Begynnelsen
For 4000 år siden var de vidstrakte gress-steppene i det vestlige Asia og det østlige Europa bebodd av nomader, som etter en poplær teori siden, sannsynligvis tilskyndet av de mongolske folkeslagenes ekspansjon i øst, vandret videre sør- og vestover og ga opphav til det vi i dag kjenner som de indoeuropeiske kulturene. I tidlig historisk tid var disse steppene bebodd av kimmererne, som tidlig ble mer eller mindre fortrengt av skytherne. Noen av kimmererne dro sørover og herjet i Persia og Lilleasia, siden hører vi ikke noe mer fra dem. Men noen av dem hadde kanskje enda tidligere oppgitt steppetilværelsen og ridd inn i de dype vesteuropeiske skogene. Kanskje er det disse som er bl.a. de germanske, italiske og keltiske folkenes forfedre?
Men Europa var forlengst bebygd da de indoeuropeiske
forfedrene våre kom hit. Muligens var store deler av kontinentet
bebodd av baltere, et annet indoeuropeisk folk fra en tidligere innvandringsbølge,
muligens var det bare
pre-indoeuropeiske folk som kanskje var i slekt
med baskerne, kanskje ikke. Kanskje hadde det kommet bølge etter
bølge av innvandrere siden den tidligste neandertalkolonien i den
eldste steinalderen, lenge før istiden, eller kanskje levde de direkte
etterkommerne etter de første crô-magnon-menneskene her enda
da de første rytterhordene kom, arvtakere etter en kultur som hadde
tilpasset seg kontinentets omskiftninger i flere titusener år og
gjennom møysommelige vandringer til fots eller til vanns hadde oppsøkt
de mest fruktbare egnene av kontinentet.
Den keltiske kulturen oppsto i møtet mellom disse asiatiske kvegreisende rytternomadene og jorddyrkende urinnvånere med årtusengamle erfaringer fra de europeiske elvedalene, de tok opp arven etter folk som hadde risset bilder i stein, slipt økser av stein og reist enorme steinmonumenter av grunner som vi ikke kjenner lenger. Men Epovarros kjenner budskapet, og hvis vi lytter til sangene hans, kan vi kanskje gjette det…
Epovarros og hans folk dukket opp i de europeiske elvedalene og skogområdene for noe rundt 3000 år siden. Ca. 250 år senere oppdaget de rike saltleier i de dype skogene nordøst for Alpene og begynte en salthandel som dannet grunnlaget for den første keltiske blomstringstiden. Området ligger idag i Østerrike og kalles Salzkammergut. Kulturperioden kalles Hallstatt etter en av de små byene der hvor restene først ble oppdaget. På dette tidspunktet var Hallstatt-kulturen spredt over store deler av det nordlige Sentraleuropa.
Det neste keltiske kulturtrinnet er nemlig først kjent fra Sveits, og kalles La Tène etter en et sted ved en bukt på nordsiden av Neuchâtelsjøen i det vestlige Sveits, der man først fant levningene, ca. 2500 år gamle på det meste. Denne kulturen har en mer sofistikert kunstnerisk uttrykksform, og fører fram til den keltiske kunsten slik den kjennes fra historisk tid. Noenlunde samtidig oppstår det et skille i det keltiske språket. En av de mest karakteristiske forandringene er at den opprinnelige indoeuropeiske k(u) går over til p, derfor kalles den ene varianten p-keltisk, kontinental keltisk eller brythunsk, mens den andre kalles q-keltisk, øykeltisk, goidelisk eller gælisk. Q-keltisk snakkes i dag bare i Irland og på øya Man, og i Skottland av folk som har innvandret fra Irland, men ifølge sagn har irene innvandret fra Spania, så kanskje har det vært snakket der av spanske keltere, og hvis dette er den mest opprinnelige varianten kan det hende at det var Hallstatt-menneskene som snakket dette språket, mens La Tène hadde gått over til p-keltisk. Kanskje Epovarros egentlig heter Ecuvarros? Det vet han bare selv.
