Pu, atomnr. 94, molvekt for de viktigste isotopene 238,0495, 239,0522 og 244,064 g, elektronkonfigurasjon (Rn)+5f6-7s2, smeltepunkt 640 °C, kokepunkt 3232 °C, tetthet 19,86 g/cm³ (ved 25 °C). Plutonium hører til gruppe 3 (3b) i det periodiske systemet (også kjent som 'sjeldne jord(arts)metaller'.) Det har (1981) 15 kjente isotoper, alle radioaktive. De betastabile (d.v.s. de som hadde vært stabile hvis plutonium ikke hadde ligget i alfa-ustabilitetsområdet) er 236, med halveringstid på 2,851 år, 238 med 87,74 år, 239 med 24110 år, 240 med 6550 år, 242 med 376300 år og den lengstlevende 244 med 82,6 millioner år. Også 241 har en lang halveringstid på 14,4 år, mens de andre har fra halvannen måned til noen minutter. Plutonium 239 har et tversnitt (d.v.s. reaksjonssannsynlighet) for fisjon ved termiske nøytroner på 742,5 barn, klart høyere enn de to eneste andre nuklidene (U 233 med 531,1 og U 235 med 583,54) som det er aktuelt å bruke til energiproduksjon ved slik fisjon. Isotopen 241 har forøvrig 1009, men er vanskeligere tilgjengelig og mindre håndterlig p.g.a. den korte levetiden.

HISTORIE
Det var august, og stillehavssommeren var på det varmeste. På en benk i en have, under noen skyggefulle trær, satt en gråhåret, skrukkete kvinne og viftet seg mot heten. Hun var bekymret, og tankene ga henne ikke fred.

MINE KNÆR OG HOFTER GIR MEG BARE SMERTER. FINGRENE KAN JEG KNAPT BEVEGE. JEG HØRER IKKE FUGLESANGEN LENGER.

Hun snudde seg mot det lave huset som kunne skimtes mellom trærne i haven.

I DISSE HARDE TIDER KAN IKKE MIN DATTER ALENE FORSØRGE OSS. HVERKEN JEG ELLER HENNE FÅR NOK Å ETE. KLÆRNE VÅRE ER DE RENE FILLER.

Hun snudde hodet tilbake og løftet det mot den klare blå himmelen, hvor lette, hvite skyer sakte seilte forbi.

OG JEG HAR FREMDELES TO SØNNER OG EN BROR UTE I KRIGEN.

I en annen stillehavssommer skiltes venner, og de slapp hverandre nødig med hendene, og selv når de slapp hverandre med hendene, slapp de hverandre nødig med blikkene, for krigen behøvde dem.

Da Edward Mattison McMillan og Philip Hauge Abelson i august 1940 hadde identifisert neptunium lå flere spørsmål igjen ubesvart etter dem. De viktigste var følgende: Neptuniumisotopen som var funnet desintegrerte med en halveringstid på 2,3 dager ved utsendelse av negative betapartikler. Ville det være mulig å finne et produkt som altså nødvendigvis måtte ha atomnummer 94 etter denne desintegrasjonen? Og i så tilfelle hvordan? Allerede neptunium hadde jo bydd på overraskelser når det gjaldt kjemien i forhold til den antatte plasseringen i det periodiske systemet. Arbeidet fortsatte i noen tid etter disse retningslinjene, men det ble ikke de to vennene som skulle fullføre det. Hauge Abelson dro hjem til Washington D.C. fra sin sommerferie og ble senere rekruttert til Naval Research Laboratory i Washington, for å forberede bruk av uranfisjon til ubåtfremdrift og bomber. Der la han bl.a. grunnen til den metoden for anriking av uran som brukes idag. McMillan rakk å sette igang leting etter alfapartikler fra neptuniumprøvene sine, for han mente at grunnstoff 94-isotopen ville avgi alfapartikler. Han mente også at han hadde funnet noen, da også han ble kalt bort, for å drive med radarutvikling. Godvillig overlot han sine prøver og notater til mannen som overtok plassen hans, dr. Glenn Theodore Seaborg, som siden 1934 hadde jobbet ved Berkeley.

Augustmorgenen led utpå formiddagen. Den gamle kvinnen stavret seg pinefullt over fortauene. Hun akket seg over smertene, men også over skammen. Hun følte at hun hadde sunket dypere enn hun noengang hadde tenkt seg muligheten av å synke. Men hun hadde sett noe i øynene til datteren da de hadde delt det sparsomme måltidet denne morgenen. Noe ukjent, fremmed, som hadde fått det til å blø inne i henne. Det var noe en mor ikke bare kunne sitte å se på. Og tanken på dette ukjente dempet følelsen av det skammelige ærestapet hun hadde lidd.

En klarøyd gutt satt en annen augustdag og stirret ut over en sjø som strakk seg til horisonten og enda mye lenger. Det var den første feriedagen og faren hadde kjørt dem til Mineral Range hvor de hadde lett etter stein hele dagen. Nå satt de nede ved bredden av Lake Superior og stekte pølser og marshmallows over bål. Mens de ventet på at det skulle bli kveld og faren skulle kjøre dem hjem til Ishpeming, funderte gutten på hva det var i de steinene han holdt i hånden og kom langsomt til en konklusjon om hva han skulle gjøre med det livet han var blitt gitt.

I 1934 ble han uteksaminert fra UCLA (University of California at Los Angeles) og begynte altså på Berkeley hvor han i 1937 tok doktorgraden på uelastisk spredning av hurtige nøytroner. Det var motevitenskapen om radioaktivitet som hadde blitt hans spesialområde. Da han overtok McMillans arbeide med grunnstoff 94, bestemte han seg for å oppgi forsøkene med nøytroner, som bare indirekte kunne akselereres i syklotroner. Med deuteroner (kjerner av tungt hydrogen, som består av ett proton og ett nøytron) kunne han øke atomnummeret direkte, og instituttets nye 60-tommers syklotron, den største i verden til da, kunne akselerere deuteroner til slik energi at de med letthet ville trenge inn i urankjerner.

14. desember 1940 ble de første forsøkene gjort. Seaborg og hans menn, A.C. Wahl og J.W. Kennedy, bombarderte et target av U₃O₈ innpakket i aluminiumfolie med 16 MeV deuteroner, og gjennom det man hittil hadde lært om grunnstoff 93, klarte man raskt å separere fra det som hadde blitt dannet av det nye grunnstoffet. De fant ut at det inneholdt en hittil ukjent aktivitet som utstrålte betapartikler, men med en annen toppenergi og en anelse kortere halveringstid (ca. 2 dager) enn McMillans isotop, som var funnet å ha massetallet 239. Nå visste de at grunnstoff 94 kontinuerlig måtte dannes i prøven, på grunn av betapartiklene, og satte igang med å lete etter alfapartiklene som de mente det ettersøkte grunnstoffet måtte utsende.

Dette falt lettere for dem enn det hadde gjort for McMillan, for den isotopen av 94 de hadde produsert skulle vise seg å være bortimot 300 ganger så aktiv som 239-isotopen, men alfadeteksjon var allikevel en vanskelig oppgave på denne tiden. 28/1 rapporterte de at de hadde telt alfapartikler med en proporsjonalteller og et veldig sterkt magnetfelt for å bøye av den forstyrrende betaaktiviteten. Veksten i alfaaktiviteten tilsvarte en forløper med halveringstid 2 dager. Etter den nye actinideteorien skulle grunnstoff 94 være vanskeligere å oksydere enn 93, og natten mellom 23. og 24. februar 1941 satt Seaborgs gruppe inne på det trange rom 307 i tredje etasje i Gilman-hallen ved Berkeley og etterprøvde teorien. De hadde funnet ut at alfa-aktiviteten lot seg felle med fluorid, jodid eller hydrogenperoksyd akkurat som 93. De visste også at de kunne oksydere 93 med bromat (BrO₃^-) til en form som ikke lot seg felle med disse reagensene, men at alfa-aktiviteten ikke lot seg påvirke av bromatet.

Denne natten prøvde de å oksydere med det kraftige oksydasjonsmidlet peroksydisulfat (S₂O₈)^2- med sølvioner som katalysator. Så tilførte de fluorid, og thoriumion som bærer, og satt lenge og målte alfapartikler i bunnfallet og i løsningen. Det viste seg at alfapartikkelemitteren ikke hadde blitt utfelt av fluoridet, den var blitt oksydert og befant seg fortsatt i løsningen, og etter dette nattarbeidet kunne grunnstoff 94 nå med nesten 100 % sikkerhet regnes som påvist.

Nesten dusinet år før satt en kar ved navn Clive Tombaugh og gjorde nattarbeid ved Lowell-obervatoriet i Flaggstaff, Arizona. Under månedlangt regnearbeide hadde han og hans stab regnemestere sittet og svettet over baneelementene til planeten Neptun og prøvd å tolke perturbasjonene i neptunbanen. Nå mente han at de hadde kommet til et resultat, og han og medhjelperne satt døgnigjennom og glodde seg øre på teleskopbilder av området hvor de trodde den ukjente planeten som forårsaket perturbasjonene kunne befinne seg. Da de til slutt endelig fant en liten flekk, mye mindre enn antatt, som hadde beveget seg mot den urørlige bakgrunnen, drakk de en skål (eller ni) for suksess og Tombaugh døpte den lille planeten mot den ytterste, nattmørke tomhet for Pluto, etter Pluton, avgrunnsguden.

