Mo, atomnr. 42, molvekt 95,94 g, elektronkonfigurasjon: (Kr)+4d5-5s1, smeltepunkt 2622 °C, kokepunkt 4804 °C, tetthet 10,22 g/cm³ (20 °C). Molybden hører til gruppe 6 i det periodiske systemet (også benevnt 6b eller bi-/sidegruppe 6), og har (1981) 25 kjente isotoper og isomerer, hvorav hele 7 stabile. Mo 93, med en halveringstid på 3500 år er den eneste av de radioaktive med noen større levetid, men 99'eren med 66,0 timer er et farlig fisjonsprodukt, og et av de det produseres mest av under uran- og plutoniumfisjon. Molybden har i likhet med bare 7 andre grunnstoffer så mye som 5 stabile isotoper på rad, og dette, samt det faktum at ruthenium to atomnumre etter er et av disse andre 7, er noe av årsaken til at technetium midt mellom dem sammen med promethium er de eneste før polonium som ikke har en eneste.

HISTORIE
På apoteket i Köping, en liten by i Sverige mellom Eskilstuna, Västerås og Örgryte satt en mann og spikket fliser av blyanten han hadde i hånden med en pennekniv. Mannen var en imponerende høyvokst og bredbuket skikkelse med et glattraket ansikt i tidens stil. Navnet hans var Carl Wilhelm Scheele. Til tross for sin unge alder - han var midt i tredveårene - både eide og drev han apoteket. Det gjorde han fordi han hadde en altoppslukende interesse som han hadde full frihet til å dyrke i apotekets laboratorier, nemlig kjemi. Og han satt og spisset på blyanten fordi han skulle kladde rapporten om en serie forsøk han nettopp hadde gjort seg ferdig med.

Denne blyanten han drev og spikket på var tysk, av prima kvalitet, fabrikkert av den nystartede bedriften A.W.Faber i Nürnberg. Til tross for navnet var det ikke bly i den, bare en grafittstift, innfattet i tre for at han skulle slippe å skitne til fingrene mens han arbeidet med den. Grafitt har det til felles med en rekke andre myke og mørkfargede stoffer at det avsetter en stripe av seg selv når det strykes over papir eller annet dertil egnet lysfarget materiale, og derfor fra gammel tid har vært brukt til tegning og skriving og andre grafiske formål. Men grafitt hadde ennå ikke fått det moderne navnet sitt da Carl Wilhem Scheele satt på apoteket i Köping og spikket på blyanten sin.

Årsaken til at det kaltes blyant det hr. Scheele satt og puslet med foran rapportkladden sin er at man lenge hadde trodd at det som var i stiften inni det inneholdt bly. Også kull og bly har vært brukt til slike grafiske formål, og dessuten blymineralet blyglans, PbS, har disse egenskapene. Bly heter på gresk molybos eller mólibos, og blyglans molybdaina. Romerne lånte denne betegnelsen som molybdaena og brukte den om grå substanser de fant i naturen som det gikk an å skrive med, og som de antok inneholdt bly. Men romerne fant snart et annet anvendelsesområde for bly som var vel så viktig, nemlig å skaffe vann. Og ettersom de fant at det ikke var like lett å utvinne bly av alt de kalte molybdaena, kalte de det det var lettest med for galena, mens de beholdt det gamle navnet som en generell betegnelse.

Den tyske kjemikeren Johann Heinrich Pott viste i 1740 som den første at det bare var galena, altså blyglans, som inneholdt bly, mens molybdaena ikke gjorde det. Svensken Bengt Qvist ble i 1754 den første som påviste at det fantes to forskjellige molybdaena, nesten identiske av utseende. Den ene er idag kjent som grafitt. Den andre som molybdengglans, MoS₂. Etter en undersøkelse av sistnevnte fant han kobber, jern, svovel og tinn i den. Han antydet at det kunne være andre metaller der også.

