Utvandringen
Land med historisk kjente keltiske bosetninger er Østerrike, Sveits, Tyskland, Italia, Frankrike, Belgia, England, Skottland, Wales, Irland, Spania, Portugal, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania, Ukraina, Bulgaria, Slovenia, Kroatia, Serbia og Tyrkia. Dessuten har keltiske leietropper vært bosatt i regulære kolonier i Hellas, Egypt, Iran og flere steder. Keltisk kulturinnflytelse strakk seg også videre nord og østover i Nederland, Danmark, Hviterussland og andre land uten at det fantes noen egentlig utpreget keltisk bosetning i disse landene. Idag er keltisk språk utbredt i Wales eller Cymru på walisisk (ca. 1000000 daglig kymrisktalende), Skottland eller Alba på skotsk gælisk (ca. 50000 daglig gælisktalende), Irland eller Ériu på irsk (ca. 10000 daglig irsktalende) og Bretagne eller Breizh på bretonsk i Frankrike (ca. 300000 bretonsktalende). I tillegg finnes det et språk manx på øya Man i irskehavet, som brukes av et hundretall entusiaster, men ikke som førstespråk, og i Cornwall eller Kernow i sørvest-England, hvor noen entusiaster prøver å gjenskape språket etter gamle opptegnelser og lydopptak. Sterke keltiske kulturtrekk finnes også i Galicia i Spania, men språket der er forlengst forsvunnet.
Alt dette var ukjent for Epovarros og hans folk, som sto en sensommermorgen og betraktet landskapet nede i dalen nedenfor. Det var så merkelig ødslig, som om det var gift i det. Så merket han det hvite glimtet. Skråningen der borte lå i skygge, Sola sto bak den. Men det glimtet hvitt der inne i skyggen: det hvite gullet.
I skogområdene og elvedalene i Sveits, sør-Tyskland, øst-Frankrike, nord-Italia og landene rett øst for Alpene hersket for 3000 år siden en kultur som kaltes urnefelt-kulturen, en nokså statisk, bofast, jorddyrkende silvilisasjon. Dette er kanskje en indoeuropeisk kultur og kanskje er den proto-keltisk. De senere Hallstatt- og La Tène-fasene er kanskje oppstått ved sammensmeltning av urnefeltkulturen og nykommere, kanskje disse kimmererne som kom ridende inn fra øst. Senteret ser ut til å ha vært skogområdene nord for Alpene, de hercynske skogene, skoger som det tok ni dager å ri igjennom fra vest til øst for en lett utstyrt rytter, ifølge tidens skribenter. Herfra bredte urnefeltkulturen seg ut over kontinentet, og deretter Hallstatt-kulturen utover urnefeltbosetningene og senere La Tène-kulturen utover Hallstatt-bosetningene igjen.
De flettet seg hus over mer enn halve kontinentet
og over i det neste. De levde som aristokrater, men når overklasselivet
ble umulig et sted, flyttet de til et annet. De smidde seg lange huggsverd
og lekte kampleker og når de traff på folk som bestred retten
deres til å ta landet fra dem, jagde de dem med blod og lærte
Europa å frykte kelterne. Men som de gode sportsmenn de var tilbød
de landets eiere å unngå unødig spill av blod ved å
velge en mann som skulle møte deres beste mann i tvekamp. Taperen
måtte forlate landet med folket sitt og prøve å finne
seg nytt, noe som oftest betydde bitter strid. Kelteren, som var trent
i all slags sport, ble vanligvis den seirende. Men også i slag med
regulære hærer vant de store seire og et ry for å være
uovervinnelige. Taktikken deres baserte seg på bevegelighet, med
et tallrikt rytteri og lett utstyrte fottropper. Til rytteriet hørte
ofte de legendariske stridsvognene av uovertruffen konstruksjon. Standardutstyret
for troppene var et tungt huggsverd, et mannshøyt skjold og lite
annet. Når de gikk til kamp, hendte det rett som det var at de kastet
samtlige klær og lot de fryktinngytende tatoveringene komme til syne.
