Na, atomnr. 11, molvekt 22,989768 g, elektronkonfigurasjon (Ne)+3s1, smeltepunkt 97,82 ºC, kokepunkt 882,9 ºC, tetthet 0,968 g/cm³ (ved 20 ºC). Det har en høy elektrisk ledningsevne med en motstandsevne på 4,2 mikrohm-cm ved 0 ºC. Bare sølv, kobber, gull, aluminium og kalsium har lavere. Varmetuvidelseskoeffisienten på 0,000070/K ved 25 ºC er høyere enn noe annet metall som ikke er et alkalimetall. Varmeledningsevnen er også høy, 1,42 W/cm/K ved 25 ºC, litt mindre enn silisium og litt mer enn molybden. Metallet er svakt paramagnetisk med en magnetiserbarhet på +0,0000160 cgs-enheter ved romtemperatur. Natriumspekteret er karakteristisk ved den meget sterke gule dobbeltlinjen på 5890 og 5896 Å. Men det er også tydelige linjer i 3302 og 3303 Å og i gult ved 5683 og 5688 Å.

Natrium hører til gruppe 1 (også kjent som alkalimetallene) i det periodiske systemet. Det har (1995) hele 18 kjente isotoper og isomerer. Natrium 23 er den eneste som forekommer vanlig i naturen, men den radioaktive 22 som har en halveringstid på 2,603 år er også funnet som produkt av naturlige kjernereaksjoner. Denne isotopen fremstilles også mye til bruk i laboratoriearbeid. Ingen av de andre isotopene har halveringstider på over minuttet. For de tyngste isotopene er det funnet mange eksotiske radioaktiviteter, de avgir gjerne både ett og to nøytroner sammen med betapartiklene. Av de letteste er isotopen 19 så ustabil at den avgir et proton straks den er dannet, mens 20 avgir et positron og en alfapartikkel samtidig i et fåtall av desintegrasjonene.

HISTORIE
Høyt til hest satt han, Epovarros, hestemannen. Langt hadde han ridd. Rundt ham sto skogen tett. Høye, mørke, tause graner. Han hadde kommet alene, Epovarros. Han satt høyt på hesten og stirret granskende ned i det trange juvet han hadde foran seg. Nede i juvet rant det en elv fossende. Og elven tømtes lengre nede i en stor sjø. Landet virket øde. Kunne hans folk finne utkomme her? Epovarros tøylet hesten og klatret ned i juvet. Et stykke fulgte han elven. Landet virket magert. Jorden var skrinn. Spor av vilt hadde han sett, men ikke mye. Kanskje kunne de slå seg ned her i landet et par sesonger og ta imot det de fikk ut av det. Så kunne de fare videre. Epovarros gikk et stykke lengre nedover mot sjøen. Her virket landet enda magrere. Det var som om det var gift i det. Han ristet på hodet. Her kunne det ikke være mye å hente. Han snudde seg for å klatre opp og ri videre. Da så han det. Noe hvitt som blinket i den klare sola. En skatt...

I syningom reiser fjell seg høye. Men de er ikke alltid eins å sjå. Indre ilder knyter jord til fjell som veldig, mektig, reiser seg mot vann og luft. Men også vann og luft har makt.

Tusener år blir til millioner mens serier av dager passerer med vind hylende og regn dryppende fra mørke skyer, dager med blide solskiver varmende og netter under stille, høye fullmåner når frosten knaser i fjellsprekkene. Steinens endeløse rekker av silikatkjeder ligger rolig i dens indre og vibrerer mens regnvannets molekyler pildrer forbi og gjør kur til kationene mellom kjedene med polariteten sin. Sakte blir høye fjell til leire når vannet luter natrium og andre av de mest basiske og sureste ionene ut, vasker dem gjennom elvene ut til havet og gjør det salt, stadig saltere, og livet som svømmer der må revidere kroppene og ionebalansene sine etter det.

Svart var den, og smidd av kullbrent myrjernmalm. Tungt lå den i hendene som svettet i den klamme lufta i de trange, mørke gangene. Hogg for hogg møtte den knasende de hvite krystallene i gangen og skaffet brødet til eieren av de to svette hendene. Epovarros' folk hadde kommet og de hadde gjort seg rike på det som havet hadde lagt igjen da det dampet vekk fra det stigende landet for uante årmillioner siden. For da Epovarros' ætt steg opp av havet i permtiden hadde det allerede blitt saltet av elvene i fire milliarder år. De hadde havet i sitt indre og havets salt måtte de ha. Derfor var saltet dyrebarere enn gull..... *Livets* salt.

Mennesker har tatt natriumforbindelser ut av naturen i uminnelige tider. Den eldste kjente beskrivelsen av saltutvinning stammer fra Kina, angivelig 2700 år før vår tidsregning. Både gruvedrift og utvinning ved fordampning av sjøvann er beskrevet. En egyptisk papyrus fra 1600 f.v.t. som omhandler legemidler nevner både salt og soda. Soda ble i gammel tid brukt til klesvask og glassfremstilling. Boraks ble etter Vasco da Gamas tid fraktet sjøveien fra India. Slik oversjøisk boraks ble gjerne kalt tincal, og fikk tidlig utstrakt anvendelse til forskjellige formål i kjemien. Glaubersalt er navngitt etter Johann Rudolph Glauber som kom til Østerrike tidlig på 1600-tallet og endelig fikk lindret noen alvorlige plager han hadde med fordøyelsen da han drakk av en kilde ved Wiener-Neustadt. Da han dampet inn kildevannet fikk han et salt som han siden klarte å fremstille kunstig og markedsførte under navnet Mirabile. Kundene kalte det 'sal mirabile de Glauber' og siden Glaubersalt. I 1798 klarte dr. Robert Kennedy i Edinburgh å trekke ut soda og andre natriumforbindelser av flere vulkanske bergarter.

I gatene i Penzance i Cornwall gikk en mann og angret. Han hadde vært en vakker mann, men til tross for at han bare var 50 år, var han ikke vakker lenger. Han var syk, og merket av sykdommen. Han hadde i noen måneder søkt helsebot i Italias varme klima, men sykdommens utvikling hadde overbevist ham om at slutten ikke kunne være så langt unna, og denne sommeren hadde han reist tilbake til hjemlandet for å gjenopptråkke barndommens kjære stier en siste gang. Han hadde nettopp vært i Ludgvan og besøkt gården der han var født, og nå sto han foran apoteket der han hadde måttet gå i lære etter farens altfor tidlige død i 1795.

Over mortrene og pillebrettene hadde han sittet drømmende og lengtet etter friheten i fjellene og ved sjøen der børse og fiskestang skaffet ham niste og den ville all-naturen var i alt rundt ham. For ham var det ikke noen drøm å være ett med naturen, slik som så mange av de litterære bekjentskapene hans fablet om når de leste de franske filosofene. Han *var* ett med den. Han følte det da han var der ute. Naturen var like mye i ham som han i den, det var noe han hadde følt siden de første gutteårene på gården i Ludgvan med det ville, bølgende korniske landskapet rundt seg på alle kanter. Han hadde etter hvert lært seg at vennene hans ikke følte det samme, ja ikke familien hans heller, og han fattet det ikke. Han tørstet etter å forstå. Han hadde høstet av det som levde, på jord og i luft og vann. Like ofte tok han hjem eksemplarer av det som fantes i marken han sto og gikk på, og det var typisk at han kom hjem fra turene med fiskesakene stappet i den ene lomma og den andre full av stein.

Likevel hadde det vært fjernt for ham å gå inn for vitenskapen da han gikk i lære på apoteket. Hjemme hadde de vært rikelig forsynt med de nye dikterne i hyllene, og han hadde selv tidlig vist talent i den retningen. Diktene inspirerte ham til å søke opplevelser i naturen, og naturen inspirerte ham til å skrive - og tegne. Skisseblokka var ikke sjelden med på turene. Men han hadde vist en viss netthendthet med kjemiske stoffer da han komponerte egne fyrverkerier hjemme - til alles begistring, som alltid. Og med plassen på apoteket hadde han håpet å slå inn på medisinens lønnsomme vei med tid og stunder. Den veien hadde det nå ikke gått.

Med de gode evnene og sjarmen hans var det ikke mange lukkede dører han hadde funnet på sitt livs vei. Akk nei, hvor gjerne skulle han ikke sett at noen av de åpne helst hadde forblitt stengt! Men han var alltid omgitt av tallrike venner, og mange av dem hadde betydd mye for karrieren hans. Han hadde fortsatt å pleie omgang med flere av tidens store diktere, Coleridge, Southey, Roget. Særlig mye hadde han å takke Davies Giddy for, som stilte biblioteket og laboratoriet sitt til disposisjon for ham da han tjente på apoteket og anbefalte ham til stillingen ved Pneumatic Institution i Clifton like utenfor Bristol i England, et institutt for undersøkelse av den mulige terapeutiske virkningen av forskjellige gasser.

Han måtte le ved tanken. Det var der han hadde gjort sin første sensasjonelle oppdagelse med lystgassen, som siden hadde slått igjennom som bedøvelsesmiddel. Diktervennene sine hadde han også lokket med på eksperimentene. Det var også der han nesten hadde satt livet til ved å inhalere vanngass, en blanding av hydrogen og karbonmonoksyd som ble brukt til brennstoff. Han kom nettopp fra London hvor han hadde besøkt Giddy, som nå kalte seg Gilbert og var president for det kongelige akademiet. Det korniske Giddy var ikke fint nok lenger.

Det var denne første oppdagelsen som var hans største suksess til dags dato, han måtte innrømme det. Det eneste som kunne måle seg med dem var alkalimetallene. Personlig satte han dem høyere, men han måtte medgi at lystgassen var nyttigere. Den hadde revolusjonert smertebehandlingen i medisinen, og tusener av takknemlige pasienter vitnet om det. Like mange gruvearbeidere smilte takknemlig over å høre navnet hans mens de bar sikkerhetslampen han hadde oppfunnet. Men hva var alkalimetallene? Morsomme leketøy og fine for demonstrasjoner, men hva mer?

Soda og pottaske, karbonatene av natrium og kalium, er de to vanlige alkaliene som har vært kjent fra gammel tid. Egenskapene er ikke mye forskjellige, og inntil det 18. århundre hadde man ikke midler til å finne ut om de var forskjellige stoffer. Man benevnte dem etter opprinnelsen, soda var naturlig eller mineralsk alkali og pottaske det kunstige eller vegetabilske. I 1683 la Johann Bohn merke til at det salpeteret som han fremstilte av koksalt (natriumklorid) og salpetersyre (i datiden kjent som aqua fortis eller spiritus salpetrae) hadde en annen, kubisk krystallform enn det vanlige, såkalte prismatiske salpeteret som ble fremstilt av treaske. I 1736 klarte Henri-Louis du Hamel du Monceau med utgangspunkt i boraks og soda å lage glaubersalt med svovelsyre, kubisk salpeter med salpetersyre og noe som påfallende liknet vanlig bordsalt med saltsyre. Han konkluderte med at basis for alle disse saltene var den samme, og forskjellig fra basis i f.eks. pottaske og prismatisk salpeter. I 1759 lagde A. S. Marggraf krutt med kubisk salpeter og observerte at lysblinket ved detonasjonen var gult i stedet for det blå (eller egentlig fiolette) som kom med vanlig prismatisk salpeter.

Han ble rastløs. Han hadde stått en stund utenfor det gamle apoteket i Penzance nå. Folk begynte å legge merke til ham. "Men er det ikke..." Han fikk lyst til å bare gå uten å besøke dette arnestedet for karrieren hans, men tok seg i det. Han visste at de der inne ville kjenne ham igjen og gjøre ære på ham, som han hadde gjort på dem. Han trengte varmen fra de beundrende øynene. Var avhengig av det. Det var hans svakhet ...og hans bane. Men åh, som han hadde levd på det!

Det var lystgass-arbeidet som hadde skaffet ham plass på det nyopprettede Royal Institition i London. Forelesningene han hadde holdt der hadde vært sensasjonelle, og etter bare ett år på stedet hadde de gjort ham til professor. Han! En stakkars bondesønn fra Cornwall! Ikke bare kjemiinteresserte, men litterater, kunstnere og alle slags rangspersoner måtte innom for å se forelesningene. De hadde blitt viktige sosiale møtesteder, og han hadde forberedt seg grundig til hver av dem, kunne dem på fingerspissene da han skulle holde dem.

Og de mest sensasjonelle hadde vært med alkalimetallene. Han hadde tidlig kommet til den konklusjon at det var kjemiske reaksjoner som var årsak til elektrisiteten som ble produsert i Volta-celler. Og derfor mente han også at kjemiske forbindelser var noe som oppsto mellom stoffer av motsatt elektrisk ladning, slik at elektrolyse var det mest velegnede midlet til å separere forbindelsene i sine bestanddeler. Demonstrasjonene hans på instituttet, hvor metallglinsende perler på tilsynelatende magisk vis oppsto ved katoden og hvor han demonstrerte alkalimetallenes egenskaper i forhold til luft og vann og varme, hadde vært en av tidens store sensasjoner, og seremoniene hans ved instituttet ble gjentatt med vekslende eleganse i skoler og forelesningssaler over hele verdensdelen nå, det visste han. Om hundre og femti år ville kanskje elever ved de offentlige skoler i primitive land som Burma, Bechuanaland og Norge sitte andektige i mørke klasserom og se brennende natrium danse i vannbegrene.

Det var i det hele tatt elektrokjemien som hadde vært livet hans. Men det var slutt med den for hans del nå. Andre fikk føre den videre. Han hadde gode forhåpninger til sin egen protesjé, den unge sønnen til en fattig grovsmed som han hadde tatt seg av og gitt en assistentjobb på instituttet. Etter hva han hadde hørt hadde gutten gjort det bra etter at han selv hadde måttet legge arbeidet til side. Kanskje ville verden høre store ting om Michael Faraday om ikke så lenge.

Han åpnet døren og gikk inn i apoteket, der betjentene storøyd mottok den celebre gjesten. De hadde selvsagt hørt at han var i byen. Så lukket døren seg bak Sir Humphrey Davy, som siden reiste tilbake til Italia og levde sine siste måneder i Roma, "en ruin blant ruiner," som han sa. Kort etter at han utga sin siste bok, om laksefiske, døde han av det han hadde fått bak dørene som hadde vært så altfor åpne for ham.

Sodium, etter soda, er navnet Davy ga natrium, og dette navnet brukes i de fleste land. Men navnet slo ikke an hos tyskerne, som foretrakk å kalle det natronium. Det var Berzelius som i 1811 forkortet det til natrium, og dette navnet brukes i de fleste germanske språk samt i finsk-ugrisk og de fleste slaviske. Natronium stammer fra natron, som på den tiden ble brukt om natriumkarbonat. Men det ble brukt om begge karbonatene av natrium og kalium før man lærte å skille mellom dem. Gjennom spansk stammer det fra arabisk natrun. Araberne hadde det fra det greske nitron, og grekerne hadde dette fra egypterne, som brukte netry om den samme forbindelsen. Egypterne må ha regnet soda for å være et ganske guddommelig stoff, for likheten mellom netry og neter, som betyr gud, er nok ikke tilfeldig. Det greske ordet nitron, som gjennom latin nitrum ble brukt om salpeter av alkymistene på 16-1700-tallet, er forøvrig også opprinnelsen til nitrogen.

GEOLOGI
Natrium er en av Jordens hovedbestanddeler, og ligger med 2,36 % på 6.-plass blant de hyppigste grunnstoffene i den faste, øvre jordskorpen. Av sjøvann utgjør natrium 1,08 vektprosent, og har der bare oksygen, hydrogen og klor foran seg. I universet som helhet ligger natrium lavere, på en 15.-plass med 0,0036 % totalt og 0,22 % av alt som ikke er hydrogen eller helium. Det er (1976) en hovedkomponent av hele 396 forskjellige mineraler og opptrer som rimelig er alltid kationisk. Av de anionene det forbinder seg med er silikater det vanligste med 221, deretter følger fluorid med 75, sulfat 56, fosfat 41, karbonat 39, borater og klorid 31, niobat 28, arsenat 10, nitrat, vanadat og tantalat 6 og molybdat og telluritt hver 1. Summen overstiger 396 fordi mange mineraler har flere enn ett anion.

