Filnavn:CURIUM

CURIUM

Cm, atomnr. 96, molvekt for de viktigste isotopene 242,0588 og 243,07 g, elektronkonfigurasjon (Rn)+5f7-6d1-7s2, smeltepunkt 1345 °C, tetthet 13,5 g/cm³. Kokepunktet er beregnet til å være 3110 °C.

Curium hører til gruppe 3 (3b) i det periodiske systemet (også kjent som 'sjeldne jord(arts)metaller'.) Det har (1986) 14 kjente isotoper, alle radioaktive. De betastabile (d.v.s. de som hadde vært stabile hvis curium ikke hadde ligget i alfa-ustabilitetsområdet) er 240, med halveringstid på 27 dager, 242, med 162,8 dager, 244 med 18,11 år, 245 med 8500 år, 246 med 4730 år, 247 med 15,6 millioner år, 248 med 339700 år og 250 med noe under 11300 år. Bare Xenon (9) og tinn (10) har flere betastabile isotoper.

Ved siden av disse har curium 243 en halveringstid på 28,5 år og desintegrerer delvis (99,76 %) ved å sende ut alfapartikler til plutonium 240 og delvis ved elektroninnfangning til americium 243. Isotopen 250 desintegrerer bare ved spontan kjernefisjon (spalting i to omtrent like deler), mens 248-isotopen har denne desintegrasjonsformen i 8,26 % av tilfellene og vanlig alfa i de andre. Også hos de andre betastabile isotopene unntatt 245 forekommer spontanfisjon, men i lave prosenttall av desintegrasjonene.

Isotopen 243 har et tverrsnitt (et mål for reaksjonssannsynlighet) for spalting ved innvirkning av termiske nøytroner (slike som brukes i reaktorer) på 600 barn, omtrent som uran 235, mens 245-isotopen har 2020 barn, mer enn tre ganger høyere. De produseres begge i reaktorer, men i små mengder, og vil vel aldri bli aktuelle som reaktorbrennstoff.

HISTORIE
I et selsomt landskap gikk en mann sammenkrøket med blikket nedvendt, søkende, full av anspent iver. Mannen var kledt i en lysegrå khakidress og på hodet hadde han en tropehjelm. Øverst på tropehjelmen var det festet en propell som roterte livlig i den friske brisen. Plutselig bøyde han seg ned, grov mellom et par steiner noen sekunder, og da han holdt opp, lyste det opp i det febrilske ansiktet, et gisp av tilfredsstillelse unnslapp leppene og han rettet seg med en stor, glitrende krystall i hendene. Mannen var Brumund Dal, og den glitrende krystallen var en spektralstein! Den skulle han bruke til å finne mirakelstoffet curium, stoffet som kunne helbrede alle sykdommer.....

Ute i gatene drønnet hestehover mot brosteinene. Hun satt i taushet i den trange leiligheten i Nowolipkigaten. Hun skalv litt og ønsket at hennes mann Wladislaw snart skulle komme hjem, så hun kunne vite at han var trygg. Rundt seg hadde hun sine fem små barn. Fru Sklodowska. Byen var Warszawa. Året 1871.

Hundre år før var byen den samme. Men salene var ikke så trange. Stanislaw Poniatowski, som tronte i dem, var konge, konge av hele det store, gamle, stolte landet. Stanislaw sukket. Det var ikke noe gøy å være konge lenger, syntes han - en oppgave han hadde blitt forberedt for helt fra barneårene. Hans slekt var inngiftet hos den mektige Czartoryskislekten, som i samarbeid med den like mektige Zamoyskifamilien intrigerte for å gjøre Polen til en moderne stat, etter engelsk mønster. Reformer skulle gjøres til beste for de rettighetsløse byborgerne og de livegne. Borgerne skulle få eie jord og riksdagen, Sejmen, skulle velges av dem og alle andre jordeiere. Men nå hadde han sittet og tronet i åtte år uten å komme noen vei mot den eksisterende Sejmen, hvor Polens frie satt, magnatene og den ganske tallrike lavadelen i landet. Etter gammel ordning skulle det ikke mer enn en frimanns stemme til i Sejmen for å blokkere et vedtak. Og det var ikke vanskelig å finne reformmotstandere i de kretsene.

Stanislaw stønnet motfallent og vred seg på tronen. Som 25-åring hadde Czartoryski-Zamoyskipartiet fått ham innsatt som diplomat i St. Petersburg, og her arbeidet han med kløkt og valgte med omhu, nemlig den ergjerrige tyske Sophia Anhalt-Zerbst. Hun var gift med en fjott, Peter Fjodorovitsj, og tok seg derfor de elskere hun ville. Som Stanislaw hadde gjettet, ble hun siden kjent som Katarina, og Stor ble hun også. Da hennes fjott besteg tronen i 1761, sørget noen (hvem?) for at han 193 dager senere ble funnet myrdet. Like etter, i 1763, traff det seg så påfallende heldig at Polens late hersker August III kom av dage. Så kom Sejmen sammen for å velge ny (Polen var da Europas eneste valgkongedømme [=republikk?]) og mens de forskjellige magnatene etter gammel skikk ventet på at fyrstehusene i verdensdelen skulle bli ferdig med å pløye inn midler på deres respektive bankkonti for at de skulle støtte deres kandidater, gikk vår kjære Stanislaws venner til verket. Sengekamerat Katarina ble invitert, og rett som det var befant magnatkabalen seg omringet av en hel hær godt bevæpnede russiske soldater.

Stanislaw gjespet oppgitt og trommet med fingrene på de gylne armlenene. Han hadde vært så strålende fornøyd denne etter-August-dagen, tronbestigningsdagen. Nå lå veien åpen for å gjøre det frie Polen til en moderne, ekspansiv stat, en ledestjerne i sin del av verden, som berettiget var. Hvordan kunne han ant at han skulle bli så effektivt motarbeidet av prøysser-, sakser-, og habsburgerpartiet i Sejmen, ja selv av hans egen gamle kjæreste Katarinas lojale venner? Han hadde begynt å samle polsksinnede aristokrater rundt seg for å hugge over noen knuter, men hadde nettopp mottatt noen morske linjer fra sin gamle venninne angående disse forsøkene. Stanislaw gned seg misfornøyd på nesen og akte seg fram og tilbake i den romslige tronen. Samtidig, i Granicki-palasset ikke langt derfra, kom tre staute karer sammen for å radbrekke litt diplomatfransk og utveksle noen håndslag og karaffelslurker. Med seg hadde de kart og fargeblyanter......

