller daskende på svarte steinflater, pipler ut av sprekkene i taket i det dype hulemørket, livløst, unaturlig, boret av griske menn sultne på metaller. Innover kommer en liten flokk gående. De tykke grå frakkeskjøtene slår dem om leggene. De legger dagen, livet og tiden bak seg og trenger inn i det døde, tomme mørket, den evige gruvenatten. Bleke, gule lys danser i lamper de bærer i hendene. Det rekker ikke langt. Bak dem glinser blått dagslys i skinner og våte steinfasetter. Etter neste sving er det borte.

Først knaser hakker og spett mot massiv stein uten en lyd fra strupene. Så kommer dyp, monoton, rytmisk sang. I timer holder de på. Så, en pause. Grove, skitne ru hender snur og vender på tunge, svarte steinstykker som glinser gult i det kunstige lyset. De går fra hånd til hånd. Hoder ristes ukjennende. De overlates til yngstemann, og han blir sendt bort med en kommando. "Gå og vis dem til obersten." Ekkoet av skrittene hans taper seg raskt i det fjerne.

Oberst V.E. Samarskij-Byhovets var mannen som sendte de monotont syngende arbeiderne inn i gruvemørket. Hans bestilling var å kommandere menn. Interesse for stein hadde han, men ingen videre mineralogisk utdannelse. Derfor ble ikke han noe klokere på de svarte, tunge steinene som gutten kom springende med, selv om minen han satte opp fortalte noe annet. Og heller ikke noen av de russiske ekspertene han rådfor seg med kunne si hva det var. Så han bestemte seg for å sende det et sted hvor han visste at det var ekspertise på området, til prøyssernes hovedstad Berlin. Den kjente kjemikeren Heinrich Rose, en av Klaproths protesjé Valentin Roses utallige kjemiske og mineralogiske avkom, foretok analysen. Han fant ut at det var et nytt mineral som ikke var beskrevet til da, og kalte det samarskitt til ære for ham som hadde sendt mineralet. Hva den virkelige oppdageren heter er det ingen som vet.

I året 1751 oppdaget Axel Fredrik Cronstedt i en gruve ved Bastnäs i Sverige et tungt mineral som til da ikke var kjent. Dette mineralet fikk sitt nåværende navn i 1803, da Martin Heinrich Klaproth i Tyskland og samtidig Jöns Jacob Berzelius og Wilhelm Hisinger i Sverige analyserte det og fant et nytt oksyd (eller 'jordart' i datidens terminologi) som de kalte ceria, til minne om den nyoppdagede småplaneten Ceres. Mineralet er nå kjent som ceritt.

Om ceria var oksydet av et nytt grunnstoff eller en forbindelse av flere var omdiskutert til 1839-41, da den svenske legen, kjemikeren og mineralogen Carl Gustaf Mosander klarte å separere ut en ny bestanddel av det. Den nye komponenten kalte han lanthana. Siden fant han at også dette oksydet hadde komponenter, men beholdt dette navnet på den ene av dem. Den andre kalte han didymia (etter gr. didymos 'tvilling') fordi det var en 'tvilling' til lanthana.

Mye kjemi ble gjort på didymia de neste førti årene, og man regnet det for å være oksydet av et enkelt grunnstoff, som ble kalt didymium. Riktignok uttrykte allerede i 1853 Jean-Charles Galissard de Marignac en mistanke om at didymia ikke var rent, og spektroskopiske arbeider av Marc Delafontaine og Paul Émile Lecoq de Boisbaudran indikerte at spekteret av didymia varierte etter hvor det var blitt utvunnet fra.

Og i 1879 gjorde Boisbaudran et forsøk med å tilsette ammoniumhydroksyd til en løsning av didymia utvunnet av samarskitt, og merket seg at det ble skilt ut et annet oksyd før didymiet. Siden spekteret viste seg å være forskjellig også konkluderte han med at det måtte være en ny jordart som han kalte samaria etter mineralet, som gammel skikk var, og at den inneholdt et nytt grunnstoff, samarium.

Slik gikk det til at den russiske gruvedirektøren helt intetanende, og ni år etter sin død fikk et grunnstoff oppkalt etter seg og kom i selskap med storfolk som Einstein, Curie, Fermi & kompani.