Og det var denne antydningen Carl Wilhelm Scheele satt og funderte på hvordan han skulle formulere bekreftelsen av denne dagen i 1778 på apoteket sitt i Köping. Han hadde notatene sine foran seg. De viste at han hadde tatt et stykke molybdaena og knust det i en morter. Deretter hadde han skylt det flere ganger med salpetersyre. Resultatet var et hvitt pulver som reagerte surt med vann og som han kalte terra molybdaena, eller molybdenjord. På Scheeles tid var det gamle aristoteliske verdensbildet på vikende front. Tanken om at verden besto av fire grunnstoffer, ild, luft, vann og jord, var iferd med å erstattes av en modernere grunnstoffdefinisjon, endelig formulert av Antoine Lavoisier i revolusjonsåret 1789. Men den sto fortsatt sterkt, og mye av språkbruken som hadde utviklet seg rundt den holdt seg levende ennå i lang tid. Det Scheele hadde gjort i henhold til den var å trekke ut jord-essensen av molybdaena, en fremgangsmåte alkymistene hadde kjent i flere hundre år allerede. Hans molybdenjord kaller vi idag molybden(VI)oksyd, MoO3. Å trekke ut jord-essensen var ensbetydende med å overføre metallet til oksyd, det siste trinnet før selve metallet utvinnes ved reduksjon av oksydet. Også lenge etter at man visste at oksydene var forbindelser av metall og oksygen gikk de under betegnelsen jordarter. Og fremdeles er det gjengs å kalle metallene i scandiumgruppen i det periodiske systemet for sjeldne jordartsmetaller eller kortere jordmetaller. Betegnelsen jordalkalimetaller på berylliumgruppen har også med dette å gjøre.

Det var Scheeles medarbeider Torbern Bergman som foreslo at den sure jordarten han hadde funnet kunne inneholde et nytt metall. Scheele hadde ikke utstyr selv til å redusere oksydet, men sendte det i 1781 til sin gode venn, mineralogen Peter Jakob Hjelm, som blandet det med linolje og varmet den resulterende pastaen i en lukket digel så oljen ble forkullet og kullet reduserte oksydet til en uren prøve av molybden, det nye metallet.

Og denne rapporten som Carl Wilhelm Scheele satt og kvesset blyanten sin for denne vakre dagen i 1778 var langtfra hans første. Han var født i 1742 i det nå tyske Stralsund, som da var svensk, og da han i 1755 ble sendt ut i apotekerlære i Göteborg var grunnlaget for mye kjemihistorie lagt. Scheele regnes idag for å være en av kjemiens betydeligste pionerer, og i 1778 hadde hans arbeid allerede gitt opphav til oppdagelsen av klor og mangan. Senere skulle også barium legges til denne listen, og han regnes også som med-oppdager av oksygen. Han var også den første til å fremstille f.eks. så viktige handelsprodukter idag som flussyre, blåsyre, vinsyre, oksalsyre, melkesyre, sitronsyre, eplesyre, kasein, glyserol og en rekke aldehyder og estere. Han påviste fosfor i benvev, trekullets gassabsorberende evne, sølvkloridets evne til å spaltes av lys og mineralsyrenes evne til å katalysere forestringsreaksjoner og en rekke andre ting. Han døde i 1786, bare 44 år gammel, antagelig av yrkesskader. Hans iherdige og uselviske innsats (han ble tilbudt flere ærefulle verv ved store utenlandske institusjoner, men forble trofast ved sitt apotek i Köping til sin død) gjorde ham til et forbilde og en modell for mange i den herskare av kjemipionerer som vokste fram i tiden som kom.

Scheeles metall molybden er altså oppkalt etter grekernes bly, molybos eller mólibos. Opprinnelsen til dette ordet er ikke sikkert kjent, men man mener at det er et substratord, altså et ord som grekerne har lært av urinnvånerne etter at de flyttet inn i landet. Ennå så sent som i historisk tid fantes det grupper i Hellas som kaltes pelasger og snakket et førgresk språk. Det må regnes som overveiende sannsynlig at ordet hører til dem. Dessverre er intet av deres språk bevart, men det er en mulig gjetning at det kan ha hatt noe å gjøre med linear A som ble brukt på Kreta, og av den norske lingvisten Kjell Aarseth hevdes å være semittisk. (Men det hevder han jo om så mye.) En ting som iallfall er å slutte av dette er at grekerne sannsynligvis ikke kjente til bly før de kom til Hellas midt i det andre årtusen f.v.t. og at de som hersket der før dem gjorde det.

