Religionen
Om keltisk religion vet vi en del overfladiske ting, men detaljene som kunne gi oss en virkelig dyp forståelse av hvordan de tenkte er blitt borte på grunn av den manglende skriftlige overleveringen. Et viktig poeng er forestillingen om en parallell verden og en slags sjelevandring. Det sies et sted at de trodde at de som døde i denne verden gikk over i den neste og at de som døde i den neste gikk over i denne. Noen av oldtidens historikere trodde at Pythagoras hadde fått ideene sine om sjelevandring fra kelterne. Utfra de litt sprikende kildene er det ting som tyder på at den andre verden i gammel tid ikke er så veldig forskjellig fra denne, mens den i nyere tid ofte blir fremstilt som en idealverden. Det kan kanskje ha sammenheng med forverringen av kelternes kår de siste århundrene, og kanskje med innflytelsen fra kristendommen. Men flere kilder tyder på at den andre verden også i gammel tid ikke bare var oppholdsstedet til de som hadde dødd i denne, men også var hjemstedet til gudene, og at ting som ikke kunne gjøres i denne verden var mulig i den andre. Kanskje vi kan gå ut fra at noen ting som er mulig i denne verden er umulig i den andre også? Tenk på drømmene dine, den andre verden er sikkert egentlig drømmeverdenen. Mennesker og kanskje alt som lever eksisterer i den andre når de drømmer om natten, og ifølge mytene er det også mulig å drømme seg inn i den i våken tilstand om dagen eller overskride terskelen på bestemte fysiske steder hvor det er en åpning. Begavede personer, barder og andre kunstnere kan mane fram bilder fra den andre verden i denne, og druidene læres opp til å fungere som bindeledd for å kommunisere mellom de to verdnene.
I keltisk religion gjelder ikke tesen om at 'du kan ikke ta det med deg'. Alle som døde fikk med seg i graven de tingene som var spesielt kjære for dem. Over graven ble det gjerne kastet opp en jordhaug eller bygd en varde av steiner, noen ganger med en ring av pæler rundt og en pæl, en opprett stein eller en figur på toppen. Nede i jorda antok man at den døde levde videre i den andre verden, som i henhold til mange fortellinger (men ikke alle) var underjordisk. Graven fungerte som et minnesmerke og man tenkte seg også at den som bodde i den fulgte med i livet ovenfor og vernet om de gjenlevende. Da de kristne begynte å ta likene og gravde dem ned i kirkegårder bygde man gjerne varder allikevel, ofte på dødsstedet, og det er skikk ennå i dag å kaste på en stein, det regnes som lykkebringende.
Spesiell religiøs betydning har hodet. Hoder av spesielt fremstående fiender ble gjerne tatt som trofeer i krig. Hodet av forfedre ble regnet for å ha vernende kraft, i særdeleshet hvis forfedrene var spesielt mektige eller kloke. Alle keltere hadde en åpen ring rundt halsen for å markere skillet mellom hodet og kroppen. Evnen til å lagre kunnskaper og ferdigheter i hodet satte de høyt og hadde derfor en negativ innstilling til skrift. Skrift er jo også en slags krykke for hukommelsen, og krykker brukes bare av vanføre. Hva betyr det egentlig å kunne noe? Uansett om det er et faktum eller en ferdighet innebærer det å føle seg sikker på noe som du egentlig ikke har noe materielt bevis for. Hvis du må slå det opp føler du deg ikke så sikker. Det er ikke din kunnskap, det er noe utenfor deg selv. Det skrevne ordet er heller ikke mer verdt enn det skribenten står for. Mye som er feil har blitt skrevet ned og ridd sivilisasjonen som en mare i århundrer. Uten bøker har du bare den virkelige og foranderlige verden å avpasse verdensbildet ditt etter og den som prøver å belære deg kan du diskutere med. Tenk også på hva bøker betyr for fortellerkunsten. Det er noe helt annet å låne noen en bok enn å fortelle dem en historie du har hørt.