Siden ble det riktignok oppdaget at samaria heller ikke var rent. I 1886 ble gadolinia skilt ut fra det og i 1901 europia. Men samaria og grunnstoffnavnet samarium ble beholdt.

Til tross for at samariummetall lenge hadde vært en bestanddel (ca. 1 %) i det mye brukte misch-metall, ble ikke noenlunde rent metallisk samarium fremstilt før flere år etter den andre verdenskrigen.

Navnet Samarskij er avledet av Samara, en bielv til Volga og en by som ligger ved elven, med ablativendelsen -skij. Elven heter Samar på tatarisk og tsjuvassisk som snakkes i området, og på kalmukkisk Sam(o)r. Det kommer antakelig fra en turkotatarisk stamform sam-r-, som finnes i dsjagataisk samar 'sekk', karakirgisisk samar 'bekken, kanne' og kan ha hatt som grunnbetydning en beholder for noe flytende og mer opprinnelig det flytende selv, slik at elvenavnet muligens opprinnelig betyr 'vann', slik mange elvenavn gjør.

Ablativendelsen -skij stammer fra indoeuropeisk -sko, hvor den mer var en artsgenitivendelse. Derfra stammer germansk -ska som foreligger i urnordisk baitska-, norrønt beiskr, norsk besk, beisk og i noen tyske låneord som frisk og rask. En sideform til det indoeuropeiske -sko er -isko, som gikk til germansk -iska, urnordisk -iska, norrønt -skr og vår hjemlige artsgenitiv -sk som finnes i en myriade former som norsk, dorsk, polsk, boolsk, barsk, karsk, spotsk for bare å nevne noen ganske få.

GEOLOGI
Samarium utgjør 0,0006 % av, og er det 42. hyppigste grunnstoffet i den faste, øvre jordskorpen. Samarium er et av de mest utbredte av de 30 grunnstoffene i bigruppe 3. Det er bare Ce, Y, La, Nd og Th som ligger foran.

Naturlig samarium på Jorda har følgende isotopsammensetning: 144: 3,1 %, 147: 15,0 %, 148: 11,3 %, 149: 13,8 %, 150: 7,4 %, 152: 26,7 % og 154: 22,7 %. Fordelingen viser flere uregelmessigheter. Isotopen 144 er en nøytronskyggenuklide. Godt over 99 % av produksjonen av grunnstoffer tyngre enn jern foregår vanligvis ved innfangning av nøytroner til lettere kjerner slik at kjernene etterhvert blir så nøytronrike at de blir ustabile overfor betadesintegrasjon, hvorved atomnummeret økes. Men neodym har en sammenhengende rekke av stabile isotoper fra 142 til 146, så isotoper av senere grunnstoffer kan ikke dannes før ved 147 på denne måten. Samarium 144 må være dannet ved sjeldne prosesser som kollisjoner med tyngre, ladde kjerner med høy energi. At det er så mye av det skyldes det "magiske" nøytronantallet 82. Det er et slags "fylt skall" omtrent på samme måte som elektronskallene i edelgassatomene, og slike kjerner begunstiges i høy grad under kjernereaksjoner. Den lave hyppigheten til de uodde isotopene 148 og 150 er også abnorme. Vanligvis er de odde mye sjeldnere. Men forklaringen her er at de ligger i nøytronskyggen av neodym 148 og 150, som også er stabile. At denne effekten er så stor, kommer av at det er den hurtige nøytroninnfangningsprosessen som dominerer i dette området. D.v.s. at nøytronene ikke bare innfanges ett og ett, men i bunker av gangen, slik at et jernatom får f.eks. et mer eller mindre tilfeldig antall nye nøytroner og går med en rekke suksessive betadesintegrasjoner over til stabile kjerner. Hvis Fe 56 f.eks. mottar 92 nøytroner får vi Fe 148, og med avgivelse av 34 betapartikler fås Nd 148, som er stabil. Der stopper det. At det blir noe Sm 148 og 150 overhodet, skyldes den langsomme nøytronprosessen, hvor f.eks. Nd 146 mottar ett nøytron og blir Nd 147 som er ustabil og med betadecay går over til Pm 147 og derfra videre til Sm 147, som deretter opptar nye nøytroner og blir Sm 148, 149, 150 o.s.v. Den hurtige prosessen må være ca. dobbelt så viktig som den langsomme i dette området, fordi det er ca. 1/3 så mye av Sm 148 og 150 som det ville vært normalt.

