ERBIUM

Er, atomnr. 68, molvekt 167,26 g, elektronkonfigurasjon (Xe)+4f12-6s2, smeltepunkt 1529 °C, kokepunkt 2863 °C, tetthet 9,066 g/cm³ (25 °C). Erbium har en varmeledningsevne ved 25 °C på 0,184 W/cm/K parallelt med den krystallografiske c-aksen, 0,126 W/cm/K vinkelrett på denne og 0,145 W/cm/K i polykrystallinsk form, dårlig til metall å være, men typisk for gruppen. Det har også en høy elektrisk motstand ved romtemperatur til metall å være, 107 mikrohm-cm, omtrent som vismut. Det utvider seg lite ved oppvarming. Magnetiserbarheten på +0,0443 cgs-enheter ved 18 °C er høy, som for mange andre lantanider. Terbium er også ferromagnetisk, men bare ved lav temperatur. Curie-temperaturen der overgangen skjer ligger på -53 °C. Som de andre lantanidene har det et komplisert spektrum, med en mengde sterke linjer, særlig i det nære ultrafiolette. De sterkeste ligger på 3499, 3693 og 3906 Å.

Erbium hører til gruppe 3 (3b) i det periodiske systemet, også kjent som de sjeldne jord(arts)metallene. Det har (1995) 34 kjente isotoper og isomerer, hvorav hele 6 er stabile og forekommer i naturen. Mengdefordelingen er som følger: 162: 0,14 atom-%, 164: 1,61 %, 166: 33,6 %, 167: 22,95 %, 168: 26,8 % og 170: 14,9 %. Denne fordelingen er ganske normal, bortsett fra at 164 har ganske mye til en nøytronskyggenuklide å være. I denne delen av det periodiske systemet dannes nemlig nuklidene mest ved nøytronabsorpsjon i stjerneeksplosjoner og naturlig radioaktiv overgang til neste grunnstoff hvis kjernen er blitt for nøytronrik til å bli stabil. Men de mer nøytonfattige isotopene av disse grunnstoffene kan ikke nås av slike prosesser, og dannes bare ved mer sjeldne foreteelser. Av de radioaktive isotopene har 169 en halveringstid på 9,40 dager, 172 49 timer, 160 28,6 timer, 165 10,3 timer, 171 7,52 timer, 161 3,24 timer, 163 75 minutter og de andre noen minutter eller kortere.

HISTORIE
En sen høstmorgen skulle du komme til Centralstationen i Stockholm med nattoget. Med all bagasjen din på ryggen skulle du stige ut på Vasagatan og snuse inn klar, skarp oktoberluft og skutte deg mot den sure vinden. På bussholdeplassen i Klarabergsgatan skulle du stille deg for å vente på 47an, og når den kom skulle du klatre inn og okkupere to hele seter med deg og det du har med deg, til svak irritasjon og undring fra de andre passasjerene. Og 47an tar deg med til Tekniska Högskolan på Valhallagatan. Sjåføren roper opp holdeplassene, men høyttaleren er så sprukken og rusten i målet at det bare er flaks at du hører at du er der du skal. Og under et svartgrått leskur står du med ditt pakk og venter på rute 670, Roslagsbanan, Vaxholmstrafiken, for denne dagen skal du til Resarö, til Ytterby, fødestedet til de sjeldne jordmetallene.

Resarö ligger i den stockholmske skjærgården, i Vaxholm kommune rett nord for selve Vaxholm-øya. Den har vært bebodd siden eldre steinalder, og innbyggerne har det meste av tiden siden da hovedsakelig levd av fiske. Tidlig i historisk tid samlet fiskerbosetningen seg i to vær, Øverby i nordvest, med utsikt mot Nantes inne på fastlandet, og Ytterby, ytterst mot øst, hvor bølgene fra Østersjøen fritt vasker over strendene.

Bussen har kjørt over det siste vei-diket, tatt en vid sving og stanset foran Ytterby Kolonial, ICA, söndagsöppet, før den kjørte tilbake over diket igjen, men da uten deg inni. Inne på ICA har de fortalt deg at det er bare å gå veien til høyre, langs vannet, så er det bare halve kilometeren igjen. Så du trasker de hundremeterene. Registrerer den underlige blandingsbebyggelsen. Noen gamle, idylliske, skjærgårdsvillaer, sommerresidenser, skjøre ting som ikke er ment som helårsboliger. Andre, mer moderne. Noen bisarre konstruksjoner. Du passerer Resarö Marina, hvor det myldrer av fartøyer, store og små, mange store, noen nye plastsnekker men mange eldre trebåter med dunst av atmosfære. Flere hundre skuter, nesten en til hver eneste innbygger på øya. Så går du videre, og kommer til Tantalveien, men tar til høyre, langs vannet. Det finnes også en Yttriumvei, en Ytterbiumvei og en Terbiumvei, men merkelig nok ikke noen erbiumvei.

Det er fullstendig vindstille. Ikke en sky seiler over den blekblå oktoberhimmelen. Ingen måker er på vingene. Havet ligger blikk stille. Ikke en krusning bryter den blanke flaten du ser utover der du sitter i skråningen opp til Ytterby gruver og nyter etpar brødstykker fra matpakka. Den lave Sola glitrer i glimmerflak og feltspatflater og lyser deg varmende i ansiktet mens du spiser. Rundt deg står bjerker og almer gule av fallesykt løv.