De grunnstoffene natrium forekommer oftest sammen med i mineraler er oksygen med 384 og hydrogen med 270 mineraler, deretter kommer silisium med 221, kalsium med 166, aluminium med 151, jern med 98, kalium med 93, fluor og magnesium med 75 hver, svovel med 57, titan med 56, mangan med 47, fosfor med 41, karbon med 39, bor og klor med 31 hver, niob med 28, barium med 23, litium med 22, zirkonium og cerium med 20, strontium med 15, uran med 13, beryllium og arsen med 10 hver, vanadium, kobber, sink, yttrium, lantan og bly med 7 hver, nitrogen og tantal med 6 hver, antimon med 5, krom med 4, cesium og thorium med 2 hver og kobolt, molybden, tinn, tellur, neodym og thallium med 1 hver. Natrium er et typisk litofilt metall som liker seg best i oksydmineraler og holder seg godt unna sulfidtypen og de edlere metallene i gruppe 8-12 i alminnelighet.

I motsetning til de andre alkalimetallene ligger natrium klart foran sin nabo i neste gruppe, magnesium, i hyppighet. Den jordskorpen som disse hyppighetene gjelder for består av forholdsvis lette bergarter som i årmillionenes løp har flytt opp over de tyngre. Mye magnesium bindes der nede i tunge mineraler som olivin, (Mg,Fe)₂SiO₄, og kommer ikke opp til skorpen. I Jorda som helhet og i universet er forholdet mellom natrium og magnesium normalt. Natrium spiller en rolle i de fleste geokjemiske prosesser og forekommer hyppig både i bergartsdannende mineraler og i saltleier.

Når natrium føres opp fra dypet i eruptiver finner det oftest veien til feltspattmineraler av plagioklastypen eller hvis magmaet er kvartsfattig til feltspatoider som nefelin, NaAlSiO₄. I basiske eruptiver foreligger også en del som pyroksenmineralet augitt eller alkaliamfiboler, spesielt hornblende. Kommer de helt opp til overflaten utsettes de for vær og vind og forvitrer med tid og stunder. Alkaliionene lutes ut av dem og de omdannes til leirmineraler som montmorillonitt eller helt alkalifrie som kaolin, Al₂Si₂O₅(OH)₄. Alkaliionene skylles av regnvannet ned i bekker og elver og føres ut i havet eller konsentreres i saltsjøer. Skulle havstykker eller saltsjøer avskjæres fra sin vanntilførsel damper vannet bort og tykke saltleier blir resultatet. Rikelige saltavleiringer finnes også rundt de saltsjøene som eksisterer idag. Noen sjøer avleirer også natron eller soda, som f.eks. ved Wadi Natrun i nedre Egypt hvor utvinningen har foregått siden oldtiden.Sedimentære bergarter er oftest svært natriumfattige, mens de metamorfe eller omdannede inneholder natrium i samme form som de eruptive eller forskjellige andre alkaliamfiboler.

De vanligste bergartsdannende natriummineralene er:

Plagioklas, (Na,Ca)(Si,Al)AlSi₂O₈, inndeles etter natrium-kalsiuminnholdet i albitt (opptil 10 % CaAl₂Si₂O₈), oligoklas (10-30 % CaAl₂Si₂O₈), andesin (30-50 % CaAl₂Si₂O₈), labrador (50-70 % CaAl₂Si₂O₈), bytownitt (70-90 % CaAl₂Si₂O₈) og anortitt (opptil 10 % NaAlSi₃O₈). Anortitt opptrer i kontaktmetamorfe kalksteiner (marmor). Midtstadiene i forskjellige eruptiver, bytownitt og labrador er typisk for gabbro og liknende bergarter, andesin i dioritt, oligoklas i monzonitt, granodioritt og noen granitter, mens albitt finnes i natriumrike granitter og syenitter. Fordelingen er omtrent den samme i de tilsvarende dagbergartene. De basiske er rike på Ca, de sure på Na. I svakt metamorfe bergarter er albittrik plagioklas dominerende, mens kalsiuminnholdet har en tendens til å øke med metamorfosegraden. Anortositt, som finnes i store leier omkring Egersund er nesten ren plagioklas.

Plagioklas krystalliserer triklint og fargen varierer fra hvit til grå, av og til brun og rødlig. Hardhet 6, tetthet 2,62-2,76 g/cm³, hvit strek, glassglans. To gode spalteflater som står nesten loddrett på hverandre (87°, plagioklas betyr skjevtspaltende) Danner svært ofte polysyntetiske tvillinger. De enkelte krystallene har form av tynne plater som ligger rotert 180° i forhold til hverandre. På grunn av den skjeve vinkelen mellom spalteplanene blir det et lite hakk mellom hver krystall, som kan ses som fine parallelle linjer også med det blotte øyet og brukes til å identifisere plagioklas. Albitt og oligoklas kan være konsentrert i pegmatittganger. Aventurinfeltspat er en smykkesteinskvalitet av albitt eller oligoklas med en mengde innvokste små partikler av jernoksyd som får lyset til å spille i rødliggule ildliknende farger. Den kalles også solstein eller månestein.

Mikroklin, (K,Na)AlSi₃O₈, er en triklin alkalifeltspat som er den vanligste alkalifeltspaten i bergarter dannet ved lavere temperatur og finnes i pegmatittganger, gneiser, gneisgranitter, glimmerskifere og andre metamorfe bergarter. Den er hvit til kremgul, rosa, grå, brun eller grønn i fargen. Med betydelig natriuminnhold blir perthittlamellene lett synlige på spalteflatene. Det er ofte to sett tvillingkrystaller som står loddrett på hverandre og bare kan ses i mikroskop. Hardhet 6, tetthet 2,56 g/cm³, hvit strek, glassglans. Natriumrik mikroklin kalles anortoklas. Den grønne varianten kalles amasonitt, amazonitt, og brukes til smykker.

Ortoklas og sanidin er monokline varianter av alkalifeltspat som er stabile ved høy temperatur, men holder seg i bergarter som er mer eller mindre raskt avkjølt. De er forskjellige i fargen, sanidin er fargeløs, ortoklas hvit eller blekrød, ellers er egenskapene nokså like. Sanidin opptrer i kaliumrike vulkanske bergarter som rhyolitt og trachytt. Ortoklas er typisk for eruptiver som er avkjølt forholdsvis raskt, og forekommer også i metamorfe bergarter som er omdannet ved høy temperatur.
Hardhet 6, tetthet 2,56 g/cm³, hvit strek, glassglans, matt i bruddet. To gode spalteflater som står vinkelrett på hverandre (ortoklas betyr rettspaltende). Flere former for tvillingdannelse er kjent.

Cleavelanditt er en variant av albitt som forekommer i hvite, lamellære masser.

Maskelynitt er en form av plagioklas som er dannet ved sjokkbølgene etter meteorittnedslag som et amorft glass. Beskrevet først i 1883 og var et mysterium inntil romalderen. Funnet i mange av måneprøvene etter Apollo-ferdene.

Skapolitt, (Na,Ca,K)₄Al₃(Al,Si)₃Si₆O₂₄(Cl,SO₄,CO₃), tilsvarer plagioklasserien men inneholder klor, karbonat og/eller sulfat. Forekommer i kontaktmetamorfe kalksteiner og kan noen steder erstatte plagioklas i skifer og gneis. Krystalliserer tetragonalt, ofte i stavform (latin scapula=stav), fargen og hardheten er som for feltspat. Utbredt i kontaktsonene i Oslofeltet og i kalkstein på Sørlandet.

Nefelin, (Na,K)AlSiO₄, også kalt elæolitt, eleolitt, er en heksagonal, grå, brun eller brunrød feltspatoid som er utbredt i eruptiver, både dag- og dypbergarter. I Norge i nefelinsyenitt i Oslofeltet og på Stjernøy og Seiland i vest-Finnmark, på pegmatittganger ved Langesundsfjorden og i bergarten lardalitt nord for Larvik. Krystallene er gjerne enkle sekskantede prismer, men opptrer vanligvis som uregelmessige korn og masser. Hardhet 5-6, tetthet 2,55-2,65 g/cm³, hvit strek og mett fettglans på frisk flate, men ofte omgitt av en tynn omdanningssone hvor mineralet er matt, i motsetning til røykkvarts som den kan likne på.

Sodalitt, Na₄Al₃(SiO₄)₃Cl, feltspatoid som sammen med andre medlemmer av sodalittgruppen forekommer i alkaliske lavaer, nefelinsyenitter og i kontaktsoner i kalkstein. Det opptrer i blålige kubiske krystaller og er i Norge funnet i nefelinsyenitt ved Langesund og på Stjernøy i Finnmark.

Lasuritt, lazuritt, lapis lazuli (Na,Ca)_7-8(Al,Si)₁₂(O,S)₂₄[SO₄,Cl₂,(OH)₂], et vakkert mørkeblått, kubisk mineral i sodalittgruppen som forekommer særlig som kontaktmineral i kalkstein, flere steder i sentral-Asia og i en mindre forekomst ved Vesuv. Siden oldtiden brukt til smykker, vaser og andre pyntegjenstander. Har vært brukt som malerfarge under navnet naturlig ultramarin.

Hauyn, (Na,Ca)_4-8(Al₆Si₆)O₂₄(SO₄,S)_1-2, et kubisk, hvitt eller blålig mineral av sodalittgruppen som forekommer i enkelte lavabergarter.

Nosean, Na₈Al₆(SiO₄)₆(SO₄), er et kubisk, grått, gult eller blålig mineral i sodalittgruppen.

Cancrinitt, kankrinitt, (Na,Ca,K,Mg)₁₂(Si,Al)_16-18O_32-36(Cl,SO₄,CO₃)₄.0-1H₂O, hvit, heksagonal feltspatoid som i Norge er funnet ved Langesundsfjorden, ved Ulefoss og på øya Seiland i Finnmark.

Analcim, NaAlSi₂O₆.H₂O, er et zeolittmineral som krystalliserer kubisk, i vakre, små, fargeløse eller oftest hvite krystaller på spalter eller i blærerom i lavaer. Det kan også forekomme som bergartsdannende mineral, f.eks. i Skottland. I Norge er det funnet bl.a. ved Brevik, Ødegården i Bamble og ved Arendal.

Natrolitt, Na₂Al₂Si₃O₁₀.2H₂O, er en rombisk, ganske utbredt zeolitt som i Norge finnes bl.a. ved Brevik, ofte etter omdanning av nefelin innenfor nefelinens krystallform.

Gmelinitt, (Na₂,Ca)(Al₂Si₄)O₁₂.6H₂O, er et heksagonalt, kjøttrødt zeolittmineral.

Heulanditt, (Na,Ca)_4-6Al₆(Al,Si)₄Si₂₆O₇₂.24H₂O, et monoklint zeolittmineral.

Phillipsitt, (K₂,Na₂,Ca)(Al₂Si₄)O₁₂.4-5H₂O, monoklin zeolitt som bl.a. dannes på havbunnen.

Pollucitt, (Cs,Na)₂(Al₂Si₄)O₁₂.H₂O, kubisk, hvitt til fargeløst, cesiumholdig, sjeldent zeolittmineral med glassglans som finnes på enkelte pegmatittganger, bl.a. i Varuträsk i Sverige.

Stilbitt eller desmin, NaCa₂Al₅Si₁₃O₃₆.4H₂O, er et monoklint zeolittmineral.

Eudidymitt, NaBeSi₃O₇(OH), er et monoklint mineral som forekommer i vakre perlemorglinsende fargeløse tvillingkrystaller på øyene i Langesundfjorden og først ble oppdaget der.

Paragonitt, NaAl₂(AlSi₃)O₁₀(OH)₂, eller natronglimmer, er et glimmermineral som likner muskovitt, men har natrium i stedet for kalium. Finnes på noen pegmatittganger, men har ellers liten utbredelse.

Glaukonitt, (K,Na)(Al,Fe^III,Mg)₂(Al,Si)₄O₁₀(OH)₂, er et grønt glimmermineral som dannes i sedimenter på havbunnen, delvis i egne lag, delvis i sand (grønnsand) eller i glaukonittkalk.

Hydroglimmer, (K,Na,H₃O)Al₂AlSi₃O₁₀[(OH)₂,H₂O], er et monoklint forvitringsprodukt av jernfattige glimmerarter som f.eks. muskovitt.

Montmorillonitt, (Na,Ca)(Al,Mg)₆Si₁₂O₃₀(OH)₆.nH₂O er et leirmineral som ofte dannes når mer natriumrike mineraler som plagioklas eller augitt forvitrer til leire. Sveller i vann. Har stor jordbunnskjemisk betydning på grunn av sin evne til å adsorbere organiske og uorganiske ladde forbindelser til overflaten og til å bytte kationer.

Beidellitt, (Na₂,Ca)Al₁₂(Al,Si)₂₄O₆₀(OH)₁₂.nH₂O, monoklint leirmineral av montmorillonittgruppen som i Norge er funnet i strøket Lyngdal-Lista og på Karmøya.

Saponitt, (Ca,Na₂)(Mg,Fe)₁₈(Si,Al)₂₄O₆₀(OH)₁₂.24H₂O, er et monoklint leirmineral av montmorillonittgruppen.

Elpiditt, Na₂ZrSi₆O₁₅.3H₂O, er et sjeldent, gult til rødlig rombisk mineral som i Norge er funnet ved Jæringselva i Nordmarka ved Oslo noen hundre meter nedenfor utløpet av Jæringen.

Pyroksenmineralet augitt, (Ca,Na)(Mg,Fe,Al,Ti)(Si,Al)₂O₆, er et av de mest utbredte mineralene på Jorda, det vanligste mineralet i basiske eruptiver, spesielt basalt, gabbro, diabas og andesitt. Monokline, mørkegrønne til svarte, kortprismatiske krystaller, ofte med sekskantet tverrsnitt. Hardhet 6, tetthet 3,25-3,55 g/cm³ etter jerninnholdet, hvit til grå strek, glassglans. To gode spalteflater med 90 graders spaltevinkel.

Jadeitt, Na(Al,Fe)Si₂O₆, er en monoklin pyroksen med grønnlig, gjennomskinnelig farge som er forholdsvis hard. Forekommer i fast fjell flere steder i sentral- og øst-Asia i seige, tette, hornaktige masser med matt, voksliknende glans. Smykkesteinvarianter av jadeitt og nefritt kalles jade. En jadeitt-jadeforekomst er kjent fra Alpene. Jade var populært for våpenformål fra tidlig i steinalderen.

Ægirin, NaFeSi₂O₆, mørkegrønne, brungrønne eller nesten svarte, monokline prismatiske, ofte avlange krystaller eller uregelmessige korn som er utbredt i natriumrike eruptiver som nefelinsyenitter og enkelte syenitter og granitter. Ekeritt (eikeritt) er en ægirinførende granitt fra Oslofeltet. Hardhet 6, tetthet 3,5-3,6 g/cm³, grå strek, glassglans. Blandbar med augitt, og slike blandinger er utbredt i mange bergarter. Akmitt er en grønn variant av ægirin som ble oppdaget i Norge i 1821, ved Rundemyr på Eiker. Store, vakre krystaller er funnet i nefelinsyenittpegmatitt fra Langesundsfjorden.

Ureyitt, NaCrSi₂O₆, er en sjelden, smaragdgrønn, monoklin pyroksen.

