Sb, atomnr. 51, molvekt 121,757 g, elektronkonfigurasjon: (Kr)+5s2-4d10-5p3, smeltepunkt 630,74 °C, kokepunkt 1750 °C, tetthet 6,691 g/cm³ (grått, ved 20 °C). Antimon hører til gruppe 15 i det periodiske systemet (også benevnt 5a eller V eller hovedgruppe 5 og kjent som 'pnikogenene'). Det har (1981) hele 43 kjente isotoper og isomerer (bare In, Ag, Cs, Tl og Ir har flere), hvorav to, 121 og 123 er stabile og forekommer i naturen. Den lengstlevende av de radioaktive er 125, med 2,77 år som halveringstid. Seks andre har noen dager. Både 125 og noen av disse produseres ved fisjon av uran og plutonium, men i små mengder. En blanding av Sb 124 (halveringstid 60,3 dager) og beryllium er en nøytronkilde som gir 1600000 nøytroner/sek/curie med energi 24,8 keV.

Trigonalt antimon er et blålighvitt, glinsende, meget sprøtt metall med en flakvis, krystallinsk tekstur. Det er bløtt, med en Mohs hardhet på 3-3,5, litt hardere enn gull og litt bløtere enn sølv. Det har en forholdsvis lav varmeledningsevne på 0,244 W/cm/K ved romtemperatur, midt mellom titan og vanadium, men f.eks. 1/10 av aluminium. Det har også en lav varmeutvidelseskoeffisient, på 9e-6/K ved romtemperatur, litt mer enn vanadium og litt mindre enn jern. Antimon er en halvleder med en resistivitet på 39,0 mikrohm-cm ved 0 °C. Det har en magnetiserbarhet på -99,0 cgs-enheter, d.v.s. at det er forholdsvis sterkt diamagnetisk. De sterkeste linjene for alminnelig atomspektroskopi er 2068, 2176, 2311, 2529, 2598, 2878, 3232 og 3268 Å.

HISTORIE
Øynene. Skriveren festet rammen rundt den velpreparerte leiren og glattet den til med banketreet. Han hadde aldri sett slike øyne. Han fuktet den skarpe bambusgriffelen og lot den danse over det deigete materialet. Hun hadde stått utenfor tempelet, i fargerike, sprikende klær. Ansiktet var ikke virkelig vakkert. Kantete, med markerte, skarpe skygger. Men det var øynene. De store øynene. Han så at han hadde skrevet feil, det var vanskelig å konsentrere seg om arbeidet. Han tok treet og glattet til igjen og begynte pånytt fra der han hadde feilet. Herren hans hadde advart ham mot slike kvinner, og han hadde ikke tenkt å gi seg hen til henne, men han kunne ikke unngå å håpe på at hun fremdeles ville stå der når han gikk tilbake. Øynene. De var store, svarte. De blunket ikke. De forfulgte ham i arbeidet, og han gjorde stadig flere feil og måtte glatte igjen. Hvor lenge ville hun måtte være ved tempelet? De vakreste behøvde aldri vente mer enn en dag, men denne kvinnen var ikke av de vakreste. Det var bare øynene. Han måtte se dem igjen. De var magiske. Bare de ikke virket slik på andre menn også! Han husket at de hadde sett rett på ham da han gikk forbi, og han visste at hun hadde fulgt ham med øynene til han forsvant inn i skyggene. Det var ham hun ventet på. Han visste det. Det var ham hun ventet på. Bare ham.

Skriveren hadde endelig kommet til slutten av tavlen og leste gjennom det han hadde skrevet før han sendte den til brenning: "Sendt fra Ninurta i Dursjarrukin til firmaet Murasjsju og sønner i Nippur, etter avtale, bevitnet og beediget, og under forutsetning av at ingen av partene skal føre klagemål mot hverandre, 20 sekker korn, 4 sekker dadler, 36 paller ull, 80 krukker sesamolje, 18 krukker jordbek, 140 nye krukker av fineste leire, 100 nye kurver av rør, 40 nye matter av rør, 10 nye kister av rør og som en gave 12 barrer og 2 krukker forarbeidet av bly av adano."

Antimon var kjent i oldtiden, iallfall i form av det naturlig forekommende sulfidet antimonglans, som østens kvinner, enten de var amatører eller profesjonelle, brukte til å sverte øyenbryn og øyenvipper med. Men utgravninger i Assyria og Babylon har brakt til veie barrer eller tavler av rent antimon og vaser av det samme materialet, hvorav noen kan være så gamle som 3000 år før vår tidsregning. Det er nok likevel umulig å vite om de som fremstilte det visste at de hadde med et eget metall å gjøre eller om de forvekslet det med bly. Den greske legen Dioskorides, som levde i Roma på keiserne Neros og Claudius' tid, advarte i sitt berømte skrift "De Materia Medica" mot å opphete antimonglans for mye mens man laget legemidler av det, for å unngå at det forvandlet seg til bly. Plinius den eldre nevner det samme forholdet i sin naturhistorie, men siterer antakelig Dioskorides.