Den alfaaktiviteten som Seaborg og hans gruppe hadde funnet stammet fra plutonium 238, som hadde blitt produsert ved at uran 238 hadde opptatt et deuteron og avgitt to nøytroner og at det resulterende neptunium 238 hadde avgitt en betapartikkel. Men de drev samtidig og målte på McMillans neptuniumisotop 239. På grunn av den svakere alfaaktiviteten av dens produkt var det vanskeligere å finne, men utover våren 1941 var det klart at det ble dannet en alfaemitter av denne også. For å produsere mer av denne, sendte de 1.-3. mars 1941 en kraftig nøytronstråle mot 1,2 kg uranylnitrat. De fikk et halvt mikrogram av 239-isotopen av plutonium og underkastet den en rekke undersøkelser. Og 28/3 plasserte de den nær et berylliumtarget i syklotronen som det kom nøytroner ut av. I en rapport 29/5 konkluderte de med at isotopen undergikk fisjon ved termiske nøytroner med enda høyere tverrsnitt enn uran 235.

Denne rapporten ble aldri offentliggjort. Myndighetene hadde nå stengt atomforskningen hermetisk ute fra den sivile omverdenen, og med denne nye oppdagelsen fikk de militære for alvor blod på tann. Uran 235 utgjør bare 0,7 % av alt uran, og når denne enda effektivere isotopen kunne produseres av U 238, som utgjorde de øvrige 99,3 prosentene, var det klart at det ville komme brød på bordet til de som hadde greie på plutonium. Etter en beslutning fra høyeste hold 6/12 1941 ble tidlig i 1942 de fysikerne som hadde jobbet med fisjonsstudiene og de kjemikerne som hadde jobbet med separasjonen samlet i de metallurigske laboratoriene ved Chicago-universitetet. Her ble alle mulige midler lagt til rette, et rent paradis for kunnskapssøkerne, som frydet seg som små gutter. En mengde grundige studier ble foretatt, og det nye grunnstoffets kjemi ble undersøkt med mikroapparatur som var spesialutviklet for formålet. Her var det snakk om å jobbe med løsninger som besto av en enkelt dråpe, og man veide prøver på en vekt som hadde vektstang og skåloppheng av kvartsfibre tynnere enn menneskehår, så forskerne snakket om "å veie usynlige prøver på en usynlig vekt." Pipetter, reagensrør og tilogmed sentrifuger var i samme skala. 18/8 1942 klarte Burris B. Cunningham og Louis B. Werner å isolere det første mikrogrammet av en ren forbindelse av grunnstoffet og mellom 6. og 9. november 1943 klarte de å fremstille den første prøven av metallet som kunne sees med det blotte øyet, en 50-mikrograms klump som fremdeles befinner seg på universitetet, montert i en plastbeholder som en souvenir, men nå (2000) inneholder den bare 49,919 mikrogram plutonium, foruten snaut 80 nanogram uran 235, 6 millioner atomer protactinium, 1500 atomer actinium og noen andre stoffer.

Og nå hadde også grunnstoffet fått et navn. Den første tiden hadde det bare gått under navnet "grunnstoff 94" men under krigstiden hadde det kommet av mote å kalle tingene ved deres rette navn, som en slags sikkerhet mot at fiender skulle snappe opp opplysningene. Kodenavnet for grunnstoff 94 var "copper" men de som arbeidet med det fikk litt kommunikasjonsproblemer da de måtte ta i bruk virkelig kobber under analyseforsøkene. Det ekte kobberet gikk en tid under navnet "honest-to-God-copper." Som tiden gikk begynte dette å føles litt kjælkete, og i en rapport datert 19/3 1942 nevnes for første gang navnet plutonium, som var det naturlige valg, etter McMillans neptunium for nr. 93. De diskuterte "plutium" en kort tid, men kom til at plutonium lød bedre. Heldigvis var navnet ledig, for forslaget til Edward Daniel Clarke i 1817 om at barium burde kalles plutonium fordi metallet ikke var særlig tungt (slik barium betyr) slo ikke igjennom.

Forstadsgatene ble lange for den gamle kvinnen. Med trette never knuget hun det hun hadde under klærne. Hun tenkte tilbake.

JEG HØRTE AT KJØPMANNEN SPURTE MEG OM NOE, MEN JEG KUNNE IKKE SKJELNE ORDENE, SÅ JEG RISTET BARE PÅ HODET OG SA TIL HAM:

- Nei, jeg skal ikke ha noe. Jeg er bare her for å spørre nytt.

OG DET VAR FULLT MED FOLK DER INNE, SÅ JEG VISSTE AT DET JEG HADDE TENKT Å GJØRE VILLE BLI LETTERE ENN JEG HADDE TRODD. JEG KUNNE SE AT DE DISKUTERTE, OG AT DE VAR OPPHISSET OG AT DE VAR BEKYMRET, MEN JEG KUNNE IKKE HØRE HVA DE SA, UNNTATT NÅR DE HEVET STEMMEN MYE - NÅR DE SA SLIKE TING SOM 'en hel by!' OG 'uhyrer!' OG 'djevler!' OG 'vi er fortapt!' OG LIKNENDE TING. JEG FORSTO IKKE HVA DE SNAKKET OM. JEG BARE GJORDE DET JEG KOM FOR Å GJØRE, OG SÅ GIKK JEG.

Hun klemte ekstra godt rundt det hun hadde gjemt under klærne. To pakker, fulle av brune bønner. Hun var redd.

BARE HUN IKKE SPØR HVORDAN JEG HAR FÅTT DEM! BARE HUN IKKE NEKTER Å SPISE DEM!

Ved metallurgilaboratoriet i Chicago skjedde tingene raskt. I desember 1942 hadde de oppdaget at vismutfosfat var en glimrende bærer for plutonium. Siden de arbeidet med så lave konsentrasjoner kunne de ikke gjøre fellingsreaksjoner med plutonium alene. De trengte en "bærer," som reagerte likt overfor fellingsreagensene og trakk plutonium med seg ned i bunnfallet. I løpet av de neste tolv månedene utviklet de prosessen slik at et ferdig anlegg for storskalaproduksjon av plutonium sto ferdig ved Clinton-laboratoriene i Oak Ridge, Tennessee i desember 1943. Prøv å få til det i fredstid! Ikke bare hadde vismutfosfatprosessen blitt utviklet fra idé til ferdig fabrikkanlegg på et år. Det hadde også gått nøyaktig tre år fra ingen hadde hørt om grunnstoffet til storskalaproduksjonen av metallet kunne settes igang.

Plutoniumanlegget i Oak Ridge var satt opp i forbindelse med forsøksreaktoren, historiens andre atomreaktor, som ble startet opp 4/11 1943, og snart avleverte brukte brenselelementer med opptil 250 ppm (0,025 %) plutonium, og tidlig i 1944 var grammengder av metallet tilgjengelig. Syklotroneksperimentene til da hadde tilsammen produsert 2 milligram. Tidlig i 1943 hadde beboerne av landsbyen Hanford i staten Washington fått ekspropriert sine eiendommer, og etter at de murrende hadde reist sin vei, bygdes anlegget som skulle produsere kilogrammengder der og sto ferdig 26/12 1944. Nå var det klart for alvoret, for plutonium 239 har en kritisk masse på rundt 6 kg, og under det kan ikke en eksplosiv kjedereaksjon sikkert inntreffe. De første leveransene til Manhattan-gutta i Los Alamos skjedde 2. februar 1945. Og nå hastet det, for det var snart ikke flere fiender igjen å prøve det på. Italia hadde allerede kapitulert, og Tyskerne lå tynt an. Også de kapitulerte før soppjegerne var klare, men gudskjelov holdt de gode gamle japsene stand, og 16/7 sto den første prøvebomben klar i New Mexico-ørkenen. Den var ladet med plutonium, og blinket kunne sees på 450 kilometers avstand. En vellykket prøve. Om morgenen 6. august lettet en B-29 superfestning fra Okinawabasen med kurs østover. Den var døpt Enola Gay etter pilotens mor. Ombord var 50 kg rent uran 235. Men plutonium skulle få flere sjanser.

Den gamle kvinnen var engstelig, for hun visste ikke hvordan datteren ville komme til å reagere, og hun var bekymret, for hun glemte ikke at det ville komme flere dager etter denne. Endelig kom det kjære huset til syne bak de skjermende trærne. Den gamle kvinnen gledet seg til å komme innendørs og få sitte ned, for nå verket knærne og hoftene som om det satt små djevler i dem.

Men plutselig - hva var det som skjedde med lyset? Den gamle kvinnen stirret på huset, hvor veggene syntes å gløde, og hun stirret på veien foran seg, hvor kroppen hennes kastet TO SKYGGER, den ene skarpere enn den andre. Så strøk en varm vind henne over ryggen og kastet henne på hodet i bakken. Braket kunne selv de døve ørene hennes høre.

Det kom ikke flere dager.

Pluton betyr 'den rike' og er egentlig et tilnavn til Hades, dødsrikets hersker, et navn som de fleste helst unngår å ta i sin munn. Hades hersker over Tartaros, et sted hvor det særlig i ufredstider er en ustanselig trafikk av døde sjeler. Ved vestgrensen til Tartaros flyter elven Styx, og hvis de etterlatte har husket å sende med de avdøde noen vekslepenger får de skyss av fergemannen Kharon over til den andre siden, hvor den femtihodede hunden Kerberos står og passer på at ingen sniker seg uberettiget over den ene eller den andre veien. Først kommer de døde til Asphodels enger, et dødtrist sted hvor helter og småfolk flagrer målløst omkring tett som flaggermus og bare Orion har lyst nok til å jakte på spøkelseshjortene. Deres eneste trøst er blod som de levende heller ned til dem fra oververdenen. Når de drikker det føler de seg nesten som mennesker igjen.