Ytterby gruve tar imot sine besøkende med stillhet. Øverst oppe på den hvite veien av krystaller deler fjellet seg. På den venstre siden av delet står en lav lønn, på høyre en bjerk, begge kledd i gul oktoberdrakt. Du trår inn gjennom denne portalen, og bak delet åpner gruven seg. Det er lenge siden det var noen aktivitet her nå. Den gangen gikk gruven loddrett over hundre meter ned i fjellet. Nå er den fylt igjen. Noen unge trær, bjerk, alm, furu for det meste, finner rot i fyllmassene. På en underlig betongkonstruksjon som muligens har vært brukt i et eller annen gruveteknisk implement vokser gress og engplanter. Noen blålilla storkenebblomster holder ennå ut i det milde høstværet.

Til venstre ligger pegmatitten i dagen. Resarø består for det meste av gneis, en bergart som i svært gammel tid har blitt til dypt nede ved høyt trykk og temperatur, og bare har kommet opp i dagen etter årmillioners, for ikke å si årmilliarders erosjonsprosesser. Gjennom dette har det trengt en mektig gang av diorittmagma, som så har størknet nede i dypet. Dioritten er en kvartsfattig bergart som for det meste består av en forholdsvis kalsiumfattig og tilsvarende natriumrik plagioklasfeltspat. Den inneholder også noen mørke mineraler som biotittglimmer og hornblende, men på grunn av det lavere kalsiuminnholdet er den lysere i fargen enn gabbroen, som har mer kalsium. Hvis diorittmagma kommer opp til overflaten størkner det raskt til en finkornet lava som kalles andesitt. Hvis det samme skjer med et gabbromagma fås basalt. I dypet skjer avkjølingen langsommere, og mineralkornene rekker å vokse seg større før det stivner rundt dem.

På grensen mellom diorittmagmaet og gneisen er det dannet pegmatitt, trolig fordi noe av gneisen har smeltet av varmen fra magmaet. Gneisen inneholder de samme mineralene som granitt: kvarts, feltspat og glimmer, og pegmatitten har de samme hovedbestanddelene. I Ytterby ligger den som store dråpeaktige perler på et kjede nedover i dypet i grenseområdet. I ytterkanten av dråpene er det dannet vanlig granitt når de har størknet, men på innsiden har størkningen skjedd enda langsommere. Ikke bare har kvarts, feltspat og glimmerkrystallene rukket å vokse seg store, men andre stoffer som finnes i mindre, usynlige mengder i granitten rekker å samle seg til korn av egne mineraler i pegmatitten. Mineraler som er funnet her i store krystaller er beryll, fosforholdig apatitt, granater, jernholdig svovelkis, magnetkis og molybdenglans, foruten det som gruven er mest berømt for, de sjeldne jordartsmineralene: gadolinitt, fergusonitt, xenotim, yttrotantalitt, allanitt, som også inneholder større og mindre mengder av radioaktivt uran og thorium.

Feltspatten her er natriumrik og ganske hvit og fin i fargen. Litt rødaktig er den også noen steder, noe som tyder på kaliuminnhold. Her og der stryker skikt av mørkt, jernholdig biotittglimmer gjennom feltspatmassene og kvartsen, som også ligger i store masser her, om ikke i så velutviklede krystaller. Også lyst muskovittglimmer uten jern kan du finne. Men det er inntil biotittflakene at de ligger. Som svarte rovdyrtenner har den vokst ut av dem og inn i den røde kalifeltspaten, den svarte gadolinitten, som ga Ytterby sitt navn inn i kjemihistorien. Også yttrotantalitt finner du lett her. Den vokser omtrent på samme måten som gadolinitten, men er ruere og mer finkornet i bruddflatene og ikke så spiss i fasongen. Et sted ligger et skikt av allanitt, som inneholder forholdsvis mye uran og thorium. De andre to er også radioaktive, men legger du et geigerrør inntil denne, spraker det lystig i vei. Feltspaten i omgivelsene er misfarget av stråling og oppknust av trykket fra heliumgassutviklingen og strukturforandringer i mineralet ved omdannelsesprosessene.

Plutselig treffer noe deg i hodet. Du strekker ut hånden og griper en almekvist, med gule løv på. Du løfter blikket og ser et hode stikke over kanten der oppe, et hode med et fårete smil på. Mr. Svensson heter han og han er en hytteeier her oppe som driver og rydder bort noen busker for å få bedre utsikt ned mot vannet. Du stikker opp for å få deg en prat. Han har hatt hytte her ute siden 1947, da han arvet etter sin mor. Ytterby og Resarö var ferieparadis for Stockholmsbefolkningen den gangen. Ikke så få skjærgårdsidyller har utspilt seg i de lystige, nattelyse, sosialdemokratiske ferieukene.

Men for 30 år siden kom det bro til fastlandet, og siden steg tomteprisene her ute slik at bare de aller heldigst stilte kunne ha råd til å ha både feriehus her ute og residens inne på fastlandet. Stedet er iferd med å utvikle seg til en soveby for kungastaden. Det bor 2000 fast ute på øya nå, av 8000 totalt i Vaxholm kommune, og det er så å si ikke en ubebygd plett.

Mr. Svensson tenker tilbake. Minner, også slike som du ikke forteller til navnløse fremmede om, blafrer forbi bak øynene hans. Han forteller at Resarö fortsatt ikke helt er blottet for jordbruksareale, men fiskerinæringen er det forlengst slutt på. I 1947 var det ennå et par fiskere som holdt det gående og tøffet ut i Østersjøen for å hente sild og annet havgodt til de ferierende og andre. Gruven har vært stengt siden 1933. Den ble brukt som oljelager i 50-åra, men er nå gjenfylt og fredet som fortidsminnesmerke. Under fyllmassene ligger fremdeles mangfoldige tusen liter olje som ingen tapper.