I en egyptisk papyrus fra 1500-tallet f.v.t. om tilberedning av legemidler nevnes antimonglans to ganger. I graver fra det nittende dynastiet (1320-1200 f.v.t.) er det funnet antimonglanspulver til øyekosmetikk og glass som er farget gult med antimonglans. Fra det 22. dynastiet (945-720 f.v.t.) stammer noen kjedeperler av metallisk antimon, men de er trolig laget av gedigent metall (d.v.s. metall som forekommer uforbundet i naturen) og uten bevissthet om identiteten av materialet.

Rollen til metallet antimon gjennom det sene keiserriket og middelalderen er ukjent, og det nevnes ikke igjen før den saksiske legen, politikeren og bergvitenskapspioneren Georg Bauer (også kjent som Georgius Agricola) på 1500-tallet hevder at det har like stor rett til å regnes som et eget metall som bly, noe som antyder at det ikke var den vanlige oppfatningen på den tiden. Han nevner også at det var i vanlig bruk som typemetall allerede den gang, i boktrykkerkunstens barndom, i legering med tinn.

Alkymistene skriver mye om antimonglans og senere også om antimon, siden dette mineralet var regnet som en av de mest lovende kandidatene for gullproduksjon. Antimon fikk også etterhvert et eget alkymistisk symbol, en ring med et kors oppå, altså i motsetning til kobber, som har korset under. Det symbolske dyret er en ulv, og alkymistene kalte også mineralet ulv eller rød løve, fordi de fant at det spiste opp mange andre metaller i ilden. De kalte det også metallenes rot, fordi de mente at de samme metallene stammet fra det. Fordi det antok mange former og farger ga de det også navnet Proteus. De utvant metallet og kalte det hellig bly eller filosofens bly, siden det i likhet med bly hadde evnen til å oppta mange metalliske substanser.

Nicolas Lémery, en tidlig fransk kjemipionér og en like stor sosial celebritet som Humphry Davy, publiserte i 1675, 30 år gammel "Cours de Chymie," en bok som ble like mye av et standardverk som Lavoisiers ble 114 år senere, og som var utsolgt i utgave etter utgave som om den var en skjønnlitterær roman eller satire. I 1707 utga han "Traité d'antimonie," et verk som i sin helhet var viet til en grundig studie han hadde begynt på 8 år før, av antimon og dets betydning for legemiddelproduksjon. Han kaller både mineralet og metallet antimon og regner dem for å være varianter av den samme substansen. Han kaller også både metallet og mineralet forbindelser. Uansett var Lémerys avhandling den første monografi over et enkelt grunnstoff (selv om han ikke regnet det som det) og et mønster for den lange rekken av liknende verk som skulle komme siden, det herved foreliggende ikke unntatt.

Lavoisier innlemmet antimon blant grunnstoffene i 1789.

Navnet antimon kommer av middelalderlatin antimonium, som ble brukt om antimonglans. Det stammer fra arabisk al-áthmud, al-íthmid som antakelig kommer fra gresk stímmi, eldre stibi. Grekerne har dette fra egyptisk demotisk stim. En eldre form av dette er det hieroglyfegyptiske sotem, som både betegner antimonglans og en prest som steller gudebilder eller avdøde personer. Dette ordet stammer kanskje fra soty, som betegner et rødt(?) fargestoff antakelig fra Nubia. Det greske ordet stibi ble lånt til latin som stibium, en betegnelse som ble lite brukt i middelalderen til tross for henfallenheten til latin. Det var antimonium som var god latin den gangen. Men Agricola brukte den, og den ble husket tidlig på 1800-tallet da man skulle ha et kjemisk tegn for grunnstoffet.

GEOLOGI
Antimon utgjør 0,00007 vekts-% av den øvre, faste jordskorpen og er nr. 60 av de 83 grunnstoffene som har en selvstendig eksistens i vårt solsystem, en ganske normal plassering sammenliknet med de nærmeste naboene. Antimon har ikke vært registrert i sjøvann, men finnes i noen av de organismene som lever der. Naturlig antimon er en blanding av de to stabile isotopene 121 (57,3 atom-%) og 123 (42,7 atom-%).

Antimon forekommer vidt spredt og er (1977) en hovedkomponent av så mange som 133 kjente mineraler, hvorav drøyt halvparten er antimonsulfider og antimonidsulfider med andre kationer, ofte tilblandet arsen. Ca. 20 er rene antimonider eller i blanding med arsenider og vismutider, for det meste av grunnstoffene i nikkel- og kobbergruppene. Resten er for en stor del oksyder og dobbeltoksyder, men også noen silikater, niobater, tantalater, et borat og et sulfat. Få mineraler er hydratiserte. De grunnstoffene antimon oftest forekommer sammen med er svovel med 73 mineraler, bly med 39, oksygen 35, arsen 32, jern 22, kobber og sølv 20, hydrogen 12, mangan og palladium 10, nikkel, tellur og vismut 9, kalsium 7, silicium og kvikksølv 6. Som hos arsen merkes en påfallende, ja enda mer påfallende affinitet til visse edle metaller, samt til bly. Og elektropositive metaller er enda mer fraværende.