Innenfor Asphodels enger ligger Erebos med Hades og Persephones palass. Til venstre for palasset, under en hvit sypress, ligger Lethe, glemselens sjø, hvor de vanlige sjeler flokker seg for å drikke. Men de som i livet har vært innviet i mysteriekulter vet hvordan de skal finne Hukommelsens sjø under en hvit poppel, og dermed få en viss fordel overfor sine feller. I Erebos står de nyankomne i lange køer for å dømmes av Minos, Rhadamanthys og Aiakos, tre av fortidens største helter. Rhadamanthys dømmer asiater og Aiakos europeere, men begge overlater de vanskelige tilfellene til Minos. Hvis sjelene hverken er dydige eller onde sendes de tilbake til det bedrøvelige Asphodel. Hvis de er onde sendes de til evig pine på en dertil egnet eng i Tartaros' indre regioner. Det går historier om hvordan forbrytere som Tantalos, Niobe og andre fortapte sjeler lider der. Men hvis de er dydige kommer de til en annen eng kalt Elysion, hvor Kronos nå hersker. I Elysion er det alltid dag, ingen kulde eller snø og ustanselig leker, musikk og fest, og de som lever der kan velge å bli gjenfødt i verden når de vil.

Hades beveger seg sjelden i oververdenen, unntatt når han får sviende lyst på en av jomfruene der. En slik gang var da han traff sin nåværende hustru Persephone, kidnappet henne og tok henne til ekte. En hake med dette var at Persephone tilfeldigvis var gudinne for alt som spirte og grodde på jorda, så da hun ble borte sluttet de med det, og kalde vinder blåste over markene og de ble bleke og hvite og øde.

Dette trivdes selvsagt de som bodde der dårlig med, selv om de kunne gå på skøyter og ake på kjelker i fritida, og etter noen forhandlinger kom Persephones foreldre, Demeter og Zeus, til et kompromiss med Hades. Persefone skulle få tilbringe halve året over bakken og sørge for det som spirte og grodde der. Og resten av året skulle hun være hos ektemaken og gjøre sine plikter hos ham.

Vanligvis vet Hades ikke noe om hva som foregår over bakken. Eneste måten er hvis noen slår hendene eller føttene i den og påkaller ham med salte eder og forbannelser. Han har heller ikke noen eiendommer der oppe, unntatt noen få heller mørke og triste templer og visstnok en kvegflokk på øya Erytheia, men alle rikdommene av smykkesteiner og skinnende edle metaller nede i jorda er hans.

Pluto er navnet som romerne ga Pluton-Hades da de lånte den greske mytologien til sitt eget bruk. Men det er ingen hjemlig romersk gud som heter Pluto, det er et rent lån. Dog skal det jo være romersk på planeter.

Det greske Pluton stammer fra plûtos 'rikdommer' som har sin opprinnelse i indoeuropeisk pleu- 'renne, flyte, svømme, gyte, fly, flagre'. Derfra kommer germansk flo-m- 'strøm', norrønt flaumr og norsk flom, som er lånt til dansk som flom, og dessuten flomme og flaum.

Pleu- ble også på indoeuropeisk plotú-s 'elv', derav germansk floðus, norrønt floð 'strøm, elv, flo, vann' som vi har i norsk som flo. Dansk fikk flod 'flo, stor elv' som er blitt lånt til norsk som flod og flodhest.

En utvidelse til pleu- var pleu-d-, derav germansk fliutan 'flyte' norrønt fljóta og norsk flyte.

Fra pleu-d- kommer antakelig et keltisk ord som ble lånt til germansk som *lauða- 'bly', som gjennom gammelengelsk le:ad ble til engelsk lead.

I germansk fikk man av fliutan kausalformen flutjan 'la flyte' norrønt flytja 'føre over vann, føre over' og norsk flytte, substantiveringene flaution 'det som flyter oppå' norrønt flautir 'sur pisket melk' norsk fløte, fløyte, og flutan- 'den flytende' norrønt floti 'flåte, fartøy, skipshop' norsk flåte, samt fluta- 'noe som flyter på vann' norrønt flota 'la drive på vann' norsk fløte (tømmer).

Germansk fliutan ble i oldsaksisk til fliotan, middelnedertysk vleten og i nedertysk adjektivisert til vlot 'svømmende' som er lånt til norsk som flott 'flytende'. Nedertysk vlot er også lånt inn i tysk som flott 'overdådig', som også er lånt til norsk.

En annen utvidelse av det indoeuropeiske pleu- er pleu-k- som i germansk var fliugan 'fly' norrønt fljúga og norsk fly. Fljúga ble i dansk til flyve, hvorav vi har slike lån som flyvefisk etc.

I oldhøytysk ble fliugan til fliogan, og med instrumental-endelse fliogel 'flyredskap, vinge' og i tysk Flügel, som vi har lånt som flygel.

En kausalform av fliugan i germansk er fleuhian 'flykte' norrønt flyja norsk fly 'løpe'.

Fleuhian ble substantivert til fluhti 'flukt' oldsaksisk fluht middelnedertysk vlucht og derfra lånt til dansk og norsk som flukt og i andre former som flykte og flyktig. Fluhti ble i oldhøytysk til fluht og tysk Flucht, med en utvidelse Flüchtling som i dansk og norsk er lånt som flyktning.

En substantivering av fliugan i germansk er fluqon 'flue' norrønt flúga norsk flue. En annen er floq-la- 'fugl' senere foqla- norrønt og norsk fugl. En tredje er fluqná- 'flyvende skare' norrønt flokkr 'flokk' norsk flokk. En fjerde er fluq- norrønt flaug 'flyvning, vimpel, pil' norsk fløy.

Fra fluq- kommer også middelnedertysk vlug, derav vlug(e)s og vluckes 'flyvningens, straks' som er lånt til dansk som fluks 'straks', utvidet til fluksens, som er lånt til norsk.

Fra germansk fluq- kom også tysk Flug 'flyvning' som i et oversettelseslån fra fransk feuille volante ble brukt til Flugblatt 'flyveblad' og igjen oversettelseslånt til dansk som flyveblad, som er lånt til norsk.

GEOLOGI
Plutonium produseres i stjerneeksplosjoner og andre grunnstoffdannende prosesser i universet, i mengder som i forhold til en jordisk geologi antakelig ville tilsvare litt mer enn slike velkjente stoffer som selen, antimon og kvikksølv. Råproduktet er en isotopblanding av omtrent 0,01 % 236, 5 % 238, 15 % 239, 25 % 240, 15 % 241, 25 % 242, 15 % 244 og mindre mengder av de andre. Men før noe planetsystem rekker å fortette seg vil det meste av dette ha desintegrert til uran, thorium, bly og vismut, og for en stund også litt neptunium. Kosmologene regner at Jorda ble fortettet ca. 100 millioner år etter den siste grunnstoffdanningen i våre omgivelser, og på det tidspunktet vil alt unntatt 244 være borte, og av de ca. 15 prosentdelene av dette vil det være igjen knapt halvparten. Dessuten vil det være et tillegg på knapt 0,01 % Pu 240 som er i radiogen likevekt med 244, slik uran 234 idag gjør det med U 238 (d.v.s. at det dannes fra det like fort som det nedbrytes). Plutonium ligger da på nivå med dagens jod og sølv i forekomst, det vil si at hvis våre astronauter en gang i fremtiden kommer over en helt brennfersk planet vil de kunne minere plutonium - men det vil ikke være det samme plutonium som det kan lages bomber av.

Gjennom hele Jordens fire milliarder år gamle urtid tikker dette plutonium sakte bort, så når vi kommer til urtidens slutt, går over fra prekambrium til kambrium og kommer inn i den tiden da livet virkelig begynner å gjøre seg gjeldende, er det bare igjen ca. 8 kg av det i hele jordskorpen, d.v.s. 4x10^-20 % når vi regner jordskorpens masse for å være ca. 2x10¹⁹ tonn. Og mens trilobitter og ammonitter har fosset rundt i havet og panserpadder og triceratopser, sabelkatter, kjempedovendyr og mammuter har utkjempet sine slag på landjorda har dette også sakte blitt borte. Men ennå er det ca. 50 gram igjen av det opprinnelige plutonium, d.v.s. ca. 2-3x10^-22 %. I 1970 fant Darleane C. Hoffmann 20 millioner atomer Pu 244 i prekambrisk bastnäsitt fra California og estimerte en jordskorpehyppighet på mellom 2,8x10^-23 og 7x10^-25 %, d.v.s. noe under den beregnede. Ca. 0,1 % av Pu 244 sine desintegrasjoner skjer ved spontanfisjon, og i meteoritter av den karbonholdige chondritt-typen, som regnes for å være like gamle som solsystemet, viser fordelingen av xenonisotopene nøye samsvar med en fordeling som tilsvarer produkter av spontanfisjon av Pu 244, mens andre fisjonsprosesser gir andre fordelinger.

Men dette er ikke alt plutonium som idag finnes på Jorda. Det produseres kontinuerlig ved at uran 238 tar opp et naturlig forekommende nøytron og går over til 239 som med forholdsvis korte mellomrom avgir to betapartikler og blir plutonium 239. Slike naturlige nøytroner kommer fra spontanfisjon av uran 238, med noe bidrag fra nøytronindusert fisjon av U 235 og fra alfapartiklers interaksjoner med lette atomkjerner i omgivelsene. Etter vanlige estimater befinner det seg 6x10¹³ tonn uran 238 i jordskorpen, og det kan regnes ut at fluksen av nøytroner som stammer fra spaltingen utgjør ca. 2 pr. sekund gjennom en kvadratcentimeter, uansett hvor du befinner deg på Jorda. Innfangningsreaksjonen går med et tverrsnitt på 2,70 barn, som dimensjonsmessig er lik 2,7x10^-24 kvadratcentimeter. Etter vanlig utregning blir årsproduksjonen av Pu 239 ifølge dette 2 x 31556952 (antall sekunder i et år) x 6x10¹³ x 2,7x10^-24 x (239/238) = ca. 10,3 kg. Siden halveringstiden er så kort, har det rukket å innstille seg en likevekt hvor det nedbrytes like mye som det produseres, og den totale mengden kan da beregnes ved å dividere med nedbrytningskonstanten for Pu 239, som er 2,875x10^-5 pr. år. Resultatet blir ca. 360 tonn, og naturlig plutonium utgjør følgelig ca. 2x10^-15 % av jordskorpen, noe som plasserer grunnstoffet på 88. plass, mellom polonium og radon, av de 96 grunnstoffene som overhodet kan sies å forekomme på Jorda.