GEOLOGI
Molybden utgjør 0,001 vekts-% av den øvre, faste jordskorpen, og er nr. 39 på statistikken over grunnstoffene der, d.v.s. litt over middels for et grunnstoff i femte periode. Denne forekomsten fordeler seg over de 7 isotopene med følgende atom-prosenter:

Mo 92: 14,84
Mo 94: 9,25
Mo 95: 15,92
Mo 96: 16,68
Mo 97: 9,55
Mo 98: 24,13
Mo 100: 9,63

Den høye prosentandelen til molybden 92 er ganske usedvanlig, fordi det er en nøytronskyggenuklide, d.v.s. at den ikke kan dannes av niob-93 eller andre lettere kjerner ved nøytroninnfangningsreaksjoner i stjernene. For grunnstoffer som er vesentlig tyngre enn jern utgjør denne dannelsesmåten normalt godt over 99 % av grunnstoffdanningen i universet. At de andre reaksjonene, som fusjon og spallasjon, har hatt så mye mer betydning for Mo 92 forklares delvis ved at den har et "magisk" antall av 50 nøytroner. På samme måte som elektronene omkring den er kjernepartiklene bygd opp i en slags skallstruktur hvor kjerner som har et fylt skall av protoner eller nøytroner er stabilere enn de øvrige og derfor dannes lettere ved kjernereaksjoner. Men effekten for Mo 92 er allikevel usedvanlig høy, fem ganger så stor som for samarium 144, som ligger til på samme måte. Forskjellen kan ha en sammenheng med at molybden ligger nærmere enn samarium til det området rundt jern der nøytroninnfangning overtar etter fusjon som den viktigste grunnstoffdanningsprosessen.

Odde nuklider er som regel mindre hyppige enn uodde, så mellom Mo 94 og Mo 95 er det også et lite misforhold. Skylden for dette har for det meste niob 94, som dannes når niobs eneste stabile isotop 93 fanger inn et nøytron. Den er radioaktiv og går over til molybden 94, men med en lang halveringstid, 20000 år, og rekker derfor ganske ofte å oppta et nytt nøytron og bli til niob 95 før den blir til Mo 94. Niob 95 går så raskt (halveringstid 35 dager) over til Mo 95.

Molybden er (1976) en hovedkomponent i 23 mineraler, hvorav de fleste er molybdater mens 5 er sulfider eller sulfid-selenider. To er rene oksyder og to andre blandingsoksyder. Molybdenmineraler skiller seg relativt lett ut i geokjemiske prosesser og forekommer for det meste som egne mineralganger og årer i dypbergarter. Det viktigste og det eneste med vesentlig økonomisk betydning er molybdenglans. Andre som har betydning er powellitt CaMoO₄ og wulfenitt, PbMoO₄, også kalt gulblyerts. Noen kobber- og wolframgruver produserer også en del molybden.

Verdens klart største forekomst av molybdenglans ligger i Climax i Colorado i USA, en gruveby på 1600 innb. som ligger 3450 m.o.h., 115 km vest-sørvest for Denver. Der brytes over 3/4 av alt molybden som produseres i verden. Andre viktige produsenter er Chile, Russland, Mexico, Canada, Japan og Romania. Knaben molybdengruve i Knabeheia øverst i Kvinesdal kommune i Vestagder hadde i 1969 en årsproduksjon på 480 tonn, litt under 10 % av verdensproduksjonen. Forekomsten er første gang beskrevet i 1743 av fogd Tostrup i Lister og Mandals amts beskrivelse. Fra 1870-tallet kom stuffer uttelget av bøndene på markedet. Regelessig drift fra 1885, med toppunkter under verdenskrigene p.g.a. stållegeringsbehovet. Forekomsten er den største på den østlige halvkule, og under siste krig var gruvene Tysklands eneste molybdenkilde. Det ble brukt russiske krigsfanger og tvangsutskrevne nordmenn til driften. Gruvene ble bombet to ganger av de allierte. Etter krigen ble de drevet fram til 1973.

KJEMI
Molybden er et sølvhvitt, meget hardt metall, men mindre hardt og mer smibart enn både krom og wolfram. Metallet er meget seigt og fast også ved høye temperaturer. Av alle de vanlige bruksmetallene er det bare wolfram og tantal som har høyere smeltepunkt. Det har gode varmeledningsegenskaper og moderat elektrisk ledningsevne. En påfallende egenskap er at det sysnes å mangle allotropi. Det krystalliserer kubisk indresentrert fra 0 K og iallfall opptil 2125 °C.