Antimon krystalliserer seg sjelden ut i egne mineraler i et magma, men visse spesielle antimonmineraler kan finnes i pegmatitter, d.v.s. steder hvor magma har ligget og kjølnet langsomt på store dyp og faser med lavere smeltepunkter rekker å skille seg ut når feltspaten krystalliserer. De langt fleste antimonforekomstene er på hydrotermalganger, d.v.s. der hvor antimonholdige bergarter har reagert med sterkt opphetet vann som har løst reaktive stoffer som f.eks. svovel i seg. Antimon selv kan også være løst i vannet og reagere med bestanddeler av bergartene. Gedigent antimon er heller ikke uvanlig.

Det klart viktigste antimonmineralet er antimonglans, Sb₂S₃, også kalt stibnitt eller spydglans, p.g.a. de ofte lange, spydliknende, grå rombiske krystallene. Ved forvitring i atmosfæren kan det dannes sekundære mineraler som det vakre kermesitt (også kalt rødspydglans eller antimonblende), Sb₂S₂O, som krystalliserer i dyprødbrune diamantglinsende nåler, eller antimonblomst, en fellesbetegnelse på det kubiske senarmonitt, Sb₂O₃, og det rombiske valentinitt med samme formel.

Andre viktige:

Pyrargyritt eller mørk rødgyldigerts, Ag₃SbS₃, et mineral med underlige egenskaper, trigonalt, bløtt (hardhet 2-2,5) metallaktig diamantglans, karmosinrødt til dunkelt blygrått i fargen, gjennomsiktig i tynne skikt. Viktig sølvmalm som finnes på Kongsberg.

Tetrahedritt eller antimonfalerts, (Cu,Fe)₁₂Sb₄S₁₃, et kubisk, grått mineral som forekommer sparsomt på Kongsberg, Kviteseid i Telemark, Arendal og flere steder i Nordland. Falertsene inneholder enten antimon, arsen eller en blanding. Arsenvarianten heter tennantitt. De er viktige kobbermalmer ute i Europa.

Polybas, (Ag,Cu)₁₆Sb₂S₁₁, et monoklint, metallglinsende mineral som forekommer i tette masser eller krystallisert i sekskantede tavler, ofte på sølvforekomster.

Jamesonitt, Pb₄FeSb₆S₁₄, et monoklint, grått, metallisk mineral som ikke er uvanlig på hydrotermale kisforekomster. Meget sjeldent i Norge, Bindalen, Sulitjelma.

Dyskrasitt, Ag₃Sb, et rombisk mineral som brytes som sølvmalm i Canada. I Norge på Kongsberg og Jakobsbakken i Sulitjelma.

Gudmunditt, FeSbS, et monoklint mineral som er analogt med arsenkis og i Norge forekommer på Jakobsbakken i Sulitjelma.

De største antimonprodusentene idag er Kina(Hunan-provinsen), Romania, Mexico og Japan.

KJEMI
Ved normale betingelser er det trigonale antimon den stabile modifikasjonen, altså den samme krystallstrukturen som arsen og vismut under samme forhold. Ved svært høyt trykk (50000 atmosfærer) kan man få en kubisk modifikasjon og ved enda høyere trykk finnes en heksagonal. Begge disse har en mer typisk metallisk struktur enn det alminnelige antimon, med mer ensartet avstand mellom atomene. Det kan også dannes et amorft, svart antimon på forskjellige måter, f.eks. ved bråkjøling av damp. Slikt svart antimon er en isolator. Andre modifikasjoner, som det gule eller det eksplosive antimon er urene former, forurenset med utgangsproduktene for fremstillingen.

Det trigonale antimon har en lagvis struktur av sikksakkbrettede sekskantenheter hvor avstanden mellom atomene er 2,908 Å. Atomene i to lag som ligger inntil hverandre befinner seg rett over hullene i sekskantene i det andre laget. Korteste avstand mellom atomene i de to lagene er 3,355 Å. Arsen og vismut danner liknende skiktstrukturer, og forskjellen mellom de to nevnte avstandene er større for arsen og mindre for vismut. Til forskjell fra de fleste metaller utvider antimon seg når det størkner fra en smelte.

Antimondamp inneholder noen tetrahedriske Sb₄-molekyler, men de er dissosiert i mye høyere grad enn de til arsen og fosfor.

Antimon påvirkes ikke av luft eller fuktighet ved romtemperatur, men brenner ved oppvarming til over smeltepunktet med sterkt lysende flamme og med utvikling av tette hvite skyer av antimon(III)oksyd, Sb₂O₃. Antimon reagerer også lett med de andre chalkogenene og med halogenene under moderat oppvarming. Med andre grunnstoffer går det tyngre, men de fleste reagerer ved oppvarming. Bare med hydrogen må det andre midler til. Antimon er bestandig mot fortynnede syrer, men angripes av konsentrert svovelsyre og kongevann. Antimon påvirkes ikke mye av baser, heller ikke av smeltede, sterke alkalier. I de fleste forbindelsene har antimon oksydasjonstallet +3. Antimon(III)kationet, Sb³⁺, eksisterer ikke. Kationisk opptrer antimon mest i dette oksydasjonstrinnet som antimonyl, SbO⁺. Det er vanskeligere å oksydere antimon til +5 enn arsen. Det finnes en del stabile femverdige antimonforbindelser, men i sur løsning er femverdig antimon et godt oksydasjonsmiddel som f.eks. kan oksydere jodid til jod. Forøvrig eksisterer mange antimonider med antimon i oksydasjonstrinn -3.