Etter liknende beregninger dannes det også små mengder av andre plutoniumisotoper, og fordelingen mellom de naturlig forekommende er, med jordskorpeinnhold og % av alt plutonium:

Pu 236: rundt 1 nanogram, 1x10^-16 %
Pu 238: 10 mikrogram, 3x10^-12 %
Pu 239: 360 t, 99,999985 %
Pu 240: 60 mg, 1,6x10^-8 %
Pu 241: 40 mill. atomer, 5x10^-21 %
Pu 242: ca. et halvt atom, 6x10^-29 %
Pu 244: 50 g, 1,5x10^-5 %

Av de 60 mg Pu 240 stammer ca. 5 fra likevekten med 244, resten fra nøytroninnfangning på Pu 239. Det halve atomet til Pu 242 betyr at det til enhver tid er 50 % sannsynlighet for at det befinner seg et atom av isotopen i jordskorpen. Siden de atomene har en så lang halveringstid som 376300 år kan dette ene atomet leve ganske lenge før det omdannes igjen. Jordklodens historie kan altså deles i epoker hvor det har eksistert et Pu 242-atom og epoker hvor det ikke har gjort det, alle med fra noen titusen års til noen millioners varighet. Men ingen vet om vi er i en med-plutonium-242-epoke eller en uten akkurat nå, og heller ikke vet noen hvor i jordskorpen dette ene atomet befinner seg, hvis vi er i en med-epoke. Kanskje er det rett under føttene DINE.

Allerede i 1942 fant Seaborg og hans venner plutonium i bekblende og carnotitt, det var lett nok da de først hadde undersøkt det kunstige plutoniumet og blitt kjent med egenskapene. Og grunnstoffet har siden blitt funnet i konsentrasjoner på opptil 9x10^-10 vekts-% i uranmineraler. Forholdet plutonium/uran varierer mellom 7x10^-12 og 1,5x10^-11 i primærmineraler, og med en urankonsentrasjon i jordskorpen på 0,0003 % er overensstemmelsen god med den beregnede verdien. Den klart hyppigste plutoniumisotopen i mineraler er den fisjonerbare 239, men det vil nok aldri bli aktuelt med gruvedrift på den. I 1951 jobbet D.F. Peppard & Co seg gjennom 200 tonn bekblende og fikk utskilt 2 mikrogram plutonium. D.v.s. at for å opparbeide en kritisk masse plutonium (6 kg) måtte man herpe opptil 600 milliarder tonn bekblende...

Alt plutonium som pr. idag befinner seg i masseødeleggelsesvåpen og andre, mer eller mindre hyggeligere installasjoner, er produsert i reaktorer. Alle reaktorer som inneholder U 238 produserer plutonium, og det er den fisjonerbare isotopen 239 som produseres i klart størst mengde, men fra visse forskningsreaktorer som går i lengre tid med svært høy nøytronfluks har man fått ut produkter som har bestått av mestedels Pu 242 med litt Pu 244 i tillegg. Anslått mengde produsert plutonium fra 1940 til idag (2000) er ca. 11000 tonn, ca. 30 ganger så mye som det finnes i jordskorpen. Regner man menneskenes virkefelt, som vi kanskje kan kalle teknosfæren, for å høre med til jordskorpen blir den virkelige hyppigheten 6x10^-14 %, noe som plasserer plutonium på 87.-plass, også foran polonium og tett bak actinium.

KJEMI
Plutonium er et sølvhvitt metall som i motsetning til de andre i gruppen er temmelig hardt og sprøtt. På grunn av radioaktiviteten avgir Pu 239 så mye varme at et stykke på noen kubikkcentimeter holder mer enn kroppstemperatur. Et stykke Pu 238 antennes av strålevarmen i luft hvis det ikke kjøles. Metallet har en dårlig varmeledningsevne til metall å være med 0,0670 W/cm/K ved 25 °C. Bare neptunium har lavere av metallene. Den lineære varmeutvidelseskoeffisienten er derimot stor: 5,4x10^-5 ved romtemperatur, noe som bare overgås av alkalimetallene. Plutonium er en dårligere elektrisk leder enn noe metall unntatt mangan, med en spesifikk motstand på ca. 150 mikrohm-cm ved romtemperatur. I motsetning til det vanlige for metaller øker ledningsevnen med temperaturen. I Pu 239 øker motstanden nesten lineært med tiden p.g.a. opphopning av nedbrytningsprodukter. Metallet har en moderat god magnetiserbarhet på +610 cgs-enheter, litt bedre enn palladium og litt dårligere enn jern(II)sulfid.

Plutoniums allotropi er et kapittel for seg. Metallet har seks forskjellige krystallinske modifikasjoner ved normale atmosfæriske trykkforhold og en syvende ved flere hundre atmosfærers trykk. Dette er rekord for grunnstoffene. Ved romtemperatur eksisterer det monokline a-plutonium med tetthet 19,86 g/cm³. Bare polonium av de andre grunnstoffene krystalliserer under normalforhold med så lav symmetri, noe som også er årsak til hardheten. Over 122 °C overtar det romsentrerte monokline b med tetthet 17,70 g/cm³. Dette er atskillig mykere og ikke så hardt og sprøtt som alfaet, og kan bearbeides maskinelt. Over 207 °C er det flatesentrerte rombiske g det stabile med tetthet 17,14 g/cm³, over 315 °C det flatesentrerte kubiske d med 15,92 g/cm³, over 457 °C det romsentrerte tetragonale d' med 16,00 g/cm³ og opp til smeltepunktet det romsentrert kubiske e med 16,51 g/cm³. Ved smeltepunktet har flytende plutonium en tetthet på 16,66 g/cm³, så usmeltede metallstykker flyter oppå smelten, slik som med vann. Høytrykksallotropen heter z. Flere av allotropene har bemerkelsesverdige egenskaper som ikke er kjent hos noen andre metaller.

Som de andre actinidene er plutonium et reaktivt metall. Det oksyderes i tørr luft, oppløses raskt i HCl og HBr, løses også ganske raskt i fosforsyre, sakte i fortynnet eddiksyre og fortynnet svovelsyre, meget sakte i flussyre, rent vann og saltvann. Hverken konsentrert svovelsyre eller noen konsentrasjon av salpetersyre angriper det p.g.a. dannelsen av et tynt passiviserende oksydbelegg. Plutonium er elektropositivt og danner mange forbindelser med sterkt ionisk karakter. Mange av forbindelsene, særlig de binære, har høyt smeltepunkt.

Som neptunium kan plutonium eksistere i oksydasjonstrinn fra +3 til +7, men det siste kan bare eksistere i alkalisk og sterkt oksyderende løsning og ble ikke oppdaget før i 1967. Det er et meget sterkt oksydasjonsmiddel og oksyderer vann til oksygen hvis hydroksydkonsentrasjonen er mindre enn 7 M. Som for de foregående actinidene danner fem- og seksverdig plutonium oksoioner, "plutonyl." Det femverdige plutonylionet disproporsjonerer i sure løsninger, men er alltid tilstede i en liten mengde i løsninger som inneholder mer enn ett oksydasjonstrinn av plutonium. Mest stabilt i sur løsning er det fireverdige, men i basisk løsning disproporsjonerer det til tre-, fem- og seksverdig. Det har en enda sterkere tendens til å hydrolysere enn uran(IV), og stabiliseres bare i løsninger med pH under 1. Treverdig plutonium hydrolyserer fullstendig bare i sterkt basiske løsninger. Femverdig hydrolyserer ikke nevneverdig, mens seksverdig viser hydrolyse i basiske løsninger. Plutonium(IV) har en sterk tendens til å danne komplekser, betydelig sterkere enn (III) og (VI), som er omtrent jevnbyrdige på dette området, mens Pu(V) danner komplekser bare med noen få organiske ligander. De eneste virkelig stabile løsningene av Pu(IV) er kompleksionløsningene. I svakt sur løsning kan alle de fire nederste oksydasjonstrinnene eksistere samtidig, ofte alle i betydelige konsentrasjoner, noe som er unikt for plutonium. F.eks. kan et plutonium(IV)-salt etter å ha stått i en 0,5 M HCl-løsning i en uke inneholde 26,3 % Pu(III), 62,7 % Pu(IV), 0,5 % Pu(V) og 10,5 % Pu(VI). I vannløsning er treverdig plutonium blåfiolett, fireverdig brunt, femverdig (bare tydelig i svak syreløsning) rødfiolett til rosa, det seksverdige i sur løsning (plutonyl) oransjebrunt og i basisk (plutonat) grønt mens det sjuverdige (perplutonat) er blåsvart.

Den høye alfaaktiviteten, særlig hos Pu 238, har betydning for plutoniums kjemi i løsninger. Alfastråling har en sterk evne til å spalte kjemiske bindinger slik at det dannes reaktive produkter med elektronskall som har hull eller er overfylte. Dermed dannes spontant forbindelser som hydrogenperoksyd av vann, nitrogenoksyder og nitritt av nitrat og klor av klorid. Effekten av slike substansers nærvær er at oksydasjonstallet til plutonium langsomt endres. En plutonyl(VI)-løsning vil langsomt reduseres, mens en (III)-løsning vil oksyderes. En løsning av plutonium av andre oksydasjonstrinn i konsentrert salpetersyre vil langsomt oksyderes til seksverdig.

Et vell av informasjon har blitt samlet om plutoniums kjemi. Tatt i betraktning at dette grunnstoffet har vært kjent i bare knappe 60 år er mengden av data som er tilgjengelig i sannhet en respektabel bedrift, og bærer vitne om den intense interessen for plutoniumkjemien...