Samarium 146 eksisterer ikke idag bortsett fra i laboratorier og i naturen som følge av meget sjeldne naturlige kjernereaksjoner. Men den har så lang halveringstid at den må ha eksistert under Jordens første levetid, og utgjort rundt 0,1 % av alt samarium på denne tiden. I løpet av den første milliarden år ble det borte og gjenfinnes idag som neodym 142, men det er trolig umulig å finne direkte spor etter det.

Samarium og de andre lantanidene er så like kjemisk og vanskelige å skille fra hverandre at de alltid forekommer sammen i naturen. Men på grunn av den såkalte lantanidekontraksjonen, en gradvis minking i ioneradien utover i lantaniderekka, vil de senere lantanidene ha en tendens til å gruppere seg med de små Y- og Sc-ionene i sine egne mineraler, de såkalte ytterittene, mens de tidligere grupperer seg i sine, de såkalte cerittene. Normalt inneholder cerittmineraler ca. 1/8 så mye samarium som cerium, men samarium regnes (1977) ikke som hovedbestanddel i noen mineraler. Flesteparten av lantanidemineralene finnes i såkalte pegmatittleier, d.v.s. steder hvor magma har ligget og krystallisert langsomt på relativt store dyp i jordskorpen, og mange litt sjeldnere stoffer har hatt tid til å utseparere seg. Mange lantaniderike pegmatittforekomster finnes i Norge, særlig i Telemark, bl.a. i Evje/Iveland, Tørdal, Ulefoss, Langesundsområdet.

Viktigst økonomisk for samariumutvinning er bastnäsitt, (Ce,La)CO₃F, monazitt, (Ce,La,Nd,Th)PO₄, blomstrandin eller aeschynitt (Ce,Ca,Fe,Th)(Ti,Nb)₂(O,OH)₆ og allanitt, (Ce,Ca,Y)₂(Al,Fe)₃(SiO4)₃(OH). Samarskitt er (Y,Ce,U,Ca,Pb)(Nb,Ta,Ti,Sn)₂O₆. Monazitt inneholder rundt 4 % samarium og forekommer bl.a. som forvitringssand i store avleiringer i Amazonas i Brasil og på stranden i Travancore i India. Bastnäsitt kan inneholde rundt 0,5 % samarium. Viktige produksjonsland er (1975) USA, Sverige, Madagaskar, India, Sørafrika, Brasil, Australia, Russland, Kaukasus.

KJEMI
Samarium er et sølvhvitt, skinnende metall, hardere og sprøere enn de fleste andre i gruppen. Det trigonale alfa-samarium er stabilt ved romtemperatur, men går over til det romsentrert kubiske beta ved 917 °C. Samarium er det eneste grunnstoffet bortsett fra arsen, antimon og vismut som krystalliserer trigonalt ved romtemperatur. (I tillegg krystalliserer kvikksølv trigonalt når det fryser.) Metallet har en varmeledningsevne på 0,133 W/cm/K, ganske dårlig til metall å være, men typisk for gruppen. Den varierer bemerkelsesverdig lite med temperaturen. Det har også høy elektrisk resistivitet ved romtemperatur, 88 mikrohm-cm, litt mindre enn kvikksølv, og mer enn dobbelt så mye som f.eks. antimon. Det har en middels god magnetiserbarhet på +1860 cgs-enheter ved romtemperatur, bedre enn mangan, men dårligere enn f.eks. jern(III)oksyd. Imidlertid gir små samariumtilsetninger bemerkelsesverdig store forhøyelser av curietemperaturen til visse ferromagnetiske legeringer, d.v.s. temperaturen der ferromagnetismen opphører. De viktigste spektrofotometriske linjene er 3568, 4297, 4424 og 4434 Å, med de to siste som de sterkeste.

Samarium er ikke et av de mest reaktive av de sjeldne jordmetallene, og en friskskåren snittflate holder seg i tørr luft. I fuktig luft dekkes den av et oksydlag. Metallet brenner i luft ved 150-180 °C og i halogendamp ved 200 °C. Det reagerer sakte med kaldt og raskt med varmt vann under avgang av hydrogen, og løses lett i syrer.

Som hos de andre lantanidene er +3 det viktigste oksydasjonstallet. Men samarium har også et oksydasjonstrinn +2 som er stabilere enn de tilsvarende for de fleste andre lantanidene, men samarium(II)-forbindelser er likevel sterke reduksjonsmidler og oksyderes av luft, vann og syrer. De treverdige samariumionene er topasgule, mens (II)-ionene er blodrøde.