Hornblende, (Ca,Na)_2-3(Mg,Fe^II,Fe^III,Al)₅(Al,Si)₈O₂₂(OH)₂, er et av de viktigste bergartsdannende mineralene som er særlig vanlig i basiske metamorfe bergarter med middels høy metamorfosegrad som hornblendeskifer og amfibolitt. Finnes også i eruptive dypbergarter som dioritt og syenitt. Basalt kan inneholde titanrik hornblende. Krystalliserer monoklint i mørkegrønne, mørkebrune til svarte, langstrakte prismatiske krystaller, noen ganger med sekskantet tverrsnitt, oftest i uregelmessige korn og masser av kløvde krystaller. Hardhet 6, tetthet 3,0-3,4 g/cm³ etter jerninnholdet, hvit til grå strek, glassglans. Det er to gode spalteflater i 60 og 120 graders vinkel.

Det finnes en rekke alkaliamfiboler som likner hornblende i egenskapene, men fargen er lyseblå til lavendelblå, mørkeblå og svart. De krystalliserer gjerne i langprismatiske og nålformede krystaller. De natriumrike eruptivene i Oslofeltet har flere typer alkaliamfiboler. Glaukofan, Na₂(Mg,Fe)₃Al₂Si₈O₂₂(OH)₂, er en blå, monoklin alkaliamfibol som er typisk for sterkt deformerte skifre som er omdannet ved lav temperatur og høyt trykk, bl.a. i Alpene og California. Andre monokline alkaliamfiboler er riebeckitt, Na₂(Fe^II,Mg,Fe^III)₅Si₈O₂₂(OH)₂, arfvedsonitt, Na_2-3(Fe,Mg,Al)₅Si₈O₂₂(OH,F)₂, barkevikitt, (Na,K)Ca₂(Fe,Mg,Ti)₅(Al,Si)₈O₂₂(OH)₂, oppdaget ved Barkevika ved Langesund i 1887, eckermannitt, Na₃(Mg,Li)₄(Al,Fe)Si₈O₂₂(OH,F)₂, og pargasitt, NaCaMg₄Al(Al,Si)₈O₂₂(OH)₂.

Eudialytt, Na₄(Ca,Ce,Fe)₂ZrSi₆O₁₇(OH,Cl)₂, er et trigonalt, rødt til brunt mineral som er bergartsdannende i nefelinsyenitt, f.eks. på Grønland, Kolahalvøya, Seiland i Finnmark. Hardhet ca. 5,5. En brun niobholdig variant som kalles eukolitt ble oppdaget i Barkevika i Langesundsfjorden.

Schorl, NaFe₃Al₆(BO₃)₃Si₆O₁₈(OH)₄, er en trigonal, svart turmalin som er blandbar i alle forhold med dravitt, som inneholder magnesium i stedet for jern.

Elbaitt, Na(Li,Al)₃Al₆(BO₃)₃Si₆O₁₈(OH)₄, er en trigonal, rosa til grønn turmalin. Den rosa varianten kalles gjerne rubellitt og er funnet i Norge på Meløy i Helgeland.

Katapleitt, Na₂₂ZrSi₃O₉.2H₂O, er et heksagonalt, gulaktig, sjeldent mineral som ble oppdaget ved Langesundsfjorden i 1849.

Astrofyllitt, (K,Na)₃(Fe,Mn)₇Ti₂Si₈O₂₄(O,OH)₇, opptrer i gyllenbrune blader som kan likne glimmer. Inneholder gjerne også litt zirkonium. Oppdaget i Langesund i 1854. Varianter som inneholder noe niob i Ti-posisjonene kalles kupletskitt.

Hiortdahlitt, (Ca,Na)₃ZrSi₂O₇(O,OH,F)₂, et gult, triklint, sjeldent mineral som ble oppdaget i 1888 i nefelinsyenittpegmatitt på Arøy i Langesundfjorden.

Låvenitt, (Na,Ca)₃ZrSi₂O₇(O,OH,F)₂, er et gult, monoklint, sjeldent mineral som forekonner i nefelinsyenittpegmatitter på øyene i Langesundsfjorden og ble oppdaget på øya Låven i 1890.

Melilitt, (Na,Ca)₂(Mg,Al)(Si,Al)₂O₇, et grått til brunt tetragonalt mineral som forekommer i eruptive bergarter.

Leukofan, (Na,Ca)₂Si₂(O,OH,F)₇, rombisk mineral som ble oppdaget ved Langesundsfjorden i 1840.

Melinofan, melifanitt, (Na,Ca)₂Be(Si,Al)₂(O,OH,F)₇, et tetragonalt mineral som ble oppdaget i pegmatitt fra Langesundsfjorden i 1852.

Mosandritt eller johnstrupitt, (Na,Ca,Ce)₃Ti(SiO₄)₂F, sjeldent, triklint mineral som ble oppdaget i pegmatitt fra Langesundsfjorden i 1841.

Rosenbuschitt, (Ca,Na)₃(Zr,Ti)Si₂O₈F, sjeldent, triklint, gulgrått mineral som ble oppdaget i nefelinsyenittpegmatitt fra Langesundsfjorden i 1887.

Wöhleritt, NaCa₂(Zr,Nb)Si₂O₈(O,OH,F), et honninggult, monoklint mineral som ble oppdaget i en norsk mineralprøve i 1843. Forekommer i Langesundsfjord-området sammen med mineralene låvenitt, hiorthdahlitt og rosenbuschitt, som har liknende sammensetning.

Pyroklor, (Na,Ca)₂Nb₂O₆(OH,F), svart, kubisk mineral som forekommer på pegmatittganger ved Larvik, Langesundsfjorden og Stavern. Oppdaget ved Stavern 1826. Mineralet inneholder vanligvis så mye radioaktive grunnstoffer, uran og thorium, at det blir metamikt, d.v.s. krystallstrukturen ødelegges av strålingen og mineralet får en amorf indre struktur og blir mer eller mindre deformert, men det kan hende at den opprinnelige krystallformen beholdes og at den amorfe indre strukturen bare kan oppdages med røntgenundersøkelse eller mekaniske prøver.

Betafitt, (Ca,Na,U)₂(Nb,Ta)₂O₆(OH), er et sjeldent mineral som krystalliserer kubisk og er funnet på noen pegmatittganger ved Kragerø og i Iveland.

Amblygonitt, (Li,Na)AlPO₄(F,OH), er et triklint, hvitt, gult, grått, grønngrått eller blågrått, gjennomskinnelig til glassklart mineral med glass- til perleglans og tetthet 2,98-3,11 g/cm³ og hardhet 5,5-6 som brytes for litiuminnholdet. Lacroixitt er litiumfritt amblygonitt.

Bøggilditt, Na₂Sr₂Al₂(PO₄)F₉, er et monoklint, kjøttrødt, sjeldent mineral. Eneste kjente forekomst er i kryolittbruddene ved Ivigtut på Grønland.

Lavendulan, NaCaCu₅(AsO₄)₄Cl.5H₂O, rombisk, blågrønt mineral som forekommer i smykkesteinskvalitet.

Boraks, Na₂B₄O₇.10H₂O, er et monoklint mineral som dannes ved fordunsting av borholdige sjøer uten avløp, særlig i Californa og Nevada i USA og i Tibet. Tinkal er betegnelsen på et urent boraks som fra de tidligste tider har vært importert til Europa fra Tibet. Kernitt er en variant av boraks med bare 4 molekyler krystallvann.

Ulexitt, NaCaB₅O₉.8H₂O, triklint mineral som finnes i California i USA.

Natron, Na₂CO₃.10H₂O, har samme sammensetning som handelsproduktet krystallsoda (mens handelsproduktet natron består av natriumbikarbonat, NaHCO₃). Dette natronet er den formen man finner soda på i naturen. Det er hvitt eller fargeløst, krystalliserer monoklint, og siden det er lett vannløselig finner man det bare i tørre strøk og i saltleier.

Trona, Na₂CO₃.NaHCO₃.2H₂O, er et annet natriumkarbonat med mindre vanninnhold som forekommer under liknende betingelser som natron, men som er mer stabil i sterk varme. Det er fargeløst til grått eller gullig hvitt, glinsende og opptrer i fibre eller masser eller i søyleformede monokline krystaller. Hardhet 2,5-3, tetthet 2,1 g/cm³.

Chilesalpeter, NaNO₃, er et glassklart trigonalt mineral som er en hovedkomponent av caliche, et jordliknende produkt som finnes i store mengder i de høytliggende ørkenstrøkene i Chile.

Thenarditt, Na₂SO₄, rombisk mineral som forekommer i mange saltleier.

Mirabilitt, Na₂SO₄.10H₂O, monoklint, naturlig glaubersalt. Finnes i store mengder i Canada. Glaubersalt var i den tidlige apotekerlatinen kjent som "sal mirabilis de Glauber".

Glauberitt, Na₂Ca(SO₄)₂, er et monoklint mineral som opptrer samen med steinsalt, anhydritt o.l. i saltleier.

Det monokline bloeditt eller astrakhanitt, Na₂Ca(SO₄)₂.4H₂O, er et annet natriumsulfatmineral som opptrer i saltleier og likeså det heksagonale glaseritt eller afthitalitt, (K,Na)₃Na(SO₄)₂.

Steinsalt, NaCl, eller halitt, danner kubiske krystaller eller grov- og finkornede tette masser. Hardhet 2,5, farge hvit, grå, gul eller rødlig, glassglans. Tre gode spalteflater som er parallelle med terningflatene. Smaken er karakteristisk saltaktig. Dannes ved fordampning av saltvann og kan forekomme i lag av meget stor utbredelse, f.eks. det permiske saltlaget i nord-Europa. Steinsalt er i alminnelighet blåfarget p.g.a. stråling det har blitt utsatt for. Kloratomer har blitt slått ut av posisjonene sine i krystallgitteret og for den elektriske nøytralitetens skyld erstattet av løse elektroner som innvirker på lyset. Slike krystaller kan ha en sammensetnng på noe i retning av Na₂₀₀₀Cl₁₉₉₉.

Kryolitt, Na₃AlF₆, er et halvklart, hvitt, monoklint mineral som er litt bløtere enn kalkspatt. Den eneste forekomsten av betydning er Ivigtut på sørvest-Grønland, hvor mineralet opptrer som en stor klumpformet masse. Driften der ble stanset 1962.

Alle land har mengdevis med natriummineraler, men det er bare havvann, saltkilder og saltleier som er gjenstand for utvinning. Få land med kyst og god tilgang på sol unnlater å drive en viss saltutvinning fra havet. Salt kan også fryses ut av havvann som avstenges i en vik e.l. Isen fjernes og den gjenværende konsentrerte saltløsningen kokes inn. Saltsjøer finnes mange steder, og de mest kjente er Dødehavet og Great Salt Lake i Utah, USA, som inneholder ca. 20 % NaCl. Saltleier er også noe som finnes i store mengder i de fleste deler av verden, dog ikke i Skandinavia. I Europa ligger de største forekomstene i nord- og midt-Tyskland (Stassfurt-leiene), Frankrike, Polen og Russland. Av stor historisk betydning er også Salzkammergut i Østerrike, hvor Salzburg ligger og liketil Hallstatt, hvor Epovarros' lystige folk kom og spredte jernets glade sang utover verdensdelen.

Natrium utvinnes mest som koksalt (natriumklorid) og soda (natriumkarbonat). Verdensproduksjonen av koksalt i 1999 var 200 millioner tonn og av soda 10,5 millioner, dessuten ble det utvunnet ca. en halv million tonn natriumsulfat. De største produsentene var USA, Kina, Tyskland, Canada, India, Australia, Mexico, Frankrike, Storbritannia, Brasil, Polen, Italia, Spania, Ukraina og Russland. Det meste av dette er koksalt, men USA produserer også 10,1 millioner tonn soda (i tillegg til 41,4 millioner tonn koksalt), og Kenya og Botswana produserer også et par hundre tusen tonn hver.

KJEMI
Natrium tåler ikke luft og må lagres under et beskyttende stoff, parafin er ganske vanlig. En ren overflate har en klar, sølvaktig glans, men mattes på få sekunder når den utsettes for luft. Metallet er mykt og omtrent som gaudaost å skjære i. Det hardner og blir sprøtt ved avkjøling. Natriumdamp består av kovalent bundne toatomige molekyler, Na₂.

Natriums spektrum er karakteristisk ved de sterke linjene i det gule området. Denne fargen er svært dominerende, og det skal ikke mye natriumdamp til i en flamme før de andre fargekarakteristikkene fullstendig drukner i den gule natriumfargen.

Som man kan vente av et alkalimetall er natrium enverdig i alle forbindelser. På grunn av natriums sterke elektropositivitet er forbindelsene som regel sterkt ioniske og derfor lettere løselige i vann enn de fleste tilsvarende forbindelser med andre kationer enn natrium. Generelt er forbindelsene av kalium og de andre tyngre alkalimetallene noe lettere vannløselige enn natriumforbindelsene. Natriumionet er fargeløst på grunn av edelgasstrukturen og forbindelsene er fargeløse når ikke anionet setter farge på dem, f.eks. kromationet i det gule natriumkromatet, Na₂CrO₄.

Metallet er temmelig reaktivt og reagerer spontant med mange stoffer. Det reagerer voldsomt med fluor og klor ved romtemperatur, saktere med oksygen. Det antennes i luft ved ca. 115 ºC, og når det slippes i vann, reagerer det voldsomt. Metallet smelter av reaksjonsvarmen og siden det er lettere enn vannet flyter det oppå og skjener fram og tilbake over overflaten mens det frigjorte hydrogenet brenner med en lysende gul flamme. Fargen på flammen skyldes de sterke gule natriumlinjene. Med is og snø skjer den samme reaksjonen, den bremese ikke før ved avkjøling til -200 ºC. Natrium reagerer ikke destruktivt med flytende ammoniakk, men kan i likhet med de andre alkalimetallene oppløses i det, som salt i vann, og felles ut igjen ved inndamping. Tynne oppløsninger har en dyp blå farge som går over i kobberrød ved høyere konsentrasjoner. Slike løsninger har en høyere elektrisk ledningsevne enn noen andre elektrolytter.

Ved oppvarming løses tørr hydrogen i natrium omtrent som i et overgangsmetall. Absorpsjonen begynner såvidt ved 100-110 ºC og blir merkbar ved 200 ºC. Ved 3-400 ºC reagerer metallet raskt med hydrogenet til et ionisk, krystallinsk hydrid, NaH, men reaksjonen stanser raskt fordi hydridlaget i overflaten beskytter metallet mot videre reaksjon. Reaksjonen kan gjøres fullstendig ved å dispergere metallet i et hydrokarbon eller blande det med natriumhydrid eller natriumklorid. Natriumhydrid er løselig i ikke-oksyderende saltsmelter som natriumklorid eller hydroksyd. Reaksjonene er ganske like natriummetallets egne. Det reagerer med molekyler på mange måter som en intermetallisk eller organometallisk forbindelse ved at hydrogenet forbinder seg med et hydrogen på molekylet og unnslipper som gass mens metallet forbindes med molekylresten, f.eks. med vann: NaH + H₂O = Na⁺ + OH^- + H₂. Det reduserer også mange halogenider til metall eller tilsvarende hydrider. Det danner oksyd og sulfid med oksygen og svovel. Med karbondioksyd dannes formiat (HCOONa) ved moderat temperatur og ved høyere karbonat pluss hydrogen.

Natriumborohydrid, NaBH₄, kan lages på flere måter, f.eks. ved reaksjon mellom natriumhydrid og metylborat ved 225-275 ºC: 4NaH + B(OCH₃)₃ = NaBH₄ + 3NaOCH₃. Natriumaluminohydrid, NaAlH₄, kan lages ved reaksjon mellom natriumhydrid og aluminiumbromid i dimetyleter: 4NaH + AlBr₃ = NaAlH₄ + 3NaBr. Natriumbromidet er uløselig i eteren og kan filtreres fra. Ved reaksjon med ytterligere natriumhydrid i heptan dannes 6-koordinert Na₃AlH₆, som tilsvarer kryolitt. Både borohydridet og aluminohydridene er hvite, krystallinske stoffer som er stabile i tørr luft ved romtemperatur, men dekomponerer ved oppvarming til henholdsvis 550 og 300 ºC. De er sterke reduksjonsmidler som reagerer ganske likt med natriumhydrid, men ikke vanligvis mindre heftig.