Det var måkeskrik og skonnerter og kuttere med liten seilføring som preget det fattigslige fiskersamfunnet i Ytterby da løytnant Carl Axel Arrhenius i 1787 fant et underlig svart mineral blant stuffene i den nyåpnede kvartsgruven. Arrhenius, som er av en helt annen slekt enn den senere nobelprisvinneren Svante Arrhenius, var født i 1757 og tidlig utsett til en militær karrière, et kall som han fulgte med stor innlevelse i mange år. Men ikke alltid uten et savn. For han var bare en ung artillerisersjant da han ble sendt til det kongelige myntkabinettets laboratorium for å lære å teste kvaliteten på krutt.

Hans læremestre der var Bengt Reinhold Geijer og Peter Jacob Hjelm, mannen som hjalp Scheele med molybdenfremstillingen. De magiske vidunderapparatene og alt disse lærde hadde å fortelle vekket en kjærlighet til vitenskapen som dro og trakk i ham hele livet. Som 60-åring, etter å ha avsluttet militærkarrièren med en innsats i Napoleonskrigene satte han seg på skolebenken og studerte kjemi i laboratoriet til den berømte Berzelius. Nesten til sin død fortsatte han å besøke Berzelius' forelesninger. Og da han lå på det siste i 1824 kunne de som satte øret inntil høre ham mumle svakt og usammenhengende om mineraler og jordarter og kjemiske problemer.

Også tidligere i livet brukte han den fritid han fant til slike saker, og kom altså en dag i 1787 til Ytterby på Resarö. En dag som skulle forandre historien. Kanskje var det en vakker høstdag som denne, kanskje var det på sommeren, kanskje var det overskyet, med sur, kald vind. Uansett var det begynnelsen til historien om de sjeldne jordartene, og spesielt om lantanidene. (Idag regnes jo riktignok også uran, som Klaproth oppdaget i 1789, til de sjeldne jordartsmetallene.)

En dag i det revolusjonens år 1794, det året da Lavoisier satte sitt hode til for kjemien, fikk professor Johan Gadolin i Åbo en tung, svart steinprøve til analyse. Det var det mineralet som løytnant Arrhenius hadde funnet i Ytterby, og derfor hadde kalt ytterbitt (det benevnes vekslende under dette navnet og 'ytteritt'). Det var Arrhenius' livslange venn Geijer som hadde sendt ham det. På grunn av tyngden mistenkte Geijer at det kunne inneholde wolfram. Men med sine analytiske ferdigheter var det ikke vanskelig for Gadolin å fastslå at det inneholdt omtrent 38 % av en ukjent jordart (=oksyd i datidens fremdeles alkymipregede terminologi). Den nye jordarten ble undersøkt av A.G. Ekeberg, M.H. Klaproth og N.-L. Vauquelin, og det ble vanlig å kalle den yttria etter mineralet, og grunnstoffet yttrium, men Klaproth, som alltid hadde sterke meninger i slike saker, omdøpte mineralet siden til gadolinitt, for å hedre den egentlige oppdageren.

Yttrium ble altså oppdaget i 1794. Cerium kom i 1803. Så gikk årene. Europa var i opprør mens stadig nye grunnstoffer kom til på Lavoisiers opprinnelige liste. Hjelm og Geijer og Arrhenius gikk til sine fedre, men stadig nye kjemikere ble uteksaminert fra sine institutter og fylte hullene i rekkene etter de falne. Ikke mange månedene etter at Carl Axel Arrhenius døde sto den 28 år gamle Carl Gustaf Mosander og forsvarte en doktoravhandling. Og på Svenska Vetenskapsakademin sto stadig Berzelius og holdt sine forelesninger. I 1828 oppdaget han selv thorium. Mosander bodde lenge med sin familie hos sin store læremester og arbeidet som hans assistent, men han hadde fått et professorat i kjemi og mineralogi ved Karolinska Institutet da han i 1839 begynte på et arbeid som ble mer omfattende enn noen hadde tenkt seg, og som fikk store konsekvenser.

Han hadde selv tidligere, i 1826, gjort et viktig arbeid på cerium. Nå varmet han opp litt ceriumnitrat slik at det delvis dekomponerte og tilførte litt fortynnet salpetersyre. Noe av saltet gikk i oppløsning, men ikke alt. Det som ble igjen var tydelig fortsatt ceriumoksyd-nitrat, men da han dampet inn løsningen og varmet det opp, fikk han et oksyd (eller jordart) som oppførte seg annerledes, og ganske likt yttria, men yttria var det ikke. Han kalte det lanthana etter gresk lanthanein, 'ligge skjult' fordi det lå skjult i ceria, og grunnstoffet ble hetende lanthan eller lantan.

Dette satte ham på idéen om at det kunne ligge flere ting skjult, og han satte igang med letearbeidet. Det var både vanskelig og langtekkelig, ikke minst fordi han også måtte passe en bisniss han hadde skaffet seg med salg av mineralvann fra egen kilde. Men i 1841 hadde han endelig klart å trekke nok et nytt, rosafarget oksyd ut av lanthana med fortynnet salpetersyre, og siden det nye oksydet var så vanskelig separerbart fra lanthanaet kalte han det didymia etter gresk didymos, 'tvilling.' Han lette med vilje etter en navnemulighet som begynte på d, for at grunnstoffet hans skulle kunne innlemmes i den eksklusive klassen av de med enbokstavers symboler. Ingen av de til da kjente begynte med d. Det skulle vise seg at han ikke fikk sin vilje, for didymia viste seg senere å bestå av ytterligere to tvillingmetaller, neodym og praseodym. Og den tyske vennen Wöhler (han som isolerte aluminium) kunne puste lettet ut. Han likte ikke didymia og uttrykte at han syntes det hørtes 'barnslig og lappisk' ut...