En mulig forklaring på dette skismaet er at p-kelterne kan ha vært invaderende barbarer fra nord som måtte lære seg å snakke keltisk da de slo seg ned i keltiske land, men ikke klarte eller ikke brød seg om å lære det riktig. Hvem de har vært kan ikke sies med sikkerhet, men germanere og baltere er åpenbare kandidater. Noen historiske kilder hevder at de belgiske gallerne i virkeligheten er naturaliserte germanere, og hvis dette er tilfelle kan en tidligere innvandring av germanere ha gitt opphav til den p-keltiske kulturen, eller det kan ha vært en kontinuerlig prosess fra begynnelsen og til historisk tid. Men ville germanere ta feil av en k- og en p-lyd? Kanskje baltere er mer troende til å gjøre en slik feil. Den andre muligheten er at kelterne i noen områder underla seg folk som ikke klarte å uttale k(u)-skikkelig.
Mange språkforandringer skyldes selvsagt langsomme glidninger fra en lyd til en annen uten ytre påvirkning. Men kontakt med andre kulturer er ofte årsaken til slike forandringer som dette med p’en. Når et folk får nye herskere og må lære seg et nytt språk vil de ofte fikse litt på de lydene i det fremmede språket som de synes er vanskelige å uttale. Slik sett er det det eldre språket (substratet) som skinner igjennom. Og slik er det også med andre trekk i kulturen, trekk ved overvunne kulturer vil ofte klare seg selv om det kulturbærende språket forsvinner. I dag er det kelterne selv som er på vikende front. Tidligere var de utbredd over det meste av Europa og deler av Asia. Keltiske kulturspor finnes i over 30 forskjellige land. Men det er ikke bare arkeologene som finner slike trekk. I mange land finnes tradisjoner som har overlevd siden keltisk tid, det finnes keltiske substratord i språket og selve levemåten er gjerne fortsatt til en viss grad preget av de verdiene som kelterne trodde på.
Når et land invaderes av et nytt folkeslag betyr ikke det at det gamle folket og den gamle kulturen blir helt utryddet. Ofte er ikke innvandrerne så veldig tallrike, og danner bare en slags overklasse, mens urinnvånerne fortsetter å leve side om side med dem, eller det kan hende at erobrerne bare erobrer deler av landet mens de lar det være igjen distrikter til urinnvånerne, det kan være mindreverdig jord eller kanskje land som passer urinnvånernes livsstil rimelig godt, men ikke erobrernes. Mange indoeuropeiske kulturer har spor etter slikt samkvem med urinnvånerne, det kan være direkte historier om episoder mellom folkene og om selve invasjonen, eller det kan være myter om tidligere tiders gudeslekter som er fordrevet av de nåværende, som f.eks. jotnene i den norrøne mytologien eller titanene i den greske. På denne måten kom jo de gamle gudene med i den nye religionen, og noe av hensikten med det var nok å forklare hvorfor de fortsatt ble dyrket, ikke nødvendigvis bare av urinnvånerne, for noen av dem ble også populære blant nykommerne, f.eks. var titanen Kronos så viktig for grekerne at han ble plassert (eller beholdt sin plass) på himmelhvelvingen, som planeten Saturn. Kelterne har et sant mylder av guder, og noen av dem har navn som det ikke er funnet noe indoeuropeisk opphav til. Det kan selvsagt eksistere likevel, men det er muligheter for at de kan ha videreført store deler av urinnvånernes kultur.
Hva vil det nå si å være en kelter? Vel, de gamle kelterne utviklet en nokså særegen kulturform, på en tid da enkeltmennesker i mange kulturer verden over stoppet opp og så tilbake på hva menneskene hadde prestert, ble seg selv og sine evner mer bevisst og søkte nye og mer forhåpningsfulle veier for sin utfoldelse. Buddha talte i India, Lao-Tse i Kina, Esaias prekte i Israel og Demokrit, Pythagoras og mange andre satte verdensbildet i system i det gamle Hellas. Den førse blomstringen av humanismen, troen på mennesket, en sterkere og sikrere tillit til seg selv og hva man kunne oppnå i verden. Kelterne fant sin vei, under innflytelse ikke bare fra de sterke bysivilisasjonene i sør, men også de gamle kulturene de hadde trådd under fot i det nordlige Europa, og fulgte den med kraft og sikkerhet så lenge styrken deres holdt, og siden i nederlagets stund holdt de fast på den hvis de kunne, fordi den rett og slett ga livet mer sjarme enn noe av det andre de ble tilbudt.