Det er vanskelig å håndtere smeltet plutonium ved høye temperaturer fordi det angriper digelen. Vanligvis brukes forskjellige oksyder til diglene, f.eks. beryllium-, yttrium eller aluminiumoksyd, gjerne med et beskyttende lag av kalsiumfluorid, men de mest bestandige materialene er wolfram, wolframkarbid og tantalkarbid. Plutonium danner ikke intermetalliske forbindelser med alkalimetallene og heller ikke med metallene i sidegruppe 5 og 6. Med jordalkalimetallene dannes de bare ned beryllium og magnesium, og blant de sjeldne jordmetallene bare scandium, thulium og thorium. Av de andre metallene er det bare titan som ikke danner intermetalliske forbindelser med plutonium. Alle slike forbindelser har legeringskarakter, metallisk glans og ledningsevne. Titan, yttrium, lantan og flere av lantanidene kan løses i plutonium inntil en viss grense, som kan variere noe med allotropen av plutonium, mens neptunium og americium kan blandes med det i alle forhold. Aluminium, gallium, zirkonium, hafnium, scandium og americium har evnen til å stabilisere deltafasen av plutonium ned til romtemperatur hvis de tilsettes i små mengder, 1-5 %. Man slipper da deformering av metallet p.g.a. de stadige volumendringene ved faseomvandlingene.

En del dobbeltoksyder og saltaktige forbindelser med oksosyrer av overgangsmetallene har blitt fremstilt. Med Pu(III) f.eks. PuScO₃, PuVO₃, PuCrO₃, PuNbO₄, PuTaO₄ og Pu(ReO₄)₃. Med Pu(IV) f.eks. Pu(NbO₃)₄, Pu(TaO₃)₄, det brunrøde molybdatet Pu(MoO₄)₂ (også mange dobbeltmolybdater med alkalimolybdat) og Pu(ReO₄)₄.4H₂O. Ikke noe enkelt vanadat er kjent, men flere dobbelte, eks.: LiPu₂(VO₄)₃, AgPu₂(VO₄)₃ og BaPu(VO₄)₂. Det har også vært studert selenomolybdater, PuMo₆Se₈ og Pu_1,6Mo₆Se₈.

Ved reaksjon mellom plutoniumtetrafluorid og aluminiumborohydrid ved frysepunktet for vann fås en blåsvart, flyktig væske med smeltepunkt 15 °C og formel Pu(BH₄)₄. Et tilsvarende borodeuterid er også kjent.

Karbider som Pu₃C₂, Pu₂C₃, PuC₂ og det ikkestøkiometriske PuC_1-x kan dannes ved forskjellige høytemperaturbehandlinger av plutonium og karbon. De er metallglinsende, har smeltepunkt opptil 2000 grader, men er alment ganske reaktive i forhold til substanser som luft og vann. Plutoniummono(-x)karbidet har den høyeste plutoniumtetthet av alle høytsmeltelige forbindelser, en egenskap som er viktig for reaktorbrensel. Flere ternære karbider med f.eks. uran, thorium, jern og technetium har vært fremstilt og likeså karbonitrider, karbidoksyder og karbidhydrider, alle ikkestøkiometriske. Silicidene Pu₅Si₃, Pu₃Si₂, Pu₃Si₅ og PuSi₂ dannes ved å reagere Pu(III)fluorid med silicium ved 1200 °C. De er harde, sprø, metallglinsende og reaktive. De er lettantennelige og oksyderes også sakte ved henstand i luft. De angripes hurtig av vann. Smeltepunktene er fra 1377 til 1646 °C med Pu₃Si₅ som det mest høytsmeltende.

Plutonylkarbonat, PuO₂CO₃, kan felles med alkalikarbonater fra en sur plutonylløsning. Ingen andre enkle karbonater er kjent, men grønne karbonatokomplekser kan dannes med ammonium og alkali både i oksydasjonstrinn +4 og +6, eksempler: K₄[Pu(CO₃)₄].nH₂O og (NH₄)₄PuO₂(CO₃)₃.

Plutonium(III)silikatene er uløselige i vann og har komplisert struktur. Eksempler: Pu₈(SiO₄)₆, Pu_9,33(SiO₄)₆O₂, Na₂Pu₉(SiO₄)₆O₂, Sr₃Pu₆(SiO₄)₆ og Ca₂Pu₈(SiO₄)₆O₂. De er alle blåfiolette i fargen og krystalliserer heksagonalt. Plutonium(IV)silikat, PuSiO₄, er grønt. Germanatet, PuGeO₄, er blekbrunt eller olivenbrunt. Begge tetragonale.

Oksalatene, Pu₂(C₂O₄)₃.10-11H₂O, Pu(C₂O₄)₂.2-6H₂O og PuO₂C₂O₄.3H₂O er alle så godt som uløselige i vann og kan dannes ved fellingsreaksjoner med løselige plutoniumioner. Noen få oksalatkomplekser mellom ammonium/alkali og Pu(IV) eksisterer, men er ustabile og desintegrerer i tørr tilstand. En rekke andre salter med organiske syrer kan fås, alle uløselige eller tungt løselige i vann, bl.a. det kakaofargede salicylatet, (C₆H₄OHCOO)₄Pu, som felles med salicylsyre fra en Pu(IV)-løsning ved pH 0-5,2. Både Pu(IV) og (VI) danner lett acetatkomplekser. Alkaliplutonylacetatene er svært stabile forbindelser.

Plutoniumnitrid, PuN, fås ikke av komponentene, selv ved langvarig sterk oppvarming, men kan dannes av hydridet og nitrogen ved 230 °C. Det er svart, men blir brunt i fuktig luft p.g.a. hydrolyse. Det har et høyt smeltepunkt, men reagerer selv med tørr luft ved 200 °C og brenner ved 280-300 °C. Det reagerer sakte med kaldt vann, hurtig med varmt. Også et dinitrid skal eksistere under ekstreme forhold.

Plutoniumfosfid, PuP er mørkegrått og smelter ved 2600 °C under argon. Det er ferromagnetisk under 126 K. Arsenidet, PuAs, er et grått, metalliknende stoff. Antimonidene, PuSb og Pu₃Sb₄ og vismutidene, Pu₂Bi, PuBi og PuBi₂ har alle intermetalliske egenskaper, men høye smeltepunkter. Forbindelsene med P, As, Sb og Bi kan alle fås ved oppvarming av bestanddelene. Reaksjonene er svært eksoterme.

Mørkegrønne krystaller av plutonium(IV)nitrat, Pu(NO₃)₄.5H₂O, dannes når plutoniumtetraklorid løses i konsentrert salpetersyre og løsningen inndampes. På tilsvarende måte kan plutonylnitrat tri- eller heksahydrat, PuO₂(NO₃)₂.3-6H₂O, fremstilles. Det kan fås store, mørkerøde krystaller. Trihydratkrystallene blir uklare ved henstand, trolig p.g.a. radioaktiviteten, men dette spørsmålet kan avklares ved å fremstille den samme forbindelsen med plutonium 244. 0Flere typer nitratkomplekser har vært fremstilt, f.eks. de gule Tl₂[Pu(NO₃)₆] og Zn[Pu(NO₃)₆].8H₂O eller tilsvarende forbindelser med tetraalkylammonium, pyridinium og kinolinium som kation, eks. pyridiniumforbindelsen (C₅H₅NH)₂[Pu(NO₃)₆]. Også Pu(V)-komplekser har vært laget, f.eks. Na[Pu(NO₃)₆]. De oransje NH₄PuO₂(NO₃)₃ og RbPuO₂(NO₃)₃ er isomorfe med, d.v.s. har samme struktur som de tilsvarende uranforbindelsene. Alle nitratene og nitratkompleksene er vannløselige.

Fra en Pu(III)-løsning kan et blått fosfat, PuPO₄.1/2H₂O felles ved tilsetning av fosforsyre. Like blått, vannfritt fosfat fås ved 950 °C. Tilsetning av natriummonohydrogenfosfat til en Pu(IV) løsning gir et grønt bunnfall som ved 600 °C blir kubiske krystaller av pyrofosfat, PuP₂O₇. Plutoniumdioksyd kan løses i metafosforsyre til metafosfat, Pu(PO₃)₄, og løsningen kan dampes inn til rombiske, røde til brunliggrønne krystaller. Et gråhvitt plutonylhydrogenfosfat eller hydrogenplutonylfosfat, HPuO₂PO₄.nH₂O kan fås ved å oppvarme trioksydhydratet svakt med fosforsyre. Av dette kan man lage mange dobbeltfosfater med alkali-, jordalkali eller ammonium. Grønngule dobbeltfosfater kan også felles fra Pu(VI)-løsninger ved tilsetning av kalium- eller ammoniummonohydrogegnfosfat.

Et lysegrønt plutonium(III) arsenat, PuAsO₄, kan felles fra en Pu(III)-løsning i 0,1 M saltsyre med ammoniummonohydrogenarsenat. Et gråhvitt hydrogenplutonylarsenat, HPuO₂AsO₄.2-3H₂O, felles sakte (20 timer) fra en løsning laget av plutoniumtrioksydhydrat ved å varme opp med 0,04 M arsensyre. Blekgrønne, olivengrønne eller beige dobbeltarsenater kan dannes med K, Rb, Cs, Ca, Sr eller NH₄ ved å røre bunnfallet lenge med kloridene.