Mosander, som nå hadde oppdaget to nye grunnstoffer, en ære som blir få vitenskapsmenn til del, ga seg ikke med dette. Siden det yttrialike lanthana hadde skjulte bestanddeler kunne kanskje yttria ha ukjente bestanddeler også. Han forsøkte forskjellige separeringsmetoder, men først i 1843 hadde han hellet med seg. Ved gradvis tilsetning av ammoniakk til en løsning av et yttriumsalt fikk han først et gult hydroksydbunnfall som han tok vare på. Deretter kom det et rosafarget et, og til slutt det fargeløse som han kjente fra før. Ingen vet hva som fikk ham til å bruke avstumpede deler av Ytterbynavnet på dem, kanskje var det gleden av å kunne sette et svenskt ortsnamn ytterligere fast på grunnstoffkartet, men faktum er iallfall at det var erbia han kalte den gule fraksjonen, mens terbia var navnet han ga til den rosa.

Mosander var nå fornøyd med sin analyseinnsats og trodde nok at det var ytterst små sjanser for å finne flere bestanddeler av de nye jordartene. Der tok han jo feil, og det skulle vise seg at heller ikke denne navngivingsinnsatsen hans skulle stå fast. Ikke bare viste det seg at både erbia og terbia inneholdt nye, ukjente bestanddeler, men ukjent av hvilken grunn falt det seg slik at de som tok opp arbeidet med de nye jordartene forvekslet de to navnene, slik at erbia ble navnet på den rosa fraksjonen, mens terbia er den gule.

Det var ikke nok meed dette. For i 1878 oppvarmet den sveitsiske kjemikeren Jean-Charles Galissard de Marignac litt erbiumnitrat han hadde utvunnet fra gadolinitt til det dekomponerte. Da han ekstraherte produktmassen med vann fikk han to oksyder, et rødt og et fargeløst. Han beholdt navnet erbia på det røde, men ga det fargeløse navnet ytterbia - den stakkars fiskerlandsbyen måtte jo få lov til å få hele navnet sitt på et grunnstoff for en gangs skyld.

Dette ga støtet til en rekke separasjoner med nye raffinerte metoder som avslørte en hel serie sjeldne jordmetaller. I 1879 oppdaget den franske kjemikeren Paul-Émile Lecoq de Boisbaudran samaria i didymia og hans svenske kollega Lars Fredrik Nilson scandia i ytterbia. Her var det tydeligvis mer å hente! Nilsons landsmann Per Theodor Cleve brukte påskeferien til å dra til Stockholm for å skaffe seg litt erbia. Han fjernet alt han kunne av ytterbia og scandia fra det, satte igang med atomvektmålinger og fant til sin lettelse at den atomvekten han målte på erbium fremdeles varierte mellom de forskjellige erbiaprøvene. Det kunne bety at det fremdeles var forskjellige mengder av tilblandete, ukjente bestanddeler der. Og etter tidkrevende fraksjonerte fellinger kunne han konkludere med at det ikke bare fantes en, men to nye bestanddeler av erbia, en brungul og en grønn, som han ga navnene holmia og thulia.

Den franske kjemikeren, maleren, skulptøren og musikeren Georges Urbain klarte i 1905 samtidig med den engelske kjemikeren Charles James å isolere forholdsvis rent erbiumoksyd. Klemm og Bommer fremstilte rimelig rent erbiummetall i 1934 ved å redusere vannfritt erbiumklorid med kaliumdamp.

På Resarö er det mange katter, svære, kraftige hannkatter, selskapelige og vennlige. De stryker seg inntil leggene dine og avgir villig godlåt mens de lar deg klappe dem. Det er stille, og flokker av storbymennesker jager ikke i hælene dine over fortaussteinene.

Og du vet at det skal komme en dag da du sitter på bussen hjem fra Resarö mens den lave oktobersolen skinner blendende inn gjennom vinduene. Og du skal kjenne på ryggsekken du har med deg og du skal finne at den er like lett som da du kom, kanskje enda lettere, for Ytterby er en fredet plett, et fortidsminnesmerke. Det er ikke lov å ta med seg steinprøver hjem derfra, og det er strenge oppsynsmenn og årvåkne naboer som passer på. Og du skal stå i Valhallagatan foran Tekniska Högskolan og vente på overgangsbuss til Centralstationen der nattoget venter, og du skal høre en bestemor bak din rygg spørre barnebarnet sitt hvordan det likte seg på søndagsturen til Resarö. Og du skal smile, for du har vært i Ytterby, og du har det bra.

Erbium og erbia har altså sin opprinnelse i stedsnavnet Ytterby, som er en sammensetning av svensk ytter- 'ytterste' og by 'landsby'.

Forstavelsen ytter- og ordet yttre stammer fra norrønt ytri og germansk ut-izan- 'lengre ute' en utvidelse av germansk ut 'ut', som kommer fra indoeuropeisk ud- 'opp, ut'.