På École de Physique et de Chimie gikk en lang, ulenkelig, underlig mann og undret seg. Han hadde vent seg til å leve slik han levde nå og han visste at hvis han grep inn, ville det få konsekvenser. Men han visste også at hvis han ikke grep inn, kunne det være for sent for all tid. Stålkvinnen. Det var for hennes skyld at han var blitt invitert til deres felles bekjente, professor Kowalski den kvelden. Hun var polakk, som professoren (disse innvandrerne holdt seg bestandig til sine egne!), men hun var også en glimrende student, med gullmedalje i fysikk og sølv i matte fra Sorbonne. Derfor hadde hun blitt tildelt oppdraget av Société pour l'Encouragement de l'Industrie Nationale å undersøke stålartenes magnetiske egenskaper. Problemet hennes var at ingen ville gi henne noen plass å utføre disse arbeidene på. Men professoren hadde god kjennskap til hans egne berømte magnetiske arbeider, og visste at han også allerede hadde en del av de nødvendige apparatene tilgjengelige. Derfor hadde han arrangert det møtet.

Og nå hadde han henne gående her på fysikk- og kjemiskolen da, slepende på sine tunge h-jern i krom-, mangan-, nikkel- og molybdenstål, herdet stål, bløtt stål og hvaslagsmere-stål. Og alvorlig og intenst oppslukt var hun av sine undersøkelser. Og han visste også dette: som purung hadde hun tatt arbeide som guvernante i en øde utkant av hjemlandet, og allerede det første året hadde hun blitt forelsket i en av husets sønner. De snakket om å gifte seg, guvernanten og medarvingen til sukkerplantasjen. Men begge foreldrene satte seg sjokkert, forferdet til motverge (kanskje mest fordi fruen selv i huset hadde fortid som guvernante??). Sønnen trakk seg, og den unge kvinnen levde videre, knust, skuffet, og med en urokkelig beslutning om å glemme livet og la livet være fysikk og åndens arbeide og bare, bare det. Han tenkte tilbake. Blod. Knust kjøtt og bein. Han sluttet å tenke tilbake. Det var stadig like levende, like motbydelig og uutholdelig. Ja! Han hadde elsket. De hadde vokst sammen, nesten fra før de kunne gå, som to trær slynget inn i hverandre. Deres ånder var ett. Alt annet var tomt, likegyldig, foraktelig. Bare DE levde, var til. Ulykken...

Et vilt dyr var han, Pierre Curie. Et vilt dyr som streifet omkring i skogene. Allerede som guttunger kunne han og broren Jacques umeldt bli borte i flere dager i trekk, sovende på bar, rå bakke om nettene, i frihet ute i det fri. Han hadde ikke tilbrakt en time på skolebenken, allikevel hadde han tatt artium som 16-åring og lisensiat i fysikk ved Sorbonne som 18-åring. Fra 19-årsalderen drev han vitenskapelig arbeid. Først i krystallografi, hvor han sammen med broren oppdaget piezoelektrisiteten (krystallers evne til å avgi elektrisitet når de ble utsatt for trykk) og klarla symmetriprinsippet i krystalloppbygningen. Senere mest i magnetisme. Sammenhengen mellom temperaturen og et materiales magnetiske egenskaper hadde allerede begynt å kalles Curies lov av fagpersoner, skjønt det var en Weiss som også hadde vært tidlig ute med den. Og Curie-temperaturen var det punktet der de ferromagnetiske egenskapene til et materiale forsvant og materialet ble paramagnetisk. Han var også en instrumentmaker av rang og hadde bl.a. konstruert en fintfølende vekt basert på piezoelektrisitet, som bar hans navn. Alt sammen hadde han utrettet mens han jobbet som lærer ved fysikk- og kjemiskolen, underholdt av en beskjeden gasje på 300 Fr i måneden mens mindre kvalifiserte menn enn ham bekledde professorembeter og akademiseter. Han foraktet utmerkelser. Medaljer sendte han tilbake, som verdiløst skrammel. Han hatet å skrive søknader. Professorater som han var vel kvalifisert for lot han gli seg forbi. Vitenskapsakademiet fikk skure og gå uten ham. Hans eneste ambisjon var kunnskapen. Lidenskapen var fysikken.

Bak seg hadde han et eneste erotisk eventyr. Ett eneste! Og nå sto han her og betraktet henne som hadde kommet fra en annen verden for å begrave sine følelser i fysikk, og han visste at hun hadde evner. Han ville aldri mer finne en kvinne som var hans like, hadde han tenkt. I dagboken hadde han skrevet disse linjene:

"Kvinnen elsker livet for dets egen skyld i meget høyere grad enn vi menn. Det finnes få begavede kvinner. Når en uforklarlig trang driver oss inn på veier som fører oss bort fra det levende liv, når vi gir alle våre tanker til et arbeide som fjerner oss fra menneskene omkring oss, da må vi kjempe mot kvinnen. Moren vil fremfor alt beholde barnets kjærlighet, selv om det skulle koste det dets utvikling. Når kvinnen elsker, vil hun eie sin elskede og finner det helt selvfølgelig om han ofrer en stor begavelse for en times kjærlighetslykke. Det er nesten alltid en ulike kamp, for kvinnen har retten på sin side: Det er i livets og naturens navn at hun prøver å erobre oss tilbake."

Over Zawieprzyces jorder skred femti slanke gangere. Over ryggen på den ene av dem satt den 15 år gamle Mania Sklodowska, nyankommet fra Warszawa med gullmedalje fra gymnaset og med ferie på ubestemt tid, for siden hun var av hunkjønn, var det ingen høyere utdanningsinstitusjon i landet som ville ta imot henne. Så med en nærmest manisk energiutfoldelse slo hun ut kronbladene og ble kvinne nede i den østerrikske delen av Polen, der de kunne snakke polsk uten å bli sperret inne for det. Hester, vogner, sleder, skog- og fjellturer, krepsefiske, badminton, skøyteløp og annen sport, dans og flørting. Om vinteren var det kulig, en åsgårdsrei av en dansefest, av keltisk opprinnelse (ceilidh på skotsk). Ble det til noe lesing var det høyst noen søtladne kjærlighetsromaner. Et år å minnes med lys i blikket og varme i stemmen i trette, mørke peiskvelder.

Tilbake i Warszawa hadde hun som mange av vennene blitt bitt av positivismen, læren om at bare det erfarbare, beviselige hadde verdi som kjensgjerninger. Polens intellektuelle gikk med frenetisk iver inn for å verne sin truede kultur på vitenskapens og kunnskapserhvervendets grunn. For kvinnene var mulighetene jo begrenset. Men Mania gjorde en avtale med sin storesøster, Bronia Sklodowska. Hun skulle arbeide som guvernante og tjene penger til søsteren slik at hun kunne studere til lege ved Sorbonne i Paris, slik hun hadde drømt om. Når Bronia begynte å tjene penger som lege, skulle hun gjøre gjengjeld.