Ved normale temperaturer oksyderes det ikke i luft, men det antar en mørkerød farge ved oppvarming og over 600 °C brenner det til molybden(VI)oksyd, MoO₃, som sublimerer ved 650-700 °C. Metallet reagerer ikke med vann ved normale temperaturer, men oksyderes til trioksyd ved rødglødning med vanndamp. Molybden er temmelig syrebestandig og angripes bare av kongevann eller en blanding av salpetersyre og flussyre. Det reagerer lite med alkaliske løsninger hvis de ikke inneholder oksydasjonsmidler, men angripes lett av smeltede alkalier og oksyderende saltsmelter. Molybden reagererer med fluor ved romtemperatur, med klor og brom ved oppvarming til over 300 °C, men overhodet ikke med jod. Med karbon, fosfor, svovel, tellur og silicium reagerer det ved høye temperaturer med dannelse av de respektive binære forbindelsene.

Molybden opptrer i kjemiske forbindelser med oksydasjonstall fra +2 til +6. De tre siste er de mest bestandige, med +6 som det stabileste, men molybden er bemerkelsesverdig ved det at det opptrer med så mange omtrent likeverdige valenser. Bortsett fra oksydene, sulfidene og halogenidene kjennes få enkle molybdenforbindelser p.g.a. at det oppstår blandinger av forbindelser hvor molybden opptrer med forskjellige oksydasjonstall. Molybden har en meget sterk evne til å danne kompleksforbindelser. Ved oksydasjonstall +6 eksisterer det mange blandings- og polymolybdater. Den vanlige molybdensyren, H₂MoO₄, og dens salter molybdatene eksisterer bare i basisk og nøytral løsning. Ved tilsetting av syre dannes polymolybdationer av stadig høyere orden, f.eks. heptamolybdat: [Mo₇O₂₄]^6-. Er svake syrer som fosforsyre, borsyre, kiselsyre, arsensyre, tellursyre e.l. med i løsningen, dannes blandingsmolybdater, hvorav de mest kjente er dodekamolybdofosfatene: [PMo₁₂O₄₀]^3-. Slike poly- og blandingsmolybdater er bygd opp av MoO₆-oktaedre som stables opp i ulike konfigurasjoner.

Molybdenforbindelser i oksydasjonstall +2 er stabile, men vanskelige å lage. De er usedvanlige ved det at det ofte er sterk metall-metall-binding og at metallatomene ofte er sammenklumpet i små, regelmessige klaser i krystallstrukturen. I dihalogenidene f.eks., befinner halogenionene seg i de 8 hjørnene av en terning mens 6 molybdenatomer forbundet med metallbindinger er gruppert i et oktaeder inne i terningen. Også et svart oksyd, et acetat, flere cyanomolybdater og andre kompleksforbindelser er kjent ved dette oksydasjonstallet.

Molybden(III)-forbindelsene er enda stabilere enn de foregående, og særlig for de enverdige halogenene gjør plassmangelen rundt metallionet at forbindelsene konkurrerer med de høyere oksydasjonstallene i stabilitet. Halogenidene er lite reaktive, uløselige i vann, og man har målt smeltepunkter rundt 1000 °C, men ved så høye temperaturer er forbindelsene mer eller mindre disproporsjonert til molybdenmetall og halogenider med høyere oksydasjonstall. Kloridet, MoCl₃, er brunrødt, bromidet, MoBr₃, grønt og jodidet, MoJ₃, svart. Magnetiske egenskaper indikerer at metall-metallbindinger kan eksistere også her. Av treverdige molybdenforbindelser er det også kjent et oksyd, Mo₂O₃ og et hydroksyd, Mo(OH)₃, samt mange kompleksforbindelser.