Fra det germanske ut og dets sideformer har vi gjennom norrønt fått ordene ut, ute, yte og uten. Gjennum middelnedertysk har vi fått verbet ytre. Engelsk but 'bortsett fra, men' stammer også fra den samme germanske formen som uten.

Fra indoeuropeisk ud- har vi gjennom germansk og norrønt fått nynorskordet or 'ut av' og sannsynligvis ærende, ærend. Gjennom germansk, oldhøytysk og tysk har vi fått forstavelsen ur-, som også fantes på norrønt i flere former, men ikke ble overlevert. Og gjennom gresk har vi fått fremmedordet hysterese.

Svensk by stammer fra norrønt byr 'gård, by', av urnordisk buwia-, etter verbet buwan 'bo', som kommer av germansk bowan og indoeuropeisk bhu-, bheu-, bhou- 'vokse, trives, oppstå, bli, være, bo'.

Fra germansk bowan har vi gjennom norrønt fått ordene bygge, bygd, bonde, bu. bod og bo. Det sistnevnte ordet er det samme som i tysk bin og engelsk be har fått betydningen være. Den norrøne formen av bod, budh, ble lånt til engelsk som booth.

Fra indoeuropeisk bhu-, bheu- o.s.v. fikk vi gjennom germansk og norrønt bol og bur og kornslagnavnet bygg. Gjennom germansk, oldsaksisk og middelnedertysk bom, som er brukt i noen sammensetninger som bomstille, bomsterk, etc. Gjennom germansk, oldhøytysk og tysk fikk vi bomull. Plantenavnet buksbom kom samme vei, men forstavelsen buks- kom til oldhøytysk gjennom latin fra gresk, som hadde det fra et ukjent førindoeuropeisk middelhavsspråk. Gjennom latin har vi fått lånordene futurum, futurisme o.l. og fra gresk gjennom fransk fysikk. Og gjennom latin og middelnedertysk har vi fått ordene prøve og prov.

GEOLOGI
Erbium utgjør 0,00035 % av, og ligger på 44. plass i hyppighet i den faste, øvre jordskorpen, betydelig høyere enn atomnummeret tilsier. I sjøvann regner man at det finnes 0,000000000087 % erbium, og det er mer normalt med en 67.-plass. Og av universet som helhet utgjør erbium bare 0,000000076 masse-% totalt eller 0,0000045 % av det som ikke er hydrogen eller helium etter vanlige estimater, og det ligger der på en 69.-plass. De sjeldne jordmetallene er sjeldnere der oppe enn her.

Erbium og de andre lantanidene er så like kjemisk og vanskelige å skille fra hverandre at de alltid forekommer sammen i naturen. Men på grunn av den såkalte lantanidekontraksjonen, en gradvis minking i ioneradien utover i lantaniderekken, vil de senere lantanidene ha en tendens til å gruppere seg med de små Y- og Sc-ionene i sine egne mineraler, de såkalte ytterittene, mens de tidligere grupperer seg i sine, de såkalte cerittene. Erbium er en typisk ytteritt, og normalt inneholder cerittmineraler maks. ca. 1/110 så mye erbium som cerium, mens ytterittene kan ha omtrent 1/11 så mye erbium som yttrium. Erbium regnes (1977) ikke som hovedbestanddel i noen mineraler.

Erbium og de andre lantanidene finnes vidt utbredt i jordskorpen, også i andre mineraler enn sine egne. Men det finnes også egne lantanidemineraler, og de rikeste konsentrasjonene er i karbonatitter, dannet av magma fra karbondioksydrike regioner litt dypt i jordmantelen, eller i såkalte pegmatitter på steder hvor jordskorpemateriale har blitt smeltet til granittmagma og senere ligget og krystallisert langsomt på relativt store dyp. Ioner med høy ladningstetthet som lantanideionene og mange andre litt sjeldnere stoffer danner deformerte aluminosilikatkomplekser som ikke lett kan bygges inn i granittens feltspatkrystaller og konsentreres derfor i pegmatitten, som krystalliserer sist. Hydrotermalforekomster der stoffer løst i sterkt opphetet vann har reagert med de omgivende mineralene, er sjeldnere, men forekommer. I karbonatittmagmaen bindes lantanider sterkt i karbonatkomplekser, men de lettere sterkere enn de tyngre, så det er cerittmineralene som dominerer der. I pegmatittene danner de tyngste lantanidene de mest deformerte aluminosilikatkompleksene, men disse er også de letteste å bryte opp slik at de frie ionene kan slippe inn i feltspaten, og også pegmatittene er derfor oftest rikere på cerittmineraler. De hydrotermale forekomstene er derimot ofte rikere på ytteritter.

Mange lantaniderike pegmatittforekomster finnes i Norge, særlig i Telemark, bl.a. i Evje/Iveland, Tørdal, Ulefoss, Langesundsområdet. Også i Østfold og Nordland finnes det betydelige forekomster. Det interessante med de norske pegmatittforekomstene er at det oftest er ytterittmineralene som dominerer.