I Nowolipkigaten i barndommens Warszawa lekte fire små piker og en liten gutt i den trange leiligheten. Brått stanset det minste barnet foran et skap med glassdør hvor det sto nye, underlige leker. Skinnende messingvekter og lodder, en flaske av glass hvor et løvtynt blad av det blankeste gull hang og glitret - lektor Sklodowskis fysikkapparater og mineralprøver som nå fikk stå og samle støv i skapet fordi han var blitt nektet å undervise i naturfagene. Lille Mania ville så gjerne leke med disse nydelige lekene, men hun fikk aldri lov, hvor mye hun spurte, skapet sto alltid låst.

Så kom hun igjen tilbake til Warszawa, etter de pinefulle guvernanteårene. Og hun begynte å vanke å "Omstreiferuniversitetet" igjen, en "institusjon" hvor Polens lærde i dypeste hemmelighet prøvde å overlevere litt kunnskap til de tørstende unge. Hun hadde gått der også før hun reiste til sukkerplantasjen. Det hadde ikke noe fast møtested, men en nyvinning siden sist var at de hadde fått i stand et provisorisk laboratorium, kamuflert som "museum for industri og jordbruk". For unge Mania Sklodowska var det en forløsning. Med reagensrør, presisjonsvekter og elektrometere mellom hendene trengte barndommen i Nowolipki seg fram under sorg og skuffelser og ble virkelighet, endelig virkelighet igjen! Endelig fikk hun leke med de nydelige apparatene fra det forbudte glasskapet. Og leken varte et liv til ende. Den viste verden veien til atomets indre, til materiens sanne natur, til grenseløs erkjennelse, til krefter som vi kanskje til slutt ikke mestrer å tøyle.

De senket henne i en grav til slutt. På plassen som var blitt holdt av for henne. Da svigerfar Eugène Curie døde, hadde hun beordret Pierres kiste hevet for at faren skulle ligge under. Selv ville hun ligge nærmest ham, han som ga henne noe hun aldri hadde trodd skulle bli hennes. Geniet. Kjærligheten. Men selv et genialt hode kan ikke bære vekten av ett og et halvt tonn soldateruniformer.

Den siste tiden hadde leukemien tatt kreftene hennes, og siden livet. Øynene var lukket nå, øynene med det underlige, særegne lyset, øynene som *visste*. Øynene som hadde sett radium.

- - -

Det første transuranet, neptunium, ble oppdaget av McMillan og Abelson i 1940 og det neste, plutonium, av Glenn T. Seaborg og hans gruppe senere samme år. Til deres overraskelse viste ikke disse nye stoffene slektskap med h.h.v. rhenium og osmium, slik det kunne se ut til etter det periodiske systemet å dømme som verserte da, men derimot liknet de uran. Det var derfor letingen etter slike rhenium- og osmiumliknende stoffer, som hadde pågått siden 1934, til da hadde vært resultatløs. Man antok nå at også de neste grunnstoffene liknet uran og hadde et oksydasjonstrinn +6 som kunne utnyttes i separasjonen, men de neste fire årenes leting etter nye uranliknende stoffer var like resultatløs, og sommeren 1944 hadde nye ideer kommet inn i bildet.

Norskamerikaneren Fredrik William Houlder Zachariasen (født i Langesund 1906, amerikansk statsborger 1941), en pioner i strukturbestemmelse ved røntgendiffraksjonsanalyse, hadde fra 1943 (bare to år etter naturaliseringen) kommet med i plutoniumforskningen, som nå var flyttet til National Metallurgical Laboratory (nå Argonne National Laboratory) i Chicago. Ved hjelp av sine strukturstudier hadde han lagt merke til at radien på de fireverdige ionene av thorium, uran, neptunium og plutonium minket sakte i den rekkefølgen slik de treverdige til lantanidene gjør, og han foreslo i et notat 24/6 1944 at disse grunnstoffene var en parallell til lantanidene og ville kalle dem "thoridene" etter thorium. Seaborg fikk kloa i dette skriftet, studerte det periodiske systemet med Bohrs og Paulis idéer om atomoppbygningen i tankene og foreslo i et notat datert 14/7 navnet "actinidene". Actinium var likt lantan i kjemien, og hva om de neste 14 grunnstoffene var i ferd med å fylle et f-skall av elektronorbitaler, slik man hadde begynt å forstå at lantanidene gjorde? I såfall ville de neste grunnstoffene, nr. 95 og 96, antakelig likne lantanidene og ha +3 som det viktigste oksydasjonstallet.

8-10/7 ble et plutonium 239-target bombardert med 32 MeV alfapartikler i 60-tommers-syklotronen ved California-universitetet i Berkeley. Seaborg hadde nå festet så stor lit til actinidebegrepet at han bestemte seg for å gå ut fra at grunnstoffene 95 og 96 ikke kunne oksyderes så mye i sur vannløsning at man kunne få løselige fluorider. 12/7 var prøven på plass i Chicago. De tok ut 2,2 mg i midten av targetet, overførte det til vannløsning, oksyderte plutonium til seksverdig og felte lantanfluorid i løsningen. Så løste de bunnfallet igjen, oksyderte for å fjerne plutoniumrester og felte med lantanfluorid igjen. Målinger gjort 14., 15. og 16. juli viste tydelig en hittil ukjent alfaaktivitet i bunnfallet med en rekkevidde på 4,7 cm. Siden prøvde de med andre oksydasjonsmidler og fellingsreagenser, men selv om de brukte de sterkeste oksydasjonsmidler, som dikromat eller sølv-peroksydisulfat, fikk de det samme resultatet. Senere viste det seg at det var 242-isotopen av curium som var blitt produsert i syklotronen: ²³⁹Pu + ⁴He = ²⁴²Cm + ¹n.

Indikasjoner på americium ble funnet litt senere. Men for å få oppdagelsen godkjent krevdes det den gangen at grunnstoffene skulle identifiseres kjemisk, og antakelsen om at de nye grunnstoffene skulle være lantanideaktige viste seg å være så sann at Seaborgs gruppe fikk et formidabelt arbeide, slik lantanidekjemikerne hadde hatt i det foregående århundret, med å separere de to fra hverandre og fra lantanidene som hadde vært brukt som bærere i fellingsreaksjonene. Nesten et år gikk, og i frustrasjonen foreslo et medlem av gruppen (navngitt som "Tom") at de nye grunnstoffene som ennå ikke hadde fått navn like gjerne kunne kalles pandemonium og delirium. Curium umulium hadde kanskje vært like greit.