Samarium er et reaktivt metall som lett reduserer andre metallers oksyder til metall og danner binære forbindelser med en rekke grunnstoffer. Av de intermetalliske er særlig koboltforbindelsene SmCo₅ og f.eks. Sm₂Co₁₇ viktige for sine permanentmagnetiske egenskaper. Det første har en avmagnetiseringsmotstand på hele 28000 ørsted, den sterkeste av alle kjente substanser. Borid, karbid og silicid fremstilles av bestanddelene ved svært høye temperaturer og nitridet, SmN, ved 1000 °C. Det gule karbidet, SmC₂, er saltaktig nok til at det hydrolyserer til hydroksyd og metan i vann, men har en metallisk ledningsevne.

Det hvitgule seskvioksydet, Sm₂O₃, dannes når metallet brenner i luft. Hydroksydet, Sm(OH)₃, har en liknende farge og felles når løsninger av samariumsalter tilsettes base. Med et kraftig reduksjonsmiddel, som hydrogen, fås det vannløselige dihydroksydet. Det gulrosa sulfidet Sm₂S₃ fremstilles av bestanddelene ved svovelets kokepunkt og har gode halvlederegenskaper som holder seg ved temperaturer opp til 1100 °C. Selenidet og telluridet kan fremstilles på tilsvarende måte. Alle disse forbindelsene har høyt smeltepunkt, liksom de tilsvarende for oksydasjonstrinn +2.

Halogenidene(III) er lettløselige i vann, unntatt fluoridet, som karakteristisk for gruppen er uløselig. De er hygroskopiske og krystalliserer fra vannløsning med 6 molekyler krystallvann som de gir fra seg ved oppvarming. Fargene er lysegule på de vannfrie halogenidene, mørkere på de hydratiserte og for de tyngste halogenene. Ved å varme opp med hydrogen fås dihalogenidene som er rødbrune til mørkebrune og oksyderes raskt i luft. Med organiske løsningsmidler danner dihalogenidene solvater, tilsvarende hydratene i vann. Samarium har vanskelig for å danne halogenidkomplekser i vannløsning, men de kan isoleres som faste stoffer, f.eks. (NH₄)₃SmCl₆, (C₆H₅)₄PSmBr₄ o.s.v.

Av forbindelser i oksydasjonstrinn +3 med sammensatte anioner er det blekgule nitratet, det gule bromatet, det fløtegule dimetylfosfatet og acetatet lett vannløselige. Det lysegule sulfatet løses tyngre og det gule kromatet nokså tungt, mens oksalatet, fosfatet, karbonatet, det fiolette molybdatet, acetylacetonatet og det stråfargede benzylacetonatet kan regnes som uløselige. Men oksalatet og karbonatet løses i h.h.v. oksalat- og karbonatløsninger p.g.a. kompleksiondannelse. Det toverdige sulfatet SmSO₄ er ekstremt tungtløselig i vann, og Sm(II) i vannløsning kan stabiliseres ved å felle det som sulfat. Også karbonatet er tungtløselig. Som hos de andre lantanidene er det lett å danne dobbeltsalter med nitrat og sulfat som anion, bl.a. en alunliknende forbindelse. Komplekser med chelaterende oksygenholdige organiske ligander som etylendiamin-N,N,N',N'-tetraacetat (EDTA) er viktige p.g.a. separasjoner i ionebytterkolonne. Også organiske nitrogen- og svovelkomplekser har vært studert.

Et dihydrid, SmH₂, dannes av bestanddelene ved 300 °C. Ekstra hydrogen kan tas opp i hulrom i krystallstrukturen og ikkestøkiometriske faser opp til en grenseverdi på SmH₃ kan dannes. Dihydridet er en halvleder med metallisk utseende. Det består av to hydridioner samt et Sm³⁺-ion som har avgitt det tredje elektronet til ledningsbåndet.