Vyuntspakhitt, (Y,Yb,Er)₄Al₂AlSi₅O₁₈(OH)₅, er et sjeldent, fargeløst til oransje, gjennomsiktig mineral med tetthet 4,02 g/cm³ og hardhet 6-7 som inneholder spesielt mye av de siste lantanidene med de minste ioneradiene, med opptil 6,18 % erbium. De viktigste malmmineralene er ellers monazitt, (Ce,La,Nd,Th)PO₄, xenotim, YPO₄ og euxenitt, (Y,Ca,Ce,U,Th)(Nb,Ta,Ti)₂O₆. Monazitt inneholder maksimalt rundt 0,4 % erbium mens xenotim og euxenitt kan komme opp i over 5 %. Viktige produksjonsland er Sverige, Norge, Brasil, Australia, India, Russland, Georgia, Azerbajdsjan og USA. Gadolinitt har sammensetningen Be₂FeY₂Si₂O₁₀. Det er et nokså sjeldent mineral utenfor skandinavia, men i Norge og tildels også Sverige finnes det rikelig av det. Det er mer gadolinitt i Norge enn noe annet land i verden.

KJEMI
Erbium er et sølvhvitt, skinnende, smidig metall, og nokså bløtt, som de andre lantanidene. Krystallstrukturen er heksagonal tettpakket opp til 917 °C. Metallet er forholdsvis stabilt i luft, og oksyderer ikke fullt så raskt som de andre sjeldne jordmetallene.

Som de fleste lantanidene har erbium +3 som det eneste viktige oksydasjonstrinnet. Erbium(III)ionet er pent rosa i fargen. Som for de andre lantanideionene skyldes fargen elektronoverganger i 4f-orbitalene, og på grunn av skjermingen fra de overliggende elektronene er absorpsjonsbåndene skarpe, ikke brede som for d-metallene, og fargen påvirkes også lite av det kjemiske miljøet. Erbium(III)ioner i vannløsning har en viss tendens til å hydrolysere og er svakt sure: [Er(H₂O)₈]³⁺ + H₂O = [Er(H₂O)₇(OH)]²⁺ + H₃O⁺.

I motsetning til de lettere lantanidene danner ikke terbium noe dihydrid. Det burde danne et trihydrid, men det er foreløpig ikke kjent.

Som de andre lantanidene kan erbium ved oppvarming danne intermetalliske forbindelser med litt elektronegative metaller, fra mangangruppen og utover. Også borider kan dannes ved sterk oppvarming.

Med karbon dannes karbidene ErC₂ og Er₃C. Det førstnevnte har metallisk ledningsevne og hydrolyserer i vann i surt miljø under frigjøring av hydrogen og acetylen pluss en blanding av andre hydrokarboner. Sammen med thulium gir erbiumkarbidet mer metan ved hydrolysen en noen av de andre tilsvarende lantanidedikarbidene, noe som tyder på at eksistensen av en C₂-enhet ikke er så veldefinert som for dem. Karbidene har egenskaper som ligger mellom de intermetalliske, de organometalliske og de ioniske forbindelsene.

Som de andre sjeldne jordmetallene danner erbium lett organometalliske forbindelser med cyklopentadien, f.eks. Er(C₅H₅)₃, og dets derivater. En annen gruppe som er lett å fremstille er med cyklooktatetraen, f.eks. Er₂(C₈H₈)₃. I slike forbindelser opptrer den organiske delen som et anion p.g.a. erbiums elektropositivitet, men en god pi-donor kan også bindes til en lantanide. Andre forbindelser er slike med bare sigma-bindinger, slik som ionet [Er(C₆H₅)₄]^- og komplekset Er[(CH₂)₂P(CH₃)₂]₃.

Erbium har som de andre lantanidene ingen storslagen komplekskjemi, men de stabile kompleksene med chelatdannende oksygenholdige organiske ligander som etylendiamin-N,N,N',N'-tetraacetat (EDTA) er viktige p.g.a. separasjon i ionebytterkolonne, hvor de enkelte lantanidenes forskjellige affinitet til EDTA utnyttes. Andre slike chelater er forbindelsene med diketoner. Fluorerte derivater av slike diketonater er flyktige og kan utnyttes til separasjon ved gasskromatografi. Komplekser med andre oksygenligander er ikke så stabile som chelatene, men f.eks. trifenylfosfinoksyd, trifenylarsinoksyd og pyridin-N-oksyd danner stabile krystallinske salter som Er(NO₃)₃[OAs(C₆H₅)₃]₄ og [Er(C₅H₅NO)₈](ClO₄)₃. Også komplekser med nitrogenligander er kjent, f.eks. med forskjellige aminer, med tiocyanat og med porfyrin. Også visse svovelligander som ditiokarbamater og ditiofosfinater kan danne terbiumkomplekser.

Som de andre lantanidene danner erbium silisider med silisium ved høy temperatur og tilsvarende nitrider med nitrogen ved oppvarming til over 1000 ºC. Nitridet hydrolyserer, særlig i sur vannløsning.

Når erbium brenner i luft dannes et rosenrødt seskvioksyd, Er₂O₃. Det har en monoklin krystallstruktur som går over til kubisk ved 1300 ºC. Det er tungt løselig i nøytralt og basisk vann, men løses lettere i surt hvis det ikke inneholder noen anioner som feller erbium. Ved henstand i luft reagerer det med karbondioksyd til oksykarbonater.

Trihydroksydet, Er(OH)₃, felles som et vannholdig, geleaktig bunnfall når erbiumløsninger tilsettes base. Krystallinsk hydroksyd kan lages ved langvarig oppvarming av oksydet med alkalier ved høyt trykk. Ved sterk oppvarming av hydroksydet fås oksydhydroksyd ErOOH.

Erbiumsulfid, Er₂S₃, -selenid, Er₂Se₃ og -tellurid, Er₂Te₃, kan fås ved å sammensmelte bestanddelene i riktig mengdeforhold i vannfritt miljø. Med underskudd av erbium kan man få polysulfider, -selenider eller -tellurider. Alle hydrolyserer lett i vann. Sulfidet er som for de andre lantanidene en halvleder.