Men til slutt kunne oppdagelsen sies å være et faktum, og navnene americium og curium ble foreslått. Etter plutonium hadde man sluppet opp for planeter, og med en seierrik krig bak seg fikk man den patriotiske idéen å navngi nr. 95 ved analogi med det lantanidemetallet som ligger rett over i det periodiske systemet: europium, og kalle det opp etter verdensdelen som hadde vært scenen for oppdagelsen. Så var det nr. 96, som ble liggende rett under gadolinium. Gadolinium var (tilsynelatende) oppkalt etter Johan Gadolin, en av kjemiens pionerer. (Egentlig er det oppkalt etter et mineral som var oppkalt etter mannen, på samme måte som samarium.) Og man var jo kjernekjemikere, og kjernekjemien hadde også pionérer. De første og kanskje største var paret Marie og Pierre Curie, som dermed fikk navnet sitt i periodesystemet. Særlig tatt i betraktning de magnetiske egenskapene som kunne ventes hos gadoliniums slektning, var oppkallingen etter magnetismeeksperten Pierre velvalgt.

Krigen var nå over, og i november 1945 fikk Seaborg tillatelse til å offentliggjøre oppdagelsene ved det amerikanske kjemikerforbundets symposium på Northwestern University i Chicago fredag 17/11 1945. Nå skulle det vise seg at det ikke skulle bli disse luringene som først fikk vite om de to nye grunnstoffene, for lørdagen før, 11/11, var Seaborg gjest i et radioprogram, The Quiz Kids, hvor barn fikk lov til å spørre berømte vitenskapsmenn om ting de lurte på. En fremmelig liten pjokk ved navn Richard Williams hadde frekkhet nok til å spørre om det var oppdaget noen flere nye grunnstoffer i forbindelse med kjernevåpenforskningen under krigen, og Seaborg fortalte at jo, det hadde nok faktisk det. Etter brev han mottok følgende uke å dømme, hadde nok ikke de unge lytterne til programmet vært så heldige med forsøkene på å overbevise lærerne sine om at han hadde rett.

Høsten 1947 klarte L.B. Werner og I. Perlman ved Californiauniversitetet som de første å fremstille en synlig mengde curium, 30 mikrogram trihydroksyd i spissen på en mikrosentrifuge.

Familienavnet Curie har sannsynligvis sammenheng med det franske ordet curie 'kurie, pavehoff', fra latin curia, et navn på en mindre administrativ enhet. Curia kommer trolig fra eldre latin coviria, sammensatt av forstavelsen co- 'med' og vir 'mann'.

Forstavelsen co- kommer av com, fra indoeuropeisk kom 'ved siden av, hos, med'. Dette ordet ga i germansk opphav til en forstavelse ga- 'sammen, handlingens begynnelse eller slutt', som fikk utstrakt bruk i en rekke sammensetninger. Urgermanske eksempler som har kommet til oss i norsk er: gafulkia- 'samling av folk' til norrønt fylki 'flokk, fylke', norsk fylke. Garazna- 'en man bor i hus med' til norrønt granni 'nabo', norsk granne. Ga-gruntha- 'nær grunnen' til norrønt grunnr 'grunn, ikke dyp', norsk grunn. Ga-lika- 'samme skikkelse som', norrønt glikr 'liknende', likr 'liknende, sannsynlig, god', norsk lik. Ga-raiðia- 'klar til å begynne å ri', norrønt greiðr 'rede, lett, nyttig', norsk grei, som er lånt til dansk som grej. Ganoqa-, ganoha- 'være ferdig med å oppnå, nok', norrønt gnógr, nógr 'nok', nóg 'nok (intetkjønn)' til nog, som finnes i svensk og norske dialekter. Ganoqa-, ganoha- ble i oldsaksisk ginog 'nok', middelnedertysk noch, lånt til dansk og norsk som nok.

Selve forstavelsen ga- ble i oldsaksisk til gi- og middelnedertysk ge-. Her ga den også opprinnelse til en mengde ord som ble lånt til dansk og norsk, f.eks gebur, vårt gebyr o.s.v. Oldhøytysk beholdt ga-, men fikk også en form gi-, men i tysk er begge blitt til ge-, som også er brukt i en mengde ord som er lånt til oss, eksempelvis gebiet, vårt gebet. I oldengelsk ble ga- til gi-, som gjennom former som ge- og i- for en stor del forsvant, men finnes igjen i ord som hand-i-craft, ever-y-where, e-nough etc.

En annen sammensetning som har fart langt er mellom latin co- og frankisk rep 'rep, tau', som etter at frankermne hadde erobret den romerske provinsen Gallia, kom inn i det galloromanske språket som corepare 'knytte sammen', senere croppare, som i provencalsk ble til gropar, senere grop 'knute', lånt til italiensk groppo 'forening', derfra til fransk som groupe 'gruppe, flokk', så til tysk Gruppe 'gruppe' og endelig til norsk som gruppe.

Det latinske vir stammer fra indoeuropeisk uiro-s 'mann'. Dette ble i germansk wiraz, og ble brukt i sammensetningen wera-aldhi-, wera-aldho- 'mannsalder'. I oldengelsk ble dette til weorold 'jordisk liv, tidsalder', lånt til norrønt som verold 'verden, liv, tid' norsk verden, verd. En annen germansk sammensetning med wiraz er wir-wulfa- 'mannulv, varulv', oldsaksisk werwulf 'varulv', middelnederty. werwulf, warulf, lånt til dansk og norsk som varulv.

Det latinske vir går også igjen i fremmedordene viril og virus.

Indoeuropeisk uiro-s stammer videre fra uei- 'gå løs på, gå, vei', som i germansk ble wei-, i norrønt veidha 'jage, fange', norsk veide. Germansk wei- ble i norrønt til vé 'hærfane', brukt i fuglenavnet langvé 'lomvi', norsk lomvi, men noen dialekter har langve.

Indoeuropeisk uei- ble i latin via 'vei', også brukt i invitare 'beverte, innby'. Begge er lånt til norsk.

Hvis opprinnelsen til familienavnet Curie er et stedsnavn er det mer sannsynlig at det stammer fra gallisk coria 'forsamlingsplass', etter indoeuropeisk korio-s 'hær' fra koro-s 'krig'. Korio-s ble i germansk harja-, norrønt herr og norsk hær. Norrønt herr finnes også i hermaðr 'hærmann, hedersmann', dansk herremand, herre, som er lånt til norsk herremann, herre.

Germansk harja- fikk en verbalform harjon 'krigsherje', som i norrønt ble herja 'krigsherje, plyndre, føre krig', norsk herje. Direkte fra germansk harja- kom norrønt herað 'tinglag', som forekommer i norske stedsnavn på -herad, f.eks. Krødsherad. Det norrøne herað ble i dansk til herred, en administrasjonsenhet, lånt til norsk som herred og fornorsket i nynorsk til herad.

Germansk harja- ble i oldsaksisk heri, som med sammensetningen heriberga 'skjulested for hær' kom til middelnedertysk herberge 'tilfluktssted, leir, bolig, herberge' og ble lånt til dansk og norsk som herberg, herberge.

I germansk ble harja-, kanskje etter mønster av det greske stratelátes, brukt i sammensetningen harja-tuqan- 'hærfører', som i oldsaksisk ble heritogo, middelnedertysk hertoch 'hertug' og lånt til dansk og norsk som hertug.