Legeringer av alkalimetaller har alle eutektiske punkt under frysepunktet for vann. En legering av 12 % natrium, 47 % kalium og 41 % cesium har et smeltepunkt på -78 ºC, det laveste som er kjent for noen metallisk substans. Natrium løser mange metaller og har vært brukt som løsningsmiddel for omkrystallisering av kalsium. Opptil 45 vekts-% kalium kan løses i natrium ved romtemperatur, og I slike faste løsninger opptrer Na₂K, som er den eneste kjente intermetalliske forbindelsen mellom alkalimetaller. Natrium danner flere intermetalliske forbindelser enn de andre alkalimetallene, fortrinnsvis med de tyngre metallene i hver gruppe i det periodiske systemet. Det danner nesten ikke noen forbindelser med overgangsmetallene i gruppe 3-10, men mange med de i gruppene etter. De er alle metallglinsende substanser som er reaktive, men mindre reaktive enn natrium selv. De oksyderes lett og reagerer med vann, syrer, halogener m.m. Generelt er de mindre smidige enn rent natrium, og kan noen ganger være ganske sprø.

Natrium danner som det eneste alkalimetallet intermetalliske forbindelser med jordalkalimetallene, en med strontium, trolig NaSr₉, og 4 med barium, NaBa, Na₄Ba, Na₆Ba og Na₁₂Ba.

Na₄Th er den eneste kjente intermetalliske forbindelsen mellom et alkalimetall og et av de sjeldne jordmetallene.

NaPt₂ er den eneste kjente intermetalliske forbindelsen mellom et alkalimetall og et grunnstoff i gruppene 4-10.

Som det eneste alkalimetallet danner natrium en forbindelse med sølv, NaAg₂, og med gull dannes NaAu₂, NaAu og Na₂Au, men ingen med kobber.

Natrium reagerer med sink til NaZn₁₃ og danner også forbindelser med kadmium. Med kvikksølv dannes NaHg₄, NaHg₂, Na₇Hg₈, NaHg, Na₃Hg₂, Na₅Hg₂ og Na₃Hg. Alle har høyere smeltepunkt enn kvikksølv og alle unntatt de to sistnevnte har høyere smeltepunkt enn natrium. Smeltepunktet til NaHg₂ er så høyt som 353 ºC.

Boridene, NaB₆ og Na₃B, fremstilles ved elektrolyse av smeltede kaliumborater og fluorider og har egenskaper som likner silicidene. Natrium danner ikke aluminider, men en rekke intermetalliske forbindelser med gallium, indium og thallium, flest med det sistnevnte. De best undersøkte er Na₅Ga₈, Na₅In₈, Na₅Tl₈, NaGa₄, NaIn₄ og NaTl₄.

Natrium reagerer med karbon bare under ekstreme forhold, men danner lett et slags karbid, Na₂C₂, med acetylen eller etylen som egentlig er et acetylenid og hydrolyseres til natriumhydroksyd og acetylen i vann. Det er et hvitt, hygroskopisk stoff som gjerne inneholder det monosubstituerte karbidet, NaCCH, som en forurensning.

Natrium har vanskelig for å danne de samme grafittforbindelsene som de tyngre alkalimetallene, men oppvarming av grafittpulver med omtrent 3 % natrium til 400 ºC gir et dypfiolett produkt med en sammensetning mellom C₆₀Na og C₆₈Na. Disse grafittforbindelsene har en høy grad av intermetallisk karakter.

Natrium har en rikdom av organometalliske forbindelser, hvor metall-karbonbindingen har en sterkt ionisk karakter (sies å være av 47%). De er svært reaktive og oksyderer eller hydrolyserer raskt. De antennes spontant i luft eller vann for det meste og kan sies å være mer reaktive enn både metallet og hydridet i luft og vann. De kan inndeles i to typer: de fargeløse, enkle alkyl- eller arylmetallene, f.eks. butylnatrium, C₄H₉Na eller fenylnatrium, C₆H₅Na, som er sterkt polare og uløselige i organiske løsningsmidler, og de fargede organonatriumforbindelsene hvor metallet er bundet direkte til aromatiske ringer eller et system av multiple bindinger. Forholdsvis stabile forbindelser kan dannes der et hydrogen er bundet litt svakt (d.v.s. er litt surt) slik som i acetylen eller cyklopentadien. Natrium kan også spalte en eter, f.eks. (CH₃)₂O, i CH₃ONa og CH₃Na, eller adderes til en dobbeltbinding, f.eks. i (C₆H₅)₂C:C(C₆H₅)₂, slik at resultatet blir (C₆H₅)₂CNaCNa(C₆H₅)₂. Visse "aktive" etere, som dimetyleter, kan få natrium til å danne sterkt fargede forbindelser med polyaromatiske hydrokarboner som naftalen, fenantren, antracen etc., hvor en C-H-posisjon opptar et elektron fra metallet og danner en ioneaktig binding mens en nabo-C-H får et elektronunderskudd. Disse forbindelsene er paramagnetiske og har metallisk ledningsevne. Natriumamid vil bytte ut et hydrogen i natriumacetat og visse andre organiske salter med natrium: CH₃COONa + NaNH₂ = NaCH₂COONa + NH₃. Både her og i andre organometalliske natriumforbindelser kan man få satt inn karboksylgrupper i angrepspunktene ved å tilsette karbondioksyd, slik at det dannes normale natriumsalter av organiske syrer. Det finnes mange blandede organometalliske forbindelser også, f.eks. får en løsning av etylnatrium i etylsink metallisk ledningsevne p.g.a. dannelsen av natrium-sinketyl, NaZn(C₂H₅)₃.

Natriumcyanid, NaCN, har tradisjonelt blitt laget ved Castner-prosessen, hvor natrium først reagerte med ammoniakk til natriumamid, NaNH₂. Samtidig ble rødglødende trekull blandet med det smeltede natriumamidet ved 600 ºC slik at det ble dannet natriumcyanamid, Na₂NCN. Ved temperaturøkning til 800 ºC reagerte cyanamidet med mer trekull til natriumcyanid. I laboratoriet lages gjerne natriumcyanid ved reaksjon mellom kalsiumcyanid, natriumkarbonat og trekullpulver: CaNCN + Na₂CO₃ + C = 2NaCN + CaCO₃. Det er et hvitt, kubisk krystallinsk salt som lett oksyderes til cyanat ved høye temperaturer, reaksjonen er eksplosiv i nærvær av gode oksydasjonsmidler som nitrater eller klorater. Det er ekstremt giftig, løses lett i vann og hydrolyserer til en viss grad til natriumhydroksyd og blåsyre. Fra vannløsning danner det to hydrater, NaCN.2H₂O og NaCN.½H₂O, og et ammoniakat ved -31 ºC, NaCN.½NH₃.

Et silicid, NaSi, og et germanid, NaGe, begge forbindelser av intermetallisk type, kan dannes av utgangsstoffene ved oppvarming til 6-700 ºC i etpar dager under inert atmosfære med et stort overskudd av natrium. Natriumoverskuddet fjernes ved vakuumdestillasjon ved 150-300 ºC i flere døgn. Silisidet reagerer eksplosivt ved kontakt med vann eller fortynnede syrer. Det dekomponerer i vakuum til natrium og silisium ved oppvarming til 420 ºC. Germanidet er langt mindre reaktivt, men dekomponerer raskt i vann og er følsomt for fuktighet. I luft dekomponerer det til natriumhydroksyd og germaniummonohydrid (GeH)_x. Det dekomponerer til natrium og germanium i vakuum ved oppvarming til 480 ºC.

Natrium danner en rekke forbindelser med tinn og bly, f.eks. Na₂Sn, NaSn, NaSn₂, NaSn₄, Na₁₅Pb₄, Na₅Pb₂, Na₂Pb, NaPb, NaPb₂ og NaPb₄.

Natrium reagerer med nitrogen til nitrid, men merkbart først med aktivisert, atomært nitrogen ved meget høye temperaturer, og utbyttet er gjerne dårlig. Alternativt kan det lages ved reaksjon mellom natriumazid og natriummetall i flytende ammoniakk. Natriumnitrid, Na₃N, er et rødt, krystallinsk stoff som dekomponerer ved 150 ºC, hydrolyserer lett til natriumhydroksyd og ammoniakk og brenner når det oppvarmes i oksygen.

Natriumazid, NaN₃, dannes ved oppvarming av natrium i nitrogen ved lavere temperaturer enn nitridet, eller det kan fås med bedre utbytte ved reaksjon mellom natriumamid og lystgass ved oppvarming til 200 ºC: NaNH₂ + N₂O = NaN₃ + H₂O, eller nedkjølt i flytende ammoniakk med lystgass eller natriumnitrat. Det er et hvitt, krystallinsk, vannløselig stoff som dekomponerer til natrium og nitrogen ved 275 ºC uten å eksplodere, men ved rask oppvarming kan reaksjonen være voldsom nok. Det smelter ikke før dekomponeringen slik som de tyngre alkaliazidene.

Ved oppvarming til 300-350 ºC med ammoniakk reagerer natrium til amid, NaNH₂, en sterk base i ammoniakkløsning. Det kan også lages ved reaksjon mellom natriumoksyd og ammoniakk. Det er et hvitt, krystallinsk stoff som likner natriumhydroksyd. Det smelter uten å dekomponere ved 208 ºC, men det hydrolyserer i vann og fuktig luft og reagerer også langsomt med oksygen. Ved reaksjon med organiske aminer danner natrium organisk substituerte amider.

Natriumcyanamid, Na₂NCN, kan lages ved å oppvarme natriumamid til 600 ºC med trekull.

Natrium forholder seg tregt også overfor brom og jod og med hydrogen trengs oppvarming til 2-300 grader for at reaksjonen skal gå raskt.

Det kan også dannes binære forbindelser mellom natrium og fosfor, arsen, antimon og vismut. Disse forbindelsene har en ganske metallaktig karakter, men studier har vist at fosfid-, arsenid-, antimonid- og vismutidioner er til stede. Na₃P er rødt, likesom Na₃N, men i motsetning til dette metallglinsende. Na₃As er brunfiolett, Na₃Sb blågrått og Na₃Bi fiolettgrå i fargen, alle med metallglans. Med fosfor kan det også dannes et dinatriumpentafosfid, Na₂P₅. De tyngre alkalimetallene danner bare dette fosfidet og ikke monofosfidet.

Natrium antennes i luft ved ca. 115 ºC, brenner med en intenst gul flamme til peroksyd, Na₂O₂. Monoksydet Na₂O kan lages ved forsiktig oksydasjon med begrensede oksygenmengder eller ved å oppvarme natriumnitrat eller nitritt med natriumazid, mens superoksydet NaO₂ kan lages ved rask reaksjon mellom oksygen og natrium løst i flytende ammoniakk. Ved å utsette tørt, fast natriumhydroksyd for oson fås natriumosonid, NaO₃. Osonidet er sterkt farget, mens de andre er hvite. Peroksyd- og superoksydionet er ioniserte oksygenmolekyler, mens osonidionet er et ionisert osonmolekyl. Det kan dannes forskjellige blandinger av disse oksydene. Alle løses i vann, osonidet ved en heftig reaksjon hvor det frigjøres oksygen. Peroksydionet har en viss holdbarhet i vannløsning, og peroksydet kan krystalliseres hydratisert fra løsningen. Det kan også dannes en addisjonsforbindelse med hydrogenperoksyd, Na₂O₂.H₂O₂, tilsvarende NaF.HF (NaHF₂). Monoksydet hydrolyseres til hydroksyd i vann.

Natrium oksyderes ikke i absolutt tørr luft ved romtemperatur, men hvis fuktighet er til stede dannes natriumhydroksyd, NaOH, som raskt går over til karbonat. Når natrium slippes i vann, reagerer det med vannet etter likningen 2Na + 2H₂O = 2 Na⁺ + 2 OH^- + H₂. Fra løsningen kan man inndampe natriumhydroksyd, NaOH, også kalt natronlut, en av de mest brukte kjemiske reagensene gjennom tidene. Alternativt kan man lage det ved elektrolyse av en natriumkloridløsning. I den mye brukte sodakalkprosessen brennes først kalkstein (kalsiumkarbonat) til kalk (kalsiumoksyd), som så leskes (til kalsiumhydroksyd, lesket kalk), og den leskede kalkløsningen tilsettes soda (natriumkarbonat): Ca(OH)₂ + Na₂CO₃ = 2NaOH + CaCO₃. Kalsiumkarbonatet er tungt løselig i vann og felles ut, filtreres fra og brukes om igjen mens natriumhydroksydet forblir i løsningen, som kan inndampes og hydroksydet krystalliseres til en gråhvitt, finkrystallinsk stoff, enten rent eller med forskjellige mengder krystallvann. Det er en sterk base som reagerer med de fleste syrer, også nokså svake syrer som karbonsyre, alkoholer og tioler eller oksyder/hydroksyder av sink, bly, tinn, aluminium, mangan og silisium. Sterk lut bør derfor ikke stå i glass.

Natrium reagerer like heftig med svovel som med oksygen under oppvarming i vakuum. Forbrenningsproduktet er en blanding av natriumsulfid, Na₂S, og forskjellige polysulfider, Na₂S_x. Rent monosulfid kan fås ved reaksjon mellom svovel og en ammoniakkløsning av natrium ved nøye kontroll av molforholdet mellom natrium og svovel. Alt overskudd av svovel fører til at det dannes polysulfider. Industrielt lages det ved å redusere natriumsulfat med karbon, karbonmonoksyd, hydrogen eller naturgass. Monosulfidet kan også reagere med svovel til polysulfider, som ikke har den samme strukturen som peroksydene, superoksydene eller osonidene, men danner kjeder av svovelatomer som kan være ganske lange. Vannløsninger av natriumsulfider hydrolyseres i ganske høy grad, og er derfor sterkt basiske.

Natriumhydrogensulfid, NaSH, kan lages ved å føre hydrogensulfid ned i en alkoholløsning av natriumalkoholat. Det reagerer med svovel til polysulfider ved at det frigjøres hydrogensulfid.

Natriumselenider og -tellurider likner sulfidene, men særlig telluridene er mer metalliske. De kan lages med de samme reaksjonene som sulfidene, de danner kjedeformede polyselenider eller -tellurider med grunnstoffene. Natriumhydrogenselenid og -hydrogentellurid kan lages ved reaksjon mellom natriumalkoholat og hydrogenselenid og hydrogentellurid. De er løselige i vann, men hydrolyserer med basisk reaksjon og frigjøring av H₂Se og H₂Te.

Natrium danner salter med alle kjente oksosyrer og dobbeltoksyder med mange oksyder som ikke egentlig er sure, f.eks. "natriumvismutat" NaBiO₃. Natriumxenat, Na₄XeO₆, er en av de mest stabile edelgassforbindelsene.

Natriumborater lages helst ved å smelte sammen natriumkarbonat og boroksyd i forskjellig mengdeforhold. Ved å nøytralisere en borsyreløsning med natronlut fås natriummetaborat, NaBO₂, som krystalliserer med 4 molekyler krystallvann ved inndamping. Boraks er natriumtetraborat, Na₂B₄O₇ og opptrer i naturen med 10 molekyler krystallvann. Polyboratene som tetraboratet og heksaboratet, Na₄B₆O₁₁, dannes av orto- (Na₃BO₃) ved oppvarming. Natriumboratene er lettløselige i vann, spesielt varmt vann. Boratene med høyt boroksydinnhold har en tendens til å danne amorft glass ved avkjøling etter at de er smeltet, derfor er det vanskelig å lage krystallinske vannfrie borater. Perborater kan dannes ved å tilsette hydrogenperoksyd til en basisk løsning av boraks. Natriummetaperborat, NaBO₃, er stabilere enn perkarbonatet og tungt løselig i vann, mesteparten av hydrogenperoksydet i en 0,5 % vannløsning kan fjernes ved å tilsette natriummetaborat eller boraks til løsningen.