De fleste binære forbindelser med antimon enten reagerer med vann eller er uløselige i det. I vannløsning finnes bare oksoioner eller komplekser med andre ligander enn vann.

Med alkalimetallene og jordalkalimetallene danner antimon ganske saltaktige antimonider med relativt høyt smeltepunkt og oksydasjonstall -3. De har et ikkemetallisk utseende, oksyderes lett og hydrolyserer i vann under dannelse av stibin. Men krystallgitteret har mer metallisk enn saltaktig karakter. Med natrium og kalium finnes det også monoantimonider, NaSb og KSb, med en underlig, spiralformet indre krystallstruktur. I saltløsninger av disse finnes Sb₃^3--ionet. Cesiumantimonid, Cs₃Sb, er en av de mest effektive av alle fotoemittere, og ved en bølgelengde på 4500 Å avgis ett elektron pr. 3-5 fotoner.

De sjeldne jordartsmetallenes antimonider er mindre saltaktige enn alkali- og jordalkalimetallenes, men mer saltaktige enn de til overgangsmetallene (d-orbital-metallene). Disse har ofte (men ikke alltid) metallglans, er uløselige i vann og leder elektrisk strøm. De har også ofte en støkiometri som ikke kan forklares utfra vanlige oksydasjonstallfunderinger. Noen av forbindelsene, f.eks. CrSb, er antiferromagnetiske, andre, som MnSb, er ferromagnetiske. Mange av forbindelsene er halvledere, hvis det totale valenselektronantallet er mindre enn 20, de andre er metalliske ledere. Noen er supraledende ved lave temperaturer.

Antimonidene av grunnstoffene i hovedgruppe 3 (13- eller III-gruppen) er alle halvledere, med en elektronstruktur som likner mye på de klassiske halvledergrunnstoffene i gruppe IV. Disse forbindelsene har god elektronbevegelighet og viser betydningsfulle fotoelektriske og elektroluminescente egenskaper. Alle antimonidene har klart mindre energigap, d.v.s. energimessig avstand mellom valenselektronene og ledningsbåndet, enn de tilsvarende arsenidene.

Antimonidene av germanium, tinn og bly har klar intermetallisk karakter og inngår i legeringer av metallene. Det samme gjelder forbindelsene med arsen og vismut.

Seskvioksydet av antimon har to modifikasjoner, som begge eksisterer i mineralriket. Lavtemperaturvarianten, den kubiske senarmonitten, består av Sb₄O₆-enheter, som kan registreres som molekyler i nitrobenzenløsning. I den andre, den rombiske valentinitten, som er stabilest over 570 °C, men kan underkjøles, er enheten Sb₂O₃. Opptil 1000 °C består dampen av Sb₄O₆-molekyler. Ved høyere temperatur overtar Sb₂O₃-molekylene. Oksydet er tungt løselig i vann, men løseligheten lettes ved tilsetning av syre og enda mer ved tilsetning av base. Med syre dannes ioner som SbO⁺ eller Sb(OH)₂⁺. Med base dannes antimonittioner, Sb(OH)₄^-, og det kan fås antimonitter med toverdige kationer som f.eks. FeSb₂O₄ eller tetrahydroksoantimonitter som NaSb(OH)₄. Det kan også dannes estere med organiske alkoholer. De er fargeløse, flyktige materialer som er løselige i organiske løsningsmidler og hydrolyseres hurtig i vann. Med merkaptaner fås tioestere.

Antimon(V)oksyd, trolig Sb₂O₅, fås som et blekgult pulver ved hydrolyse av pentaklorid med fortynnet ammoniakk med påfølgende tørking. Dette er et surt oksyd. Det løser seg lite i nøytralt og surt vann, men lettere i base og danner heksahydroksoantimonationer, Sb(OH)₆^-. Det er plass til seks oksygenatomer rundt antimonet, i motsetning til ved arsenatet og fosfatet, hvor det bare er plass til fire, og nitratet, hvor det er plass til tre. Natriumantimonatet er et av de få tungtløselige natriumsaltene og kan brukes til å skille natrium fra kalium, siden kaliumsaltet løses mye lettere. Forskjellige mer regulært utseende oksoantimonater kan også fremstilles, f.eks. metaantimonatene NaSbO₃ og MnSb₂O₆ og ortoantimonatene Li₃SbO₄ og CrSbO₄, men ikke de tilsvarende syrene. Disse forbindelsene inneholder SbO₆-tetraedre, og kan best karakteriseres som dobbeltoksyder.

Det eksisterer også et "tetroksyd," Sb₂O₄, som er en blanding av av antimon(III)- og (V)oksyd.

Antimon(III)sulfidet, Sb₂S₃ og selenidet Sb₂Se₃, har den samme spydglans-strukturen, som består av et komplisert nettverk med antimonatomer i tre forskjellige posisjoner i forhold til naboatomene.

