Ca, atomnr. 20, molvekt 40,078 g, elektronkonfigurasjon (Ar)+4s2, smeltepunkt 839 °C, kokepunkt 1484 °C, tetthet 1,55 g/cm³ (ved 20 °C). Kalsium har en meget god varmeledningsevne på 2,01 W/cm/K ved romtemperatur, bare sølv, kobber, gull og aluminium ligger høyere. Den lineære varmeutvidelseskoeffisienten ved romtemperatur er 0,0000223 pr. grad, litt mindre enn aluminium og magnesium, litt mer enn mangan og tinn. Det er også en meget god elektrisk leder, med en resistivitet på 3,91 mikrohm-cm ved 20 °C, litt dårligere enn aluminium og litt bedre enn beryllium og natrium. Bare sølv, kobber, gull og aluminium leder strøm bedre. Det er svakt paramagnetisk med en magnetiserbarhet på +0,000040 cgs-enheter. Kalsium har noen sterke atomspektroskopiske linjer i det nære ultrafiolette med 3706, 3737, 3934 og 3968 Å. Ellers er de sterkeste synlige linjene den grønne på 5020 Å og den røde på 6457 Å, men også de fiolette til indigo linjene på 4097, 4110, 4206, 4220 og 4227, de blå 4721 og 4800 og de grønne  5001, 5021, 5307, 5285 og 5339 er sterke.

Kalsium har (1995) 19 kjente isotoper. Hele 6 av disse er stabile og forekommer i naturen, 40 med 96,941 atom-%, 42 med 0,647 %, 43 med 0,135 %, 44 med 2,086 %, 46 med 0,004 % og 48 med 0,187 %.

Den store overvekten av 40-isotopen skyldes dels at denne isotopen har et fylt skall av både protoner og nøytroner og derfor er stabile overfor kjernereaksjoner på samme måte som edelgassene med fylte elektronskall er stabile overfor kjemiske reaksjoner, og dels at hoveddelen av grunnstoffdanningen i universet i denne delen av det periodiske systemet skjer ved gradvis opptak av alfapartikler (heliumkjerner) i de siste fasene av stjernenes livssyklus. En kalsium 40-kjerne kan settes sammen av 10 helium 4-kjerner, og er den tyngste stabile nukliden som kan settes sammen av et helt antall heliumkjerner takket være stabiliseringen fra de doble fylte nukleonskallene. For de tyngre kjernene trengs det en stadig større overvekt av nøyroner for å oppveie den elektrostatiske frastøtningen mellom de likt ladde protonene.

Ikke bare 20, men også 28 nukleoner representerer et "magisk" fylt nukleonskall og dette fører til at 48-isotopen også er stabil, slik at kalsium dermed er det eneste grunnstoffet med to stabile isotoper som begge har doble fylte elektronskall. Nøytron/protonforholdet i denne isotopen er hele 1,4, og vi må helt opp til kadmium med atomnummer 46 for å finne en naturlig forekommende nuklide med et høyere nøytron/protonforhold. Denne 48-isotopen av kalsium er derfor svært nyttig som prosjektil ved akseleratoreksperimenter for å lage nye, tunge grunnstoffer av lettere, siden nøytron/protonforholdet må være høyere for at man skal kunne komme fram til de mest stabile isotopene av de tyngre grunnstoffene enn av de lettere. Nuklider med lavt atomnummer slik som kalsiumisotopene er mye lettere å ionisere og akselerere enn de med høyt atomnummer, som kadmium, og de trenger ikke å akselereres til så høy kinetisk energi som kadmiumisotopene for å trenge inn i en annen kjerne, siden kjerneladningen er lavere og dermed den elektrostatiske frastøtningen. Det er ikke så mye av denne kalsiumisotopen, men med 0,187 % er det iallfall 50 ganger så mye som av den nærmeste stabile, 46-isotopen. Ellers viser kalsium den vanlige trenden med at nuklider med odde antall nukleoner er mindre stabile overfor kjernereaksjoner enn de uodde og derfor er sjeldnere enn dem i naturen.

Av de radioaktive isotopene har 41 en halveringstid på 103000 år, 45 har 163 dager, 47 4,54 dager, de andre noen få minutter eller mindre.

HISTORIE
Tammy Redstone var sliten. På bildene hadde dette her sett ut som helt alminnelige trappetrinn, litt slitte og sprukne bare, men det hadde vist seg at de ikke var helt som vanlige trinn, de var mye høyere. Hun måtte strekke beinet høyt opp for å kunne hale seg opp på det neste trinnet, hvert trinn var som en eneste klatreekspedisjon. Og det var mange av dem, over hundre, så det ut til. Men det fikk ikke hjelpe, opp skulle hun, kunne ikke la det ugjort når hun hadde reist så langt som dette, opp, opp til pyramidens topp.

Langt om lenge kunne hun se vidstrakte sandsletter rundt seg på alle kanter, her oppe var utsikten formidabel. Nå var det ikke langt igjen til toppen. Men hva var dette? Trinnene holdt opp, og i stedet kom det grove, ujevne kalkmasser. Noen steder hang de over trinnene, og det så helt umulig ut å forsere dem. Hun trasket rundt den avsatsen hun hadde kommet opp på og kikket seg om etter et farbart sted. Her så det ikke så umulig ut. Hun grep tak og sparket fra for å skyve seg opp på kanten. Men kalkstykket hun holdt seg i var løst. Det falt ut, Tammy falt med og tumlet kast i kast nedover pyramideveggen.

Hun våknet på sykehuset. Det første hun så var lysrektangelet fra morgensola på betongveggen på den andre sida av rommet. Hun prøvde å røre på seg, men begge beina var gipset og den ene armen. Hun var ør av smerter og medisiner. Da hun ga lyd fra seg kom det sykepleiere til. Det var frokosttid og de kom med et brett til henne. Hun skylte ned noe smertestillende med melka. Med den friske handa hakket hun hull på eggeskallet. En av sykepleierne skrev noen notater på ei tavle som hang ved sengeenden. En av de andre gikk rundt og slukket de gammeldagse acetylenlampene på veggen, den ene etter den andre.

"Steinen som gipsen lages av ved brenning likner alabast, men den graves ikke opp i slike store masser, heller i atskilte klumper. Seigheten og varmen av den når den fukter er høyst vidunderlig. De bruker den i bygninger, dekker dem med den eller legger den på alle spesielle steder som de vil gjøre sterkere. De lager den for bruk ved å redusere den til pulver og så helle vann på den, og røre og blande substansen godt sammen med instrumenter av tre. For de kan ikke gjøre dette med hånden på grunn av varmen. De lager den på denne måten like før de skal bruke den, for på svært kort tid etter at den er fuktet tørker den og blir hard, og er ikke i en slik tilstand at den kan brukes lenger. Denne sementen er veldig sterk og holder seg ofte god selv når veggene den er lagt på sprekker og brytes ned. --- Den er også fremragende og bedre enn alle andre ting til å lage bilder med, noe den brukes til i høy grad, og spesielt i Hellas, fordi den er så glatt og føyelig."

De gamle egypterne brukte mye gips til bygningsformål. Som Theofrastos sier her var mange bygninger dekket av gipsmørtel. Også pyramidene, som i begynnelsen var dekket av et tykt, velpolert gipslag som glitret blendende i det evigvarende solskinnet. Men jordskjelv har ristet av mesteparten og tyver har tatt resten, så i dag er det igjen bare en liten rest øverst på Kheops-pyramiden, den største av dem.

Med alabast forstår vi vanligvis en spesielt ren, gjennomskinnelig gipsform, men egyptisk alabast var ikke gips, den var i stedet en spesielt ren kalkspatt. Mange gravfunn inneholder tallrike gjenstander av slik kalkspattalabast, en spesielt vakker lampe ble funnet i Tut-Ankh-Amons grav.

Marmor er også kalkstein, og marmor av god kvalitet fantes på de greske øyene Paros og Delos og ble tidlig tatt i bruk som bygningsstein for spesielt prestisjefylte bygg, templer, palasser og liknende. Ettersom de greske byene handlet og kriget seg rikere bugnet de snart av hvite praktbygg som skinte i middelhavssola.

Som egypterne brukte også romerne mørtel til husene sine. Men på grunn av den rikelige forekomsten av kalkstein i Italia og også det mer fuktige klimaet foretrakk de å lage mørtel av kalkstein i stedet for gips, som tåler vann dårligere. For å lage mørtel brant de først kalksteinen, slik at karbondioksydet forsvant og det ble igjen kalsiumoksyd, også kjent som kalk, eller brent kalk. Ved muringen ble kalken lesket, d.v.s. tilsatt vann slik at det dannet seg kalsiumhydroksyd (lesket kalk), og hydroksydet opptok etterhvert karbondioksyd fra lufta slik at det krystalliserte ut kalkspattkrystaller som gjorde mørtelen hard.

Romerne eksperimerte mye med murekunsten, de brant kalkstein og leire og fikk sement, og de armerte sementen med grov sand for å lage betong, som kunne brukes som byggemateriale i seg selv uten at man trengte å hente naturstein å bygge med.

Abu Mansur Muffawaq skrev i Persia omtrent år 975 som den første om gipsbandasjer til bruk ved beinbrudd.

Den prøyssiske medisineren og kjemikeren Georg Ernst Stahl (1660-1734), som grunnla flogistonteorien (mer om dette under oksygen), uttalte tidlig på 1700-tallet at det som skjedde når man lesket kalk var at jord forbandt seg med vann til et salt. Men han mente også at jord ikke bare var ett element, det fantes flere jordarter, og hvis man lot dem forbinde seg med flogiston, f.eks. ved å varme dem opp alene eller sammen med kull eller liknende, ble de omdannet til hvert sitt metall.

Det var innlysende at kalk burde kunne omdannes til metall ved å tilføre flogiston, akkurat som andre jordarter, og det var mange som forsøkte, men uten å lykkes. Etterhvert som alkymien mer og mer vek plassen for den undersøkende kjemien kom det fram andre ideer om elementer og grunnstoffer. Noen fattet mistillit til flogistonteorien og mente at det var metallene som var grunnstoffene, at det var de som var en bestanddel av jordartene og ikke omvendt, siden jordartene veide mer enn metallene. Andre ting som heller ikke lot seg dele opp i sine bestanddeler ble også regnet som gode grunnstoffkandidater, f.eks. svovel og fosfor, og mange regnet også kalk blant dem, siden det ikke lot til å la seg gjøre å lage metall av den. Den franske kjemikeren Antoine Lavoisier, som revolusjonerte kjemien i 1789 og ga oss den moderne grunnstoffdefinisjonen, innlemmet også kalk i sin liste over grunnstoffer, men han uttrykte mistanke om at den også måtte ha et metall som basis liksom de andre jordartene, siden den også ellers hadde mye til felles med dem.

Lavoisier mente at kalken og enkelte andre jordarter, som f.eks. barytt og magnesia, hadde større affinitet til oksygen enn karbon, og derfor ikke kunne reduseres til metall med vanlige metoder. Nye metoder måtte til, og den korniske kjemikeren Humphry Davy var mannen for dem. Han grunnla elektrokjemien, og de spektakulære demonstrasjonene hans med alkalimetallene som han var den første til å fremstille i 1807 ved elektrolyse gikk som en sjokkbølge over den kjemiske verden og verden forøvrig, sirkusdirektørene satt i manesjene sine og skalv i buksene over konkurransen.

Inspirert av suksessen mente han at de alkaliske jordartene, deriblant kalk, måtte kunne la seg dekomponere til metall med elektrisitet akkurat som alkaliene. Men jordalkalimetallene lot seg ikke erobre så lett. Først prøvde han å sende strøm gjennom litt lesket kalk som han hadde dekket med nafta for å unngå øyeblikkelig oksydasjon, slik han hadde sett hos alkalimetallene. Det skjedde noen ubetydelige forandringer i kalken, men det dukket ikke opp noe metall. Siden prøvde han å bruke kalium som reduksjonsmiddel på kalk og de andre alkaliske jordartene ved å varme dem opp sammen i glassrør, men siden mengdene var små og glasset smeltet før han fikk antent blandingen ble resultatene skrøpelige. Kaliumet angrep både kalken og glasset, men det ble ikke dannet noe nytt metall. Til slutt prøvde han å blande den tørre kalken med et overskudd av pottaske of smelte dem sammen. Da han dekket blandingen med nafta og sendte en strøm igjennom fikk han snart se metallkuler stige opp og ta fyr, men da flammene døde ut var det ikke noe annet igjen enn den pottasken og kalken han hadde hatt i utgangspunktet.

Davy var skuffet og forarget over at kalken ikke lot seg betvinge til tross for langvarig beleiring, men han lot seg ikke avfeie med det første og fant snart en ny angrepsvinkel. Denne gangen blandet han kalk med kvikksølv(II)oksyd og fikk en liten mengde kalsiumamalgam etter elektrolysen. Han laget liknende legeringer av de andre jordalkalimetallene med kvikksølv og med sølv, tinn og bly, men aldri nok til at det ble mulig å isolere jordalkalimetallet.

Nå var det blitt mai 1808, og til sin skrekk og fortvilelse fikk han et brev fra den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius hvor det sto at Berzelius sammen med svenskekongens livlege Magnus Martin af Pontin hadde dekomponert kalk ved å blande det med kvikksølv og sende strøm gjennom blandingen. De hadde også gjort et vellykket
eksperiment med barium. Han skyndte seg ned på laboratoriet og hvilte ikke før han hadde en prosedyre som fungerte: Han fuktet kalken, blandet den med 1/3 så mye kvikksølvoksyd og plasserte blandingen på en platinaplate som var forbundet med den positive polen av et kraftig batteri. Deretter lagde han en liten grop i midten og helte en dråpe kvikksølv oppi. Han dyppet en platinatråd i kvikksølvet og forbandt den med den negative polen av batteriet. Resultatet var en klump amalgam som han oppvarmet til rødglød for å destillere av kvikksølvet, og når den var avkjølt kunne han for første gang se det sølvhvite kalsiumet.

Med kledelig beskjedenhet lot han Berzelius foreslå et navn på metallet i stedet for å kalle det limium etter mønster av navnene til alkalienes baser, sodium for soda og potassium for pottaske (potash). Derfor ble kalkens basis hetende calcium, etter latin calx 'kalk'. Vi bruker kalsium.

Davys kalsium var ikke særlig rent. Men det var ikke før i 1898 at den franske kjemikeren Ferdinand Frédéric Henri Moissan (1852-1907) klarte å lage et rent kalsium ved å redusere kalsiumjodid med natrium.

Calcium er laget etter latin calx 'kalkstein, kalk', visstnok et lån fra gresk khálix 'liten stein, grus, murstein, kalkstein, kalk', som trolig er i slekt med den indoeuropeiske roten *(s)kel- 'skjære'.

Fra *(s)kel- kommer også germansk *skelo:n 'være forskjellig, gjøre forskjell, være i strid med' og *skeljan 'skille', som ligger til grunn for norrønt skilja og norsk skille, og for urnordisk *skallan- 'skalle', norrønt skalli, norsk skalle.

Fra samme rot kommer germansk *skala-, *skalo:- 'skall', norsk skall, og *skela- 'atskillelse', norsk skjell (i uttrykket 'rett og skjell').

En partisippform av *(s)kel- er *skeltu-, med betydningen 'spaltet trestykke', germansk *skelðu-, norrønt skjo_`ldr 'skjold', norsk skjold 'skjold, flekk'.

En utvidelse av *(s)kel- er *skel(e)-p-, som sannsynligvis ligger til grunn for germansk *halbha- 'kløvet, delt, halv', norrønt halfr 'halv' og norsk halv.

En annen utvidelse av *(s)kel- er *sklei-p- 'kløyve', germansk *slifan, substantivert til *sleif- 'noe kløvd', norrønt *sleif 'sleiv', norsk sleiv.

En tredje utvidelse av *(s)kel- er *sklei-d- 'rive i stykker', germansk sli:tan, norrønt slíta, norsk slite med mange sammensetninger.

En fjerde utvidelse av *(s)kel- er *skel(e)-b-, som ligger til grunn for norrønt skalpr 'sverdskjede' som er lånt til engelsk som scalp 'hodebunn' og derfra tilbake til norsk som skalp.

En femte utvidelse av *(s)kel- er *kol-nu- 'bakke, haug', germansk *hallu-, som ble avledet til *halljo:n 'flat stein', norrønt hella, norsk helle, som også er brukt i helleristning m.m.

En sjette utvidelse av *(s)kel- er *k(o)l-tó- 'kjøtt', germansk *hulða-, norrønt hold, som også brukes i moderne norsk i sammensetningen 'i godt hold' og noen få andre uttrykk.

En sjuende utvidelse av *(s)kel- er *sk(o)l-dhra: 'skulderblad brukt som plog eller graveredskap', middelnedertysk schulder(e) 'skulder', lånt til norsk som skulder.

Fra *ske:l-, et forlengelsestrinn av roten *(s)kel-, kommer germansk *ske:lo:-, norrønt skál 'drikkeskål, vekt', norsk skål.

Til roten *(s)kel- hører også *skol-dha-, som ligger til grunn for gammelhøytysk scalta 'skubbestang, båtshake', verbalisert til scaltan 'støte', middelhøytysk schalten 'støte, skubbe, sette i bevegelse (spesielt om skip)', i moderne tysk bare i uttrykket schalten und walten, som er lånt gjennom dansk til norsk skalte og valte.

Latin calx ble lånt gjennom middelnedertysk kalk til dansk og norsk kalk.

GEOLOGI
Kalsium er en av jordskorpens hovedbestanddeler, og ligger med 4,15 % helt oppe på en 5.-plass blant de hyppigste grunnstoffene i den faste, øvre skorpen med bare oksygen, silisium, aluminium og jern foran seg. Av sjøvann utgjør kalsium 0,0412 vektprosent eller 1,18 % av alt som ikke er hydrogen og oksygen, og ligger der på 6.-plass. Av universet som helhet utgjør det totalt 0,0068 % av massen eller 0,41 % av alt som ikke er hydrogen eller helium, og ligger med dette på en 13.-plass.

På grunn av de doble fylte nukleonskallene ved protontall 20 og nøytronallene 20 og 28 stabiliseres kalsium ved grunnstoffdannelsen i forhold til de andre grunnstoffene i samme del av det periodiske systemet og er derfor litt hyppigere i universet enn atomnummeret 20 tilsier. På Jorda fører aktiviteten til alle organismene som utnytter kalsium til skall og strukturbygging til at kalsium bindes i mektige sedimenter som skyver hyppigheten av kalsium enda høyere oppover.

Kalsium regnes (1977) som en hovedkomponent av hele 637 forskjellige mineraler. Et stort flertall er silikater med 293 mineraler. Ellers er det 89 fosfater, 60 karbonater, 48 borater, 39 arsenater, 31 sulfater, 69 enkle og doble oksyder med niob, tantal, vanadium, uran, aluminium og en rekke andre metaller, 12 fluorider, 11 hydroksyder, 9 klorider, 5 molybdater, 4 vanadater, 3 jodater, 2 oksalater, 2 sulfider, 2 wolframater, 2 kromater, 1 nitrat, 1 acetat, 1 citrat og 1 tantalat. Summen overstiger 637 fordi mange mineraler har mer enn ett anion. Underordnede anioner som interstitielt hydroksyd, fluorid m.m. er ikke regnet med her. Borosilikater og aluminosilikater regnes under silikater.