Som de andre sjeldne jordmetallene danner samarium lett organometalliske forbindelser med cyklopentadien, f.eks. Sm(C₅H₅)₃, og dets derivater. En annen gruppe som er lett å fremstille er med cyklooktatetraen, f.eks. Sm₂(C₈H₈)₃. I slike forbindelser opptrer den organiske delen som et anion p.g.a. samariums elektropositivitet, men en god pi-donor kan også bindes til en lantanide. Spesielt for samarium har forbindelsen [C₆(CH₃)₆]Sm(AlCl₄)₃ vært studert. Andre forbindelser er slike med bare sigma-bindinger, slik som ionet [Sm(C₆H₅)₄]^- og komplekset Sm[(CH₂)₂P(CH₃)₂]₃. I likhet med europium og ytterbium reagerer samarium direkte ved -20 °C med alkyl- og aryljodider i tetrahydrofuran til grignardliknende forbindelser, f.eks. C₄H₉SmI.

Analyse:

Lantanideioner i løsning påvises kvalitativt ved å felle med fluorid. Samariumioner spesielt påvises spektroskopisk. For kvantitativ bestemmelse overføres substansen som skal analyseres til vannfase ved å løse den i syre eller smelte dem med natriumperoksyd, karbonat eller pyrosulfat og deretter tilsette syre. Lantanidioner fjernes deretter fra løsningen ved å felle med oksalsyre mens man holder pH rundt 1-2. Bunnfallet filtreres fra. Oksalatet glødes til oksyd ved 900-1000 °C og veies etter at praseodym- og terbiumoksydene er redusert til sesquioksyder med hydrogen.

Hvis man istedet for oksalsyre feller med natriumsulfat faller de letteste lantanidene (cerittene) ut mens de tyngre forblir i løsning. For bestemmelse av samarium i en blanding av lantanider er spektrofotometriske metoder effektive på grunn av lantanideionenes skarpe absorpsjonsbånd. Blandingen overføres til perklorat eller klorid fordi disse anionene interfererer minst med lantanidespektrene. På grunn av kompleksiteten av disse spektraene bør man benytte instrumenter med meget god oppløsningsevne.

Nøytronaktiveringsanalyse er forholdsvis ineffektivt for samarium, men isotopen 153 har en hensiktmessig halveringstid på 46,75 timer, selv om gammaenergiene på 70 og 103 keV er lite spesifikke og vanskelige å tolke. Hos isotopen 155 er de marginalt bedre, med 104, 141 og 246 keV, men halveringstiden på 22,4 minutter er upraktisk.

Fremstilling:

Et stykke monazitt eller annet samariummineral kokes med sterk svovelsyre til det meste er løst, gjerne i flere timer. Den resulterende blandingen kjøles ved tilsetning av rikelig kaldt vann og filtreres. Filtratet tilsettes rikelig oksalsyre, og bunnfallet som nå danner seg inneholder oksalat av lantanider, thorium og noen få andre urenheter. Når det er filtrert fra kan de forskjellige lantanidene separeres fra hverandre med ionebytting. En kolonne fylles med EDTA og en citratløsning av lantanideblandingen skylles gjennom. Er kornstørrelsen på EDTA-kornene og diameteren på kolonnen kjent, kan ankomsten av de forskjellige lantanidene fra bunnen av kolonnen beregnes. Samariumcitratet overføres til oksyd, f.eks. ved felling med oksalsyre og gløding, og oksydet overføres til klorid ved oppvarming med ammoniumklorid ved 3-400 °C. Kloridet er hygroskopisk og må beskyttes mot fuktighet. Metallet fremstilles av kloridet enten ved elektrolyse av smeltet klorid eller ved reduksjon med natrium ved 1000-1500 °C uten lufttilgang.

Demonstrasjonsforsøk:

Som brukbart demonstrasjonsforsøk kan det foreslås eluering av lantanidecitrater i ionebytterkolonne med markering av fargeforandringene når de forskjelligfargede lantanideionene kommer ut av kolonnen. Hvis litt samariummetall er tilgjengelig er det bra å vise reaksjonen med luft og vann og andre alminnelige reagenser. Vis evnen samariumglass har til å absorbere infrarøde stråler ved å måle temperaturforhøyelse bak skjermer av samariumglass og vanlig glass ved bestråling med varmelampe. Vis motstanden mot avmagnetisering hos samariummagneter i forhold til andre magneter ved oppvarming til forskjellige temperaturer. Har du tilgang til samarium og muligheter til å skaffe nok varme kan du selv lage samariumglass ved å tilsette oksydet til vanlig glass eller en samariummagnet ved å tilsette metallet (opptil ca. 30 vektprosent) til rent Fe, Co eller Ni eller en blanding av disse og magnetisere på vanlig måte etter avkjøling.