Telluridet, Sb₂Te₃, har derimot en skiktstruktur. Alle disse forbindelsene kan dannes ved å oppvarme en blanding av bestanddelene til 5-900 °C. De har sterke farger og er halvledere. De er meget tungt løselige i vann, men løser seg i 0,5 M alkali ved dannelse av oksy- og tioanioner som SbS₃^3-. En rekke dobbeltsulfider, -selenider og -tellurider med en rekke forskjellige kationer kan dannes og forekommer i naturen som mineraler. I de naturlige mineralene foreligger oftest det nevnte og andre tioanioner som enhet i krystallstrukturen.

Et oransjefarget antimon(V)sulfid, Sb₂S₅, også kalt gullsvovel, skal visstnok kunne fås ved å føre hydrogensulfid inn i en iskald løsning av antimonat i konsentrert saltsyre og tørke forsiktig, men eksistensen av det rene sulfidet er ikke sikkert bevist. Derimot finnes det tioantimonater, som det vannløselige Na₃SbS₄.9H₂O (schlippes salt). Dette fremstilles ikke av pentasulfidet, men av seskvisulfidet ved å koke det med svovel og natronlut.

Antimon reagerer med nitrogendioksyd i dimetylsulfoksyd til det solvatiserte antimonylnitratet SbO(NO₃).(CH₃)₂SO. Behandling av metallisk antimon med konsentrert salpetersyre gir en blanding av antimon(III)oksyd og et oksydhydroksydnitrat, Sb₄O₄(OH)₂(NO₃)₂. Ved siden av halogenidene er den eneste andre rene saltliknende forbindelsen sulfatet, Sb₂(SO₄)₃. Det løses i vann, men hydrolyseres lett til antimonylsulfat, (SbO)₂SO₄. I svovelsyreløsninger med konsentrasjon 1,0 til 18 M opptrer sulfatkomplekser: SbOSO₄^- og Sb(SO₄)₂^-. Femverdig antimon i svovelsyreløsning foreligger som [Sb₃O₉]₄^3-. Antimonfosfat, SbPO₄, kan fås av antimon(III)oksyd og fosforsyre. Det har en lagstruktur hvor antimonatomer er sammenkjedet med fosfattetraedre. Også med oksalsyre danner amtimon et kompleksion, Sb(C₂O₄)₃^3-, og komplekset med vinsyre, Sb₂(C₄H₂O₆)₂^2-, er velkjent p.g.a. kaliumsaltet, brekkvinstein.

Trihalogenene av antimon er mer ioniske enn de til arsen, de er alle faste stoffer ved romtemperatur, men med unntak for fluoridet er de alle mest typisk kovalente forbindelser med lave smeltepunkter. Alle kan dannes ved å brenne metallet i halogenatmosfære. Alle har en tendens til å hydrolysere i vann og danne oksyhalogenider, f.eks. SbOCl og Sb₄O₅Cl₂. I halogenidløsninger kan det dannes stabile komplekser av f.eks. tetrakloroantimonitt, SbCl₄^- eller heksabromoantimonitt, SbBr₆^3-. Tetrakloroantimonittsalter kan ha en komplisert struktur, f.eks. er KSbCl₄ egentlig en tetramer med enhetsformel K₄Sb₄Cl₁₆, og består av fire pyramider i ring hver med et antimonatom og fem kloratomer, som deler et kloratom med hver av naboene. Andre sammenkoblinger, som i Cs₃Sb₂Cl₉, kan også forekomme.

Antimontriklorid danner også komplekser med nøytrale ligander som anilin og også med aromatiske hydrokarboner som naftalen og p-xylen. I disse forbindelsene kan enten ett eller to molekyler av ligandene bindes.

Antimon danner også et pentafluorid og et pentaklorid som begge er flytende ved romtemperatur, men har smeltepunkter på over 0 °C. Begge er gode kompleksdannere, og eksisterer i klorid- og fluoridløsninger som SbF₆^- og SbCl₆^-. Disse ionene har en dobbeltpyramideform, og fluorvarianten kan oppta flere pentafluoridmolekyler og danne en hel kjede av dobbeltpyramider som deler et fluoratom med naboene. En rekke kloro- og fluoroantimonater kan krystalliseres fra slike løsninger. Også heksabromoantimonater kan fremstilles. I rent vann hydrolyserer pentahalogenidene til antimon(V)oksyd, som er tungtløselig og felles. Smeltet pentafluorid er ekstremt seigt p.g.a. dannelse av lineære polymerer. I fast fase dannes sykliske tetramerer.

Det kan registreres et dijodid, Sb₂I₄, i løsninger av antimon i smeltet antimontrijodid ved 230 °C, men det er enda mindre stabilt enn den tilsvarende arsenforbindelsen og forsvinner når løsningene kjøles.

Det er mulig å fremstille en rekke forskjellige oksydhalogenider og sulfidhalogenider, og dessuten flere blandingshalogenider.