Foruten oksygen (631) og hydrogen (463) forekommer kalsium hyppigst sammen med silisium med 293 mineraler, deretter følger aluminium med 178, natrium med 166, jern med 117, magnesium med 108, fosfor med 90, fluor med 85, mangan med 82, karbon med 74, bor med 69, titan med 67, kalium med 66, uran med 49, cerium med 48, svovel og arsen med 43, klor og yttrium med 35, niob med 32, vanadium og bly med 26, strontium med 24, barium med 23, zirkonium med 22, thorium med 20, beryllium med 19, kobber med 17, tantal med 16, sink og lantan med 12, litium med 9, tinn og antimon med 7, molybden med 5, krom og vismut med 4, wolfram og jod med 3, nikkel, nitrogen, kobolt og tellur med 2 og germanium og sølv med 1 hver.

Kalsium er et typisk litofilt grunnstoff som påtreffes oftest i oksydmineraler og unngår sulfidtypen. Det har en påtakelig forkjærlighet for metallene i gruppe 3 (særlig uran), 4 og 5, mens det unngår de edle, siderofile og chalkofile grunnstoffene i gruppene 8-12. Kalsiumionet er omtrent like stort som natriumionet, og disse ionene kan forekomme på samme krystallografiske posisjon i mineraler hvis ladningsforholdene tillater det. Kalsium spiller en stor rolle i mange geokjemiske prosesser og forekommer hyppig i mange slags bergarter og i saltavleiringer. Særlig stor betydning har kalksedimentene som har vært bygd opp i mektige lag av organismer i havet siden Jordas oldtid.

Kalsium som kommer opp som eruptiver fra Jordas indre i et magma finner oftest veien til krystaller av feltspatmineralet plagioklas, pyroksenmineralet augitt eller amfibolmineralet hornblende, men mange andre pyroksener og amfiboler med kalsiuminnhold er vanlige i eruptive bergarter. Karbonat- og fosfatmagma forekommer i sjeldne tilfeller, og kan være rike på kalsium. Kommer eruptivene helt opp til overflaten utsettes de for vær og vind og forvitrer med tid og stunder til forskjellige forvitringsmineraler. Kalsiumionene løses i vann og føres ut til havet gjennom elvene eller avleires i hulrom i undergrunnen, gjerne som karbonat etter reaksjon med karbondioksyd i lufta eller fra andre kilder. Organismer som lever i havet har i over 500 millioner år brukt kalsiumionene i vannet til å bygge seg skall eller indre skjelett til beskyttelse og strukturstøtte og andre formål hvor mineralske utfellinger gir fortrinn. Slike utfellinger av kalsiumkarbonat eller kalsiumfosfat synker til bunns når organismene dør og kan gi opphav til kilometertykke sedimentlag av kalkstein og apatitt. Saltleier med gips, anhydritt og liknende mineraler kan dannes ved inntørking av havarmer. Nede i dypet kan bergartene bli utsatt for omdanning eller metamorfose ved trykk- og/eller varmepåvirkning eller kjemisk påvirkning. Kalkstein kan bli til marmor, eller f.eks. til flusspatt ved innvirkning av fluordamper.

De vanligste kalsiummineralene er:

Kalkspat eller kalsitt, CaCO₃, som de siste 600 millioner årene på grunn av havdyrenes virksomhet har blitt et av de mest utbredte mineralene. Den er i ren tilstand fargeløs eller hvit, noen ganger farget av urenheter. Hardheten er 3, tettheten 2,71 g/cm³. Kjennetegnet ved at den bruser i kald, fortynnet syre. Krystalliserer trigonalt, gjerne med tvillingkrystaller. "Spikerhode" og "hundetann" er vanlige formvarianter. Ofte i mer eller mindre finkornete masser. Kalkspatt er kjent for sin dobbeltbrytning som ble årsak til oppdagelsen av det polariserte lyset. Legger du en krystall oppå en blyantstrek ser du to bilder av streken gjennom krystallen. Islandsk dobbeltspat er en spesielt klar og gjennomsiktig kalkspatt. Kalkspat finnes i noen vulkanske bergarter og i noen omvandlede basalter, men overveiende i sedimenter. Løses i surt vann og settes ofte av i sprekker i fjellet som vannet har rent igjennom eller i dryppsteinshuler, en prosess som akselereres med den surere nedbøren i våre tider.

Kalkstein er en bergart som i det vesentlige består av kalkspatt. Den er utbredt over store deler av verden, dominerer mange steder i dette landet og avleverer ioner til vannet som gjør det hardt. Rundt varme kilder avsettes ofte mye kalkstein i mange former, bl.a. som travertin, som har vært brukt som bygningsstein.

Kritt er en særskilt kalkstein som ble dannet etter masseutryddelsen av plankton samtidig med dinosaurene for 65 millioner år siden. De sank i hopetall ned på bunnen og dannet krittavleiringer som ga perioden sitt navn og deg noe å skjelve på hånden med når du går til tavla. Kritt inneholder også gjerne noe kvarts etter kiselalger som sank sammen med alle kalkskallene, og dette er ofte skilt ut som flintknoller i krittet.

Kalkstein som er utsatt for høyere temperatur eller trykk omkrystalliseres til marmor, som er mye brukt til bygningsstein, men lider under de moderne nedbørsforhold. Også dolomitt kan danne marmor, mange marmorer inneholder en blanding av kalkspatt- og dolomittkrystaller. Marmor er ofte hvit, med årer av mørkere materiale, men også rød, grønn, grå og svart marmor er høyt verdsatt. Marmor fra Paros i Egeerhavet rangeres spesielt høyt p.g.a. sin gjennomskinnelighet, selv i 3,5 cm tykke lag skinner lys igjennom. Men også en del av den norske nordlandsmarmoren har samme kvalitet. Det største feltet er på Fauskeeidet i Salta, hvor mye marmor har blitt drevet. Også i Nordtrøndelag finnes flere betydelige forekomster. Marmoren på Gjellebekk i Lier ved Drammen ble brutt på 1700-tallet og forefinnes i Marmorkirken i København, men er av dårlig kvalitet.

Kleberstein er en annen bergart som ofte kan inneholde kalkspatt eller andre kalsium- og magnesiumkarbonater.

Aragonitt har samme sammensetning som kalkspatt, men krystallisesrer rombisk, ofte som pseudoheksagonale tvillingkrystaller. Hardhet 3,5, tetthet 2,94 g/cm³. Den er hvit til glassklar i fargen og fluorescerer i elektron- og røntgenstråler og i ultrafiolett lys. Viser også termoluminiscens, d.v.s. at den avgir lysfenomener ved oppvarming. Forekommer i leier sammen med gips, men også avleiret i sprekker og hulrom i basalter og bygges opp som istapper i dryppsteinshuler, hvor de hengende aragonittappene kalles stalaktitter, mens tappene som bygges opp fra gulvet der hvor kalkvanndråpene treffer kalles stalagmitter. (For å huske definisjonene kan det være lurt å merke seg at ordet stalaktitt inneholder k, som tak, mens stalagmitt inneholder g, som gulv.) Ofte kan stalaktittene og stalagmittene møtes, og de underligste formasjoner kan oppstå, dryppstein kan være et av naturens mest storslagne kunstverk. Små aragonittkrystaller finnes i perler, mange sjødyr feller ut aragonitt i skallet i stedet for kalkspatt, og det avleires derfor mye aragonitt i sedimenter, men det går med tiden over til den mer stabile kalkspatten. Aragonitt felles fra varme kilder i stedet for kalkspatt og finnes i avleiringer rundt kildene. Den finnes en rekke steder i Norge, bl.a. Elsjøområdet mellom Grubelien og Dalstjern i Oslofeltet hvor det er fylt i sprekker i bergarten hornfels, og i Konnerudgruvene ved Drammen, hvor den forekommer som pene, små strålebunter.

Dolomitt er et magnesium-kalsium-karbonat (Ca,Mg)CO₃, som forekommer i fargeløse til hvite, trigonale krystaller, ofte i rombeform, gjerne med tvillingdannelse, eller i kornete eller tilsynelatende strukturløse masser. Urenheter gjør fargen ofte grå, grønnlig, gul, rosa eller brun. Hardhet 3,5-4, tetthet 2,85 g/cm³, matt glassglans. Bruser ikke med kald, fortynnet syre slik som kalkspatten, men gjør det når syren blir oppvarmet. Fluorescens i ultrafiolett lys. Viser også triboluminescens, d.v.s. lysvirkninger ved gnidning. Vanlig i lett omvandlede kalksedimenter, bl.a. i store mengder i fjellmassivet Dolomittene i de sveitsiske alper, hvor de sannsynligvis er ansvarlig for det ioneinnholdet som gir Davos-isen den berømte glien. I Norge i store mengder i den nordlandske dolomittmarmoren i Salten og Rena. Det er utstrakte felter av tett, hvit dolomitt i Porsanger. Dolomitt kan inneholde jern og danner overgangsfaser til ankeritt, ofte assosiert til malmmineraler.

Parisitt, (Ce,La)₂Ca(CO₃)₃F₂, er sjeldent mineral med ravaktig til matt glans som kan være hvitt, beige, rosa eller gulbrunt til honninggult, krystalliserer i gjennomsiktige, heksagonale krystaller og har hardhet 4-4,5, tetthet 4,3 g/cm3 og avsetter en blek, gulhvit strek. Store krystaller finnes i Hundholm-pegmatitten i Tysfjord, Nordland. Også kjent fra Kragerø, Sulitjelma og Kongsberg.

Ankeritt, Ca(Fe,Mg,Mn)(CO₃)₂, er trigonalt og gult til brunt i fargen, hardhet 3-4, glass- til perleglans, ofte gjennomskinnelig, har hvit strek og tetthet 3,0 g/cm³. Krystalleriserer i avrundede romboedre, men forekommer ofte i kompakte eller kornete masser. Finnes bl.a. i ankerittbåndet jernmalm i Håfjellsmulden i Nordland, Bleker gullgruve i Telemark og som bergartsdannende mineral i raudhaugitt i Fen i Telemark.

De bergartsdannende fasene i feltspatgruppen er albitt, NaAlSi₃O₈, mikroklin, KAlSi₃O₈ og anortitt CaAl₂Si₂O₈. Men disse opptrer alltid i blandinger. Det er to hovedvarianter, en alkalifeltspat som er en blanding av Na- og K-feltspat og en plagioklas som er en blanding av Na- og Ca-feltspat. Krystallstrukturen i alkalifeltspat er monoklin vanligvis, men hvis de små natriumionene dominerer er den triklin. Plagioklas er alltid triklin, siden kalsiumionene også er små. Na- og Ca-feltspatene i plagioklas er blandbare i alle forhold unntatt de mest natriumrike.

Feltspat utvinnes mange steder i Norge, spesielt fra pegmatitt i Østfold, langs Sørlandet, i Setesdalen og i Tysfjordområdet.

Plagioklas, (Na,Ca)(Si,Al)AlSi₂O₈, inndeles etter natrium-kalsiuminnholdet i albitt (opptil 10 % CaAl₂Si₂O₈), oligoklas (10-30 % CaAl₂Si₂O₈), andesin (30-50 % CaAl₂Si₂O₈), labrador (50-70 % CaAl₂Si₂O₈), bytownitt (70-90 % CaAl₂Si₂O₈) og anortitt (opptil 10 % NaAlSi₃O₈). Anortitt opptrer i kontaktmetamorfe kalksteiner (marmor). Midtstadiene i forskjellige eruptiver, bytownitt og labrador er typisk for gabbro og liknende bergarter, andesin i dioritt, oligoklas i monzonitt, granodioritt og noen granitter, mens albitt finnes i natriumrike granitter og syenitter. Fordelingen er omtrent den samme i de tilsvarende dagbergartene. De basiske er rike på Ca, de sure på Na. I svakt metamorfe bergarter er albittrik plagioklas dominerende, mens kalsiuminnholdet har en tendens til å øke med metamorfosegraden. Anortositt, som finnes i store leier omkring Egersund er nesten ren plagioklas.

Plagioklas krystalliserer triklint og fargen varierer fra hvit til grå, av og til brun og rødlig. Hardhet 6, tetthet 2,62-2,76 g/cm³, hvit strek, glassglans. To gode spalteflater som står nesten loddrett på hverandre (87°, plagioklas betyr skjevtspaltende) Danner svært ofte polysyntetiske tvillinger. De enkelte krystallene har form av tynne plater som ligger rotert 180° i forhold til hverandre. På grunn av den skjeve vinkelen mellom spalteplanene blir det et lite hakk mellom hver krystall, som kan ses som fine parallelle linjer også med det blotte øyet og brukes til å identifisere plagioklas. Albitt og oligoklas kan være konsentrert i pegmatittganger. Aventurinfeltspat er en smykkesteinskvalitet av albitt eller oligoklas med en mengde innvokste små partikler av jernoksyd som får lyset til å spille i rødliggule ildliknende farger. Den kalles også solstein eller månestein.

Slawsonitt er en anortitt med betydelig innhold av strontium.

Maskelynitt er en form av plagioklas som er dannet ved sjokkbølgene etter meteorittnedslag som et amorft glass. Beskrevet først i 1883 og var et mysterium inntil romalderen. Funnet i mange av måneprøvene etter Apollo-ferdene.

Skapolitt er en mineralgruppe av variabel sammensetning som består av en blanding av meionitt, 3CaAl₂Si₂O₈.CaCO₃, og marialitt 3NaAlSi₃O₈.NaCl i forskjellige forhold i innbyrdes fast løsning i hverandre. Forekommer i kontaktmetamorfe kalksteiner og kan noen steder erstatte plagioklas i skifer og gneis. Kjemisk er den meget nært beslektet med plagioklasfeltspat og likner den i hardhet og farge, men krystalliserer tetragonalt, ofte i lange, stavformede firkantprismer. Temmelig vanlig, utbredt i kontaktsonene i Oslofeltet og i kalkstein på sørlandet.

Lasuritt, lazuritt, lapis lazuli (Na,Ca)_7-8(Al,Si)₁₂(O,S)₂₄[SO₄,Cl₂,(OH)₂], et vakkert mørkeblått, kubisk mineral i sodalittgruppen som forekommer særlig som kontaktmineral i kalkstein, flere steder i sentral-Asia og i en mindre forekomst ved Vesuv. Siden oldtiden brukt til smykker, vaser og andre pyntegjenstander. Har vært brukt som malerfarge under navnet naturlig ultramarin.

Hauyn, (Na,Ca)_4-8(Al₆Si₆)O₂₄(SO₄,S)_1-2, et kubisk, hvitt eller blålig mineral av sodalittgruppen som forekommer i enkelte lavabergarter.

Cancrinitt, kankrinitt, (Na,Ca,K,Mg)₁₂(Si,Al)_16-18O_32-36(Cl,SO₄,CO₃)₄.0-1H₂O, hvit, heksagonal feltspatoid som i Norge er funnet ved Langesundsfjorden, ved Ulefoss og på øya Seiland i Finnmark.

Lawsonitt, CaAl₂Si₂O₇(OH)₂, er et rombisk mineral.

Apofyllitt, KCa₄Si₈O₂₀(F,OH).8H₂O, er et tetragonalt zeolittmineral som krystalliserer ofte i vakre hvite krystaller med perleglans på sprekker og hulrom i lavaer og andre bergarter. Funnet i Norge i kontaktsonene i Oslofeltet, i Kongsberg sølvgruver, Sulitjelma og andre steder.

Chabazitt, chabasitt, CaAl₂Si₄O₁₂.6H₂O, er et trigonalt zeolittmineral som er funnet på kalksteinsforekomster ved Arendal.

Brewsteritt, (Sr,Ba,Ca)Al₂Si₆O₁₆.5H₂O, er et monoklint zeolittmineral.

Gmelinitt, (Na₂,Ca)(Al₂Si₄)O₁₂.6H₂O, er et heksagonalt, kjøttrødt zeolittmineral.

Heulanditt, (Na,Ca)_4-6Al₆(Al,Si)₄Si₂₆O₇₂.24H₂O, et monoklint zeolittmineral.

Laumontitt, Ca(Al₂Si₄)O₁₂.4H₂O, er et monoklit zeolittmineral som opptrer som det mest karakteristiske mineralet ved den svakeste graden av metamorfose sammen med primære sedimentmineraler som kloritt og illitt.

Phillipsitt, (K₂,Na₂,Ca)(Al₂Si₄)O₁₂.4-5H₂O, monoklin zeolitt som bl.a. dannes på havbunnen.

Stilbitt eller desmin, NaCa₂Al₅Si₁₃O₃₆.4H₂O, en monoklin zeolitt.

Prehnitt, Ca₂Al₂Si₃O₁₀(OH)₂, er et rombisk, blekgrønt, ofte fibrig mineral som finnes i hulrom i noen bergarter, ofte sammen med zeolitter.

Margaritt, CaAl₂Al₂Si₂O₁₀(OH)₂, er den eneste kalsiumglimmeren.

Ikke mange leirmineraler inneholder kalsium, men saponitt, eller såpestein, (Ca,Na₂)(Mg,Fe)₁₈(Si,Al)₂₄O₆₀(OH)₁₂.24H₂O, er et monoklint leirmineral av montmorillonittgruppen.

Beidellitt, (Na₂,Ca)Al₁₂(Al,Si)₂₄O₆₀(OH)₁₂.nH₂O, monoklint leirmineral av montmorillonittgruppen som i Norge er funnet i strøket Lyngdal-Lista og på Karmøya.

Pyroksenmineralet augitt, (Ca,Na)(Mg,Fe,Al,Ti)(Si,Al)₂O₆, er et av de mest utbredte mineralene på Jorda, det vanligste mineralet i basiske eruptiver, spesielt basalt, gabbro, diabas og andesitt. Monokline, mørkegrønne til svarte, kortprismatiske krystaller, ofte med sekskantet tverrsnitt. Hardhet 6, tetthet 3,25-3,55 g/cm³ etter jerninnholdet, hvit til grå strek, glassglans. To gode spalteflater med 90 graders spaltevinkel.

Diopsid, CaMgSi₂O₆, er en monoklin pyroksen med hardhet 6, tetthet 3,25 g/cm³, hvit til grå strek, glassglans og mørkegrønn farge.

Hedenbergitt, CaFeSi₂O₆, er en monoklin, svart pyroksen med hardhet 6, tetthet 3,55 g/cm³, hvit til grå strek. Diopsid og hedenbergitt opptrer i kalsium-magnesiumrike metamorfe bergarter av middels til høy metamorfosegrad, f.eks. hornfels, kalksilikatgneiser, dolomittmarmor. Johannsenitt er en variant med manganinnhold.

Babingtonitt, Ca₂(Fe^II,Mn)Fe^IIISi₅O₁₄(OH), et pyroksenliknende triklint mineral som er funnet på en skarnforekomst ved Arendal.

Hornblende, (Ca,Na)_2-3(Mg,Fe^II,Fe^III,Al)₅(Al,Si)₈O₂₂(OH)₂, er et av de viktigste bergartsdannende mineralene som er særlig vanlig i basiske metamorfe bergarter med middels høy metamorfosegrad som hornblendeskifer og amfibolitt. Finnes også i eruptive dypbergarter som dioritt og syenitt. Basalt kan inneholde titanrik hornblende. Krystalliserer monoklint i mørkegrønne, mørkebrune til svarte, langstrakte prismatiske krystaller, noen ganger med sekskantet tverrsnitt, oftest i uregelmessige korn og masser av spaltede krystaller. Hardhet 6, tetthet 3,0-3,4 g/cm³ etter jerninnholdet, hvit til grå strek, glassglans. To gode spalteflater i 60 og 120 graders vinkel.