Men hva betyr det å være en ekte kelter? Tja, det vet vi da godt, du er en ekte kelter hvis du er kledd i fargerike tekstiler og er malt eller tatovert i ansiktet og på de bare armene, har en åpen ring av dyrt metall rundt halsen, sitter støtt i salen og svinger sverdet med behendighet. Du er en kelter hvis du går med bart og uskåret hår, bor i runde kvisthytter med sivtak, dekorerer deg selv og alt omkring deg med intrikate plastiske mønstre, synger ville sanger på kåte fester hvor det serveres stuing kokt på storfekjøtt fra dype gryter, dyrker ordet og livet, men er alltid rede til å kjempe for det hvis det trengs. Du er en ekte kelter hvis du foretrekker døden for slaveriet, men følger høvdingen din i tykt og tynt, har venner både i denne verden og den neste og følger druidene dine i merkelige ritualer rundt store steiner i måneskinnet. Alt dette vet vi jo, ikke sant?
Keltiskheten, den troen som har båret den keltiske kulturen fram siden de første salthandlerne i Hallstatt-området, synes å være identisk med overbevisningen om at man er utvalgt av skjebnen til å leve et liv som andre folkeslag bare kan drømme om. Kanskje stammer dette fra den første tiden som salthandlere, da de ble seg bevisst at de var rikere og mektigere enn andre folk i distriktet. De var barbarer, de kjente de rike og mektige kulturene i sør, men i stolthet valgte de en annen vei, som ofte sto i diametral motsetning til de store bysivilisasjonene. Barbarenes vei, en skogenes og beitemarkenes sivilisasjon som i samme høye grad som bykulturene i sør jaktet på muligheter for menneskelig utfoldelse, men uten å sperre individene inne i slumhytter og strenge klasselover, uten de samme vidstrakte inngrepene og ødeleggelsene i naturen.
Reiser du til Stonehenge eller andre slike megalittmonumenter idag kan du med litt flaks få se druider som danser rundt store steiner i måneskinnet. Men dette er ikke ekte druider, og det kan vel være god grunn til å tvile på om det noen gang har eksistert noen druider som har gjort seg skyldig i en slik praksis. Disse megalittene er veldig gamle, de eldste er mye eldre enn pyramidene i Egypt, kanskje har de vært inspirasjonskilder for pyramidene. De mektige steinmonumentene er reist av folk som bodde i vår del av verden lenge før de første indoeuropeerne kom. Kulturen deres hører til en verden som for lengst har gått inn i glemselen. Steinene står og roper mot himmelen, men uten stemme.
Druide er et indoeuropeisk ord som er beslektet med vårt ord for tre. Det har vært med kelternes forfedre fra ur-hjemmet i Asia et sted, og sjamanene til de første kelterne og deres forfedre som kom ridende inn fra gresslettene har sannsynligvis vært omtalt med det samme ordet. Kelterne regnet ofte enkelte trær eller lunder, tregrupper, som hellige og dyrket dem liksom en rekke andre fenomener i naturen, så det er ikke så urimelig at sjamanene deres hadde med trær å gjøre. Men druidene var mer enn rene medisinmenn, i tillegg til magi og legekunst var de eksperter på religiøse ritualer, juridiske lover og kalenderen med det som dertil trengtes av astronomiske kunnskaper, de nøt stor respekt og hadde betydelig makt, en druide kunne stanse en krig ved å stille seg mellom de rasende hærene. Ingen vet nøyaktig hva de visste, for kunnskapene ble ikke skrevet ned, og det var strengt forbudt å røpe noe av dem til fremmede. Undervisningen foregikk på regulære skoler og besto for en stor del av pugging av vers om de forskjellige emnene de skulle læres opp i. Det ble sagt at opplæringen kunne vare i 40 år. Det er kanskje overdrevet. Noen kilder sier 20.
Druidenes lære bygger dels på erfaringer som har gått i arv fra de keltiske forfedrene deres i kortere eller lengre tid, dels på impulser som har strømmet inn til dem fra de store bysivilisasjonene og andre steder under den humanistiske oppblomstringen, men også på erfaringer av ny eller gammel art som de har lært fra folk som bodde før dem på de stedene de kom til. Kanskje utgjør denne delen av grunnlaget mer enn man skulle tro, kanskje har druidene likevel danset i steinringene, eller iallfall tatt årsmerker av dem og lært hva de skulle brukes til av de som reiste dem eller noen som har tatt over arven etter de som reiste dem. For det er rart at senteret for druidekulturen var Britannia, den hellige øya, der druideskolene lå, og at det helligste stedet av alle var øya Anglesey eller Mona, hvor steinmonumentene ligger tett i tett. Hvorfor skulle senteret for den keltiske religionen ligge i vest, når utbredelsessenteret for den keltiske kulturen ligger midt i Europa?