Når natrium oksyderes i fuktig luft dannes først natiumhydroksyd som reagerer med karbondioksydet i lufta til natriumkarbonat, Na₂CO₃, også kalt soda. Soda fås i dag mest fra mineralleier, men tidligere var etterspørselen større, og noen av de første prosessene i den kjemiske industriens barndom dreide seg om sodaproduksjon. Solvay-prosessen var lenge dominerende, den gikk i prinsippet ut på å erstatte kloridionet i salt med karbonationene i kalkstein, men foregikk i flere trinn av energimessige hensyn. Først ble kalksteinen brent til kalk og karbondioksyd, som ble boblet gjennom en ammoniakkløsning slik at det ble dannet ammoniumbikarbonat, NH₄HCO₃. Ved å salte denne løsningen fikk man felt natriumbikarbonat, NaHCO₃, som er forholdsvis tungt løselig i vann. Dette filtrerte man fra og omdannet det til soda ved oppvarming hvis det ikke skulle brukes slik det var, og ved å tilsette kalken til filtratet, som nå inneholdt ammoniumklorid, NH₄Cl, ble det frigjort ammoniakk, som kunne brukes igjen.

Natriumkarbonat danner en rekke hydrater (krystallsoda) og dobbeltsalter med bikarbonatet, Na₂CO₃.NaHCO₃.2H₂O, og Na₂CO₃.NaHCO₃.2H₂O (trona). Hvis vannløsningen det krystalliserer fra også inneholder kaliumioner kan det dannes forskjellige hydratiserte dobbeltsalter med kaliumkarbonat. Natriumbikarbonat dekomponerer til soda, karbondioksyd og vann under 200 ºC, men sodaen viser ikke tegn til nedbrytning før ved 950 ºC. Når den smelter kan den virke som en sterk base som kan danne natriumaluminat med aluminiumoksyd, natriumvanadat med vanadiumoksyd og liknende.

Ved oksydasjon med fluor eller elektrolyse av en sodaløsning kan det dannes et perkarbonat, Na₂C₂O₆. Ved reaksjon mellom natriumperoksyd og karbondioksyd kan det dannes et annet perkarbonat, Na₂CO₄. Ved oppvarming dekomponerer de til natriumkarbonat og oksygen, samt karbondioksyd for den førstnevnte.

Ved reaksjon mellom natriumsulfid og karbondisulfid dannes natriumtiokarbonat, Na₂CS₃, et sterkt gulfarget stoff som løses lett i vann til en rødlig løsning som er stabil i tørr, karbondioksydfri atmosfære, men kan være utsatt for hydrolyse til natriumkarbonat og hydrogensulfid i løsning. Hvis man bruker natriumdisulfid i stedet for natriumsulfid dannes pertiokarbonat, Na₂CS₄, et gult, krystallinsk stoff som reagerer med svoveldioksyd til tiosulfat og svovel: Na₂CS₄ + SO₂ = Na₂S₂O₃ + 3S + 2CS₂.

Natrium reagerer med selv de svakeste av de organiske syrene. Men de fysiske egenskapene til saltene er ofte ikke så veldefinerte, for de utfelte saltene har lett for å danne hydrater, solvater (tilsvarende hydrater, men med andre løsningsmidler enn vann) og delvis substituerte salter. Natriumsåpene har også en tendens til å danne en mengde forskjellige krystallformer, så oppvarming kan gjerne føre til overgang til en annen fase i stedet for virkelig smelting.

Monokarboksylsyrer reagerer med natrium, natriumhydroksyd eller natriumkarbonat slik at det dannes natriumsalter av syrene. De fleste lages industrielt på denne måten, men natriumformiat lages ved reaksjon mellom karbonmonoksyd og natriumhydroksyd ved 125-150 ºC og 7 atmosfærers trykk: NaOH + CO = HCOONa. Benzosyre løses i en vannløsning av natriumkarbonat og danner natriumbenzoat mens det unnslipper karbondioksyd: 2C₆H₅COOH + Na₂CO₃ = 2C₆H₅COONa + CO₂ + H₂O. Men hvis natriumbenzoat oppvarmes med natriumhydroksyd dannes det benzen og natriumkarbonat: C₆H₅COONa + NaOH = C₆H₆ + Na₂CO₃. Hvis det ikke er nok natrium til å oppnå fullstendig nøytralisasjon fås større eller mindre mengder av støkiometriske "sure" salter, f.eks. med eddiksyre: CH₃COONa.CH₃COOH.

Såpe lages gjerne ved alkalisk hydrolyse av fett, som er estere av glyserol og fettsyrer, og består gjerne av en blanding av natriumsaltene av de tre vanligste fettsyrene, natriumpalmitat, C₁₅H₃₁COONa, natriumstearat, C₁₇H₃₅COONa, og natriumoleat, C₁₇H₃₃COONa. I kjemien er såper fellesnavn for alle salter av fettsyrer. Natriumsåper er alle hvite og løselige i vann. Såpene av de tyngre fettsyrene er fettaktige. Vannløsninger oppfører seg som vanlige elektrolytter hvis konsentrasjonen er lav, men hvis den er høyere går syrerestmolekylene, iallfall de tyngre, sammen i miceller hvor syregruppene vender ut mot vannet mens de upolare halene vender innover. Også tettheten, seigheten, brytningsindeksen og frysepunktet for løsningen påvirkes av denne micelledannelsen. Det er disse micellene som gir såpene vaskeevnen, for inne i dem kan det løses fett og andre upolare stoffer som ikke normalt løses i vann.

Organiske syrer med flere syregrupper (polykarboksylsyrer eller flerbasiske syrer) danner enten fullstendig substituerte eller ufullstendig substituerte, "sure", salter, f.eks. Natriumsuccinat, NaOOCCH₂CH₂COONa, eller natriumhydrogenftalat, C₆H₄(COOH)COONa. De kan lages ved å nøytralisere syrene med natrium eller natriumhydroksyd, evt. -karbonat, på samme måten som saltene med monokarboksylsyrene. Natriumoksalat ble lenge laget ved å blande sagflis med smeltet natriumhydroksyd. I dag foretrekker man å lage det ved å varme opp natriumformiat. Saltene av de dibasiske syrene smelter ikke, men avgir karbondioksyd ved oppvarming.

Natrium reagerer med alkoholer til alkoholater, f.eks. natriumetoksyd, C₂H₅ONa, samtidig som det frigjøres hydrogen. Reaksjonen går spontant i romtemperatur med de letteste alkoholene, men tyngre jo tyngre alkoholene er. Alkoholatene kan også lages ved å løse alkoholen i en vannløsning av natriumhydroksyd eller natriumkarbonat. Fenoler danner fenolater, f.eks. natriumfenoksyd, C₆H₅ONa, bare med natriumhydroksydløsninger.

En rekke forskjellige natriumsilikater kan lages ved å smelte natriumkarbonat eller natriumhydroksyd sammen med kvarts eller ved å løse kiselsyre i en konsentrert natriumhydroksydløsning. Det er vanskelig å silikatene til å krystallisere, spesielt hvis silisiuminnholdet er høyt, vanskeligere enn for silikatene av de tyngre alkalimetallene. Natriummetasilikat, Na₂SiO₃, og natriumdisilikat, Na₂Si₂O₅, kan lages ved å blande de støkiometriske mengdene av soda og kvarts og oppvarme dem til 1150 °C. Deretter må de stå lenge ved 700 °C for å få krystallinske produkter. Avkjøles de raskt, danner det seg glass.

Generelt er oksydglass svært stabile stoffer med høye mykningstemperaturer fordi silikattetraederne danner et fullstendig tredimensjonalt nettverk. Men alkaliioner bryter opp nettverket og gir lavere mykningstemperatur fordi de danner svake ionebindinger med oksygenatomer i tetraderne som ikke får delta i nettverket. Med høyere alkaliinnhold øker seigheten, overflatespenningen og vannløseligheten raskt, mens tettheten, utvidelseskoeffisienten og brytningsindeksen øker langsommere. Vannløsningene har karakter av kolloidale suspensjoner, spesielt hvis det er flere silisium- enn natriumatomer i formelenheten. De kolloidale partiklene består av monosilikat, SiO₄^4-, eller polysilikationer av forskjellig størrelse. Løsningene er sterkt basiske fordi kiselsyre er så svak. De er utsatt for hydrolyse og løsningene er vanligvis ugjennomsiktig på grunn av utfelte kolloidale kvartspartikler. De reagerer med karbondioksyd til natriumkarbonat, mens det felles ut kvarts.

Det finnes tallrike natriumaluminosilikater i naturen, f.eks. nettverkssilikatet albitt, NaAlSi₃O₈. Ultramarin er en gruppe fargestoffer som er aluminosilikater med struktur omtrent lik sodalitt, Na₄Al₃(SiO₄)₃Cl, men med svovel i noen oksygenposisjoner. Sodalitt tilhører zeolittene, en annen mineralgruppe som for en stor del består av aluminosilikater. De har en interessant struktur med porer og ganger som brukes til ionebytting og molekylsiling. Zeolitter er også nettverkssilikater og skal ha et forhold mellom Al+Si og O på 1:2. Mange kunstige zeolitter er laget til industrielle formål.

Natriumheksahydroksoplumbat, Na₂Pb(OH)₆, danner gulhvite hyggroskopiske klumper som dekomponerer til blydioksyd i vann.

Natriumnitritt, NaNO₂, kan lages ved å føre nitrogenmonoksyd ned i en løsning av natriumhydroksyd. Industrielt lages det ved å la en natriumkarbonatløsning absorbere en blanding av nitrogenoksyder. Det er et hvitt, krystallinsk stoff som krystalliserer i meget små krystaller. Det er vannløselig og hygroskopisk, men krystalliserer vanligvis ikke hydratisert i særlig høy grad. Det fungerer som et reduksjonsmiddel, og kan oksyderes til natriumnitrat ved oppvarming i luft. Ved oppvarming uten luft disproporsjonerer det til natriumnitrat, natriumoksyd og nitrogen: 5NaNO₂ = 3NaNO₃ + Na₂O + N₂. Med overgangsmetaller kan det dannes dobbeltnitritter, f.eks. Na₃[Co(NO₂)₆].

Natriumnitrat, NaNO₃, kan lages ved å nøytralisere natriumhdroksyd eller natriumkarbonat med salpetersyre og inndampe løsningen til tørrhet. Det er lett løselig i vann og tiltrekker seg vann fra lufta (d.v.s. det er hygroskopisk) i motsetning til nitratene av de tyngre alkalimetallene. Smeltepunktet er bare 306,8 ºC, som er lavt for et fullt ionisk alkalisalt. Det dekomponerer ved oppvarming, først ved å avgi et oksygenatom, mellom 380 ºC og 529 ºC, men ved 800 ºC til natriumoksyd, nitrogen og oksygen. Over 750 ºC dannes også natriumperoksyd. Natriumnitrat kan likevel eksistere som molekyler i gassform og kan destilleres ved lavt trykk, 0,005 mmHg. Natriumnitrat reagerer med natriumazid ved oppvarming til natriumoksyd og nitrogen: NaNO₃ + 5NaN₃ = 3Na₂O + 8N₂.

Det vanlige natriumnitratet kan smeltes forsiktig sammen med natriumoksyd til natriumortonitrat, Na₃NO₄. Hvis natriumperoksyd brukes i stedet for natriumoksyd får man natriumpernitrat, Na₃NO₅. Natriumortonitritt, Na₃NO₃, fås ved reaksjon mellom natriummetall og natriumnitritt ved 200 ºC. Ved reaksjon mellom natriumetoksyd, etylnitrat og hydroksylaminhydroklorid fås natriumhyponitrat: 3NaOC₂H₅ + C₂H₅NO₃ + HONH₃Cl = Na₂N₂O₃ + NaCl + 4C₂H₅OH. Etter fjerning av saltet felles de hvite hyponitratkrystallene ved tilsetning av etylnitrat. Ved å tilsette natriumnitritt til en løsning av natrium i flytende ammoniakk eller ved elektrolyse av en løsning av natriumnitritt i flytende ammoniakk fås natriumnitroksylat eller natriumhydronitritt, Na₂NO₂, et gult, krystallinsk stoff som er stabilt i fravær av luft inntil +100 ºC, men reagerer heftig med oksygen og vanndamp. Natriumhyponitritt, Na₂N₂O₂, lages ved reaksjon mellom natriumamalgam og en vannløsning av natriumnitrat: 2NaNO₃ + 8NaHg_x + 4H₂O = Na₂N₂O₂ + 8NaOH + xHg. Produktet utfelles med 9 molekyler krystallvann og vaskes med alkohol for å fjerne spor av natriumhydroksyd. Det er et hvitt, krystallinsk stoff som dekomponerer til natriumoksyd, natriumnitritt og nitrogen ved oppvarming til 300 ºC og kan fås vannfritt ved vakuumbehandling. Hvis nyskåret natrium oppvarmes til 150-180 ºC i tørr nitrogenmonoksyd fås et produkt som kalles natriumnitrosyl, NaNO, som hydrolyserer til natriumhydroksyd og lystgass i vann.

Det kan lages natriumsalter av de forskjellige oksosyrene av fosfor ved å tilsette syrene til vannløsninger av natriumhydroksyd. Natriumhypofosfitt, NaH₂PO₂, er et nokså ugiftig, hvitt, krystallinsk stoff som er lettløselig i vann. Det er et godt reduksjonsmiddel. I syntesen kan noe av produktet reagere med natriumhydroksyd til natriumfosfitt slik at det dannes hydrogen: NaH₂PO₂ + NaOH = Na₂HPO₃ + H₂. Natriumhypofosfat, Na₄P₂O₆, er tungt løselig i vann og vanskelige å oksydere.

Natriumfosfitt, Na₂HPO₃, er vannløselig og lett å oksydere til fosfat. Det regnes for å være giftig. Natriumfosfat, Na₃PO₄, er lettløselig i vann. Ved delvis nøytralisering kan man få natriumhydrogenfosfitt, NaH₂PO₃, natriumhydrogenfosfat, Na₂HPO₄, og natriumdihydrogenfosfat, NaH₂PO₄. Ved oppvarming kan disse danne kondenserte faser ved å avgi vann, f.eks. pyrofosfat, Na₄P₂O₇, metafosfat, NaPO₃, natriumtrifosfat, Na₅P₃O₁₀, og natriumpolyfosfat, (NaPO₃)_x. Grahams salt er et metafosfat som lages ved å oppvarme natriumdihydrogenfosfat til over 500 ºC og bråkjøle det. Det dannes et glass som er vannløselig og hygroskopisk. Hvis temperaturen er under 500 ºC fås en uløselig variant som kalles Maddrells salt. Hvis temperaturen holdes oppe på 550-650 ºC lenge og det tilsettes kimkrystaller av metafosfat, dannes fibre som har begrenset løselighet i vann og kalles Kurrols salt. Alle disse er polymerer som nøster seg opp på forskjellige måter. Det kan lages flere vannløselige fosfatglass hvor sammensetningen er som i natriummetafosfat eller med litt mer natrium. De løses i vann ved omrøring, uten omrøring løper de sammen til en seig masse. Hvis Grahams salt oppvarmes til 520-530 ºC og temperaturen holdes på det nivået i noen timer, dannes velkrystallisert natriumtrimetafosfat, Na₃P₃O₉, som er lett løselig i vann og har ringformede fosfationer. Ved forskjellige metoder kan flere andre og større ringformede fosfater lages.