Aktinolitt, Ca₂(Mg,Fe)₅Si₈O₂₂(OH)₂, er en av de vanligste amfibolene. Den krystalliserer monoklint, oftest i bunter av lange, nesten nålformede krystaller som ofte er ordnet i en rosett, derav navnet som betyr strålestein. Vanlig i svakt og middels sterkt metamorde bergarter, spesielt dolomittmarmor. Hardhet 6, tetthet 2,98-3,85 g/cm³ etter jerninnholdet. Magnesiumrike varianter som kalles tremolitt er fargeløse til blekgrønne, mens de mer jernrike er rent grønne. Den har hvit strek og glassaktig glans. To gode spalteflater i 60 og 120 graders vinkel. Nefritt er en tyngre smykkesteinvariant.

Barkevikitt, (Na,K)Ca₂(Fe,Mg,Ti)₅(Al,Si)₈O₂₂(OH)₂, monoklin alkaliamfibol, ikke en av de vanligste. Oppdaget ved Barkevika ved Langesund i 1887. Den er vanligvis svart til litt blålig i fargen. Kan opptre i basalt i stedet for eller sammen med hornblende hvis magmaen er kaliumrik.

Pargasitt, NaCaMg₄Al(Al,Si)₈O₂₂(OH)₂, nok en monoklin alkaliamfibol.

Danburitt, CaB₂Si₂O₈, er et sjeldent, topasliknende, gulaktig eller fargeløst mineral som finnes i granittiske bergarter, i pegmatitt og på hydrotermalganger i Alpene (St.Gotthard).

Eudialytt, Na₄(Ca,Ce,Fe)₂ZrSi₆O₁₇(OH,Cl)₂, er et trigonalt, rødt til brunt mineral som er bergartsdannende i nefelinsyenitt, f.eks. på Grønland, Kolahalvøya, Seiland i Finnmark. Hardhet ca. 5,5. En brun niobholdig variant som kalles eukolitt ble oppdaget i Barkevika i Langesundsfjorden.

Rhodonitt, (Mn,Fe,Ca,Mg)SiO₃, er et triklint, rosenrødt til brunrødt mineral med perlemorsglans som finnes på mangan- og jernforekomster. Sjeldent i Norge, men funnet på Klodeberg ved Arendal og Grua i Hadeland.

Wollastonitt, CaSiO₃, er et triklint, fargeløst eller lysfarget, oftest fibrig mineral som er forholdsvis alminnelig i Oslofeltet, i Velfjord, Nordland og i Øksfjord, Finnmark.

Epidot, Ca₂(Al,Fe)₃Si₃O₁₂(OH), eller pistacitt, er som regel det viktigste kalsiumsilikatet i svakt og middels metamorfe bergarter som fyllitt, glimmerskifer, grønnskifer, grønnstein og har stor utbredelse. Forekommer også ved omdanning av marmor, basalt (hvor det dannes av plagioklas) og pegmatitter. Finnes som monokline, langprismatiske krystaller, men også nålformet, massiv eller som tette klumper av ytterst små fiberaktige krystaller. Hardhet 7, tetthet 3,3 til 3,6 med økende jerninnhold, hvit og gråhvit strek, glassglans. Et godt spalteplan langs lengdeaksen. Den karakteristiske epidotfargen er mosegrønn, men Al-rike varianter (ren Al-epidot kalles klinozoisitt) er blekgrønne til grå og Fe-rike nesten svarte. Zoisitt er en rombisk variant av klinozoisitt. Thulitt er en smykkesteinsvariant av zoisitt som inneholder mangan og er lyserød, først beskrevet fra Sauland i Telemark i 1823. Store epidotkrystaller finnes i skarnforekomstene ved Arendal og i Oslofeltet (Modum).

Piemontitt, Ca₂(Al,Mn,Fe)₃Si₃O₁₂(OH), er en manganholdig, purpuraktig rød epidot som er funnet på Notodden og i Sauland i Telemark.

Allanitt, (Ce,Ca,Y)₂(Al,Fe)₄(SiO₄)₃(OH), er et svart, monoklint mineral i epidotgruppen som har et ganske høyt uraninnhold.

Pumpellyitt, Ca₂MgAl₂(SiO₄)(Si₂O₇)(OH)₂.H₂O, et monoklint, blågrønt mineral som likner epidot, Ca₂(Al,Fe)₃Si₃O₁₂(OH), som det ofte forekommer sammen med.

Vesuvian eller idokras, Ca₁₀Mg₂Al₄(SiO₄)₅(Si₂O₇)₂(OH)₄, forekommer som tetragonale, røde, brune og grønne, kvadratiske, ofte nesten sylindriske krystaller med mange søyleflater, ofte i kontaktmetamorfe kalkrike sedimenter eller i pegmatitt. Hardhet 6,5, tetthet 3,3-3,4 g/cm³. Kjent fra Hamrefjell i Eiker og Myrseter ved Drammen. Store krystaller er funnet i Eg ved Kristiansand. Forekomster ved Arendal, på Røstøy ved Hitra, Signaldalen i indre Troms og i pegmatitt på Seiland i Finnmark. Varianten cyprin er funnet sammen med thulitt i Sauland i Telemark og med flusspatt på Strømsheia i Setesdalen. Vakre grønne og brune krystaller er kjent fra Vesuv. Gjennomsiktige grønne krystaller brukes som smykkestein.

Hiortdahlitt, (Ca,Na)₃ZrSi₂O₇(O,OH,F)₂, et gult, triklint, sjeldent mineral som ble oppdaget i 1888 i nefelinsyenittpegmatitt på Arøy i Langesundfjorden.

Låvenitt, (Na,Ca)₃ZrSi₂O₇(O,OH,F)₂, er et gult, monoklint, sjeldent mineral som forekonner i nefelinsyenittpegmatitter på øyene i Langesundsfjorden og ble oppdaget på øya Låven i 1890.

Uranofan, Ca(UO₂)Si₂O₇.6H₂O, gult, monoklint mineral.

Melilitt, (Na,Ca)₂(Mg,Al)(Si,Al)₂O₇, et grått til brunt tetragonalt mineral som forekommer i eruptive bergarter.

Leukofan, (Na,Ca)₂Si₂(O,OH,F)₇, rombisk mineral som ble oppdaget ved Langesundsfjorden i 1840.

Melinofan, melifanitt, (Na,Ca)₂Be(Si,Al)₂(O,OH,F)₇, et tetragonalt mineral som ble oppdaget i pegmatitt fra Langesundsfjorden i 1852.

Homilitt, Ca₂(Fe,Mg)B₂Si₂O₁₀, et sjeldent mineral som krystalliserer monoklint og ble oppdaget i pegmatitt ved Langesundsfjorden 1876. En variant, cerhomilitt med sjeldne jordmetaller finnes samme sted.

Melanoceritt, (Ce,Ca)₅(Si,B)₃O₁₂(OH,F).nH₂O, er et heksagonalt mineral som ble oppdaget i pegmatitt fra Langesundsfjorden i 1887.

Ceritt, (Ce,Ca)₉(Mg,Fe)Si₇(O,OH,F)₂₈, er et trigonalt mineral med sjeldne jordmetaller.

Andraditt, Ca₃Fe₂Si₃O₁₂, dannes ved kontaktmetamorfose av urein kalkstein, ofte forbundet med tilførsel av jernrike vannløsninger. Finnes i marmor og ofte sammen med jernmalm i kontaktforekomster. I stedet for jern kan det være blandet inn aluminium og noe titan, og fargen er gulgrønn, grønn, brungrønn til svart med stigende jerninnhold. Krystalliserer som andre granater kubisk. Hardhet 7-7,5, tetthet 3,6 til 4,3 g/cm³, glassaktig glans.

Grossular, Ca₃Al₂Si₃O₁₂, dannes ved kontakt- eller regionalmetamorfose av urein kalkstein. Hvit i rein tilstand, ellers gul, lysegrønn eller lysebrun. Danner blandefaser med andraditt. En mørk smaragdgrønn, kromholdig variant av grossular er uvarovitt, Ca₃Cr₂Si₃O₁₂. Ellers typiske granategenskaper.

Vanadiumgranaten er goldmanitt, Ca₃(V,Al,Fe)₂Si₃O₁₂, titangranaten schorlomitt, Ca₃(Fe,Ti)₂(Si,Ti)₃O₁₂, mens kizeyitt foruten titan også inneholder zirkonium, Ca₃(Zr,Ti)₂(Al,Si)₃O₁₂.

Karyoceritt, (Ce,Ca,Th)₅(Si,B)₃O₁₂(OH,F).nH₂O, et heksagonalt, sjeldent mineral som ble oppdaget ved Langesundsfjorden 1890.

Mosandritt eller johnstrupitt, (Na,Ca,Ce)₃Ti(SiO₄)₂F, sjeldent, triklint mineral som ble oppdaget i pegmatitt fra Langesundsfjorden i 1841.

Rosenbuschitt, (Ca,Na)₃(Zr,Ti)Si₂O₈F, sjeldent, triklint, gulgrått mineral som ble oppdaget i nefelinsyenittpegmatitt fra Langesundsfjorden i 1887.

Wöhleritt, NaCa₂(Zr,Nb)Si₂O₈(O,OH,F), et honninggult, monoklint mineral som ble oppdaget i en norsk mineralprøve i 1843. Forekommer i Langesundsfjord-området sammen med mineralene låvenitt, hiorthdahlitt og rosenbuschitt, som har liknende sammensetning.

Kainositt, Ca₂(Ce,Y)₂Si₄O₁₂(CO₃).H₂O, er et rombisk, gulbrunt, gjennomsiktig eller gjennomskinnelig mineral med glassglans og hardhet 5-6 og tetthet 3,4-3,6 g/cm³. Beskrevet første gang fra Hidra ved sørlandskysten og også kjent fra Kragerø, Krøderen og Tysfjord.

Titanitt, CaTiSiO₅, et monoklint, gult til brunt mineral med sterk glans, hardhet 5 og tetthet 3,5 g/cm³. Meget utbredt, finnes i små mengder nesten i alle granitter og en hel del andre bergarter, ofte i vakre, små, skarpkantede og spisse krystaller. Større krystaller finnes på pegmatittganger, men da ofte som varianten keilhauitt. På Kola finnes en ren titanittbergart sammen med apatittleier.

Keilhauitt eller yttrotitanitt, (Ca,Ti,Y)SiO₅, er en variant av titanitt. Et monoklint mineral som ble oppdaget i arendalstrakten 1844 og finnes på granittpegmatitter flere steder i Norge.

Datolitt, CaHBSiO₅, er et monoklint, fargeløst, grønnlig eller gulaktig mineral på hydrotermalganger, f.eks. i Kongsberg gruver. Oppdaget i Nødebro ved Arendal i 1805.

Apatitt, Ca₅(PO₄)₃(OH,F,Cl), er det alminneligste fosfatmineralet, og det eneste som utvinnes for fosforets skyld. Det er et heksagonalt mineral som kan opptre i alle regnbuens farger. Tettheten er noe lavere enn for feltspat, 3,2 g/cm³. Det finnes i små mengder så å si i alle eruptivbergarter og de fleste metamorfe, og er en hovedbestanddel i noen sedimentære bergarter, fosforittene. I apatitten forekommer hydroksyl, fluor og klor om hverandre, men forholdsvis rene varianter kalles h.h.v. hydroksyl-, fluor- og klorapatitt. Kolahalvøya har de største apatittleiene i verden, og de største gruvene ligger nær byen Kirovsk. Har vært brutt flere steder i sør-Norge, særlig ved Ødegården i Bamble. Apatitt inneholder gjerne betydelige mengder sjeldne jordarter, som også utvinnes fra den. Odontolitt eller tann-turkis er fossile tenner eller bein som har oppstått ved at beinvevet er erstattet av mineralutfellinger i fosfatrike strøk, vanligvis apatitt farget av jernfosfat.

Dahllitt, Ca₅(PO₄,CO₃)₃(OH), er en karbonatholdig apatitt som ble oppdaget i 1888 i apatittforekomsten i Bamble og oppkalt etter den norske geologen Tellef Dahll.

Triplitt, (Mn,Fe,Mg,Ca)₂PO₄(F,OH), er et brunt til svart eller rødlig monoklint mineral med fett- til ravglans, tetthet 3,44-3,9 g/cm³ og hardhet 5 som er kjent fra en rekke fosforrike pegmatittganger, i Norge i Iveland.

Autunitt eller uranglimmer, Ca(UO₂)₂(PO₄)₂× 10-12H₂O, er et gult til blekgrønt mineral med tetthet 3,1 til 3,2 g/cm³ og hardhet 2-2,5 som krystalliserer i rombiske tavler og kan finnes som forvitringsmineral på uranforekomster.

Glauberitt, Na₂Ca(SO₄)₂, er et monoklint mineral som opptrer samen med steinsalt, anhydritt o.l. i saltleier.

Gips, CaSO₄.2H₂O, er et monoklint mineral som er hvitt, fargeløst eller med svake farger. Lett spaltbart i én retning, bøyelig i tynne blad. Silkeglans i varianter med fintrådet struktur. Tetthet 2,3 g/cm³, liten hardhet, kan ripes med neglen. En finkornet til tett variant kalles asbest. Forekommer i små mengder på sprekker i mange slags bergarter, f.eks. i alunskiferne i Oslofeltet. Store mengder i saltavleiringer fra fordampning av havbukter. Dannes også ved vulkanske ettervirkninger, f.eks. i varme kilder, store mengder på Island. På Svalbard finnes tykke lag i karbonformasjonen.

Anhydritt, CaSO₄, er et hvitt eller gjennomsiktig mineral med liten hardhet (3-3,5) som ofte finnes sammen med gips eller steinsalt som avsetninger fra et fordampet havområde. Hvis det blir utsatt for vann kan det suge opp vannet og bli til gips. Dermed øker volumet og det har skjedd at mektige anhydrittleier som har blitt gravd fram i dagen og utsatt for vær og vind har svelt opp og ført til landheving eller regulære jordskjelv.

Det monokline bloeditt eller astrakhanitt, Na₂Ca(SO₄)₂.4H₂O, er et annet natriumsulfatmineral som opptrer i saltleier.

Det samme gjelder det heksagonale mineralet glaseritt eller afthitalitt, (K,Na)₃Na(SO₄)₂.

Polyhalitt, K₂Ca₂Mg(SO₄)₄.2H₂O, triklint mineral som forekommer i saltleier.

Lavendulan, NaCaCu₅(AsO₄)₄Cl.5H₂O, en rombisk krystalliserende, blågrønn halvedelstein.

Colemanitt, Ca₂B₆O₁₁.5H₂O, er et monoklint mineral som finnes i større mengder ved San Bernardino i California i USA.

Ulexitt, NaCaB₅O₉.8H₂O, triklint mineral som finnes i California i USA.

Nordenskiöldin, CaSnB₂O₆, er et gult, trigonalt, ytterst sjeldent mineral som ble funnet ved Langesundsfjorden av den norske geologen W.C. Brøgger i 1887.

Scheelitt, CaWO₄, er et tetragonalt mineral som kan være fargeløst, men oftest er grått, brunt, gulaktig eller rødt. Det er tungt med en tetthet på 6 g/cm³, er ganske utbredt og kan ofte utnyttes for wolframinnholdet. Den mest kjente forekomsten i Norge er i Ørsdalen i Bjerkreim i Dalane, hvor det forekommer sammen med wolframitt.

Perovskitt, CaTiO₃, et gult, brunt, inntil svart, sjeldent mineral som krystalliserer rombisk i en karakteristisk psevdokubisk form har fått stor betydning i materialteknikken. Funnet i Norge bare i pegmatitt ved Langesundsfjorden.

Euxenitt, (Y,Ca,Ce,U,Th)(Nb,Ta,Ti)₂O₆, rombisk, glinsende, svart mineral med brunskjær som er beslektet med polykras og blomstrandin, forekommer ofte sammen med dem og er til forveksling like med dem. Alle har rombisk krystallform, men kan skilles fra hverandre på grunn av at krystallene utvikles forskjellig, samt ved kjemisk analyse. Alle opptrer vanligvis i metamik tilstand på grunn av innholdet av radioaktive grunnstoffer, d.v.s. den indre krystallstrukturen er ødelagt av strålingen slik at bare de ytre formene står igjen. Både euxenitt og polykras ble oppdaget på Hidra ved Flekkefjord i 1840. De er kjent fra mange mineralganger, særlig på sørlandet.

Polykras, (Y,Ca,Ce,U,Th)(Ti,Nb,Ta)₂O₆, rombisk, glinsende, svart mineral med brunskjær som er beslektet med polykras og blomstrandin, forekommer ofte sammen med dem og er til forveksling like med dem, se også euxenitt. Både euxenitt og polykras ble oppdaget på Hidra ved Flekkefjord i 1840. De er kjent fra mange mineralganger, særlig på sørlandet.

Pyroklor, (Na,Ca)₂Nb₂O₆(OH,F), svart, kubisk mineral som forekommer på pegmatittganger ved Larvik, Langesundsfjorden og Stavern. Oppdaget ved Stavern 1826. Mineralet inneholder vanligvis så mye radioaktive grunnstoffer, uran og thorium, at det blir metamikt, d.v.s. krystallstrukturen ødelegges av strålingen og mineralet får en amorf indre struktur og blir mer eller mindre deformert, men det kan hende at den opprinnelige krystallformen beholdes og at den amorfe indre strukturen bare kan oppdages med røntgenundersøkelse eller mekaniske prøver.

Betafitt, (Ca,Na,U)₂(Nb,Ta)₂O₆(OH), er et sjeldent mineral som krystalliserer kubisk og er funnet på noen pegmatittganger ved Kragerø og i Iveland.

Samarskitt, (Y,Ce,U,Ca,Pb)(Nb,Ta,Ti,Sn)₂O₆, er et kullsvart, monoklint, radioaktivt mineral som likner columbitt og euxenitt og forekommer som dem på granittpegmatittganger, i Norge ikke uvanlig i Østfold og i Iveland i Telemark.

Blomstrandin eller aeschynitt, (Ce,Ca,Fe,Th)(Ti,Nb)₃(O,OH)₆, et rombisk mineral som er cerjordvarianten av prioritt og også er beslektet med euxenitt og polykras. Forekommer sammen med disse på pegmatittganger, særlig på sørlandet, har liknende egenskaper og ble oppdaget på Hidra ved Flekkefjord på 1800-tallet.

Prioritt, (Y,Ca,Fe,Th)(Ti,Nb)₂(O,OH)₆, rombisk mineral som er en ytterjordvariant av blomstrandin, se ovenfor.

Daviditt, (Fe²⁺,La,U,Ca)₆(Ti,Fe³⁺)₁₅(O,OH)₃₆, er et svart, ugjennomsiktig, tungt (tetthet 4,3 g/cm³), trigonalt mineral som er sjeldent, men funnet i forholdsvis store mengder i pegmatitt fra Tuftan i Iveland.

Polymignitt, (Ca,Fe,Y,Th)(Nb,Ti,Ta)O₄, svart, rombisk mineral, meget sjeldent, oppdaget i en prøve fra Stavern i 1824 av Jöns Jacob Berzelius.

Portlanditt, Ca(OH)₂, opptrer som mineral i form av heksagonale plater i visse skotske hornfelser.