Av fireverdige molybdenforbindelser eksisterer fluoridet, MoF₄, kloridet, MoCl₄, og bromidet, MoBr₄, men neppe noe jodid. Ved oppvarming blir disse halogenidene lett oksydert, disproporsjonert eller hydrolysert. Smeltepunktene er 3-400 °C. Det finnes også et fiolett eller brunt oksyd, MoO₂, som i likhet med visse andre molybden(IV)forbindelser viser tegn til metallbindinger. Tilsvarende oksydet eksisterer det (IV)molybdater, eller molybditter, som ikke fremstilles av oksydet, men ved reduksjon av (VI)molybdater.

Bariummolybditt, BaMoO₃, er purpurrødt og strontiummolybditt, SrMoO₃, mursteinsrødt. Sulfidet, MoS₂, er kjent i mineralogien som molybdenglans. Forøvrig er en rekke kompleksforbindelser kjent.

Av molybden(V)forbindelser er det kjent et gult fluorid, MoF₅, med smeltepunkt 70 °C og et mørkegrønt klorid, MoCl₅, sm.p. 190 °C. Ingen andre halogenider er kjent, men det kan dannes oksybromidkomplekser med forskjellige kationer. Det er også kjent et fiolett pentoksyd, Mo₂O₅, og et brunt hydroksyd, Mo(OH)₅, som raskt dehydrerer til rødbrunt oksyhydroksyd, MoO(OH)₃, når det felles fra løsning. En mengde kompleksforbindelser er også kjent.

Det eneste rene molybden(VI)halogenidet er fluoridet, MoF₆, et hvitt, krystallinsk stoff som smelter ved 17,4 °C og koker alt ved 34-35 °C. Men det finnes en rekke oksyhalogenider med både fluor, klor og brom. De stabileste inneholder molybdyl-ionet, MoO₂²⁺. Oksyhalogenidene, særlig de med fluor, har sure egenskaper, og danner komplekssalter med en rekke kationer. Molybden(VI)oksyd eller molybdensyreanhydrid har formelen MoO₃ og danner lett molybdater med baseløsninger, men lar seg ikke så lett hydrere til syre. Når dette oksydet varmes i vakuum eller utsettes for moderate reduksjonsmidler kan en rekke mer oksygenfattige molybden(VI)oksyder oppstå, f.eks. Mo₅O₁₄, Mo₈O₂₆, Mo₁₇O₄₇ og Mo₁₈O₅₂. Disse oksydene består strukturmessig av en blanding av MoO₄-tetraedre, MoO₆-oktaedre og MoO₇-pentagonale bipyramider som deler hjørner eller sider på kompliserte måter. Ofte har strukturene vide, tomme tuneller som strekker seg tvers igjennom krystallene. Av øvrige molybden(VI)forbindelser kan nevnes en mengde foeskjellige molybdater, enkle, polymeriserte og komplekse. Også sulfidet, MoS₃, og en svær hop av kompleksforbindelser er kjent.

Molybdenblått er en oksyd-hydroksydblanding som inneholder både Mo(V) og (VI). Det finnes en hel serie av forbindelser med MoO(OH)₃ og MoO₃ som grensetilfeller. Typiske er Mo₄O₁₀(OH)₂ og Mo₈O₁₅(OH)₁₆. Når molybdentrioksyd i konsentrert saltsyre reduseres med sink er sluttproduktet en krystallinsk grønn Mo(IV)forbindelse, Mo₅O₅(OH)₁₀, som uten lufttilgang oksyderes ved tap av hydrogen til den røde blandingsvalensforbindelsen Mo₅O₇(OH)₈.

Analyse:

Molybden kan påvises ved å overfører det til molybdat med en oksyderende basisk reagens og felle et gult bunnfall av blymolybdat med blyacetat. Bunnfallet vaskes med ammoniumacetat, tørkes og veies. Molybden utgjør 26,13 % av vekten. Forutsetningen er at prøven ikke inneholder kromat, vanadat eller wolframat og heller ikke kationer som sølv og kvikksølv som danner uløselige molybdater i eddiksur løsning. Vanadat og kromat kan fjernes fra løsningen ved å redusere dem med svoveldioksyd, som ikke påvirker molybdatet.