Frykten var en vesentlig del av arsenalet deres, i tillegg til krigsmalingen
brakte de også med seg midler til å frembringe en reddsom mengde
støy, for ikke å nevne et ry for uovervinnelighet, og de kom
direkte anstormende med en hastighet som kunne skremme selv den modigste
på vill
flukt. Dermed ble også seirene deres ikke
sjelden ublodige. De forfulgte ikke flyktende fiender, men var uten nåde
mot de som holdt stand.
Oppe på en knaus, med en sur vind i ansiktet, står Isarnotectos og hans folk og betrakter taust noe de aldri før har sett: havet, i opprør under en grå himmel. Han har ridd med dem mot vest, nå kommer de ikke lenger. De har kommet til et merkelig land, de kaller det Litavia, eller Letauia, et ord av samme opphav som Litauen, som også kalles Litavia på latin (litauisk: Lietuva). Det betyr "landet ved havet".
Litavia, eller Frankrike som vi kaller det i dag, har vært bebodd siden før istiden. Siden tidlig i steinalderen har det vært et markert skille mellom den vesteuropeiske kulturen i Spania, Frankrike og de britiske øyer og kulturen lenger øst i Europa. Den keltiske innvandringen fra ca. 900 f.v.t. opphever dette skillet. Hallstatt-kulturen som Isarnotectos og hans folk brakte med seg keltifiserte den østlige delen av landet grundig og etablerte seg i lommer i resten av landet. Fra det 6. århundret f.v.t. kommer La Tène-kelterne inn, etablerer seg i nord, trenger til side ligurene i sørøst og kommer i kontakt med grekerne i Massalia. Bare i sørvest holder en lomme av prekeltiske akvitanere stand, men kulturen påvirkes sterkt av La Tène.
Det fortelles (av Titus Livius) at Ambicatos hersket over gallerne i den siste halvdelen av det 6. århundret før vår tidsregning. Landet var så fruktbart og folkerikt at det var fare for at de store folkemassene ville gjøre landet vanskelig å styre. Derfor ville den gamle kongen sende de to unge og energiske søstersønnene sine, Bellovesos og Sigovesos, ut på jakt etter nytt land utfra gudenes varsler. Gudene ga de hercynske skogene nord for Alpene til Sigovesos. Men til Bellovesos ga de Italia. Han tok med seg sin stamme eller klan, insubrerne, og slo seg ned i Po-dalen. Etter ham kom Elitovios og hans cenomani, deretter kom libierne, salluvierne, boierne og lingonerne og til slutt senonerne, som alle slo seg ned i hver sin del av Po-dalen og områdene omkring. Etruskerne, som hadde skaffet seg herredømme over dalen, satte seg imot denne folkevandringen, og ble slått i et slag nær dagens Ticino på 470-tallet f.v.t. Nesten alle navnene i området er keltiske, noe som tyder på svært lite kontakt mellom de nyankomne og den opprinnelige befolkningen. Kanskje var dette heller ikke den første keltiske innvandringsbølgen heller, for Bellovacos slo seg ned med insubrerne sine på et sted som etter hva han fikk vite allerede bar navnet insubrernes slette, noe han tolket som et tegn fra gudene. Hadde det allerede vært insubrer der? En etruskisk grensepæl fra 700-tallet f.v.t. er forsynt med et bilde som likner en keltisk kriger.
En dag for om lag 2600 år siden satt Arganthonios som hersket over Baetis-dalen i det sørlige Hispania ved forhandlingsbordet med de greske fokaierne, som var kommet for å skaffe seg en handelsavtale. De ville ha sølvet hans, han ville ha pengene deres. Fokaierne bygde seg handelsstasjoner i elvedalen som blomstret på sølvhandelen. Arganthonios trivdes også med ordningen, det sies at han ble 120 år gammel. På denne tiden var Hispania sterkt keltifisert. Det hadde begynt med at en kultur som var sterkt Hallstatt-preget trengte seg inn i nord, på begge sider av Pyreneene. Den opprinnelige iberiske kulturen holdt seg en stund i sør, men ble etterhvert infiltrert av en ny innvandringsbølge av La Tène-keltere. Det dannet seg en blandingskultur, som kalles keltiberisk. Det er mulig at dagens baskere stammer fra mer eller mindre rene iberere som holdt stand i selve Pyreneerfjellene.
