Kulturytringer
Kelterne er et folkeslag med mange dyder, men nøkternhet er ikke en av dem. Oldtidens keltere levde et liv i høyt tempo, og når de nødvendige gjøremålene var over lot de ikke hendene ligge i fanget. Fritid betydde underholdning, og ledige stunder ble fylt med leker, spill, dans, sang og musikk, ofte forbundet med overdådige fester. Alle produkter uansett formål ble forsynt med rike dekorasjoner til glede for våre dagers arkeologer. De romerske skribentene forteller at musikken følger kelterne i alle deres gjøremål og at det fantes et rikt utvalg av instrumenter. Musikken har ikke arkeologene så mye glede av, men det er den kulturytringen som har overlevd best og best har beholdt et keltisk særpreg like til våre dager. Til musikken hørte det vanligvis sang, og det fantes en klasse profesjonelle sangere som kalles barder og hadde som oppgave å holde de gamle sangene i hevd og dikte nye og stå for underholdning og fortellerkunst i fredstid og oppmuntring i krig. Bardene var ikke bare håndverkere, de var like høyt respektert som druider og høvdinger og var viktige aktører i samfunnslivet. Selve musikken hadde ikke de romerske skribentene så mye til overs for, den var visst for vill og barbarisk for dem.
Akkurat hvordan denne musikken artet seg kan vi lite gjette om. Keltisk musikk i dag har mange ville melodier med høyt tempo som ofte er dansemusikk og kanskje ville gitt de romerske skribentene det samme inntrykket som forfedrene. Men det finnes også rolige, lyriske stykker. Sannsynligvis var oldtidsmusikken svært forskjellig fra dagens. Det er umulig å tenke seg hvordan den kan ha artet seg, men sannsynligvis har den vært av minst like høy kvalitet som de andre keltiske kulturuttrykkene, og ville ganske sikkert i høy grad gledet også et moderne øre. En ting som er typisk for dagens keltiske musikk er bruken av femtoneskalaen. Spesielt i Wales finnes det også en del kromatisk musikk, men dette kan skyldes kontinental påvirkning. Da England ble erobret av Tudor-familien fikk Wales og spesielt walisisk overklassekultur en sterk forbindelseslinje til Europa. Femtoneskalaen kalles også naturtoneskalaen, fordi det er de tonene man kan få ut av en fløyte uten hull, og den er utbredt i folkemusikken bl.a. i Nordeuropa og det nordlige Asia. Et annet typisk trekk er polyfonien, de forskjellige instrumentene supplerer hverandre og sangen med egne melodilinjer. Den som ofte gis æren for å ha innført polyfonien i Europeisk kunstmusikk er John Dowland, som virket i England på 1600-tallet. Men Dowland (egentlig Dolan?) er trolig av irsk opprinnelse. På 15- og 1600-tallet pågikk en utryddelseskampanje mot de irske bardene, som oppildnet til motstand mot den engelske undertrykkelsen. Noen av dem har sikkert søkt tilflukt i England og gitt impulser til den rike oppblomstringen av musikklivet i Elisabeth-tiden. Dette kan bety at den irske musikken allerede var polyfon, og det kan den keltiske musikken for alt vi vet ha vært også i oldtiden, det rike utvalget av instrumenter er iallfall en indikasjon på det. Så vi kan gjette at den keltiske oldtidsmusikken var pentatonisk og polyfon. Men noe nærmere svar har vi ikke.
De klassiske skribentene har en ganske annerledes respekt for kelternes verbale ferdigheter enn for de musikalske. De var berømt for taleferdighetene sine, og en lang rekke keltiske taler er gjengitt i forskjellige historiske verk. Det hevdes at noen eller kanskje alle disse talene er fingerte eller i det minste fikset på, den taleføre barbar er litt av en klisjé i oldtidens eventyrlitteratur. Latinsk litteratur, spesielt i middelalderen, inneholder en del åpenbare og grelle eksempler på slik fusk. Men kelterne var kanskje modellen for denne klisjeen, vi har også andre indikasjoner på at de var opptatt av ordkunst. Bardene er nevnt, og fortellerkunsten har også stått uhyre sterkt i alle keltiske land like til våre dager. Men det kan jo hende at det er dette ryktet for taleførhet som de fikk i oldtiden som var selve opprinnelsen til denne tradisjonen. Etter innlemmelsen i romerriket begynte de mest ambisiøse keltiske dikterne å skrive på latin, og det er et litt for lite kjent faktum at mange skribenter fra keltiske områder hører til de mest berømte latinske forfatterne, f.eks. Vergilius, Livius, Catullus, Terentius Varro, for ikke å nevne de keltiberiske skribentene Seneca og Lucanus blant mange andre. De keltiske skribentene grunnla en egen skole i den latinske litteraturen med mer vekt på det episke og fantastiske enn den klassiske litteraturen, et trekk som er meget typisk også for nyere keltisk litteratur. Men de var ikke helt godtatt av sine samtidige latinere, som syntes skrivestilen deres var litt for rå og barbarisk. Det kan være at noen av disse forfatterne er, eller stammer fra, romerske kolonister, Seneca skriver f.eks. i motsetning til brorsønnen Lucanus mer i klassisk enn keltisk stil, men kanskje for å holde seg inne med de nevnte kritikerne.