Som nitrogen, fosfor og arsen danner antimon et kovalent trihydrid, stibin, SbH₃, f.eks. ved reaksjon mellom brekkvinstein og kaliumborohydrid eller ved reduksjon av oksyd med nascerende hydrogen, d.v.s. atomært hydrogen som nettopp er frigjort fra en syre ved reaksjon med et metall. Stibin er en brennbar gass som dekomponerer sakte til sine bestanddeler i luft. Den har ikke slik basekarakter som ammoniakk. Ingen har hittil lykkes å fremstille noen stiboniumsalter med ionet SbH₄⁺, men i likhet med arsen kan antimon danne stabile stiboniumsalter med organisk substituerte stibiner. En lang rekke organiske stibiner, tilsvarende aminer, kan dannes f.eks. ved å utsette antimontriklorid for grignardreagenser, d.v.s. forbindelser av et jordalkalimetall (som magnesium) med et halogenatom og et organisk radikal. De er fargeløse, flyktige væsker eller faste stoffer. De fleste er ganske labile og lettantennelige. De er gode reduksjonsmidler og reduserer bl.a. dobbeltbindinger av karbon, slik at stibiner med umettede radikaler ikke kan dannes. Antimon har også mange andre organiske forbindelser. Stibabenzen, C₅H₅Sb, analogt med pyridin, er ikke så stabil som pyridin selv og de tilsvarende fosfor- og arsenforbindelsene. Den har en tendens til å polymerisere alt ved romtemperatur. Stibiner med antimon-antimon bindinger finnes også, tilsvarende arsenets kakodyl. De er alle gule eller oransje når de er smeltet, men i fast tilstand er de med små substituenter, f.eks. metyl, oransje, røde, blå eller fiolette. Fast tetrametyldistibin, (CH₃)₂SbSb(CH₃)₂, er f.eks. blått. I tillegg til metan i form av radikalet metyl og andre karbonforbindelser er det også mulig å substituere hydrogenatomene på stibinet med radikaler av silan, german og i visse tilfeller også stannan. Også silaner, germaner og stannaner med organiske substutisjoner kan brukes, f.eks. [(CH₃)₃Sn]₃Sb. Disse stibinene likner andre liknende organiske stoffer, som arsiner, fosfiner og aminer i egenskapene. Mer typisk organometalliske stoffer dannes med femverdig antimon, f.eks. pentametylantimon, (CH₃)₅Sb. For antimon er en mengde blandingsforbindelser med forskjellige antall fenyl og hydroksyd, halogenid eller alkoksyd er kjent, som f.eks. (C₆H₅)₄SbOH, (C₆H₅)₄SbCl eller (C₆H₅)₃Sb(OC₂H₅)₂. Trimetylantimonionet, (CH₃)₃Sb²⁺, kan danne salter med forskjellige anioner (eks. nitrat og perklorat) som tilsynelatende har molekylære egenskaper i fast fase, og derfor må være iallfall delvis kovalent bundet.

Analyse:

Marsh-prøven som brukes til kvalitativ bestemmelse av arsen er like effektiv og følsom for antimon. I et reagensrør med 1 ml av den mistenkt antimonholdige løsningen tilsettes 1 ml konsentrert saltsyre og litt granulert arsen- og antimonfri sink. Blandingen varmes forsiktig opp til hydrogengass utvikles jevnt. En kork som det er stukket et tilspisset glassrør i settes i reagensrøret. I glassrøret skal det være stukket inn en bomullsdott. Når luften er drevet ut av røret antennes gassen som strømmer ut av spissen. En kald porselensskål holdes mot flammen og hvis det er antimon (eller arsen) i prøven dannes svarte, metallglinsende flekker på porselenet. Antimon reduseres til stibin av hydrogenet. Sb(OH)₃ + 6H = SbH₃ + 3H₂O. Stibin brenner i luft, men inne i flammen er forbrenningen ikke fullstendig: 4SbH₃ + 3O₂ = 4Sb + 6H₂O. Antimon kan skilles fra arsen ved at flekkene, "speilet," ikke kan vaskes bort med natriumhypokloritt. Hvis prøven inneholder noen mengder antimon (eller arsen) er det best å utføre forsøket i avtrekk, da både arsin og stibin er meget giftige gasser.

Kvantitativt bestemmes antimon best volumetrisk, d.v.s. ved titrering. En løsning som inneholder en ukjent mengde treverdig antimon og en buffer av f.eks. natriummono/dihydrogenfosfat tilsettes stivelse og titreres med en jodløsning i alkohol med kjent konsentrasjon. Når den ukjente løsningen får varig blåfarge avleses volumet. Reaksjon:
Sb₂O₃ + 2I₂ + 2H₂O = Sb₂O₅ + 4H⁺ + 4I^-. Antimon i mineraler overføres til klorid ved å løse mineralet i saltsyre og destillere av kloridet ved 223 °C. Arseninnholdet bestemmes ved veiing av kloridet. Eneste mulige forurensing er germanium(IV)klorid, men dette er ikke løselig i konsentrert saltsyre.

Antimon er også egnet til bestemmelse ved flammespektroskopi og ved nøytronaktivering, da isotopene 122 og 124 har egnede halveringstider på 2,70 og 60,3 dager, gode gammalinjer på h.h.v. 564 og 693 keV og 603 og 1691 keV, og dannes med relativt bra utbytte.