Fremstilling av metallet:

Litt molybdenglans overføres til molybden(VI)oksyd ved å opphetes (røstes) i digel med god lufttilgang. Oksydet kjøles ned og renses ved å løses i rikelig NH₄OH. Bunnfallet av silikater og jernoksyder filtreres fra. Filtratet dampes inn og gullige krystaller av ammoniumparamolybdat, (NH₄)₆Mo₇O₂₄.4H₂O, danner seg. Ved oppvarming til 500 °C avgis vann og ammoniakk og vi får et gulhvitt pulver av rent molybdenoksyd. Oksydet reduseres til metallpulver ved å varme det i en digel i et rør som gjennomstrømmes av hydrogengass.

Demonstrasjonsforsøk:

Natriummolybdat, Na₂MoO₄, er et molybdenkjemikalium som kan anskaffes til overkommelig pris. Brukbare forsøk kan være overføring mellom de forskjellige oksydasjonstrinnene til molybden. F.eks. kan overføring til molybdenblått gjøres ved å tilsette den fargeløse løsningen hydrogensulfid eller tinn(II)klorid. Molybdenblått kan reduseres videre ved å tilsette base og la stå. Det brunrøde Mo(V)oksyhydroksyd felles. Det mørkegrønne pentakloridet kan fremstilles av dette ved å koke det med heksaklorpropen i 15 minutter. Med forskjellige moderate reduksjonsmidler som f.eks. hydrokarboner kan man få det brune tetrakloridet, det mørkerøde trikloridet og det gule dikloridet. Her kan man også gå ut fra pentaklorid, som er en handelsvare til overkommelig pris.

Noen viktige molybdenforbindelser:

Molybden(IV)sulfid, naturlig molybdenglans, et blågrått, glinsende, heksagonalt krystalliserende stoff. Tetthet 4,80 g/cm³. Sm.p. 1185 °C. Uløselig i vann. Løses i varme, oksyderende syrer. Det har en svært lav hardhetsgrad som beror på den lagvise krystallstrukturen hvor hvert lag består av et skikt molybdenatomer som omgis av et skikt svovelatomer på hver side og svovelatomene i de forskjellige lagene glir lett mot hverandre.

Molybden(VI)oksyd. Hvite eller gulhvite rombiske krystaller. Tetthet 4,692 g/cm³. Sm.p. 795 °C. Tungt løselig i kaldt vann, lettere i varmt. Løselig i syrer, baser, smeltet svovel, ammoniakkløsninger.

Molybdensyre. Hvite eller svakt gullige krystaller, Tetthet 3,112 g/cm³. Dehydrerer ved oppv. over 70 °C til ovennevnte oksyd. Tungtløselig i vann. Løselig i baser og i svovelsyre.

Blymolybdat, naturlig wulfenitt. Krystalliserer i lysegule, tetragonale plater. Tetthet 6,92 g/cm³. Sm.p. 1000-1070 °C. Uløselig i vann og alkohol. Løselig i syrer og i kalilut.

Ammoniumheptapolymolybdat eller ammoniumparamolybdat, har gått under navnet molybdensyre. Gulhvite, monokline krystaller. Tetthet 2,498 g/cm³. Avgir vann ved oppvarming til 90 °C. Dekomponerer ved 190 °C. Lett løselig i vann, løselig i syre- og baseløsninger, uløselig i alkohol.

BIOLOGI
Molybden er et uunnværlig sporelement i alle planters og dyrs stoffskifte. Mangel på dette grunnstoffet i jordsmonnet fører noen steder til misvekst eller total mangel på vegetasjon. En viktig rolle ser ut til å være å kontrollere kobberopptaket i organismen. Molybdenmangel kan føre til kobberforgiftning. Overdrevet inntak av molybden, som f.eks. kan forekomme når kveg beiter på planter som har vokst i molybdenrik jord, fører til en forgiftningstilstand med diaré, anemi og veksthemning som kan helbredes ved å gi kobbersulfat i dietten. Arbeidere i molybdengruver og andre molybdenrike miljøer kan pådra seg forskjellige lidelser i lunger og ledd. Wilsons sykdom er en en arvelig betinget tilstand som karakteriseres av forandringer i leveren, nyrene og sentralnervesystemet. Pasientene har høyt opptak av kobber fra tarmen, forhøyet utskilling av kobber i urinen og lavt nivå i plasma av kobber forbundet med proteinet ceruloplasmin. Det påvises også lavt molybdeninnhold i urinen.