Germansk harja- ble i oldhøytysk heri og tysk Heer, sammensatt med Vogel til Heervogel, lånt til norsk som hærfugl.

I frankisk ble germansk harja- til hari, og ble i sammensetningen hari-hring 'hær-ring' lånt til middelalderlatin harenga 'hærtog', innlånt til fransk harangue 'skjennepreken, pompøs tale', som derfra er lånt til norsk som harang.

GEOLOGI
Curium produseres i stjerneeksplosjoner og andre grunnstoffdannende prosesser i universet, i mengder som i forhold til en jordisk geologi antakelig ville tilsvare slike velkjente stoffer som antimon, kvikksølv og kadmium. Men de fleste isotopene har så korte halveringstider at de vil være borte lenge før noen planetdannelse er aktuelt. Hvis kosmologenes antakelse er riktig om at siste grunnstoffdannelse som vi nyter godt av skjedde 100 millioner før Jordens tilblivelse, er alle isotoper unntatt 247 forsvunnet når den unge Jord skriker sine første spedbarnsbrøl. Denne isotopen utgjør sannsynligvis omtrent 15 % av alt det dannede curiumet, og siden det er bare drøyt 1 % av det opprinnelige igjen av det ved Jordens fødsel, vil curiuminnholdet i jordskorpen ha ligget på nivå med slike sjeldne grunnstoffer som iridium, rhenium og rhodium. Det synker så sakte til det etter ytterligere 150 millioner år ligger på nivå med dagens radium, og 200 millioner senere kommer det ned på poloniums nivå. De siste curiumatomene forsvinner kort før Jorden passerer sin 2 milliarder års fødselsdag, d.v.s. knapt halvveis til vår tid. Alt dette betyr at en planet ikke skal være så forferdelig mange hundre millionene år gammel før det blir umulig å utvinne curium av den. Våre stjernereisende etterkommere skal ha flaks hvis de finner en planet som er så ung at de kan åpne curiumgruver. Finner de en allikevel, blir ikke curiumutvinningen noen umulighet, siden det må antas at curium vil finnes som en bestanddel av alle sjeldne jordartsmineraler, fortrinnsvis de i cerittgruppen.

Men selv om det er umulig å oppdrive noe curium i vår egen Jords skorpe idag, er det jo i vårt århundre blitt vekket til live igjen, og produseres daglig i alle verdens atomreaktorer, ved at det americiumet som ved suksessiv nøytroninnfangning er produsert der tar opp et nøytron og blir en tyngre americiumisotop, som er beta-ustabil og ved sine desintegrasjoner går over til curium. Det er den kortlivede 242-isotopen det produseres mest av ved vanlige kraftproduserende reaktorer, men i spesielle forskningsinstallasjoner som går i lengre tid med svært høy nøytronfluks overtar de tyngre isotopene. Anslått mengde produsert curium fra 1944 til idag (2000) er likevel ikke mer enn ca. 10 tonn. Regner man menneskenes virkefelt, som vi kanskje kan kalle teknosfæren, for å høre med til jordskorpen blir hyppigheten 5x10^-17 %, og dette plasserer curium på 94.-plass, etter promethium, men foran francium og astat.

Det er heller ikke helt sikkert at curium er totalt fraværende fra den naturlige jordskorpen idag. Nøytroner produseres i naturen på forskjellige måter, mest som et biprodukt ved spontan spalting av uran 238. Andre uran 238-atomer tar opp disse nøytronene og blir uran 239, som er en kortlivet betastrålende isotop og går over til neptunium 239, som er av samme slag og blir til plutonium 239. Denne har en halveringstid på 24110 år, og hvis den rekker å få seg et nytt nøytron før den skyter ut en alfapartikkel og blir uran 235, blir den plutonium 240. Hvis Pu 240, som har en halveringstid på 6550 år rekker å få seg et nøytron før den på samme måte som forgjengeren blir uran 236, går den over til Pu 241. Denne har en kortere halveringstid, på 14,4 år, og hvis den *ikke* rekker å oppta et nøytron skyter den ut en betapartikkel og blir americium 241. Am 241 har en halveringstid på 432,6 år, og hvis *den* rekker å få i seg et nøytron før den reduseres til neptunium 237, har den ca. 90 % sjanse til å bli en isomer av americium 242, som har kort halveringstid og 82,7 % sjanse til å sende ut en betapartikkel og bli til curium 242. Denne isotopen har som nevnt en halveringstid på bare 162,8 dager, og hvis man tar det i betraktning og sannsynlighetene for at hele denne kjeden av begivenheter skal inntreffe til rett tid, kan det beregnes at det til enhver tid er grovt sett 0,003 % sjanse for at det kan befinne seg et curiumatom i jordskorpen. Sannsynligheten er jo ikke helt neglisjerbar, og det kan sies at curium er det siste grunnstoffet som overhodet har noen naturlig eksistens på vår klode. Å gå ut og prøve å *finne* dette ene atomet curium som kanskje eksisterer må imidlertid betraktes som en umulighet.

KJEMI
Curium er et sølvhvitt, skinnende, mykt, seigt og smibart metall. Krystallstrukturen er heksagonal ved normale temperaturer, men det eksisterer også en kubisk høytemperaturform tett under smeltepunktet, over 1277 °C. Den heksagonale er også stabil under høye trykkforhold.

Med sin elektronkonfigurasjon hvor 7 uparede 5f-elektroner spinner samme vei, burde curium ha interessante magnetiske egenskaper. Og krystallografiske studier tyder på at metallet er antiferromagnetisk under ‑221 °C, d.v.s. at det har magnetisk ordnede understrukturer slik som de ferromagnetiske substansene, men de er motsatt rettet slik at man ikke kan observere noen makroskopiske effekter. Over denne temperaturen (som altså er curiums Curie-temperatur) er det paramagnetisk. Det er målt et nokså høyt magnetisk moment på rundt 8 m(B).

Elektronkonfigurasjonen fører også til at curium spektroskopisk er et nokså håpløst tilfelle. Med de 7 elektronene i den første halvparten av 5f-skallet nokså tett sammen energimessig og god skjerming fra de ytre elektronene får spekteret et mylder av skarpe linjer som sitter tett i tett og ikke skiller seg særlig ut fra hverandre i intensitet. Spesielt tett ligger linjene rundt 3200 og 3900 Å, mens det er et opphold mellom 4600 og 5800. Over 5800 ligger linjene ikke fullt så tett som under 4600.

Etter undersøkelsene som er gjort med de best tilgjengelige isotopene 242 og 244 er curiummetall mer reaktivt enn noen av de andre actinidene, noe som iallfall delvis skyldes den radioaktive oppvarmingen. Metalloverflaten trekkes raskt over av en oksydfilm ved romtemperatur og kan selvantennes i luft i finfordelt tilstand. Selv i en atmosfære av tørt nitrogen blir metallet matt på overflaten. Det løses raskt i fortynnede syreløsninger og reagerer med hydrogen ved 200-250 °C. Curium reagerer også ved oppvarming med en rekke andre grunnstoffer, som P, As, Sb, S og Se.