Det fortelles (i Leabhar Gabhála) at Golamh eller Milesius fra Hispania etter å ha vært i tjeneste hos skytherne og egypterne kom tilbake til hjemlandet og fikk vite at nevøen hans Ith var blitt drept av Mac Cécht, Mac Cuill og Mac Gréine, sønnene til Ogma, den irske guden for lærdom og veltalenhet. Som hevn tok han med seg sønnene sine, Donn, Airioch Feabhruadh, Ir og Colpa og sin egyptiske kone Scota for å erobre Irland. Den historiske bakgrunnen for denne myten er uklar, hvis det er noen historisk bakgrunn i det hele tatt. Muligens har de første kelterne i Irland vært flyktninger etter La Tène-invasjonene i Spania. I såfall må de ha snakket et q-keltisk språk, og det har vært gjort forsøk på å finne spor av et q-keltisk språk i Spania, men med få fullt overbevisende resultater.
Middelhavslandene handlet med tinn fra de britiske øyene fra bronsealderen av. De gamle grekerne kjente tinn-øyene som Kassiterides og kalte tinnet selv kassiteros. Dette er kanskje et keltisk ord, cassi- er en vanlig forstavelse i keltiske navn som betyr kjærlighet eller respekt. Det er ikke sikkert at ordet selv betydde tinn, for det galliske ordet for tinn er stagnon. Dette eller en tidligere versjon er lånt til latin som stannum. Kassiteros kan være et eldre eller et lokalt britisk ord for tinn eller en gresk misforståelse. Ordet er også kjent i semittiske språk og sanskrit, og kan alternativt stamme fra et av dem. I det 5. århundret f.v.t. kom sjøfareren Pythias fra Massalia til tinn-landet, rapporterte hvordan gruvearbeiderne i Cornwall utvant tinn og kalte landet De pretaniske øyene fordi innbyggerne kalte seg pretani. Dette skrev romerne som britanni fordi b’en deres hørtes omtrent som den greske p’en. Kanskje var pretani fellesnavnet på hele befolkningen på den tida, men i historisk tid brukes det bare om de som på irsk kalles cruithni og på latin picti og som bodde nord i Skottland. Picti betyr ’malte folk’ eller ’folk med bilder på’, og den samme betydningen har de to andre ordene, som har felles opphav. At c’en i irsk er erstattet med p kan tyde på at dette er en gammel betegnelse som har overlevd siden før bruddet mellom q- og p-keltisk. Keltisk innflytelse merkes i Britannia fra rundt 750 f.v.t., og en typisk Hallstatt-kultur fra rundt 500. Fra 3. århundre f.v.t. kommer en storstilt innvandring av La Tène. Kanskje er det på dette tidspunktet at pretani trenges nordover. Men navnet tyder på at disse også i likhet med nykommerne snakket p-keltisk. Og også i historisk tid var britene kjent for å male eller tatovere seg.
Noen av Sigovesos’ etterkommere vandret etterhvert videre østover. Boierne etablerte seg tidlig i Tsjekkia og deler av Østerrike og Ungarn og ga navn til Bøhmen. I det 4. århundret f.v.t. vandrer La Tène-keltere inn i andre deler av Østerrike og Ungarn, det dukker også opp bosetninger i omegnen av Wroclaw og Krakow i Polen, kelterne vandrer helt ut til Svartehavet langs Donau og slår seg ned i Transylvania. Samtidig gjør de seg gjeldende i Slovenia og det nordøstlige Kroatia, som har hatt en Hallstatt-kultur siden 900 f.v.t. Sørover bodde det illyrer, som snakket et indoeuropeisk språk som i dag er utdødd, men er i slekt med messapisk, et annet utdødd språk i sør-Italia, og kanskje til dels med albansk.