Flusspat, CaF₂, er et kubisk mineral som oftest opptrer i terningformede eller oktaedriske krystaller. Terningflatene er glatte og skinnende, mens oktaederflatene kan bli mer ujevne og matte. Forekommer ofte i aggregater av sammenvokste krystaller eller i grovkornede og finkornede masser. Kan opptre i en rekke fargenyanser: fargeløs, lysegul, grønn, grønnblå, fiolettblå, hvit, grå, himmelblå, blåsvart eller brun. En og samme krystall kan ha flere farger. Hardhet 4, tetthet 3,18 g/cm³. Glassglans. Hvis den bestråles med ultrafiolett lys, gløder den ofte i livlige farger. Denne fluorescensen opphører tilsynelatende så snart bestrålingen slutter, men det har vist seg at den fortsetter i ultrafiolett opptil en måned etter bestrålingen. Hvis den oppvarmes i mørket til 40-80 ºC, vil den ofte lyse med et klart lys. Opptrer hyppig i sprekker, f.eks. i forkastningsbreksjer. Vanlig i mineralganger med bly- og sølvmalm (f.eks. på Kongsberg). Det er ellers vanlig i den kontaktmetamorfe sonen hvor det er dannet ved reaksjon mellom kalkspat og fluorgasser i magmaet. Har vært drevet på flere steder i Norge, Tveitstå gruver, Lassedalen gruver, Hundholmen gruve i Tysfjord og forekomster i Børtevatn-området i Telemark.

Alle land har massevis med kalsiummineraler, men mesteparten utvinnes uten at det er hensikten å isolere metallet. Verdensproduksjonen av kalk i 2000 var 117 millioner tonn, med Kina, USA, Japan, Tyskland, Russland, Mexico, Brasil, Italia, Canada, Polen, Storbritannia, Frankrike, Belgia, Sørafrika og Romania som de største produsentene. Av gips var verdensproduksjonen 110 millioner tonn, med USA, Iran, Canada, Spania, Mexico, Japan, Thailand, Frankrike, India, Australia, Storbritannia, Egypt, Italia og Polen som de største. 139 millioner tonn fosfatsedimenter (mest kalsiumfosfat) ble produsert i 2000, og de største produsentene var USA, Kina, Marokko, Russland, Tunis, Japan, Brasil, Israel, Sørafrika, Syria, Senegal og Togo. Av flusspatt ble det produsert 4,48 millioner tonn, og de største produsentene var Kina, Mexico, Sørafrika, Mongolia, Spania, USA, Frankrike, Italia, Marokko og Kenya. Wollastonitt har også blitt et viktig mineral, med en verdensproduksjon på noe over 1/2 million tonn, og med Kina, USA, India, Mexico og Finland som de største produsentene. Verdensproduksjonen av sement i 2000 var 1,7 milliarder tonn, og de største produsentene var Kina, India, USA, Japan, Sørkorea, Brasil, Thailand, Tyskland, Italia, Tyrkia, Mexico, Russland, Spania, Indonesia, Egypt, Frankrike og Taiwan.

KJEMI
Kalsium er et ganske hardt, sølvhvitt metall som ved noen temperaturer krystalliserer i en heksagonal tettpakket struktur som beryllium og magnesium, og ellers i en flatesentrert kubisk struktur som strontium.

Kalsium holder seg godt i tørr luft ved romtemperatur, men overtrekkes i fuktig luft av et gråhvitt oksyd-hydroksydlag som beskytter metallet mot videre oksydasjon. Ved høyere temperaturer brenner det i luft til oksyder og nitrider. Det reagerer livlig med vann til kalsiumhydroksyd mens det frigjøres hydrogen: Ca + 2H₂O = Ca(OH)₂ + H₂. Kalsium oppbevares gjerne under hydrofobe hydrokarboner for å beskytte det mot oksydasjon.

Som de andre jordalkalimetallene danner kalsium normalt bare toverdige forbindelser. Kalsiumionet har en edelgasstruktur og er fargeløst, slik også saltene er når de ikke farges av anionet. I motsetning til beryllium og magnesium danner kalsium nokså rent ioniske forbindelser, det kovalente innslaget er lite. Derimot er kalsiumkjemien nesten identisk med kjemien  til de tyngre jordalkalimetallene, strontium, barium og radium, bare små, systematiske variasjoner kan registreres. Men oksosaltene av kalsium fås gjerne hydratiserte som de tilsvarende magnesiumsaltene, i motsetning til saltene av de tyngre jordalkalimetallene. Kalsium danner lettere komplekser med karboksysyrer enn noen av de andre jordalkalimetallene. Selv om det kreves mye mer energi for å danne kalsiumioner av kalsiummetall enn for å gjøre tilsvarende med et alkalimetall, er hydratiseringsenergien for de hydratiserte ionene og gitterenergien for de faste saltene så store at standardpotensialet kan sammenliknes med potensialene for alkalimetallene. Flere kalsiumforbindelser er tungt løselige i vann og kan brukes til påvisning av metallet ved fellingsanalyse, f.eks. karbonat, fosfat og oksalat.

I motsetning til berylliumhydridet og magnesiumhydridet har kalsiumhydridet, CaH₂, bare et svakt kovalent innslag i bindingene og mest saltliknende egenskaper. Det er et hvitt, krystallinsk stoff som spaltes heftig i vann til hydrogen og kalsiumhydroksyd med basisk reaksjon.

Kalsium danner et svart tetraborid, CaB₄, som er uløselig i vann og ikke reagerer med det som det tilsvarende blå magnesiumboridet, og det dekomponerer heller ikke ved oppvarming før det smelter, smeltepunktet er så høyt som 2235 ºC. Det kan løses i salpetersyre og også til en viss grad i konsentrert svovelsyre. Det finnes også et diborid som er en halvleder med magnetiske egenskaper.

Som de andre jordalkalimetallene unntatt beryllium reagerer kalsium med karbon ved oppvarming til et acetylid, CaC₂, som er ionisk og hydrolyserer i vann til kalsiumhydroksyd og acetylen. Karbidet har hatt en stor industriell beydning på grunn av denne hydrolysen. Teknisk produseres det ved å varme opp en blanding av brent kalk, antrasitt og koks i lukkede elektriske ovner til 2100-2300 ºC. Denne metoden gir et ureint produkt som inneholder 74-82 % kalsiumkarbid, CaC₂, og en rekke andre stoffer, blant annet kalsiumfosfid, Ca₃P₂, som utvikler fosfin, PH₃, i fuktig luft og dermed gir opphav til den tidligere famøse karbidlukta. Rent CaC₂ er et fargeløst, krystallinsk stoff, men det tekniske produktet er gjerne mer eller mindre gråfarget av kull eller brunfarget av jernoksyd. Både fosforet og jernet stammer fra kalksteinen som kalken er laget av.

Det kan lages organometalliske forbindelser med kalsium, som for eksempel den ioniske syklopentadienylforbindelsen (C₅H₅)₂Ca og forbindelser av grignardreagenstypen, f.eks. C₂H₅CaI, men de har ikke samme betydning som de tilsvarende magnesiumforbindelsene.

Kalsiumcyanid, Ca(CN)₂, er et hvitt pulver som dekomponerer i vann og ved oppvarming til over 350 ºC dekomponerer det til kalsiumcyanamid, CaNCN. Det kan dannes en rekke cyanidkomplekser, f.eks. tetracyanoplatinitt, CaPt(CN)₄.5H₂O, heksacyanoferritt (ferrocyanid), Ca₂Fe(CN)₆.11-12H₂O og heksacyanoferrat (ferrocyanat), Ca₃[Fe(CN)₆]₂.12H₂O.

Kalsiumcyanamid, CaCN₂, er en industrielt viktig forbindelse. I ren tilstand nesten fargeløs. Fremstilles teknisk ved å lede nitrogen over kalsiumkarbid ved 1000-1200 ºC: CaC₂ + N₂ = CaCN₂ + C. Produktet er gjerne mørkfarget på grunn av karboninnholdet. Ganske mye kalsiumoksyd kan også opptre som en forurensning. Reaksjonen er endoterm og går av seg selv så snart den er i gang. Ved den opprinnelige Frank-Caro-metoden startes reaksjonen med elektrisitet. Denne metoden som ble utviklet av A. Frank og N. Caro 1895-99 var den første som bandt luftnitrogen på en slik måte at det kunne utnyttes i landbruket.

Kalsiumtiocyanat, Ca(SCN)₂, er hvitt og lettløselig i vann.

Kalsiumsilicider er metalliknende grå substanser som lages enten ved å smelte sammen kalsium og silisium eller ved å varme opp kvarts med et stort overskudd av kalsium. Sammensetningen kan være Ca₂Si, CaSi eller CaSi₂. De er uløselige i kaldt vann, men vil hydrolysere til kalsiumhydroksyd og silan ved oppvarming.

Ved oppvarming reagerer kalsium med nitrogen til et brunt, heksagonalt nitrid, Ca₃N₂, som smelter ved 1195 ºC og hydrolyserer i vann til kalsiumhydroksyd og ammoniakk. Det finnes også et annet interessant nitrid, Ca₂N, med en omvendt CdCl₂-struktur. Den har ett overskuddselektron pr. formelenhet, og disse elektronene oppholder seg åpenbart i delokaliserte energibånd i metalliske atomskikt som gir nitridet et glinsende grafittaktig utseende.

Kalsiumazid, Ca(N₃)₂, danner fargeløse, rombiske krystaller som løses lett i vann og eksploderer ved oppvarming til 144-156 ºC.

Kalsium reagerer med fosfor til kalsiumfosfid, Ca₃P₂, brunrøde krystaller eller grå klumper med smeltepunkt ca. 1600 ºC som dekomponerer til kalsiumhydroksyd og fosfin (PH₃) i vann. Det finnes gjerne i små mengder i kalsiumkarbid og fosfinutviklingen er årsak til den ubehagelige lukten som er forbundet med karbidet, et velkjent fenomen fra karbidlampenes tid.

Kalsiumarsenid, Ca₃As₂, fås i form av røde krystaller ved sammensmelting av bestanddelene. Det dekomponerer i vann til kalsiumhydroksyd og arsin, AsH₃.

Ved oppvarming i luft brenner kalsium til kalsiumoksyd, CaO, eller kalk, som helst lages ved å gløde kalsiumkarbonat i en kalkovn ved sterk rødglød (1000 ºC). Dette rene kalsiumoksydet er snøhvitt, mens kalk som produseres teknisk ved å varme opp kalkstein i store ovner til 12-1300 ºC gjerne er grå- eller gulaktig. Kalsiumoksyd er et etsende stoff som fremkaller sår på huden. Derfor kalles det også etskalk, men på grunn av produksjonsprosessen, "kalkbrenning", kalles det også brent kalk. I luft tiltrekker det seg karbondioksyd og vann og danner kalsiumkarbonat eller kalsiumhydroksyd. Kalsiumhydroksyd kalles også lesket kalk og det kalles lesking når man tilfører vann til kalsiumoksydet for å danne hydroksyd. Kalsiumoksyd reagerer tregere med vann enn noen av de andre jordalkalioksydene, men reaksjonen er svært eksoterm og det dannes stor varme ved leskingen, slik at vannet gjerne kan komme i kok. Kalsiumoksyd som skal brukes til mørtel må holdes helt tørr, for hvis det kommer fuktighet til vil det reagere med vannet, reaksjonsvarmen produserer damp som sprenger kalken til et pulver av kalsiumhydroksyd, som reagerer med karbondioksydet i lufta til kalsiumkarbonat. Og et slikt kalsiumkarbonatpulver har ingen bindeevne.

Kalsiumperoksyd, CaO₂, er tungt løselig i vann, men løser seg i syrer under utvikling av hydrogenperoksyd. Dekomponerer ved oppvarming til 275 ºC. Fra vannløsning kan det fås et oktahydrat som avgir vannet ved oppvarming til 200 grader og kan eksplodere ved 275 ºC.

Kalsiumsulfid, CaS, er fargeløst, krystalliserer kubisk og lages ved å gløde brent gips med kull. Det har fosforescerende egenskaper og er tungtløselig i vann med noe tendens til hydrolyse. Hvis en slik vannløsning tilsettes saltsyre dannes det en suspensjon av fint fordelt svovel som kalles svovelmelk.

Ved å gløde en blanding av kalsiumoksyd og svovel eller ved lengre tids koking av kalkmelk med svovel fås en grå masse som gjerne kalles kalksvovellever og består av kalsiumpolysulfider, mest pentasulfidet, CaS₅, og også kalsiumtiosulfat, CaS₂O₃.

Kalsiumselenid, CaSe, og kalsiumtellurid, CaTe, krystalliserer kubisk.

Kalsiumoksyd (brent kalk) reagerer meget energisk med vann til kalsiumhydroksyd, Ca(OH)₂. Reaksjonen ledsages av en meget sterk varmeutvikling og fører til at det dannes en hvit eller grå, porøs masse av kalsiumhydroksyd. Prosessen kalles lesking og produktet kalles lesket kalk. Rent kalsiumhydroksyd er et hvitt, fast stoff, som er lite løselig i vann (1,7 g/l), men atskillig mer løselig enn magnesium- og berylliumhydroksydet, og løsningen viser tydelig basisk reaksjon. Den klare løsningen som fås når det uløste hydroksydet filtreres fra kalles kalkvann. En suspensjon av uløst kalsiumhydroksyd i kalkvann kalles kalkmelk. Ved reaksjon mellom kalkvann og karbondioksyd felles kalsiumkarbonat: Ca(OH)₂ + CO₂ = CaCO₃ + H₂O, en reaksjon som kan brukes både til påvisning av karbondioksyd og som ligger til grunn for kalkmørtel.

Kalsiumhydrogensulfid, Ca(SH)₂, lages ved å røre ut kalsiumsulfid med vann eller ved å lede hydrogensulfid inn i kalkmelk. Det lukter av hydrogensulfid. Et heksahydrat krystalliserer som fargeløse prismer og er lettløselig i vann. Det dekomponerer ved oppvarming til 15-18 ºC.

Kalsiumtitanat, CaTiO₃, er et dobbeltoksyd, ikke et salt, som finnes i naturen som perovskitt. Det har et høyt smeltepunktm, 1975 ºC, og krystalliserer på en karakteristisk måte i det rombiske systemet, men med en tilsynelatende kubisk symmetri. Denne strukturtypen har fått navn etter mineralet og har fått stor betydning i materialteknikken.

Kalsiumzirkonat, CaZrO₃, er fargeløst, krystalliserer monoklint og har et meget høyt smeltepunkt, 2550 ºC.

Kalsiumkromitt, CaCr₂O₄, er i motsetning til aluminatet et dobbeltoksyd av spinelltypen, krystalliserer som olivengrønne kubiske prismer som er uløselige i vann og smelter ved 2000 ºC.

Kalsiumkromat, CaCrO₄, kan inndampes fra vannløsning med to molekyler krystallvann i form av gule, monokline prismer som løses lett i vann og avgir krystallvannet ved 200 ºC.

Kalsiummolybdat, CaMoO₄, danner fargeløse, tetragonale krystaller som er uløselige i kaldt vann og dekomponerer i varmt.

Kalsiumwolframat, CaWO₄, krystalliserer som fargeløse eller hvite tetragonale flak og er tungt løselig i vann. Løses ikke i alkohol eller syrer, men løses i ammoniumklorid.

Kalsiumpermanganat, Ca(MnO₄)₂, danner purpurrøde krystaller som løses meget lett i vann og fås fra vannløsning med 5 molekyler krystallvann.

Kalsiumferritt, CaFe₂O₄, danner mørke, rødlige rombiske krystaller som er uløselige i vann og svært tungt løselige i syrer og som smelter ved 1250 ºC.

Kalsiumboratene er ikke så tungt løselige i vann som magnesiumboratene, men har en moderat løselighet. Tetraboratet, CaB₄O₇, har vanskelig for å krystallisere og er lett å forglasse ved oppvarming og påfølgende avkjøling.

Kalsiumaluminat, CaAl₂O₄, danner hvite, monokline, trikline eller rombiske krystaller. Det har ikke den samme kubiske spinellstrukturen som magnesiumaluminatet, smeltepunktet er betydelig lavere, 1600 ºC, og det dekomponerer i vann og inneholder derfor trolig atskilte aluminationer i motsetning til magnesiumaluminatet. Det finnes også et trikalsiumaluminat, Ca₃Al₂O₆, som krystalliserer kubisk og er uløselig i vann, men det kan også krystalliseres ut som et heksahydrat, som dekomponerer i vann.

Kalsiumkarbonat, CaCO₃, er tungt løselig i vann og fås som et hvitt bunnfall ved tilsetning av karbonationer eller karbondioksyd til en løsning av et kalsiumsalt. Dette er også en mye brukt test på karbondioksyd, kalkvannet blakkes av utfelt karbonat hvis man tilfører karbondioksydholdig gass, f.eks. utåndingsluft. Derimot løser det seg lett i syrer som eddiksyre, saltsyre og salpetersyre med frigjøring av karbondioksyd: CaCO₃ + 2H⁺ = Ca²⁺ + H₂O + CO₂. Denne reaksjonen er også karakteristisk for kalsiumkarbonat og brukes til å skille det fra mange andre karbonater som ikke bruser av karbondioksydutvikling ved tilsetning av syre. Kalsiumkarbonat spaltes til kalsiumoksyd (brent kalk) og karbondioksyd ved oppvarming til 898 ºC. Det har et heksahydrat som krystalliserer monoklint.

Kalsiumkarbonat løser seg også i surt vann, og spesielt i vann som er surt av karbondioksyd, fordi det dannes bikarbonationer. 100 g rent vann som er i likevekt med kalkspatt ved 25 ºC inneholder 0,52 mg kalsium, men hvis vannet er mettet på karbondioksyd kan det inneholde opptil 38 mg. Denne prosessen fører til oppløsning av kalkstein i naturen slik at det dannes hardt vann. Vann som er hardt av slik oppløst kalsiumbikarbonat kan avherdes ved å koke vannet slik at det unnslipper karbondioksyd og det felles ut kalsiumkarbonat. Slik hardhet kalles også temporær hardhet, mens vann som er kalsiumholdig med andre anioner, ofte sulfat, ikke kan avherdes ved koking og kalles permanent hardt.

Kalsiumoksalat, (COO)₂Ca, fås som et hvitt bunnfall hvis man tilsetter en oksalatløsning til løsninger av kalsiumsalter. Det er uløselig i vann og eddiksyre, men løses av mineralsyrer. Kalsiumoksalat finnes i mange planteceller.

Kalsium løses lett i eddiksyre og mange andre organiske syrer og danner salter som gjerne er hvite og mer eller mindre løselige i vann. Men saltene av de tyngre fettsyrene (kalsiumsåper) er tungt løselige i vann og dette fører til utfellinger når kalsiumholdig vann (hardt vann) blandes med disse fettsyrenes alkalisalter (såpe). Formiatet er tyngre løselig enn acetatet. Propionatet er også lettløselig. Men allerede butyratet og valeratet er bare moderat løselig, spesielt i varmt vann. Oleatet, stearatet, palmitatet og lauratet er tungtløselig. Linoleatet er uløselig. Oksalatet er også tungtløselig i vann. Tartratet løses litt lettere og citratet enda litt lettere. Benzoatet, laktatet, salicylatet, glukonatet, malatet, malonatet, maleatet og fumaratet har en moderat løselighet. Succinatet og cinnamatet løses moderat i varmt vann, tyngre i kaldt.

Kalsiumacetat, (CH₃COO)₂Ca, fås rent ved å løse kalsiumkarbonat i 30 % eddiksyre under oppvarming, filtrere og dampe inn løsningen til krystallisasjon. Det kan krystallisere vannfritt eller med ett eller to molekyler krystallvann. Det spaltes til aceton og kalsiumkarbonat ved oppvarming til over 160 ºC. Teknisk kalsiumacetat lages av treeddik og kalk og kalles hvitkalk, gråkalk eller trekalk. Gråkalken brukes til syntese av konsentrert teknisk eddiksyre og til å lage aceton i fargerier og garverier.