I luft, også tørr luft, blir nyskåret, sølvblankt plutonium først grått, så mørkeblått og til slutt dannes et gråliggrønt skjellete oksyd på overflaten som flasser av og tillater prosessen å pågå inntil det ikke er noe igjen av metallet. I rent, tørt oksygen får et meget rent dioksyd, PuO₂ på denne måten. Rent sesquioksyd, Pu₂O₃, kan fås ved å redusere dioksydet med hydrogen eller metall ved høy temperatur. Ved mindre drastisk behandling fås en rekke blandingsformer, som kalles hyperstøkiometrisk sesquioksyd, PuO_1,52 (metallisk sølvglinsende) og PuO_1,61 samt substøkiometrisk dioksyd, det olivengrønne PuO_2-x, hvor x er 0,02 til 0,39. Et monoksyd, PuO, er flere ganger blitt rapportert, men det eneste som er sikkert er at det elsisterer i dampene når de andre oksydene kokes. Et hydratisert trioksyd, PuO₃.xH₂O, hvor x kan være 0,8, 1 eller 2, kan fås på forskjellige måter, men alle forsøk på å dehydratisere det ved oppvarming har resultert i at det tredje oksygenet unnviker samtidig med vannet.

Som Pa, U og Np danner plutonium også oksoioner, f.eks. det blekfiolette PuO₂⁺, det oransjerøde PuO₂²⁺ og de grønne PuO₅^3- og PuO₆^5-. Som de andre oksokationene til actinidene er også plutonylionene sterkt kovalente i sammensetningen, og er løselige i mange organiske løsningsmidler. Saltaktige plutonater kan fås med alkalimetallene i de høyeste oksydasjonstrinnene. I +4 Li₈PuO₆. I +5 f.eks. det brungrønne Li₇PuO₆. I +6 er de enten mørkegrønne, som Li₆PuO₆, eller brune, som Na₄PuO₅ og Rb₂PuO₄. M₆PuO₆- og M₄PuO₅-forbindelsene løses i vann til gulbrune eller gulgrønne løsninger. De eneste velkarakteriserte syvverdige plutoniumforbindelsene er alkaliperplutonatene, Cs₃PuO₅, Rb₃PuO₅, Na₅PuO₆ og det grønnsvarte Li₅PuO₆. Natriumforbindelsen kjennes bare i vannløsning. De er mindre temperaturstabile enn perneptunatene. Det eksisterer også plutonater av barium i oksydasjonstrinn +3, +4, +6 og +7, av strontium i +4 og +6 og av kalsium i +6. De fleste plutonatene kan best dannes ved å smelte sammen oksydene, for de høyeste med et oksydasjonsmiddel i tillegg. Med lantanide- og actinideoksyder danner plutoniumoksydene ikkestøkiometriske blandingsoksyder som er faste løsninger i hverandre.

Oksyder som (U,Pu)O₂ har vært grundig studert p.g.a. betydningen for reaktorteknikken. Slike blandingsoksyder kan både brukes til reaktorbrensel og det er også ofte slike som er resultatet når plutonium produseres av uran.

Flere hydroksyder kan felles fra vannløsning, vanligvis i amorfe masser. Trihydroksydet, Pu(OH)₃.xH₂O, felles som en blå til blekpurpur masse ved å tilsette sterk base til Pu(III) løsninger. Det oksyderes raskt til (IV)hydroksyd, det grønne Pu(OH)₄.xH₂O. Dette fås fra basiske eller svakt sure Pu(IV)-løsninger ved hydrolyse. Er løsningene ikke for sure dannes ofte etterhvert en sterkt grønnfarget polymer, Pu_n(H₂O)_x(OH)_y, som består av partikler med høy molekylvekt, som kan danne stabile kolloider. Fra slike kolloider kan plutonium felles med mye mindre mengder av fellingsreagensene enn det ellers ville vært nødvendig. Fra Pu(V)-løsninger som tilsettes sterk base fås en grålighvit til rosa masse som antas å være PuO₂OH. Ellers hydrolyserer vanligvis ikke plutonyl(V)-løsninger nevneverdig.

Plutonyl(VI)-løsninger som gjøres basiske adderer et hydroksyl om gangen, og hvis løsningen blir basisk nok kan det nøytrale hydroksydet PuO₂(OH)₂ som felles løses igjen som negative hydroksoionkomplekser som kan være polymeriserte og dele et odde antall hydroksylioner.

Når man tilsetter hydrogenperoksyd til Pu(IV) i fortynnet sur løsning fås et bemerkelsesverdig ringformet kompleksion med brun farge, Pu-OO-Pu-OH⁵⁺. Fortsettes tilsettingen går fargen over til rødt og ionet får en struktur som enten er HO-Pu-OO-Pu-OOH⁴⁺ eller en ring med to Pu og to OO vekselvis. Hvis enda mer H₂O₂ tilsettes fås et utrolig komplisert gråliggrønt bunnfall som inneholder omtrent en og en halv peroksydgruppe pr. plutonium og forskjellige mengder anioner som er kjemisk bundet og ikke kan vaskes ut. F.eks. fås fra en løsning i en svovel- og salpetersyreblanding Pu(O₂)_1,30-1,76(SO₄)_0,05-0,14(NO₃)_0,06-0,33O_0,06-0,46.1,65-2,68H₂O (sic!) Bunnfallet kan løses i konsentrert salpetersyre eller andre oksydasjons- eller reduksjonsmidler som ødelegger peroksydet.

Plutoniumsulfidene er PuS, Pu₃S₄, Pu₅S₇, Pu₂S₃, PuS_2-x og PuS₂. Alle kan fås ved å varme opp bestanddelene i riktige mengder til 4-600 °C. De er svarte pulvere med en purpuraktig glans, unntatt monosulfidet, som er et brunt pulver eller en kompakt svart masse med bronseglans.

Fire oksysulfider, Pu₂O₂S, PuOS, Pu₂O₂S₃ og Pu₄O₄S₃ kan lages ved å varme opp dioksydet med et passelig sulfid. Selenidene, PuSe, Pu₂Se₃ og PuSe_2-x, kan fremstilles på tilsvarende måte som sulfidene. Det samme gjelder telluridene PuTe, Pu₂Te₃, PuTe₂ og PuTe₃, samt oksytelluridet Pu₂O₂Te. Alle disse forbindelsene har høye smeltepunkter, omkring 2000 °C.

Alle sulfatene er vannløselige. Det lyserøde til rubinrøde Pu(SO₄)₂.4H₂O krystalliserer ved inndamping av en PuCl₄-løsning i fortynnet svovelsyre. Er syren konsentrert fås det vannfrie, korallrøde sulfatet. Hvis svoveldioksyd bobles i lengre tid gjennom den tynne syreløsningen fås istedet treverdig Pu₂(SO₄)₃.7H₂O som fiolette krystaller. Det eksisterer også et brunrødt plutonylsulfat, PuO₂SO₄.7H₂O. Det dannes mange dobbeltsulfater med enverdige kationer. Pu(III)-dobbeltsulfatene er fra nesten hvite til lavendelblå i fargen. Plutonium(III)ionet er for stort til at det kan dannes aluner. Pu(IV)-forbindelsene er gulligrosa, lysrosa til mursteinsrøde eller gulgrønne. Det oransjegule ammoniumplutonylsulfatet, (NH₄)₂(PuO₂)₂(SO₄)₃.5H₂O er det eneste seksverdige dobbeltsulfatet. Dobbeltsulfatene har en tendens til å være tyngre løselige i vann. Et hvitt telluritt, Pu(TeO₃)₂, er også kjent.

Av halogenider dannes fiolettblått trifluorid, PuF₃, blekbrunt tetrafluorid, PuF₄, rødligbrunt heksafluorid, PuF₆, smaragdgrønt triklorid, PuCl₃, et ubestemt tetraklorid, PuCl₄, et grønt tribromid, PuBr₃ og et lysegrønt trijodid, PuI₃. Trikloridet og -bromidet danner blå heksehydrater og tetrafluoridet danner forskjellige rosa hydrater. Alle trihalogenidene har høye smeltepunkter fra 1425 °C for fluoridet til 777 °C for jodidet. Tetrafluoridet ligger midt mellom disse, mens heksafluoridet er en flyktig forbindelse som smelter ved 51,59 °C. Fluoridene er uløselige i vann, heksafluoridet dekomponerer. De andre halogenidene er løselige, og sterkt hygroskopiske. Tetrafluoridet kan lages av dioksyd ved oppvarming med flussyre. Trifluoridet av dioksyd, flussyre og hydrogen. Heksafluoridet av tetrafluorid og fluor. Trikloridet av (III)oksalat og saltsyre. Det ustabile tetrakloridet av triklorid og klor. Bromidet av bestanddelene. Jodidet av metallet og kvikksølvjodid eller av bestanddelene. Oppvarming er nødvendig i alle syntesene, og helst uten lufttilgang. Det ustabile tetrakloridet, og også et tetrabromid som er ukjent i ren tilstand, kan stabiliseres ved kompleksdannelse med visse organiske ligander, som karboksylsyreamider, fosfin- og arsinoksyder og sulfoksyder, f.eks. PuCl₄.2(C₆H₅)₃PO. I tillegg til de rene halogenidene kan det også dannes oksyhalogenider: PuOF, PuOCl, PuOBr og PuOI, f.eks. når trikloridene hydrolyserer, og PuO₂F₂, PuO₂Cl₂.6H₂O og PuOF₄.

Et stort antall halogenoplutonater kan dannes med ammonium-, alkali-, jordalkali- og noen få overgangsmetallhalogenider. Det er fluoridene og kloridene som står for de fleste av disse forbindelsene. Det finnes bare et bromoplutonat, tetraetylammoniumheksabromoplutonat, [(C₂H₅)₄N]₂PuBr₆, og ingen jodoplutonater. Plutoniumtetraklorid er så ustabilt at det ikke kan lages i fast form. Men det stabiliseres av å danne komplekser med andre klorider, og flere kloroplutonater(IV) finnes i fast form, med Cs₂PuCl₆ som det stabileste.