Lanon og nemeton er navn på helligdommer, og stedsnavn som inneholder disse elementene (gjerne latinisert lanum og nemetum) må ha vært spesielt hellige steder. Generelt bygde ikke kelterne steintempler slik som naboene i sør, men det finnes noen bemerkelsesverdige eksempler fra den sørøstlige "Provinsen" av Litavia, som tidlig kom under gresk-romersk innflytelse. Mange steder er det også funnet tufter etter store bygninger som gjerne er kvadratiske i motsetning til bolighusene, som vanligvis er runde, med noen unntak i det galliske området, og som antas å være helligdommer. De er gjerne plassert litt på avstand fra de andre bygningene, og kan inneholde et indre kvadratisk kammer innenfor ytterveggene. Det er mulig at også disse templene er bygd etter gresk mønster og er av forholdsvis ny dato. Romerne bygde runde templer i Gallia og Britannia, som i noen tilfeller ser ut til å ha hatt forgjengere i tømmer. Andre steder finner man bare spor etter grupper av frittstående stolper under dem, omgitt av runde grøfter.
Ikke mange slike templer er kjent fra historisk litteratur. Der hevdes det gjennomgående at kelterne dyrket gudene sine på åpne plasser midt ute i skogen, og det eneste stedfestede templet jeg vet om lå på ei øy som tilsynelatende ellers var ubebodd. Betydningen av ordet nemeton sies ofte å være en hellig rydning i skogen. Det er funnet en rekke steder som ligger mer eller mindre avsondret til i forhold til andre bostedsrester og som kan ha vært helligdommer. De er gjerne omgitt av runde eller langstrakt rektangulære grøfter hvor det kan ha stått palisader. De inneholder som regel noen få graver, tydeligvis av folk som tempelbyggerne regnet med skulle ha vernende kraft, og regelmessig plasserte stolpehull. I et slikt stolpehull er det funnet en okseskalle, noe som tyder på at stolpen kan ha vært prydet med et oksehode. Store mengder dyrebein tyder på at det har skjedd offerhandlinger. Noen steder forekommer også menneskebein. I enkelte av disse helligdommene er det funnet graver og andre kulturspor som stammer fra førkeltisk tid.
Et annet interessant kulturtrekk med religiøs betydning er offerbrønnene. Vanligvis ligger de innenfor området til en av de helligdomtypene som er nevnt over, og de forekommer i hele det transalpine Gallia, det belgiske området av det som siden ble Germania og det sørøstlige Britannia, som også var bebodd av belgiske gallere. Men noen av dem er svært gamle, de eldste tingene der er datert til rundt 1500 f.v.t., langt inn i før-keltisk tid. De kan være 10-12 meter dype og noen av dem har en intrikat overbygning i stein med en forsnevring øverst. I bunnen er det ofte satt ned en stor loddrett stake, unntaksvis et helt tre. En av dem har en sittende kvinnefigur i naturlig størrelse på bunnen. De er fylt med forskjellige gjenstander, gjerne verdigjenstander, men også knokler av mennesker og dyr, trefigurer og krukker, vanligvis hele, så de er firt ned, ikke kastet. Rituelle sjakter er også kjent fra den klassiske sivilisasjonen, latin mundus, gresk bothros. De brukes til å kommunisere med guddommer fra den andre, underjordiske verden. Det fortelles også om favissa, sjakter på hellige steder hvor gjenstander som er gjort hellige ved å bli brukt i ritualet graves ned sammen med bein eller aske fra ofringen. Det er mulig at de samme forestillingene kan ha gjort seg gjeldende i den keltiske religionen.