Noen keltiskspråklig litteratur kjenner vi ikke til fra oldtiden, med unntak for noen få spredte vers innskåret på bruksgjenstander m.m. Grunnen er at kelterne forsmådde skrivekunsten. Druidene og bardene ble opplært etter utenatmetoden, kunnskapene deres var deres egen eiendom, hemmelighet og ervervsgrunnlag. De mente at folk i de sørlige sivilisasjonene ødela hukommelsen ved å basere seg på bøker. Keltisk tenkemåte er også sterkt individualistisk, og tanken om kunnskaper og evner som noe personlig er viktig for dem. De regnet hodet for å være en spesielt hellig kroppsdel, hodet av avdøde ledere ble ansett for å ha beskyttende evner, og djerve krigere oppbevarte gjerne hodene til de mest fremstående fiendene sine, ofte i fint dekorerte esker i mumifisert tilstand.
Etterhvert som den keltiske kulturen bredte seg og fikk kontakt med bysivilisasjonene ble det noen steder vanlig å bruke greske skrifttegn til praktiske formål. Den greske kolonien Massalia (dagens Marseille) hadde f.eks. stor innflytelse i Gallia. Senere, da romerne begynte å trenge seg innpå, ble de latinske bokstavene tatt i bruk. Øykelterne var mindre utsatt for slik innflytelse, men i Irland oppsto det en egen skrift, ogham, et helt selvstendig alfabet som fikk en del utbredelse. Men ingen av disse skriftformene formidlet noen litteratur, de ble brukt på mynter, monumenter, skriblet på bruksgjenstander og lite annet. Ikke før kristendommen ble innført og gjorde det av med de gamle tabuforestillingene finner vi noen bevart egen keltisk litteratur. En del av bardenes historier ble skrevet ned av munker, og mange av dem inneholder elementer som går tilbake til oldtiden. Navn og steder fra konfliktene mellom romerne og britannierne kan skjelnes, men begivenhetene er ofte sterkt forvrengte. Britannia ble erobret etter Claudius’ invasjon i år 43, da Cunobelinos, som holdt hoff i Camulodunum (dagens Colchester) og hadde holdt britannierne utenfor romersk innflytelse i over 30 år, var død, og Adminios, en av sønnene hans, ba romerne om hjelp til å skaffe seg makten i landet. Dette forræderiet, som han ikke fikk mye glede av, sammen med farens fremgangsrike regime og den heltemodige og fremgangsrike motstandskampen til broren Caratacos, som brått ble avbrutt da han ble utlevert til romerne av briganternes dronning Cartimandua, ble overført til den senere motstandskampen mot angelsakserne og dannet grunnlag for en legendesyklus som skulle bli uhyre populær og ga opphav til den første vesteuropeiske sekulære litteraturen da den bredte seg utover det keltiske området rundt 1000 år senere. Disse fortellingene vokste og formerte seg og tok opp nye temaer og hovedpersoner i århundrenes løp, både fra mytologiske og historiske temaer, og er i dag kjent som historien om kong Artur og ridderne av det runde bord.
Keltisk fortellerkunst har siden feiret triumfer ved hjelp av det skrevne ordet. Det finnes en rik litteratur på de keltiske språkene, og en kanskje enda rikere på de språkene som har overtatt der de keltiske er trengt til siden, først og fremst engelsk. Den sterke stillingen til den irske litteraturen er velkjent. Men fortellerkunsten ytrer seg ikke bare i skrevne ord som selges over disk. Den var og er høyt aktet i alle lag av folket, og den som har historier å fortelle får straks tilhørere. Keltiske sagn og eventyr har et eget særpreg, de har vandret langt over grensene og andre historier som vandret den andre veien ble gjenfortalt med en keltisk vri. Til fortellerkunsten hører også sangen, og keltiske sanger har de siste årene fått et stort internasjonalt publikum.
Språkrøkt har vært viktig for de keltiske folkene fra oldtiden av, med en slik interesse for diktning og fortellerkunst var det viktig å utvikle språket både til å bli velklingende og som et redskap til å formidle de tankene man var mest opptatt av best mulig. Sanger på keltiske språk kan ofte være svært velgjørende for øret selv om man ikke forstår innholdet, og hvis man tar bryet med å lære seg et av dem, får man et redskap til å uttrykke mange ting som er vanskelige i andre språk, ikke minst de tingene som gjelder verdener hinsides denne. Også i land hvor keltiske språk forlengst er utdødd, som Frankrike (med unntak for Bretagne) og England, er det drevet sterk språkrøkt, og skrevet mye førsteklasses litteratur. At kelterne også har et ansvar for dette kan man jo hevde, det er det ingen som kan nekte en.