Kalsiumfenoksyd, (C₆H₅O)₂Ca, er et rødlig pulver som er tungt løselig i vann og i alkohol.

Kalsiumsilikater har stor utbredelse i naturen. De kan lages ved å smelte sammen kvarts og kalsiumoksyd eller -karbonat i ønskede mengdeforhold. Det enkleste er metasilikatet, CaSiO₃, i naturen kjent som pyroksenmineralet wollastonitt. Det krystalliserer monoklint, er fargeløst, tungt løselig i vann og smelter ved 1540 ºC. Ortosilikatet, Ca₂SiO₄, har liknende egenskaper og smelter ved 2130 ºC. Glass, keramikk og sement hvor kalk og kvarts er viktige ingredienser inneholder mange forskjellige kalsiumsilikater. Aluminosilikater er også en utbredt underklasse av silikater, hvor anortitt, CaAl₂Si₂O₈, er en spesielt vidt utbredt type blant mange andre. Egenskapene skiller seg ikke mye ut fra de rene silikatene, men se også under silisium.

Et rødbrunt, krystallinsk ortoplumbat, Ca₂PbO₄, er uløselig i vann men kan løses i syrer. Dekomponerer raskt ved oppvarming.

Ved å løse kalkstein eller kalsiumkarbonat i salpetersyre fås kalsiumnitrat, Ca(NO₃)₂, krystalliserer ut av vannløsning med 4 molekyler krystallvann (tetrahydrat) i form av fargeløse prismer. Vannfritt kalsiumnitrat er sterkt hygroskopisk og flyter ut hvis det står i luft. Tetrahydratet løses i sitt eget krystallvann ved oppvarming til 40 ºC.

Et fargeløst til gulakig kalsiumnitritt, Ca(NO₂)₂, er også lettløselig i vann.

Fra en vandig fosfatløsning kan det felles en blanding av hydroksylapatitt, Ca₅(PO₄)₃(OH), og kalsiummonohydrogenfosfat, CaHPO₄, ved tilsetning av kalsiumioner. Rent trikalsiumdifosfat, Ca₃(PO₄)₂, er vanskelig å lage. Det er hvitt, tungt løselig i vann og smelter ved 1670 ºC. Det hydrolyserer i varmt vann til forskjellige kalsiumhydrogenfosfater. Rent kalsiummonohydrogenfosfat fås som et hvitt bunnfall ved å røre sammen vannløsninger av dinatriummonohydrogenfosfat og kalsiumklorid. Det krystalliserer med to molekyler krystallvann som et hvitt pulver som er tungt løselig i vann, men løses i saltsyre og salpetersyre. Kalsiumdihydrogenfosfat, Ca(H₂PO₄)₂.H₂O, krystalliserer som fargeløse, glinsende blad med mye høyere vannløselighet enn de andre kalsiumfosfatene.

Kalsiummetafosfat, Ca(PO₃)₂, er fargeløst, uløselig i vann og syrer og smelter ved 975 ºC.

Kalsiumpyrofosfat eller difosfat, Ca₂P₂O₇, er fargeløst, uløselig i vann og smelter ved 1230 ºC. Et pentahydrat krystalliserer monoklint og er tungt løselig i vann, men løses i syrer, liksom det vannfrie saltet.

Kalsiumfosfitt, CaHPO₃, er tungt løselig i vann.

Kalsiumhypofosfitt, Ca(H₂PO₂)₂, fås i form av gråhvite, monokline krystaller som løses lett i vann. Uløselig i alkohol. Dekomponerer ved oppvarming.

Kalsiumortoarsenat, Ca₃(AsO₄)₂, fås fra vannløsning som et trihydrat i form av fargeløse, rombiske krystaller som finnes i naturen som haidingeritt. Ved moderat oppvarming fås et vannfritt kalsiumarsenat som er tungt løselig i vann (0,00033 mol/l ved 25 ºC).

Kalsiumsulfat, CaSO₄, finnes i store mengder i naturen som gips med to molekyler krystallvann og også ganske utbredt vannfritt som anhydritt. Det er ganske tungt løselig i vann og kan felles fra vannløsninger av kalsiumsalter ved tilsetning av sulfat. Men løseligheten er såpass høy (1 g/l ved 18 ºC) at vann i naturen inneholder så mye kalsiumsulfat at det bidrar til vannets hardhet. Denne hardheten kalles permanent fordi den ikke kan kokes ut slik som den hardheten som skyldes kalsiumkarbonat. På grunn av denne løseligheten kan heller ikke gips- og alabastgjenstander stå ute i vær og vind.

Hvis gips varmes opp til over 107 ºC avgis først noe av krystallvannet slik at det dannes et "subhydrat" med variabelt vanninnhold, CaSO₄.0-0,7H₂O, såkalt brent gips eller stukkaturgips, som består av fine, silkeglinsende, nålformede krystaller hvor vannet er bundet som i en zeolitt og kan avgis og opptas temmelig reversibelt. Ved utrøring med passelige mengder vann tar den opp vann igjen slik at det dannes gips. Gipsen løses ikke så godt i vann som subhydratet, løsningen blir overmettet og det skilles ut en tett, sammenfiltret masse av gipskrystaller slik at gipsmassen stivner. Dette skjer raskt, på 5-10 minutter, og volumet utvider seg ca. 1 %, slik at modeller gjengis skarpt ved avstøping. Hvis gipsen oppvarmes inntil 200 ºC mister den alt krystallvannet, men den kan fortsatt oppta vann hvis den ikke oppvarmes videre til over 200 ºC i lengre tid. Over denne temperaturen blir gipsen dødbrent, den tar bare opp vann ytterst langsomt og strukturen blir identisk med mineralet anhydritt. Ved oppvarming til 900 ºC spaltes anhydritten delvis ved at noe av sulfatet avgir svoveltrioksyd og omdannes til kalsiumoksyd, mens resten forblir intakt. Dette kalles estrich-gips eller mørtelgips, med vann gir den en god mørtel som herder langsomt, men har stor mekanisk styrke.

Kalsiumsulfitt, CaSO₃, er tungtløselig i vann og krystalliserer fra vannløsning som fargeløse, heksagonale krystaller med 2 molekyler krystallvann, som de mister ved oppvarming til 100 ºC.

Kalsiumhydrogensulfitt, kalsiumbisulfitt, Ca(HSO₃)₂, er bare kjent i vannløsning. Det lages ved å lede svoveldioksyd inn i løsninger eller oppslemminger av kalk eller kalkstein. Løsningen vil inneholde både sulfittioner og disulfittioner (S₂O₅^2-) i tillegg til bisulfittionene.

Kalsiumditionat, CaS₂O₆, er fargeløst og løselig i vann.

Kalsiumtiosulfat, CaS₂O₃, er lettløselig i vann og krystalliserer fra vannløsning med 6 molekyler krystallvann i en triklin krystallform.

Kalsiumselenat, CaSeO₄, er løselig i vann og fås fra vannløsning i form av fargeløse, monokline krystaller med 2 molekyler krystallvann.

Kalsiumtelluritt, CaTeO₃, krystalliserer som hvite flak som løses tungt i kaldt vann, lettere i varmt vann og i syrer. Smeltepunktet er over 960 ºC.

Ved å lede klor inn i avkjølt kalkmelk (under 25 ºC) og tørke det suspenderte reaksjonsproduktet over natriumhydroksyd fås kalsiumhypokloritt, Ca(OCl)₂ i form av en hvit masse som lukter av klor. Det likner 'klorkalk', men er ikke hygroskopisk og spaltes ikke bare ved å stå i luft. Ved tilsetning av saltsyre utvikles rikelig med klor: Ca(OCl)₂+ 4HCl = CaCl₂ + 2H₂O + 2Cl₂.

'Klorkalk' lages ved reaksjon mellom klorgass og kalsiumhydroksyd og regnes som en blanding av kalsiumhypokloritt, kalsiumklorid, kalsiumhydroksyklorid og ureagert kalsiumhydroksyd. Kjemisk beskrives den ofte omtrentlig med formelen CaOCl₂. Den løses lite i vann, gir basisk reaksjon og lukter eiendommelig. Lukten skyldes underklorsyrling og klor, som frigjøres av karbondioksydet i lufta: CaOCl₂ + CO₂ + H₂O = CaCO₃ + HOCl + HCl og HOCl + HCl = Cl₂ + H₂O. Sterkere syrer, som saltsyre, spalter klorkalken direkte under klorutvikling: CaOCl₂ + 2HCl = CaCl₂ + H₂O + Cl₂. Tilsvarende fås oksygenutvikling med hydrogenperoksyd: CaOCl₂ + H₂O₂ = CaCl₂ + H₂O + O₂. Derfor kan klorkalken brukes i laboratoriet til å fremstille disse gassene. Klorkalk spaltes også i lyset, særlig i sollys: 2CaOCl₂ = 2CaCl₂ + O₂, en reaksjon som er årsaken til klorkalkens utstrakte bruk som blekemiddel, desinfeksjonsmiddel, luktfjerningsmiddel og oksydasjonsmiddel siden slutten av 1700-tallet.

Kalsiumkloritt, Ca(ClO₂)₂, danner hvite, kubiske krystaller som dekomponerer i vann.

Kalsiumklorat, Ca(ClO₃)₂, danner hvite, hygroskopiske krystaller som løses lett i vann og smelter ved oppvarming til ca. 340 grader samtidig som det avgis noe oksygen. Det har et gulhvitt dihydrat med høy vannløselighet.

Kalsiumperklorat, Ca(ClO₄)₂, danner fargeløse krystaller med høy vannløselighet som dekomponerer ved oppvarming til 270 ºC. Det har også en høy løselighet i alkohol og metanol.

Kalsiumbromat, Ca(BrO₃)₂, er lett løselig i vann og har et monohydrat som krystalliserer monoklint og avgir krystallvannet ved 180 ºC.

Kalsiumjodat, Ca(IO₃)₂, krystalliserer vannløsning som fargeløse, monokline krystaller som er tungløselig i vann og moderat løselig i varmt, ikke lettløselig som magnesiumjodatet.

Det kan lages et kalsiumtiokarbonat, CaCS₃, som er gult og løselig i vann.

Kalsiumfluorid, CaF₂, finnes i naturen som flusspatt. Det er nesten uløselig i vann og fortynnede syrer og baser og fås som et hvitt bunnfall når man tilsetter kalsiumholdige vannløsninger en fluoridløsning. Det krystalliserer kubisk, strukturen er en av de grunnleggende strukturformene i krystallografien og kalles flusspatstruktur. Den forekommer ofte hos salter og saltaktige forbindelser med formel AB₂. Krystaller av flusspatt er gjennomsiktige både for infrarødt og ultrafiolett lys foruten det synlige, og de har også velkjente fluorescensegenskaper.

Kalsiumheksafluorosilikat, CaSiF₆, danner fargeløse, tetragonale krystaller som er tungtløselige i vann, men løses i alkohol, flussyre og saltsyre.

Kalsiumklorid, CaCl₂, fås teknisk som biprodukt ved solvay-prosessen for sodaproduksjon, hvor det dannes en løsning av ammoniumklorid, som overføres til kalsiumklorid ved koking med brent eller lesket kalk som også er et biprodukt fra prosessen. Rent kalsiumklorid kan fås ved å løse kalsiumkarbonat i saltsyre. Ved inndamping av løsningen krystalliserer kalsiumkloridet ut med 6 molekyler krystallvann. Dette kan fjernes ved oppvarming til 260 ºC. Vannfritt kalsiumklorid er sterkt hygroskopisk. Dihydridet CaCl₂.2H₂O tiltrekker seg fuktighet i mer moderat grad, slik at det virker støvbindende og brukes som veisalt. I blanding med is gir kalsiumklorid kuldeblandinger med temperatur ned til -55 ºC.

Kalsiumbromid, CaBr₂, krystalliserer som fargeløse rombiske nåler som er sterkt hygroskopiske og flyter ut i fuktig luft, og løses meget lett i vann. Heksahydratat er ekstremt lettløselig, særlig i varmt vann, 44,2 mol/l ved 85 ºC. Det smelter i sitt eget krystallvann ved 38,2 ºC. Det vannfrie saltet dekomponerer noe ved 730 ºC og koker ved 806-812 ºC.

Kalsiumjodid, CaI₂, krystalliserer som gulhvite, heksagonale krystaller som flyter ut i fuktig luft. Høy vannløselighet. Et gult heksahydrat kan fås fra vannløsning.

Analyse:

I en flammeprøve farger flyktige kalsiumforbindelser en ikke-lysende flamme (f.eks. bunsenflamma) karakteristisk teglsteinsrød, men natrium og strontium vil overstråle kalsiumfargen hvis de er til stede. Ikke-flyktige forbindelser kan ofte gjøres flyktige ved å fukte dem med saltsyre. Kalsiumforbindelser som ikke smelter avgir et sterkt lys ved påvirkning av en brennerflamme.

Kalsiumioner i løsning felles ved tilsetning av ammoniumkarbonat. Men det finnes også en del andre tungtløselige karbonater. Kalsiumkarbonat bruser karakteristisk ved tilsetning av saltsyre.

I en løsning som ikke gir bunnfall ved tilsetning av saltsyre, ved tilsetning av hydrogensulfid i sterkt surt miljø, ved oksydasjon med salpetersyre og tilsetning av ammoniakk til basisk reaksjon eller ved tilsetning av hydrogensulfid i basisk miljø og ikke gir gult bunnfall ved tilsetning av kromat i surt miljø påvises kalsium hvis det dannes et hvitt bunnfall ved tilsetning av oksalat. (Hvis noen av de ovennevnte reaksjonene skjer må det nevnte bunnfallet, og fellingsreagensen, separeres fra ved filtrering/utkoking.)

Kalsium kan også analyseres med nøytronaktivering, siden både 47- og 49-isotopene har sterke og karakteristiske gammalinjer. 47-isotopen har en gunstig halveringstid på 4,54 dager, men utbyttet er dårlig, siden Ca 46 bare utgjør 0,004 % av alt kalsium og tverrsnittet for nøytroninnfanging er moderat på 0,7 b. 49-isotopen har bedre utbytte (atom-% 0,187 og tverrsnitt 1,1 b), men halveringstiden er 8,72 minutter, så man må være rask med målingene.

Fremstilling:

Kalsium kan fremstilles ved å varme opp kalsiumoksyd med aluminium til 1200 ºC: 6CaO + 2Al = 3Ca + Ca₃Al₂O₆. Andre muligheter er reduksjon av kalsiumklorid med natrium eller elektrolyse av smeltet kalsiumklorid.

Demonstrasjonsforsøk:

Legg noen stykker brent kalk (CaO) i en skål og hell over vann i små porsjoner. Du har lesket kalken, den sveller opp og utvikler så sterk varme at vannet kan komme i kok. Hvis du ikke bruker mer vann enn det som er nødvendig for reaksjonen (3,75 ml til 10 g kalk) dannes det bare et tørt, hvitt pulver. Du kan prøve å helle på bare en liten sprut vann av gangen. Vannet forsvinner og bindes til kalken, som fortsatt kjennes tørr. Og etterhvert påfallende varm.

Legg litt lesket kalk i en flaske fylt med vann og rist krafig. Det ser ikke ut til at det løses noe særlig. Filtrer litt av blandingen og prøv det klare filtratet med rødt lakmuspapir. Det blå omslaget viser at filtratet er basisk, altså ble det løst litt kalk allikevel. Dette kalkvannet kan f.eks. brukes til å påvise karbondioksyd. Prøv f.eks. å puste ned i det gjennom et rør.

Lag en gipsavstøpning av f.eks. en femkrone ved å smøre den med litt olje eller gni den med et stearinlys for at gipsen skal slippe bedre, feste et papir e.l. rundt kanten av femmeren slik at mynten blir bunnen i en form, røre ut gipsen med vann til en tynn grøt og helle grøten nedi formen. Gipsen stivner på noen timer. Hvis du har en ferdig gipsavstøpning eller gipsfigur du ikke har bruk for kan du lage ny brent gips ved å pulverisere figuren og varme opp pulveret til høyst 150 grader i noen minutter.

Stumper av bein, tenner, horn eller liknende ting kan limes sammen med hydroksylapatitt som du lager ved å blande f.eks. 205 mg kalsiumnitrat med 112 mg ammoniumfosfat eller andre mengder i tilsvarende forhold og tilsetter litt sterk ammoniakkoppløsning. Rør om og smør på bruddstykkene før det stivner helt. Du får dannet hydroksylapatitt, som også er hovedbestanddelen av bein- og tannsubstans, etter følgende likning: 5Ca(NO₃)₂ + 3(NH₄)₃PO₄ + NH₄OH = Ca₅(PO₄)₃OH + 10NH₄⁺ + 10NO₃^-. På grunn av ammoniakklukten er det best å gjøre dette med god lufting, gjerne i avtrekk eller utendørs.

Løs ca. 30 mg kalsiumklorid i 100 ml vann i et begerglass slik at vannet får en passelig høy hardhet. Fyll 100 ml rent vann i et annet begerglass og lag en sterk såpeløsning som du gradvis tilsetter til de to begerglassene mens du visper opp vannet kraftig for å få det til å skumme. Merk hvor mye mer såpeløsning som må tilsettes til det harde vannet før det skummer og blir brukelig til vask. Hva skjer?

Lag hardt vann på samme måte som i forrige forsøk og tilsett en løsning av natriumkarbonat dråpevis. Det felles ut kalsiumkarbonat, men ved fortsatt tilsetning av natriumkarbonat går utfellingen i oppløsning igjen som kalsiumbikarbonat. Denne typen hardt vann er mest vanlig i områder med kalkfjell. Men den kalles temporært hardt vann fordi hardheten kan kokes ut. Prøv å koke ut hardheten. Det felles ut kalsiumkarbonat igjen. Den kan filtreres fra og vannet du har nå er bløtt. Test det med såpe.

Rist vann med litt pulverisert kalsiumsulfat og filtrer fra det uløste sulfatet. Du har laget gipsvann, et såkalt permanent hardt vann, som ikke kan avherdes ved koking. Prøv å koke og deretter forsøket ovenfor med gipsvann i stedet for kloridvannet. Tilsett en sodaoppløsning (natriumkarbonat). Det danner seg et hvitt bunnfall av kalsiumkarbonat. Forsøk med såpe viser at vannet nå er bløtt.

Lag en kuldeblanding av kalsiumklorid og snø eller knust is. Mål temperaturen. Den kan gå ned til nærmere -50 ºC.

Fyll en lav, bred glasskål med vann tilsatt en indikator (fenolftalein f.eks.). Legg noen få klumper kalsiumkarbid i vannet. Det utvikles acetylen som kan antennes ved å holde en fyrstikk over vannet. Observer fargen på vannløsningen. Pust ned i vannet med et rør, f.eks. sugerør, og se om løsningen blakkes ved utfelling av kalsiumkarbonat.

Bland like deler fint krittpulver og magnesiumpulver og form blandingen til en kjegleformet haug på en porselens- eller asbestplate. Sett en tent fyrstikk borttil og se at blandingen brenner med et gnistregn. Vask asken med fortynnet saltsyre og se at det blir igjen litt svart kull: CaCO₃ + 2Mg = CaO + 2MgO + C.

Det kan også være nyttig å vise fram forskjellige kalsiumforbindelser som er i vanlig husholdningsbruk og fortelle eller demonstrere hva som kan gjøres med dem. For eksempler, se under "utnyttelse."

