Tidsregningen
Den keltiske kalenderen er en månekalender, hvor månedene ikke begynner ved nymåne, som for de fleste månekalenderne, men ved fullmåne. Det fortelles at kelterne i Spania ofret til en ukjent gud ved inngangen til huset hver fullmåne, og i nyere tid har det vært skikk å feste og danse hele fullmånenatten. Den gamle keltiske kalenderen som er funnet ved Coligny i Frankrike er ikke en naturlig kalender. I en naturlig kalender er det observasjonen av nymånen som innleder en ny måned og observasjonen av solvervet som innleder et nytt år. Man bygger observatorier som for eksempel steinringer og passasjegraver for å registrere årsskiftet og finne solvervs- og jevndøgnspunktene. Men i Coligny-kalenderen, som stammer fra det siste århundret før vår tidsregning, har man innført en matematisk regel for å bestemme nyåret, tilsvarende skuddårsregelen i den gregorianske som vi bruker, ved å regne 30 år lik 371 måneder. Coligny-kalenderen mister nesten halvannen dag på de 30 årene, så den er ikke så bra matematisk sett som den gregorianske. Den julianske, som romerne opptok fra egypterne på omtrent samme tid, kommer snaut 1/4 døgn på forskudd på 30 år, så også den er litt bedre, men Coligny er et fremskritt i forhold til en ren solkalender med 365 dager hvert år, som mister mer enn 7 dager på 30 år.
Året begynner på høsten, med måneden samonios, 'frøfall'. Skuddmåneden følger etter denne og heter mid samonios. Den brukes bare 2 ganger hvert 5. år de første 25 årene og en gang de siste 5 årene i 30-årssyklusen. Neste måned er dumannios, 'det dypeste mørket', deretter følger riuros, 'kuldetid', anagantios, 'umulig å gå ut', og ogronios, 'istid'. Våren begynner med cutios, 'vindtid', og fortsetter med giamonios, 'viser skudd' og simivisionios, 'lystid'. Midtsommer faller på equos, 'hestetid', så kommer høstemånedene elembiuos, 'krevetid' og edrinios, 'dømmetid', når man bringer produktene til markedet og forhandler om priser. Den siste måneden er cantlos, 'sangtid', tiden for å feire og besynge årets bravader.
Liksom året begynner på høsten, begynner døgnet ved solnedgang. Derfor begynner feiringen av en høytid kvelden før selve høytidsdagen, f.eks. som ved julaften hos oss. Tiden regnes ikke i antall dager, men antall netter. Døgnet deles opp i 8 vakter, som i dag regnes som tre timer hver. Navnene på vaktene er kjent i moderne walisisk: dewaint (midnatt), pylgeint (gryning), bore (morgen), anterth (dampmangel(?)), nawn (middag), echwydd (hvile), gwechwydd (skumring) og ucher (forsvinning eller overskyet). I vår tid regnes dewaint fra kl. 22.30 til 1.30 og de andre tilsvarende.
Det er tre årstider, sommer, vinter og vår. Den største festivalen i året er nyttårsfesten, som også markerer avslutningen av innhøstingen og begynnelsen av vinteren. I våre dager feires den som allehelgendagen eller Hallowe'en i engelsktalende land. Den nest største festen foregår på den motsatte tiden av året, ved innledningen til sommeren, kjent som maidagen i mange land, også noen som ikke er keltiske. Innledningen til våren feires et kvartal før, ved kyndelsmess, og starten av innhøstingen et kvartal etter, ved olsok. De fire solpunktene, solverv og jevndøgn er også viktige og godt kjent av kelterne, og moderne hedninger bruker gjerne en åttedelt kalender, med noe anglifiserte irske navn på de største festene, samhain, imbolc, beltane og lughnasa i kronologisk rekkefølge. Samhain er identisk med samonios fra Coligny-kalenderen, men de andre er forandret. Beltane og lughnasa har sikkert navn etter gudene Belenos og Lugos.
Coligny-kalenderen representerer et forsøk på å gjøre seg uavhengig av astronomiske observasjoner for å bestemme tidspunktene for årsfestene ved hjelp av matematiske beregninger. Men det er tegn til at de megalittiske observatoriene fra steinalderen også har vært brukt av kelterne. Med en steinring eller en passasjegrav som i New Grange i Irland er det lett å tidfeste sommer- og vintersolvervet, for hvis de er satt opp på et rimelig flatt sted med god utsikt til horisonten i alle retninger, står Sola opp ved vintersolverv i nøyaktig motsatt retning av det stedet den går ned ved sommersolverv, og ved jevndøgn står Sola opp i nøyaktig motsatt retning av det stedet der den går ned. Neste gang du ser en steinsetning eller en passasjegrav kan du se at de to høyeste steinene i ringen eller gangen i passasjegraven ligger i retning nordvest-sørøst for å sikte inn Sola på de to solvervsdagene, og i noen tilfeller vil det også være andre steiner som ligger nøyaktig øst-vest for å sikte inn jevndøgnet.
Siden Coligny-kalenderen er matematisk kan vi gå ut fra at kelterne ved Coligny i det siste århundret f.v.t. ikke brukte de megalittiske monumentene til å beregne tiden, iallfall var de ikke avhengige av dem. Muligens har de brukt dem til supplerende solvervobservasjoner, eller som rene kulisser til seremoniene sine. Til det er de jo effektfulle nok, sant å si. Men ingen vet hvordan kelterne beregnet tiden 2-3 eller flere århundrer før, eller i andre deler av den keltiske verden.