Oksygenatomene i fosfationet kan erstattes med andre atomer, f.eks. fluor eller svovel. Na₃PO₃S eller natriummonotiofosfat kan fås ved å føre PSCl₃ eller P₂S₅ ned i en løsning av natriumhydroksyd. Na₃PO₂S₂ fås ved justering av pH i den sistnevnte reaksjonen. Ved å bruks NaSH i stedet for NaOH fås Na₃POS₃, mens det fullsubstituerte natriumtetratiofosfatet eller natriumtiofosfat, Na₃PS₄, kan fås ved reaksjon mellom fosforpentasulfid og natriumsulfid. Alle tiofosfatene hydrolyserer lett i vann til natriumfosfat og hydrogensulfid. Fluorofosfatene, f.eks. Na₂PO₃F og NaPF₆, er løselige i vann og stabile i vannløsning.

Det er ikke mulig på lage perfosfater av natrium ved anodeoksydasjon av fosfatløsninger, slik som for fosfatene av de tyngre alkalimetallene.

Forskjellige natriumsalter med oksysyrer av svovel kan fås på forskjellige måter, det enkleste er oftest å nøytralisere syrene med natriumhydroksyd. Natriumsulfat, Na₂SO₄, er et hvitt, krystallinsk stoff som løses lett i vann og har et høyt smeltepunkt. Natriumhydrogensulfat eller bisulfat, NaHSO₄, fås ved delvis nøytralisering og løses lett i vann med sterkt sur reaksjon. Det kan dannes dobbeltsalter med natriumsulfat og andre sulfater, eller med svovelsyre. Velkjente er alunene, f.eks. natriumkromalun, NaCr(SO₄)₂.12H₂O.

Natriumpyrosulfat, Na₂S₂O₇, lages ved å oppvarme natriumbisulfat til det unnslipper et molekyl vann. Det løses lett i vann, men hydrolyserer til vanlig sulfat i vannet. Det smelter mye lettere enn det vanlige sulfatet og avgir svoveltrioksyd ved sterk oppvarming.

I natriumtiosulfat, Na₂S₂O₃, er et av oksygenatomene i sulfatet erstattet med svovel, ellers er strukturen den samme. Det kan lages ved å oppvarme svovel og natriumsulfitt til 60 ºC. Det nedbrytes ved 310 ºC til svovel og natriumsulfitt og ved 400 ºC til natriumsulfat og natriumsulfid. Det danner mange forskjellige hydrater med forskjellig løselighetsforhold.

Natriumsulfitt, Na₂SO₃, kan lages ved å føre svoveldioksyd ned i en vannløsning av natriumhydroksyd. Ved delvis nøytralisering fås natriumhydrogensulfitt eller bisulfitt, NaHSO₃. Svovelsyrling er en svak syre, og løsningen reagerer basisk. Men den er sterk nok til at sulfitten også kan lages ved å tilføre svoveldioksyd til en løsning av natriumkarbonat. Begge produktene er vannløselige. De oksyderes lett og er gode reduksjonsmidler.

Natriumditionitt, Na₂S₂O₄, kan lages ved å redusere natriumsulfitt med sinkstøv eller natriumamalgam. Industrielt lar man sinkstøv reagere med svoveldioksyd til sinkditionitt og lar dette reagere med natriumkarbonat til natriumditionitt. Fra vannløsning krystalliserer et dihydrat som er for ustabilt til å kunne lagres og må dehydreres i vakuum til den stabile vannfrie formen. Natriumditionitt er et sterkt reduksjonsmiddel og har også lett for å autooksydere seg til natriumtiosulfat, Na₂S₂O₃, og natriumpyrosulfitt, Na₂S₂O₅.

Natriumditionat, Na₂S₂O₆, kan lages ved reaksjon mellom brunstein (mangandioksyd) og svoveldioksyd til manganditionat, som reagerer med natriumkarbonat til natriumditionat. Ditionatet er termisk lite stabilt og avgir lett svoveldioksyd, slik at det dannes sulfat. Natriumtritionat, Na₂S₃O₆, kan lages ved reaksjon mellom natriumtiosulfat og svovelsyrling ved 10 ºC. Biproduktet er fritt svovel som kan fjernes ved filtrering av en vannløsning. Natriumtetrationat, Na₂S₄O₆, kan lages ved reaksjon mellom disvoveldiklorid, S₂Cl₂, og svovelsyrling ved 0 ºC og nøytralisere med natriumhydroksyd. Natriumpentationat, Na₂S₅O₆, lages ved reaksjon mellom svoveldiklorid og natriumtiosulfat: SCl₂ + 2Na₂S₂O₃.5H₂O = Na₂S₅O₆ + 2NaCl + 10H₂O. Natriumheksationat, Na₂S₆O₆, kan lages ved å løse disvoveldiklorid i karbontetraklorid og blande løsningen med en kald vannløsning av natriumtiosulfat i sterk saltsyre, med påfølgende tilsetning av en løsning av jerntriklorid. Heksationatløsningen konsentreres under vakuum. Tionatene reagerer karakteristisk med kvikksølvdiklorid til kvikksølvkloridsulfid, svovel, natriumklorid og svovelsyre, en reaksjon som kan brukes til påvisning. Ved oksydasjon fås sulfater, ved reduksjon tiosulfater.

Natriumperoksydisulfat, Na₂S₂O₈, er et av de sterkeste oksydasjonsmidlene. Det nedbrytes ved oppvarming til 100 ºC og angriper kobber, sink, kobolt, jern m.fl.

Natriumselenat, Na₂SeO₄, lages gjerne av selensyre, H₂SeO₄, som fås ved reaksjon mellom selendioksyd og hydrogenperoksyd, og natriumhydroksyd, mens natriumtellurat, Na₂TeO₄, gjerne lages ved reaksjon mellom tellurdioksyd og natriumkarbonat eller -hydroksyd. Hvis reaksjonen foregår i luft oksyderes produktet til tellurat. Både natriumselenat og natriumtellurat likner påfallende på natriumsulfat i egenskapene.

Natriumselenitt, Na₂SeO₃, og natriumtelluritt, Na₂TeO₃, lages på samme måten som sulfitten ved å tilføre en hydroksyd- eller karbonatløsning selen- eller tellurdioksyd. Det kan også lages biselenitt og biteluritt på samme måte som bisulfitten. Alle produktene er svært tungtløselige i vann, spesielt de fullsubstituerte, selenitten og telluritten. Løsninger har en tilbøyelighet til å hydrolysere med felling av selendioksyd og tellurdioksyd.

Natriumhypokloritt, NaOCl, kan fås sammen med natriumklorid hvis man bringer klorgass i kontakt med en kald løsning av natriumhydroksyd. Kloridet kan filtreres fra når løsningen er mettet med klor. Industrielt gjør man dette ved å elektrolysere en saltløsning og la de to produktene blande seg med hverandre. Natriumhypokloritt er et effektivt og mye brukt oksydasjonsmiddel. Det kan isoleres som pentahydrat ved å avkjøle løsningen til -40 ºC, varme den opp til -5 igjen etter 30 minutter og fjerne produktet ved kaldfiltrering. Pentahydratet smelter ved +18 ºC og kan dehydreres i vakuum ved lav temperatur. Det vannfrie saltet kan eksplodere.

Natriumhypobromitt, NaOBr, lages som hypoklorittet, men temperaturen må kontrolleres nøyere. Hydroksydløsningen må være sterk og temperaturen må ikke stige over -5 ºC, ellers fås natriumbromat. Når natriumbromidet er felt, filtreres løsningen og kjøles ned til -40 til -50 ºC og tilsettes kimkrystaller av natriumhypobromitt som feller ut gule krystaller av natriumhypobromitt-pentahydrat, NaOBr.5H₂O, som må lagres ved en temperatur på under -20 ºC, ellers nedbrytes saltet til natriumbromid og -bromat.

Jod reagerer med en natriumhydroksydløsning til natriumhypojoditt, NaOI, men dette disproporsjonerer raskt til jodid og jodat.

Ved reaksjon mellom en løsning av natriumhydroksyd eller natriumperoksyd og klordioksyd fås natriumkloritt, NaClO₂. Hvis hydroksydløsningen er utgangspunktet blir resultatet en blanding av kloritt og klorat. I laboratoriet kan natriumkloritt lages ved reaksjon mellom klordioksyd og bariumhydroksydhydrat i nærvær av hydrogenperoksyd: 2ClO₂ + Ba(OH)₂.8H₂O + H₂O₂ = Ba(ClO₂)₂ + 10H₂O + O₂. Ved tilsetning av natriumsulfat til en løsning av bariumklorittet felles bariumsulfat og kan filtreres fra, mens et natriumkloritt-trihydrat kan inndampes fra løsningen. Krystallvannet kan fjernes med tørkemidler. Det vannfrie saltet kan eksplodere ved støt. Natriumklorittet er stabilt og løselig i vann. Det disproporsjonerer til klorid og klorat i basisk løsning.

Natriumklorat, NaClO₃, kan lages ved reaksjon mellom klor og en varm løsning av natriumhydroksyd, f.eks. ved elektrolyse av en natriumkloridløsning. Det dannes natriumhypokloritt som raskt disproporsjonerer i den varme løsningen: 3NaOCl = NaClO₃ + 2NaCl. Natriumbromat, NaBrO₃, og natriumjodat, NaIO₃, kan lages på tilsvarende måte ved tilsetning av brom eller jod til en lutløsning eller ved å la kloratet reagere med brom eller jod. Alle er sterke oksydasjonsmidler som f.eks. kan oksydere ammoniakk til salpetersyre. Ved oppvarming smelter kloratet ved 250 ºC og ved moderate temperaturer over dette disproporsjonerer saltet til klorid og perklorat, men ved høyere temperatur avgis oksygen, en reaksjon som er mye brukt til oksygenfremstilling i laboratoriet. Bromatet dekomponerer også ved å avgi oksygen over smeltepunktet på 381 ºC, mens jodatet gjør det samme under smeltepunktet. Alle halogenatene kan eksplodere ved støt eller sterk oppvarming, eller ved gnidning med stoffer med reduserende egenskaper som svovel, fosfor, trekull eller visse organiske stoffer (f.eks. sukker). Alle halogenatene er også løselige i vann, kloratet mest, jodatet minst. Natriumklorat har mye høyere vannløselighet enn kloratene av de tyngre alkalimetallene.

Natriumperklorat, NaClO₄, kan lages ved moderat oppvarming av kloratet slik at det disproporsjonerer som nevnt over, eller fortrinnsvis ved å nøytralisere natriumhydroksyd med perklorsyre. Det er dramatisk mye mer vannløselig enn perkloratene av de tyngre alkalimetallene, og krystalliserer både hydratisert fra vannløsning og ammoniakatisert fra ammoniakkløsning, mens de andre perkloratene ikke danner slike komplekser. Det er et sterkt oksydasjonsmiddel, som kan eksplodere ved støt og sterk oppvarming.

Perbromater var ukjent til 1960-tallet, men natriumperbromat, NaBrO₄, kan lages ved oksydasjon av bromat med xenondifluorid, fluorgass eller ved elektrolyse. Det er et sterkere oksydasjonsmiddel enn perkloratet og perjodatene, og nedbrytes til bromat og oksygen ved oppvarming.

Natriumperjodater kan lages ved oksydasjon av natriumjodat, enten ved elektrolyse eller reaksjon med klor, peroksyd eller liknende, f.eks. oksydasjon med klor i basisk løsning: NaIO₃ + Cl₂ + 4NaOH = Na₃H₂IO₆ + 2NaCl + H₂O. Dette trinatriumdihydrogenparaperjodatet kan omdannes til natriummetaperjodat, NaIO₄, ved reaksjon med fortynnet salpetersyre. Fullsubstituert paraperjodat eller såkalt natriumortoperjodat fås ved å oppvarme natriumjodid og natriumoksyd i oksygengass: NaI + 2Na₂O + 2O₂ = Na₅IO₆. Perjodatene er gode oksydasjonsmidler som bl.a. kan oksydere brunstein til permanganat. De nedbrytes til natriumjodat og oksygen ved oppvarming til 300 ºC..

Natrium reagerer heftig med alle halogenene til halogenider. Det reagerer også med metallhalogenider til natriumhalogenid og fritt metall. Denne reaksjonen krever oppvarming til en terskeltemperatur for de fleste halogenidene, men når denne temperaturen er nådd går reaksjonen livlig og ofte eksplosivt. Alle halogenidene er løselige i vann og krystalliserer kubisk. Det løses mest av jodidet og minst av fluoridet, som er forholdsvis tungt løselig. Tilsvarende tendenser gjelder for andre løsningsmidler enn vann, f.eks. ammoniakk eller svoveldioksyd, og for noen polare organiske løsningsmidler. Det kan dannes en rekke polyhalogenider, hvor molekyler av to halogenatomer adderes til et natriumhalogenid med det samme halogenet eller et annet. Oppvarming av blandede polyhalogenider fører til at det minst elektronegative drives ut, mens det som blir igjen er et monohalogenid med det mest elektronegative halogenidet.

Natriumhalogenider er fullt blandbare med hverandre og med andre halogenider, og det kan dannes mange veldefinerte blandkrystaller (faste løsninger), men natrium danner ikke så mange som de tyngre alkalimetallene.

Det kan dannes tallrike komplekssalter av natrium med halogenidanioner, f.eks. natriumtetrafluoroborat, NaBF₄.

Analyse:

Natrium er glimrende egnet til spektroskopisk analyse p.g.a. den meget sterke gule dobbeltlinjen ved 5890 og 5896 Å. I flammeprøver blir den karakteristiske gule fargen synlig ved mengder på under nanogramsnivå (1x10^-9 gram). For kvantitativ bestemmelse brukes spektroskop og en kalibreringsprøve med kjent natriumkonsentrasjon målt under tilsvarende betingelser. Natrium egner seg også meget godt til nøytronaktiveringsanalyse. Når ²³Na opptar et nøytron går den over til isotopen ²⁴Na, som med en halveringstid på 14,96 timer er godt håndterlig og med klare og karakteristiske gammalinjer på 1369 og 2754 keV. Gravimetri og fellingstitrering er vanskelig for natrium på grunn av den høye vannløselighetsgraden av forbindelsene. Men det finnes noen tungtløselige forbindelser, som sinkuranylacetat, ZnUO₂(OOCCH₃)₄, og heksahydroksoantimonatet, NaSb(OH)₆, som også kan brukes til å skille natrium og kalium, da kaliumsaltet er løselig. Andre anioner som kan felle natrium er heksekloroplatinat, PtCl₆^2- og heksanitrokoboltat, Co(NO₂)₆^3-, men sistnevnte feller kalium også, i enda sterkere grad. Separasjon av de enkelte alkalimetallene fra en blanding er ikke lett, men felling med heksanitrokoboltat kan benyttes, da de tyngre alkalimetallene danner betydelig tyngre løselige forbindelser med dette enn de lettere. Det samme gjelder perklorat. Ionebytting er også en mulighet for separasjon.

Fremstilling:

Natrium fremstilles fortsatt ved elektrolyse, slik Davy gjorde. Utgangsstoffer som har vært brukt er smeltet hydroksyd og klorid. Hydroksydet smelter ved 318 grader og kloridet ved 801, så hva man velger er noe avhengig av hva slags varmekilder man har til rådighet. I industrien brukes en eutektisk blanding av natrium- og kalsiumklorid som smelter ved 580 °C. Kalsiumet destilleres siden av. Det man trenger ellers er en likestrømskilde, f.eks. et batteri eller helst en rekke batterier koblet i serie, elektroder som tåler de utskilte stoffene, f.eks. av karbon, et egnet kar og et arrangement som beskytter det utskilte natrium mot luften. Karet bør tåle smeltetemperaturen og må være forsynt med en skillevegg mellom elektrodene så de utskilte stoffene ikke kommer i kontakt med hverandre, men skilleveggen må ikke gå helt ned i bunnen av karet slik at strømpassasjen hindres. Luftbeskyttelsen kan bestå i at man lar elektrolysen foregå under en klokke hvor luften er pumpet ut eller som er fylt av en beskyttende gass som f.eks. nitrogen. Elektrolyserer man i hydroksydsmelte er det også mulig å gjøre det under et beskyttende væskelag. Ellers lar det seg gjøre å samle opp litt natrium uten luftbeskyttelse hvis strømstyrken er god, men det er ineffektivt.