Sør for illyrerne igjen bodde makedonerne. De snakket trolig et språk som var i slekt med gresk, og de som hadde noe å si i landet gikk inn for å lære seg gresk språk og skikker. En av dem var kongen, Philippos II, som kom på tronen i 359 da broren, Perdikkas III ble slått og drept av illyrerne. Makedonerne hadde hatt store problemer med illyrerne de siste tiårene og hadde måttet betale skatt til dem etter en krig i 393, men i det siste hadde illyrerne begynt å få like store problemer med kelterne. Philippos kunne vende ambisjonene sine sørover og kastet grådige blikk mot de greske bystatene, som var svekket av indre stridigheter, utkjempet med god hjelp av keltiske leietropper. Ved diverse diplomatiske og militære manøvrer klarte Philippos å få herredømmet over Hellas, og samlet seg til en krig mot Perserriket da han i 336 ble drept av en av livvaktene sine. En rekke bystater, ingen vet hvem av dem som sto bak attentatet, benyttet anledningen til å falle fra, og makedonernes fiender i nord begynte å røre på seg. Philippos’ sønn Alexandros rykket nordover og kalte til seg høvdingene for de mektigste folkeslagene for å befeste de alliansene og fredsavtalene som faren hadde inngått. Blant dem var de keltiske scordistai og flere andre keltiske stammer. Etter samtalene ble de invitert på fest, og under måltidet spurte Alexandros dem hva de fryktet mest av alt i verden. Han var litt stor på det og regnet vel med at de ville si at de fryktet ham selv mest av alt, men svaret var disse berømte ordene: ’Det eneste vi frykter er at himmelen skal falle i hodet på oss. Men vi setter vennskapet med en slik mann som deg høyere enn alt annet.’
Med nordgrensen trygg dro Alexandros fornøyd av sted, kuet grekerne ved å jevne det stolte Theben med jorda og samlet seg en liten hær som han brukte ti år på å erobre et verdensrike med. Da han døde falt det hele fra hverandre igjen. Generalene hans sloss så fillene føyk om herredømmet over riket, hver med sin lille del av det som basis. Samtidig begynte kelterne å bevege seg sørover i illyrernes land. I 310 ble Makedonia oversvømt av illyriske flyktninger som fikk asyl i grensetraktene. I 297 brøt en keltisk hær under Cambaules inn i Trakia og grunnla et keltisk kongerike der. Trakerne var et gammelt gresk eller halv-gresk folk som hadde gitt verden Demokritos, atomteoriens far, og før Philippos var en konkurrent til Makedonia om herredømmet over Hellas.
I 281 kom en av Alexandros’ generaler, Seleukos, som hadde skaffet seg et overtak i kampen om hegemoniet i riket hans, til Makedonia for å utfordre en annen av generalene, Lysimakhos, som hadde tatt makten i Hellas, til tvekamp om riket på rent keltisk maner. Begge var rundt 80 år gamle på det tidspunktet, og må ha vært et selsomt skue. Seleukos vant tvekampen, og hadde verdensherredømmet innen rekkevidde. Men imens hadde en tredje av generalene, Ptolemaios Keraunos, tatt makten i Makedonia, drepte Seleukos året etter og jaget hæren hans tilbake til Lilleasia. Alt dette røret var som et signal til kelterne, som stormet inn over grensene. Ptolemaios, som nettopp hadde ryddet unna sin verste rival om verdensherredømmet og samlet seg til å rykke østover, ble drept og den stolte makedonske armeen jaget på flukt av en keltisk hær under Bolgos. Året etter kom en større hær ledet av Acichorios eller Cichorios som knuste den siste motstanden i Makedonia og slo en samlet gresk styrke ved Thermopylai etter kløktige taktiske manøvrer. Hele Hellas lå nå åpent for dem, men slaget hadde vært blodig, tapene store, og de nøyde seg med å sette kursen for tempelkomplekset i Delfi, hvor de ranet med seg de ufattelige rikdommene som hadde blitt samlet der i over 1000 år, og trakk seg tilbake like fort som de var kommet. Det sies at noen av skattene ble funnet i en sjø nær Tolosa (Toulouse i dagens Frankrike) snaue 200 år etter og forsøkt brakt til Roma, men forsvant på veien.