Plutoniumjodatene, Pu(IO₃)₃ og Pu(IO₃)₄, er svært tungtløselige i vann, og det sistnevnte felles selv fra 6 M salpetersyre, i motsetning til lantanidejodatene, noe som kan brukes til separasjonsformål. Et plutonylperklorat, PuO₂(ClO₄)₂.nH₂O, løses lettere.

Som de andre actinidene reagerer plutonium med hydrogen til hydrider, PuH₃ og det ikkestøkiometriske PuH_2+x. Reaksjonen går ved romtemperatur, særlig hvis reaktantene er rene. De er harde, svarte, metallglinsende stoffer med smeltepunkt ca. 8-900 °C. De reagerer ikke med kaldt vann, og bare sakte ved 90 °C. Det oppfører seg på samme måte overfor syrer som metallet, men er generelt noe mer reaktive, og er lette å fremstille andre rene forbindelser av. Også et deuterid, PuD₂, er kjent.

I likhet med lantanidene danner også plutonium delvis saltaktige organometalliske forbindelser med umettede sykliske hydrokarboner, som det mosegrønne plutoniumtricyklopentadienidet, Pu(C₅H₅)₃ og det kirsebærrøde plutoniumtetracyklooktatetraenidet, Pu(C₈H₈)₃. De er ekstremt sensitive for fuktighet, men kan løses i upolare organiske løsningsmidler som benzen.

Plutonium danner uløselige komplekser med mange chelatligander, d.v.s. organiske molekyler med elektronrike atomer i slike posisjoner at de kan holde et plutoniumion fanget ved hjelp av den elektrostatiske tiltrekningen. Visse slike chelatdannere, de såkalte sekvestreringsmidlene, danner uløselige chelater med actinider, og kan dessuten spesialkonstrueres til å felle en enkelt av actinidene og la de andre være i fred. Slike reaksjoner er effektive for å fjerne plutonium fra f.eks. menneskekroppen eller andre steder hvor plutoniumrensing er aktuelt. De bygger vanligvis på katechoylamid (=CAM eller 2,3-hydroksybenzoesyreamid) som er bundet sammen i ring eller rekker med hydrokarbongrupper knyttet til amidgruppene. Ingen har hittil klart å konstruere et slikt bortrensingsmiddel helt spesifikt for plutonium. Blir DU den første?

Analyse:

Redokstitrering er et iøynefallende alternativ når det gjelder analyse av et grunnstoff med en slik rikdom av oksydasjonstrinn som plutonium, men det kompliseres av problemet med å holde plutoniumforbindelser stabile i et bestemt oksydasjonstrinn over noen tid. En prøve vil alltid inneholde en blanding. Med et kraftig reduksjonsmiddel som f.eks. hydrogengass vil det være mulig å overføre alt til Pu(III). Men prøver man å titrere dette til Pu(IV) med et passelig mildt oksydasjonsmiddel risikerer man alltid at noe "lekker" opp til Pu(V). En utvei kan være å oksydere alt til plutonyl(VI), noe som er en litt treg reaksjon, men kan gjøres med et oksydasjonsmiddel som f.eks. hydrogenperoksyd. Det beste reaksjonsmediet er en sterk svovelsyreløsning.

Ved makroskopiske mengder kan også spektrofotometri være nyttig. I sure, uhydrolyserte løsninger har Pu(III) gode absorpsjonstopper på 5600, 6000, 6030, 6650 og 9000 Å, Pu(IV) har en meget skarp på 4700 og andre gode på 6550, 7000, 7300 og 8150 Å, Pu(V) har skarpe på 5690 og 7750 Å, Pu(VI) har en skarp på 8330 og gode på 9530 og 9830 Å og Pu(VII) har en på 6350 Å. Siden plutonium som regel foreligger i en blanding av de fire første oksydasjonstrinnene vil måling på bare et av dem ikke gi den totale plutoniumkonsentrasjonen.

For mikromengder av plutonium som f.eks. i mineraler kan det ikke anbefales annet enn måling av strålingen. Pu 239 sine alfapartikler har karakteristiske energier på 5,155 (73,3 %), 5,143 (15,1 %) og 5,105 MeV (11,5 %) for de tre klart hyppigste. En alfapulshøydeanalysator kan registrere energiene. Klarer man å fjerne andre alfakilder kan man nøye seg med å telle alfapartiklene med enklere tellemetoder.

Fremstilling:

Plutonium fremstilles industrielt i dag ved å utsette uran i naturlig isotopblanding for en høy nøytronfluks i en reaktor i flere uker. Det er satt opp en mengde forskjellige måter å skille ut plutonium fra blandingen av uran, plutonium, fisjonsprodukter og andre actinider som er resultatet, og den mest kjente er kanskje purex-prosessen. Purex = "Plutonium Uranium Reduction EXtraction." Utgangsblandingen løses i salpetersyre, pH-justeres og ekstraheres med tributylfosfat (TBP) som trekker ut uran og plutonium og lar fisjonsproduktene ligge igjen i vannfasen. Behandling med jern(II)sulfamat og salpetersyre reduserer plutonium til treverdig og trekker det ut av TBP-fasen. Denne vannløsningen vaskes med TBP for å fjerne uranrester og varmes til 50 °C med natriumnitritt for å ødelegge sulfamat og oksydere til Pu(IV). Plutonium ekstraheres så igjen ut med TBP, hvorpå det raffineres videre ved forskjellige prosesser.

I mikroskala i laboratoriet, f.eks. ved utseparering av plutonium fra mineraler, kan medfellingsreaksjoner benyttes, og den klassiske og fortsatt anvendelige vismutfosfatprosessen er vel det naturlige valget. 1) Mineralet løses i noe fortynnet salpetersyre og det tilsettes natriumnitritt for å redusere plutonium til +4, mens uran(VI) ikke påvirkes. Så tilsettes svovelsyre for å danne uranylsulfatkompleks så ikke uranylfosfat skal felles, hvorpå den første fellingen med vismutfosfat løst i saltsyre gjøres. Så godt som alt uranet og mesteparten av de andre urenhetene blir igjen i løsningen mens plutonium felles. Deretter 2) løses bunnfallet i konsentrert salpetersyre og plutonium oksyderes til +6 med kaliumparmanganat eller -dikromat. En ny felling med vismutfosfat bærer med seg de samme urenhetene som fulgte med sist, mens Pu(VI) blir igjen i løsningen. Dette reduseres i løsningen til (IV) med jern(II) og det gjøres en ny felling med vismutfosfat. Sørg for at salpetersyren fortynnes noe, ellers felles ikke fosfatet. Trinn 2 gjentas en eller flere ganger for bedre rensing, deretter 3) fjerner man lantanider ved å erstatte vismutfosfatet med lantanfluorid. Dette tilsettes første gang i to omganger, som lantannitrat etterfulgt av kalium- eller natriumfluorid. Lantanfluoridet løses ikke i salpetersyre, men må først kokes med kaliumhydroksyd for å konverteres til hydroksyd, før det kan løses. Nå er det lantan i løsningen, og ved den andre fellingen tilsetter man da bare fluorid. Dette trinnet gjentas også en eller flere ganger, og etterhvert står man med en temmelig ren Pu(VI)-løsning og et bunnfall av lantanfluorid, som fjernes. Hvis man nå har nok plutonium til makroskopisk behandling, kan man redusere plutonium med Fe(II) og felle med f.eks. oksalat.

Industrielt fremstilles metallet ved å redusere fluoridet med et alkali- eller jordalkalimetall ved 1100-1300 °C i en lufttett stålkjegle som roteres i sentrifuge for at metallet skal samle seg i spissen på kjeglen.

Demonstrasjonsforsøk:

Demonstrasjonsforsøk med plutonium for amatører er ikke lett å få til, men hvis man har tilgang til *litt* utstyr kan man muligens få til et ganske interessant et, nemlig observere fisjon i naturlig plutonium. Plutonium kan separeres ut av et uranmineral med en modifisert vismutfosfatprosess. Det er bare viktig å fjerne uranet for dette forsøket, derfor gjøres kun trinn 1 og 2 i beskrivelsen over. Til gjengjeld må uranet separeres *grundig*. Mindre enn 0,0000000001 % av det må være igjen, så separasjonstrinnet 2 må helst gjøres om og omigjen en hel rekke ganger. Enda er det ikke sikkert det lykkes, og man kan også miste noe plutonium underveis. Men til slutt får man et krystallinsk bunnfall av vismutfosfat hvor det befinner seg kanskje noen billioner Pu 239-atomer. Problemet er nå å skaffe nøytroner. Kanskje er det tilstrekkelig å tilsette beryllium, f.eks. ved å helle over berylliumnitrat løst i konsentrert salpetersyre og dampe av, kanskje ikke. Kanskje er det nødvendig med mer vanskelig tilgjengelige nøytronkilder som polonium-beryllium eller americium-beryllium. Men hvis man har nok nøytoner sprer man det plutonium-(og beryllium?-) holdige vismutfosfatet tynt ut på en flate, putter det inn i et rør som det går en uisolert ledning gjennom, pumper ut det meste av luften og setter et potensiale på en hel masse volt på mellom ledningen og flaten som prøven ligger på (eller mellom ledningen og ytterkanten av røret). Disse to må selvsagt være godt isolert fra hverandre. Så knytter man et oscilloskop eller en annen registreringsanordning for utladningene til røret og studerer utslagene. De små utladningene, som det med en plutoniummengde på en billion atomer vil være ca. ett av i sekundet, er alfapartikler. Har man en alfaemitter som nøytronkilde blir det selvsagt flere. Er man så heldig at man ser et utslag som er svært mye kraftigere, har man observert et plutoniumatom spalte seg.

Noen plutoniumforbindelser:

Plutonium(III)oksalat-hendekahydrat. Mørkegrønne krystaller. Tetthet 3,1 g/cm³. Meget tungt løselig i vann. Viser underlige fargefenomener. Små krystaller virker gressgrønne til fargeløse når lyset skinner gjennom dem. Bare de store har den mørkegrønne til mørk grønnligblå fargen. Men mystisk nok virker de samme krystallene purpuraktig brune på fargefotografier.