Curium skiller seg ut fra de tidligere actinidene ved den uvanlige stabiliteten til +3-oksydasjonstrinnet, noe som skyldes stabiliteten til det halvfylte 5f-elektronskallet. Det finnes enkelte fireverdige curiumforbindelser i fast fase, men alle forsøk på å oksydere curium i løsning var mislykket inntil 1976 da curium i en fosfowolframatløsning ble oksydert til et rødt fireverdig curium-fosfowolframatkompleks med det sterke oksydasjonsmidlet peroksydisulfat. Femverdig curium er bare kjent fra natriumcuriat(V), Na₃CmO₄, som kan lages ved å varme en blanding av curiumdioksyd og et overskudd av natriumperoksyd til 450 °C i en atmosfære av tørt oksygen. Forbindelsen inneholder kanskje peroksyd-ioner.

I 1978 ble seksverdig curium forsøkt fremstilt av en femverdig americium 242-forbindelse. Denne americiumisotopen har en halveringstid på 16,07 timer og går over til curium 242 ved å sende ut en betapartikkel. Utgangsstoffet var kaliumamericyl(V)karbonat, K₃AmO₂(CO₃)₂, og ved å la americiumatomet i americylgruppen AmO₂⁺ øke kjerneladningen med 1 og dermed samtidig ladningen på ionet håpet man å få dannet et curyl-ion, CmO₂²⁺. Visse indikasjoner tyder på at forsøket lyktes. I et slikt oksy-ion er oksygenatomene bundet til sentralatomet med sterke kovalente bindinger. Når sentralatomet er radioaktivt og sender ut en partikkel vil rekyleffekten på kjernen gjerne slynge den ut atomet eller molekylet som den inngår i. Dette skjer alltid når partikkelen er en alfapartikkel, men betapartiklene er atskillig lettere, og da kan atomet eller molekylet klare seg. Men det er ikke lykkes å lage curyl med normale kjemiske reaksjoner.

Toverdig curium sees bare som overgangsfaser i visse kjemiske reaksjoner. Som gadoliniumionet er det treverdige curiumionet fargeløst, og av samme grunn. Som de andre actinidene hydrolyserer løsninger av curium i vannløsninger, mest i basiske.

På samme måte som americium danner curium to hydrider, det kubiske dihydridet, CmH₂, som kan fås av metallet og hydrogen ved 200-250 °C og kan ta opp mer hydrogen uten å forandre struktur og dimensjoner, og et heksagonalt trihydrid, CmH₃, som tilsynelatende mangler litt på å være helt støkiometrisk.

Ved å varme et curiumoksyd i ren hydrogen med et platinametall til 12-1500 °C fås intermetalliske forbindelser som Pt₅Cm, Pt₂Cm, Ir₂Cm, Pd₃Cm eller Rh₃Cm. Ved termisk spalting av disse kan man få et forholdsvis rent curium.

Ved å oppvarme blandede hydroksydfellinger har det vært fremstilt et niobat og et tantalat av curium, CmNbO₄ og CmTaO₄, som er blandbare med de tilsvarende lantanideforbindelsene som er kjent fra mineraler. Det brunlige til honninggule vanadatet, CmVO₄, kan fås av curiumdioksyd og ammoniummetavanadat ved å varme til 650 °C i 7 timer og 930 °C i 8 timer.

Et brunliggult molybdat, Cm₂(MoO₄)₃, fås ved å blande curiumdioksyd godt med ammoniumheptamolybdat, (NH₃)₆Mo₇O₂₄.4H₂O, og varme i 3 timer ved 750 °C, deretter 6 1/2 time ved 930 °C. Wolframatet, Cm₂(WO₄)₃, et blekgult pulver, fås når curiumdioksydet og wolframtrioksyd varmes opp til 890 °C i 24 timer. Et mørkegrønt curium(III)kromat(V), CmCrO₄, kan fås ved å sette base til en løsning av krom(III)nitrat og treverdig curium og varme opp hydroksydblandingen som felles til 610 °C i oksygenatmosfære.

Det hvite, hygroskopiske perrhenatet, Cm(ReO₄)₃, fås når curiumhydroksyd løses i en fortynnet perrheniumsyreløsning. Det krystalliserer hydratisert fra løsning, men ved oppvarming til 350 °C fås det vannfrie saltet.

Et aluminat, CmAlO₃, kan fås ved å varme opp Cm- og Al-oksydene sammen. Det er kubisk ved romtemperatur, men har en trigonal høytemperaturmodifikasjon.

Curium danner tre kjente silicider, CmSi, CmSi₂ og Cm₂Si₃, ved sammensmelting av bestanddelene.

Et karbonat, Cm₂(CO₃)₃, felles når man tilsetter kaliumkarbonat til Cm(III)-løsninger. Men det er løselig i en 40 % løsning av kaliumkarbonat. Når en Cm(III)-løsning tilsettes oksalsyre felles et hydratisert oksalat, Cm₂(C₂O₄)₃.10H₂O. Det hvite formiatet (HCOO)₃Cm fås som et bunnfall når curiumhydroksyd blandes med maursyre og varmes opp til 70 °C.

Curiumnitrid, CmN, -fosfid, CmP, -arsenid, CmAs og -antimonid, CmSb, fås ved å oppvarme bestanddelene i vakuum til temperaturer mellom 350 og 950 °C. Curiumhydrid kan også brukes i stedet for metallet. Nitridet og arsenidet er ferromagnetiske, men Curie-temperaturen, der de mister magnetismen, ligger nede på h.h.v. -164 og -185 °C.

Et blekgult nitrat, Cm(NO₃)₃, fås når curiumhydroksyd løses i salpetersyre. Det er løselig i vann, krystalliserer hydratisert fra løsning, men er ikke hygroskopisk. Det hydratisert fosfatet, 2CmPO₄.H₂O, felles når Cm(III)-løsninger tilsettes natrium- eller ammoniummonohydrogenfosfat. Ved oppvarming til 300 °C fås vannfritt fosfat, som har samme monokline struktur som mineralet monazitt og er blandbart med fosfatene av de lettere lantanidene. Et hvitt bunnfall av curiumarsenat, CmAsO₄, som blir brungult etter tørking, dannes når en Cm(III)-løsning tilsettes arsenat.