Det finnes mange hellige brønner, kilder og tjern, mange av dem er i bruk den dag i dag. Her søker man legedom, utfører ritualer og bringer offergaver. Det er gjerne opprinnelig et hode, en hodeskalle som er kildens vokter og som det er en dødssynd å fjerne. En uthult skalle brukes ikke sjelden som drikkebeger. Slike vann er ofte proppfulle av offergaver som er kastet ned i århundrenes løp. Det dreier seg mye om verdigjenstander, tonnevis med gull, sølv og kobber. Hvis vannet regnes som legende finner man gjerne mengdevis med figurer, vanligvis i tre, hvor den syke legemsdelen er fremhevet. Det kan være den syke selv som har spikket figuren og lagt ut på pilegrimsreise for å søke legedom ved kilden. Mange store kokegryter er også heist opp fra slike vann. Gryta spilte en sentral rolle i husholdningen og var et symbol på rikdom, fornyelse og gjenfødelse. Mytologien forteller mye om magiske og hellige gryter. Den hellige gralen er også ganske sikkert opprinnelig en slik gryte.
Den keltiske religionen hører til de religionene hvor antall guddommer er omtrent uendelig, i likhet med f.eks. den mesopotamiske. Alt i naturen regnes for å være guddommelig, en slags animisme. Mange av guddommene er rent lokale, forbundet med lokale brønner, fjell, skogholt og liknende eller med klanen, og dyrkes bare i nærområdet. Men noen guder og gudinner er mer globale og dyrkes av alle keltere. Dis, også kalt Uxellimos (den høyeste) eller Taranis, Taranucos (den som tordner), hersker over den andre verden og er stamfar til alle keltere. Teutates er hele den keltiske nasjonens beskytter, den høyeste av alle klansgudene og menneskenes venn i kampen for eksistensen. Noen av klansgudene til enkelte av de keltiske statene har også fått stor utbredelse, f.eks. narbonnensernes Olloudios, trevernes Lenos eller Ocelos, allobrogernes Vellaunos, essuvernes Esos, remernes Camulos og briganternes Brigantia. Men Lenos, Ocelos og Vellaunos er trolig identisk med Belenos (den glitrende, skinnende), som feires ved vårfesten, maidagen, og sies å være solgud, gud for lys og ild, far til guder og mennesker og ektemaken til modergudinnen. Ved siden av Belenos er også Lugos en uhyre populær gud for lys og ild. Deai Matres er et generelt flertallsnavn for modergudinnen, som dyrkes i mange former under mange navn på forskjellige steder og vokter over spesielle hellige steder. De mest utbredte av de spesielle navnene er Ana, Anna og Dana. I det kontinentale belgiske området kjennes hun som Virodactis.
Epona er hestegudinnen og uhyre utbredt og populær. Hun er gjerne avbildet på hesteryggen med en fruktkurv som symboliserer fruktbarhet. Over 300 Epona-altre er kjent fra Frankrike. Cernunnos er en hjorte- eller rådyrgud. Ambactanos er en jordbruksgud. Annona en høstgudinne. Rosmerta en fruktbarhetsgudinne, avbildet med stav, slange og pengepung. Erriapos er en gud for skogen eller vegetasjonen. Ialonos Contrebis er en britannisk gud for rydningen i skogen. Granna er solgudinnen. Leucetios er lynguden, Vintios vindguden og Vitucadros står for skinnende energi. Setlocenia er gudinne for langt liv. Agrona er en britannisk gudinne for død og slakting. En generell krigsgud er Albiorix (verdens konge). Caturix (kampkonge) og Belatucadros dyrkes av militære av lavere grad, mens Cocidios sies å være soldatenes gud. Noen stater hadde egne krigsguder, f.eks. remernes Camulos og icenernes Adraste.
Sequana, Sirona og Sulis er gudinner for hellige kilder som dyrkes flere steder. Elver dyrkes som guder, f.eks. Danuvios (Donau), Tamesis (Thames), Axona (Aisne), Matrona (Marne), Ritona (Rieu), Adsalluta (Save), Clota (Clyde) og Belisama (Ribble). Sequana er også en elv (Seine). Flere av disse elvegudene har fått utvidet betydning og mange av dem har vært dyrket inntil våre dager. Ånder som ble dyrket uten at noen spesielle navn er kjent er bl.a. dervonnai, eike-ånder, niskai, vann-ånder, og proximai, som trolig har noe å gjøre med kvinnelige slektninger.