BIOLOGI
På grunn av alfaaktiviteten må de kortlivete plutoniumisotopene (alle unntatt 244) ikke komme inn i kroppen. Plutonium kommer lettest inn i kroppen gjennom støv som pustes inn, dernest ved at løselige plutoniumforbindelser kommer inn i åpne sår. Uskadd hud er en effektiv barriere for plutonium. Plutonium går ikke inn i næringskjeden, og opptak via maten vil være ubetydelig. Det skilles til en viss grad ut igjen med urinen og i mindre grad gjennom gallen og avføringen. Totalt blir ca. 5 % av det opptatte plutonium skilt ut igjen. I kroppen bindes plutonium(IV) som regel til de samme molekylene som binder jern(III), antakelig mye på grunn av at disse ionene har ganske like forhold mellom ladning og radius. Plutonium i blod og lymfe bindes til transferrin, et protein som transporterer jern mellom vevet og beinmargen. Plutonium blokkerer ikke denne transporten, og bindes ikke av transferrin som er mettet på jern. Tre dager etter oralt inntak er det meste av plutoniumet i leveren, hvor det er bundet i lysosomene til ferritin, et protein som lagrer jern i leveren. Endestasjonen er beinbygningen, hvor det fikseres av glykoproteiner¨som er rike på sure aminosyrer hvis det er kalsiumioner til stede. Det akkumuleres i avleiringer av hemosiderin i visse celler i beinmargen tett ved beinoverflaten. Dette hemosiderinet inneholder normalt en stor kjerne av jernhydroksyder og fosfater, og tjener som lager for det jernet som frigjøres ved nedbrytningen av hemoglobin i kroppen. Det er i motsetning til ferritinet ikke løselig i vann, og plutonium som havner der forsvinner meget sakte ut igjen. En tid for halvering av plutoniummengden i beinmargen er oppgitt til mellom 65 og 130 år.

Erfaring fra forsøksdyr viser at plutoniumopptak fører til kreft i lungene og beinbygningen. Leukemi er ikke funnet, og heller ikke nyoppståtte genetiske sykdommer, men det har vært observert varige kromosomforandringer i blodet og forandringer som skyldes bestråling av de bloddannende vevene, spesielt i beinmargen.

Plutonium har også en kjemisk giftvirkning, og inntak av slike mengder som 200 mg kan gi akutte leverskader. Behandlingen av plutoniumforgiftning går ut på å fjerne det opptatte plutoniumet fra kroppen. Som nevnt kan det gjøres med visse chelatdannere. Et utprøvd eksempel er dietylentriaminpentaeddiksyre (DTPA) som hvis det tas innen en halvtime etter plutoniuminntaket skiller ut omtrent 90 % av plutoniumet i løpet av en uke. Hvis man tar det etter to timer reduseres utskillingen til 15 %. En uheldig bivirkning er at kroppen tømmes for det nødvendige kationet sink også. De nevnte katechol-forbindelsene som det nå pågår forskning på vil være i stand til å fjerne plutonium selektivt fra kroppen. Kanskje også fra leveren, men beinbargslagrene er vanskeligere.

Plutonium er et av de best utforskede av alle giftstoffer, men alle erfaringene som er blitt gjort med det er gjort på forsøksdyr. Bemerkelsesverdig nok har det i løpet av alle det 60 årene det har blitt arbeidet med stoffet ikke forekommet et eneste tilfelle av påviselig forgiftning av mennesker.

Maksimal kroppsdose av plutonium er vedtatt å være 1480 becquerel, d.v.s. 0,645 mikrogram Pu 239, 0,00235 mikrogram Pu 238 og 2,2 mg Pu 244. I enkelttilfeller er det inntatt opptil 8500 Bq plutonium, uten at skadevirkninger har vært registrert. Anbefalt maksimalkonsentrasjon i vann er 2 Bq/ml og i luft 2x10^-8 Bq i det samme volumet. For plutoniumisotopen 241, som i hovedsak er en betaemitter, er faregrensene drøyt et par størrelsesordner høyere.

Et annet helseproblem i forbindelse med plutonium er selvsagt fisjonsproduktene. Disse er omtrent de samme som for uran.

UTNYTTELSE
Plutonium representerer oppfyllelsen av alkymistenes drøm om grunnstofforvandlinger. Det er i sannhet de vises sten. Det trengs visdom for å bruke det. Med visdom kan det skaffe energi som er flere ganger billigere enn den billigste energien som produseres idag. Uten visdom kan det bli sivilisasjonens, menneskehetens, ja alt jordisk, og dermed kanskje alt livs undergang.

Plutonium 239 dannes i alle atomreaktorer, og særlig i de som har tilnærmet naturlig uran som drivstoff. Årsproduksjonen er ca. 280 tonn. Til sammenlikning forbrukes det idag årlig ca. 450 tonn uran 235 i reaktorer verden over, for det meste i kraftverk. Plutoniumet er et biprodukt av den normale energiproduksjonen, og hvis det kunne utnyttes ville det dekke store deler av behovet. Ved å bearbeide brukte brenselelementer i spesielle høyfluksreaktorer ville utbyttet også kunne bli mye høyere.

De siste årene har plutoniumisotopen 238 fått mye anvendelse som transportabel energikilde. Dette baserer seg ikke på fisjon, men på energien som utvikles ved selve alfastrålingen, og på forskjellig måte kan konverteres til elektrisk energi. Fordelene er lite volum og unik pålitelighet, og utnyttelser hvor slike fordeler er av stor betydning er f.eks. satelitter og romsonder, navigasjonsbøyer og pacemakere for hjertepasienter. Med en halveringstid på 87,74 år sikres kontinuerlig drift i flere tiår, kanskje flere hundre hvis litt margin er beregnet, og hvis ikke pasienten får operert inn sin pacemaker i meget ung alder vil han eller hun kunne leve livet ut med den ene. Flere tusen slike pacemakere er i bruk verden over, og typisk inneholder de 160 mg Pu 238. Ulempen er selvsagt kontaminasjonsrisikoen. I 1964 ble en satelitt med Pu 238 ombord forstøvet i atmosfæren over det Indiske hav, og plutoniumet spredd i lufta. Senere falt en satelitt ned over Canada, uten at plutoniumet ble spredt. Pacemakere er laget for lett å kunne motstå f.eks. et flyhavari, men det vil kunne tenkes katastrofer der det kunne gå hull på dem. Pasienter med slike innretninger må holdes litt øye med, og plutoniumet må behørig samles inn igjen hvis de kommer av dage.

Pr. idag finnes det ingen plutoniumreaktorer utenom noen få eksperimentelle, og årsaken er åpenbar: risikoen for spredning av kjernevåpenmateriale. Til forskjell fra uran må plutonium ikke gjennom en tungvin og kostbar anrikningsprosess for å kunne brukes i bomber. Det kan brukes som det er, og i mindre mengder. Dessuten er det mer mottakelig for hurtige nøytroner enn uran, slik som de foreligger i bomber.

Hvis de ikke-vise en dag får kloa i de vises sten vil du en dag kunne oppleve at noe kommer dalende ut av det blå mot deg, og inne i dette noe vil det være noen kilo av et sprøtt metallisk stoff som har mange brune forbindelser, også bokstavelig talt. Et stoff som har mange allotroper med egenskaper som ingen andre metaller har, som flasser i luft, hydrolyserer i løsninger og - dessverre for deg - ekstraheres med tributylfosfat. For dette stoffet blir din død.

Ser du rett mot detonasjonen, ser du først et lys som tusen soler og deretter ingenting mer. Er du heldig, blir du like etterpå knust mot en murvegg av trykkbølgen. Står du litt lengre unna, får du se de som ikke var så heldige som deg. De kommer gående mot deg med tomme groper til øyne, huden renner av dem, de ser ut som skrekkfilmuhyrer i ansiktene og fra hendene henger noe som ser ut som hansker, men det er ikke hansker. Under de sammenraste husene ligger de skrikende og venter på flammene, som raskt kommer nærmere. Den varme vinden som ikke kommer fra syd gir deg kvalme, brekninger, blødende blemmer og sår på hud og innvoller, blodet velter ut av munn, øyne, nese, alle åpninger. Slipper du unna vinden også får du nedfallet over deg og kan dø en langsom, kvalfull død av leukemi eller andre kreftformer. Slipper du unna det også, har du enda et knust samfunn å orientere deg i, hvis angrepet har vært i stor skala. Det blir steinalder pånytt. Øksa hvis du vil ha deg noe å ete. Kanskje eter noen deg. Sivilisasjonen ligger i aske. Kanskje vil noe reise seg av askehaugen, men hva?

Hovedkilder:

Prof.dr.phil. Haakon Haraldsen (Asch.konv.leks.5.utg.b.15)
CRC Handbook of Chemistry anf Physics, 57th ed. 1976-77.
Fritz Weigel, Joseph J. Katz og Glenn T. Seaborg i "The Chemistry of the Actinide Elements" Chapman & Hall, London-New York 1986.
Glenn T. Seaborg "The Transuranium Elements" Yale University Press, New Haven, Connecticut, 1958.
Glenn T. Seaborg & Evans G. Valens "Elements of the Universe" Methuen, London, 1959.
W.Seelmann-Eggebert, G.Pfennig, H.Münzel, H.Klewe-Nebenius "Karlsruher Nuklidkarte," 5. Auflage 1981, Institut für Radiochemie, Kernforschungszentrum Karlsruhe.
Mary Elvira Weeks "Discovery of the Elements" Journal of Chemical Education, Easton, Pennsylvania, 1956.
Robert Graves "The Greek Myths" Penguin, Harmondsworth, Middlesex, England, 1984.

:-) LEF