Når curium blir utsatt for luft dannes først en tynn oksydfilm som kan være et toverdig oksyd CmO, men ved romtemperatur fortsetter oksydasjonen til seskvioksydet Cm₂O₃, og ved oppvarming går den videre til det svarte dioksydet CmO₂. Dette oksydet er tilsynelatende ikke helt støkiometrisk, og ligger sannsynligvis nærmere CmO_1,98 i sammensetningen. Strukturdefektene er antakelig også årsaken til den svarte fargen. Flere diskrete blandingsoksyder med sammensetning mellom disse yttergrensene kan også dannes.

Det tungtløselige heksagonale trihydroksydet Cm(OH)₃ dannes i basisk vannløsning og kan krystalliseres ved å stå lenge i vann. Det er hvitt til lysegrønt i fargen.

Flere dobbeltoksyder har vært laget, for det meste ved å felle en hydroksydblanding og spalte av vann med varme. Blekgult CmScO₃, mørkegrønt CmVO₃, lysegrønt CmCrO₃ og mørkebrunt CmFeO₃ er eksempler med treverdig curium. Barium- og litiumcuriat, BaCmO₃ og Li₂CmO₃, er med fireverdig. I Na₃CmO₄ er curium som nevnt femverdig. De treverdige har en perovskitt-type struktur som er interessant p.g.a. sine superledningsmuligheter.

Ved å oppvarme curiumhydrid med svovel eller selen i vakuum fås disulfid, CmS₂ og diselenid, CmSe₂. De har tetragonal krystallform og avvik fra eksakt støkiometri i sammensetningen. Ved oppvarming til over 600 °C fås seskvisulfidet Cm₂S₃ og -selenidet Cm₂Se₃, begge kubiske i krystallformen. Monosulfid, CmS og -selenid CmSe kan fås ved å varme ekvivalente mengder av bestanddelene til 700-750 °C i 15 timer og varme opp til 1250-1500 °C i høyvakuum. Telluridene, Cm₂Te₃ og CmTe₂, kan dannes på tilsvarende måte som svovel- og selenforbindelsene. Også et tritellurid, CmTe₃, kan dannes ved å oppvarme curiumhydrid og tellur til 400 °C, men det er tvilsomt om curium har oksydasjonstall +6 i denne forbindelsen. Ved høyere temperatur dekomponerer den til CmTe₂ og Cm₂Te₃. Oksysulfid, Cm₂O₂S, og -tellurid, Cm₂O₂Te, kan dannes ved å oppvarme sulfider h.h.v. tellurider i luft til 700, h.h.v. 1100 grader.

Når Cm(III)-løsninger i fortynnet salt- eller svovelsyre tilsettes alkalisulfater felles dobbeltsulfater, f.eks. RbCm(SO₄)₂, som er hydratiserte, men med forskjellig vannmengde. Curiumionet er for stort til at det kan dannes aluner.

Det hvite trifluoridet, CmF₃, felles når en svakt sur Cm(III)-løsning tilsettes fluorid. Det kan også dannes ved å tilsette flussyre til hydroksydet. Det hvite trikloridet CmCl₃, kan dannes av Cm₂O₃ ved å behandle det med med tørr saltsyredamp ved 4-600 °C. Det har et hydrat som sies å være lysegrønt. Det blekt gulgrønne tribromidet CmBr₃ kan fremstilles på tilsvarende måte som kloridet eller ved å varme trikloridet med ammoniumbromid til 400-450 °C i hydrogenatmosfære. Sistnevnte metode er også effektivt for det hvite trijodidet, CmI₃. Fluoridet har et høyt smeltepunkt, de andre ligger på 600-tallet.

Curiumtetrafluorid, CmF₄, er et brunaktig, monoklint krystallinsk stoff som kan dannes ved å oksydere trifluoridet med fluor. Denne forbindelsen inneholder kanskje noe mindre fluor enn det formelen tyder på. Tetrafluoridet er uløselig i vann, men kan løses i en ammoniumfluoridløsning. I en slik løsning blir det raskt redusert til trifluorid, i motsetning til americiumtetrafluoridet. Det stabiliseres noe ved kompleksdannelse med alkalifluorider, og mange komplekse fluorocuriater(IV) kan krystalliseres ut, f.eks. det tetragonale LiCmF₅, det rombiske K₂CmF₆ og tilogmed Na₇Cm₆F₃₁. Men disse inneholder neppe separate fluorocuriat-ioner.

Et grågult oksyfluorid, CmOF, har blitt fremstilt ved å behandle hydroksydet med monofluoreddiksyre, varme sakte opp til 730 °C og holde temperaturen der i fire timer. Det blekgule oksykloridet, CmOCl, har blitt fremstilt ved å sette curiumoksalat i en strøm av vanndamp og saltsyre ved 500 °C i 8 timer. Denne forbindelsen har en skiktstruktur, og krystallene eser opp på tvers av skiktene over tid p.g.a. strålingseffekter. Blekgult oksybromid, CmOBr, fås ved hydrolyse av tribromid i en strøm av HBr, vanndamp og nitrogen, i 40 minutter ved 360 °C, og så en time ved 600 °C. med vanndamp under høy temperatur.

Et jodat, Cm(IO₃)₃, er uløselig i vann, mens perkloratet, Cm(ClO₄)₃, er løselig.

Som de andre actinidene og også lantanidene danner curium en organometallisk forbindelse med cyklopentadien, Cm(C₅H₅)₃, som er ganske saltaktig og lite kovalent i metall/karbonbindingene og kan sublimeres i vakuum ved 180 °C. Curium 248-forbindelsen viser lysende rød fluorescens når den belyses med ultrafiolett lys av bølgelengde 3600 Å. I likhet med noen andre actinider og lantanider danner curium et dobbeltsalt med cesium av heksafluoracetylaceton når sistnevnte blir tilført etanolløsninger med Cs og Cm(III)-ioner. Dette er den eneste av actinideforbindelsene med heksafluoracetylaceton som har luminescensegenskaper som kan utnyttes i lasere. En del organometalliske forbindelser med fluorerte beta-diketonater kan dannes i tributylfosfat eller trioktylfosfinoksyd som krystalliserer sammen med det ut som solvater.

Analyse:

I vanlig atomspektroskopi (altså ved å spalte det lyset som sees ved f.eks. å føre et salt inn i en bunsenflamme) er curium som nevnt et ganske umulig tilfelle, selv om 4608 Å-linjen, som står litt for seg selv muligens kunne brukes til å identifisere. Curiumløsninger er nokså fargeløse visuelt sett, men de har tre skarpe og veldefinerte absorpsjonsbånd i det nære ultrafiolette området (ca. 3750, 3780 og 3980 Å), som kan brukes til konsentrasjonsmålinger. Curiumisotopene kan også identifiseres ved sin stråling. Alle de odde isotopene har gammalinjer som er noenlunde identifiserbare på gammaspektroskopi. Alfastrålerne blant dem, 240, 242-248 og delvis 238 og 241, kan registreres med alfaspektroskopi, som er en noe mer krevende metode.