Noen viktige kalsiumforbindelser:

[ CaO ] Kalsiumoksyd, kalk, brent kalk, etskalk, gråkalk. I ren tilstand fargeløse, kubiske krystaller. Tetthet 3,25-3,38 g/cm³. Smeltepunkt 2614 ºC, kokepunkt 2850 ºC. Moderat løselighet i vann, 0,023 mol/l ved 10 ºC, 0,012 mol/l ved 50 ºC. Løselig i syrer. I luft tiltrekker det seg karbondioksyd og vann og danner kalsiumkarbonat eller kalsiumhydroksyd. Reaksjonen mellom kalsiumoksyd og vann (lesking) er svært eksoterm, det dannes så mye varme at vannet kan koke.

[ Ca(OH)₂ ] Kalsiumhydroksyd, lesket kalk, melkalk. Fargeløse, heksagonale krystaller. Tetthet 2,24 g/cm³. Avgir vann ved oppvarming til 580 ºC. Moderat løselighet i vann, 0,0106 mol/l ved 0 ºC, 0,0044 mol/l ved 100 ºC. Løselig i syrer og ammoniumsalter. Uløselig i alkohol. Tiltrekker seg karbondioksyd i luft og går over til kalsiumkarbonat (kalkstein).

[ CaCO₃ ] Kalsiumkarbonat, fargeløse rombiske krystaller som går over til heksagonale ved 520 ºC. Tetthet 2,930 g/cm³. Avgir karbondioksyd ved oppvarming til 825 ºC. Tungt løselig i vann, 0,000153 mol/l ved 25 ºC, 0,000190 mol/l ved 75 ºC. Løses i syrer og avgir karbondioksyd med karakteristisk brusing. Løses også i ammoniumklorid og i vann med løst karbondioksyd. Vann som er mettet med karbondioksyd løser 73 ganger så mye kalsiumkarbonat som rent vann. Finnes i naturen som kalkspatt og aragonitt og som hovedbestanddel av bergarter som kalkstein, marmor og kritt.

[ CaSO₄.2H₂O ] Kalsiumsulfat-dihydrat eller gips. Fargeløse monokline krystaller, tetthet 2,32 g/cm³, avgir ca. 1 1/2 vann ved 107 ºC, resten ved 163 ºC. Moderat løselighet i vann, 0,0140 mol/l i kaldt vann, 0,0129 ved 100 ºC, løselig i syrer, ammoniumsalter, natriumtiosulfat, glyserol m.m.

[ CaCl₂ ] Kalsiumklorid, fargeløse, sterkt hygroskopiske kubiske krystaller som flyter ut i fuktig luft. Tetthet 2,15 g/cm³ ved 25 ºC, smeltepunkt 782 ºC og kokepunkt >1600 ºC. Løses lett i vann, 6,71 mol/l ved 20 ºC og 14,3 mol/l ved 100 ºC. Løselig også i alkohol, aceton, eddiksyre m.m. Gir kuldeblandinger med is som kan få temperaturen helt ned imot -55 ºC.

[ CaC₂ ] Kalsiumkarbid, fargeløse, tetragonale krystaller med tetthet 2,22 g/cm³ som er stabile i området 25-447 ºC og koker ved 2300 ºC. Dekomponerer i vann til kalsiumhydroksyd og acetylen.

BIOLOGI
Kalsium er nødvendig for alle planter og dyr. Dyrene lager tenner og knokler av kalsiumfosfat og skall og skjell av kalsiumkarbonat. Det er mer kalsium i et menneske enn noe annet metall. Kalsiumioner deltar i mange viktige reaksjoner i kroppen, f.eks. overføring av nerveimpulser, muskelvirksomhet, blodkoagulering o.s.v.

Bein er bygd opp av kollagenfibre snodd i kabler som legges på rekke med et mellomrom mellom seg, og andre kabler ligger inntil i liknende rekker, men litt forskjøvet slik at de akkurat overlapper mellomrommene i naborekken. Disse mellomrommene danner utgangspunktet når brusk omdannes til bein ved at det krystalliseres ut kalsiumfosfat. Både i bein og andre strukturer blir kollagenet seigere og hardere med tiden ved at det dannes tverrforbindelser. Aminogruppene i lysin oksyderes til aldehyder som så begår aldolkondensasjon med hverandre. Noen ganger kan disse aldolene også reagere med histidin fra andre nabogreiner. Prosessen tar noen tid, og unge individer av de fleste dyr er merkbart mykere og mindre seige enn eldre i konsistensen.

Osteoporose eller beinskjørhet er en sykdom eller rettelig en gruppe sykdommer som særlig rammer kvinner i høy alder. Men 20 % av pasientene er menn. Den kommer snikende og ofte merker pasienten ingenting for et lett støt fører til brudd i håndledd, hofte, lårhals eller en rygg- eller nakkevirvel. Vanligvis vil halvparten av alle kvinner over 50 få beinbrudd på grunn av osteoporose i sin levetid. Mange eldre kvinner får krum rygg eller på annen måte deformert rygg på grunn av kollaps av ryggvirvlene, en tilstand som ofte er forbundet med sterke smerter.

Osteoporose skyldes tap av mineralinnholdet i knoklene slik at beinsubstansen blir porøs og mister styrke. Alle kvinner mister en viss andel av beinmassen i overgangsalderen på grunn av hormonforandringer, og tapet tiltar med alderen. Menn med lavt testosteronnivå er også utsatt. Lavt kalsiumopptak kan være en årsaksfaktor, og sykdommen kan forebygges til en viss grad ved kalsiuminntak. Det er dels en arvelig sykdom, som varierer i hyppighet fra familie til familie. Utsatt er også personer med lav kroppsvekt og spinkel beinbygning og folk med en inaktiv livsstil. Røyking og høyt alkoholforbruk kan være medvirkende. Noen medisiner, som kortikosteroider og krampehemmende midler kan føre til osteoporose. Visse undersøkelser tyder på at de som spiser forholds mye mer animalsk protein enn vegetabilsk er mer utsatt for osteoporose. I såfall kan det være riktig å finne andre kalsiumkilder enn melkeprodukter hvis kalsiumtilskudd er aktuelt.

Muskelsammentrekninger beror på en syklus drevet ved hydrolyse av energimolekylet adenosintrifosfat (ATP) hvor et fiberprotein som heter myosin binder seg til et annet fiberprotein som heter aktin ved hjelp av noen knopper som deretter vrir seg slik at den ene fiberen forskyves i forhold til den andre, og til slutt slipper knoppene. Hver gang et ATP forbrukes blir kjedene forskjøvet ca. 50 Å i forhold til hverandre. En myosinfiber har ett til flere hundre slike knopper og en vanlig sammentrekning bruker 40 eller flere slike ATP-hydrolysesykluser, så en eneste fiber forbruker minst 4000 ATP på en eneste sammentrekning. Muskelbruk er den mest energikrevende av alle biologiske prosesser, og et menneske som er i hardt fysisk arbeid bruker mer enn 80 % av sine energiressurser til muskelsammentrekningene. Alle andre livsprosesser må nøye seg med de øvrige knappe 20.

Myosinet trenger magnesiumioner for å gjennomføre denne hydrolysesyklusen. Men for å regulere hele muskelsystemet trengs kalsiumioner. Tropomyosin er et dobbelt alfaspiralsnodd protein som når muskelen er avslappet ligger rundt aktinkjedene og er kjemisk bundet til aktin-myosinbindingspunktene. De enkelte trådene bindes sammen av et troponin-kompleks som består av tre globulære proteiner. Når et av disse proteinene (troponin C) opptar et kalsiumion trekker komplekset seg sammen slik at aktinet igjen kan bindes til myosin. I hvilende muskler ligger kalsiumet gjemt i det sarkoplasmiske nettverket, som omgir fiberbuntene. Ved hjelp av en pumpe som drives av ATP (også hvilende muskler bruker energi) senkes Ca-konsentrasjonen til 0,000001 M utenfor nettverket, mens den heves til 0,001 M der inne. Kalsiumionene bindes til et surt protein som kalles kalsekvestrin og kan binde opptil 40 kalsiumioner. Vanligvis er det en spenningsforskjell på 75 mV mellom ytter- og innersiden av yttermembranen til en muskelcelle. Men når det kommer en nerveimpuls til muskelen blir yttermembranen avpolarisert, og dette forplanter seg gjennom rør som går tvers gjennom det sarkoplasmiske nettverket og slipper fri kalsiumionene slik at de kan trekke bort troponinet og myosinet begynner på hydrolysesyklusen, binde, vri, slippe, binde, vri, slippe...

Visse steroider som finnes i planteverdenen har en umettet fematomers karbon-oksygenring som er avledet av krotonsyre, CH₃CH:CHCOOH, og hemmer natrium-kaliumpumpene i celleveggene når de binder seg til utsiden. Flere av dem, som bl.a. omfatter digitalis-gruppen, brukes til hjertemedisin. Når pumpene hemmes øker natriumkonsentrasjonen i cellene og kalsium følger etter, slik at alle muskler virker kraftigere, sterkere hjerteslag er den vesentlige fordelen for pasientene. Musklenes kalsiumlager (det sarkoplasmiske nettverket) pumper inn kalsiumioner med en ATP-drevet pumpe som fungerer etter samme prinsipp som Na-K-pumpen.

Medisiner mot høyt blodtrykk virker gjerne ved å blokkere kalsiumkanalene som det sarkoplasmiske nettverket og troponin C trekker inn kalsiumioner igjennom. Dermed slapper musklene rundt pulsårene av og blodtrykket synker. Det har vært to typer på markedet de siste årene. En ikke-selektiv med forholdsvis kortvarig virkning, og en som er selektiv for visse reseptorer på kalsiumportene i celleveggene og har mer langvarig virkning, f.eks. nifedipin, verapamil og diltiazem. Den ikke-selektive brukes lite i dag fordi undersøkelser har vist at faren for infarkt og hjertestans faktisk øker betydelig.

Mange celler står i forbindelse med naboceller gjennom porter som er laget av 6 proteinbunter og kan åpnes og lukker ved at de vris i forhold til hverandre. Tydeligvis kan de lukkes ved å binde kalsiumioner, for de er åpne når kalsiumkonsentrasjonen er under 0,0000001 M og helt lukket når den er over 0,00005 M. Gjennom slike kanaler kan ioner og polare molekyler på under ca. 1 kD ferdes fritt mellom cellene, mens proteiner, nukleinsyrer og polysakkarider er for store. Slike porter er viktige i celler som skal arbeide synkront, f.eks. i hjertemuskulaturen, og for ernæringen av celler som ikke har en blodåre i nærheten, som f.eks. i knokkelvev og øyelinser.

I det menneskelige øyet er netthinnen dekket av to slags sanseceller, "tapper" og "staver". Stavene er svært følsomme, de kan reagere på bare ett enkelt foton. Tappene er ikke så følsomme, men er til gjengjeld bygd for å registrere farger. Rhodopsin er et membranprotein som sitter i avsnørte dobbeltmembranstykker som ligger som skiver i lag på lag på tvers av stavcellen. Ved innvirkning av lys spaltes molekylet i opsin og retinal og opsinet endrer konfigurasjon slik at en mengde kalsiumioner som er lagret inne i dobbeltmembranene slipper ut. Trolig tetter disse ionene de åpne natriumportene i yttermembranen til stavcellen, slik at membranen raskt polariseres av de aktive natriumpumpene og et signal kan avgis til synsnerven. I en stavcelle som er tilvendt mørke kan et eneste foton frigjøre en million kalsiumioner.

Inositoltrifosfat er et nukleotid som er brukes spesielt for å frigjøre lagret kalsium fra cellenes endoplasmiske nettverk, noe som kan gi opphav til diverse reaksjoner, f.eks. spyttsekresjon, frigjøring av glukose fra leveren eller dannelse av det overflatelaget på eggceller som beskytter egget mot flere sædceller etter befruktningen.

Vitamin D eller kalsiferol er en steroidliknende forbindelse som får hormonfunksjon når den modifiseres i kroppen. Den regulerer kalsium- og fosfatopptaket fra tarmen og er uunnværlig for krystallisering av kalsiumfosfat i beinbygningen. Den er altså ikke et koenzym som de fleste andre vitaminene. Dannes i kroppen av 7-dehydrokolesterol (et vanlig forekommende omdannelsesprodukt av kolesterol) når en ultrafiolett lyskvant åpner B-ringen i kolesterolet. Derfor kan du fylle dagsbehovet for vitamin D ved å tilbringe et par timer i sola. Mangel fører til engelsk syke (rakitt), avkalking av knoklene, som gjør dem bløte hos barn og skjøre hos voksne.

Også aminosyren lysin ser ut til å ha en gunstig virkning på opptak av kalsium.

Kalsium spiller også en rolle for koagulering av blod og det later også til å ha en viss evne til å senke blodtrykket. Kalsiuminntak reduserer opptaket av oksalsyre som finnes i mange matvarer og kan dermed forebygge nyrestein. Men enkelte personer får nyrestein fordi de har for høyt kalsiumopptak fra naturens side og vil få sterkere tendens til å danne steiner ved kalsiumtilskudd. Kalsium later også til å delvis binde noe fett og kolesterol i mage-tarmkanalen, og eldre forskningsresultater tyder på at kalsium kan senke kolesterolnivået.

Kalsiummangel fører til rakitt eller engelsk syke, beinmykhet, manglende blodkoagulasjon, nervøse forstyrrelser og krampeanfall. Vegetarianere, mørkhudede personer, nordboere og folk som holder seg mye innendørs er utsatt for kalsiummangel. Det antas at kalsiumtilskudd også kan forebygge osteoporose, beinskjørhet, spesielt hos kaukasoide og asiatiske kvinner. Kalsiumtilskudd kan også føre til at det skilles ut mer natrium i urinen, noe som kan være nyttig for de som har høyt blodtrykk på grunn av for høyt saltinnak. For høyt kalsiuminntak kan gi kalkutskillelser i ledd og vev og i form av nyrestein, eller forstoppelse og luftplager ved mildere tilfeller.

I et normalt menneske består ca. 17 % av beinbygningen av kalsium. I blodet er det normalt 60,5 mg/l, i musklene 0,014 til 0,07 % og i leveren 0,01 til 0,036 %. Daglig inntak av kalsium i kosten er gjerne 600 til 1400 mg. Et voksent menneske på 70 kg inneholder normalt ca. 1 kg kalsium.

Hovedkilden for kalsium i det vestlige kostholdet er melkeprodukter. Andre gode kilder er sardiner, hermetisk laks og grønne bladgrønnsaker. Menneskelig brystmelk inneholder 33 mg kalsium pr. 100 g. Her er en noen matvarer som inneholder mer:

Sesamfrø 1160 mg Ca/100 g
Mørk sirup 684
Amarant 267
Rå grønnkålblader 250
Rå turnipsgrønt 246
Mandler 234
Hasselnøtter 209
Persille 203
Kokte grønnkålblader 187
Løvetannblader 187
Kokt turnipsgrønt 184
Rå sennepsgrønt 183
Brønnkarse 151
Garbanzo-erter 150
Kokt sennepsgrønt 138
Bønner 135
Pistasjenøtter 131
Tofu 128
Tørkede fiken 126
Solsikkefrø 120
Bokhvete 114
Rå spinat 93
Okra 92
Brunt sukker 85
Rå karse 81
Endivie 81
Kokt rabarbra 78
Peanøtter, ristede og salte 74
Hvetekli 70
Mørkegrønn salat 68
Tørkede aprikoser 67
Rosiner 62
Oliven 61
Soyabønner 60
Kokte erter 56
Purre 52
Artisjokker 51
Rå kål 49
Rå broccoli 48
Appelsin 43
Kokt blomkål 42
Potetchips 40
Sqash 40
Cashewnøtter 38
Rå gulrøtter 37
Rosenkål 36
Surkål 36
Lysegrønn salat 35
Kokt turnips 35

Koraller og andre skalldyr trenger mye kalsium, og hvis du har slike dyr i akvariet ditt må du tilføre kalsium. Dette gjøres gjerne med "kalsiumreaktorer" som løser aragonitt i vannet ved å tilføre karbondioksyd.

UTNYTTELSE
Kalsiummetall brukes som reduksjonsmiddel ved fremstilling av forskjellige metaller, som desoksydasjonsmiddel for nikkel- og nikkellegeringer, kobber, jern og stål, ofte i legering med silisium (kalsiumsilicid), som legeringsmetall, særlig for bly til lagermetallegeringer, med også aluminium, kobber, beryllium og magnesium, som hjelpemiddel ved organiske synteser, som middel til å fjerne de siste rester av vann i alkohol, til å fjerne nitrogen og oksygen i høyvakuumrør og ved renfremstilling av edelgassene m.m.

Kalsiumhydrid, CaH₂, brukes til å utvikle mindre mengder hydrogen, f.eks. til fylling av værballonger, som et uhyre effektivt tørkemiddel, som desoksydasjonsmiddel for metaller ved smelteprosesser og som reduksjonsmiddel, f.eks. for oksyder som zirkoniumdioksyd og titandioksyd for å skille ut metallene.

Kalsiumheksaborid, CaB₆, brukes som desoksydasjonsmiddel i kobberlegeringer og i den keramiske industrien.

Kalsiumkarbid, CaC₂, har vært et av de aller viktigste industriproduktene. Det ble først laget av Wöhler i 1836, beskrevet nærmere av Berthelot i 1862, og først fremstilt i elektrisk ovn av T.L. Wilson i USA og Henri Moissan i Frankrike i 1892. Industriproduksjonen begynte i Neuhausen i Sveits i 1895, og bare 4 år etter kom den i gang i Norge, ved Odda Smelteverk A/S. Betydningen av kalsiumkarbidet skyldes at det utvikler acetylen ved kontakt med vann, en gass som brukes i sveising og som utgangspunkt i organisk kjemisk syntese. Se også under karbon. I våre dager bruker mange av de organiske syntesene andre utgangspunkter og det er også utviklet billigere måter å lage acetylen på, så kalsiumkarbidet (også kjent som bare 'karbid') har mistet mye av sin betydning. En stor del går i dag til fremstilling av kalsiumcyanamid, cyanider, urinstoff og liknende forbindelser. Karbidlamper er lamper som utvikler lys ved å brenne acetylen som utvikles ved å dryppe vann på et forråd av kalsiumkarbid.

Kalsiumcyanamid, CaCN₂, eller kalkkvelstoff, er et hovedprodukt i den kjemiske industrien. Det fås i handelen som finmalt, oljet eller oljet vare, dels i perle- eller kornform. Oljebehandlingen gjøres for å få varen støvfri. Store mengder brukes som plantegjødsel fordi cyanamidet ved innflytelse av fuktighet og varme og ved kjemiske og biologiske prosesser sakte omdannes til urinstoff, (NH₂)₂CO eller ammoniakk- og salpeternitrogen som plantene han utnytte. Som langsomtvirkende gjødsel egner det seg best for planter med lang veksttid som poteter, rotfrukter og kål og for kulturbeite. Det brukes også som ugrasmiddel, særlig mot frøugras i korn- og potetåker og mot mose i eng og beiter. Brukes også som råstoff i den kjemiske industrien, til fremstilling av dicyandiamid (H₂NC(:NH)NHCN), cyanider, urinstoff, tiourinstoff og nitroguanidin. I Norge ble produksjonen av kalsiumcyanamid satt i gang alt i 1908 av Odda Smelteverk. "Trollmjøl" er et kjent merkenavn fra Odda.