Lilleasia har alltid vært et lappeteppe av forskjellige nasjonaliteter og riker. På vestkysten lå de greske bystatene. Innenfor dem bodde karerne i sør, lyderne i midten og frygerne i nord og innover i landet øst for karerne og lyderne. Langs sørkysten bodde lykerne i vest, pamfylerne i midten og kilikerne lengst i øst. Langs nordkysten bodde bithynerne i vest, paflagonerne i midten og lengst i øst pontinerne. I midten bodde kappadokerne, og øst for dem armenerne. Perserne hersket over alle unntatt pontinerne, og det samme gjorde Alexander. Men allerede mot slutten av perserriket var mange av dem begynt å hevde en viss selvstendighet, og etter det aleksandrinske sammenbruddet skyndte flere seg å følge etter. Det ble et mål for flere av diadokerkongedømmene, de som tok opp arven etter Alexander, å gjenopprette herredømmet over disse folkene, liksom enkelte av de forskjellige rikene selv gjerne så sitt snitt til å spise opp noen av de andre.
Et av disse var Bithynia, hvor tronfølgen i år 278 før vår tidsregning sto mellom brødrene Zipoetes og Nikomedes. Nikomedes ba en av diadokerne, makedonerkongen Antigonos Gonatas om hjelp, og han rekrutterte 3 keltiske stammer, tolistoboierne, tectosagerne og trocmerne, på til sammen 20000 individer, hvorav halvparten under våpen. De sto under kommando av Leonnorios og Lutarios, og sikret raskt kongedømmet for Nikomedes. Etterpå var det ikke noe mer å gjøre for dem i Bithynia, og de ga seg til å herje og kreve skatt, såkalt galatika eller kelterskatt, hos de greske bystatene. I 275 gikk en annen av diadokerne, Antiokhos av Syria, til krig mot dem og slo dem ved å bruke elefanter, som de ikke hadde erfaring med.
I 281 hadde et nytt kongerike, Pergamon, blitt grunnlagt i kystdelen av frygerlandet. Nå fikk kelterne tillatelse til å slå seg ned i resten av frygernes land hvis de holdt fred. Dette landet ble siden kjent som Galatia, og de tre stammene tok til seg hver sin del, tolistoboierne slo seg ned i det øvre løpet av elva Sangarios, rundt det gamle frygiske religiøse senteret Pessinos, tectosagerne slo seg ned øst for dem, rundt byen Tavion, og trocmerne tok det østligste området rundt byen Ankyra, som tyrkerne nå bruker som sin hovedstad. De foretrakk å unngå byene og slo seg i stedet til i tradisjonelle keltiske jordbruksbosetninger forsvart med bygdeborger. De holdt ikke lenge fred heller, regntiden i Frygia hadde en tendens til å være uregelmessig, og når høsten slo feil, måtte man ut å sørge for annet utkomme. I 265 slo de Antiokhos i et slag ved Efesos, og herjet vidt og bredt, fra vestkysten til langt nede i Syria. De ble kuet av den sterke kongen Attalos av Pergamon, men utviklet seg etterhvert til en respektert medspiller i de politiske intrigene i Lilleasia og hevdet sin frihet og egenart med dyktige diplomatiske manøvrer i den stormfulle tiden som fulgte. Frygerne i byene ble etterhvert assimilert og språket i landet var keltisk til 400-tallet og sannsynligvis enda lenger.