Fremstilling:

Curium produseres daglig i atomreaktorer på samme måte som i naturen, som beskrevet i geologiavsnittet, bare raskere, siden det er atskillig flere nøytroner tilgjengelig. I kjernekraftverk, hvor nøytronfluksen er forholdsvis lav, er det 242-isotopen som dominerer, men i eksperimentelle høyfluksreaktorer vil man kunne få en blanding som f.eks. med en fluks på 100 billioner nøytroner/sek./kvadratcentimeter over 4 år kan bli 12 % 242, 0,5 % 243, 86 % 244, 0,5 % 245, 1 % 246, 0,004 % 247 og 0,0007 % 248. Med enda høyere fluks og lengre bestrålingstid kan tyngdepunktet flyttes enda lengre over mot de tyngre isotopene.

Det curiumet som selges til forskning idag er ikke fremstilt ved resirkulering av brukte reaktorelementer. 242 og 244 kan fås i grammengder ved nøytronbestråling av Am 241 h.h.v. 243 i reaktorer. Ved opptak av et nøytron økes massetallet med 1, og man får forholdsvis kortlivede americiumisotoper som ved betadesintegrasjon går over til curium. 248-isotopen av curium fremstilles i milligrammengder av Cf 252, en californiumisotop som etter utsendelsen av en alfapartikkel omdannes til Cm 248. Halveringstiden for denne prosessen er 2,6 år, så noen år tar det før det meste er overført til curium.

Det produserte curiumet kan renses ved ionebytting eller ekstraksjon med di(2-etylheksyl)fosforsyre. For separasjon fra americium er felling av kaliumamericyl(V)karbonat, K₃AmO₂(CO₃)₂, nyttig.

Metallet kan fremstilles ved å redusere tørt, oksygenfritt trifluorid med barium eller litium ved 1600 °C i en tantaldigel.

Demonstrasjonsforsøk:

Det er ikke akkurat så mye demonstrasjoner amatører kan gjøre med curium. Metallet koster flesk, og selv om man skulle ha råd til å bla opp en tusenlapp for et milligram, er det heller ikke hvem som helst som får lov til å kjøpe det. En mulighet er å vise fram mineralprøver av monazitt (bestående hovedsaklig av ceriumfosfat) og fergusonitt (ceriumniobat) og fortelle at hvis jorden var ung nok ville disse mineralene vært blant de som inneholdt mest curium. Eller hvorfor ikke ta en tur til tungionforskningsinstituttet i Darmstadt i Tyskland og be om å få se et curiumtarget av den typen som brukes til å fremstille de nye grunnstoffene som senteret har oppdaget de siste årene?

Noen curiumforbindelser:

Curium(III)oksyd. Hvite til blekbrune, heksagonale krystaller. Sm.p. 2260 °C. Tetthet 12,17 g/cm³. Det nydannede oksydet er kubisk, men forandrer seg gradvis ved romtemperatur til en heksagonal form p.g.a. strålingseffekter. Det eksisterer også en annen høytemperaturmodifikasjon, som er monoklin. Studier med andre isotoper enn de kortlivede 242 og 244 vil sannsynligvis vise en stabilere kubisk form.

Curiumtrifluorid. Hvite, trigonale krystaller. Sm.p. 1406 °C. Tetthet 9,85 g/cm³. Tungt løselig i vann (10 mg/l).

Curium(III)karbonat. Tungt løselig i vann, men løses i en 40 % kaliumkarbonatløsning.

Curium(III)oksalat dekahydrat. Blekt grønnliggule, monokline krystaller. Avgir vann trinnvis ved oppvarming i vakuum. Vannfritt ved 280 °C. Dekomponerer til karbonat ved 360 °C og til oksyd ved enda høyere temperaturer. Tungt løselig i vann. Løses lett i vandige alkalikarbonatløsninger. Løses tyngre enn den tilsvarende americiumforbindelsen i 0,1 M oksalsyre + 0,2 M salpetersyre (0,8 mg Cm/liter ved 23 °C). Løseligheten stiger raskt med temperaturen. Med Cm 244 viser forbindelsen sterk oransje luminescens som skyldes indirekte virkninger fra strålingen.

BIOLOGI
De alfastrålende curiumisotopene er farlige strålingsgifter som ikke må komme inn i kroppen. Med isotopen 248, som desintegrerer 8 % med spontan fisjon og 250 som bare har denne desintegrasjonsformen, må man være særlig forsiktig. Faregrenser for isotopene 242-246 i vann er h.h.v. 7, 2, 3, 1,5 og 1,5 Bq/ml og i luft h.h.v. 1,5x10^-6, 7x10^-8, 1x10^-7, 7x10^-8 og 7x10^-8.

Etter inntak vil curium raskt konsentrere seg i leveren hvor det innesluttes i lysosomer og har vært funnet assosiert med ferritin, et protein som vanligvis fungerer som jernlager, og med lipofuscin, et gulbrunt pigment som til vanlig samles opp i aldrende celler. Noe av det skilles ut i gallen og kommer ut i avføringen. Forholdsvis mye (ca. 25 %) transporteres til beinsubstansen, hvor det vil finnes lagret på overflaten. Skader på den blodproduserende beinmargen vil forekomme.

Inntas curium som dioksyd vil det i motsetning til americiumdioksydet bindes til proteiner.

Påstander om at curium er et mirakuløst universalmiddel mot alle sykdommer er rotløse i virkeligheten og dementeres herved på det bestemteste.

UTNYTTELSE
Curium 242 og 244 har begge vært brukt som energikilder i termoelektriske batterier. For det meste er denne bruken overtatt av plutonium 238.

Den uvanlig nøytronrike isotopen 248 har en lang halveringstid og er mye brukt i syklotroneksperimenter for å fremstille tunge grunnstoffer. 250-isotopen er enda nøytronrikere og har også en lang levetid, men er vanskelig å få i tilstrekkelige mengder.

Hovedkilder:

Prof.dr.phil. Haakon Haraldsen (Asch.konv.leks.5.utg.b.4)
CRC Handbook of Chemistry and Physics, 57th ed. 1976-77.
Wallace W. Schulz og Robert A. Pennemann i "The Chemistry of the Actinide Elements" Chapman & Hall, London-New York 1986.
"Americium and Curium Technology" ed. Norman M. Edelstein, James D. Navratil & Wallace W. Schultz, D. Reidel Publishing, Dordrecht, 1985.
"Actinides in Perspective" ed. Norman M. Edelstein, Pergamon Press, Oxford 1981.
W.Seelmann-Eggebert, G.Pfennig, H.Münzel, H.Klewe-Nebenius "Karlsruher
Nuklidkarte," 5. Auflage 1981, Institut für Radiochemie,
Kernforschungszentrum Karlsruhe.
Éve Curie "Madame Curie" Gyldendal, 1938, oversatt av Louise Bohr Nilsen.

:-) LEF