Kalsiumheksacyanoferrat(II), Ca₂[Fe(CN)₆], brukes som middel mot klumping i sauser og pulverprodukter m.m. og som fellingsmiddel i svake viner og fruktviner (E538). Anbefalt daglig inntak er 0,025 mg/kg kroppsvekt, men stoffet regnes som ugiftig.

Kalsiumsilicider brukes som desoksydasjonsmiddel ved produksjon av rustfritt stål og i legering med magnesium til produksjon av støpejern med kuleformet grafitt. Kalsium-silisiumlegeringer med 30-35 % kalsium brukes som desoksydasjonsmiddel. Kalsiumsilicid tilsettes også til fenghetter for at de skal brenne jevnere, og i sveisepulver for å lage en hard sliteflate ved hardsveising.

Kalsiumfosfid, Ca₃P₂, brukes i signallys og til andre pyrotektiske formål.

Kalkbrenning for å produsere brent kalk eller kalsiumoksyd, CaO, av kalkstein har vært gjort i uminnelige tider. Også rundt omkring i Norge finnes det rester etter gamle kalkbrenningsovner flere steder. Nest etter svovelsyre er det neppe noe annet kjemisk produkt det produseres mer av enn kalk. Det brukes til produksjon av lesket kalk for bygningsindustrien og i kjemisk industri for å lage en lang rekke andre produkter som alkalihydroksyder, soda, kalsiumhypokloritt, kalsiumkarbid m.m. Store mengder brukes i jern- og stålindustrien som flussmiddel og avsvovlingsmiddel, i celluloseindustrien for å lage sulfittlut, det er en viktig ingrediens i glass og keramikk, det brukes i sukkerindustrien, i garverier m.m. På grunn av det høye smeltepunktet brukes det også som basisk ildfast materiale. Det brukes i landbruket til å regulere pH i jorda og i naturvernet for å beskytte vann mot sur nedbør. Det kan også brukes som fôrkalk til dyrene. Ellers kan det brukes til desinfeksjon, vannrensing, skadedyrkontroll m.m. Det tilsettes også til drikkevann (E529) for å forbedre vannkvaliteten og gjøre den mer ensartet.

Kalsiumsulfid, CaS, er fosforescerende og brukes i selvlysende farger og gjenstander. Det brukes mye til å felle ut giftige metaller som sulfid i avfallsvann. Kalsiumsulfid, kalsiumhydrogensulfid og kalsiumpolysulfider er brukt i blanding med vann som middel mot meldugg, bladlus og andre skadeinsekter. Svovelmelk, som lages ved å tilsette saltsyre til en slik vannløsning, er brukt mot hudsykdommer. En kalsiumsulfidløsning til bekjempelse av skjoldlus, skurv og andre planteparasitter kan lages ved å leske 5 kg nybrent kalk med 2,5 liter kaldt vann i en 100 liters gryte, deretter tilsette 47,5 liter vann, oppvarme til koking, tilsette 10 kg svovelblomme i små porsjoner og koke en time. Kast bunnfallet. Før bruk fortynnes væsken med vann. Fortynn 5 ganger til vintersprøyting, 20 ganger til sommersprøyting.

Kalsiumtellurid, CaTe, brukes som materiale til vinduer og linser for langbølget infrarød stråling, bl.a. i laserteknikken.

Kalsiumhydroksyd, Ca(OH)₂, eller lesket kalk, er hovedbestanddelen i kalkmørtel, som herdes på grunn av reaksjonen med karbondioksyd i lufta til kalsiumkarbonat: Ca(OH)₂ + CO₂ = CaCO₃ + H₂O. Generelt er mørtel en blanding av bindemidler, tilslagsmaterialer og en væske, vanligvis vann, som er lett formbar i fersk tilstand, men herder i luft. De mest brukte bindemidlene er sement, mursement, kalsiumhydroksyd og gips, men det finnes også plastmørtel med polymerer som bindemidler. Tilslagsmaterialet er vanligvis sand og knust stein.

Vannet som dannes ved den ovennevnte reaksjonen er årsaken til at det har en tendens til å være fuktig luft i nye murhus. Mens mørtelen herder dannes det stadig mer vann, og hvis det flytter inn folk for tidlig kan det bli ekstra fuktig på grunn av alt karbondioksydet folk puster ut. For å hindre dette er det ikke uvanlig å sette inn fyrgryter med brennende koks i bygningen mens huset er under bygging, for å påskynde reaksjonen med karbondioksydet i forbrenningsgassen.

Kalkmørtel må aldri blandes med saltvann, siden kloridene i vannet danner sterkt hygroskopiske salter med kalken som tiltrekker seg luftfuktighet og er til hinder for herdingen. Murer som er murt med kloridholdig vann får lett fuktige flekker som stadig kommer igjen ettersom luftfuktigheten forandrer seg med været. Dette er spesielt ugunstig av isolasjonshensyn, siden våt mur leder varme mye bedre enn tørr.

Sement lages ved å varme opp en blanding av kalkstein og leire i lange roterende ovner og består hovedsakelig av aluminosilikater av kalsium og alkalimetaller. Ved tilsetning av vann hydrolyseres noen av disse forbindelsene og massen stivner fordi vannet bindes. Etter hvert vil de hydrolyserte forbindelsene kitte kornene sammen til en steinhard masse. Dette kan også foregå under vann, slik at man kan mure med sement under vann, i motsetning til vanlig kalkmørtel. Den vanligste sementtypen er portlandssement, som lages ved å varme opp en blanding av finpulverisert leire og kalkstein til 1300-1400 ºC og pulverisere massen. Den inneholder også noe kalsiumaluminat, som reagerer raskt med vann, og sementen tilsettes derfor gips for å sinke reaksjonen med vann. Også andre inerte tilsetningsstoffer brukes for å regulere reaksjonshastigheten, spesielt med henblikk på å redusere varmeutviklingen i nystøpt betong.

Betong lages ved å blande sement og grov sand (singel) med vann. Den størkner på få timer, men blir gradvis hardere i tidsrom som kan strekke seg over år. Det er svært kompliserte kjemiske forandringer som skjer.

Kalksandstein lages av kalk og sand som blandes, formes til stein og oppvarmes i vanndamp under forhøyet trykk. Sandkornene kittes dermed sammen i et skikt av kalsiumsilikat.

Kalsiumhydroksyd brukes også som jordforbedringsmiddel og gjødselsstoff. Det binder de syrene i jorda som er skadelige for plantene, påskynder nedbrytningen av organiske stoffer, motvirker dannelsen av skadelige stoffer og gjør hard leirjord løsere. Kalking av vann er også gjort mye i nyere tid for å motvirke skadene av sur nedbør.

Ved lesking av kalk med rikelige mengder vann dannes en bløt, men fast masse av smørliknende konsistens. Hvis kalken er rimelig ren får man en tiltalende hvit farge som er brukt mye til kalking av vegger, evt. med tilsetning av fargestoff.

Ellers brukes kalsiumhydroksyd til beskyttelse av frukttrær mot skadedyr og frostskader, i fargerier, til vannrensing (også kloakkvann), i sukkerindustrien til å raffinere sukker ved å felle det ut som kalsiumsakkarat, i garverier for å fjerne hår og protein fra huder, som desinfeksjonsmiddel m.m. Kalkvann er en vannløsning av kalsiumhydroksyd som brukes som middel mot svovelsyre- og oksalsyreforgifning, til omslag ved brannsår og flere andre medisinske formål. Kalsiumhydroksyd er billigere enn natriumhydroksyd og brukes mye som base i den kjemiske industrien. Som base i næringsmiddelindustrien (E526) brukes kalsiumhydroksyd i lutefisk, maismel, pisket fløte, hermetisk frukt og grønnsaker (for å felle ut oksalsyre) og i smør. Maks. 2 g/kg i smør.

Kalsiumhydrogensulfid, Ca(SH)₂, er brukt som hårfjerningsmiddel, bl.a. i garverier og i kosmetikken.

Et kalsium-bor-kromat brukes som eksplosiv i fyrverkeri.

Kalsiumwolframat, CaWO₄, har sterk fluorescens ved røntgenstråler og brukes bl.a. i "skjermbilde"-skjermer og andre radiologiske hjelpemidler. Et neodymdopet kalsiumwolframat ble demonstrert som den første faststofflaseren i 1961.

Tyskerne eksperimenterte mye med rakettmotorer før og under krigen og brukte for det meste hydrogenperoksyd som brensel og kalsiumpermanganat, Ca(MnO₄)₂, som katalysator for å dekomponere hydrogenperoksydet. Eksperimentene kulminerte med V2, det første ballistiske missilet, som gjorde mye skade i England i sluttfasen av krigen.

Kalsiumborater brukes som flussmiddel, spesielt i keramiske glasurer, som flammehemmer i noen materialer og som bortilskudd i kunstgjødsel og kosttilskudd.

Kalsiumaluminater brukes i bindemidler for høytemperaturformål og til visse spesialiserte formål i bygningsindustrien.

Kalsiumkarbonat, CaCO₃, finnes i store mengder i naturen som kalkstein og er et av de viktigste råstoffene i den kjemiske industrien. Det brukes til å lage de fleste andre kalsiumforbindelser, enten i naturlig tilstand eller brent som kalk. Det brukes i enorme kvanta i jern- og stålindustrien som slaggdanner, i like store mengder som utgangspunkt for sement og betong og ellers som en av hovedingrediens i glass, porselen og keramikk. Det brukes også mye kalsiumkarbonat i cellulose- og papirindustrien, som fyllstoff og hvitfarge og som buffer i syrefritt papir. Ellers brkes det til å lage ildfaste materialer, som fyllstoff i plastmaterialer og mange andre materialer som kitt, lim og tetningsmidler, som kalktilskudd for dyr og mennesker, som syrenøytraliserende middel i medisinen, som hvitfarge i maling og matvarer (E170) m.m.

Kritt er en finkornet, hvit kalkstein som i uminnelige tider har vært brukt som skriveredskap og som ble brukt som "tannpulver" til tannpuss i århundrer før tannpasta kom på markedet. De første tannpastaene inneholdt også kritt, foruten såpe eller andre rensemidler, men i dag foretrekkes midler som sliter mindre på emaljen.

Marmor består av millioner av døde dyrs kalkskall som har blitt lagret på havbunnen og foldet ned av jordskorpebevegelser slik at kalksteinen har blitt lettere metamorfosert. Den har blitt brukt som bygningsstein i årtusener. Egner seg også som brynesteiner.

Perler, perlemor og mange andre kalsiumkarbonartbaserte dannelser i naturen har lenge vært brukt til dekorative og andre formål av menneskene.

Kalsiumformiat, (HCOO)₂Ca, brukes i bygningsindustrien, som kalsiumtilskudd i dyrefôr, som konserveringsmiddel og ensileringsmiddel og i garverier. Tilsetning av kalsiumformiat til sement gir raskere herdig og høy styrke etter kort tid.

Kalsiumacetat, (CH₃COO)₂Ca, brukes som konserveringsmiddel i spekekjøtt og marinert kjøtt, majones, salater, frokostblandinger, lake til fiskeprodukter og forskjellige frukt- og grønnsakprodukter som saft, brus, syltetøy, brennevin, sukkertøy og kaker (E263). Brukes også som syrenøytraliserende middel i medisinen. Kalsiumacetat brukes dessuten til å fjerne syre fra gammelt papir for å forlenge holdbarheten.

Kalsiumpropionat, (C₂H₅COO)₂Ca, brukes på lik linje med propionsyre og andre propionater som konserveringsmiddel mot muggsopp og kalsiumpropionat alene mot bakterier i brød (E282). Finnes i brød og gjærbakst, kaker, kakemiks, med 1 g/kg i ferdigpakkede, ikke lettbedervelige kakeprodukter (totalt for kaker og fyll), lefser og lomper (propionsyre og propionater 1 g/kg).

Kalsiumstearat, (C₁₇H₃₅COO)₂Ca, brukes som middel mot klumper i matvarer (kode 572) og hjelpestoff i tabletter. Tillatt som overflatebehandlingsmiddel til tabletter og sukkertøy. Kalsiumstearat brukes bare i drops, pastiller og kosttilskudd mens magnesiumstearat har et noe mer utstrakt bruk i slike produkter. Kalsiumstearatet alene brukes også i sauser til kjøtt-, fiske- og blandingsprodukter, tørkede grønnsaksprodukter, fruktsupper og fruktdesserter, krydder, salt, saft og brus. Fungerer som næringsmiddel i kroppen og er ikke mengdebegrenset.

Fettsyresalter av kalsium, samt natrium og kalium kan brukes som stabilisatorer og emulgatorer i matvarer (E470).

Kalsiumstearoyllaktat fremstilles ved å forestre stearinsyre til hydroksylgruppen i laktatet og brukes som stabilisator og emulgator i næringsmidler (E482). Brukes mye i bakeribransjen, siden det gjør at deigen tåler hardere mekanisk behandling og kaker blir mer holdbare, spesielt hvis stoffet brukes sammen med mono- og triglyserider. Brukes også i en rekke andre produkter.

Hvis man vasker i hardt vann felles det ut kalsiumsalter av fettsyrene i såpa. Såpevannet skummer ikke før alle disse kalsiumsåpene er felt ut, noe som fører til høyt forbruk av såpe. Ved koking med hardt vann kan det felles ut kalsiumkarbonat hvis hardheten i vannet skyldes kalsiumhydrogenkarbonat. Slike utfellinger danner et belegg på kokeapparater i husholdninger og i industrien som kalles kjelstein og kan f.eks. forsnevre rør eller tilstoppe dem fullstendig hvis ikke vannet avherdes. Det gir også dårlig varmeoverføring fordi belegget virker isolerende. Erter og bønner mykner ikke ved koking hvis de kokes i hardt vann.

Vann som er hardt av oppløst kalsiumbikarbonat kan avherdes ved å koke vannet slik at det unnslipper karbondioksyd og det felles ut kalsiumkarbonat. Slik hardhet kalles også temporær hardhet, mens vann som er kalsiumholdig med andre anioner, ofte sulfat, ikke kan avherdes ved koking og kalles permanent hardt.

Avherding av temporært hardt vann kan også gjøres ved å tilsette lesket kalk, natronlut eller boraks, som reagerer med bikarbonatet og danner karbonat, men da er det viktig å ikke bruke for mye, siden vannet da kan få en kunstig permanent hardhet. Avherding av permanent hardt vann kan gjøres ved tilsetning av soda, den reagerer med kalsiumionene til kalsiumkarbonat, som felles ut. Ved tilsetning av visse organiske stoffer, som garvesyre, kan det dannes utfellinger som holder seg i kolloid og ikke avsettes på karveggene.

I nyere tid har vaskemidler gjerne vært tilsatt polyfosfater som binder kalsium og magnesium i løselige komplekser. Men disse fosfatene vil også kunne føre til uønsket algevekst ved utslipp på grunn av næringsinnholdet, og i dag foretrekkes andre kompleksdannere. En nyere metode for avherding er å sende vannet gjennom en ionebytter, som gjerne kan bestå av et natriumaluminiumsilikat slik at kalsiumionene byttes ut med natrium. Naturlige og kunstige zeolitter er spesielt gode ionebyttere, men det er også utviklet polymerer som er enda mer effektive.

Vannets hardhet angis på forskjellige måter i forskjellige land. En måte som er vanlig er "tyske grader", ºdH, hvor 1 ºdH tilsvarer 1 mg CaO pr. 100 ml vann. For magnesium tilsvarer det 0,72 mg MgO og jern 1,28 mg FeO. Vann med hardhet 0-2 er veldig bløtt, 2-5 er bløtt, 5-10 middels hardt, 10-20 hardt, > 20 veldig hardt. Sjøer og elver gir vanligvis bløtt vann, grunnvann i karbonatbergarter hardt.

Kalsiumglukonat, [CH₂OH(CHOH)₄COO]₂Ca, brukes som den virksomme bestanddelen i mange kalsiumpreparater som brukes i medisinen fordi glukonsyren likner på druesukker og derfor opptas bedre enn andre salter. I kosttilskudd er tillatt dagsdose 45 mg. Det brukes også som emulgator i matvarer (E578) og kan finnes i sjokolade og sjokolademousse (5 g/kg) og tyggegummi (54 g/kg).

Kalsiumlaktat, (CH₃CHOHCOO)₂Ca.5H₂O, opptas også lett i organismen og bruker i mange medisinske kalsiumpreparater, samt som surhetsregulerende middel som forsterker antioksydantenes beskyttelse mot harskning og brunfarging av matvarer (E327). Brukes også som kalsiumkilde i kosttilskudd. Finnes i iskrem, kjøttfarseprodukter, utspedd og bearbeidet fiskemasse, frossen fiskefarse, brød og andre bakervarer, skrelte frukter og grønnsaker, potetmos m.m., fruktdesserter, frosne frukt-, bær- og grønnsakprodukter, syltetøy, margarin, sjokolade og annet sukkertøy, saft og brus. Er i motsetning til de andre laktatene tillatt i drikker med under 8 % råsaft i drikkeferdig vare (leskedrikk, brus). 750 mg/kg laktat tillatt i fiskeprodukter, ellers ikke mengdebegrenset. Både kalsium og laktat er naturlige deler av stoffskiftet.

Kalsiummalat, [OOCCH(OH)CH₂COO]Ca, brukes i matvarer (E352) som surhetsregulerende middel som også kan forsterke virkningen av antioksydanter mot harskning av oljer og brunfarging av frukt. Kan finnes i sauser, kryddersauser, supper, gryteretter, forskjellige frukt- og grønnsakprodukter, fruktdesserter, syltetøy, surkål, sennep og ketchup, nektar, forskjellige saft- og limonadeprodukter, brus og hobbyvinsett.

Kalsiumsorbat, (CH₃CH:CHCH:CHCOO)₂Ca, brukes som konserveringsmiddel (E203), spesielt mot mugg, i en mengde matvarer, gjerne de som er sure eller syrlige, dessuten til å hindre ettergjæring i vin.

Kalsiumcitrat, [HOC(CH₂COO)₂COO]₂Ca₃, og andre citrater samt sitronsyre brukes som surhetsregulerende middel som også forsterker antioksydantenes virkning i matvarer ved å binde metaller som jern og kobber, som katalyserer harsknings- og bruningsreaksjoner (E333). Det er denne virkningen du ser når du spruter sitronsaft over f.eks. oppskårne poteter for å hindre misfarging. Kalsiumcitrat brukes også som kalsiumkilde i kosttilskudd. Finnes i en lang rekke produkter. Både kalsium og citrat inngår i kroppens normale stoffskifte.

Kalsiumbenzoat, (C₆H₅COO)₂Ca, brukes i en mengde matvarer som konserveringsmiddel (E213), spesielt mot gjær- og muggsopper, men også bakterier. Virker bare i sure produkter, tilsettes derfor ofte sitronsyre.

Kalsiumglutamat, [OOC(CH₂)₂CH(NH₂)COO]Ca, brukes på linje med natriumglutamat som smaksforsterker i en rekke kjøttvarer og noen andre produkter (E623). De fleste tåler glutamat godt, natriumglutamat har vært brukt i østen i århundrer. Men noen kan rødme og få en varmefølelse i ansiktet hvis de får for mye. Tilstanden er ufarlig og går snart over. Nyfødte forsøksdyr har fått hjerneskader av større mengder glutamat, og glutamater brukes derfor ikke til spedbarnsmat.