Erbiumkarbonat, Er₂(CO₃)₃, felles hydratisert i blanding med forskjellige bikarbonater når en Er-løsning tilsettes karbonat eller bikarbonat. Det kan fås renere hvis acetat- eller propionatløsninger kokes med karbondioksyd under høyt trykk. Erbiumoksalat, Er₂(C₂O₄)₃, er også uløselig i vann, men begge løses i overskudd av anionene p.g.a. kompleksdannelse. Derimot er fettsyresaltene, også som nevnt acetat og propionat løselige i vann.

Erbiumnitrat-heksahydrat, Er(NO₃)₃.6H₂0 krystalliserer ved inndamping fra en løsning av metallet i fortynnet salpetersyre. Nitratet er lett løselig i vann. Nitratkomplekser av lantanider med tributylfosfat, f.eks. Er[(C₄H₉)₃PO₄]₃(NO₃)₃, er viktige for separasjon p.g.a. sin løselighet i upolare organiske løsningsmidler. Vannfritt nitrat kan fås ved reaksjon mellom erbiumoksyd og flytende dinitrogentetroksyd under trykk ved 150 ºC. De er lett løselige i tørre aminer, nitriler og andre polare organiske løsningsmidler.

Erbiumfosfatet, ErPO₄, er i motsetning til nitratet uløselig i vann, men dimetylfosfatet, Er[(CH₃)₂PO₄]₃, er løselig. Denne forbindelsen kan brukes til lantanideseparasjon, siden løseligheten synker uvanlig mye med stigende atomnummer på lantanidene.

Et erbiumsulfat-oktahydrat, Er₂(SO₄)₃.8H₂O, kan krystalliseres fra en løsning av erbium- og sulfationer. Det er lettere løselig i vann enn de tilsvarende forbindelsene til de foregående lantanidene, men ikke så lett som ytterbium- og lutetiumsulfatene. Dobbeltsulfater med alkalimetaller er i motsetning til dobbeltsulfatene av de lettere lantanidene løselige i alkalisulfatløsninger. Sulfittet er tyngre løselig enn sulfatet, mens tiosulfatet løses lettere. Med overskudd av tiosulfat dannes lettløselige tiosulfatkomplekser.

Erbiumbromat, Er(BrO₃)₃, er lett løselig i vann. Det tilsvarende jodatet og også perjodatet er tyngre løselig, mens perkloratet, Er(ClO₄)₃, er uhyre lett vannløselig og fås sterkt hydratisert fra løsning. Det vannfrie perkloratet er meget sterkt hygroskopisk og løselig også i acetonitril og andre polare løsningsmidler.

Erbium reagerer lett med halogener til trihalogenider ved romtemperatur. Fluoridet, ErF₃, er typisk for gruppen uløselig i vann, mens kloridet, ErCl₃, bromidet ErBr₃ og jodidet, ErI₃ lett løses. Ved reaksjon mellom trihalogenidene og seskvioksydet ved flere hundre grader fås oksyhalogenider, f.eks. ErOF og ErOCl. Oksyfluoridet er som fluoridet tungt løselig i vann. Også de heksahydratiserte halogenidene som fås fra vannløsning gir disse forbindelsene ved oppvarming, heller enn de vannfrie halogenidene. Halogenidkomplekser har lite betydning i vannløsning, men kan dannes i fast fase. Fluoridet løses litt i flussyre på grunn av kompleksdannelse.

Analyse:

Lantanideioner i løsning påvises kvalitativt ved å felle med fluorid. Erbiumioner spesielt kan påvises spektroskopisk. For kvantitativ bestemmelse overføres substansen som skal analyseres til vannfase ved å løse den i syre eller smelte dem med natriumperoksyd, karbonat eller pyrosulfat og deretter tilsette syre. Lantanideioner fjernes deretter fra løsningen ved å felle med oksalsyre mens man holder pH rundt 1-2. Bunnfallet filtreres fra. Oksalatet glødes til oksyd ved 900-1000 °C og veies etter at praseodym- og terbiumoksydene er blitt redusert til seskvioksyder med hydrogen. Hvis man istedet for oksalsyre feller med natriumsulfat faller de letteste lantanidene (cerittene) ut mens de tyngre forblir i løsning.

For bestemmelse av erbium i en blanding av lantanider er røntgenfluorescensspektrometri det mest vanlig i dag. Ellers er spektrofotometriske metoder effektive på grunn av lantanideionenes skarpe absorpsjonsbånd. Blandingen overføres til perklorat eller klorid fordi disse anionene interfererer minst med lantanidespektrene. På grunn av kompleksiteten av disse spektraene må man benytte instrumenter med meget god oppløsningsevne.

Nøytronaktiveringsanalyse er brukbart for terbium, siden isotopen 171 som dannes med et noenlunde utbytte har en hensiktsmessig halveringstid på 7,52 timer og rimelig karakteristiske gammalinjer på bl.a. 112, 124, 296 og 308 keV.