Molybden er også en bestanddel av flere flavioproteinenzymer som xanthin-oksydaser som bl.a. katalyserer nedbrytningen av purinbasene i arvestoffet, og aldehyd-dehydrogenase, som spiller en rolle i nedbrytningen av alkoholer til syre. Som en bestanddel av enzymet nitratreduktase er det uunnværlig for planters og mikroorganismers vekst. Det er også involvert i funksjonen til det nitrogenfikserende enzymet nitrogenase og i et hydrogenase-enzym hos bakterier.

UTNYTTELSE
Molybdenmetall brukes til å lage mange elektriske og elektroniske utstyrsdeler som varmeelementer i vakuumrør og holdere til glødetrøder i lyspærer. Som varmeelementer i spesialovner finner det også anvendelse, men det må beskyttes mot oksydasjon med vakuum eller inert atmosfære. I et tynt lag på andre metaller som aluminium og stål gir det en overflate som er uhyre motstandsdyktig mot friksjon og slitasje, og benyttes derfor i kulelagre i maskinverktøy m.m.

Jern- og stålindustrien bruker ca. 85 % av alt molybden som produseres. Nesten alt stål inneholder molybden, men ofte ikke mer enn 0,1 til 1 %. Det tilsettes gjerne i form av "ferromolybden" som utvinnes direkte av malm uten å rense bort jernet, og kan inneholde en 70 % molybden. Molybden har for høyt smeltepunkt til at det er praktisk å smelte det inn i legeringene. Istedet varmer man opp, "sintrer," til materialene blir tett og homogent nok pakket sammen. Molybden kan også tilsettes i form av oksyd, molybdat eller karbid. Små mengder av molybden gir støpejern økt styrke og seighet. Større mengder øker ogaså ståltypenes herdbarhet, smibarhet og motstandskraft mot slitasje, korrosjon og høye temperaturer. Mange typer rustfrie stål inneholder molybden. Molybdenstål brukes i konstruksjoner, som hurtigstål i verktøy, tannhjul, aksler, panser m.m. i fly-, bil- o.a. transportindustri. Molybden kan ofte erstatte nikkel i legeringer som krom-nikkelstål (som da blir krom-molybdenstål). Eksempelvis kan hurtigstål inneholde 6,5 til 14,5 % molybden. "Hastelloys" er en serie av nikkelbaserte legeringer med molybden som er varmebestandige og tåler mange korroderende kjemiske løsninger.

Molybden(IV)sulfid er et glimrende smøremiddel spesielt ved høyt trykk og temperatur hvor andre smøremidler ville smelte, koke eller flyte for lett. Det er også i motsetning til mange andre smøremidler effektivt i vakuum, og er derfor uvurderlig i romteknologi.

Molybdensulfid katalyserer hydrogenerings- og dehydrogeneringsreaksjoner i komplekse hydrokarbonblandinger, noe som ofte unyttes under prosessering av råolje.

Også molybden(VI)oksydet har dette bruksområdet, og har dessuten bruk som tilsetning til plantegjødsel sammen med natriummolybdat. Ammonium- og natriummolybdat brukes til elektrolytisk svartfarging av metalloverflater. Bly-, kalsium- og strontiummolybdat brukes i fargestoffer. Molybdatoransje er en blanding av blymolybdat, -kromat og sulfat. Også molybdenblått og visse polymolybdater brukes i fargeteknikk. Molybdenborider er uhyre korrosjons- og slitasjebestandige, og kan brukes i kulelagre, automatiske trykkpresser, skjæreverktøy etc. Molybdensilicid, MoSi₂, motstår luftoksydasjon ved svært høye temperaturer p.g.a. et beskyttende kvartslag. Siden den elektriske ledningsevnen er passelig, brukes det til motstandselement i spesialovner.

Hovedkilder:

Preben Hartmann-Petersen, Illustrert Vitenskap, desember 1989.
Prof.dr.phil. Haakon Haraldsen (Asch.konv.leks.5.utg.b.13)
CRC Handbook of Chemistry anf Physics, 57th ed. 1976-77.
Aamund Salveson, Kjemi, Universitetsforlaget, 1967.
C. L. Rollinson, The Chemistry of Chromium, Molybdenum and Tungsten, Pergamon Press, 1973

:-) LEF