Noen samariumforbindelser:

Samarium(III)oksyd(Samaria), et gullighvitt pulver med tetthet 8,347 g/cm³ og smeltepunkt > 2000 °C. Uløselig i vann, men løses lett i syrer, også svake organiske. Tar lett opp vann og karbondioksyd fra luft og danner karbonater og hydroksyder. Fås når metallet brenner og når forskjellige oksosalter glødes i luft. Har evne til å katalysere dehydratisering og dehydrogenering av etylalkohol.

Samarium(III)hydroksyd. Et blekgult pulver som er tungt løselig i vann, 1,1x10^-6 mol/l ved romtemperatur. Lett løselig i syrer. Heksagonale krystaller kan fås ved å utsette oksydet for en natriumhydroksydløsning i vann i lengre tid ved 193-800 °C og 12-1400 atmosfærers trykk. Utsettes hydroksydet for temperaturer rundt 350-400 °C ved vanlig trykk fås oksydet tilbake.

Samarium(III)klorid heksahydrat. Grønnliggule trikline krystaller. Tetthet 2,383 g/cm³. Mister 5 molekyler vann ved 110 °C. Ved videre oppvarming fås oksyklorid, SmOCl. Vannfritt klorid er gullighvite, heksagonale krystaller som fremstilles ved å varme opp oksydet med et overskudd av ammoniumklorid. Tetthet 4,46 g/cm³, sm.p. 678 °C. Reagerer med glass ved høy temperatur. Uhyre lett løselig i vann, men løseligheten stiger ikke raskt med temperaturen (fra 92,4 til 99,9 g/dl vann fra 10 til 50 °C). Lett løselig i alkohol. Løses i pyridin med 6,4 gram/100 ml løsningsmiddel.

Dicyklopentadienylsamariumklorid. Løselig i vann og i organiske løsningsmidler som tetrehydrofuran. Effektivt utgangspunkt for mange organometalliske samariumforbindelser.

BIOLOGI
Det er ikke kjent at samarium spiller noen rolle i det naturlige stoffskiftet hos noen dyre- eller plantearter. Det har samme giftvirkninger og medisinske effekt som lantan (s.d.).

UTNYTTELSE
Samariummetall er en av bestanddelene (ca. 1%) i Misch-metall, som har et utstrakt bruk som gnistdannere for lightere, som luftfjerner i bl.a. elektronrørframstilling og som katalysator ved visse prosesser. Metallet kon også brukes som kontrollmateriale i reaktorer p.g.a. evnen til å absorbere termiske nøytroner (5825 b for naturlig samarium.) En tilsetning i ferromagnetiske legeringer gjør magnetene som lages av dem uvanlig bestandige mot avmagnetisering.

P.g.a. sitt høye smeltepunkt brukes oksydet i blanding med andre lantanideoksyder som tilsetning til elektroder i karbonbuelamper, bl.a. til bruk i TV- og filmindustrien. Det brukes også som katalysator ved tørking av etanol og i forskjellige typer glass, f.eks. i solbriller for å stenge ute infrarødt lys p.g.a. absorsjonen i dette området. Absorpsjonen i infrarødt gjør det også nyttig som tilsetning til visse fosforer. Samariumfluorid brukes til å dope kalsiumfluorid i optiske masere eller lasere.

Hovedkilder:

Prof.dr.phil. Haakon Haraldsen (Asch.konv.leks.5.utg.b.16)
CRC Handbook of Chemistry anf Physics, 57th ed. 1976-77.
F. Albert Cotton & Geoffrey Wilkinson "Advanced Inorganic Chemistry" Wiley, New York, 1988.
Therald Moeller "The Chemistry of the Lanthanides" Pergamon Press 1975.
W. Seelmann-Eggebert, G. Pfennig, H. Münzel, H. Klewe-Nebenius "Karlsruher Nuklidkarte" 5. Auflage 1981, Kernforschungszentrum Karlsruhe GmbH, Institut für Radiochemie.
Michael Fleischer "Glossary of Mineral Species" Mineralogical Record, Bowie, Maryland, 1977.
Mary Elvira Weeks "Discovery of the Elements" Journal of Chemical Education, Easton, Pennsylvania 1960.

:-) LEF