Fremstilling:

Et stykke xenotim eller et annet erbiummineral kokes med sterk svovelsyre til det meste er løst, gjerne i flere timer. Den resulterende blandingen kjøles ved tilsetning av rikelig kaldt vann og filtreres. Filtratet tilsettes rikelig oksalsyre, og bunnfallet som nå danner seg inneholder oksalat av lantanider, thorium og noen få andre urenheter. Når det er filtrert fra kan de forskjellige lantanidene separeres fra hverandre med ionebytting. En kolonne fylles med EDTA og en citratløsning av lantanideblandingen skylles gjennom. Er kornstørrelsen på EDTA-kornene og diameteren på kolonnen kjent, kan ankomsten av de forskjellige lantanidene fra bunnen av kolonnen beregnes. Erbiumcitratet overføres til trifluorid, f.eks. ved felling med natriumfluorid, og det vannfrie fluoridet reduseres til metall med kalsium uten lufttilgang i en tantaldigel ved 1000-1500 °C. Tantal- og kalsiumrester kan fjernes ved resmelting i vakuum. Fluorid brukes i stedet for klorid for terbium og de etterfølgende lantanidene fordi kloridene deres er for flyktige.

Industrielt brukes idag væske-væskeekstraksjon med en automatisk flertrinnsprosess eller motstrømsoperasjon i stedet for ionebytting. En vannløsning av lantanideioner ekstraheres over i et upolart organisk løsningsmiddel som inneholder tri-n-butylfosfinoksyd eller bis(2-etylheksyl)fosfinsyre (DEHPA), som i forskjellig grad danner komplekser med de forskjellige lantanideionene.

Demonstrasjonsforsøk:

Forslag til ting som kan vises er separasjon i ionebytterkolonne med konsentrerte løsninger og tydelige farger på elusjonsbåndene. Vis gjerne fram erbiummetall og dets reaksjoner med luft, vann og syrer. Vis at det brenner til et rosenrødt pulver (helst under klokke) ved oppvarming. Vis forskjellige forbindelser, vis erbiumfarget glass og emalje.

Noen erbiumforbindelser:

Erbiumoksyd, erbiumseskvioksyd(erbia), et rosenrødt pulver med tetthet 8,640 g/cm³. Monoklin krystallstruktur som går over til kubisk ved 1300 ºC. Tungt løselig i vann ved nøytral pH, 0,0000128 mol/l ved 24 ºC. Løses lett i syrer, også fortynnede syreløsninger og svake organiske syrer. Tar lett opp vann og karbondioksyd fra luft slik at det dannes karbonater og bikarbonater.

Erbiumklorid, erbiumtriklorid. Lyserøde monokline, sterkt hygroskopiske krystaller som flyter ut i fuktig luft. Smeltepunkt 776 ºC, kokepunkt ca. 1500 ºC. Løses lett i vann, løses også i alkohol. Krystalliserer med 6 molekyler krystallvann fra vannløsning ved forsiktig fordamping av vannet, ved oppvarming fås i stedet oksyklorid.

Erbiumhydroksyd, felles som et lyserødt, vannholdig, geleaktig bunnfall når en løsning av erbiumioner gjøres basisk. Kan krystalliseres til heksagonale krystaller ved trykk- og varmebehandling.

Erbiumsulfat, et hvitt, hygroskopisk pulver med tetthet 3,678 g/cm³ som dekomponerer ved 630 ºC. Løses lett i vann, 0,690 mol/l ved 0 ºC. Krystalliserer fra vannløsning som rosenrøde monokline krystaller med 8 molekyler krystallvann. Hydratet mister krystallvannet ved oppvarming til 400 °C.

BIOLOGI
Det er ikke kjent at erbium spiller noen rolle i det naturlige stoffskiftet hos noen dyre- eller plantearter. Det har samme giftvirkninger og medisinske effekt som lantan (s.d.).

UTNYTTELSE
Erbium har fått en viss metallurgisk utnyttelse, f.eks. blir vanadium både hardere og lettere å bearbeide ved tilsetning av erbium. Metallet brukes også i den kjernefysiske teknikken.

Den rosenrøde fargen til oksydet og saltene utnyttes til farging av glass og porselensemalje, og i fotografiske filtre, hvor de skarpe og sterke absorpsjonsbåndene er nyttige.

Lasere av erbium-yttrium-aluminiumgranat (også kalt Er:YAG) med infrarødt lys på 29400 Å brukes i medisinen til destruksjon av uønsket vev eller andre typer laserbehandling, f.eks. sveising av netthinnen i øyet hvis den løsner på grunn av grønn stær. De er forholdsvis skånsomme og presise fordi vannet i vevet absorberer energi spesielt effektivt ved denne bølgelengden. De har også blitt svært populære i kosmetikken til rynkefjerning ved bortbrenning av gammel overflatehud. En annen erbiumlaser som brukes til medisinske formål er erbium-yttrium-scandium-gallium-granat.

Forøvrig brukes erbium i blanding med de andre lantanidene i Misch-metall og liknende.

Hovedkilder:

CRC Handbook of Chemistry and Physics, 57th ed. 1976-77.
F. Albert Cotton & Geoffrey Wilkinson "Advanced Inorganic Chemistry" Wiley, New York, 1988.
Therald Moeller "The Chemistry of the Lanthanides" Pergamon Press 1975.
G. Pfennig, H. Klewe-Nebenius, W. Seelmann-Eggebert "Karlsruher Nuklidkarte" 6. Auflage 1995, Forschungszentrum Karlsruhe GmbH, Institut für Radiochemie.
Michael Fleischer "Glossary of Mineral Species" Mineralogical Record, Bowie, Maryland, 1977.
Günter K Muecke & Peter Möller "The Not-So-Rare Earths" Scientific American, New York, 1988.
Mary Elvira Weeks "Discovery of the Elements" Journal of Chemical Education, Easton, Pennsylvania, 1968.

:-) LEF