Kalsiumalginater brukes som stabilisatorer, emulgatorer og fortykningsmidler i matvarer (E404). Sammen med andre alginater mye brukt i is og frosne desserter, hvor de gir en fløteaktig konsistens og hindrer for mye krystallisering av isen. Også gelatineringsmiddel i marmelade og syltetøy er de mye brukt som. Lages av algin, et karbohydrat som finnes i celleveggene i tang. Anbefalt daglig inntak under 25 mg/kg kroppsvekt.

Kalsiumsilikater brukes som middel mot klumper i matvarer (E552) og som hjelpestoff i tabletter. Kan finnes i sauser til kjøtt- og fiskevarer, tørkede frukt- og grønnsakprodukter, fruktsupper og fruktdesserter, visse pulverprodukter, limonade og brus. Passerer mage- og tarmkanalen uten å tas opp i kroppen og regnes som ufarlig. Noen kalsiumsilikatprodukter kan inneholde asbest og er ikke tillatt til bruk i mat. Kalsiumsilikat er ellers en hovedbestanddel av vanlig glass, hvor det dannes ved at kalsiumkarbonatet i kalksteinen reagerer med kvartsen i kvartssand. Det brukes også kalsiumsilikater i sement og betong. Kalsiumsilikater er vanlig i mineraler, men også kunstig kalsiumsilikat brukes som bygningsstein og plater. Vannholdig kalsiumsilikat brukes som et ekstremt formbart og temmelig varmebestandig isolasjonsmateriale. Ellers brukes kalsiumsilikat som tørkemiddel, syrenøytraliserende middel, fyllstoff i papir, kosmetikk m.m.

Kalsiumplumbat, Ca₂PbO₄, brukes som hvitt pigment i maling og grunning.

Kalsiumnitrat, Ca(NO₃)₂, eller kalksalpeter er et av de viktigste kunstgjødselsstoffene, en viktig nitrogenkilde. Kalsiumtilskuddet er stort sett ikke så viktig for plantene, men det bidrar til å regulere pH i jordsmonnet. I fjøs og stall med kalkvegger danner det seg hvite skorper av kalsiumnitrat på grunn av nitratbakterier som oksyderer ammoniakken i fjøseimen til salpetersyre. Dette var en viktig salpeterkilde i tidligere tider. Norgesalpeter har i mange år vært produsert som nitrogengjødsel av Norsk Hydro og har en sammensetning omtrent lik NH₄Ca₅(NO₃)₁₁.10H₂O. Kalsiumnitrat brukes også som kosttilskudd for dyr og mennesker som trenger kalsium p.g.a. melkeproduksjon eller beinskjørhet. Tilsetning av 1-3 % kalsiumnitrat i betong gir raskere herding og bedre kompressiv styrke.

Kalsiumdihydrogenfosfat, Ca(H₂PO₄)₂, (E341a) er sammen med kalsiumkarbonat en av hovedbestanddelene i bakepulver. Fra 1850-tallet av har monohydratisert kalsiumdihydrogenfosfat, Ca(H₂PO₄)₂×H₂O, vært en hovedbestanddel av bakepulver fordi en svak syre er nødvendig for å frigjøre karbondioksyd fra natriumbikarbonatet som er den andre hovedbestanddelen. Selvhevende mel og ferdigsolgte deigblandinger inneholder vannfritt kalsiumdihydrogenfosfat i partikler som har et beskyttende, glassaktig dekke av kalium-natrium-aluminium polyfosfat og derfor ikke reagerer med bikarbonatet før temperaturen heves.

Kalsiumdihydrogenfosfat inngår også i såkalt superfosfat, som lages av apatitt ved å behandle den med en 60-70 % svovelsyreløsning. Nokså rent kalsiumdihydrogenfosfat kan fås ved å bruke fosforsyre i stedet for svovelsyre. Produktet kalles da gjerne dobbeltsuperfosfat. Disse superfosfatene brukes mye til plantegjødsel, siden dihydrogenfosfatet er mye lettere løselig i vann enn de andre kalsiumfosfatene og derfor bedre tilgjengelig for plantene.

Kalsiummonohydrogenfosfat, CaHPO₄, brukes i fôrkalk for husdyr og i tannpasta og forskjellige medisinske produkter (E341b). Dihydratisert kalsiummonohydrogenfosfat polerer tannemalje effektivt uten å forårsake for mye slitasje, og har vært mye brukt i tannpasta. Det vannfrie saltet sliter mer, men har vært brukt i kombinasjon med dihydratet i spesialtannpasta for røykere, som trenger hardere slipemidler.

Fullsubsituert kalsiumfosfat, Ca₃(PO₄)₂, brukes som middel mot klumper (E341c) bl.a. i melis.

Thomasfosfat er et biprodukt fra stålutvinningen. Da den engelske metallurgen Henry Bessemer tok patent på vindferskingen i 1855 la han grunnen for en ny epoke i jernforedlingen. Bessemerprosessen består i at det blåses luft gjennom det smeltede råjernet i en såkalt konverter for å forbrenne forurensningene, særlig karbon, silisium og mangan. Mange tonn råjern kan gjøres smibart på noen få minutter på denne måten. Den bidro også sterkt til veksten av det britiske imperiet, ikke minst fordi konverteren opprinnelig hadde en kvartsholdig foring. Denne sure foringen gjorde at man ikke fikk fjernet fosforen i jernet, slik at det bare var nokså fosforfri malm som kunne brukes, og slik malm var det bare Storbritannia som hadde noe særlig av. Men i 1878 underminerte den walisiske gruveingeniøren S.G. Thomas dette hegemoniet ved å innføre en basisk foring av kalk, magnesia, brent dolomitt og liknende og samtidig blande brent kalk i råjernet. Samtidig ble det utskilt kalsiumfosfat, såkalt thomasfosfat, som var velegnet til plantenæring. Thomasfosfatet inneholder fosforet som et kalsiumfosfatsilikat, Ca₄P₂O₉.Ca₂SiO₄. Dette kalsiumfosfatet går over til kalsiummonohydrogenfosfat under innflytelse av vann og karbondioksyd i jordsmonnet: Ca₄P₂O₉ + 2CO₂ + H₂O = 2CaHPO₄ + 2CaCO₃. På grunn av syreutskillingen fra rothårene kan plantene nyttiggjøre seg fosfatet.

Også andre tekniske fosfater inneholder gjerne kalsium som hovedkation.

For å erstatte tapt bein- og tannsubstans brukes gjerne implantater eller fyllinger overtrukket med eller sementert med hydroksylapatitt, Ca₅(PO₄)₃(OH), som er hovedbestanddelen av naturlig bein og tannsubstans, for at den gjenværende bein- eller tannsubstansen skal vokse seg inntil implantatet eller fyllingen og festne dem. Apatitten kan blandes med andre substanser, f.eks. gips, som opptas i kroppens kretsløp i samme takt som beincellene vokser inn i hulrommene etter dem. Den kan krystalliseres ut direkte på et ønsket sted ved å røre sammen kalsiumnitrat, ammoniumfosfat og ammoniumhydroksyd i riktig mengdeforhold. Hydroksylapatitt brukes også i kosttilskudd for å styrke beinbygningen, f.eks. ved osteoporose eller liknende.

Kalsiumarsenat, Ca₃(AsO₄)₂, brukes som gift mot insekter og bløtdyr.

Kalsiumantimonater som Ca₂Sb₂O₇ og CaSb₂O₆ har vært brukt som hvitt pigment i malerfarge, glass og emalje siden oldtiden. Tilsetning av kalsiumantimonat gjør glasset hvitt og ugjennomsiktig. Vanligvis brukte man antimonmineraler med treverdig antimon som tilsetning til glass som inneholdt jern, kobber eller liknende slik at jernet eller kobberet ble redusert til h.h.v. to- og enverdig eller til frie metallpartikler som ga interessante fargevirkninger i det ugjennomsiktige glasset.

Naturlig gips, CaSO₄.2H₂O, brukes til kalkgjødsel, til syntese av ammoniumsulfat, til fyllstoff i papir, som tilsetning til portlandsement og hvite malerfarger og mange andre formål. Sementindustrien bruker storparten av all gips som produseres i dag. Portlandssement inneholder opptil 6 % gips, som tilsettes for å hindre at kalsiumaluminatet i sementen reagerer for raskt med vannet og svekker holdbarheten på produktet. Gips brukes også til å lage svovelsyre mens man samtidig utnytter kalkinnholdet til å lage portlandsement. Finkornet gips som forekommer i naturen som alabast brukes mye til figurer og prydgjenstander. Finpulverisert brent gips brukes på underlaget, vanligvis skinn, for å få minst mulig friksjon ved uthamring av bladgull.

Brent gips som røres ut med vann brukes til avstøpninger av forskjellige ting som skulpturformer til bronse- eller annen metallstøping, sporsikring i kriminologien og liknende formål, til former i den keramiske industrien, gipsbandasjer i medisinen, og til stukkaturarbeid, gipsornamenter som var populære i bygningsteknikken ca. 1600-1900, med et høydepunkt rundt 1850. I Norge kaltes gipsmakerne i begynnelsen dønnikemestre. Ofte var murerne også gipsmakere. I storhetstiden rundt 1850 innvandret mange italienske gipsmakere og stukkatører til Norge. I moderne bygningsteknikk brukes det vel så mye gips som i stukkatørenes storhetstid, i form av gipsplater, gjerne lagt på en ståltrådnetting (rabitzvegg) og ofte iblandet hår, hamp, trefiber e.l. Anhydritt som ikke er dødbrent brukes en del til tørkemiddel i industrien. Dødbrent gips brukes som fyllstoff i papir. Estrich-gips eller mørtelgips har vært brukt som mørtel siden faraoenes tid, Kheopspyrmiden har ennå et lag av slik gips på toppen. I nyere tid er den brukt som gulvbelegg eller underlag for gulvbelegg.

Kalsiumsulfat brukes som fyllstoff og hvitt pigment i papir, som kalkgjødsel, i dyrefôr, i næringsmidler (E516) som næringssalt og surhetsregulerende middel og som fyllstoff, bl.a. i tabletter. Forekommer i brød og annen gjærbakst, kaldrørte puddingerog kosttilskuddstabletter. Maks. 18g/kg i puddinger. Tofu er en tradisjonell japansk rett som lages ved å koagulere soyamelk med kalsiumsulfat eller magnesiumklorid.

En blanding av kalsiumsulfat og hydroksyapatitt brukes i medisinen og odontologien til å reparere skader på tenner og beinsubstans. Ny beinsubstans kan gjendannes når kalsiumsulfatet opptas i blodet og ny, naturlig hydroksyapatitt krystalliserer rundt den kunstige.

Kalsiumsulfitt, CaSO₃, brukes som desinfeksjonsmiddel og i filter for å fjerne klor fra vaske- og badevann. I næringsmiddelindustrien brukes det som antioksydant og konserveringsmiddel (E226) og til å gjøre aprikoser lysere i fargen. Det hemmer veksten av bakterier, mugg og gjær, men er mest virksomt mot bakterier. Ødelegger vitamin B1 og er derfor forbudt å bruke i viktige B1-kilder, som kjøtt og brød. Sulfittbehandlet kjøtt ser ferskt ut, uten at det nødvendigvis smaker ferskt. Kan gi allergiske reaksjoner hos overfølsomme personer. Dødsfall har forekommet. Anbefalt daglig inntak er høyst 0,7 mg/kg kroppsvekt. Vil vanligvis finnes i tørkede aprikoser og i konditorvarer, sukkertøy, saft og brus som inneholder glukosesirup. Aprikoser kan ofte inneholde 1g sulfitt/kg, og bør kokes før bruk.

Kalsiumhydrogensulfitt, Ca(HSO₃)₂, brukes i store mengder til å lage sulfittcellulose. Tørr ved inneholder omtrent 50 % cellulose. Resten, for det meste lignin, hemicellulose, harpiks og voks, kalles tremasse. Veden kokes med sulfitten under trykk i store kjeler ved ca. 140 ºC i 8-14 timer slik at ligninet i veden går i oppløsning og cellulosen blir igjen. Sulfittionene danner vannløselige sulfonsyrer med ligninet og hemicellulosen spaltes av det sure vannet til glukose som også går i løsning. Den uløselige cellulosen blir igjen. Kokevæsken tappes av og kan på grunn av glukoseinnholdet brukes til å lage sulfittsprit, som kan brukes som sådan eller omdannes videre til andre produkter. Kalsiumhydrogensulfitt egner seg også som desinfeksjonsmiddl, antiseptikum og som bleke- og konserveringsmiddel i matvarer (E227), på linje med kalsiumsulfitt, se ovenfor.

Kalsiumtiosulfat, CaS₂O₃, brukes til å fjerne klor og oson fra drikke- og badevann og avløpsvann og som kalsium- og svoveltilskudd i plantegjødsel.

Kalsiumcyklamat eller kalsiumsykloheksylsulfamat, Ca(SO₃NHC₆H₁₁)₂, har sammen med natriumcyklamat vært brukt som søtstoff. Søter ca. 30 ganger mer enn sukker. Ble forbudt i 1969 etter at det ble påvist kreft hos noen rotter de ble testet på. Senere forsøk har ikke bekreftet dette resultatet og stoffene er nå tillatt igjen. Anbefalt daglig inntak ble midlertidig satt til 11 mg/kg kroppsvekt i 1989.

Kalsiumselenitt, CaSeO₃, brukes som fôrtilskudd til dyr som lider av selenmangel.

'Klorkalk', "CaOCl₂", har lenge vært brukt som oksydasjonsmiddel, blekemiddel, desinfeksjon og luktfjerning, spesielt til bleking av cellulose, papir og tekstil, og desinfeksjon av fjøs, stall, latriner o.l., sterilisering av drikkevann og badevann/svømmebasseng og som middel mot sennepsgass. Første gang fremstilt i industriell målestokk av C. Tennant i 1799. I dag for det meste erstattet av kalsiumhypokloritt, Ca(OCl)₂. "Klorbleking" av papir gir giftige avfallsprodukter og har blitt et viktig miljøspørsmål. Papir som markedsføres som miljøvennlig er gjerne ubleket eller bleket med hydrogenperoksyd eller liknende.

Kalsiumkloritt, Ca(ClO₂)₂, brukes som oksyderende rensemiddel og til vannrensing i svømmebasseng.

Kalsiumklorat, Ca(ClO₃)₂, brukes i fyrverkerisaker, som ugrasmiddel, i fotografiske kjemikalier og som ingrediens i akvarienæringssalter.

Kalsiumbromat, Ca(BrO₃)₂, brukes i galvaniske sensorer for sure gasser og i næringsmiddelindustrien som bleke- og modningsmiddel og kondisjoneringsmiddel i brød- og bolledeig. Det modifiserer stivelse og gluten slik at deigen blir mer stabil. Bruken er noe kontroversiell og forbudt noen steder.

Kalsiumjodat, Ca(IO₃)₂, brukes som jodkilde i kosttilskudd for dyr og mennesker (E916), som luktfjerningsmiddel og i medisinen som lokalt desinfeksjonsmiddel og antiseptikum.

Kalsiumperjodat, Ca₅(IO₆)₂, brukes som jodkilde i dyrefôr og næringssalt og drikkevann til dyr og som ingrediens i visse hudpleiemidler.

Kalsiumfluorid, CaF₂, hentes gjerne direkte fra flusspatforekomster i naturen og brukes som flussmiddel (smeltemiddel) i metallurgisk industri og i belegg på sveiseelektroder og i sveisepulver. Det brukes som bremsebelegg i bremser som skal tåle høye temperaturer. I tannpleien brukes det til å lage falske tenner. I aluminiumsindustrien brukes det i elektrolytten og til å lage syntetisk kryolitt. I glassindustrien kan det brukes til glassetsing og matting av glasset, til å lage spesielle refleksreduserende lag og til å lage fluorescerende lamper. Også i emaljeproduksjon brukes det til flussmiddel og til matting. Ren kalsiumfluorid brukes i linser og prismer til astronomiske kikkerter og i detektorer på grunn av gjennomsiktigheten for infrarødt og ultrafiolett lys.

Kalsiumklorid, CaCl₂, er mye brukt som tørkemiddel i eksikatorer og tørketårn for tørking av væsker og gasser, for å dempe støvplagen på veier (veisalt), som tilsetning til sementmaling og i kullgruver for å redusere faren for kullstøveksplosjoner. 2 % kalsiumklorid i betong kan gi betongen mange gunstige egenskaper, som kort herdetid, spesielt ved lav temperatur, bedre styrke, bearbeidbarhet m.m. På grunn av evnen til å senke frysepunktet for vann brukes kalsiumkloridet i kuldeblandinger, til opptining av is (også på veier), som tilblanding til vann som fylles i hjulene på traktorer og veimaskiner for å gjøre dem tunge, som kjølevæske i fryserier og ved isproduksjon. I blanding med natriumsilikat brukes det til å gjøre løs sandjord fastere for bygnings- og veiarbeider. I papirindustrien brukes det som tilsetning for å gjøre bølgepapp sterkere og for å få fargene til å feste seg bedre ved farging av papir. I oljeindustrien brukes det i kompletteringsvæske, til sementering av ferdige brønner ved å herde sementen raskere, som tilsetning til boreslammet for å hindre at skifer i bergarten utvider seg for mye, og som middel for å fjerne vann fra oljefraksjoner. Det blir også brukt som blodstillende middel, som legemiddel mot allergier, frostknuter og forskjellige sykdommer som kommer av kalkmangel. Brukes i matvarer (E509) for å påvirke smak og konsistens. Mange bruker det i spinat og rabarbra for å binde oksalsyre, men dette har ikke noen fysiologisk betydning. Finnes ellers i ost (maks. 200 mg/kg, 5 g/kg i vegetabilsk ost), hermetisk frukt og grønnsaker, oliven fylt med paprikapuré og i mineralvann. I sugetabletter mot munntørrhet kan det være 1,1 mg pr. tablett.

Kalsiumbromid, CaBr₂, brukes til å lage fotografiske filmer, papir og plater og som nerveberoligende middel. Vannløsninger av kalsiumbromid kan ha høy tetthet og brukes i oljeindustrien som kompletteringsvæske, overhalingsvæske og pakningsvæske. Slik væske er ganske giftig og må behandles med forsiktighet.

Kalsiumjodid, CaI₂, brukes til å lage fotografisk film og finnes i hostemedisin.

Hovedkilder:

Prof.dr.phil. Haakon Haraldsen (Asch.konv.leks.5.utg.b.10)
CRC Handbook of Chemistry and Physics, 57th ed. 1976-77.
Einar Wang Lund "Elementær kvalitativ uorganisk analyse - Halvmikroskala" Universitetsforlaget 1975.
Per Kofstad "Uorganisk kjemi" Aschehoug 1979.
Gunnar Hägg "Allmän och oorganisk kemi" Almqvist & Wiksell, Uppsala 1969.
F. Albert Cotton & Geoffrey Wilkinson "Advanced Inorganic Chemistry" Wiley, New York 1988.
Orla Zinck og Torben Hallas-Møller "E-nummerboken" oversatt av Gunnar Bureid, Ex Libris, Oslo 1994.
Michael Fleischer "Glossary of Mineral Species" Mineralogical Record Inc., Bowie, Maryland, 1977.
Mary Elvira Weeks "Discovery of the Elements" Journal of Chemical Education, Easton, Pennsylvania 1960.
Iwan Bolin "Kjemien i det praktiske liv" Cappelen, Oslo 1932.
Haakon Haraldsen, Ragnar Melbye "Lærebok i kjemi for gymnaset" Johan Grundt Tanum, Oslo 1943.
L Stange "Hvorfor? - Fordi" Brødrene Salmonsen, København 1890.
http://www.calcium-info.com/

:-) LEF