Fremstilling:

Grunnstoffene arsen, antimon og vismut har alle vært kjent fra gammelt av fordi de er lette å fremstille av malmen ved oppvarming slik Dioskorides opplevde, helst uten for god tilgang av luft. Idag fremstilles det av antimonglans ved å smelte ut sulfidet av malmen og redusere med jern. Metall utvunnet på denne måten blir ikke renere enn 99 %, men kan renses ved å konvertere det til et krystallinsk stoff, f.eks. 2HSbCl₄.9H₂O, ved hjelp av saltsyre, hydrolysere til oksyd og utvinne metallet med reduksjon i en strøm av rent hydrogen. 99,999 % renhet kan fås på denne måten, og til elektronikkindustrien kan enda renere produkter fås ved sonesmelting eller vakuumdestillasjon.

Demonstrasjonsforsøk:

Marshprøven er i seg selv en bra demonstrasjon. Vis foskjellen mellom arsen og antimon ved å oppløse arsenspeilet med hypoklorittløsning.

Noen viktige antimonforbindelser:

Antimon(III)oksyd, hvite, kubiske krystaller med tetthet 5,2 g/cm³, sm.p. 656 °C og kok.p. 1550 °C. Tungt løselig i vann, særlig i kaldt. Løses i alkalier, saltsyre, vinsyre, eddiksyre. Har en rombisk krystallform over 570 °C, med et uendelig nettverk av Sb₂O₃-enheter. De dimere molekylene, Sb₄O₆, finnes også i dampen under 1000 °C. Over dette er molekylene monomere, Sb₂O₃.

Antimon(III)sulfid, naturlig antimonglans, spydglans eller stibnitt. Svarte, rombiske krystaller, tetthet 4,64 g/cm³, sm.p. 550 °C, kok.p. ca. 1150 °C. Meget tungt løselig i vann (0,00005 mol/l ved 18 °C), Løselig i alkohol og saltsyre. Uløselig i eddiksyre. Løser seg i ammoniumhydrogensulfid og alkalisulfidløsninger under dannelse av tioantimonitter. Krystallene har en interessant, komplisert og asymmetrisk indre struktur. Ved felling av treverdig antimon med sulfid fås en amorf form med tetthet 4,12 g/cm³, gulrød i fargen og ellers de samme egenskapene. Sulfidet har interessante halvlederegenskaper som kan forbedres ved tilsetting av små mengder bly, kobber, sølv eller brom.

Stibin, en fargeløs, illeluktende gass med tetthet 4,36 g/l (15 °C, som væske 2,26 g/cm³ ved -25 °C), sm.p. -88 °C og kok.p. -18,4 °C. Molekylet er polart, med en pyramidestruktur lik ammoniakk, men dipolmomentet er mye lavere, nesten forsvinnende, 0,116 debye mot 1,47. Det er også tungt løselig i vann, men løselig i karbondisulfid. Som fosfin og arsin er det meget giftig og brennbart i luft. Brenner i blanding med hydrogen med en gulblek flamme. Ved romtemperatur dekomponerer stibin sakte, men raskt ved litt oppvarming.

Antimontriklorid eller antimonsmør. Fargeløse. rombiske krystaller som flyter ut i fuktig luft til en myk, smøraktig masse. Tetthet 3,140 g/cm³, sm.p. 73,4 °C, kok.p. 283 °C. Meget lett løselig i vann, over 80 °C blandbart med vannet i alle forhold. Gir klar løsning med små mengder vann, men når løsningen tynnes ut felles oksyklorider. Løselig også i absoluttalkohol, saltsyre, vinsyre, kloroform, benzen og aceton. Har interessante egenskaper som polart løsningsmiddel som dissosieres svakt i ioner: 2SbCl₃ <> SbCl₂⁺ + SbCl₄^-.

Natriumtioantimonat eller schlippes salt. Blekgule, kubiske krystaller. Tetthet 1,866 g/cm³, sm.p. 87 °C, dekomponerer ved 234 °C. Løses lett i vann. Uløselig i alkohol og eter.

Kaliumtartratoantimonitt eller brekkvinstein. Fargeløse krystaller. Tetthet 2,6 g/cm³. Avgir vannet ved 100 °C. Løselig i vann, lett i varmt. Løselig også i glyserol. Uløselig i alkohol. Vannløsningen viser sur reaksjon.

BIOLOGI
Antimon spiller liten rolle i det naturlige stoffskiftet hos dyr og planter. Derimot er både metallet og mange av forbindelsene giftige. De virker riktignok kvalmende og har lett for å fremkalle brekninger, slik at de lett fjernes fra organismen igjen. Det antas at giftvirkningen skyldes at antimon interfererer med stoffskiftet i cellene ved å kombinere med noen av enzymene. Antimonforgiftning kan skyldes inntak av syrlige drikker som har vært lagret i beholdere med overtrekk av antimonoksydholdig emalje, eller gjentatt bruk av antimonholdige medikamenter. Industriell bruk av antimon har ikke ført til registrerbare forgiftningstilfeller.

Mange antimonforbindelser har fått anvendelse i medisinen og har lange tradisjoner innen farmasien, for en stor del som en følge av Lémerys avhandling, som nevnt over.