Industrielt gjøres fremstillingen i kar hvor elektrodene (katoden av jern, anoden av kull) stikker opp fra bunnen eller fra sidene slik at natrium ikke kommer opp til overflaten. Natrium er lettere enn smelten og flyter opp, men samles opp i et rør som stilles over katoden. Dette røret må da selvsagt ikke inneholde luft eller noe annet som natrium reagerer med.

Demonstrasjonsforsøk:

Her er det jo Davys klassiske forsøk som er det mest aktuelle. Demp lyset og skjær av et lite stykke natrium. Det kan gjerne tas opp av parafinen før du skjærer. Bruk helst hansker. Natrium kan håndteres med fingrene hvis de er helt tørre, men det skal ikke mye fuktighet til før det kan oppstå skader. Det lille stykket flyter og freser på vannet uten at hydrogenet tar fyr hvis vannet holder under 40 grader. Varmes vannet eller det brukes et større stykke ser man også hydrogenflammen med den gule natriumfargen. Hvis et stort stykke brukes bør vannkaret ha høye vegger, da reaksjonen kan bli voldsom. Alle som ser på bør uansett ha beskyttelsesbriller. For å vise hydrogenutviklingen kan natriumbiten lukkes inne i et metallnett (f.eks. tesil) og senkes ned i vannet. Vis med lakmus- eller pH-papir at vannet har blitt basisk etter reaksjonen.

Fenolftalein er en indikator som gir en blodliknende rødfarge ved basisk reaksjon. Dette kan utnyttes til noen iøynefallende forsøk. Hell f.eks. en fenolftaleinløsning på huden og la den tørke. Den gir ikke noen spesiell fargereaksjon. Deretter dypper du en kniv i en svak lutløsning og fører den over det stedet på huden hvor du har den tørkede indikatoren. Det danner seg en illevarslende rød strek. En klut eller bomullsdott som er dyppet i lut gir også en iøynefallende reaksjon når den strykes over den indikatorbelagte huden.

Det kan også være nyttig å vise fram forskjellige natriumforbindelser som er i vanlig husholdningsbruk og fortelle eller demonstrere hva som kan gjøres med dem.

Thomas P. Whaley (se kildefortegnelsen) beskriver i sin bok opplevelsen av å se innholdet av en 100-liters tønne natrium dumpes i havet. En ganske oppfriskende opplevelse.

Noen viktige forbindelser:

Natriumklorid, også kalt bordsalt, steinsalt, koksalt eller bare salt. Hvite, kubiske krystaller. Tetthet 2,165 g/ccm. Sm.p. 801 °C. Kok.p. 1413 °C. Lettløselig i vann, 35,7 gram kan løses i 100 ml vann ved 0 °C., men løseligheten stiger ikke mye med temperaturen, og bare 39,12 g er løselig ved 100 °C. Tungt løselig i alkohol og flytende ammoniakk, lettere i glyserol. Alle natriumhalogenider skiller seg faktisk fra de andre alkalihalogenidene ved at vannløseligheten er så lite temperaturavhengig. Natriumklorid er ikke hygroskopisk og klumper seg i fuktig luft bare hvis det inneholder urenheter som f.eks. magnesiumsalter som er hygroskopiske (d.v.s. vanntiltrekkende).

Natriumhydroksyd, også kalt kaustisk soda eller etsnatron. Hvite, hygroskopiske krystaller. Tetthet 2,130 g/cm². Sm.p. 318,4 °C. Kok.p. 1390 °C. 42 gram kan løses i 100 ml vann ved 0 °C og hele 347 ved 100 °C. Lettløselig i alkohol og glyserol, uløselig i aceton og eter. Utvikler sterk varme når den løses i vann. Vannløsningen kalles natronlut og i høy konsentrasjon virker den sterkt etsende på organiske stoffer som tekstiler, hud m.m. Også glass og porselen angripes ved lengre tids henstand.

Natriumkarbonat eller soda. Et hvitt pulver. Tetthet 2,532 g/cm². Sm.p. 851 °C. Dekomponerer ved ytterligere oppvarming. Løses lett i varmt vann, tyngre i kaldt. Tungt løselig i ren alkohol, uløselig i aceton. Kommersiell soda inneholder som regel krystallvann. Krystallsoda er soda som krystalliserer ut av vannløsning og inneholder 10 vannmolekyler pr. karbonatenhet.

 

Natriumhydrogenkarbonat eller -bikarbonat, også kalt natron. Hvite monokline prismer. Tetthet 2,159 g/cm². Dekomponerer ved 270 °C. Løses ganske lett i varmt vann, tyngre i kaldt. Tungt løselig i alkohol.

Natriummetasilikat. Fargeløse monokline krystaller. Tetthet 2,4 g/cm². Sm.p. 1088 °C. Løselig i både kaldt og varmt vann. Dekomponerer i varmt. Alkalisilikatene unntatt litiumsilikatet er de eneste silikatene som er løselige i vann. Vannglass er et natriumsilikat av varierende sammensetning mellom Na₂Si₃O₇ og Na₂Si₅O₁₁. Det er også vannløselig.

Natriumnitrat, chilesalpeter. Fargeløse trikline eller rombiske krystaller. Tetthet 2,261 g/cm². Sm.p. 306,8 ºC. Begynner å avgi et oksygenatom ved 380 ºC og omvandles delvis til natriumnitritt. Dekomponerer til natriumoksyd eller natriumperoksyd, nitrogen og oksygen ved 800 ºC. Løses meget lett i kaldt vann, enda lettere i varmt. Løselig i alkohol og hydroksyder. Lett løselig i ammoniakk. Tungt løselig i glyserol. Nesten uløselig i aceton. Stoffet er hygroskopisk, trekker til seg fuktighet fra luften og klumper seg, og er derfor ikke så anvendelig i krutt som kaliumnitratet.

Natriumsulfat dekahydrat, også kalt glaubersalt. Vannklare monokline krystaller. Tetthet 1,464 g/cm². Sm.p. 32,38 °C. Avspalter vannet ved 100 °C. Meget lettløselig i varmt vann. Ikke så lett i kaldt. Uløselig i alkohol. Glaubersaltet "smelter" i hånden, d.v.s. løses i sitt eget krystallvann ved 32,38 grader. Denne temperaturen er meget nøyaktig bestemt og brukes til kalibrering av termometre. Krystaller som står i luft mattes og blir hvite og krittliknende fordi krystallvannet unnviker.

Natriumtetraborat dekahydrat, boraks eller tinkal. Vakre, fargeløse monokline krystaller. Tetthet 1,73 g/cm². Sm.p. 75 °C. Avspalter 8 molekyler vann ved 60 °C og resten ved 320. Bare 2,01 g løses i 100 ml vann ved 0 °C, men hele 170 ved 100. Løselig i glyserol. Nestent uløselig i alkohol. Uløselig i syrer.

Natriumpalmitat. Hvite, bløte, fettete krystaller. Sm.p. 270 °C. Tungt løselig i kaldt vann, lett i varmt. En viktig bestanddel av Palmolive og de fleste andre kommersielle såper. Såpe lages ved å koke fett med natron- eller kalilut. Alkaliionene spalter av glyserolet i fettet som skilles fra ("utsaltes") ved å tilsette salt. Rent vann oppløser mange ting, men ikke alle. For det meste er upolare stoffer som f.eks. fett uløselige. Palmitat- og andre fettsyreioner er langstrakte molekyler hvor den ene enden er polar mens den andre ikke er det. Den polare enden har mye større affinitet til vann enn den upolare, som derimot har stor affinitet til fett og andre upolare stoffer. De upolare endene tiltrekkes av smusskornene og legger seg rundt dem med de polare endene stikkende ut mot vannet. Dermed kan smusset føres bort med vannet. Et problem med såpe er at bare alkalisaltene av de store fettsyrene er vannløselige. Hvis vannet inneholder kalsium- og magnesiumioner (såkalt hardt vann) felles uløselige fettsyresalter av disse ionene og legger seg på tøy, i rør og kjeler og andre ubeleilige steder. Såpe som skal brukes i hardt vann må derfor tilsettes kalkbindende midler, som f.eks. fosfater og karbonater. Men fosfatene fører igjen til visse ikke ukjente problemer, og alternative midler må finnes.

BIOLOGI
Natrium er nødvendig for nesten alle grupper av dyr, vesentlig fordi det er hovedkationet i den ekstracellulære væsken, d.v.s. den som befinner seg utenfor celleveggene. Det er forskjellen i forholdet mellom natrium- og kaliumkonsentrasjonene på hver side av cellemembranene som styrer de forskjellige elektrofysiologiske funksjonene i kroppen. De fleste dyreceller inneholder mer kalium og mindre natrium enn omgivelsene. Denne ionegradienten holdes ved like av et aktivt pumpesystem som drives ved hydrolyse av ATP, den allmenne energivalutaen i kroppen. Gradienten er svært viktig for livsfunksjonene, den regulerer cellevolumet, gjør nerve- og muskelceller følsomme for elektriske impulser og er viktige for transporten av sukker og aminosyrer inn og ut av cellene. Av energiforbruket til et hvilende dyr (f.eks. et menneske) går faktisk mer enn en 1/3 til denne pumpefunksjonen.

Pumpemekanismen består av proteiner som ligger i membranen og stikker ut på begge sider av den, og den virker ved at proteinet binder ATP i en bestemt asparaginsyre på utsiden i nærvær av magnesium og tre natriumioner. Proteinet har enzymatisk hydrolytisk virkning på ATP og bruker trolig energien som frigjøres ved hydrolysen til å forandre form slik at det lukker seg om ionene og åpner seg igjen på innsiden av membranen. Den avhydrolyserte fosfatgruppen er fremdeles bundet til proteinet, men avspaltes i nærvær av to kaliumioner, og energigevinsten ved denne hydrolysen får proteinet til å lukke seg om kaliumionene og ta tilbake sin opprinnelige form med åpning på utsiden.

En slik Na-K-pumpe brukes ved transport av glukose og aminosyrer inn i dyreceller. Den pumper ut natriumioner slik at det oppstår et osmotisk trykk og nye natriumioner slipper inn gjennom spesialiserte porter andre steder på cellen i følge med sukkeret eller aminosyrene.

Nervecellene leder elektriske signaler gjennom nevronene sine og overfører signalet gjennom synapser med andre nerveceller i endene av nevronene, eller til andre celler, f.eks. muskelceller, eller de kan motta signaler fra sanseceller. Nevronene eller nerveutløperne er beskyttet og isolert fra omverdenen av membranskikt som kalles myelin og er tvunnet rundt nevronet i flerfoldige lag. En nerveimpuls starter når membranen til en nervecelle blir avpolarisert på et mottakersted, som kan være en synapse eller en kobling til en sansecelle. Denne elektriske begivenheten føres videre langs nevronet ved hjelp av Na-K-pumper, som i hviletilstanden er langt mer åpne for K⁺-ioner enn for Na⁺-ioner og holder potensialet over membranen rundt -60 mV, som er nær verdien på -75 mV som hadde vært potensialet hvis membranen bare hadde vært åpen for K⁺, mens en membran som bare er åpen for Na⁺ har et potensiale på +30 mV. Potensialendringen fra den første avpolariseringen forplanter seg av seg selv til nærmeste Na-K-pumpe, og når potensialet der har gått ned til -40 mV reagerer den ved å åpne natriumkanalen, natriumioner strømmer inn i cellen og avpolariserer membranen ytterligere, slik at flere Na-K-pumper i nærheten åpner Na-kanalene sine. Potensialet blir positivt på et millisekund og når det når likevektspotensialet for natriumioner på +30 mV stanser natriumstrømmen. Samtidig åpner kaliumkanalene seg helt, kaliumioner strømmer ut og trekker potensialet den andre veien, det ligger på -75 mV etter 2 millisekunder og stabiliserer seg på -60 etter noen millisekunder til. Disse forandringene forplanter seg langs hele utløperen til de når neste synapse eller kontaktpunkt. Bare ca. en milliondel av alkaliionene i en nervecelle utveksles i løpet av en slik nerveimpuls.

Slike Na-porter er nokså spesifikke på natriumioner, de har tilsynelatende et tverrsnitt på 5 Å, som er akkurat nok til å slippe gjennom et natriumion hydratisert med et vannmolekyl, og akselerer etter alt å dømme transporten ved hjelp av hydrogenbindinger med oksygenatomer i kanalen og karboksylgrupper som har ioneaffinitet til metallionene. Hydratiserte litiumioner har rikelig med plass, og dette antas å være årsaken til at litium har gunstig effekt mot depresjon. På nerveutløperne ligger natriumkanalene konsentrert i såkalte Ranvier-noder, med ca. 2 millimeters mellomrom, hvor tettheten av kanaler er ca. 10000 pr. kvadratmikrometer. Slike noder er de eneste stedene hvor myelinbeskyttede nerveutløpere har direkte kontakt mellom membranen og de utenforliggende kroppsvæskene. Også sanseceller, muskelceller og andre celler som kommuniserer med nerveceller har gjerne natriumporter som spiller en rolle for de spesialiserte funksjonene.

Jakten på natrium i kostholdet har vært en viktig del av menneskenes kultur fra de tidligste tider. Mennesker og dyr som lever for en stor del av kjøtt, melk og andre dyreprodukter får nok natrium gjennom den daglige kosten, men siden de fleste planter ikke inneholder natrium vil de som lever hovedsakelig av planteføde trenge tilskudd. Vanligvis balanserer natriuminntak og -utskilling godt fordi nyrene regulerer utskillingen etter opptaket. Natriummangel kan oppstå hvis stoffet fjernes fra kroppen gjennom stort tap av ekstracellulær væske som f.eks. tårer, svette eller blod eller ved store forbrenninger. Blir det ikke erstattet får man symptomer som abnorm tørste, kvalme, muskelkramper og mentale forstyrrelser. Døden kan inntreffe.

UTNYTTELSE
Pr. volumenhet er natrium det billigste av alle metaller, og brukes derfor til mange formål. Som de andre alkalimetallene er natrium et fremragende reduksjonsmiddel. Det blir mye brukt til å trekke metaller som titan, zirkonium, hafnium, tantal, niob, uran og vanadium ut av deres forbindelser og i mange organiske synteser hvor reduksjonsprosesser inngår. Det brukes også som polymerisasjonskatalysator i plastproduksjonen. På grunn av reaksjonen med vann kan natrium brukes som et uhyre effektivt tørkemiddel når det som skal tørkes ikke selv angripes av natrium. Natrium brukes også til å fjerne oksydskall fra glødete metaller og til å fjerne oksygen fra metallsmelter. P.g.a. den gode ledningsevnen brukes metallet brukes i mange elektrotekniske formål. Natriumdamplampene som står i mange veikanter og lyser gult ned over de forbipasserende er velkjente. Spesielle kabler der natrium er innkapslet i polyetylenrør brukes som leder av høyspent strøm. Natrium brukes til å forbedre strukturen av visse legeringer. En legering av natrium og kalium er flytende ved romtemperatur og brukes som varmeveksler i kjøleanlegg ved f.eks. atomkraftverk. Den radioaktive natriumisotopen 22 med en halveringstid på 2,6 år er praktisk for tracerstudier. Også den 15-timers 24 er anvendelig ved kortere tidsperspektiver.

Natriumhydrid, NaH, brukes til å fremstille glatte, lett polerbare ståloverflater og som reagens i forskjellige synteser og analyser.

Natriumborohydrid, NaBH₄, brukes som hydrogenkilde i besnselsceller, som rakettdrivstoff, som blekemiddel for papir og cellulose og i forskjellige kjemiske synteser.

Natriumcyanid brukes i sølv- og gullutvinning etter cyanidprosessen, til fremstilling av galvaniske bad, særlig for edelmetallsalter, til organiske synteser, til rensing av metaller, for fjerning av hår fra skinn, til insektgift m.m.

