Samfunnet
Det tredje århundret før vår tidsregning var kelternes storhetstid, de hersket over et område som kunne måle seg med hvilket som helst verdensrike. Men de bygde seg ikke noe sentralstyrt imperium, de foretrakk små enheter som hver hadde sin frihet til å ordne ting som de ville. I spesielt kritiske situasjoner som invasjoner eller liknende kunne det hende at de tok felles initiativer, men selv da gikk samarbeidet ikke uten friksjon. Det keltiske politiske systemet varierte litt med tid og sted. Men grunnleggende var samfunnet oppdelt i stater eller folkestammer, som stundom delte seg og sendte ut en avlegger som slo seg ned et annet sted, f.eks. bodde det brigantinere i England, Spania og Sveits, boiere i Tsjekkia og Italia, tectosager i Frankrike, Italia og Tyrkia. Hver av dem kontrollerte et område som kunne være så stort som et vanlig norsk fylke. Trolig delte de seg hvis folketallet ble for stort, de besto sjelden av særlig mer enn hundre tusen individer, som antakeligvis ble ansett for en passende størrelse. En slik stat ble vanligvis regjert av en konge (rix), men dronninger forekommer. I historisk tid ble noen av de galliske statene, spesielt i det søndre Gallia, ikke regjert av konger, men styrt av årlig valgte forsamlinger, vergobretene, muligens etter forbilde av den romerske republikken. Andre steder styrte et senat eller eldreråd alene, men valgte en krigshøvding til enehersker hvis staten var truet. Det galatiske riket i Lilleasia ble styrt av en konge, men under ham var det er interessant politisk system som er kjent fra greske skrifter. Under seg hadde kongen et råd av eldre utvalgt fra hver av de forskjellige slektene i staten. Det galatiske riket var delt i fire pagi eller stammer, som ble regjert av en høvding og to underhøvdinger med en druide og et eldreråd til å assistere dem. Man må regne med at disse rådsembetene var livsvarige, og at det sannsynligvis var de eldste i hver familie eller klan som automatisk fikk plass i dem. Fra senere tid vet man at det forekom avsettelser, ofte som følge av politiske fraksjonsstrider.
Litt utenfor dette politiske systemet sto druider og barder og etter alt å dømme også andre kunstnere og håndverkere som sto fritt til å vandre mellom statene og oppsøke steder hvor det var størst behov for tjenestene deres eller hvor de ble mest verdsatt, som om de ikke hørte til noen spesiell stat, selv om det finnes eksempler på at også druider kunne velges til konger. Dette var nyttig, fordi det ofte hersket en høy grad av mistenksomhet eller fiendtlighet mellom de forskjellige statene. Stammer som var på jakt etter nytt land forsøkte seg like gjerne på keltisk område som andre steder, særlig i senere tid, da romernes områder var så godt forsvart og med et økende press fra germanerne i nord. Det kunne vanligvis vanskelig la seg ordne uten at det kom til konflikt, og konflikter mellom keltiske stater var ikke noen sjeldenhet. På grunn av dette utviklet kelterne et system for diplomati, det ble utnevnt ambassadører som ble sendt ut til andre stater for å diskutere konfliktspørsmål. De hadde diplomatisk immunitet, det var en forbrytelse å gripe til vold mot dem. Romerne og andre folk som ikke hadde slike skikker forbrøt seg av og til mot disse reglene, men de viste seg så nyttige i en fiendtlig verden at romerne tok dem opp og også lånte ordet ambassade/ambassadør, som er gått i arv til oss.
Hvordan almuens stilling var i alt dette har vi ikke så mange opplysninger om. Beskrivelsene varierer i forskjellige kilder, fra rene slavekår til en slags kommunisme hvor alt var eid i fellesskap. Muligens var det keltiske samfunnet behersket av en krigeradel som de eiendomsløse var helt avhengige av. Slike samfunn kjenner vi mange eksempler på. Men fra nyere tid vet man at keltiske klaner ofte praktiserte en høy grad av fellesskap og eiendomsdeling. Under fortellingen om helveternes vandringer oppgis det at de besto av 400000 individer, hvorav 92000 under våpen. Dette stemmer bra med at samtlige våpenføre menn tok del i forsvaret, hvis tallene er riktige. Fra kampene mellom romere og keltere kjenner jeg ingen beretninger om tilfeller hvor en underklasse ble bestukket til å falle fra, slik det forekommer ofte andre steder. Men romerne benyttet seg ofte av rivaliseringen mellom de forskjellige statene, og bestakk heller stater som sto i motsetning til de mektigste i området. Politiske stillinger i keltiske samfunn ble ofte besatt ved valg, men hvem som var stemmeberettiget vet vi lite om. Andre demokratiske institusjoner som er kjent er det sentrale stammerådet som hver av klanene valgte 10-20 representanter til en eller noen få ganger i året eller ved særlige behov. Det forekommer også fellesmøter, kanskje i forbindelse med markeder, hvor man kunne legge fram en sak man hadde på hjertet, men det er ikke godt å si om alle hadde slike rettigheter eller om den var begrenset.
Det keltiske bosetningsmønstret var fra begynnelsen temmelig spredt, med bosetninger som fra begynnelsen trolig lå ganske nær en naturlig familiegruppe på 30 voksne individer. De bygde runde hytter med kvistvegger og sivtak, lette materialer som var raske å sette opp og ga godt ly, komfort og varme, alt var fornybare ressurser. De trengte ikke å drepe så mye som et tre for å skaffe seg hus. Grunnrisset av disse bygningene var som en sirkel med en åpning, en figur som tilsynelatende hadde stor symbolsk betydning for dem. Disse bosetningene lå spredt, ofte over store områder. Til beskyttelse mot fiender hadde de bygdeborger (oppida) som var anlagt på høyder hvor befolkningen kunne søke tilflukt. Mot slutten av uavhengighetstiden utviklet noen av disse bygdeborgene seg i det sørlige Litavia (Frankrike) til regulære byer med en mer permanent bosetning, og i Galatia og trolig i Trakia tok de også etterhvert i bruk de byene som eksisterte fra før. Men dette er en utvikling som skjer sent, og i en stor del av sin rikeste blomstringsperiode opprettholder de en avansert sivilisasjon så å si uten bybebyggelse. Det må altså anses som bevist at det er mulig.