UTNYTTELSE
Antimon er et av oldtidsgrunnstoffene, og mineralet spydglans ble både i Egypt og Mesopotamia brukt som øyensminke i pulverisert form og til visse medikamenter. Allerede i boktrykkerkunstens barndom ble det brukt som legeringsmetall for å gjøre det tinnet eller blyet som ble brukt hardere. Tidlig på 1700-tallet var det et vanlig bruksmetall på linje med tinn og ble brukt til å lage forskjellige gjenstander som drikkekar og speil, som lydforbedrende tilsetning til tinnbjeller og for å raffinere gull ved det at det forbandt seg med urenhetene og dannet slagg. Lémery fant ut at brekkvinstein kunne brukes mot forgiftninger ved at det fremkalte brekninger og at antimonsmør var et fint etsemiddel for å fjerne misdannelser i huden. Algarotpulver er antimonoksykloridet Sb₄O₅Cl₂, som tidligere ble brukt i medisinen. Schlippes salt er natriumtioantimonat, Na₃SbS₄.9H₂O, og har vært anvendt i fotografien, som negativforsterker og toningsmiddel.

Mange av disse bruksområdene eksisterer ennå idag. Bly tilsatt antimon blir betraktelig hardere og slitesterkere, og selv om de færreste trykkerier idag benytter blysats, har slikt bly andre anvendelser, som lagermetall i f.eks. kulelager, for å redusere friksjonen ved glidende bevegelser. Viktige egenskaper er evne til å motstå fastskjæring under kritiske forhold, motstandskraft mot utmatting under vekselbelastning, evne til å bære et høyt flatetrykk og evne til å feste til egnede underlag i lageret. Lagermetall på tinnbasis, som kalles hvitmetall eller babbittmetall kan inneholde 89 % tinn, 7,5 % antimon og 3,5 % kobber. De på blybasis er billigere og kan inneholde 83 % bly, 15 % antimon, 1 % tinn og 1 % arsen. Begge har vært brukt mye i bilmotorer.

Bruken av antimon i typemetall berodde delvis på at det gjorde blyet slitesterkere, men også på at det utvider seg når det størkner, slik at det fylte ut støpeformene godt og ga skarpe, veldefinerte typer. Denne egenskapen ved støping utnyttes fremdeles til visse formål.

Antimon i blyakkumulatorplater, friksjonsbestandige legeringer, kabelskjerming, våpenammunisjon etc. opptar ca. halve verdensproduksjonen, og bruken i halvlederindustrien er økende, både som dopingsmiddel og i indiumantimonid, InSb, som er en halvleder med gode egenskaper. Metallisk antimon brukes også pulverisert som fargestoff i en stålblank bronsefarge.

Forbindelser som sulfid, oksyd, klorid og natriumantimonat brukes til å lage brannsikre forbindelser, malinger, emalje, glass og keramikk. Brekkvinstein brukes fremdeles i medisinen, men ikke som brekkmiddel. Bl.a. er det effektivt ved innsprøytning mot tropiske parasitter som schistosoma eller leishmania. Giftvirkningen nøytraliseres med penicillamin. Det brukes også i tekstilindustrien til å binde noen fargestoffer til fibrene.

Neapelgult er heksahydroksoantimonat av bly, Pb[Sb(OH)₆]₂, som brukes til kunstnerfarge og ved farging av keramikk. Forekommer i en lys og en mørk variant og dessuten fransk neapelgult som er mer grålig. Oppfunnet 1702 og fullt utviklet kunstnerfarge i 1758. Ikke lysekte.

Antimonpentasulfid (gullsvovel), Sb₂S₅, brukes ved vulkanisering av gummi og farger noen gummivarer røde. Store mengder av tri- (eller rettere seskvi-) sulfidet, Sb₂S₃, går med som tilsetning til fyrstikkhoder, men det brukes også i gummi- og fyrverkeriindustrien og i sprengstoffet i hagl- og andre våpenpatroner. Antimon(III)oksyd, Sb₄O₆, brukes som tilsetning til hvit emalje for å gjøre den ugjennomsiktig. Store mengder brukes som tilsetning til plast (PVC), spesielt i plasttekstiler, for å nedsette brennbarheten. Fluoridene, SbF₃ og SbF₅ og oksyfluoridet SbOF₃, er bestanddeler i et viktig beisemiddel til bomullsfarging med basiske farger.

Hovedkilder:

Prof.dr.phil. Haakon Haraldsen (Asch.konv.leks.5.utg.b.1)
CRC Handbook of Chemistry anf Physics, 57th ed. 1976-77.
Gunnar Hägg, Allmän och Oorganisk Kemi, Almqvist & Wiksell, 1966.
Per Kofstad, Uorganisk kjemi, Aschehoug, 1979.
F. Albert Cotton & Geoffrey Wilkinson, Advanced Inorganic Chemistry, Wiley, New York 1988.
J.D. Smith, The Chemistry of Arsenic, Antimony and Bismuth, Pergamon Press, 1975.
Michael Fleischer, Glossary of Mineral Species, US Geological Survey, 1977.
Mary Elvira Weeks, Discovery of the Elements, Journal of Chemical Education, Easton, Pennsylvania, 1956.

:-) LEF