Natriumheksacyanoferrat(II), Na₄Fe(CN)₆.10H₂O, brukes til fremstilling av fargestoffer, til metallurgiske og fotografiske formål, i tekstilindustrien, i fargerier og trykkerier og til fremstilling av visse typer spesialpapir.

Natriumtiocyanat eller natriumrhodanid, NaSCN, finner utnyttelse i medisinen, i fargerier, i fotoindustrien, tekstilindustrien m.m.

Natriumplumbid, Na₄Pb, danner utgangspunkt for fremstilling av tetraetylbly som motvirker motorbank i bensin som ikke er blyfri.

Natriumperoksyd, Na₂O₂, er et godt oksydasjonsmiddel som brukes til bleking av cellulose, bomull, tremasse, silke, ull, hår, horn, gjær, børster, knokler, elfenben m.m. Videre brukes det til å fjerne fregner og uønsket hårvekst, og i såkalte pustepatroner fordi det tar opp utåndet vann og karbondioksyd og frigjør oksygen. Det brukes også som et sterkt oksyderende oppslutningsmiddel for stoffer som ellers vanskelig lar seg løse, f.eks. kromjernstein, ferrokrom, ferrosilisium o.l.

Natriumhydroksyd er et av de mest brukte kjemikaliene. I 1968 var verdensproduksjonen 19 millioner tonn. De største forbrukerne er såpe-, papir-, cellulose-, kunstsilke-, fargestoff- og oljeindustrien. Det brukes også bl.a. i fremstilling av aluminium og flere andre metaller av malm, som beisemiddel, patineringsmiddel for trematerialer og i en rekke andre analytiske og preparative formål.

Natriumhydrogensulfid, NaSH, brukes som hårfjerningsmiddel i garverier, til fabrikasjon av viskosesilke og i forskjellige kjemiske synteser.

Natriumsulfid, Na₂S eller oftest Na₂S.9H₂O, brukes i garverier som hårfjerningsmiddel, i kunstsilke- og sulfatcelluloseindustrien, til fotografiske formål, til farging av glass, ved malmbearbeiding og i syntese.

Natriumtetrasulfid, Na₂S₄, brukes i garverier til å mykgjøre huden før avhåringen og nyttes dessuten til fremstilling av insekt- og soppgifter og andre syntetiske formål.

Natriumuranat, Na₂UO₄, har vært brukt til fremstilling av gule og gulgrønne (ofte fluorescerende) glass, til porselensdekor og som gulfarge i keramiske glasurer.

Natriumvanadater brukes som beise- og fiksermidler, i fotografien som toningsmidler, d.v.s. for å gi en fargetone til svart-hvitt-fotografier (f.eks. rødt-hvitt i stedet for svart-hvitt), til fremstilling av spesialblekk o.l.

Natriumkromater brukes som oksydasjonsmidler og til fremstilling av fargestoffer.

Natriumwolframat, Na₂WO₄.2H₂O, brukes til å gjøre tøy ildfast og vanntett, i fargerier, i toningsbad i fotografien o.s.v.

Natriumnitrat eller chilesalpeter var tidligere uunnværlig som plantegjødning. Brukes nå mest i fyrverkeri til oksydasjonsmiddel, i glass- og emaljeindustri, til fremstilling av fargestoffer og eksplosiver, som oksydasjonsmiddel og flussmiddel m.m.

Oldtidens kinesere brukte boraks i keramikkglasurer og de gamle egyptere brukte det i balsameringen. Det kom tidlig til Europa fra Tibet og ble brukt til mange forskjellige formål av alkymister og tidlige kjemikere, bl.a. angivelig under smelting av metaller. Idag brukes det som flussmiddel ved lodding og sveising, d.v.s. til å fjerne oksydlag fra arbeidsflatene. Det brukes også i stort monn til å gjøre emalje og keramikkglasurer mer lettsmeltelige. Andre utstrakte bruksområder er til fremstilling av ildfast glass, tilsetning til vaskemidler og til frostvæske for å hemme korrosjon. I kjemisk analyse kan det bestemme mange metaller fordi metalloksydene løses i smeltet boraks med karakteristiske farger. Boraks og andre natriumborater brukes også i fotofremkallere, i galvaniske bad, vaske- og blekemidler, i kosmetiske midler og desinfeksjonsmidler.

Natriumaluminat, NaAlO₂ eller NaAl(OH)₄ brukes til liming av papir, såpefabrikasjon, hvitfarging av glass, lakkfarger, som beis ved alizarinfarging, til avherding og rensing av vann, i emaljeindustrien, som hurtigherder for betong ved store konstruksjoner m.m.

Soda eller natriumkarbonat har vært brukt som vaskemiddel siden oldtiden, og like lenge som en av hovedbestanddelene i glass. Glassindustrien er nok det viktigste idag, men andre storforbrukere er fargestoff-, cellulose-, vaskemiddel-, foto-, lim- og harpiksindustrien. Soda brukes også idag i vaskerier, til avherding av vann og til en rekke synteseprosesser. Lenge var Solvay-prosessen den eneste viktige måten å fremskaffe soda på, med kalkstein og salt som utgangspunkt og ammoniakk som katalyttisk hjelpemiddel. Soda er et av de første stoffer som ble syntetisert i kommersiell målestokk, og det kan sies at sodafremstillingen er grunnlaget for den kjemiske industrien. I 1775 satte det franske akademi opp en belønning til den som som klarte å fremstille soda av vanlig koksalt, fordi de da tilgjengelige mineralkildene var i ferd med å bli uttømt. I 1790 klarte Leblanc å utføre prosessen og vant prisen, men han fikk aldri noen glede av den, for revolusjonskomiteen rasket til seg både pengene og originalarbeidene hans. Leblanc levde i ussel fattigdom til han tok livet av seg i 1806. 70 år senere utviklet belgieren Solvay en helt forskjellig metode, som er blitt brukt til våre dager. Men idag hentes igjen det meste av den sodaen som brukes fra mineralleier.

Natron, natriumbikarbonat eller -hydrogenkarbonat brukes i bakepulver, bruspulver, brannslukningsapparater, badesalt, i medisinen mot syreoverskudd, ved konservering av sure frukter, m.m.

Natriumacetat, CH₃COONa, brukes i fargerier og garverier, ved galvanisering, i kjemiske buffere, i fotografien m.m.

Natriumpalmitat fås temmelig rent ved lutkoking av kokosfett og brukes som nevnt i såpe og som tykningsmiddel for bensinbrannbomber (napalm).

Natriumformiat, HCOONa, anvendes i øyedråper, ved kromgarving, i klorfrie erstatningsmiddel for koksalt m.m.

Natriumoksalat, (COONa)₂, brukes i kjemisk analyse, i spesialsementer, i fyrverkeri m.m.

Natriumglukonat, CH₂OH(CHOH)₄COONa, brukes i sterk lutløsning i meierier, bryggerier o.l. i rengjøringsmaskiner for flasker fordi det forhindrer at det oppstår kjelestein hvis vannet som brukes er hardt.

Natriumglutamat, HOOC(CH₂)₂CHNH₂COONa, brukes som smaksforsterker til mange matslag, særlig kjøttvarer (E621).

Natriumsilikater brukes i vaske- og rensemidler, til viderebehandling av vevde og strikkede stoffer, som fettfjerningsmiddel på metaller, til klister og fremstilling av limholdig papir og til konservering av egg ved at en beskyttende utfelling dannes i porene etter reaksjon med kalken.

Natriumheksahydroksostannat(IV), Na₂Sn(OH)₆, også kalt preparersalt, har lenge vært brukt som beisemiddel ved farging av tøyer. Brukes nå til tinngrundering av ull, til å gjøre silke tyngre, tøyer vanntette, til galvanisk fortinning m.m.

Natriumnitritt, NaNO₂, brukes til fremstilling av azofargestoffer, som bestanddel av antikorrosjonsmidler, som konserveringsmiddel i næringsmiddelindustrien og for sild under transport. Det er imidlertid temmelig giftig, og dødelig dose for mennesker regnes for å være omkring 4 gram.

Natriumfosfater brukes i såper, vaskepulvere og bakepulvere, til avherding av vann og mot kjelestein, til korrosjonsbeskyttelse og rustfjerning, i fôrkalk, som tilsetning til galvaniske bad, til fjerning av fett fra metaller, i papirindustrien bl.a. ved rensing av papir til resirkulering, i garverier, i sliperier, i fotografien, i keramiske glasurer, ved fargerier, i tekstilindustrien som appreturmiddel for å gjøre silke tyngre og som ildsikker tøyimpregnering, ved fremstilling av kondensert melk for at den ikke skal skjære seg samt mye mer.

Natriumarsenater brukes ved fremstilling av trykkfarger, som insektgift og til beising og impregnering av tre mot skadeinsekter og råte.

Glaubersalt eller natriumsulfat går det mye av til fremstilling av sulfatcellulose. Også glass-, papir-, fargestoff- og tekstilindustrien bruker mye. Det brukes også som tilsetning til vaskemidler, til konservering av pressgjær og i forskjellige kjemiske synteser. Til medisinske formål brukes det ikke idag, iallfall ikke i skolemedisinen. Det vannfrie sulfatet er mye brukt som tørkemiddel.

Natriumbisulfat eller natriumhydrogensulfat, NaHSO₄, brukes i fargerier, til rensing av platinagjenstander, bilradiatorer og sanitærporselen m.m.

Natriumhydrogensulfitt, natriumbisulfitt eller bare bisulfitt, NaHSO₃, brukes som reduksjonsmiddel, som bleknings- eller konserveringsmiddel og som desinfeksjonsmiddel, bl.a. i tekstil-, papir-, næringsmiddel-, garveri- og gjæringsindustrien(d.v.s. bryggerier, brennerier, vingårder, eddik- og gjærfabrikasjon), for fotografiske formål, som tilsetning til silofôr m.m.

Natriumsulfitt, Na₂SO₃ eller Na₂SO₃.7H₂O, blir brukt til å beskytte fotofremkallere, vannbeholdere og jernrør mot uønsket oksydasjon og korrosjon, til å fjerne klorrester etter klorbleking av garn, tekstiler og papir, brukes selv til å bleke ull og silke, til konservering av næringsmidler m.m.

Natriumtiosulfat, Na₂S₂O₃.5H₂O, også kjent under betegnelsene antiklor, fiksersalt, hyposulfitt eller bare hypo. Brukes til å fjerne klor fra stoffer som er bleket med klor, til fiksering i fotografien, ved kromgarving av lær, ved ekstraksjon av sølvklorid fra malm, til fremstilling av beisemidler og galvaniske gull- og sølvløsninger, til fjerning av jordslag og liknende flekker fra hvitt tøy, som svoveldioksydkilde ved bleking av ull, olje og elfenben, som intravenøs motgift mot blåsyre, kvikksølv og arsenikk, for å beskytte fett, oljer og såper mot harskning m.m. Klorfjerningsreaksjonen baserer seg på at tiosulfatet overfører kloret til uskadelig klorid: Na₂S₂O₃ + 4Cl₂ + 5H₂O = 2NaHSO₄ + 8HCl. Fotografisk fiksering består i at det sølvbromidet på filmen som ikke er spaltet av lyset fjernes: AgBr + 2Na₂S₂O₃ = Na₃Ag(S₂O₃)₂ + NaBr.

Natriumditionitt, Na₂S₂O₄, er et effektivt reduksjonsmiddel som brukes i fargerier og ved visse trykkprosesser, til bleking av ull, treholdig papir, sukker, sirup, gelatin, stivelse, melasse og såpe. Det fjerner farge- og rustflekker fra tøy uten at fibrene angripes. Det avfarger stoffer og klær som skal farges pånytt, det fjerner sølv fra brukte fikserbad i fotografien, det renser fyllepenner m.m.

Natriumselenitt, Na₂SeO₃, brukes til å farge glass og porselen rødt og anvendes også i bakteriologien, som alkaloidreagens, i fikserbad, for å påvise spiredyktigheten hos såkorn m.m.

Natriumhypokloritt, NaClO, er kjent i vannløsning fra 1780-tallet av under navnet Eau de Labarraque. Brukes til bleking av papir, såpe, kunstlær, bomull, lin, strå-, børste- og kurvvarer o.s.v. Dessuten desinfeksjonsmiddel. Selges i store mengder i dagligvarehandelen under navnet Klorin. Mye brukes også til kloring av drikke- og badevann.

Natriumkloritt, NaClO₂, har vært mye brukt til bleking i papir- og tekstilindustrien. Kan også brukes som desinfeksjons- og luktfjerningsmiddel.

Natriumklorat, NaClO₃, brukes som blekemiddel for cellulose, som oksydasjonsmiddel ved farging av tøyer, til fyrverkeri, faste rakettdrivstoffer m.m. Som ugressmiddel er det nå erstattet av mindre skadelige stoffer.

Natriumperklorat, NaClO₄.H₂O, brukes i sprengstoffblandinger og som analysereagens.

Natriumfluorid brukes til fluorbehandling av tenner og fluorering av drikkevann, til konservering av tre, til rensing av vintønner, som oppslutningsmiddel (d.v.s. for å overføre stoffer som hverken lar seg løse av vann eller syre til en løselig form) og flussmiddel, i aluminiumssveising, til fremstilling av matt emalje og glass, i giftåte for gnagere, gresshopper, maur, kakerlakker o.l., som tilsetninger til sementblandinger, i smelteraffinering av aluminium, silisium og legeringer, i spritbrennerier for å hemme danning av smørsyre og melkesyre ved gjæringen m.m. Store, feilfrie krystaller av natriumfluorid brukes i optikk og detektorer for infrarød og ultrafiolett stråling. Også gammadetektorer bruker slike krystaller.

Natriumheksafluorosilikat, Na₂SiF₆, brukes i emalje- og melkeglassfabrikasjonen, til å forgifte mus og insekter m.m.

Salt, koksalt eller natriumklorid er uunnværlig i menneskers og dyrs ernæring og danner i industrien også utgangspunkt for fremstilling av nesten alle andre natriumforbindelser samt for klor, saltsyre og natrium selv. Andre viktige anvendelser er glassfremstilling, glasering av leirvarer, utsalting av såper, fargestoffremstilling, kuldeblandinger, smelting av is og snø på veier, til konservering og smaksforsterking av matvarer m.m. Store, feilfrie krystaller brukes til å lage optiske prismer og linser fordi de absorberer de langbølgede infrarøde strålene mindre sterkt enn glass. Man må da passe på å ikke få vann på linsene! En løsning av 9 g NaCl i en liter vann kalles fysiologisk saltvann, har omtrent det samme osmotiske trykk som blodplasma og vevsvæske og brukes mye i biologien og medisinen, bl.a. som intravenøs væsketilførsel.

Natriumbromid blir brukt i fotoindustrien, som utgangspunkt for sølvbromidet i det lysfølsomme laget på filmen og dessuten i medisinen som nerveberoligende middel.

Natriumjodid brukes i fotoindustrien, tilsvarende bromidet, og som jodtilskodd i ernæringen.

Både disse og mange andre natriumforbindelser brukes som reagenser ved kjemiske synteser, og i mange andre kjemiske prosesser.

Hovedkilder:
Prof.dr.phil. Haakon Haraldsen (Asch.konv.leks.5.utg.b.14)
Thomas P. Whaley, The Chemistry of Sodium, Potassium, Rubidium, Cesium and Francium. Pergamon Press 1975.
Gunder Hägg, Allmän och Oorganisk Kemi, Almqvist & Wiksell, Uppsala 1966.
Michael Fleischer "Glossary of Mineral Species" Mineralogical Record Inc., Bowie, Maryland, 1977.
Johan Petter Nystuen "Mineralogi og Petrografi" Landbruksh›yskolen/Universitetsforlaget, Ås/Oslo 1972.
CRC Handbook of Chemistry anf Physics, 57th ed. 1976-77.
Mary Elvira Weeks, Discovery of the Elements, Journal of Chemical Education, Easton, Pennsylvania, USA, 1960.

:-) LEF